Rasismedebattens problem

For å bekjempe urettferdighet, må vi først anerkjenne at den finnes. 

Spike Lee på Mahershala Alis plass i baksetet i filmen Green Book. Foto: Filmweb 

Oscar-akademiet burde sett det komme, bråket rundt tildelingen av verdens mest prestisjetunge filmpris til Green Book. Med valget av en tilsynelatende ukontroversiell gladfilm om raserelasjoner i USA plasket de rett uti en av de mest tilspissede konfliktene i vår tid. Men konflikten rundt rasespørsmålet er så uoversiktlig at de færreste skjønner hva Oscar-bråket handlet om. For uinnvidde så det kanskje ut som et uttrykk for misunnelse da Spike Lee, nominert for filmen BlacKkKlansman, stormet gjennom midtgangen og stilte seg med ryggen til scenen i protest. Eller at Donald Trump bare kom med nok en bisarr ”trumpisme” da han på Twitter kalte Spike Lees takketale et ”rasistisk angrep” på presidenten, som ifølge ham selv ”har gjort mer for afrikanske amerikanere” enn noen andre. 

Men det som nå kommer til syne, er topper av flere isfjell som har støtt mot hverandre i lang tid, på tvers av kontinenter. Oppgjørets time er i gang.

En forfatter som virkelig har fanget essensen av denne konflikten er britiske Reni Eddo-Lodge, som forrige fredag ble intervjuet av Sumaya Jirde Ali i Morgenbladetsalongen på Litteraturhuset i Oslo. Eddo-Lodge slo igjennom med et brak da hun i 2014 publiserte bloggposten Why I’m no longer talking to white people about race, som hun i 2017 utvidet til en bok med samme navn. 

Reni Eddo-Lodge. Foto:  Donna Robertson, Flickr

Boken er ikke et angrep på hvite mennesker, som tittelen kanskje gir inntrykk av, men en forklaring på hvorfor rasismedebatten er så betent og en personlig beretning om hvordan det oppleves å stå i midten av den. Den tar for seg den fargede befolkningens historie i Storbritannia, som startet i en tid der svarte ikke ble ansett som mennesker, men som varer. Kolonitiden befestet en forestilling om at svarte er mindre verdt enn hvite, som spredde seg over hele verden. Ideen om hvit overlegenhet forplantet seg i alle samfunnsinstitusjoner, og har aldri forsvunnet, selv om det ikke lenger er legitimt å forvare den. Problemet i dag er at historien er skrevet fra de hvites perspektiv, som primært er et oppgjør med fortidens spøkelser. Man må virkelig være spesielt interessert om man vil lære om den strukturelle rasismen som fargede mennesker fortsatt blir utsatt for til daglig, skriver Eddo-Lodge. 

Majoritetens kunnskapsmangel legger et ekstra lag på problemet. Mennesker som ikke har kjent rasismen på kroppen, føler gjerne at de deltar i samtalen på like vilkår, og definerer den dermed ut ifra sin egen posisjon. Et tydelig eksempel er reaksjonen Sumaya Jirde Ali fikk fra en hvit venninne da hun la ut et bilde av boken Why I’m no longer talking to white people about racepå Instagram: ”Er du rasist?”

Det vanskeligste med å stå i denne debatten, ifølge Eddo-Lodge, er ikke åpenbare rasister, for de vet man hvor man har. Noe som er mye vanskeligere, er å snakke med folk som ser på seg selv som antirasister, men tolker hele problemet som et sett av dårlige holdninger de kan bekjempe gjennom moralsk fordømmelse. Det var denne gruppen Eddo-Lodge prøvde å ”slå opp” med i det opprinnelige blogginnlegget. Problemet er ikke hudfargen, men at de ser verden gjennom en ”hvit ideologi”, der deres egne erfaringer og kampsaker fremstår som universelle. 

Det er her isfjellene kolliderer. Som ikke-hvit blir man stadig påminnet om at man ikke tilhører dette fellesskapet av likhet, og at man heller ikke har lik rett til å kjempe for sin sak. 

Et sentralt tema i Morgenbladetsalongen var hvorvidt den provoserende tittelen kan føre samtalen om rasisme videre, eller bare skaper mer avstand til den hvite majoriteten. Et tilsynelatende fasitsvar er at Eddo-Lodges bok fra 2017 har blitt en bestselger i Storbritannia og blitt oversatt til flere språk, så det å trekke seg høylytt tilbake kan virke som en god strategi for å få folk til å lytte. Men det er ikke der svaret ligger. 

