I klimaskeptikerens hjerne

I klimaskeptikerens hjerne

Det spiller ingen rolle hvor entydig klimaforskningen er, så lenge den oppfattes som et politisert eliteprosjekt.

Er manipulasjon av grafer, hemmelighold av datasett og utfrysning av faglige motstandere nok til å svekke tilliten din til klimaforskning? Det kommer an på hvem du er. I november 2009 ble serveren til britiske University of East Anglia hacket, og flere tusen dokumenter og e-poster mellom klimaforskere lagt ulovlig ut på nettet. Blant e-postene ble det funnet korrespondanser om hvordan noen forskningsresultater kunne blåses opp for å virke mer dramatiske, og om hvordan en mindre overbevisende undersøkelse kunne holdes unna offentligheten. Like etter ble det avdekket feil i en teori FNs klimapanel (IPCC) hadde publisert om Himalayas isbreer, og IPCC, som vurderer og kommer med politikkanbefalinger basert på klimaforskning, ble trukket inn i skandalen. Såkalte klimaskeptikere brukte hendelsen som bevis på at hele klimaforskningen er noe lureri, og mediene parerte med å kalle den opp etter en av verdens mest kjente politiske skandaler. ClimateGate ble ifølge BBC en sentral kilde til at FNs klimaforhandlinger i København brøt sammen måneden etter.[i] Senere har tre uavhengige granskingskommisjoner frifunnet klimaforskerne, men det er en annen historie. Denne historien handler om hvorfor hendelsen fikk så stor politisk betydning.

 Et tydelig mønster

Etter ClimateGate og bruddet i klimaforhandlingene var det store forskjeller i hvordan folk hadde oppfattet det som hadde skjedd. Ifølge TNS Gallups Klimabarometer gikk andelen Frp-ere som var helt eller delvis enig i at klimaendringene er menneskeskapt, ned fra 53 til 40 prosent etter klimaskandalenes høst. SV-ere derimot, lot seg ikke rokke: 95 prosent var overbevist om at klimaendringene er menneskeskapt, både før og etter ClimateGate. Det var også store forskjeller i hvilken tillit folk hadde til FNs klimapanel (IPCC). Etter ClimateGate hadde 53 prosent av Frp-erne fått mindre tillit til IPCC enn de hadde fra før. Ikke at det var så mye å miste; det var bare 7 prosent som hadde noen særlig tillit til dem i utgangspunktet. På den andre enden av skalaen rapporterte bare 22 prosent av SV-erne at deres tillit til IPCC var svekket, og hele 69 prosent hadde stor tillit til klimapanelet fra før. Det er en velkjent sak at klimasaken, som har venstresidens SV og høyresidens Venstre som fremste fanebærere, ikke følger den tradisjonelle høyre-venstreaksen. ClimateGates innvirkning på folks oppfatning av hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte, fulgte heller ingen tydelig høyre-venstre-dimensjon: SV-ere og Frp-ere skilte seg tydelig fra alle respondentene med andre partitilknytninger. Der SV-erne var urokkelige i sin tro og mange Frp-ere kastet seg på kritikken, svarte alle de andre ganske likt: De ble bittelitt mer skeptiske etter ClimateGate.[ii]

Poenget her er ikke hvem som har rett og hvem som tar feil. Spørsmålet er hvorfor akkurat SV-ere og Frp-ere tillegger en hendelse som ClimateGate så ulik betydning. Det skyldes neppe at SV-velgerne har en medfødt doktorgrad i klimatologi, mens Frp-erne ikke vet bedre. De fleste av oss kjenner klimaforskning utelukkende som vanlig hverdagskunnskap, ervervet gjennom massemedia. Den ensomme isbjørnen på et flytende isflak ser bare helt annerledes ut gjennom SV-briller enn gjennom Frp-briller, fordi de respektive gruppene sorterer kunnskapen inn i ulike forklaringsmodeller. For mange Frp-ere representerte ClimateGate et etterlengtet oppgjør med kunnskapseliten.

Klimakamp som klassekamp

Klassekampen er ikke over, men den har tatt en ny vending: Arbeiderklassens vrede har flyttet seg fra den kapitalistiske eliten til kunnskapseliten, skriver sosiologene Olve Krange og Ketil Skogen i den nye antologien Klassebilder.[iii] Arbeiderklassens motstand handler om en opplevelse av at den utdannede middelklassen har tatt monopol på hvilken kunnskap som regnes som nyttig og verdifull. Den folkelige, praktiske kunnskapen har blitt plassert i en underordnet posisjon i forhold til «skrivebordskunnskapen»: vitenskapen og den formaliserte ekspertkunnskapen. I dag finnes det vitenskapelig kunnskap om det meste som angår folks hverdagsliv, og innenfor hvert livsområde finnes det eksperter som vil forandre folks verdier, oppfatninger og livsstil. Vi kan kalle denne prosessen for vitenskapens kolonisering av livsverden, for å supplere Habermas’ moderniseringsteori: Det er ikke bare kommersialisering og byråkratisering som skaper meningstap hos folk, men også de lukkede kunnskapsfeltene som går rett over hodene på dem. Ingeniører, planleggere, helseeksperter, psykologer, oppdragelsespedagoger, arkitekter, økonomer og andre eksperter forvalter ikke bare «den rette kunnskapen»; de har tilsynelatende direkte tilgang til media og institusjoner som kan sette kunnskapen i verk. I dette klassebildet fremstår den utdannede middelklassen som den nye overklassen. Selv om kunnskapseliten åpenbart har mindre makt enn den økonomiske eliten, utøver den en synligere og mer aggressiv form for makt: Den «jobber med å tre sin middelklassekultur ned over hodene på folk».[iv]

Når folk aktivt velger å ikke tro på det de hører, kommer det ofte av en følelse av at noen prøver å påvirke dem. Å yte motstand er en naturlig reaksjon når man blir utsatt for makt. Motstanden mot kunnskapselitens makt handler ikke om å organisere seg i kollektivt opprør, men snarere om å avvise kunnskapen man oppfatter som hegemonisk, og insistere på at det man selv kan og vet, er like bra.[v] Hensikten med motstanden er ikke nødvendigvis å ta over definisjonsmakten, men å oppnå autonomi, en følelse av egenverd, gjennom å ikke la seg «indoktrinere». Er man i opposisjon til klimaekspertene, lytter man heller til alternative forklaringer, som for eksempel at disse klimaendringene er skremselspropaganda satt ut av «eliten», typisk «der borte i Oslo», for å kontrollere forbruket til vanlige folk. Slik alternativ kunnskap som blomstrer i grupper med lite definisjonsmakt kalles skjulte skript, og lever stort sett på folkemunne. Et kjennetegn på skjulte skript er at de tilbyr alternative forklaringsmodeller til dominante skript, som forklarer verden ut ifra elitenes perspektiv.[vi] Men hva man oppfatter som et dominant skript, henger sammen med hvilke grupper man oppfatter som dominerende. Der en typisk Frp-er vil peke på kunnskapseliten som dominerende, vil den typiske SV-eren stille seg i opposisjon mot for eksempel oljeindustriens forklaringsmodeller.

En skeptikers hjernestruktur

En nøkkel til å forstå hvorfor folk oppfatter den samme informasjonen så ulikt, er hvilke narrative mønstre de sorterer kunnskapen inn i. Hvorfor blir noen aldri overbevist av våre gnistrende argumenter? Er de dumme, irrasjonelle, eller har de lumske motiver? Et svar ligger i hvordan hjernen behandler ny informasjon. Ifølge kognitiv teori utvikles narrativer og andre forklaringsmodeller man lærer gjennom livet, til en del av hjernens fysiske struktur.[vii] Forklaringer som strukturerer hvordan vi tenker, er lokalisert i hjernens synapser, eller kontaktpunkter i nervesystemet. Når vi presenteres for ny informasjon, må den passe inn i disse forklaringene, ellers vil ikke hjernen ta den imot. Avvisningen av informasjon kan foregå på flere måter, som at hjernen ikke får den med seg, ikke forstår den, eller sorterer den inn i helt andre forestillinger, som hvilke motiver noen har for å formidle den.[viii] Når folk får servert en historie, er det altså ikke bare budskapet de tar stilling til, men også fortelleren. Hvis et budskap ikke stemmer overens med verden som de kjenner den, kan de også miste sin tiltro til den som formidler det.[ix] Uansett hvor rett man skulle ha, nytter det altså ikke å dytte på folk kunnskap de har satt seg i forsvarsposisjon mot.

Det er ikke tilfeldig at ClimateGate traff så ulike nerver hos Frp-ere og SV-ere. Ifølge Krange og Skogen er det norske samfunnet splittet i to motstridende kunnskapsparadigmer, det pedagogiske og det produktivistiske. Der det pedagogiske paradigmet er knyttet til utdanning og sosial mobilitet, har det produktivistiske paradigmet blitt formet innenfor kapitalismens maskinrom. Gjennom å tilhøre ulike økonomiske avhengighetsstrukturer, har folk som lever i de to kunnskapsparadigmene utviklet forskjellige fortolkningsrammer og verdisett.[x] De tydeligste representantene for de to kunnskapsparadigmene i norsk politikk er SV og Frp, mens de andre partiene har en noe mer blandet velgersammensetning. Frp har ikke bare en klar forankring i det produktivistiske paradigmet, men definerer seg ofte i opposisjon til en stråmann av kunnskapseliten, som består av bedrevitende, skoleflinke, feminine middelklasse-SV-ere. Tilsvarende definerer mange SV-ere seg i opposisjon til en Frp-stereotypi av rasistiske, dumme, SUV-kjørende mannssjåvinister. Samtidig har store deler av kunnskapseliten fått for seg at de både utgjør majoriteten og er et ideal for alle andre, selv om bare 31 prosent av befolkningen i Norge har høyere utdanning, og kun 5,5 prosent har mastergrad eller tilsvarende.[xi] Men noe ideal er de neppe. Flertallet av Frp-velgerne tilhører det som innenfor et produktivistisk paradigme kan kalles arbeiderklassen, men det er ikke denne interesseposisjonen som mobiliserer dem til valgurnene. Det som samler dem, er snarere at de opplever seg som «folk flest»; de som ikke er blant eliten, og heller ikke prøver å bli det. Frps politikk reflekterer også et ønske om å redusere kunnskapselitens makt, blant annet gjennom å kutte ned på offentlige utgifter, som finansierer store deler av middelklassens lønninger, og gi pengene til disse «folk flest» gjennom skatteletter. Det er ikke tilfeldig at Frps velgere til dels korresponderer med den store gruppen klimaskeptikere, som har etablert en alternativ fortelling, et skjult skript, om hvor kunnskapen om klimaendringer kommer fra, og hva den representerer.

Motstandsrefleksen

Helt siden FNs klimapanel (IPCC) ble opprettet på 80-tallet har det vokst frem en internasjonal bevegelse av klimaskeptikere, en omfattende allianse av næringslivsaktører innen oljeindustrien, kristne kreasjonister og nevnte «folk flest». Klimaskepsis bunner i flere ulike sett av argumenter: om klimaendringene faktisk finner sted, om de er menneskeskapte eller naturlige, om klimaforskningen er til å stole på, og om velferdsgevinsten ved petroleumsøkonomien veier opp for skadeeffekten av klimaendringene. De senere år har klimaskeptikerne til dels endret argumentasjon. I stedet for å hevde at påstanden er usann, er de blitt mer opptatt av å markere motstand mot politiske tiltak som skal begrense effektene av klimaendringene.[xii] Felles for de ulike argumentene mot klimaforskning er at de leses inn i et maktnarrativ, der en mektig elite styrer kunnskapen om klimaet, og bruker den for å skape samfunnsendringer i tråd med egne verdier og interesser. Ettersom klimaforskningen oppfattes som et dominant skript, skrives de som forfekter denne kunnskapen ofte inn i de skjulte skriptene, der de diskrediteres, latterliggjøres eller tillegges en illegitim makt. Slik plasseres et helt kunnskapsfelt, og forskerne som produserer det, inn i et narrativ om kunnskapsimperialisme.

Klassedimensjonen er snarere et eksempel enn en uttømmende forklaring på hvorfor folk velger å tro på ulike typer kunnskap. Hvilket kunnskapsparadigme vi opererer innenfor til daglig, har mye å si for hva vi velger å tro på; men motstand mot det som oppfattes som etablert kunnskap, finnes i alle sosiale lag. Vi inngår alle i mange forskjellige maktrelasjoner og utsettes for informasjon som vi velger å tro på eller avvise. Men det avvisning av kunnskapsfelt har til felles, er den samme dynamikken: Når andre gruppers perspektiv oppfattes som dominerende, er den umiddelbare reaksjonen å sette seg i opposisjon. Hvem denne «andre» er, kommer an på hvilke maktrelasjoner man er oppmerksom på i øyeblikket. Kunnskapsmakt er bare en av mange mulige maktstrukturer man kan fokusere på, som for eksempel sentrum-periferi, arbeidsgiver-arbeidstaker, nord-sør, mann-kvinne, storesøster-lillebror. Blir man opptatt av en slik maktrelasjon, er det lett å glemme alle de andre. Et typisk eksempel her er deler av arbeiderklassens begeistring for Frp, den fremste fanebæreren for en nyliberal politikk som først og fremst tjener arbeidsgiveres interesser. Narrativet om kunnskapselitens makt hindrer et like reelt interessefellesskap fra å mobilisere sammen, nemlig arbeiderklassen og middelklassen. Når gruppene splittes i synet på kunnskap og verdier, skygger det for å erkjenne at de har svært mange felles interesser og utfordringer.

Det store kunnskapsoppgjøret

Forestillingen om at kunnskapseliten og den dominerende forskningen utgjør maktfaktorer man skal beskytte seg mot, har fått både et språk og ivrige talspersoner i offentligheten det siste året. Narrativet lå ikke bare til grunn for ClimateGate, men også for Frps angrep på kultureliten før stortingsvalget i 2009 samt Hjernevask og den opphetede debatten som fulgte i kjølvannet av serien. I motsetning til ClimateGate som bare ble et symbol på kunnskapselitens ufortjente herredømme, var dette et hovedtema i Kultureliteoppgjøret og Hjernevask.

