Farlig skyldfordeling

Slutt å skylde på hard språkbruk. Årsaken til polarisering er manglende anerkjennelse av kompleksiteten i vår tids konflikter.

Toppen av isfjell er gjerne spisse. Foto: Rachel Milford, Wikimedia Commons

I poplåten Ang. hatav den svenske marxistiske popgruppen Doktor Kosmos fra 2002 argumenterer vokalist Twiggy Pop for at politisk hat er bra: Om man ikke hater verden som den er, kan den aldri endres. Låten slutter med noe som høres ut som en radiodebatt mellom henne og en rasende fyr som anklager musikken deres for å skape hat. Samtalen slutter sånn:

 “Ja, men varför hat…”
“Ja, men va’ fan, om inte min farfars far hade hatat statarsystemet, så hade du plockat potatis åt Greve von Röv idag, istället för att spela i ditt lilla skitband”
“Tack så jävla mycket”
“Dra åt helvete”.

Jeg husker godt den tiden. På begynnelsen av 2000-tallet måtte venstresiden argumentere hardt for at klasse er noe som finnes. Ikke bare at ulikhet er et problem, men at det eksisterer i det hele tatt. Ofte ble vi avbitt av anklager om å stemple folk og sette grupper opp mot hverandre – ja, at vi i kraft av å påpeke problemet skaptekonflikter og hat. Første gang jeg hørte Ang. hatføltes det som å slippe ut av et fengsel. Det at en popgruppe satte ord på erfaringen av å ikke kunne uttrykke seg politisk uten å bli mistenkeliggjort, og ikke engang unnskyldte seg, var helt utrolig befriende. 

Siden den gang har vinden snudd flere ganger. I løpet av 2000-tallet ble klassebegrepet renvasket og delvis avpolitisert – selv Høyre gikk med på premisset om at økende ulikhet er et problem (i hvert fall ifølge velgerne), og omformulerte politikken sin som en løsning på det. 

Vinden har ikke blåst tilbake, den har ført oss til et helt annet sted – normalt omtalt som polarisering. Rent analytisk, som samtidsdiagnose, er det ingenting galt med dette begrepet. Tiden vi lever i er sterkt preget av økende avstand mellom politiske aktører, både partier, sosiale bevegelser og opinionsledere. Enten man ser på amerikansk politikk, Brexit, norsk innvandringsdebatt eller en hvilken som helst diskusjon i sosiale medier, er tendensen slående. Politiske motstandere bruker mindre tid på å diskutere løsninger på konflikter enn å prøve å delegitimere hverandres talerståsted. 

Problemet med begrepet ”polarisering” er at det har fått samme funksjon som ”hat” i nevnte Doktor Kosmos-låt. Ettersom alle er enig i at polarisering er et demokratisk problem, har det blitt et såkalt våpenbegrep: Om man vil sette på plass en meningsmotstander, kan det være nok å definere personens/gruppens meninger eller oppførsel som en årsak til polarisering. Hvis man får mange nok med på den definisjonen, har man tvunget motstanderne over på defensiven. Der kan de argumentere seg blå i fjeset – uavhengig av om de har gode eller dårlige poenger – og nesten ingen vil høre på dem uansett. Om de blir frustrerte og går til motangrep, fungerer deres aggresjon som bevis på polariserende oppførsel.

Politiske våpenbegreper er alltid et tveegget sverd: Jo mer effektive de blir, jo flere har interesse av å ta kontroll over meningsinnholdet. I polariseringens tid er slike begreper en oppskrift på kaos. Det at folk ikke får snakke fritt uten å bli mistenkeliggjort, betyr ikke at de holder kjeft – de bare finner noen andre å snakke med. 

Målt etter skadeeffekt på demokratiet er ”polarisering” er omtrent det verst tenkelige våpenbegrepet i polariseringens tid. Det bidrar nemlig til å delegitimere uenighet, som er en hovedårsak til den økende polariseringen. 