Kampen mot strukturell rasisme har mye til felles med hvordan det var å snakke om seksuell trakassering før metoo. Kvinner som klaget, ble beskyldt for å ”ta en offerrolle” eller gjøre livet surt for andre som bare ville ha det trivelig.  Mekanismen som slår inn i rasismedebatten, er universell: Når noen kommer med en anklage folk ikke forstår, snur pekefingeren tilbake på dem. Det er rett og slett ikke legitimt å anklage folk uten grunn. Årsaken til at Eddo-Lodges bok har slått så til de grader gjennom, er at stadig flere har blitt oppmerksomme på både den strukturelle rasismen og antirasismens håpløse kår i offentligheten. 

Valget av Sumaya Jirde Ali som ordstyrer var kanskje naturlig, både fordi hun har bidratt til å åpne tematikken i den norske offentligheten, og fordi hun er så klok og sjarmerende at man kan regne med at arrangementet blir interessant. Problemet med samtalen var den ble for innforstått, så kjernen i konflikten ikke kom frem.

Her er boken særdeles opplysende, og veldig gjenkjennelig også fra et norsk perspektiv. Eddo-Lodge skriver direkte til den britiske venstresiden og kvinnebevegelsen, der hun i mange år har deltatt som aktivist. 

På venstresiden blir ofte rasisme definert som identitetspolitikk, noe som ikke bare må vike for klassepolitikk, men attpåtil blir bagatellisert og latterliggjort. Motsetningen mellom klasse og rase bygger i seg selv på en hvit ideologi, hevder Eddo-Lodge. Venstresiden har sett seg blind på en klassestruktur bestående av arbeiderklassen, middelklassen og overklassen. Men dagens klassesammensetning er langt mer sammensatt enn som så; både middel- og arbeiderklassen består av folk med og uten utdanning, trygge arbeidskontrakter og eiendom. I hvert sjikt kommer fargede mennesker dårligere ut. Den hvite klassemodellen er ikke bare et ideologisk problem, forklarer Eddo-Lodge i boken: alt fra sosialtjenester, utdanning og boligbygging i Storbritannia blir utviklet ut ifra denne modellen, som igjen bidrar til at forskjellene utvider seg. 

Denne måten å tenke på klasse og rasisme, som et sammenvevd problem, hadde ikke trengt å være et konfliktspørsmål for venstresiden. Eddo-Lodge har helt rett i at det er fargeblindheten som står i veien for å forene kreftene, ikke antirasistene som ”avsporer samtalen”.    

Hennes analyse av kvinnebevegelsens problem med rasisme treffer også godt. I utgangspunktet er kampen mot strukturell rasisme og patriarkatet ganske like: De handler om at man i kraft av sitt kjønn eller rase har fått tildelt dårligere kort, men forventes å spille på den dominerende gruppens premisser. Feminister er gjerne hyperbevisste på at det å trenge gjennom patriarkatets lydmur innebærer å bli latterliggjort, men blir likevel defensive når rasespørsmålet dukker opp. Årsaken til dette, ifølge Eddo-Lodge, er at kvinnebevegelsen er fanget i den samme hvite ideologien som resten av samfunnet gjennomsyres av. Og denne ideologien forteller folk at ordet ”rasisme” er en personlig anklage, ikke en systemkritikk.  

Grunnen til at Eddo-Lodge i sin tid valgte å melde seg ut av samtalen, var at det ble for emosjonelt utmattende å hele tiden måtte ta hensyn til de ”hvites” følelser. Hun hadde simpelthen fått nok av å prøve å snakke til folk som ikke skjønte hva hun sa, og reagerte med vantro og sinne. ”Det handler om å sette grenser for seg selv, for å beskytte sin egen sjel”, forteller hun i Morgenbladetsalongen. Heldigvis kom hun seg raskt tilbake i ringen. 

Måten rasismedebatten utspiller seg i samfunnet er spesielt problematisk for fargede mennesker, som blir personlig skvist mellom de støtende isfjellene. Det at frontene i konflikten ikke er avklart, gjør at problemet dukker opp i alle relaterte diskusjoner. Bare i Norge det siste året har isfjellene kommet til syne i debatter om alt fra identitetspolitikk og avkolonialisering av akademia til ytringsfrihet og rasistiske utsagn i offentligheten. For å finne en løsning på problemet, nytter det ikke å se til utlandet – selv Hollywood, verdens navle, er helt perpleks i møtet med rasismekonflikten. Men det går an å se parallellen til metoo, som har åpnet samfunnets øyne for strukturell sexisme. Også her er det en lang vei å gå, men stadig flere klarer å senke skjoldet og lytte selv om de blir konfrontert med egne privilegier. Prinsippet er det samme: For å bekjempe urettferdighet, må vi først anerkjenne at den finnes. 

