Konfliktene mellom linjene

Metoo har både ført til en nasjonal dugnad i arbeidslivet og provosert frem rasende debatter. Hva har det hele egentlig handlet om?

Metoo

Illustrasjon: Grainne Rhuad, Subversify.com

Fra metoo-kampanjen tok til på Twitter 15. oktober 2017, tok det bare noen dager før det utviklet seg en nasjonal dugnad mot seksuell trakassering i arbeidslivet. Samtidig har metoo virvlet opp aggressive debatter om alt mulig, fra kjønn til medieetikk. Hvordan har dette normskiftet i arbeidslivet skjedd, og hvilken betydning har det høye konfliktnivået?

Jeg har lest gjennom alle tekster i riks- og regionsaviser som nevner «metoo» fra 15. oktober til 15 februar, i alt 2054 artikler, og funnet noen interessante mønstre. For det første har mediene vært påfallende samstemte, og bidratt sterkt til kampanjens gjennomslagskraft. For det andre finnes det noen interessemotsetninger i Norge som gjør at folk tolker metoo grunnleggende forskjellig. Konfliktene handler om hvilke normer som gjelder – for merittering i arbeidslivet, for samfunnets vurdering av mennesker etter kjønn, og for hvilke utsatte grupper som har størst krav på beskyttelse i offentligheten.

Norske medier dekket metoo primært ut ifra en rammefortelling om arbeidslivet, som handlet om faktorer som gjør kvinner (og noen menn) utsatt for seksuell trakassering, og – nesten like ille – avmektige når det skjer. Denne tolkningen sto i sterk kontrast til mange andre land, blant annet USA, der mediene var mest opptatt av overgripere. I Sverige handlet den toneangivende debatten om offerets krav på å bli trodd, og gikk inn i den betente striden om lovregulering av seksualitet. I Danmark og Frankrike ble kampanjen i stor grad latterliggjort.

Den norske diskursen utviklet seg i samspill mellom pressen, aktivister og arbeidslivsorganisasjoner, og var organisert etter bransjer. Seksuell trakassering ble her knyttet til usikre arbeidsforhold og manglende likestilling; det samme ble problemet med at varsling både er vanskelig og som regel resultatløst. De mange fortellingene som ble delt gjennom opprop, viste frem personlige kostnader som traumer og motløshet. Fra næringslivets side ble seksuell trakassering også knyttet til bunnlinjen – som en trussel mot innovasjon, omdømme og rekruttering av talenter. Mediene fokuserte i stor grad på tiltak for å forbedre systemet for varsling, et ansvar som alle var enige om at ligger hos arbeidsgivere og ledere. Da #metoo-avsløringene begynte å rulle opp i de politiske partiene fra midten av desember, endret en del av debatten karakter. Men den største forskjellen her var personfokuset; problemdefinisjonen var den samme.

På tross av den rørende enigheten i mediedekningen, har avisenes debattsider og sosiale medier vært preget av en rasende uenighet om hva kampanjen handler om, og hva som er konsekvensen. Men hvor står egentlig disse konfliktene? Det er ikke «en krig mellom kjønn», ettersom debattene på ingen måte står mellom menn og kvinner. Konfliktene står heller ikke mellom feminister og ikke-feminister, for feminister strides seg imellom og har allierte som aldri ville kledd seg med den merkelappen. De står heller ikke mellom tilhengere og motstandere av metoo-dugnaden. Så hvor står de da? Her er tre av de mest betente konfliktene.

Den første handler om hva som skal til for å komme seg opp og frem i arbeidslivet, og hvordan suksess belønnes. Gjennom metoo-debatten har flere eldre kvinner kritisert dagens unge for å være for sarte og for å ikke anerkjenne kraften i kvinnelig attraktivitet. Spesielt etter det franske oppropet mot metoo, ledet an av kvinnelige filmstjerner som har lyktes i en gjennomseksualisert bransje. Catherine Deneuves anklage om at metoo hadde utartet til «puritanisme i progressivitetens navn», har gjenklang i en spesifikk feministisk analyse. Den sier at verdien av kvinners attraktivitet undertrykkes av gamle moralske normer, mens menn står fritt til å profittere på erotisk kapital. Det franske oppropet falt på steingrunn i Norge. Her var det nemlig ikke moralen kvinner bekymret seg over, verken i debatten eller i de personlige historiene som ble delt i metoo-oppropene. Det var en annen norm som skapte skamfølelse: Kravet om å konkurrere gjennom kompetanse.

Den rådende fortellingen i alle oppropene handlet om det traumatiske ved å ikke bli respektert i kraft av sin yrkesrolle, men redusert til et sexobjekt. Kvinnene fortalte om frykten for å ikke bli tatt på alvor som arbeidstaker, og en gryende usikkerhet om de egentlig er så kompetente som de har trodd. Var det egentlig andre grunner til at de fikk jobben eller at sjefen viste faglig interesse for dem? Mange bekymret seg i tillegg over potensielle farer ved å avvise tilnærmelser fra autoritetspersoner, som å miste posisjoner, oppdrag eller status. Blant dem som hadde varslet om forholdet, var det også mange som hadde opplevd nettopp det.

Her ser vi altså konturene av to parallelle normsystemer for kvinner i arbeidslivet: I det ene kan menns blikk og berøringer være et løfte om status, makt og penger, mens i det andre er det en overhengende trussel. Disse to normsystemene reflekterer til en viss grad generasjonsforskjeller, men også at det finnes doble spilleregler for kvinner i mange bransjer. I kulturbransjen er det et vanlig krav å «by på seg selv», og politikere peker på journalister som de verste utøverne av seksuell trakassering (NTB 2. desember). Også «vanlige» yrker står i skjæringsfeltet mellom ulike meritteringssystemer, som serverings- og utelivsbransjen, der vennlig flørting er en del av jobben.

De parallelle normene har også tydelige implikasjoner for hva som forventes av menn. Attraktivitets-normen bærer nemlig også med seg et løfte om at menn som lykkes i karrieren, vil belønnes med vakre kvinners attrå. Blant menn er det også en konflikt mellom tilhengere av kompetansenormen og de som har lyktes eller aspirerer til å lykkes innenfor attraktivitets-normen. Etter metoo har en rekke vellykkede menn fortalt at kampanjen har vært en oppvekker, og beklaget – fordi de simpelthen ikke visste at de gjorde noe galt. Noen få, som TV2-programleder Davy Wathne, beklaget ikke sin egen oppførsel, men snarere at normene i arbeidslivet har endret seg.

