Catch 2019

Hvordan kan man gjøre Israel-Palestina-konflikten mer håndterlig når man utelater halvparten av regnestykket?

Jeg skulle ønske det følgende kunne være min konklusjon om Micah Goodmans «Catch 67»: Endelig en bok som kan forklare nordmenn hvorfor Israel virker så uvillig til å avslutte okkupasjonen av Palestina. For det trengs; den norske debatten er så polarisert at det ikke er rom for å gå inn i substansen. Mye av kritikken mot Israel tar for gitt at okkupasjonen skyldes ren territoriell grådighet, så den eneste løsningen blir fordømmelse og økonomisk press utenfra. «Catch 67»går denne utbredte reduksjonismen i møte ved å vise hva slags dilemma okkupasjonen utgjør i israelsk politikk. Spørsmålet går helt inn til kjernen av den jødiske statens eksistensberettigelse, som befolkningen har hatt grunnleggende ulike syn på siden opprettelsen. 

Men boka er tidvis ubehagelig lesning – litt fordi den bare pirker i overflaten av den israelske debatten, men mest fordi den ikke viser noen som helst innsikt i eller interesse for palestinernes syn på saken. 

Målet med boka, ifølge Goodman selv, er å skape en dialog mellom høyre- og venstresida ved å omformulere hva slags problem okkupasjonen utgjør for Israel. Mens høyresida frykter at en tilbaketrekking vil skape et sikkerhetsvakuum og gjøre Israel sårbart for angrep, frykter venstresida at vinduet for en tostatsløsning er i ferd med å lukkes, og da vil jødene bli en minoritet i eget land. Siden de to scenariene utgjør hver sin eksistensielle trussel for Israel, reduseres den politiske debatten til skittkasting og moralske pekefingre. Goodmans forslag er å anerkjenne begge truslene, og samtidig akseptere at de ikke kan løses fullt ut. Denne analysen er jeg helt med på. Problemet er at det ikke er plass til palestinernes perspektiv i Goodmans forslag til kompromiss mellom høyre- og venstresida.

Bokas fremste styrke er beskrivelsen av de ulike vendingene i israelsk politikk, som viser at dagens posisjoner slett ikke er gitte. Frem til den første intifadaen i 1989 argumenterte høyresida for palestinske rettigheter, basert på pakten med verdenssamfunnet som hadde gitt jødene et land. Voldsbølgen skapte en ideologisk krise som splittet det liberale høyre og styrket det religiøse, som forankret statens legitimitet i pakten med Gud. Venstresida, derimot, gikk fra å være skeptisk til arabere under den sosialistiske fasen, til å bli en fredsbevegelse etter okkupasjonen i 1967. Etter den andre intifadaen i 2000, som de fleste israelere tolket som en avvisning av et generøst fredstilbud, mistet venstresida troen på fred, og er nå mest opptatt av menneskerettigheter. 

Bokas fremstilling av det politiske landskapet er vel forenklet, litt som å basere en politisk analyse av Norge utelukkende på Høyre og Arbeiderpartiet. I realiteten eksisterer alle tilnærmingene parallelt i dag; selv om de har ulik grad av politisk makt, bidrar de sterkt til vanskeligheten med å finne en løsning flertallet kan samles om. Goodmans diskusjon av konfliktens realiteter, som Israels militære sikkerhetsutfordringer og hvorvidt anklagen om apartheid er berettiget, forholder seg også kun til en mikroskopisk del av store debatter.  

Det største problemet er likevel at Goodman ikke anerkjenner at også palestinerne har vært gjennom tilsvarende politiske vendinger i synet på konflikten. Den palestinske motstandskampen er splittet mellom ulike modeller for frigjøring; en algerisk, en sør-afrikansk og en islamsk. Hvilke strategier de har valgt opp gjennom tidene, har i likhet med Israel vært påvirket av motstanderens handlinger, verdenssamfunnets holdninger og interne maktforhold. I de få tilfellene hvor Goodman faktisk skjelner over til palestinsk side, ser han ikke på hvor debatten står i dag eller hva de har tilbudt gjennom tidligere fredsforhandlinger. I stedet trekker han ut antisemittiske sitater fra Hamas’ omstridte charter fra 1988, som han presenterer som gjengse holdninger blant palestinere. 

Goodman har en rekke interessante forslag om hvordan Israel kan avslutte okkupasjonen uten å gamble med nasjonal sikkerhet. Men det at et så velvillig verk kan ha en så kunnskapsløs, stereotyp fremstilling av motstanderen, sier mye om hvor problemet står i dag: I den manglende evnen til å se politisk på begge sider av konflikten.

Teksten sto på trykk i Klassekampen Bokmagasinet 16.02.2019

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s