Teksten ble publisert i Morgenbladet 01.03.2019

Hvor alle heltene er? Jo, her!

Menn har mange roller å spille i kampen mot seksuell trakassering.


For tiden reiser Hannah Helseth og jeg rundt og snakker om Det jeg skulle sagt, vår håndbok mot seksuell trakassering. Vi har møtt  mange menn som har lyst til å delta i kampen mot seksuell trakassering, men lurer på hva de skal gjøre. De burde ikke mangle forbilder. Under arbeidet vårt har vi funnet mange rollemodeller å velge mellom, roller som utkrystalliserte seg allerede under metoo. Vi har kalt dem ridderen, lytteren, den angrende synderen, solidaritetsforkjemperen, lederen og den utsatte.

Den kanskje tydeligste ridderen under metoo var Alexander Schau, som formulerte et sviende oppgjør med trakasserende menn og medskyldige ledere på Twitter i november 2017. En av tweetene lød som følger: ”Vi vet hvem dere er. Vi har snakket sammen. Vi vet hvem som har utført handlingene og vi vet fryktelig godt hvilke ledere og mellomledere som har skjøvet dette under teppet i alle disse årene. Nå er deres tid forhåpentligvis over. Vinteren kommer.” 

Et artig eksempel på en lytter er forfatter Arne Berggren, som på kort tid tok en helomvending i synet på metoo. 12 november 2017 plasket han rett uti det under overskriften ”Hvor er de kvinnelige svina?”: ”Menn er trash til tider, men kvinner har sluppet påfallende lett fra det, vil jeg påstå. Skal vi godta at noen sier at de var redd for å si fra om overgrep av hensyn til karrieren sin, i 2017?” Etter at innholdet i #stilleforopptak-kampanjen publisert i Aftenposten, beklaget Berggren ytringen, og innrømmet at det stod langt verre til enn han først trodde. Nå tok han et oppgjør med angrepene på hans kritikere, som han mente hadde rett. ”Når en ung student får voldelige og seksualiserte trusler etter å ha sablet ned min Ytring, er det bare et bevis på at vi har et godt stykke igjen før vi er der vi bør være.” 

Selv om lytteren sjelden får like mye kred som ridderen som bekjemper kjeltringer for å redde jomfruer i nød, er det en mer krevende rolle å ta. Å lytte til kritikk krever at man ser nøye på seg selv, og tar ansvar for det man ser. En annen slik selvrefleksiv mannsrolle under metoo var den angrende synderen, som legen Pål Gulbrandsen inntok med bravur. I en kronikk i Aftenpostenfortalte han om sin tid som ung lege, da han sjekket opp underordnede i stor stil uten å skjønne hva slags makt han hadde over dem. Her tok han et oppgjør med maktblindheten menn i posisjoner utvikler fordi ingen tør å ta til motmæle mot oppførselen deres, og argumenterte for at ledere må få bedre opplæring i relasjoner.

En mannsrolle man ikke kommer utenom i kampen mot seksuell trakassering er solidaritetsforkjemperen. Et godt forbilde er Jonas Bals i LO, som organiserte et solidaritetsopprop mot seksuell trakassering for menn i fagbevegelsen. Det at mange menn stilte seg på kvinnenes side under metoo var viktig for kampanjens gjennomslagskraft, fordi de fikk flere til å lytte. Men man trenger ikke stå på barrikadene for å vise solidaritet; det viktigste er hva man gjør i hverdagen. Et problem med trakassering og mobbing er at den som blir utsatt, ofte legger skylden på seg selv, med alt det medfører av skam og stress. Det er mye lettere å håndtere dårlig behandling om noen har ryggen din. Menn som følger med og sier ifra når noen går over streken kan både redusere mye av skadevirkningene og bidra til at flere tenker seg om før de trakasserer noen. 