«Det er galt når kulturlivet blir styrt av en elite,» var Siv Jensens begrunnelse for å peke ut kultureliten til hovedfiende i valgkampen i 2009.[xiii] De offentlige bevilgningene til kultur ble en viktig symbolsak for partiet som skulle føre Folkets sak mot Eliten. «[V]i er jo det mest grunnleggende demokratiske partiet som finnes – vi er jo opptatt av (…) at folk flest skal definere hva de mener er god eller dårlig kultur. Det skal ikke sitte en liten fiff på toppen og ta det valget på vegne av oss andre,» sa Siv Jensen.[xiv] Selvsagt ble det rabalder, for det norske kulturfolket oppfatter ikke seg selv som en «liten fiff på toppen»; de oppfatter snarere Frp som en stor og truende makt som kan styre deres fremtid inn i det uvisse.

Kulturpersonligheter over det ganske land svarte med et opprop mot Frp på den nå avviklede nettsiden Kulturkampen.no. Oppropet vakte stor oppsikt. Over hele det politiske spekteret var det mange som mente at Kulturoppropet virket mot sin hensikt, og snarere var en gavepakke til partiet. «Jeg vil rette en stor takk til de som ble med på det kampoppropet mot Frp,» sa daværende informasjonssjef i Frp, Mazyar Keshvari.[xv] Han var sikker på at kulturkjendiser som uttaler seg foraktfullt og nedlatende om Fremskrittspartiet, bidro til at partiet fikk flere velgere. En som tidligere har påpekt dette paradokset, er Harald Eia. «Fordømmelsen av Frp bidrar til å gi Frp den offerrollen partiet vil ha,» uttalte Eia allerede i 2007: «Det opprettholder synet på at det finnes en rådende maktelite i Norge som ikke er mottakelig for motargumenter, og at Frp utfordrer dette hegemoniet.»[xvi] Harald Eia brukte det samme narrativet for å få støtte til sitt eget kunnskapspolitiske prosjekt, da han noen år senere satte i gang med TV-serien Hjernevask. Hjernevask-serien var regissert for å skape sympati for en bestemt type kunnskap gjennom å spille på narrativet om at en mektig elite styrer forskningen i Norge. Det finnes nok flere årsaker til at Hjernevask slo så godt an, som at temaet arv og miljø er lett å sette seg inn i, og at biologiske forklaringer appellerer til folk som oppfatter likestillingen og andre samfunnsendringer som truende. Men selve narrativet om at noen andres kunnskap er dominerende, gjorde tematikken aktuell og samfunnsrelevant, fordi det er et mønster de fleste kjenner igjen fra sine egne liv.

ClimateGate, Kultureliteoppgjøret og Hjernevask har mer til felles enn å være motivert av en forestilling om at en mektig elite styrer samfunnsutviklingen. De har alle fungert som kanaler for å sluse dette skjulte skriptet fra pauserommet eller middagsbordet og inn i offentligheten. Skjulte skript kan bevege seg fra sin skjulte tilværelse, fra «backstage» til «onstage», når forholdene ligger til rette for det, gjerne ved hjelp av ideologer som klarer å formidle saken på en sofistikert måte.[xvii] ClimateGate, Kultureliteoppgjøret og Hjernevask fylte nettopp en slik funksjon. Det er langt ifra første gang noen har stilt spørsmål ved klimaforskningen i offentligheten, men etter ClimateGate var det mange kritikere som fikk vann på mølla. Plutselig var skepsisen aktuell nok til å få innpass i debattsidene, og tungtveiende nok til at klimaskeptikerne måtte bli tatt seriøst. Etter ClimateGate og Hjernevask har forskningskritikk blitt en døråpner for høyrepopulistiske ideer, fordi det inngår i et etablert narrativ om frigjøring fra Makta.[xviii]

Maktparadokset

Det paradoksale med denne motstanden er at den ikke retter seg mot den kunnskapen som har mest makt, men den som er mest synlig i media. Forskere og andre som uttaler seg offentlig, er fritt vilt i uformelle samtaler og sosiale medier. Alt de sier, plukkes fra hverandre, plasseres eller kasseres. Og det handler ikke bare om uenighet: Folk hadde neppe brydd seg like mye om de oppfattet ekspertuttalelsene som noen tilfeldige personers synspunkter. Meninger som reflekteres i mediene har det med å bli forvekslet med selveste samfunnsutviklingen, og dens målbærere som representanter for Makta. Men hvilke meninger som kommer på trykk, er en dårlig indikasjon på hvilke ideer som har hegemoni. Symptomatisk nok kaller PR-byrået Geelmyuden.Kiese media for «tapernes arena»: Outsidernes eneste mulighet til å nå målgruppen for sitt budskap. Det er nemlig sjelden i mediene beslutninger tas og kunnskap blir til makt. For å forstå hvordan kunnskapen påvirker samfunnsutviklingen, må man se på hvordan den fungerer i institusjonene som implementerer den: Det kan være alt fra helsevesenet, utdanningssystemet, finanssektoren, straffesystemet, renovasjonsetaten, trossamfunn, bedrifter og organisasjoner, til familier. Hver institusjon definerer hvilken kunnskap som gjelder og hvordan den brukes, gjennom daglige rutiner, arbeidsmåter og sosiale hierarkier. Forskere og andre som benytter media som kanal, derimot, er gjerne de som står utenfor institusjonene som til daglig definerer hva som er riktig og viktig, og ikke har noen annen arena for å komme med sine innspill. Likevel er det den synlige forskningen med tydelige målbærere som oppfattes som dominerende.

Et eksempel på dette maktparadokset er spørsmålet om arv og miljø, som Hjernevask-serien har tegnet et vrengebilde av. Hele fundamentet for serien var at biologiske og genetiske forklaringer ikke slipper til i Norge. Men på spørsmål om hvorfor de er homofile, omsorgsfulle eller dårlig i matte, var representantene for «folket» i programmet kjappe med å vise til genetiske disposisjoner. Hvordan kan det ha seg at folk flest er så innforstått med kunnskap som har blitt sensurert bort, tiet i hjel og frosset ut av samfunnet? Er det fordi de smugleser medisinske, nevrologiske og psykologiske tidsskrifter fra et svartebørsmarked for motstrømsforskning? Nei. Det er fordi genetiske og andre biologiske forklaringer er så innarbeidet i den daglige informasjonsstrømmen at man knapt legger merke til den. En av de fremste kildene til kunnskap om menneskekroppen og spørsmålet om arv og miljø, er legevitenskapen. Medisinsk forskning har direkte innflytelse over en mektig samfunnsinstitusjon som griper inn i svært mange menneskers liv, nemlig helsevesenet. Folks tilgang til medisinsk kunnskap er først og fremst gjennom faglige autoriteter som leger, helsepersonell og apotekere. I denne informasjonsstrømmen er det lite som tyder på at biologiske og genetiske forklaringer er tabu. «Det ligger i familien» er en så etablert forklaringsmodell på legekontoret, som på skolen og i idretten, at man virkelig må stålsette seg for å unngå å få med seg at arv spiller en rolle for hvem vi er. I denne informasjonsstrømmen stikker man seg tydelig ut om man argumenterer imot.

Klimaforskning: makt eller synlighet?

Noe av motstanden mot klimaforskningen kommer av det samme maktparadokset. Det er ingen tvil om at klimaendringene er synlig i samfunnet i dag. Og det er ikke bare media som sprer kunnskapen: Innenfor mange viktige samfunnsinstitusjoner er det i dag nesten konsensus om at klimaendringene er antropogene (menneskeskapte), og at det haster med å finne løsninger. Klimaforskning har fått en enorm definisjonsmakt over mange kunnskapsfelter: Hovedtyngden av miljøforskning i dag relaterer seg på en eller annen måte til klimaet. Klimapolitikk har inntatt en naturlig posisjon i samfunnsvitenskapelige disipliner. Markedsføringsfaget har en egen miljødisiplin, noe som har bidratt til at de fleste varekategorier i dag har miljøvennlige alternativer. Og ja visst; det foregår mye innovasjon innenfor energibesparende teknologi. Men på grunn av denne synlige innflytelsen, er det mange som glemmer at klimaforskningen og miljøbevegelsen faktisk kjemper mot vindmøller. Den globale oppvarmingen har bidratt til at mange sårbare områder i verden står i konstant fare for naturkatastrofer. Vi flyr som aldri før, og det måtte en finanskrise til for å snu trenden med å kjøre stadig større og mer bensinslukende biler. Miljøpartiene SV og Venstre har gått drastisk tilbake i oppslutning etter at klimakrisen kom på den politiske agendaen for fullt i 2008. Folkelig motstand mot inngrep i naturen står i veien for en konstruktiv debatt om fornybar energi. Selv om ClimateGate-forskerne ble frifunnet, utgjorde hendelsen et alvorlig tilbakeslag for hele klimaforskningsfeltet, og FNs legitimitet i klimaspørsmål har blitt svekket internasjonalt. Når forskningen har såpass entydige kort på hånden, burde det være mer overraskende at den implementeres så langsomt, enn at den har fått så stor innflytelse. Eller for å si det sånn: Skal man først sette seg i opposisjon mot Makta, er klimaforskningen en temmelig overdrevet fiende.

Kunnskap får makt når den omsettes til løsninger, og klimaendringene kan ikke løses av kunnskapseliten. For at klimaforskningen skal få direkte konsekvenser, er det mange institusjoner som må trekke i samme retning. I dag er klimaforskningens viktigste kamparena FN, som utvilsomt er en betydningsfull aktør. Men i klimaspørsmålet er FN faktisk en outsider: FN har ikke direkte makt over medlemslandene, og er prisgitt samarbeidsvilje hos opinionen, myndighetene og næringslivet i hvert enkelt land. Og det er der problemet faktisk må løses. Klimakampen krever at alle institusjoner og personer som bidrar til klimaproblemene eller har makt til å iverksette endringer, er overbevist om at problemene er reelle og løsningene vil virke. Men veien dit er lang. Sterke aktører innenfor næringslivet, politikk og forvaltning har interesse av å opprettholde status quo, og har i dag nok av argumenter å ty til. Ettersom klimaskepsisen ikke har fått makt over institusjoner som IPCC, har skeptikerne henvendt seg til media. I USA har mediekampen kommet langt: Skeptikerne har oppnådd en rolle som den sunne motvekten mot mainstream-forskerne. I dag gir halvparten av medierapportene spørsmålet om klimaendringene er menneskeskapt eller ikke, lik vekt, selv om de klimaskeptiske forskerne utgjør et lite mindretall. Dette har bidratt til at hele 48 prosent av amerikanerne i dag tror klimaendringene er overdrevet, en økning fra 31 prosent i 1997, da amerikanske Gallup første gang stilte spørsmålet.[xix] Etter ClimateGate har klimaskepsisen fått en posisjon også i norske medier, og endret rammen klimaendringene diskuteres innenfor.

Alle som er bekymret for klimaendringene, kan ha mye å lære av ClimateGate, Kultureliteoppgjøret og Hjernevask. All kunnskap kan oppfattes som politisert om den tas til inntekt for en interesseposisjon eller (klasse)identitet. Narrativet om at kunnskapseliten og den dominerende forskningen utgjør maktfaktorer man skal beskytte seg mot, bidrar til å svekke klimaforskningens mulighet til å fremme reelle endringer. Så lenge klimakampen får fremstå som et eliteprosjekt, vil det være legitimt å stå imot. Men hvis man vil at folk skal endre måten de lever, at bedrifter skal legge om praksiser og politikere skal endre politikk, må man ha alle sammen med på laget. For å få det til, må identitetskonflikten mellom kunnskapseliten og «folk flest» brytes. Kollektive løsninger krever at man fokuserer på det man har til felles, ikke det som splitter.

 

Litteratur

Dahlgren, K og Ljunggren, J. (red.) Klassebilder. Ulikhet og Sosial Mobilitet i Norge. Universitetsforlaget, Oslo

Hopkins, M. 2007. Climate change 2007: Climate sceptics switch focus to economics. Nature 445, 582–583. http://www.nature.com/nature/journal/v445/n7128/full/445582a.html

Krange, O og Skogen, K. (2010). «Middelklassemakt? Nei Takk! Et Essay om Kulturell Motstand.» I Dahlgren, K. og Ljunggren, J. (red.) Klassebilder. Ulikhet og Sosial Mobilitet i Norge. Universitetsforlaget, Oslo

Lakoff, G. 2008. The Political Mind: Why You Can’t Understand 21st Century with an 18th Century Brain. Penguin Books, New York.

Lakoff, G. 2004. Don’t Think of an Elephant! Know Your Values and Frame the Debate. Chelsea Green Publishing, Vermont.

Listhaug, S. 2010. Noe er gått galt. Aftenposten 28. juni 2010.

Scott, J. 1990. Domination and the Art of Resistance: Hidden Transcripts. New Haven: Yale University Press

TNS Gallups Klimabarometer: http://www.tns-gallup.no/?aid=9083168

Young, K.G. 1987. Taleworlds and Storyrealms. Martinus Nijhoff Publishers, Dordrecht, Nederland

Noter:

[i] http://www.webcitation.org/5maZrjyf5

[ii] TNS Gallups Klimabarometer 2/2009 og 1/2010: http://www.tns-gallup.no/?aid=9083168

[iii] Dahlgren og Ljunggren 2010

[iv] Krange og Skogen 2010: 164.