Den neste konflikten handler om kvinner og menns status i samfunnet, og hvordan denne måles og forvaltes. Fra flere ståsteder i debatten så metoo ut som en monsterfortelling der menn generelt er overgripere og kvinner uskyldige og svake ofre. «En salig blanding av virkelige overgrep og bagatellmessige opplevelser sauses sammen i en stor heksegryte hvor alt er like illeluktende,» var filmskaper Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens oppsummering av kampanjen (Aftenposten 28. november). Både kvinner og menn følte seg kallet til å «nyansere» debatten ved å si at ikke alle menn trakasserer, og at kvinner også kan være overgripere – selv om ingen i offentligheten hevdet at det motsatte.

Slike utsagn ble igjen anklaget for å bagatellisere problemet. Fra et annet ståsted var nemlig sidestillingen av smått og stort et viktig poeng med metoo. Ikke fordi alt er like alvorlig, men fordi det ga et helhetlig bilde av hva det vil si å være den «seksualiserte andre» i samfunnet: For det første handler både voldtekt og trakassering om å bli redusert til et objekt for andre. For det andre handler det om at verken domstolene eller varslingsinstituttet setter kvinnenes erfaring først. Som historiene i metoo-oppropene viste, opplevde svært mange av kvinnene det som traumatisk både at deres «nei» ikke ble respektert, og at problemet ble bagatellisert av overordnede i ettertid. Fra dette ståstedet handlet ikke metoo om trakasserende menn, men om en kultur og en struktur som ofrer kvinners perspektiv til fordel for menns. Noen få satte en merkelapp på denne samfunnsmodellen: Patriarkatet.

Kampen om perspektiver reflekterer to parallelle normer for verdivurdering av kvinner og menn i samfunnet. Den første handler om stigmatisering av kjønnsidentitet, mens den andre handler om samfunnets prioritering av menns handlingsrom over kvinners.

Den tredje konflikten tok utgangspunkt i hvorvidt det er riktig å navngi overgripere i offentligheten eller ikke. Argumentene for å ikke navngi ble i stor grad forankret i pressens Vær varsom-plakat paragraf 4.7. Mange forsvarte denne regelen ut ifra prinsippet om rettssikkerhet, blant annet Svein Bruås, professor i journalistikk ved Høgskolen i Volda. I et intervju med Vårt Land 17. november begrunnet han det med at «å bli uthengt i media kan ha store skadevirkninger. For enkeltpersoner, men også for en uskyldig tredjepart som for eksempel den anklagdes familie». I samme oppslag kalte Vibeke Løkkeberg Vær varsom-plakaten «et etisk fengsel for å beskytte overgripere».

Et annet argument for å navngi var at rettssystemet ikke fungerer i voldtekts- og trakasseringssaker. På spørsmål om det ikke er et «viktig prinsipp at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist», svarte Ane Stø, leder i kvinnegruppa Ottar: «I politietterforskninger, ja, men i mange av disse sakene snakker man ikke om faktiske anmeldelser. Vi vet hvordan kvinner blir behandlet innenfor rettsvesenet, og det er gode grunner til å ønske å beskytte seg mot det. Hvis vi hadde hatt et system som ivaretok kvinner i en sårbar posisjon, ville det vært mindre behov for å oute noen» (Klassekampen 4. november).

Prinsippet om rettssikkerhet var det mest betente temaet også i debatten om toppolitikerne som ble anklaget. Debatten om identifisering av overgripere foregikk i stor grad ryddig, og de fleste innlegg anerkjente dilemmaer ved de ulike alternativene. Men den illustrerte også en reell interessekonflikt som handler om hvem som har privilegert offerstatus i offentligheten: anklager eller den anklagede. I denne runden vant den anklagede – såfremt vedkommende ikke var politiker.

Hvis noen av disse konfliktene hadde vært toneangivende for metoo-dekningen, er det vanskelig å se hvordan kampanjen kunne ført til et normskifte. Medienes fokus på arbeidslivet gjorde at kampanjen traff et eksisterende juridisk og institusjonelt rammeverk, der ansvarsforhold allerede var avklart. Dette kan også forklare hvorfor metoo har hatt enorm gjennomslagskraft, mens #jegharopplevd-kampanjen i 2015 og andre tiltak for bevisstgjøring ikke har det: Ansvaret ble lagt på aktører med makt til å handle.

Selv om konfliktene havnet litt på siden av metoo-dekningen, kan de likevel begrense den nasjonale dugnadens mulighet til å lykkes. For det første viser de at likestilling innebærer reelle interessemotsetninger – ikke egentlig mellom kjønn, men mellom folk med ulike ambisjoner og verdier. For det andre viser de at mange ikke har vært åpen for å lytte, og dermed trolig heller ikke villig til å endre holdninger – verken til å slutte å trakassere eller å ta ansvar for at regelverket følges. For det tredje viser de at samfunnet ikke er rigget for å ivareta alles interesser, så konfliktene er på ingen måte løst. Her er det altså bare å brette opp ermene. God 8. mars!

Teksten sto på trykk i Klassekampen 6. mars 2018

Det som splitter

Det amerikanske samfunnet lider av politisk liberalisme.

For noen uker siden intervjuet Klassekampen den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama, som snart kommer med en ny bok. I likhet med mange andre er han bekymret for demokratiet i en tid der høyrepopulister bygger ned institusjoner og setter folkegrupper opp mot hverandre. Problemet, ifølge Fukuyama, er at venstresiden har ofret klassekampen til fordel for identitetspolitikk.

Siden boken ikke har kommet ut ennå, er det vanskelig å si hvordan Fukuyamas argument henger sammen. Det er noe her som virker riktig, og noe som skurrer skikkelig. På den ene siden har han rett i at amerikanere ikke ser skogen for bare trær. Mange av de sosiale utfordringene i USA skyldes økonomisk utbytting, men ulikhetsdebatten handler nesten bare om rase og kjønn.

På den andre siden handler mye identitetspolitikk om økonomisk rettferdighet, noe Mohammad Abdi påpekte i Morgenbladet 23. februar. Som Fukuyama selv sier, føler mange hvite amerikanere ikke noen solidaritet med svarte. Identitetspolitikk er nettopp et krav om anerkjennelse av det store «vi’et», og avgjørende for å skape samling rundt en felles sak.

Jeg tror ikke problemet ligger i identitetspolitikken som sådan, men i hvordan den utspilles i USA i dag. For den foregår til dels på en måte som ikke hjelper saken. To av Fukuyamas eksempler, rettighetskamper for minoriteter og studentgrupper ved Stanford-universitetet, er ganske illustrerende. Fukuyama kritiserer minoritetsgrupper for å skape splittelse gjennom å legge til stadig flere kategorier av marginaliserte grupper. Spørsmålene han kanskje heller burde stille, er hvorfor disse kategoriene fungerer splittende i USA. Som Nora W. Essahli skrev i Klassekampen 22. februar, er ikke det hovedtendensen i Norge. Det lar seg helt fint gjøre å innlemme en minoritets kamp i et større politisk prosjekt, fordi det man samles om, er ideologi. Alle partier har sitt eget syn på hvilke utfordringer som er viktigst og løsninger som er best for både majoriteten og ulike minoriteter.