Den belgiske filosofen Chantal Mouffe advarte mot denne utviklingen allerede på begynnelsen av 2000-tallet, da hun forsket på utviklingen av høyrepopulisme i Europa. Hun argumenterte for at sentrumsorienteringen i liberale demokratier feide reelle konflikter under teppet og marginaliserte ytterkantene i politikken. Siden de største høyre- og venstresidepartiene samlet seg rundt et felles nyliberalt prosjekt, ble det stadig vanskeligere å se forskjell på dem og få gehør for andre syn. I stedet for å skape konsensus i samfunnet, førte sentrumsorienteringen til en utbredt misnøye og bidro til å undergrave folks tillit til demokratiet. Mens den liberale offentligheten så en annen vei, sådde høyrepopulistene skepsis til etablerte medier, forskere og politikere, og bygget seg opp som et alternativ utenfor demokratiske institusjoner. 

Siden Mouffe først kritiserte det liberale demokratiets manglende evne til å håndtere uforsonlig uenighet, har sosiale medier nærmest utkonkurrert den vanskelige, konsensusorienterte offentlige samtalen. Utviklingen av politiske parallellsamfunn har eskalert. I stedet for å måtte forholde seg til konkurrerende ideologier, verdier og vitenskapssyn, kan man krype inn i et trygt ekkokammer av likesinnede. Der står man fritt fram til å vranglese og stemple motstandere, for de eneste man trenger å overbevise, er ”sine egne”.

Høyrepopulister er slett ikke de eneste; ytre venstre har tatt opp konkurransen om å mobilisere på folks mistillit til etablerte sannheter. Uforsonlige mannsbevegelser og kvinnebevegelser har reist seg og gått til krig både mot hverandre og mot offentlighetens portvoktere. Det samme har rasister og islamkritikere og deres motpol, antirasister. Når medlemmer av ulike parallellsamfunn møtes, sitter våpenbegrepene løst, og kastes frem og tilbake. Anklager man noen for rasisme, kan man bli kalt rasist selv – eller knebler av ytringsfriheten. Kritiserer man Israel, blir man anklaget for antisemittisme. Kritiserer man Islam, blir man kalt islamofob eller rasist. Argumenterer man på bakgrunn av rase eller kjønn, blir man parkert for å drive ”identitetspolitikk”. Kritiserer man middelaldrende, hvite menn, blir man anklaget for aldersdiskriminering. Det vitenskapelige feltet byr også på en hel haug våpenbegreper man kan bruke for å parkere meningsmotstandere, som ”positivist”, ”postmodernist”, ”biologifornekter” eller ”kulturfornekter”.  

Den polariserende dynamikken i sosiale medier har for lengst trengt seg inn i offentligheten, der meningsmotstandere leser hverandres innlegg som Fanden leser Bibelen. I stedet for å interessere seg for hvor all aggresjonen kommer fra, bidrar mediene til å parkere frustrerte debattanter som polariserende krefter. Men det er ikke de som har skapt problemet. 

Det som har fått den offentlige samtalen til å bryte sammen, er den manglende anerkjennelsen av kompleksiteten i vår tids konflikter. Ingen av de nevnte konfliktlinjene er homogene på noe vis. De består av folk som kjemper forskjellige kamper og deltar i ulike sosiale nettverk, som ofte går i veien for hverandre. For at parallellsamfunnene skal kunne integreres i den demokratiske samtalen, må folk få definere sine egne posisjoner. Når man føler seg fri til å snakke uten å bli mistenkeliggjort, er det mye lettere å lytte til andre. Politisk hat er bare fruktbart når det rettes mot et undertrykkende system, ikke når det brukes til å undergrave demokratiet.

Teksten sto på trykk i Morgenbladet 28.3.2019. 

Les gjerne også Går det an å snakke med middelaldrende, hvite menn?og Offentlighetens portvoktere splitter venstresiden

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s