[v] Krange og Skogen 2010

[vi] Scott 1990

[vii] Lakoff 2004; 2008

[viii] Lakoff 2004

[ix] Young 1987

[x] Krange og Skogen 2010

[xi] http://www.ssb.no/vis/magasinet/slik_lever_vi/art-2006-09-14-01.html

[xii] Hopkin 2007

[xiii] http://www.dagsavisen.no/kultur/article424079.ece

[xiv] http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/valg09/kultureliten-mot-frp-2802004.html

[xv] http://www.abcnyheter.no/node/92216

[xvi] http://www.nrk.no/kultur_og_underholdning/1.2253231

[xvii] Krange og Skogen 2010

[xviii] Frp har for eksempel brukt narrativet om kunnskapsmakt for å argumentere mot likestillingen ved å peke på kjønnsforskningens innflytelse, og mot «myke» verdier i straffesystemet gjennom å vise til kriminologifagets innpass i kriminalomsorgen.

[xix] http://www.adressa.no/vaeret/klima/article1456858.ece

Verden går faktisk videre

I sin avvisning av postmoderne teori gjør Klassekampen seg blind for å forstå dagens samfunnsvitenskap.

Det finnes nok av trender verden kunne klart seg uten. En av dem var den akademiske skrivetrenden blant nittitallets postmodernister, som hadde begynt å uttrykke seg så komplisert og abstrakt at de knapt klarte å forstå hverandres tekster. Derfor var det unektelig et artig stunt den amerikanske fysikeren Alan Sokal gjorde da han i 1996 skrev en tulleartikkel i den ugjennomtrengelige sjangeren, og klarte å få den publisert i et vitenskapelig tidsskrift. Selv syntes Sokal luretrikset var så genialt at han aldri fikk beina ned på jorden igjen. Siden den gang har han skrevet hele to bøker om at han har avslørt hele samfunnsvitenskapen som en keiser uten klær.

Intellektuelle pranks eller skøyerstreker som Sokal-episoden kan være nyttige virkemidler for å sette akademiske debatter i perspektiv. Problemet er når akademikere og vitenskapsjournalister ikke ser grensene for hva slike pranks egentlig kan forklare, i sin iver etter å bruke dem som identitetspolitisk middel for å fremme sitt eget vitenskapssyn.

Med makt til å parkere
Sokal-episoden har fått en helt urimelig maktposisjon i den norske samfunnsdebatten, ikke minst i Klassekampen, med forskningsjournalist Bjørn Vassnes som fremste fanebærer. Som en progressiv avis med ambisjoner om å løfte samfunnsdebatten, og en viktig arena for mange forskere, burde Klassekampen ha antenner for hva som skjer i akademia. Men Sokal-episoden har fått makt til å parkere Klassekampens vitenskapsjournalistikk i en liten blindgate langt tilbake i tid, og lukke muligheten for å se hvilken retning samfunnsforskningen har tatt de siste fjorten årene. Så snart Vassnes mistenker noen forskningsresultater for å være influert av postmodernismens tankegods, viser han til Sokal-episoden, og kaster den på idehistoriens skraphaug uten videre inspeksjon.

For å sette Sokals innflytelse i perspektiv, kan man sammenlikne hans lille stunt med hvilken betydning tilsvarende aktivister har oppnådd. En parallell kan finnes hos den amerikanske aktivistgruppen Yes Men, som bruker omtrent samme metode i sine aksjoner. Yes Men tar på seg falske identiteter, bruker finanselitens og WTOs språk og logikk, og holder foredrag der de ”avslører” nyliberalismen og den globale kapitalismens inhumane ansikt. Tankevekkende og gøy, men det endrer ikke akkurat verden. Se for deg om Yes Men hadde oppnådd samme posisjon som Sokal i Klassekampen: Avisen ville bare feid alt som kan minne om nyliberal tenkning under teppet, om det skulle komme fra EU eller Jens Stoltenberg, fordi ”denne tenkningen ble avslørt av Yes Men”. Konsekvensen hadde selvsagt ikke vært at nyliberalismen ble borte, men at Klassekampen hadde gjort seg like blind for å forstå samfunnet som den i dag er for å forstå samfunnsvitenskap.

Kunnskapssyn som identitetspolitikk
Det er ikke tilfeldig at Klassekampen valgte å heie på Sokal etter den identitetspolitiske konflikten som dannet seg mellom nittitallets marxister og postmodernister. Sokal var ikke bare fysiker, han var en av mange radikalere som “never quite understood how deconstruction was supposed to help the working class”. Postmodernismens avvisning av faste kategorier og fokus på alle mulige identiteter bidro til å fragmentere arbeiderklasseidentiteten som hadde ligget til grunn for kollektiv klassekamp. Marxister hadde god grunn til å frykte for sin posisjon i et akademisk klima der individet sto i sentrum og makt ble redusert til personlige valg. I stedet for å lære seg det nye spillet og ruste seg for kamp, svarte mange marxister med å lukke seg inn i sitt eget miljø og slutte å følge med. Det kan virke som Klassekampen og mange andre marxister har glemt hvorfor de var så sterkt imot postmodernismens tenkning i utgangspunktet, siden kritikken har gått over i en tom identitetsposisjonering. For ellers hadde de fått med seg at klassespørsmålet er tilbake i samfunnsvitenskapen, samtidig som den strukturløse individualismen har vunnet terreng i nye deler av akademia. Konfliktaksen er ikke som den var.

Verden har gått videre
Selv om vitenskapelige paradigmer og fagdisipliner kan virke totalt uforenlige på et stadium i kunnskapsutviklingen, betyr det ikke at motsetningene aldri kan forandre seg. Samfunnsvitenskapen utvikles nettopp gjennom at forskere trekker sammen tanker fra ulike strømninger, rister litt på dem og undersøker om de kan brukes til å forklare noe mer om verden. Jo flere ideer som er på bordet, jo mer kan man utvikle videre. Det siste tiåret har det vært en enorm vitenskapelig utvikling innenfor de fleste disipliner. Der man tidligere bare så uenighet, har det blitt bygget broer mellom teoretiske skoler. Innenfor de fleste samfunnsvitenskapelige disipliner har det blitt utviklet vitenskapsgrener som trekker ideer fra postmoderne eller poststrukturalistisk tenkning inn i teoretiske skoler med et helt annerledes virkelighetssyn. Men det at postmoderne begreper og forståelsesformer har fått innpass på menyen betyr ikke at tenkningen har blitt hegemonisk. Samtidig som paradigmet har fått innpass i samfunnsvitenskapen, har det også blitt kritisert, moderert og videreutviklet.

Takket være marxismen
For å holde postmodernismens strukturløse individtenkning i sjakk, har den marxistiske kritikken vært viktig. I motsetning til en del radikalere som satte seg ned og furtet, har konstruktive marxister snarere tatt inn over seg positive erkjennelser fra det postmoderne paradigmet, og samtidig styrket marxismens posisjon i samfunnsvitenskapen. Ser man på postmarxistiske skoler som kritisk geografi og postkoloniale studier, eller på akademikere med føttene godt plantet i begge paradigmer, finner man løsninger på problemer som verken marxismen eller postmodernismen hadde klart å svare på alene. Der traddis-marxister klør seg i hodet over hvorfor arbeiderklassen stemmer imot sine egne interesser, kan Thomas Frank og George Lakoff forklare hvordan politiske preferanser ikke styres av interesser, men idenititet, noe høyresiden har skjønt å utnytte med offensiv retorikk. Der mange marxister nesten tar for gitt at arbeiderklassen har en felles klasseidentitet, kan Ernesto Laclau og Chantal Mouffe forklare hvordan klassers selvforståelse henger sammen med andre politiske forhold. Der mange marxister forundres over den svake motstanden mot nyliberalismen, kan Norman Fairclough forklare hvordan nyliberalismens tankegods sniker seg umerkelig inn på stadig flere samfunnsområder forkledd som løsningsorientert kunnskap. Og så videre.

Klassekampen har i sin vitenskapsdekning valgt å se bort ifra denne utviklingen, og heller valgt side med biologiske forklaringer, fordi det liksom skal være en motvekt til det postmoderne paradigmet. Problemet er at de forklaringene som foretrekkes, er enda mer strukturløse og individualistiske enn postmodernismen var på nittitallet.

Der Marx har manglet
Ideen om at det ”ikke finnes noe samfunn, bare individer og deres familier”, som Margaret Thatcher formulerte så tydelig i 1987, kan ikke tilbakeføres til en enkelt teoretisk skole, men har fått innpass på mangfoldige områder der den ikke har møtt motstand. Et felt den Marxistiske motstanden har manglet, er biologiske forklaringer på menneskelig handling. De biologiske forklaringene var lenge orientert mot makrostrukturer som folkegrupper og samfunnsklasser, men i dag er fokuset primært på individer og avvik. Sett ut ifra historiske og politiske forhold, er det gode grunner til at den biologistiske tenkningen rundt folkegrupper har tapt terreng. Men forskning som splitter opp forståelsen av mennesket i så små fragmenter at det ikke er plass til å forstå maktforhold eller samfunnspåvirkning, har akkurat samme (uintenderte) konsekvenser som postmodernismen hadde på nittitallet: Den fjerner samfunnet rundt individet og gjør kollektiv kamp irrelevant. Slik passer biologiske forklaringer i dag vel så godt inn i et nyliberalt paradigme som postmodernismen gjorde på nittitallet, som var en av marxismens fremste ankepunkter da.

Det er selvsagt behov for forskning på menneskers biologiske disposisjoner, akkurat som det er behov for forskning på hvordan kunnskap og språk påvirker folks handlingsrom. Men for at vi skal kunne ha en opplyst debatt om vitenskap, er det behov for et kritisk blikk på forskningen, blant annet fra et marxistisk perspektiv. Marxistisk vitenskapskritikk er verdifull når den tilfører samfunns- og maktforståelse der den mangler, og utfordrer vitenskapen til å komme seg videre. Men den er alt annet enn verdifull når den heier frem en bestemt type kunnskap utelukkende fordi den er en motpol til noe man har bestemt seg for er negativt. Å parkere kunnskap er ikke vitenskapsjournalistikk, det er akademisk identitetspolitikk.

 
Teksten sto på trykk i Klassekampen 13. november 2010.

Avisprat med Braanen

Slapp av. Også Bjørgulv Braanen mener at aviser er laget av papir.

I Harald Eias omdiskuterte NRK-serie ”Trykksverte” fremsto Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen som en av dem som var mest avvisende til materielle forklaringer på aviser.

I programmet hevdet han at aviser er “en viktig arena for meningsbrytning”. Papir og trykksverte kan ikke forklare avisenes rolle i den offentlige debatten, hevdet Braanen.

Vi møter Braanen i Klassekampens lokaler på Grønland en måned etter det avslørende programmet.

–      Du fremstår i programmet som om du avviser at Klassekampen er en sammenstiftet bunke med papir?
–      Se hvor mye forskjellig avisen har å by på. I dag er den blant Norges mest sentrale arenaer for offentlig debatt, kritikk og analyse.
–      Ja, men papir og trykksverte. Avisen er jo laget av noe, er det papir eller ikke?
–      Jeg har ikke sagt noe om dette. Det er avisenes meningsinnhold jeg er opptatt av, ikke hvordan de trykkes. Jeg er opptatt av andre ting. Den tekniske produksjonen er ikke viktig for meg som redaktør.
–      Men denne utgaven jeg abonnerer på, er den laget av papir?
–      Det kan vel ikke jeg vite.
–      Det skjønner jeg, men det skulle vel vært rart om avisen ikke var laget av papir?
–      Aviser er laget av noe, men hvis man ser på dem som nettopp en arena for debatt, blir det ikke så interessant å se på akkurat hva de er laget av. De fleste aviser i dag har også en nettutgave. Den teknologiske utviklingen gjør at avisenes form må anses som plastisk.
–      Ja, jeg forstår at den er plastisk, men i utgangspunktet, er det ikke slik at de fleste aviser er laget av papir?
–      Ja, de fleste aviser er laget av papir. Jeg har ikke noen problemer med å si det. Men dette er jo banal barnehagelærdom. Er det virkelig nødvendig å snakke på dette nivået?
–      Ja.

Foto: Mimsy Møller

Hjernekrigens kortslutning

Harald Eias Hjernevask er ikke forskningsformidling, men en kamp mellom Det gode og Det onde.
 
”Harald Eia innrømmer skjult agenda” kunne vi lese på forsiden av Dagbladet.no etter fem episoder av den berømte Hjernevask-serien.[1] NRK hadde akkurat levert sitt tilsvar til Jørgen Lorentzens PFU-klage, der de begrunnet hvorfor de lot være å informere Lorentzen om at formålet med intervjuet var å bevise at han var ”fagarrogant” og uinteressert i biologi.[2]

Skjønt, hva var det egentlig de innrømmet? Helt siden prosjektet ble kjent med et voldsomt rabalder i fjor sommer, har Harald Eia vært åpen om at serien skulle vise frem norske samfunnsviteres arroganse overfor biologiske forklaringer. Han sa det også eksplisitt i TV-reklamen for serien, uten at det egentlig var nødvendig. Det er jo det hele serien handler om.

Hjernevask-serien hviler på to grunnleggende misoppfatninger om norsk samfunnsforskning: Det ene er at samfunnsvitere er mer fagarrogante enn andre forskere, og det andre er at kulturelle forklaringer har mer makt i Norge enn biologiske.[3]

Arroganse på tiltalebenken
Moralen i en god historie fortelles sjelden eksplisitt, men leses mellom linjene. Det står ingen steder i Ibsens Et dukkehjem at mennesket må ha ansvar for å være fritt. Grunnen til at vi forstår budskapet likevel, er at vi får leve oss inn i hovedpersonens klaustrofobisk ansvarsløse tilværelse. Budskapet i Hjernevask formidles så tydelig gjennom programmets narrative struktur, at en forklaring strengt tatt er overflødig.