I USA har ideologi lenge blitt sett på som avleggs, et syn Fukuyama selv sterkt har bidratt til. Siden liberalismen har vært det eneste politiske prosjektet på venstresiden, har rettigheter blitt en av få ting man har kunnet kjempe for. Problemet med den liberale rettighetskampen er at den ofte peker ut grupper som har behov for særbeskyttelse, og skaper slik en konkurranse mellom marginaliserte grupper.

Måten identitetskampen foregår på amerikanske universiteter i dag er heller ikke helt heldig. Fukuyama forteller om studentgruppen «Who’s teaching us», som protesterer mot at de bare lærer om samfunnet fra majoritetens perspektiv. Studentene har i utgangspunktet en god sak, men så lenge resten av samfunnet ikke anerkjenner at de har et poeng, vil de bare fremstå som sutrete eliteunger.

Ville problemet blitt løst om studentene pratet mer om klasse? Nei, ikke i seg selv. Jeg jobbet på et amerikansk universitet under Occupy-perioden fra 2011 til 2013. Da var radikal politikk i vinden, og økonomistudenter forlot forelesninger i kollektiv protest fordi de bare lærte om konservativ økonomisk teori. På campus var det teltleir, allmøter og demonstrasjoner med krav om etisk rammeverk for universitetets investeringer og høyere lønn for renholdere. Men også Occupy strandet i et liberalt prosjekt for anerkjennelse, og klarte aldri å mobilisere en bred arbeiderkamp.

Inntil amerikanerne finner en måte å forene klassekampen og minoritetskampen, vil ingen av prosjektene lykkes. Men måten de tar kampen er like avgjørende.

Teksten sto på trykk i Klassekampen 7. mars 2018.

Meg, me og moi

Hva er det som får så mange akademikere til å rope på revolusjon?

Revolution of the ordinary

Her en natt drømte jeg at jeg hacket meg inn i en avis og byttet ut alle neste dags artikler med tekster om matpakke. Ja, matpakke – brødskiver og rundstykker innpakket i tynt papir. Drømmens budskap var kanskje ikke så mystisk, siden jeg våknet av at magen protesterte høylytt mot mitt svikefullt lave næringsinntak kvelden før. Men hvorfor hadde jeg i drømmen fått lyst til å fylle en hel avis om fårepølse, salami, jarlsbergost og syltetøy? Hvem har lyst til å lese om noe sånt?

Sult til tross, brødboksen føltes lengre unna enn tankene. For det var noe med drømmen som minnet meg om Toril Mois nye bok.

I boken «Revolution of the ordinary» argumenterer Moi for at filosofiske spørsmål bør diskuteres med utgangspunkt i det konkrete og erfaringsnære. Ifølge Moi er forskere i dag så opptatt av abstrakte begreper at de ikke ser det som er rett foran seg. Løsningen hennes er intet mindre enn en revolusjon – altså ikke i betydningen samfunnsomveltning, men i at humaniora bør bytte ut den rådende språkfilosofien med en annen.

Boken har møtt en god del kritikk, blant annet fordi den tegner et bilde av dagens humaniora som få kjenner seg igjen i. Litteraturviter Kaja Schjerven Mollerin påpekte i sin anmeldelse at boken bygger på en oppkonstruert konflikt mellom følgerne av Ferdinand de Saussures strukturorienterte språkfilosofi og Ludwig Wittgensteins hverdagsspråk. Slik ignorerer Moi det meste av teoriutviklingen de siste sytti årene (Bokmagasinet 30. september). I tillegg overser hun at også Saussure har inspirert mange studier av konkret erfaring, blant annet innenfor etnografi, situasjonsanalyse og diskursanalyse.

Men det var egentlig ikke dette som gjorde at matpakkedrømmen minnet meg om Toril Moi. Det jeg lurte på mens sulten knuget, var hvilken erfaring som får så mange akademikere til å rope på revolusjon. For selv om de færreste bruker begrepet, er den revolusjonære argumentasjonsformen særdeles utbredt i både humaniora og samfunnsvitenskapen. Erstatt idealisme med realisme! Positivisme med konstruktivisme! Miljø med evolusjon! Nasjonal med global! Selv de mest konkrete studiene skrives inn i paradigmestrider, ofte gjennom bisarre vranglesninger av faglige motstandere.

Hvorfor holder akademikere på med dette her? De fleste som har innblikk i flere fag vil jo fort gjennomskue retorikken, og kanskje til og med avsløre urimelig lesning. Og de som ikke gjør det, kan sitte igjen med vranglære om andre fag og tradisjoner.

Et mulig svar ligger i selve den akademiske sjangeren. Som lingvisten George Lakoff har påpekt, er debatter ofte strukturert etter krigens logikk, der målet er å tvinge en motstander i retrett. Akademiske debatter skrives ut ifra et fellesskap, der faglig relevans gjerne vurderes ut ifra hvorvidt ens bidrag kan brukes som våpen mot en felles faglig motpol. I denne kampen vil det alltid være noen som føler seg ekskludert fordi deres tema, teorier eller metoder forsvinner under radaren. Derfor er det mange som insisterer på at frontlinjen burde stå et annet sted.

Men problemet er snarere at krigens logikk ikke alltid tjener tankens utvikling – frontlinjen hindrer både innsikt i og samarbeid med andre tradisjoner. Slik stagnerer forskning i meningsløse skyttergraver, og hele fagtradisjoner politiseres.

Men kanskje dette bare er abstrakt teoretisering, og svaret ligger rett foran meg, i matpakkedrømmen: Kanskje de faglig revolusjonære simpelthen føler at det som opptar dem, er så viktig at alle burde bry seg om det samme.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 2.11.2017.

Kampen for å være mann

 

Professor Jonathan Gottschall går i strid. Ikke bare for å drive kampsport; han velger side i en omfattende kulturell konflikt.

professoren_i_buret_front

Hvorfor slåss Jonathan Gottschall? Dette er kanskje det egentlige spørsmålet i boken «Professoren i buret», som nylig har blitt oversatt til norsk. Boken er på en og samme tid en selvbiografisk fortelling om utenforskap, et kampskrift og en populærvitenskapelig fagbok om hvorfor menn slåss.

Gottschall er en mislykket universitetslektor i engelsk litteratur med midlertidig kontrakt og et trist cellekontor som han unngår mest mulig. I stedet for å vente på å bli nedbemannet, bestemmer han seg for prøve å få sparken – ved å begynne med Mixed Martial Arts (MMA).

Strategien feiler. Selvsagt, kan man si – og velkommen i klubben av akademikere som bruker fritiden til å slåss. Kampsport er i vinden, og øker stadig i popularitet blant både kvinner og menn. Så hvorfor forventer Gottschall at dette skal bli hans karrieredød?