Mannlige ledere som bruker sin posisjon til å bekjempe seksuell trakassering på arbeidsplassen har vi sett flere gode eksempler på under metoo. En personlig helt er sersjant Hans Kristian Felde ved Krigsskolen, som har tatt initiativ til grundig opplæring av Forsvarets fremtidige ledere om seksuell trakassering. Rundt om i det ganske land har mange ledere gjort undersøkelser, fått på plass varslingsrutiner, satt i gang opplæring, og så videre. Siden mange menn søker seg til lederroller, burde disse oftere bli løftet frem som forbilder. 

Metoo har også gjort det lettere for menn å innta rollen som den utsatte. Kampanjen åpnet opp en samtale om erfaringer og handlinger som de fleste jenter kjenner fra damedoen. Menn, derimot, har tidligere hatt lite tilgang til det samme språket eller den gjensidige solidariteten som finnes i slike kvinnerom. Noen av mine største metoo-helter er mennene som tør å vise at de også er seksuelt sårbare og har opplevd krenkelser. Jeg skal ikke nevne navn, men de som har delt sine historier under mine foredrag om seksuell trakassering bør klappe seg selv på ryggen. De er hjertelig velkommen i den store klubben.

I tillegg til at alle disse mannsrollene er viktige i arbeidet mot seksuell trakassering, bidrar de til å knuse myten om at metoo er en krig mellom kjønn. Denne tolkningen var langt mer utbredt i offentligheten da kampanjen startet enn den er i dag, men den ser ikke ut til å ha avtatt noe særlig i sosiale medier. Tatt i betraktning at ingen i metoo-debatten anklaget menn som kjønn, virker hele tankegangen litt søkt. Den er likevel verdt å ta på alvor, fordi den illustrerer hvor frontlinjen i debatten om seksuell trakassering står i dag: mellom dem som mobiliserer til kjønnskrig, og de som kjemper for bedre relasjoner og et sunnere arbeidsliv. 

Kjønnskrigens mannsroller er langt mer begrensende, og temmelig puslete, i forhold til metoo-bevegelsens. Her finnes det bare to: Bagatellisten og alarmisten. Når bagatellistenhører begrepet seksuell trakassering, tenker han på flørting, fleiping og ellers helt vanlige ting. Og noen må jo si det: ”Er det ikke lov å flørte mer?”. Det er bare fint at de spør, så vi får klargjort hva som er forskjellen. I alarmistens hode dukker det opp skrekkscenarier av mulige konsekvenser en anklage om seksuell trakassering kan føre med seg. Og om ordene ”heksejakt” og ”gapestokk” er vel forslitt, må jo noen ta kampen for rettssikkerhet for de anklagede. Disse rollene har sin verdi, men siden de ikke anerkjenner problemet med seksuell trakassering, forblir de passive tilskuere til den samfunnsomveltningen som nå finner sted. De ekte heltene er de som bidrar aktivt og konstruktivt til endring. 

Teksten sto på trykk i Morgenbladet 17.02.2019

Catch 2019

Hvordan kan man gjøre Israel-Palestina-konflikten mer håndterlig når man utelater halvparten av regnestykket?

Jeg skulle ønske det følgende kunne være min konklusjon om Micah Goodmans «Catch 67»: Endelig en bok som kan forklare nordmenn hvorfor Israel virker så uvillig til å avslutte okkupasjonen av Palestina. For det trengs; den norske debatten er så polarisert at det ikke er rom for å gå inn i substansen. Mye av kritikken mot Israel tar for gitt at okkupasjonen skyldes ren territoriell grådighet, så den eneste løsningen blir fordømmelse og økonomisk press utenfra. «Catch 67»går denne utbredte reduksjonismen i møte ved å vise hva slags dilemma okkupasjonen utgjør i israelsk politikk. Spørsmålet går helt inn til kjernen av den jødiske statens eksistensberettigelse, som befolkningen har hatt grunnleggende ulike syn på siden opprettelsen. 

Men boka er tidvis ubehagelig lesning – litt fordi den bare pirker i overflaten av den israelske debatten, men mest fordi den ikke viser noen som helst innsikt i eller interesse for palestinernes syn på saken. 

Målet med boka, ifølge Goodman selv, er å skape en dialog mellom høyre- og venstresida ved å omformulere hva slags problem okkupasjonen utgjør for Israel. Mens høyresida frykter at en tilbaketrekking vil skape et sikkerhetsvakuum og gjøre Israel sårbart for angrep, frykter venstresida at vinduet for en tostatsløsning er i ferd med å lukkes, og da vil jødene bli en minoritet i eget land. Siden de to scenariene utgjør hver sin eksistensielle trussel for Israel, reduseres den politiske debatten til skittkasting og moralske pekefingre. Goodmans forslag er å anerkjenne begge truslene, og samtidig akseptere at de ikke kan løses fullt ut. Denne analysen er jeg helt med på. Problemet er at det ikke er plass til palestinernes perspektiv i Goodmans forslag til kompromiss mellom høyre- og venstresida.