Ut ifra omfattende intervjuer med en lang rekke forskere, har Harald Eia valgt å vise frem klipp som understøtter programmets hovedtese. Det vi får se av norske samfunnsforskere (primært sosiologer og kjønnsforskere), er utsagn om at biologiske faktorer er overvurdert, at biologi ikke har noen plass i deres forskning, eller til og med at evolusjonspsykologi er dårlig forskning. Fra intervjuene med de (primært engelskspråklige) evolusjonspsykologene får vi se dem prate fritt og overbevisende om sin egen forskning. Når de får se Eias videoklipp fra motstandernes intervjuer, ler de eller rister på hodet av de andres dumskap.

Vent nå litt her. ”Det kan vel ikke stemme at evolusjonspsykologene ler av andre,” tenker du sikkert nå. Det vi har lært av serien, er jo at det er de norske ”antibiologene” som er arrogante. Men hvis vi ser nærmere på hva disse evolusjonspsykologene sier i programmet, er det ganske spesielt at ingen kritiserer dem for det samme.

”Det å vise til miljøet som forklaringsmodell er bare å stikke hodet i sanden” sier statsviteren Charles Murray. Han er ikke den eneste i programmet som forsøker å mistenkeliggjøre samfunnsvitenskapen som fagfelt. Psykolog Robert Plomin er nådeløs mot samfunnsvitere som ikke fokuserer på gener: ”Mannen i gata er mye klokere. Jeg tror problemet er akademikere, folk i sine elfenbenstårn, spesielt de som ikke har barn selv. De har disse latterlige ideene om at alt er miljøskapt.” Plomins kommentar til Hans Olav Tungesviks anslag på hvor mye genetiske faktorer spiller i folks intelligens, er heller ikke spesielt ydmyk: ”Professoren sier at han gjetter det er 20 prosent. Vel, jeg gjetter ikke, svaret er 50-70 prosent” (selv om Plomin snakker spesifikt om IQ og Tungesvik synes å ha et bredere perspektiv på intelligens). Studier som sier at foreldre påvirker sine barn, avfeier Plomin med ”det kan godt hende, men hvor er dataene?” Psykolog Judith Rich Harris rynker på nesen av forskere som tror at barn påvirkes av foreldrenes holdninger: ”De bare går rundt og sier disse tingene, år etter år, uten å bry seg om bevisene”. Når Eia følger opp med sin standardfrase, ”dette strider mot alt jeg har lært”, svarer hun ”du har blitt fortalt mange ting som er galt, og ikke bare om barn og foreldre”. Den britiske evolusjonsbiologen Anne Campbell klarer knapt å holde seg alvorlig når hun ser på Jørgen Lorentzen på Eias mobilkamera, før hun utbryter ”Utrolig! Jeg er forbløffet over at noen i det hele tatt kan si dette.” Psykolog Gerulf Rieger ler høyt når han ser hva homoforsker Nils Alex Nissen har å si, og er klar i tale: ”Han tar feil!”

Hvorfor er denne arrogansen så vanskelig å få øye på i programmet?

Vi har da øyne i hodet
I Hitchcock-filmen Stage fright (1950), overbeviser hovedpersonen Jonathan Cooper oss om at han er uskyldig mistenkt for drapet på sin elskerinnes ektemann. I et filmatisk tilbakeblikk får vi får se hvordan Jonathan ble observert på åstedet, mens han egentlig skulle hente en ren kjole til sin elskerinne, som hadde dukket opp i et blodig antrekk i leiligheten hans. Først på slutten av filmen får vi vite at det hele var en løgn – det var Jonathan som var morderen. Det interessante med denne filmen, var at publikum slett ikke aksepterte konklusjonen, og forlot kinosalen i høylydt sinne. De hadde jo sett – med egne øyne – at han var uskyldig! Filmen floppet, og er i dag mest kjent som studieobjekt innen filmvitenskapen, som et eksempel på at folk heller tror det de ser, enn det de blir fortalt.

Som de fleste andre sammenhengende fortellinger, blir Hjernevask formidlet på to nivåer – ikke bare gjennom filmklippene vi ser, men også gjennom seriens dramaturgi. Innenfor narratologien sier man at enhver fortelling har en grammatikk, en formell struktur som gjør at publikum forstår noenlunde likt hva den handler om. Handlingen drives frem av ulike roller, eller aktanter, som fyller bestemte funksjoner. De mest kjente er helten, skurken og offeret, men andre viktige aktanter er den som starter fortellingen (kalt giver eller utfordrer) og hjelperen som får utviklingen på rett kjøl, gjerne en ekspert (Propp 1928). Innenfor kognitiv teori sies det at bare synet av de ulike rollene fremkaller ulike følelsesmessige reaksjoner hos publikum (Lakoff 2008): Offeret fremkaller sympati, helten gir håp, hjelperen skaper en følelse av trygghet, og bare synet av skurken får det til å gå kaldt nedover ryggen.

Det vi har sett i Hjernevask, er en kamp mellom Det gode og Det onde. Serien er strukturert som et narrativ der Harald Eia selv har rollen som helten som skal redde oss fra Det onde. Skurken i fortellingen er Den norske samfunnsviteren, som har bedratt hele samfunnet med sin urokkelige tro på at folk kan formes som leireklumper. Siden ”hele samfunnet” er de som ser på programmet, dras publikum også inn i narrativet, noe som kan forsterke deres avsky for skurken. Det ultimate offeret representeres likevel av lille Viktor, som fikk amputert kjønnsorganet fordi en psykolog på begynnelsen av åttitallet mente at han, med riktig oppdragelse, kunne bli Viktoria. I kampen mot det onde er det nødvendig å lukke ørene for hva skurken sier, for da blir man i beste fall lurt, i verste fall medskyldig. Da lytter man heller til fortellingens eksperter, som vet alt, kan alt, og aldri tar feil. Denne rollen spilles av evolusjonspsykologene.

Fortellingen i Hjernevask er ganske enkel: Harald Eia har oppdaget at Kongeriket Norge har blitt lurt, legger ut på en redningstokt, får hjelp av Ekspertene fra Utlandet, bekjemper de Onde Samfunnsforskerne, og gjenoppretter Rettferdigheten. Den amerikanske kognitivlingvisten George Lakoff kaller denne type narrativ et redningsnarrativ, som vi kjenner igjen så snart vi bare hører en anklage om urett, og umiddelbart får en viss forventning til hva som skal skje. Når vi først har en forventning, forstår vi alt de ulike aktørene sier, ut ifra rollene de har fått tildelt i narrativet (Lakoff 2008). Dette er ikke så svart-hvitt som det høres ut som, for polyfoniet av informantstemmer gjør at serien kan oppfattes på mange måter. Reaksjonene som har kommet frem på debattplass og i sosiale medier tyder snarere på at publikum har oppfattet serien temmelig ulikt, ut ifra hvem de i utgangspunktet ”heier på”, eller om de for eksempel har et forskningsjournalistisk blikk på serien. Likefullt virker det som de aller fleste oppfatter selve narrativet rimelig likt. Forskjellene består i hvorvidt den enkelte oppfatter kampen mot samfunnsviteren som legitim eller ikke.

Årsaken til at så mange har reagert på programmet er at det ikke er fiksjon, men handler om reelle personer og debatter i samtiden, som mange ikke kjenner seg igjen i. Det er likevel grunn til å tro at de fleste seerne tar narrativet for god fisk, om de ikke kjenner godt til norsk samfunnsforskning eller av andre grunner er skeptisk til programmet eller programlederen. Blant dem som har akseptert narrativet er stortingsrepresentant Tord Lien fra Frp, som har bedt forskningsminister Tora Aasland om en kritisk evaluering av norsk kjønnsforskning.[4]

Når serien fremstår som rotete og inkonsekvent, er det fordi Hjernevaskredaksjonen iblant prøver å være balanserte, og trekke inn ekstreme evolusjonspsykologer som den åpent rasistiske psykologen Richard Lynn, for å vise spekteret av forskning på gener og atferd. Ettersom programmet ikke er strukturert som vitenskapsjournalistikk, men som en kamp mellom Det gode og Det onde, blir programmet slett ikke mer balansert av å trekke inn rasistiske perspektiver. Richard Lynn bidrar i stedet til å fremstille de andre evolusjonspsykologene, som Charles Murray i samme episode, som mainstream. Murray sto bak den kontroversielle studien The Bell Curve, som ble kritisert på både faglig og moralsk grunnlag da den kom på 90-tallet. Siden narrativet har forhåndsdefinert rollene ut ifra arv-miljø-aksen, må også Lynn assosieres med Det gode. Kontroversen rundt programmets behandling av rasetemaet, dreier seg nettopp om at programmet legitimerer denne typen forskning, selv om Eia og Ihle sier at de ikke ønsker å gjøre det. Når det først har blitt etablert et narrativ gjennom hele serien, må publikum ha en spesiell vilje for å ikke oppfatte raseprogrammet ut ifra det samme mønsteret.

Hvordan får de det til?
Om det skulle være slik som Eia og Ihle påstår, at de ville vise et balansert perspektiv, har redaksjonen gjort overraskende mange grep for å sette sammen programmet som et redningsnarrativ. Hvis vi ser bort ifra det mest åpenbare, at Eia eksplisitt sa hva han ville med serien – allerede før den startet, har de gjort mye for at publikum skulle få med seg poenget.

Vi kan jo begynne med hvem redaksjonen har valgt til å spille de ulike rollene. Mange har reagert på at Hjernevask kun har vist frem norske representanter for ikke-biologisk samfunnsforskning, og i overveldende grad snakket med amerikanske og britiske representanter for evolusjonspsykologi. Norsk forskning er generelt veldig internasjonalt orientert, og importerer de fleste samfunnsteorier fra Europa og USA. Det hadde ikke vært vanskelig å finne amerikanske samfunnsforskere som mener det samme som de norske, eller norske evolusjonspsykologer som sier det samme som de amerikanske. Hvorfor har Eia unnlatt å fortelle at for eksempel Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo er fullstendig dominert av nevrobiologisk forskning? Eller hvor mye IQ-forskning som foregår på Det utdanningsvitenskapelig fakultetet? En effekt er i hvert fall at denne forskningen glimrer med sitt fravær, så det virker som om norske samfunnsvitere utelukkende forsker på miljøfaktorer. En annen effekt var Eia selv inne på i debattprogrammet Debatten på NRK:[5] det at intervjuobjektene snakket engelsk, gjorde det vanskeligere å stille seg kritisk til det de sa – språket ga dem ekstra autoritet i seg selv. Ble de engelskspråklige, medievante stjerneforskerne valgt for å styrke evolusjonspsykologiens troverdighet? Og ble de norske forskerne valgt fordi de fremsto som spesielt påståelige? Redaksjonen gjorde i hvert fall et bevisst utvalg. Flere samfunnsforskere ved UiO og UiB takket ja til å bli intervjuet, , men opplevde at Hjernevaskredaksjonen mistet interessen da de svarte som de gjorde.[6]

Et annet grep som plasserer de ulike karakterene og deres forskning i narrativet, er hvordan Harald Eia presenterer dem for kamera. Han introduserer flere av de utenlandske evolusjonsbiologene som faglige autoriteter fra prestisjetunge universiteter, som har publisert i viktige tidsskrifter, som veldig flinke (eller ”fra en meget talentfull familie”), eller som han er heldig som får møte. Folk vi skal lytte nøye til, med andre ord. Flere av de norske samfunnforskerne, derimot, presenteres implisitt som ”mektige” i samfunnet, altså sånne som vi skal være kritiske til. Et eksempel er at Gudmund Hernes sin forskning blir presentert i sammenheng med hans innflytelse på utdanningsreformene i Norge. Et mer subtilt eksempel er hvordan programmet dramaturgisk sidestiller kjønnsforsker Agnes Bolsøs forskning på seksuell identitet med den diskrediterte psykologen John Money. Sistnevnte bidro til at 15 000 nyfødte barn med uklart kjønn ble tvangskjønnsoperert mellom 1972 og 1997. Selv om ingen sier direkte at Bolsøs forskning kan ha samme konsekvens, skaper klippingen og den begrepsmessige likheten en følelse av det. Programmets dramaturgi gir ingen rom for at ”sosialisering av kjønnsidentitet” kan bety flere ting. Derimot impliserer dramaturgien at Bolsø er blant dem som vil tvangsoperere tvekjønnede, selv om hun faktisk sier det nøyaktig motsatte.

Klippingen av det enorme intervjumaterialet har fått mye oppmerksomhet, spesielt etter at kjønnsforsker Jørgen Lorentzen klaget programmet inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU). ”Jeg kan si med hånden på hjertet at vi ikke kryssklippet,” svarte Eia overfor Kringkastingsrådet. Som de fleste begreper som ble brukt i programmet, kan ”kryssklippe” bety mange ting. En som har demonstrert dette tydelig, er psykolog Tonje Brustuen, som har sett gjennom det totalt fire timers intervjumaterialet med Lorentzen, og klippet det på en annen måte enn Hjernevask-redaksjonen. I hennes utgave snakker Lorentzen varmt om biologifagets bidrag til kjønnsforskning, og sier at han er ”en svoren tilhenger av evolusjonsteorien”.[7] I Hjernevaskredaksjonens tilsvar til Lorentzens PFU-klage, begrunner de den redaksjonelle vurderingen med å utelate Lorentzens modererende drøftninger med at de ”får ham til å fremstå svært inkonsistent” og gjør det ”vanskelig å forstå hva han egentlig mener, både for redaksjonen og for den gjengse TV-seer”.[8] I stedet for å be Lorentzen om klargjøre sitt syn, har redaksjonen, som altså ikke helt skjønner hva han snakker om, tildelt ham en mening ut ifra deres forhåndsbestemte skjema.[9]

Men det å kryssklippe kan forstås som noe mer enn å endre filmmaterialet. Det som gir klipping av film så stor makt, er at rekkefølge de ulike elementene er satt sammen, hvordan de er sammenstilt eller kontrastert med andre elementer, kan manipulere publikums oppfatning av hva det egentlig er de ser. Det skal ikke mer til enn å introdusere et begrep, vise frem et eksempel der begrepet har fungert dårlig, og presentere noen som bruker begrepet og noen som kritiserer det, før man har skapt en filmatisk sannhet om hvem som tar feil og hvem som har rett. Denne typen kryssklipping er gjort systematisk gjennom hele programmet.