Forfatteren forteller om en skjellsettende opplevelse i ungdommen, der han blir utfordret til slåsskamp, og bare gir opp, til sin egen og farens store skam. Det å gi opp er nemlig et tegn på feighet, det ultimate beviset på at man ikke er en mann. Fra en vanskelig barndom som liten og svak, vokser han opp – for bare å oppdage at det å være mann ikke har så høy status som han hadde trodd.

Gottschall forteller sårt om å føle seg overflødig i sin egen familie, en østrogenboble med tre små døtre: Der mor er familiens nav, er far dens beskytter, utsatt og erstattelig. Litt mindre sårt – snarere foraktelig – forteller han om å føle seg utenfor i eget fag og arbeidsmiljø. På en jobbfest drikker han billig bourbon fra et plastkrus mens «åndsmenneskene småspiser hummus og økologisk maischips mens de nipper til kjølig hvitvin». Det går ikke an å være mann i et litteraturmiljø, konkluderer Gottschall. Han opplever maskuliniteten der «så raffinert, så nedslipt og glattet ut at det er vanskelig å se på hvilke måter den skiller seg fra femininitet». Ja, de «feminine» idealene fremstår som så sterke at han tror han vil miste jobben dersom han bryter med dem.

Møtet med den øvre middelklassen kunne kanskje satt forfatteren på sporet av at det finnes flere måter å være mann. Men han går motsatt vei: Han vil bevise at hans egen definisjon er den rette.

Når professoren går i strid, er det altså ikke bare for å bedrive kampsport; han velger side i konflikten om hvorvidt menneskelig atferd er biologisk styrt eller kulturelt konstruert.

Hele prosjektet hviler på et ravende galt premiss. Hvorfor i alle dager skal man velge? Når biologi og kultur anses som motstridende størrelser, er det fordi fagstriden mellom to paradigmer bygger på så ulike vitenskapssyn at ofte snakker helt forbi hverandre. Fagtradisjonen som insisterer hardest på opprettholde denne motsetningen er evolusjonspsykologi, som forklarer all menneskelig atferd ut ifra biologiske disposisjoner.

Gottschalls bok byr på mange troverdige teorier og interessante fortellinger om menn, vold og sport, men analysen svekkes av hans blinde identifikasjon med sur, gammel fagstrid. Det at forfatteren velger side, innebærer nemlig at han fremstiller mennesker som helt flate.

Problemet viser seg tydeligst i hans forståelse av kjønn. Gottschall insisterer på at menn slåss fordi de er redde for å la være, og derved tape konkurransen om kvinners attrå. Kvinner, derimot, er biologisk innskrevet i en æreskodeks som handler om kyskhet, ikke om mot – og har dermed ikke noe særlig å tjene på å slåss. All handling forklares med reproduksjonsdrift, og all attraksjon knyttes til mannlig styrke og kvinnelig fruktbarhet.

Problemet videreføres i Gottschalls analyse av kampsport. Han tegner opp et bilde av MMA som testosteronets ultimate hjemmebane, en «mannefabrikk». Men menn har da flere hormoner som kan bidra til å forklare sportens appell. Den fysiske nærkontakten og det sterke fellesskapet produserer så mye oxytocin at det er vanskelig å slutte. Den avanserte teknikken er så stimulerende for nysgjerrigheten at sporten har utviklet seg til et globalt nerdemiljø konstant ruset på dopamin.

Selv om Jonathan Gottschall anerkjenner at sporten byr på mye, avviser han at menns motivasjoner kan være sammensatte. Det er jo ikke derfor han selv driver med MMA: Han slåss for å bevise for seg selv at han er en mann.

Jonathan Gottschall: Professoren i Buret. Hvorfor menn slåss og hvorfor vi liker å se på. Pelikanen Forlag, 2017. Oversatt av Alexander Leborg.

Teksten sto på trykk i Bokmagasinet i Klassekampen den 30. september 2017.

Knapphetsfellen

Usikre arbeidsforhold kan få oss til å ta skikkelig dårlige valg.

Kan det være rasjonelt å røyke? Å bruke penger på kreditt når man ikke har noen inntekt i sikte? Å stadig dytte i seg pizza og hamburgere i stedet for å lytte til ekspertenes nøysomme kostholdsråd?

Hvorfor gidder jeg egentlig å spørre? Svaret er jo innlysende: Slike kortsiktige valg er ren idioti. Men denne sannheten gjelder ikke under alle omstendigheter, skal man tro en ny rapport fra britiske Joseph Rowntree Foundation.

Jennifer Sheehy-Skeffington og Jessica Rea har samlet forskning på hvorfor fattige mennesker tar så mange tilsynelatende dårlige valg. Det er ikke fordi de er dummere i utgangspunktet: Selv om det går an å bli fattig av å ta dårlige valg, er sammenhengen langt sterkere i motsatt retning. Økonomiske ressurser, viser det seg, påvirker ikke bare hva man kan kjøpe, men også hva man er i stand til å ønske seg og strekke seg etter.

Både tanker og handlingsmønstre påvirkes av fattigdom. Når man mangler basale ressurser, fokuserer tankene på konkrete utfordringer her og nå – som sult, slapphet og mangel på konsentrasjon. Behovet for små, umiddelbare belønninger blir større. Frykten for langsiktige konsekvenser blir mildere. Man blir i mindre grad i stand til å handle i tråd med langsiktige mål, eller ta noen risiko for å nå dem.

Man kan alltids mene at dette er dumt, men det endrer ikke det faktum at det ikke lønner seg å satse hvis man ikke har energi til å fullføre. Og det blir helt meningsløst å klandre noen for deres økonomiske tilstand når den allerede går utover selvtilliten, følelsen av å ha kontroll og evnen til å håndtere stress.

Heldigvis er det ikke like vanlig å gi fattige skylden for sin skjebne i Norge som det er for eksempel i USA. Her hjemme er det spesielt stor anerkjennelse for de psykiske kostnadene ved å leve i fattigdom, og ikke minst for barns oppvekstsvilkår. Også blant de politiske partiene er det bred enighet om at fattigdom er et onde som må bekjempes.

Vi bør likevel ikke slå oss til ro med politisk enighet på dette området. Fattigdom blir altfor snevert forstått – som en økonomisk grense styrt etter medianinntekten i samfunnet.

Forskning indikerer at langt flere enn antatt er utsatt for den kognitive og psykiske tilstanden som suger ut energien til alt annet. Den kommer nemlig ikke av lav inntekt alene, men av knapphet – uansett om det gjelder penger, tid eller andre ressurser.