Bokas fremste styrke er beskrivelsen av de ulike vendingene i israelsk politikk, som viser at dagens posisjoner slett ikke er gitte. Frem til den første intifadaen i 1989 argumenterte høyresida for palestinske rettigheter, basert på pakten med verdenssamfunnet som hadde gitt jødene et land. Voldsbølgen skapte en ideologisk krise som splittet det liberale høyre og styrket det religiøse, som forankret statens legitimitet i pakten med Gud. Venstresida, derimot, gikk fra å være skeptisk til arabere under den sosialistiske fasen, til å bli en fredsbevegelse etter okkupasjonen i 1967. Etter den andre intifadaen i 2000, som de fleste israelere tolket som en avvisning av et generøst fredstilbud, mistet venstresida troen på fred, og er nå mest opptatt av menneskerettigheter. 

Bokas fremstilling av det politiske landskapet er vel forenklet, litt som å basere en politisk analyse av Norge utelukkende på Høyre og Arbeiderpartiet. I realiteten eksisterer alle tilnærmingene parallelt i dag; selv om de har ulik grad av politisk makt, bidrar de sterkt til vanskeligheten med å finne en løsning flertallet kan samles om. Goodmans diskusjon av konfliktens realiteter, som Israels militære sikkerhetsutfordringer og hvorvidt anklagen om apartheid er berettiget, forholder seg også kun til en mikroskopisk del av store debatter.  

Det største problemet er likevel at Goodman ikke anerkjenner at også palestinerne har vært gjennom tilsvarende politiske vendinger i synet på konflikten. Den palestinske motstandskampen er splittet mellom ulike modeller for frigjøring; en algerisk, en sør-afrikansk og en islamsk. Hvilke strategier de har valgt opp gjennom tidene, har i likhet med Israel vært påvirket av motstanderens handlinger, verdenssamfunnets holdninger og interne maktforhold. I de få tilfellene hvor Goodman faktisk skjelner over til palestinsk side, ser han ikke på hvor debatten står i dag eller hva de har tilbudt gjennom tidligere fredsforhandlinger. I stedet trekker han ut antisemittiske sitater fra Hamas’ omstridte charter fra 1988, som han presenterer som gjengse holdninger blant palestinere. 

Goodman har en rekke interessante forslag om hvordan Israel kan avslutte okkupasjonen uten å gamble med nasjonal sikkerhet. Men det at et så velvillig verk kan ha en så kunnskapsløs, stereotyp fremstilling av motstanderen, sier mye om hvor problemet står i dag: I den manglende evnen til å se politisk på begge sider av konflikten.

Teksten sto på trykk i Klassekampen Bokmagasinet 16.02.2019

Elite, kjenn ditt ansvar

Hvorfor blir folk så krenket over å bli kalt ”elite”?

Det er ikke lett å tilhøre eliten for tiden. Man blir puttet i bås, hengt ut i offentligheten og kritisert for sine privilegier. En fiende av folket, en skjemmende byll på det egalitære norske selvbildet. Sånn virker det i hvert fall når eliten snakker om seg selv. 

Det var nok mange som satte morgenkaffen i halsen av Klassekampens reportasje fra NHOs årskonferanse, der de spurte profilerte samfunnstopper om de tilhørte eliten. ”Jeg bruker i hvert fall ikke det stemplet på meg selv, men andre er nok fristet”, svarte AP-leder Jonas Gahr Støre. Ikke engang Finansavisen-redaktør Trygve Hegnar ville vedkjenne seg noen eliteposisjon: ”Det er komplisert. Jeg er pressemann og har vært det i 50 år. Hvilken bås andre vil putte meg i, bryr jeg meg ikke om.” 

I dagens medievirkelighet er det egentlig ikke så rart at maktpersoner skyr elitebegrepet. Klassekampen har selv blitt beskyldtfor å kaste stein i glasshus, både som medlem av medie- og kultureliten, og for å ha gitt ”uforholdsmessig stor omtale” av nyhetssjef Mímir Kristjánssons bøker.