Et dramaturgisk grep som gjør evolusjonspsykologi til fasiten på alle Eias spørsmål, og dermed impliserer at samfunnsviterne ”tar feil”, er måten Eia stiller spørsmålene og følger opp svarene. Seriens overordnede spørsmål, ”Kan det ikke være sånn at biologi forklarer noe av menneskets atferd?,” gir en pekepinn på hva som er ”riktig” svar. Dette spørsmålet ligger til grunn for hva forskerne blir bedt om å svare på: Mens samfunnsforskerne hele tiden om å uttale seg om evolusjonspsykologisk forskning, blir evolusjonspsykologene bare bedt om å kommentere videoklipp av noen som uttaler seg kritisk til deres forskning. Det samme premisset reflekteres i oppfølgingsspørsmålene. Mens Egeland og Lorentzen blir avkrevd svar på ”Hva er det vitenskapelige grunnlaget ditt for å si at biologi ikke spiller noen rolle”, og ”hvordan vet du at det ikke er noen forskjeller”, får den amerikanske psykologen Judith Rich Harris ingen spørsmål om hun har belegg for å påstå at hjemmemiljø ikke spiller noen rolle for hvilke venner man velger. I stedet bekrefter Eia hennes autoritet med standardfrasen ”Dette går jo imot alt jeg har lært”.


Det tydeligste grepet som viser oss hvem vi skal lytte til, er likevel at Harald Eia sier det eksplisitt, igjen og igjen. Etter intervjuer med evolusjonspsykologer, gjenforteller eller utdyper han forskningen deres, mens han konkluderer intervjuene med norske samfunnsforskere med å spørre hvorfor de er så arrogante. Når Eia introduserer Anne Campbell som svaret på et forskningsspørsmål, fremstiller han henne som et orakel: ”Hormonforskjeller ser ut til å skape mange av de forskjellene vi ser mellom gutter og jenter. Disse hormonforskjellene er styrt av ulike gener på x- og y-kromosomet. Men hvor kommer disse (…) genene fra? For å få svar på dette, må vi tilbake i (…) menneskehetens historie.” Senere i samme episode kommenterer Eia intervjuet med Cathrine Egeland. Han sier ingenting om hennes forskning, men klarer likevel å mistenkeliggjøre den: ”Er det samfunnsvitenskapens oppgave å utfordre biologisk tenkning? Bør ikke forskere heller prøve å forklare hvorfor ting er som de er? Er det ikke en fare for at Cathrine Egeland bare ser det hun er ute etter når hun på forhånd har bestemt seg for at biologi ikke har noen betydning?”

Det er altså denne dramaturgien som gjør at vi forstår Cathrine Egelands kommentar ”biologien har liksom ingen plass i forskningen min,” eller Gudmund Hernes’ utsagn om at ”det er et innslag av biologi som styrer hva vi kan og hva vi kan bli, men jeg tror betydingen av det er overvurdert,” som arroganse, mens ”å vise til miljøfaktorer er å stikke hodet i sanden” passerer som objektivt.

Men ok, selv om serien har manipulert frem hele poenget med at samfunnsvitere er fagarrogante, betyr det nødvendigvis at det ikke stemmer? Jo da, det stemmer. Men ikke på den måten Eia og Ihle tror.

Alle akademikere er like snørrhovne
”Er det ikke på tide at de andre samfunnsvitenskapene også får sin Nobelpris?” Spørsmålet ble stilt til en økonomiprofessor som nettopp hadde fått den prestisjetunge prisen i økonomi. Han stirret uforstående på journalisten. ”Hvorfor det? De har jo nobelprisen i litteratur”.[10]

Hvis Harald Eia og Ole Martin Ihle bare hadde fått hodet ut av sin egen navle, hadde de oppdaget at sosiologi, sosialantropologi og kjønnsforskning ikke utmerker seg spesielt på arrogansefronten. Diskreditering av andre fagfelt og teoretiske skoler er normen heller enn unntaket i akademia. Bare se på hvordan marxister spytter på postmodernisme, maktforskere sabler ned samfunnsøkonomi, kvantitative forskere hånler av kvalitative, historikere angriper psykologifaget, hermeneutikere torpederer positivister, og poststrukturalister knuser kneskålene til alle de ser.

De såkalt ”myke” og ”harde” vitenskapene har tradisjonelt vært litt over normalt kjeklete, omtrent som søsken. Søskenparets lillebror, den myke vitenskapen, har tradisjonelt kanskje vært sintere enn storebror, den harde, fordi den har måttet kjempe for selv å bli akseptert som vitenskap. Storebrors arroganse lever fortsatt, selv om den i offentligheten uttrykkes sterkest av en litteraturviter, forskningsjournalist Bjørn Vassnes. ”Det er klart at samfunnsvitenskapelig kunnskap kunne vært nyttig – dersom slik kunnskap hadde fantes,” uttalte han til Dagbladet senest i vår.[11] Vassnes er langt ifra den eneste som avviser hele samfunnsvitenskapen fordi den ikke kan si noe like presist om mennesker som fysikere kan si om tyngdekraften. Man trenger ikke lete lenge for å finne en realist som avviser hele kulturbegrepet fordi det ikke kan måles, eller som kaller historikere for ”eventyrfortellere”.

Harald Eia hadde ikke trengt å stoppe ved samfunnsviterne. Han kunne avslørt noe langt større: Akademikere er en gjeng snørrhovne kranglefanter.

I boken Hverdagslivets metaforer (2003 [1980]), viser George Lakoff og Mark Johnson at måten vi forstår en diskusjon i vår kultur, er strukturert på samme måte som vi forstår fenomenet krig. Krigsmetaforen reflekteres i måten vi snakker om diskusjoner, og måten vi opplever det å diskutere. Idet en vanlig samtale går over i en diskusjon, stiger pulsen. Du oppdager at du har et standpunkt, som plutselig står på spill. Samtalepartneren går over til å være en motstander, og det er om å gjøre å vinne. Du forsvarer posisjonen din, og angriper motstanderens. Hvis ingen overgir seg, ender diskusjonen i våpenhvile eller uavgjort.

En akademisk diskusjon er strukturert på samme måte, selv om den utøves av bare en person, som gjerne sitter alene på kontoret sitt med en PC eller skriveblokk. Siden det ikke er noen motstander til stede, må man se for seg en stråmann å argumentere imot. Man setter opp en hypotetisk konflikt, og velger en posisjon. Selv om de fleste vil si at målet er å oppnå en høyere forståelse, kjemper man for å vinne terreng for sitt perspektiv. Den eneste måten å sikre seieren, er å forutse alle mulige innvendinger, og ta dem med i beregningen. Diskusjonen følger krigens taktikker: Man samler troppene av tidligere forskning, bygger et arsenal av teoretiske modeller, henviser til faglige autoriteter, manøvrerer mellom posisjoner for å komme i en sterkere stilling, og tvinger motstanderen til å gjøre retrett. Når Harald Eia spør om ”ikke forskere liksom [skal] være åpne for alle mulige forklaringer?”, har han rett og slett misforstått hele den akademiske sjangeren. Den som prøver seg på et sånt stunt, vil sannsynligvis ikke passere en høyere grad på universitetet, og langt ifra klare seg som forsker.

Et annet sjangertrekk som i blant dukker opp i akademiske tekster, er arven etter Thales fra Milet, også kjent som ”vitenskapens far”. Hans prosjekt var å finne alle tings urstoff, og kom opp med påstanden om at ”alt er vann”. Senere kom forslagene om at alle tings urstoff snarere var apeiron, luft eller ild, og skal vi tro Hjernevask, strides de lærde i dag om hvilket urstoff menneskene er laget av, arv eller miljø. Programmet tar for gitt at de fleste intervjuede forskerne er Thalesianere, som bygger sine respektive perspektiver på de to mulige forklaringsmodellene ”alt er arv” eller ”alt er miljø”. Men til forskjell fra krigssjangeren, som dominerer i store deler av akademia (spesielt teoretiske fag), er urstoffsjangeren mest utbredt blant kontrollfreaker.

En sjanger til besvær
Den akademiske sjangeren er i seg selv et problem. Akademiske tekster er ofte bygget opp av en dramaturgi der forfatteren inntar en ekspertrolle og utpeker en faglig motstander som et stort, farlig problem som må dissekreres og bekjempes. Hvis man ikke kjenner til dette sjangertrekket, men tar akademiske tekster bokstavlig, kan man lett forledes til å tro (1) at to perspektiver er motstridende, når de snarere kan være komplementære, og (2) at perspektivet som ligger under kniven, nødvendigvis representerer en trussel.

Få forskere vil hevde at menneskers atferd er styrt av enten arv eller miljø. Derimot er det ganske vanlig å si at noen andre mener at vi er styrt av enten det ene eller det andre, men da bare for å argumentere imot denne ”andre”. Når Steven Pinker tror at det å forske på miljøforklaringer er å forutsette at mennesker er født som et blankt ark, tillegger han alle samfunnsforskere et syn som er helt marginalt i dag. Enten vet han dette, og bruker en stråmann for å skape plass for sin egen forskning, ellers er det kanskje på tide at han studerer litt idéhistorie eller sosiologi. En metafor som derimot later til å ha fått en viss oppslutning, ”vi er formbare som leireklumper”, tar faktisk utgangspunkt i at vi er laget av et gitt materiale. Bruker man den metaforen som utgangspunkt, er det ingen motsetning mellom å bli født med visse biologiske disposisjoner, og å bli sosialisert inn i en kjønnsrolle. Men utsagn som ”man er ikke født kvinne, man blir det” og ”kvinner er fra naturens side mer empatiske enn menn” har også ulikt epistemologisk utgangspunkt, og må forstås ut ifra ulike begrepstradisjoner. Vitenskapelig arbeid forutsetter nettopp at man sorterer begrepene man skal bruke i forhold til andre begreper, og avgrenser hva det er de forklarer. Hvis ikke forskere hadde levd i konstant krigsfare, med fiender rundt hvert hjørne, ville selve avgrensningen fortalt dem at forskningsprosjektet ikke forklarer ”alt”, men derimot lever trygt ved siden av andre bidrag.

Den akademiske sjangeren skaper ofte forvirring når den trekkes inn i offentlighetens eller populærkulturens domene, men kaoset som Hjernevask har stelt i stand er nok uovertruffent i norsk sammenheng. Problemet er at hundretusener av mennesker, blant annet innflytelsesrike kommentatorer og journalister, nå tror at evolusjonspsykologien sitter med svaret på alle spørsmål om menneskelig atferd, og at norske samfunnsforskere klamrer seg til utdaterte forklaringer. Hvilke konsekvenser dette vil ha, vil fremtiden vise, men det murres i korridorene på Blindern om at forskningsmidler kan stå på spill.


Det andre problemet med den akademiske sjangeren, at den krigstrommende dramaturgien kan forlede både forskeren og leseren til å tro at stråmannmotstanderen representerer en urettmessig makt. Nettopp denne makten var det Hjernevask-redaksjonen ville til livs.

Den overdrevne makten
Problemet med at samfunnsvitere ikke forsker på biologiske forklaringer, forklarer Hjernevask-redaksjonen i nevnte tilsvar til Lorentzens PFU-klage, er at disse fagene har så stor makt i det norske samfunnet. ”I Norge har de dominerende forklaringene på spørsmålene vi tok opp på i serien primært kommet fra samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag. (…) Biologiske forklaringer slipper sjeldent til.”[12]

Men stemmer det egentlig at biologiske forklaringer har mindre makt i Norge enn sosiokulturelle forklaringer?


Vi kan jo begynne med hva det egentlig vil si at forskning har makt. Makten Hjernevask-redaksjonen viser til, er at ”[samfunnsvitere] spiller en sentral rolle som premissleverandører for politiske beslutninger og reformer, og for offentlige meningsbrytning generelt”.[13] Det stemmer at samfunnsvitere ofte bidrar i utredningsarbeid for politiske beslutninger – i godt selskap med siviløkonomer, sivilingeniører, arkitekter, biologer og hele resten av ekspertsamfunnet. Jeg skulle gjerne sett statistikk over hvilke fagbakgrunner som er best representert i offentlige utvalg, men det ville overrasket meg om sosiologer skulle være overrepresenterte. Siden New Public Management inntok politikken på åttitallet, har de fleste reformer handlet om resultatstyring og effektivisering, og forskning på mennesker havnet i skyggen for økonomisk utredning (se f.eks. Tranøy 2006). Når det er sagt, forutsetter all politikk et menneskesyn, og dette kommer selvsagt ikke fra løse luften. Økonomisk politikk tar oftest utgangspunkt i at mennesker er rasjonelle, trygdepolitikk i at vi er unnasluntrere og utdanningspolitikk i at vi er intellektuelle. Men for å avgrense spørsmålet litt: hvor stor innflytelse har egentlig forskningen på kjønn og seksualitet som Hjernevask-serien utfordrer?

La oss gjøre et eksperiment. Gå inn på det nærmeste pauserommet på en hvilken som helst arbeidsplass og bli med i samtalen der. Idet noen sier noe om menn eller kvinner, spør du: ”mener du sosialt eller biologisk kjønn?” Mest sannsynlig vil folk bare se rart på deg. Når folk tenker på kjønn, tenker de aller fleste på biologisk kjønn. Dette sentrale begrepsparet innen kjønnsstudier har ikke spredd seg stort lengre enn til sine studenter.