Knapphet er altså ikke bare et gode som skjerper hjernen og hjelper oss å prioritere. Det kan også få oss til å ta kortsiktige valg. Som å ta på seg midlertidige jobber og underbetalte frilansoppdrag i stedet for å bygge opp en karriere.

I det siste har det vært mye snakk om effektene av den blåblå regjeringens arbeidslivspolitikk. Høyresidas uttalte mål med å åpne opp i arbeidsmiljøloven for å ansette midlertidig i inntil tolv måneder var at flere skulle komme seg i jobb. Nå viser forskning fra Fafo at de nye bestemmelsene ikke har hatt noen slik effekt. Resultatene vises derimot i at midlertidige ansatte har høyere forekomst av psykiske plager, ifølge flere studier.

Det er ikke bare de fattigste i samfunnet som rammes av ustabile økonomiske vilkår. For ikke lenge siden var utdanning en sikker vei til en trygg jobb. I dag er det nærmest et minimumskrav for å konkurrere på arbeidsmarkedet. Høyt utdannede ender dermed opp med å ta de første jobbene de kan få, selv om vilkårene er dårlige og kompetansen deres går til spille.

Vi er ikke vant til å tenke på fattigdom på denne måten. Men det burde vi begynne med. Kanskje det er på tide å innføre en knapphetsgrense i arbeidslivet?

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 28.9.2017.

Ulikhetskoden

Klassemotsetninger har ikke like stor appell som før.

Pyramid_of_Capitalist_System

Hvor står interessekonfliktene i dagens samfunn? Det kommer an på hvem du spør. Illustrasjon: Ukjent, Public Domain

En plagsom myte i norsk politikk sier at valgkampens utfall vil avgjøres av hvilke typer saker som får dominere dagsorden – om det er økonomiske saker eller såkalte verdisaker. Som mange hardnakkede myter er den ikke direkte usann, men den har utviklet seg fra en viktig innsikt til et villedende slagord.

Ideen kommer fra den amerikanske forfatteren Thomas Frank, som i boken «What’s the matter with America» fra 2004 ga Demokratene skylden for høyredreiningen i USA. Han mente at venstresiden hadde utviklet en berøringsangst for økonomiske klassespørsmål, og heller snakket om middelklassens verdispørsmål som abort, trosfrihet og miljø. Analysen ble for alvor lansert i Norge av Magnus Marsdal, som i boken Frp-koden fra 2007 formulerer følgende hypotese: «Jo mindre fokus på økonomiske klassemotsetninger og jo mer fokus på verdipolitikk, jo større blir høyrepopulismens vinnersjanser.»

Marsdals bok er en empatisk studie av hvorfor så mange i arbeiderklassen stemmer på Frp. Problemet med hypotesen – og slagordet den har gitt opphav til – er at empatien forsvinner på veien. Den tar for gitt at velgerne i utgangspunktet oppfatter arbeider- og kapitalinteresser som kjernemotsetningen i samfunnet. Hele premisset hviler altså på et bestemt verdisyn. Dette marxistisk inspirerte verdisynet, som jeg deler selv, har venstre­siden lenge forvekslet med en objektiv og udiskutabel sannhet. Men som Marsdals bok også viser, er denne tankegangen ikke lenger dominerende blant arbeiderklassen. I dag er det like utbredt å peke ut statens pengesluk som kilden til ulikhet og kultur- og utdanningseliten som hovedmotstanderne i samfunnets lagdeling. Fra det perspektivet fremstår diskusjoner om økonomiske klassemotsetninger som ganske fremmed.

I senere tid har til og med Høyre, godt støttet av tenketanken Civita, begynt å profilere seg som en motstander av økonomisk ulikhet. Dette kan de gjøre ustraffet fra velgerne fordi venstre­siden ikke lenger eier definisjonen på ulikhet, og begrepet derfor kan fylles med omtrent hva som helst. Kampen for økonomisk rettferdighet avhenger dermed av en verdikamp som venstresiden lenge har forsømt.

For at Marsdals hypotese skal være realistisk i dag, holder det altså ikke å snakke om økonomiske klassemotsetninger – et like viktig spørsmål er hvordan. Her er tre utfordringer venstresiden står overfor i innspurten av valgkampen.

For det første må kampen for økonomisk rettferdighet understøttes av en egnet identitetspolitikk. Begrepet har blitt et skjellsord blant deler av venstresiden fordi andre grupper i samfunnet – som kvinner og seksuelle minoriteter – har lykkes så mye bedre med denne strategien og bidratt til å splitte arbeiderklassen. Men det er et faktum at arbeidere ikke er en enhetlig gruppe med enhetlige økonomiske interesser: Noen ønsker og har råd til fleksibilitet, andre trenger tryggere rammevilkår. Like fullt rammes vi alle av den økonomiske ulikheten som har økt de siste tretti årene, og spesielt under den siste regjeringsperioden. Parallelt med denne utviklingen har den politiske høyredreiningen svekket vårt sosiale sikkerhetsnett radikalt. Etter hvert som stadig flere grupper får erfare livsgrunnlagets usikkerhet, burde det være grobunn for økt solidaritet mellom flertallet i både arbeider- og middelklassen. Inntil noen kommer opp med et bedre alternativ, kan vi kalle oss «de økonomisk utrygge».

For det andre må venstresiden kjempe for at de økonomisk utrygges interesser skal bli hegemoniske, for å bruke den italienske marxisten Antonio Gramscis begrep. Det innebærer i siste instans at hele samfunnet anerkjenner alles økonomiske trygghet som en målestokk for vår nasjonale suksess. Men først må de økonomisk utrygge innse det selv. En forutsetning for at folk skal kjempe for sine egne interesser – eller for solidaritet med svakere stilte – er at de anser det som et legitimt krav. Det er det selvsagt mange som gjør allerede, men kampen svekkes av at høyresidens verdisyn har fått så stor gjennomslagskraft.

For det tredje må venstresiden i større grad forklare sitt verdisyn. Ifølge klassisk retorikk er det bare mulig å skape forståelse for et budskap dersom man appellerer til et felles sted, et topos, i den kollektive bevisstheten. Valgkampen har i stor grad vært preget av enkeltsaker som det blir opp til velgerne å tolke betydningen av. Når partiene konkurrerer om å fronte saker som skole, miljø, likestilling, og til og med økonomisk ulikhet, kreves det ganske stor innsikt i det politiske landskapet for å skille dem fra hverandre. Dette blir derimot straks tydeligere om man ser på partienes ulike verdisyn knyttet til rettferdighet, frihet, likeverd, solidaritet og trygghet. Som blant annet Marsdals bok viser, er venstresidens verdier utbredt selv langt inn i Frp-land. Men lite tyder på at disse verdiene ligger øverst i verken partienes eller velgernes bevissthet i valgtider.

Innspurten til valgkampen bør derfor i større grad handle om verdier: Verdiene som viser hvorfor klassemotsetninger er relevante og økonomisk ulikhet ikke er legitimt.

Teksten stod på trykk i Klassekampen den 26. august 2017.

Forskningskonflikt

Internasjonaliseringen splitter akademia – med god grunn.

tower-of-babel-by-pieter-bruegel-the-elder-1347047615_b

«Babels tårn» av Pieter Brueghel den eldre, malt omkring 1525-1530.

Norske samfunnsforhold reduseres til en obskur forskningsinteresse. Formidling i offentligheten nedprioriteres til fordel for internasjonale tidsskrifter. Utlendinger utkonkurrerer norske forskere. Eller: Et etterlengtet oppgjør med akademisk innavl og nepotisme. Forskningsmiljøene får friskt blod, og oppnår bedre resultater.

Frontene står steilt imot hverandre i debatten om internasjonaliseringen av norsk akademia. Hvorfor gjør de det, og hva er egentlig problemet? Her er tre hypoteser.

Hypotese 1: Det ligger ingen gjennomtenkt strategi bak internasjonaliseringen. Utveksling, åpne stillingsutlysninger og publisering i internasjonale tidsskrifter har blitt mål i seg selv, basert på en antakelse om at dette vil styrke norsk forskning. Antakelsen er ikke helt søkt, men den tar ikke inn over seg hvordan konkurranse fungerer: De som former spillereglene etter egne interesser, vinner.

Da USA skulle etablere seg som supermakt etter andre verdenskrig, sto det å bygge et internasjonalt kunnskapshegemoni helt sentralt. I konkurransen med sterke europeiske tradisjoner var dette ingen enkel oppgave. Det de gjorde, var å invitere stjerneforskere og -filosofer til amerikanske universiteter gjennom Fulbright-programmet, og sende egne forskere ut i verden. Ikke bare for å lære, men også for å spre sine egne normer for hva som anses som viktige forskningsspørsmål, hva som regnes som vitenskapelige metoder, og hvordan forskning skal formuleres og publiseres. Strategien var særdeles vellykket – tidligere dominerende teoritradisjoner innen samfunnsvitenskap og humaniora, som de tyske og franske, ble gradvis noe for spesielt interesserte.

Internasjonaliseringen av akademia innebærer at norske forskere må tilpasse sine forskningsspørsmål til debatter der premissene er lagt i USA eller andre engelskspråklige offentligheter. Hvordan norske forskningsinteresser kan fremmes i dette systemet, diskuteres aldri.

Hypotese 2: Norske forskere har ikke felles interesser i denne konkurransen – fordelene og ulempene treffer ulike disipliner veldig skjevt. Der noen er internasjonale av natur, eller har utviklet seg i takt med internasjonal etterspørsel, sliter andre med innpass. Lokalt utviklede fagtilnærminger og forskning på norske forhold er ikke lett å få publisert i internasjonale tidsskrifter. Likevel skal alle måles etter samme standard. Skjult bak nøytraliserende tall og en myte om meritokrati, er tellekantsystemet ren diskriminering. Mange akademikere (dyktige eller dårlige, hvem vet?) blir beskyldt for å være late eller får aldri faste stillinger fordi de ikke produserer nok poeng. Frustrasjonen fører til at hele internasjonaliseringen politiseres, selv om det er rangeringspolitikken som har skapt problemet.

Hypotese 3: En årsak til at Norge ikke klarer å formulere en selvstendig forskningsstrategi, er at det å i det hele tatt diskutere nasjonalt forrang har lite legitimitet her, ekskluderende som det jo er. I den pågående debatten har dette vist seg både ved at utenlandske forskere føler seg stigmatiserte, og ved at internasjonalisering trekkes frem som en redning fra akademisk innavl. Men, let’s face it – den internasjonale arenaen er ikke per se mindre ekskluderende enn den nasjonale. Joda, den åpner dørene for flere individer, men mekanismen er den samme: Noen forskningstema gir det ingen mening å bare diskutere på den nasjonale arenaen, andre faller utenfor den internasjonale.

Det er på tide moralismen forsvinner, så saken kan vurderes for hva den er: En interessekonflikt.

Hvordan den kan løses? Her trengs det mer forskning.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 27. juli 2017.

Ayn Rands egentlige felle

«Atlas Shrugged» er en advarsel om hvor farlig politisk polarisering kan være.

Ayn_Rand_disegno

Ayn Rand. Foto: StefanoRR/Wikimedia Commons

For fem år siden begynte jeg å lese Ayn Rands «Atlas Shrugged». Det som gjorde meg nysgjerrig på denne boken, var at den gir kjøtt og blod til en ideologi som jeg tidligere bare forholdt meg analytisk til, nyliberalismen. Boken viser hvordan verden ser ut gjennom den økonomiske elitens øyne. Det at Siv Jensen kaller den sin favorittbok, er ikke så rart – perspektivet har bemerkelsesverdig lite plass i populærkulturen.

Boken er skrevet i 1957, og er en fremtidsdystopi der USA står på kanten av en slags kommunistisk revolusjon. Jeg sier «slags», fordi de eneste bærende tankene synes å være at penger er roten til alt ondt, og at all makt må overføres til staten. Revolusjonen går ikke særlig bra – den virker så lite gjennomtenkt og inkompetent utført at man skulle tro det var en Andreas Baader som hadde tatt over statsapparatet. Massiv korrupsjon fører til at dårlige kontrakter blir inngått, infrastruktur smuldrer opp og arbeidsledigheten eksploderer. Bedriftseiere blir tvunget til å drifte store, statlige prosjekter og selv ta kostnaden for store tap. Samtidig som de mister all reell innflytelse over produksjonen, fratas de retten til si opp stillingene sine.

Som reaksjon velger stadig flere næringslivsledere å gå til streik. Først boikotter de statlige krav, etter hvert tyr de til industriterrorisme – ved å sette fyr på eller bombe sine egne fabrikker, skip og gruver – for så å stikke av og starte sitt eget samfunn, Atlantis.

Jeg måtte gi meg omtrent halvveis inn i boken, etter «bare» 650 sider. Selv om jeg kunne forstå hovedpersonenes frustrasjon over politikernes maktmisbruk og inkompetanse, ble det stadig vanskeligere å ha sympati med dem, de selvutnevnte ofrene.

Denne våren har jeg tatt opp boken på nytt. Selv om jeg er grunnleggende uenig med Rands ideologiske prosjekt, gir boken svar på et spørsmål som virker presserende i vår tid: «Atlas shrugged» viser hvordan en ideologi kan miste hegemoni. Og det skjer ikke, som Rand vil ha det til, ved at maktkåte idioter tar over statsforvaltningen og tvinger motstandere i retrett. Det handler om at ideologiens forkjempere er så overbevist om at de har rett, at de slutter å begrunne sine krav.