Er det noe Hjernevask-serien viser, er det at den konstruktivistiske kjønnsforskningen står svakt i det norske samfunnet. Mange biologiske begreper og statistiske kategorier er så naturaliserte i vårt samfunn at alle som stiller spørsmålstegn ved dem, fremstår som eksentriske. Et eksempel er episoden om homofili, der alle spørsmålene som ble stilt, forutsatte at homofile utgjør en observerbar gruppe som kan forklares på to måter: født sånn eller blitt sånn? Når kjønnsforsker Agnes Bolsø stiller spørsmålet ”ja, hva mener du med homofili, da?”, snakker hun på et annet begrepsnivå enn programmet eller den vanlige samtalen om homofili tillater. Agnes Bolsø forsker på seksuelt begjær med utgangspunkt i at det er mer sammensatt enn det man kan forstå av kategoriene homo, hetero og bi. Når hun fremstår som den uinformerte i denne sammenhengen, er det fordi hennes begreper ikke har noe makt. For at forskning skal få makt, må den enten få plass i dagligtalen eller fanges opp av etablerte maktinstitusjoner. Selv om Stortingsmelding 25 (2000-2001) har byttet ut ordet ”legning” med ”seksuell orientering”, som Eia og Ihle skriver i boken Født sånn eller blitt sånn (2010, 207), er det fortsatt homo-heterodikotomien som preger den etablerte homopolitiken.

Man kan også spørre seg hvorfor programmet har rammet den poststrukturalistiske kjønns- og, seksualitetsforskningen hardest. I Født sånn eller blitt sånn avfeier Eia og Ihle hele den feministiske filosofen Judith Butler med at de ikke skjønner hva hun sier (Eia & Ihle 2010: 206-207). Det er som om de skulle sagt ”jeg har aldri sett et atom, så derfor finnes ikke atomer”. En slik påstand ville de ikke kommet langt med i dag, mens avvisningen av kjønnsforskere som Butler er gangbar valuta i den norske offentligheten. Se bare på Jon Elster som kaller alle poststrukturalister for ”tåkefyrster”, og Trond Berg-Eriksen som i sin anmeldelse av Født sånn eller blitt sånn, slaktet boken, men likevel innrømmet skadefryd over å ”se pompøse kjønnsgnostikere uthengt til spott og spe”.[14] Grunnen til at Frps Tord Lien ber om at kjønnsforskningen må ettergås i sømmene, og ikke for eksempel utdannings- eller oppvekstsosiologien, er at kjønnsforskningen allerede følges med argusøyne.[15]

”Har samfunnsvitenskapen noe å lære av biologien?” var temaet for UiOs tradisjonsrike Frokost med Bernts mest fullstappede seanse i vår. Så snart Hjernevask kom på luften, har de intervjuede forskerne stilt seg i kø for å gjøre bot for sin arroganse. ”Det som er så fint med Hjernevask, er at jeg har lært at biologiske forklaringer kan ha noe for seg likevel,” innrømmet Cathrine Egeland på NRKs Debatten. I ettertid er de fleste enige om at Hjernevask har utløst en viktig debatt. En som tidligere har påpekt samfunns- og humanvitenskapenes lillebrorskomplekser for sine egne begrensninger, er den like utskjelte som innflytelsesrike poststrukturalisten Michel Foucault. Da han, gjennom en omfattende genealogi av den psykiatriske institusjonens begreper, viste at forskningen ikke var så objektiv som forskerne likte å tro, ble han oppfattet som en direkte trussel mot psykiatrien. Hans tilsvarende studie av biologifaget vakte derimot ikke sterke reaksjoner. Foucault selv trodde grunnen til at psykiatrien følte seg så mye mer utsatt for kritikken, var at faget aldri har forsont seg med sine egne begrensninger (Gordon 1980). En indikasjon på at et fag står trygt, er nettopp at det ikke svekkes av mulige politiske konsekvenser eller faglige svakheter. Det mektige samfunnsøkonomifaget har for eksempel overhodet ikke blitt berørt av Hjernevask-kontroversen, selv om flere av fagets modeller forutsetter at menneskene ikke har noen biologi eller kultur som kan påvirke økonomien.

Selv om vi ser mer til samfunnsforskere i den offentlige debatten enn naturvitenskapelige forskere, betyr ikke det at de har mer makt i samfunnet. De har bare ulike tradisjoner for forskningsformidling. Der naturvitenskapelig forskning ofte formidles som fakta, gjennom dokumentarer eller magasinartikler, formidles samfunnsforskning som studier, og må konkurrere med det sunne bondevettet på debattsidene. Naturvitenskapelig kunnskap påvirker oss derfor på en mindre synlig måte, men passerer i større grad som objektiv sannhet. Samfunnsviteres og biologers største innvending mot evolusjonspsykologien er nettopp at den gjør krav på naturvitenskapens faglige legitimitet, uten å ta inn over seg samfunnsforskningens metodiske begrensninger. Hvorfor de reagerer? Jo, fordi de opplever det som fagarroganse fra evolusjonsbiologenes side.

I Født sånn eller blitt sånn, skriver Eia og Ihle at ”i denne boken vil vi (…) ikke gjemme oss bak klisjeen om at ’det er et komplekst samspill mellom arv og miljø’. Vi har ambisjoner om å si noe om hva som er hva”. Det er et prisverdig prosjekt, og hadde vært svært nyttig om de hadde lykkes. Problemet er at de slett ikke sier noe om hva som er hva, men derimot bruker evolusjonspsykologi til å tilbakevise kulturelle og språklige forklaringer. Boken er nemlig skrevet i den akademiske krigssjangeren, og henfaller til akkurat den samme fagarrogansen forfatterne kritiserer.

Artikkelen er publisert på http://www.samtiden.no.
 
Referanser
Eia, H. & Ihle, O. M. Født sånn eller blitt sånn? Gyldendal, Oslo
Gordon, C. 1980. Power/Knowledge: Selected Interviews and Other Writings, 1972-1977 by Michel Foucault. Red. Pantheon, New York.
Lakoff, G. 2008. The Political Mind: Why You Can’t Understand 21st Century with an 18th
Century Brain. Penguin Books, New York.
Lakoff, G. & Johnson, M. 2003. Hverdagslivets Metaforer. Orig. Metaphors We Live By
[1980]. Oversatt fra engelsk av Mie Hidle. Pax Forlag, Oslo
Propp, V. 1968. Morphology of the Folk Tale. [1928]. University of Texas Press, Texas
Tranøy, B.S. 2006. Markedets makt over sinnene. Aschehoug, Oslo.

[3] Kategoriene ”samfunnsvitere” og ”evolusjonspsykologer” er overlappende og tidvis upresise, men reflekterer i denne sammenhengen forskergrupper som fokuserer henholdsvis på sosiokulturelle og genetiske forklaringer av menneskelig atferd.
[5] NRK1 18.3.2010
[6] Klassekampen 20.03.2010
[9] Ettersom programmet viser frem noen ganske ekstreme påstander fra flere evolusjonspsykologer, kan det synes som de også har blitt klippet for å fremstå som tydeligere. Når dette ikke har vakt så mange reaksjoner, er det sannsynligvis fordi de har blitt framstilt positivt i programmet.
[10] Vandrefortelling
[11] Dagbladet 16.3.2010
[13] Ibid.
[14] Morgenbladet 23-29. April 2010.




Hjernen ut med badevannet
Harald Eia har laget TV-serie om at han har blitt hjernevasket.

Harald Eia minner litt om meg selv på barneskolen, da jeg etter å ha lest boken Historie, trodde at jeg kunne historien. Eia har altså gått på universitetet i åtte år (inkludert siviltjeneste), og har trodd i alle disse årene at det han lærte på skolen, er den hele og fulle sannheten om mennesket. Nå krever Eia pengene tilbake for sitt bortkastede hovedfag i sosiologi, fordi faget har lurt ham til å tro at folk har blitt sosialisert til å handle som de gjør, mens de egentlig er styrt av gener.

Under et debattmøte i regi av Manifest Analyse forrige uke, viste Harald Eia frem flere klipp fra sin nye serie Hjernevask, som vises på NRK i kveld. I ett av dem intervjuer Eia en elev som har arvet dårlige mattegener av sine foreldre, for å vise hvilke brutale konsekvenser sosiologiens feilslutninger har fått for samfunnet. Troen på at barn kan sosialiseres til å bli skoleflinke, lå nemlig bak den mektige sosiologen Gudmund Hernes’ gigantiske utdanningsreform som skulle slippe barn med arbeiderklassegener inn i skolesystemet. Og der, mener Eia, er de arvelig dømt til å mislykkes.

Den harselerende tonen er gjennomgående i programmet. Eia tropper opp hos kjente sosiologer for å stille dem til veggs for åpent kamera. Sosiologene rekker akkurat å stotre frem at biologiske forklaringer er overvurdert, før Eia legger frem eksempel på eksempel på hvorfor de tar feil. Når Eia besøker en evolusjonspsykolog, preges samtalen derimot av en fnisete enighet om at Eias sosiologiutdannelse er verdiløs.

Det er ingen tvil om at Harald Eia har helt rett. Han har blitt hjernevasket. Spørsmålet er om han kan skylde på sosiologifaget for at han i dag har falt i den samme fellen på nytt, og blitt hjernevasket av evolusjonspsykologi.

Eias påstand om at sosiologer flest tror at mennesker er født som blanke ark, er i det hele tatt temmelig søkt. Selv om mange foretrekker en forklaring fremfor en annen, er det i dag kontroversielt å hevde at mennesker er enten helt styrt av arv, eller utelukkende av miljø. Den gjengse oppfatning er vel snarere at genene våre gjør oss disponert for enkelte preferanser eller egenskaper, og at vi formes av miljøet vi lever i, men at det ikke er mulig å isolere helt hva som er hva.

Når Harald Eia konkluderer med at sosiologene burde begynne å studere biologi, kaster han hele hjernen ut med badevannet. Sosiologer har verken kompetanse på eller metoder for å analysere biologi – like lite som biologer har kompetanse på sosiologi. Det er derimot et stort behov for at sosiologer og biologer begynner å utveksle mer kunnskap. De to fagfeltene har vokst frem gjennom helt ulike forskningsspørsmål, og kan i dag forklare ulike, og i mange tilfeller kompletterende aspekter av mennesket.

Serien Hjernevask skal likevel ha honnør for å peke på et alvorlig problem i akademia, nemlig den utbredte demoniseringen av andre fagfelt eller teoretiske tilnærminger. Innen fagdisipliner og mellom fakulteter livnæres forskere på sin forakt for De Andre. Hvor kommer egentlig denne frykten fra? Både biologisk og sosiologisk forskning er kraftig subsidiert gjennom statsbudsjettet, og har faglige ambassadører innenfor de fleste næringer og offentlige etater.

Hvis jeg skal tippe hvordan Harald Eia har blitt så hjernevasket, ville jeg ikke lett i genene hans, men i et sjangertrekk som over tid har sneket seg inn i den akademiske litteraturen. Jeg sikter til tendensen til å begrunne forskningens relevans med formelen ”Mektige Professor Stråmann mener XXX, og jeg skal her vise at mitt synspunkt er mye klarere/mer nyansert”. Jeg tror denne fikseringen på (ofte imaginære) vitenskapelige fiender bidrar til å hjernevaske noen og enhver i studietiden. Men hos de fleste går det jo over i møtet med arbeidslivet.

Mye tyder på at Harald Eia bør få pengene tilbake for utdannelsen sin. Samtidig bør han nok levere tilbake vitnemålet og sosiologtittelen, som gir ham makt til å lage slike spekulative tv-programmer.

Foto: Magnus Knutsen Bjørke

Det Jens burde ha sagt


Kjære Stein Erik,

Jeg innser at jeg behandlet deg urett da jeg gikk hardt ut mot deg og dine rikmannskollegaer i sommer. I et svakt øyeblikk klaget jeg til VG over at du flyttet familieformuen ut av landet. Jeg angrer på at jeg kritiserte milliardærer som deg for å være utakknemlige. Jeg burde heller akseptert din utmelding av fellesskapet, og høflig bedt deg betale tilbake til alt du skylder.

Jeg har nemlig skjønt det nå. I sommer sa jeg noe sånt som at ”velferdssamfunnet vårt er bygget opp som et spleiselag, der de som har mest, må betale mest”. Som økonom blir jeg litt flau når jeg må vedkjenne meg denne feilslutningen. Det er jo dem som har mest, spesielt de som ansetter andre til å skape verdier for dem, som får mest av det norske fellesskapet. Og du, min kjære venn, har et av landets feiteste sugerør ned i velferdspotten.

Nå som du offisielt har meldt deg ut av samfunnet, er det på tide du gir tilbake alt du har profittert på fellesskapets ressurser. La oss begynne med infrastruktur. Du kan vel tenke deg hvor dyrt det hadde vært å drive med handel dersom du ikke hadde hatt tilgang til veier, broer, havner, vann og elektrisitet, og hvor lite effektiv markedsføringen hadde vært uten telefonnett, tv-kabler og bredbånd. Som gjest i fellesskapet må du gjerne bruke våre fasiliteter, men skal vi være rettferdige, må du nok betale i realkostnader.

Gjennom årenes løp har staten investert mye i skolegangen og utdanningen til dine ansatte, som du har fått lov til å skumme avkastningen av. Du kan vel tenke deg hvor kostnads- og ikke minst tidkrevende det hadde vært om du selv hadde måttet lære hver ansatt å skrive og regne, eller ikke minst lært dem opp i bedriftsøkonomi og forvaltning av dine rettigheter. Rundt 45 000 000 000 kroner bruker den norske staten på grunnskoleutdanning hvert år. Det blir 73 000 per elev per år, og tar de høyere utdanning blir prislappen nesten det dobbelte. For at du skal få ansette, eller bruke noen av disse investeringsobjektenes tjenester i embetet eller fritiden, er det vel naturlig at du betaler det de koster fellesskapet.

Staten investerer også svært mye for å frigjøre arbeidskraft for deg, så du slipper å kjempe om arbeidstakerne ved å tilby dem høyere lønn. Barnehage, SFO, eldreomsorg og kollektivtransport gjør det mulig for deg å velge blant minst 30 % flere potensielle ansatte. Staten dekker til og med helseutgiftene til dine ansatte, så du slipper å tenke på å holde dem friske. Og skulle du sove utrygt om natten, finansierer det norske fellesskapet et rettssystem, politi, brannvern og kriminalomsorg, så du kan investere tiden i å utvide din egen formue.