De selvutnevnte heltene i «Atlas Shrugged» er så overbevist om sin egen overlegenhet at de nekter å forklare sitt eget syn på utviklingen. I stedet for å dele sin kompetanse til å vurdere det beste metallet, den beste teknologien og den beste forretningsmodellen, snakker de bare med hverandre. Og selv da, sier de ingenting fornuftig. De bare går rundt og er indignerte over at ikke samfunnet hyller dem som helter. Samtidig nekter de å lære noe om hvordan politikk fungerer, fordi de anser den typen kunnskap som illegitim. Mens de ser på seg selv som den greske titanen Atlas – han som bærer verden på sine skuldre – fremstår de heller som ganske dumme. Derfor klarer hverken folket eller myndighetene å ta dem alvorlig, og svarer med å latterliggjøre dem. Resultatet er at samfunnet splittes opp i ideologiske motpoler som ikke anerkjenner hverandres verdi, og derfor ikke ser noen grunn til å inngå kompromisser.

I det siste har jeg likevel begynt å få en slags sympati med hoved­personene i «Atlas Shrugged». Høyredreiningen i Europa og USA har fremkalt noe av den samme avmakten de må ha kjent på: Følelsen av at noe glipper. At de verdiene og typen kunnskap man trodde var bærende, holder på å miste hegemoni. Høyrepopulismens fremmarsj har gjort at kamper jeg trodde var vunnet for alltid, plutselig må kjempes på nytt: Arbeiderrettigheter, likestilling, miljøhensyn, menneskerettigheter og internasjonal solidaritet har igjen blitt satt i spill, og det er uklart hvilke regler som nå gjelder.

Det norske samfunnet er på langt nær så polarisert som det i «Atlas Shrugged», eller i dagens USA, for den saks skyld. Men iblant dukker det opp noen symptomer som gir grunn til bekymring. Som den siste ukens bråk rundt Bjørn Dæhlie.

Det begynte med at Dæhlie på Civitas frokostmøte sukket over hvor tungt det var å være toppleder i næringslivet: Mens suksess i skisporet blir belønnet med statuer og medaljer, blir gode resultater og initiativ i næringslivet straffet med formuesskatt.

Ikke overraskende vekket uttalelsen rabalder. Det er tross alt ikke hver dag en ekte utgave av de fiktive heltene i «Atlas Shrugged» plasker inn i offentligheten. Bjørn Dæhlie ble kalt norgesmester i egoisme, en nullskattyter, et varemerke bygget opp av statlig toppidrettssponsing. «I dag støtta jeg Bjørn Dæhlie ved å kjøpe Ulvang-sokker i stedet. Så slipper Bjørn å betale ENDA mer i formuesskatt», skrev en som kaller seg «Fotballfan» på Twitter. «Vi vil oppfordre landets politikere til umiddelbart å løse denne emosjonelle krisen. Det letteste ville vel vært å bare ta fra ham pengene», skrev Dagsavisen på lederplass. Klassekampens dekning har vært like nådeløs, men alternative stemmer har også sluppet til. Dæhlie ble støttet blant annet av Kristin Clemet, som brukte anledningen til å redegjøre for høyresidens syn på formuesskatten.

Det at venstresiden heller svarer med moralske pekefingre mot enkeltpersoner enn med å begrunne hvorfor formuesskatten er viktig, er både symptomatisk og dypt problematisk. Om næringslivslederes vilje til å betale formuesskatten var lav fra før, har den i hvert fall ikke blitt større nå. Om de blir sure nok, er det ikke sikkert de vil godta premisset særlig lenge. Og de har tidsånden på sin side.

Vi må ikke gå i samme fellen som de selvutnevnte heltene i Ayn Rands bok. Demokrati er bare mulig om ulike interessegrupper anerkjenner hverandres verdi. Det samme gjelder næringsutvikling og produksjon, grunnlaget for vår felles økonomi.

«Atlas Shrugged» er en advarsel om hvor farlig politisk polarisering kan være. Det er det som stanser verden.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 24.6.2017.

De som kan ofres

Partikulære gruppers frihet er et universelt samfunnsbehov.

hadmaid

 

Et sentralt feministisk perspektiv sier at menns erfaringer og interesser anses som universelle, mens kvinners regnes som partikulære. Jeg har alltid tenkt at dette synet blir for enkelt (fordi partikularisme ikke bare, og ikke alltid, gjelder kvinner), men i det siste har det fått fornyet relevans. Det har dukket opp to nye påminnelser om hva denne statusen innebærer: At kvinners rettigheter kan komme til å ofres dersom andre moralske imperativ vinner terreng.

 

Den første er abortdebatten som har pågått i det siste, der spørsmålet om kvinners kontroll over egen kropp – og spesielt hva denne retten betyr for samfunnet som sådan – har vært nesten fraværende. Det at noen få menn har fått så stor plass til å redusere saken til filosofiske og religiøse sofismer, kan tyde på at retten til abort fortsatt ikke anerkjennes som et universelt samfunnsbehov.

 

Problemet med dette kommer godt fram i den rumenske filmen «4 måneder, 3 uker, 2 dager» fra 2007, som handler om hva det betydde å bli uønsket gravid under det abortfiendtlige Ceauçescu-regimet. Kvinner som valgte å ta abort, ble fullstendig avhengig av dem som var villige til å utføre operasjonen, med det som førte med av utpressing og prostitusjon. Og om de valgte å fullføre svangerskapet, var de fullstendig avhengig av en mann til å forsørge dem. For mennene i filmen var dette selvsagt en byrde, men en de kunne leve med – byrden av å være en velgjører. For kvinner betydde det at kjærestens slepphendte kondombruk innebar en trussel om totalavhengighet. Resultatet var et til tider ganske fiendtlig forhold mellom menn og kvinner, og et fryktelig hardt samfunn.

 

Den andre påminnelsen er den mye omtalte tv-serien «The Handmaid’s Tale». I denne framtidsdystopien har USA gått i oppløsning og blitt erstattet med et kristenfundamentalistisk teokrati. Plutselig mister kvinner retten til å jobbe, lese og ha egne penger og eiendom. På grunn av ekstrem kjemisk forurensning som følge av borgerkrigen, har de fleste kvinner blitt ufruktbare. Siden den herskende klassen sliter med det samme, tvinger de fertile kvinner til å avle fram barn for dem.

 

Det mest rystende i serien er tilbakeblikket på revolusjons­øyeblikket. Fordi mennene bare står og ser på – enten med ironisk distanse, eller fordi de ikke tør å ta til motmæle. Først etter hvert, når hele samfunnet går til helvete, begynner menn å våkne. Ikke egentlig av solidaritet med kvinner, men fordi de selv har mistet alt de har kjært. Det som er så rystende, er at dette faktisk føles ganske realistisk.

 

«The Handmaid’s Tale» har en ganske åpenbar historisk referanse til 30-tallets Tyskland, der den viktigste partikulære gruppen ikke var kvinner, men jøder – som ble ofret fordi de truet datidens «universelle» prosjekt – nasjonalismen.

 

Da Nürnberglovene ble vedtatt den 15. september 1935, mistet tyske jøder over natten grunnleggende rettigheter som de tidligere hadde tatt for gitt. For så å være avhengig av at andre risikerte liv eller fengselsstraff for å hjelpe dem – etter hvert også i nesten hele Europa.

 

Staten Israel er grunnleggende preget av dette traumet, noe som også bidrar sterkt til den pågående undertrykkelsen av palestinere. Fortsatt, over 70 år etter, stoler ikke Israel på noen andre enn jøder, som staten antar den må beskytte mot andre. Ikke nødvendigvis fordi de andre er farlige, men fordi de ikke forstår. Fordi de andre, når shit hits the fan, kommer til å sette seg selv først. Når en gruppes frihet står på spill, blir det helt rasjonelt å frykte utenforstående.

 

Så lenge kvinners rettigheter ikke anerkjennes som universelle, står vi i fare for å miste dem. Og det er et universelt problem som kan ramme hele samfunnet.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen 1.6.2017.

Postmodernismens Frankenstein

Blir vi aldri ferdig med vranglesningen av postmodernismen i norsk offentlighet?

1984-front

1984 av George Orwell

I Morgenbladet den 13. mai identifiserer Lena Lindgren postmodernismen som opphavet til postsannhetens æra. Lindgrens analyse er betraktelig mer nyansert og innsiktsfull enn den demoniseringen av postmodernismen man stadig hører fra krenkede sannhetsmonopolister. Som Lindgren selv skriver, beskrev og forutså postmoderne tenkere postsannhetens æra for flere tiår siden, så det å legge skylden på dem blir litt som ”å rase mot kunstneren fordi portrettlikheten er for stor, og man ønsker at objektet var penere”.

Det er likevel noe som skurrer skikkelig med Lindgrens analyse.

For det første er det overhodet ikke noe nytt med den delegitimeringen av forskning og etablerte kunnskapsinstitusjoner vi ser i dag. George Orwells fremtidsdystopi 1984 var skrevet i 1949, lenge før postmodernismen ble etablert. Her spissformulerte Orwell hvordan hele kunnskapssystemer byttes ut når de ikke lenger tjener maktas interesser, med klare referanser til datidens Sovjetunionen og det nasjonalsosialistiske Tyskland. Ikke overraskende ble 1984 igjen en bestselger etter Donald Trump ble innsatt som president. Radikale politiske maktskifter innebærer alltid en korresponderende endring av kunnskapshegemoni – altså hvem som får definere hva som regnes som sann og legitim kunnskap. Trumps nylige avsettelse av forskere ved miljødirektoratets vitenskapelige råd og FBI-direktør James Comey er tydelige tegn på at et slikt radikalt skifte er i gang. McCarthy-tiden føles ikke lenger så lenge siden.

For det andre er Lindgrens kobling mellom Trump og postmodernismen temmelig tynn. Hun skylder altså ikke på postmodernistene, men hevder at deres våpen – å dekonstruere makt – har glippet ut av hendene deres, og nå brukes av deres politiske motstandere på ytre høyre. Slik hevder hun at Donald Trump har oppstått som en ”postmodernismens Frankenstein”.

Men alternativhøyre trenger postmodernismens maktanalyse like lite som de trenger Orwells begrep om ”nytale” for å produsere sine alternative fakta. Selv om det finnes enkeltpersoner i denne bevegelsen som har lest litt om dekonstruksjon – Lindgren henviser til Mike Cernovich – kan disse neppe sies å lede an motstanden mot de liberale elitenes kulturelle hegemoni. Om postmodernismen har gitt folk som Cernovich et vokabular for å beskrive sin mothegemoniske kamp, har den mindre Beaudrillard-beleste delen av alternativhøyre sannelig klart seg fint uten. De ser med egne øyne at deres verdisyn og samfunnsanalyse har lite innpass i dagens liberale akademia. Med Trump ved roret har de fått – om ikke legitimitet, så i hvert fall makt til – å undergrave stemmer de ikke liker eller tror på, og å etablere institusjoner som fremmer deres egne.

For det tredje utviser Lindgren en slående arroganse overfor postmodernismens politiske verdi. Som følge av at den etter hennes skjønn har bidratt til dagens kunnskapsforfall, skriver hun at ”ideelt sett skulle postmodernismen bare fortsatt å være en sær kulturteori man kunne gå til for å lære om samtiden.”

Man kan jo like godt konkludere med det motsatte: at den manglende viljen til å ta postmoderne tankegods på alvor har svekket det liberale og sosialistiske USA og bidratt til at Trump har kommet til makten.

I 1985 advarte de postmarxistiske filosofene Ernesto Laclau og Chantal Mouffe mot at den sosialistiske revolusjonen ikke ville komme av seg selv, fordi arbeideres felles interesser ikke er gitt, men noe som må skapes diskursivt. I stedet for å ta inn over seg konklusjonen – at venstresiden måtte jobbe for gjensidig solidaritet mellom hvite arbeiderklassemenn, kvinner og etniske minoriteter – reagerte klassiske marxister med vantro, fordi de mente at ”klassen” var en objektiv størrelse. Og ikke minst: At det å anerkjenne at det finnes motstridende interesser innad i klassen ville splitte opp og svekke arbeiderbevegelsen.

Men fragmenteringen av klasseinteresser springer ut av helt virkelige prosesser, som utdanningsrevolusjonen, kvinners inntog i arbeidslivet, økt innvandring og utflytting av arbeidsplasser. Denne realiteten er noe postmodernister som Laclau og Mouffe har forklart, ikke skapt. Deres hensikt var nettopp det motsatte: Å vise at arbeidersolidaritet bare kan oppstå dersom man erkjenner realitetene og danner en inkluderende plattform.

Hvis den amerikanske venstresiden hadde innsett behovet for å bygge fellesskap i stedet for å sette grupper opp mot hverandre, hadde kanskje ikke den hvite arbeiderklassemannen følt seg like isolert i dag. Kanskje drømmen om en svunnen tid – med tilhørende frykt for innvandring og forakt for karrierekvinner – ville hatt mindre appell. Og kanskje hadde ikke arbeiderklassen vært like skeptisk til alt som kommer fra den liberale middelklassens største ideologiprodusent, akademia.

Postmodernismens Frankensteinmonster er altså ikke skapt av postmodernismen alene, men av den systematiske vranglesningen som gjør det så vanskelig å komme videre.

 

Teksten sto på trykk i Morgenbladet den 19.5.2017.