Du tror kanskje det er fordi Orkla-produktene er så uimotståelige, at folk bruker så mye penger på dem? Tro om igjen. Folks handlevaner er helt avhengig av deres kjøpekraft, som statens rentepolitikk og investeringer i oljeindustrien, i utdanning, innovasjon og næringsutvikling har sørget for å opprettholde. Og jeg skal ikke engang begynne på hvor mye staten investerer i å skape gode handelsbetingelser for norske bedrifter i utlandet.

Som du kanskje skjønner innerst inne, er det ikke urimelig å be deg betale 10 millioner i formueskatt, når du på bare et år får investeringer verdt 2 623 milliarder kroner i retur. Det er ennå ikke for sent for deg å melde deg inn igjen i fellesskapet og gjøre din dont. Men hvis du velger å bli stående der ute på din høye, kalde hest, foreslår jeg at vi lager en nedbetalingsplan.

Hilsen din aller beste venn,

Jens Stoltenberg.

Et revolverskudd i egen fot

Revolverjournalistenes manglende rolleforståelse kan avgjøre valgkampen.

Jeg vil si noe om mitt forhold til journalister. Jeg hater journalister. Ikke hele tiden, naturligvis, som når de reiser til fremmede strøk av verden eller byen og forteller oss historier vi ikke har hørt før. Når journalister forteller oss ting som gjør oss kloke eller glade eller engasjerte, da blir de en naturlig del av samfunnsbildet og man tenker kanskje at dette med fri presse er bra for demokratiet.

Men hvis en journalist har fått kloa i en næringslivsleder eller politiker og skal ta!, skal ta!, da kommer de andre journalistene løpende etter og skal ta, skal ta!, og resultatet er at sannheten og fornuften renner ut på siden av mediebildet og synker og ingen får noe glede av griseriet. Journalister er som måker i blant – skal ta, skal ta!

Og under sånne forhold tenker jeg at det verste ikke er at journalistene er slemme med den stakkars næringslivslederen eller politikeren. Det verste er at jeg sitter igjen med sympati for skurken som er fersket med et digert sugerør ned i statskassen eller politikeren som har som politisk prosjekt å svekke demokratiet og konkurranseutsette offentlig sektor. Da tar jeg meg i å hate journalistene som hamrer løs på sleipingen så han eller hun til slutt fremstår som et stakkars journalistoffer som fortjener litt ekstra toleranse, tålmodighet og taletid.

Medienes omvendte psykologi
Den fjerde statsmakt kalles mediene, fordi de visstnok har så mye makt til å påvirke både politikken og opinionen. Iblant påpeker noen likevel at det er et paradoks at Frp raser frem på meningsmålingene, når norske journalister som kjent er relativt venstreorienterte og uvennlig innstilt til Siv Jensen. At dette paradokset overrasker noen, er medienes uutholdelige ironi. For når journalister driver angrepsjournalistikk, utøver de i praksis omvendt psykologi.

Ifølge en undersøkelse utført av Kunnskapsdepartementet tidligere i år, oppfattes journalistyrket av det norske folk som lite viktig. På tross av sitt tunge samfunnsoppdrag og ikke minst høye kjendisfaktor, har journalister egentlig lav status blant folk flest. Dette poenget vekket kun kuriøs interesse da undersøkelsen ble lansert, og journalisten.no påpekte at funnet stemmer dårlig overens med journalistenes selvbilde.

Journalistenes selvbilde er en nøkkel til å forstå medienes omvendte påvirkning på folks stemmevaner og sympatier. Den journalistiske yrkesintegritet er knyttet til å være lojale til en sannhet eller objektivitet, et ideal de fleste journalister identifiserer seg med. Av samme grunn regner journalister med at leserne oppfatter det de skriver som en gjengivelse av virkeligheten. Men hvorfor skulle leseren stole på journalisten?

Angrep slår tilbake
Berkeley-forskeren Katharine Young analyserer i den besynderlig ukjente boken Taleworlds and storyrealms fra 1987 hvordan folk forstår historier de får servert. Det hun finner ut, er at leserne eller lytterne sjelden tar det de blir fortalt for god fisk. Når folk får servert en historie, hører de ikke bare på det som blir sagt, men danner sine oppfatninger gjennom ulike rammer: deres oppfattelse av fortelleren, hvordan historien resonnerer med verden som de kjenner den, og hvordan disse faktorene stemmer overens.

Når journalister går til angrep på Siv Jensen, er det altså bare de allerede overbeviste tilhørerne som hører på journalistens argument. De andre hører et usympatisk angrep fra den fjerde statsmakt, og når Siv Jensen klager over dårlig behandling fra mediene, kjenner leserne seg igjen og er enige med Siv. Den samme dynamikken påvirker publikums syn på politikere når mediene pisker motstanderne opp mot hverandre i debatter – politikere som utviser lite respekt for sine motstandere, mister respekt fra velgerne. Det er angriperens intensjoner og troverdighet som møtes med argusblikk.

Valgkampens tapere
Før valgkampen setter i gang, er det betimelig å rette en advarsel mot revolverjournalistikken som vanligvis preger valgmånedene. Et demokratisk samfunn er helt avhengig av at mediene har tillit i befolkningen. Når mediene ikke oppfattes som en viktig arena for legitim samfunnsdebatt, flyttes debatten til fragmenterte, smale arenaer uten korrektiver fra annerledes tenkende.

I USA ser man tydelige konsekvenser av at tillitspakten mellom befolkningen og mediene er brutt. Hele 69 % av amerikanerne oppgir at de oppfatter mediene som forutinntatte og ubalanserte. Dokumentaren Outfoxed fra 2004 viser en sammenheng mellom amerikanernes svekkede tillit til mediene og den økende troen på konspirasjonsteorier. Det er selvsagt ikke utelukkende negativt at folk er kritiske til det de blir fortalt, men når skepsisen tar overhånd, stopper samfunnsdebatten opp.

Avisbransjen har selvsagt en måte å rettferdiggjøre den redaksjonelle angrepslinjen på. Hele bransjen er under press, leserne flykter og annonsekronene svikter. Den økte konkurransen mellom mediebedriftene gjør det nødvendig å gå hardere til verks for å tiltrekke lesere. Problemet med denne argumentasjonen, er at avisenes status har sunket proporsjonalt med satsingen på angrepslinjen i media. Konkurransementaliteten mellom avisene er ikke bare feilslått, den ødelegger for hele bransjen.

Jeg hater altså ikke journalister på samme måte som Odd Børretzen hater måker. Jeg hater journalister som ikke oppfyller det viktige mandatet de forvalter. Jeg hater dem fordi de er viktige, fordi jeg og resten av samfunnet er avhengig av at de setter oss i stand til å delta i et opplyst demokrati. Vær så snill, gi oss en valgkamp der den beste politikken, og ikke det mest troverdige medieofferet, vinner.

Anja Sletteland
Kronikk i Dagbladet, juli 2009

En oppskrift på valgoppslutning


Etter en opprydning på harddisken, kom jeg over en artikkel jeg skrev i januar 2007 om hvordan et bittelite sosialistparti i høyrepopulistiske Nederland ble valgvinner i 2006, etter å ha fulgt samme oppskrift som Frp i Norge. Den norske venstresiden har mye å lære av denne oppskriften. Derfor trekker jeg artikkelen frem igjen nå, før valgkampen begynner for fullt.

Det nederlandske politiske landskapet har mye til felles med det norske: siden venstrepartiene og høyrepartiene fører omtrent samme økonomisk politikk, blir den politiske kampen tilsynelatende et spørsmål om verdier og holdninger. Et rent drivhus for populistiske partier, med andre ord, siden verdikamp ikke trenger noen sammenhengende analyse utover å peke på hva som er galt og hvem som har skylden. Det samme landskapet som har dyrket frem Frp i Norge, har gitt næring til Pim Fortuyns liste og den nasjonalistisk-konserative Geert Wilders’ Frihetspartiet i Nederland. Men det samme landskapet har også gitt grobunn for sosialistpartiet SP.

Verdier og økonomi
Magnus Marsdal kritiserer i boken Frp-koden den norske venstresiden for å tillate at økonomiske spørsmål har blitt spilt ut til sidelinjen av den politiske debatten. Han skriver at de artikulerte motsetningsforholdene i politikken ikke lenger er arbeider og kapitaleier, men folk flest og diverse utgrupper. Avpolitisering av økonomien fører til politisering av alt annet, og dirigerer den politiske debatten over til ”verdispørsmål” som innvandring, miljø, strengere straffer og u-hjelp. At denne kategoriseringen er langt ifra uproblematisk, kommer jeg tilbake til senere. Men det interessante her er at Frp-velgere kun er høyreorienterte i verdispørsmålene, mens de i økonomiske spørsmål orienterer seg lengre til venstre enn eliten i arbeiderpartiet.

Ifølge Marsdal er løsningen å få tilbake økonomiske spørsmål tilbake på venstresidens agenda, slik at vanlige arbeidstakere føler seg representert av partiene. En annen løsning for venstresiden kan være å sette andre populistiske verdier på agendaen – verdier som vekker klassebevissthet. Begge løsingene har bidratt til det nederlandske sosialistpartiets plutselige vekst.

Etter at den etablerte venstresiden i Nederland, arbeidspartiet PvdA og til dels grønnvenstre GroenLinks har latt seg presse av nyliberale krefter i samfunnet, har de i flere år stått uten noen analyse av nyliberalismen fra venstresidens ståsted. Under sin regjeringsperiode fra 1989 til 2002 tok PvdA stadig mer avstand fra sine ”røde fjær” med konsepter som ”den tredje vei” og ”lilla Kabinett”. Arbeidspartiet ble derfor stående som et symbol for det bestående, noe høyrepopulisten Pim Fortuyn som fremste kritiker profiterte på. GroenLinks, på den andre siden, har først og fremst blitt profilert som et progressivt miljøparti for folk med høy utdannelse. Utviklingen i de andre venstreorienterte partiene har gjort at sosialistpartiet har kunnet profilere seg som det eneste røde partiet i Nederland. Og SPs valghopp i høst kan tyde på at den etablerte venstresiden har undervurdert velgerpotensialet på venstresiden.

Økonomiske verdier
Motsetningen mellom økonomiske spørsmål og verdispørsmål har altfor ofte blitt stående uproblematisert i den norske debatten. Økonomi og verdier er på ingen måte gjensidig utelukkende. Et spørsmål som for noen er et tydelig økonomisk spørsmål, kan for andre være et spørsmål om verdier. Innvandringsspørsmålet, som for noen oppfattes som ”verdiprat” fra venstresiden, handler for mange om frykt for å miste jobb eller sosial status. Eller kontantstøtten, som for noen betyr familieverdier, betyr for andre eksklusjon fra arbeidsmarkedet. Men ”verdispørsmål” som innvandring, omsorg og miljø kan like godt formuleres som en kritikk av nyliberalismen. Og økonomiske prinsipper som inntektsfordeling kan i aller høyeste grad defineres som verdispørsmål. Det er ikke et enten/eller-spørsmål, men to ulike logikker å argumentere ut ifra.

I Nederland har Sosialistpartiet SP skjønt å utnytte det populistiske potensialet i å definere økonomisk klassekamp inn i en diskurs om verdier. SP har utpekt den økonomiske eliten som hovedfiende, og kastet seg inn i verdidebatten fra et venstreperspektiv. Partileder Jan Marijnissen snakker om normforfallet blant de rike nederlenderne, skatteflyktningene til Belgia og toppledere med høye lønninger.

Fordelen med å appellere til normer og verdier, er at de lettere kan konstruere og kommunisere gruppeidentiteter og fiendebilder enn rasjonelle analyser av hvem som vinner og taper i den økonomiske interessekampen. I den politiske debatten fungerer nemlig den ulike logikken til verdispørsmål og økonomiske spørsmål side om side. Økonomiske spørsmål forstås i lys av verdispørsmål og omvendt.

I Norge i dag blir kritikken av den økende miliardærmakten tolket som utslag av misunnelse. Den blir forstått innenfor rammene av en verdidiskurs – Frps verdidiskurs. For å unngå at høyresidens verdier skal styre folks ryggmargsrefleks, må konkurrerende verdier understøtte venstresidens økonomiske politikk. Det er noe tvers igjennom urettferdig med Frps klassepolitikk, innvandringspolitikk, homopolitikk og hets av alenemødre. Om venstresiden i Norge klarer å ta makten over rettferdighetsnormen, ligger det vel så mye populistisk potensial der å hente som å tilby den sterkeste analysen av nyliberalismen.

Hendene ut av ermene
Terje Søviknes sitter hver uke på ordførerbenken på Amfi kjøpesenter og snakker med folk, ikke til folk. Siden Siv med dei mjuke hendene besøker kriserammede sykehus og Carl I. har besøkt norske kolonier i Spania, vet de hvor skoen trykker. Enn så overfladisk slike pr-stunts virker, er evnen til å vise forståelse og ta folk på alvor en snarvei til suksess – og en måte å holde kontakt med velgerne.

Sosialistpartiet SP har fulgt samme oppskrift. Partileder Marijnissen har reist landet rundt og besøkt alt fra sykehuspasienter til fengselsinsatte. Han er kjent for sin forståelse og evne til å kommunisere rundt folks frykt i arbeidslivet. Forståelsesevnen kan selvsagt tilskrives Marijnissens erfaring som industriarbeider, men Hagen er et eksempel på at slik erfaring ikke er nødvendig for å gi det rette inntrykket.

SP har i tillegg til folkelig appell vist gjennom lokal sosialistisk praksis at de mener alvor. Med slagordet “hendene ut av ermene” har partiet statuert et eksempel gjennom å drive egne helsestasjoner og juridiske hjelpesentre. De mange lokallagene tilbyr hjelp til å søke trygd, fylle ut selvangivelser og liknende. I samarbeid med forskjellige kirker bidrar partiet hjelp til matutdeling til fattige og hjemløse. Gjennom kampanjer for å sette fokus på såpass ulike ting som narkotika, terrorisme, matsikkerhet, genmanipulasjon og barnearbeid har partiet vist at det har mange ben å stå på.

Politisk har SP en ganske begrenset plattform med lite ideologiske føringer. Kjernebegrepene er “verdighet, likeverd og solidaritet”. Den store takhøyden bidrar til at SP har en temmelig variert medlemsmasse, med alt fra kristensosialister, feminister, alterglobalister, fagforeningsaktivister, revolusjonære, husokkupanter osv, men også folk som bare ikke føler seg hjemme i andre partier.

Populistisk potensial
Siden arbeidspartiet PvdA begynte å flørte med nyliberalismen på begynnelsen av nittitallet, har SP skjønt å ta pulsen på sin tid. I 1993 valgte partiet å appellere til samfunnets uforløste sinne mot regjeringen gjennom å rendyrke sin rolle som opposisjonsparti. I stedet for å be velgerne stemme på SP for en bedre fremtid, valgte de å promotere seg selv som en konsekvent radikal motvekt til de andre partiene, en dissidentenes stemme i parlamentet. De valgte seg en rød tomat som logo og slagordet ”stem imot – stem SP”. En slik strategi krever ikke flertall i parlamentet, men klarer seg med selv én representant. Det realistiske ved denne strategien overbeviste nok velgere til å gi SP to mandater i Tweede Kamer i 1994.

Men det finnes grenser for hvor lenge det er gøy å være ensom dissident. De siste årene har SP gått lei av å være så sinte, og i 2002 byttet de ut slagordet med ”Stem for– stem SP”. Denne nye formen for populisme tok utgangspunkt i at den potensielle velgermassen ikke lå til venstre for SP, men var den jevne velger som savnet et reelt alternativ til nyliberal politikk. SP tonet ned de viktigste prinsippunktene, som nasjonalisering av store bedrifter, Nederland ut av NATO og avskaffelse av monarkiet, og fokuserte på saker som var viktig i øyeblikket. En slik viktig sak var kampanjen mot EU-grunnloven våren 2006, som SP var alene på venstresiden om å føre. I denne debatten tok SP igjen pulsen på sin tid og kommuniserte direkte med folks frykt for brutaliseringen av arbeidslivet og tap av politisk kontroll.

EU-spørsmålet betyr for SP det innvandringsspørsmålet er for Frp: debatten som andre bare besvarer med moralisme. Der EU-motstand møtes med anklager om nasjonalisme i Nederland, anklages innvandringskritikerne i Norge for rasisme. Resultatet av at den enorme etterspørselen etter innvandringsdebatt i Norge først og fremst tilbys stigmatiserende merkelapper, er at Frp får fremstå som om de bryter et undertrykkende tabu, igjen og igjen. Den setter premissene for debatten – og tar folks frykt på alvor. Venstresidens moralisme, derimot, bare konsoliderer Frp som et frigjøringsparti.

Likeledes har SP profitert på den banale EU-debatten som fordummet alles tv-skjermer og postkasser våren 2005. Argumenter som ”bare bønder og fiskere er imot EU-grunnloven, og de vet jo ikke bedre” og ”selvfølgelig må vi akseptere å få mindre innflytelse – vi er da et lite land”, har heller bidratt til å styrke motstanden enn å svekke den. Denne diskursen bidro snarere til å skape en gruppeidentitet, en underdogposisjon av EU-motstandere, som ved grunnlovsavstemmingen utgjorde majoriteten av velgerne. Slik ble det til at EU-motstanderne, majoriteten, kun hadde to partier å stemme på, SP og Geert Wilders’ høyrepopulistiske Frihetspartiet (PVV). Ved valget i 2006 var nettopp SP og PVV valgets vinnere, og oppnådde respektive 25 (fra ni) og ni (fra null) mandater i Tweede Kamer. Slik kan man si at SP har knekt Frp-koden, godt hjulpet av de andre venstrepartienes fravær i en populistisk viktig diskurs.

Til tross for at det nederlandske sosialistpartiet på mange måter har vært avhengig av timing og populistisk nasjonalisme, bør venstresiden i Norge ha øynene åpne for hvordan partiet har oppnådd sin solide posisjon. Venstresiden har også mye å lære av Frps mobiliseringskraft, slik Magnus Marsdal også påpeker. Det nederlandske sosialistpartiet viser venstresiden en måte å parere høyrepopulistenes populære oppskrift. Frp-koden må ikke bare knekkes, den må benyttes, fordi den er en oppskrift på valgoppslutning.

Anja Sletteland,
Tidsskriftet Demo, januar 2007

Med begjær skal makten flyttes

Vil du vite hvordan man flytter makt ved hjelp av kommunikasjon? Møt Edward Bernays, mannen som fikk amerikanske kvinner til å begynne å røyke, tross datidens forbud og lykkepinnens assosiasjon til prostitusjon.


Edward Louis Bernays (1891 – 1995) er kjent som en av grunnleggerne av public relations, og for å være nevøen til sin betraktelig mer kjente onkel, Sigmund Freud. Mot en eske sigarer byttet Bernays til seg Freuds General Introduction to Psychoanalysis, og stiftet bekjentskap med den menneskelige underbevisstheten allerede tidlig på tjuetallet. På denne tiden levde resten av USA i den lykkelige tro på at kun rasjonelle vurderinger ligger til grunn for handling, eller shopping, som det heter på amerikansk. For en amerikansk kommunikasjonsgründer var det umiddelbare spørsmålet ”hvordan kan jeg tjene penger på dette”. Svaret var en formel som skulle endre det amerikanske folks konsumvaner i lang tid.
Produktreklame var selvsagt ikke noe nytt på Bernays’ tid, vi snakker jo om selveste Amerika. Men før Bernays kom på banen, viste reklamen i USA bare varenes praktiske funksjon og hvor de var å få kjøpt, uansett om det gjaldt strømpebukser eller biler. For som alle visste, hadde borgerne alltids behov for praktiske hjelpemidler i hverdagen.

Med psykoanalysen i baklommen gikk Bernays strategisk til verks for å endre amerikanernes måte å tenke på produkter. USA måtte endres fra et behovsamfunn til et begjærsamfunn. Borgerne måtte trenes opp til å begjære, og verktøyet for å manipulere massene lå i Freuds teorier.

Tilbake til dette med røyking. Gjennom psykoanalytiske begreper fikk Bernays introdusert amerikanske selskaper for hvordan man kunne få folk til å ønske seg ting de strengt tatt ikke hadde behov for. Gode råd var kjærkomne for presidenten i American Tobacco Coorporation, George Hill, siden forbudet for kvinner å røyke i offentligheten halverte markedspotensialet for sigaretter. Bernays var raskt på sporet etter hovedutfordringene, som var at sigaretter var assosiert med mannlig dominans og at røykende kvinner hadde lav status i samfunnet. Han bestemte seg for å relansere sigaretten som ”frihetens fakkel” – et symbol på å utfordre penismakten. Budskapet var ikke vanskelig å selge inn til suffragettene, som ble sigarettens fremste fanebærer. Og vi vet jo hvordan det gikk: kvinner flyttet makten på røykestatistikken – men slet litt med å slutte mens leken var god og røyking enda var sunt og stilig.

Mange av de klassiske PR-metodene vi kjenner i dag ble introdusert av Bernays på tjuetallet. Ideen var å knytte konsumpsjon til en ønsket identitet – å uttrykke ens egenart gjennom valg av antrekk, hatt og vaskemiddel. Bernays var den første som begynte å knytte produkter til filmstjerner og andre ikoner. Han var den første som introduserte produktplassering på film og teater, og den første til å ha motevisninger på kjøpesentre. Ikke minst var han den første til å bruke psykologer og andre eksperter til å si at ”dette produktet er bra for deg”, for så å insistere på at de ikke hadde noe med produsenten å gjøre. Bernays var også først ute med å markedsføre biler som et symbol på mannlig seksualitet. Ideen var så vellykket at bilbransjen aldri har tenkt en kreativ tanke siden. På samme måte som hjørnesteinsbedrifter sjelden har særlig innovasjonskraft på tross av romslige budsjetter, oppstår geniale ideer sjelden uten motgang. Men motgang var det nok av i PR-konseptets tidlige dager.

Begrepet public relations ble først introdusert som en eufemisme for propaganda, som allerede i mellomkrigstiden var så ideologibefengt at særs kreative tiltak ble iverksatt for at konseptet skulle fremstå som noe annet. I eksil fra offentligheten vokste PR frem som reklamesjangerens langt mer effektive lillebror, som tross utstrakt bruk av lyssky virkemidler ble stående som den mest troverdige og etiske formen for massekommunikasjon.

Edward Bernays var en av USAs mest innflytelsesrike menn på 1920-tallet. Børskrakket i 1929 satte imidlertid en stopper for moroa, da folk sluttet å kjøpe ting de ikke hadde behov for. Kanskje hadde spørsmålet om uintenderte konsekvenser trengt en egen PR-rådgiver på lik linje med psykoanalysen. Bernays var nemlig den første som introduserte tanken om at vanlige mennesker burde investere i aksjer, og millioner av amerikanere fulgte hans råd. Før konsumentborgerens begjær for symboler hadde blitt dyrket frem, var det jo vanskelig å friste folk til å kjøpe papirer fulle av kråketær.

Anja Sletteland, juli 2008

En verden – en drøm

Kina viser både statisk og dynamisk muskelstyrke som stormakt på flere arenaer enn den olympiske. Promotering av kritisk kinesisk samtidskunst overfor vesten skal signalisere at Kina moderniseres og er på vei mot større ytringsfrihet for intern opposisjon. I realiteten styres de kinesiske kunstnerne nå av to sterke krefter: kinesiske myndigheter og det vestlige markedet.

Promotering av kunst som understøtter den nasjonale ideologien er sentralt når et land skal bygges opp som politisk stormakt. Amerikansk abstrakt kunst ble under den kalde krigen promotert for å snu USAs image fra ukultivert redneck til en verdig leder, og ikke minst for å gjøre kunsten politisk ufarlig i egne rekker. Både sovjetisk og tysk sosialrealistisk kunst var sentrale i å produsere nasjonale fortellinger for å bygge enhet utad og stolthet innad. Stormaktene under 1800-tallets imperialisme kappet ikke bare om kolonier, men også om å vippe konkurrentene av pinnen den mest imponerende monumentalkunsten.

Kina har lange tradisjoner for maktstrategisk kunstpolitikk. Under Maos regime var kunstnernes primære funksjon å skildre Formannens drøm om Staten. I dag produseres det fortsatt mye sentimental partipropaganda for det kinesiske publikummet, men på den internasjonale arenaen har den voksende stormakt et annet kunstnerisk budskap: Kina har blitt modernisert og er klart for å delta i den Første verden.

I fjor sommer besøkte jeg en utstilling av kinesiske samtidskunstnere, Half-Life of a Dream, på San Franisco museum of modern art (SF Moma). Utstillingen kommenterte OL-slagordet ”one world, one dream”, og viste med en rekke kunstverk at Østen ikke lenger er rød, fremtiden ikke lenger er ung og den dødeste av alle er Mao Tse-Tung.

For å kunne invitere seg med i Vestens gode selskap, har Kina på tatt oppgjør med det som holder Kina utenfor, nemlig mangelen på ytringsfrihet, om enn på et lite felt. Oppgjøret innebærer at en del regimekritisk kunst ikke blir bare tolerert, det blir eksportvare. Kanskje litt underlig, kan man si, at en stat å posisjonerer seg internasjonalt på økt ytringsfrihet, når det samtidig innebærer at staten legger føringer på hvem som får snakke og hva de får si. Men vel så stor innflytelse på kunstens innhold som statlig sensur og dertil tilhørende kunstnerisk selvsensur, har det vestlige kunstmarkedet. Etterspørselen er ikke direkte avgjørende hvilken kunst som produseres, men den styrer trender, hva som promoteres, og hva som blir kjent. Og det vestlige markedet etterspør ufarlige klisjeer.

Half-Life of a Dream er laget på oppskrift etter vestlig modernisme. Den overfladiske Duchamp-Warholske kunstens politiske potensial strekker seg kun til å sette saker på dagsorden. Men det er ingenting kontroversielt ved å påpeke mangelen på ytringsfrihet i Kina. Den døren er slått ned for lenge siden, og det vestlige kunstmarkedet oppfordrer ikke akkurat til å ta steget videre. Hvis ikke maktens og ytringsfrihetens natur utforskes – hva de betyr for hvilke historier som fortelles og hvilke som utelates, hvordan sensuren føles samt hvem som taper på det og hvordan, blir kritikken for vag til å ha noen funksjon.

Skal man tro norske journalister i Kina t tiden rundt Beijing-OL, dreier Kinas brudd på ytringsfriheten seg først og fremst om å begrense vestlige mediers tilgang til sensitive arkiver. I vesten føler vi oss overlegne fordi vi tror vi har kjempet oss til våre rettigheter. Sannheten er at vi selv ikke forstår hva ytringsfrihet betyr, fordi vi selv tar det for gitt, og heller ikke er interessert i å lytte til dem som kan lære oss noe.

Som strategisk opinionsdiplomati overfor et vestlig publikum som liker å bedras, var utstillingen på SF Moma vellykket. Selv om utstillingen er tømt for politisk brodd og har statlig godkjent-stempel, feires den som en seier for kinesernes ytringsfrihet. ”En verden, en drøm” er i dette tilfellet en treffende beskrivelse av tingenes tilstand enn et pompøst slagord. Når det vestlige samtidskunstmarkedet får bli målestokken for hvilke kulturuttykk som driver verden fremover, samles vi alle i status quo.

Anja Sletteland
Oppdatert versjon, opprinnelig skrevet august 2008