Spørsmålet det er på tide man stiller, er hvorfor i alle dager dette er et glasshus. Broen-redaktør Hilde Sandvik er inne på noe når hun i nevnte reportasje hevder at elitebegrepet i dag ”brukes som en knapp for å fjerne legitimiteten til meninger”. Løsningen hennes, å avvikle hele begrepet, er derimot ikke særlig god. For å kunne jobbe for et mer rettferdig samfunn, må vi vite hvilke personer og strukturer vi skal forholde oss til. Det som trengs, er å fjerne stigmaet som følger med elitebegrepet, og erstatte det med et krav om å ta ansvar for egen maktposisjon

Som mange allerede har påpekt i debatten, finnes det ikke én elite i Norge, men mange ulike. Hver av dem besitter helt ulike ressurser, som er av offentlig interesse på hver sin måte. Hvilken makt som er legitim, er et dypt ideologisk spørsmål, og det er ingen grunn til å late som noe annet. La oss se litt nærmere på de ulike elitene.

De færreste vil nok mene at det er noe illegitimt med å tilhøre den demokratiske eliten. Våre folkevalgte har som oppgave å utvikle og kjempe for sine respektive partiprogram, både i demokratiske organer og overfor opinionen. Siden politikernes fremste ressurs er folkets tillit, er det en selvfølge at mediene følger med på om de er tilliten verdig. 

Hva som er kritikkverdig med den økonomiske eliten, kommer mer an på hvor man står. ”Mener du at helt oppriktig at fordi du er rett mann på rett sted til rett tid, så skal dine etterkommere bli blant verdens rikeste?”, spør sekretær Anna Hellevik til reder Nyman i NRK-serien Lykkeland. I likhet med andre naturressurser, arv og midler til å kjøpe arbeidskraft, har oljen gjort noen mennesker betydelig rikere enn andre. Økonomiske eliter må derfor finne seg i at mange anser deres ressurser som urettferdige, og at demokratiet kan begrense deres handlingsrom. Et annet, relatert spørsmål, er hvordan økonomiske eliter forvalter pengene sine – og makten som følger med dem – fordi de påvirker store beslutninger med konsekvenser for mange menneskers liv. 

Kunnskaps- og kulturelitene blir ofte konfrontert med sin definisjonsmakt til å bestemme hva som er relevante spørsmål og gode verdier i samfunnet. Det er også et helt betimelig spørsmål, tatt i betraktning at de både påvirker samfunnsutviklingen og i stor grad blir finansiert av staten. Som en del av kunnskapseliten blir man tillagt større troverdighet enn andre. Da har man også et spesielt ansvar for sine ytringer, for eksempel gjennom en selvkritisk innstilling til hva man vet og ikke vet, og en presis omgang med fakta. Man må også være påpasselig med hvilken ”hatt” man har på seg i politiske debatter.

Kultureliten besitter en annen type ressurs, en makt til å uttrykke hva som er betydningsfullt i livet. Kritikken mot kultureliten minner veldig om The Smiths-låten Panic: ”Burn down the disco, hang the blessed DJ. Because the music that they’re constantly playing says nothing to me about my life”. Hvem som skal få lov til å forvalte denne ressursen, er et viktig demokratisk spørsmål. Man kan ikke pålegge en enkelt kunstner, forfatter eller musiker å representere bredden av erfaringer i befolkningen, men man kan kreve at kulturfeltets institusjoner tar et ansvar her.  

Mediene, kan man påstå, stiller i en klasse for seg. De blir ofte klumpet sammen med kultureliten, men de besitter også elementer av alle de andre eliteressursene i samfunnet. Som ”den fjerde statsmakt” har mediene mandat til å representere folkets røst, folkets blikk, eller hva man skal kalle det. Samtidig er de kommersielle aktører, og avhengig av å tilfredsstille sine respektive markeder og eventuelle investorer. Man har all grunn til å stille kritiske spørsmål til medienes politiske og økonomiske bindinger, hvilke eksperter de lytter til og hvordan de speiler samfunnets bekymringer og verdier. Rollen som redaktør eller journalist er nemlig grunnleggende legitimi et demokratisk samfunn, en maktressurs man slett ikke skal kimse av. Medienes makt og ansvar er altså langt mer sammensatt enn det man kan si om kultureliten, og må derfor følges med et annet blikk. 

Det er ikke synd på eliter. Å besitte ressurser, enten det er politisk makt, penger, kunnskap, kulturelt formspråk eller en anerkjent talerstol, er alltid et privilegium. Problemet oppstår når elitene ikke vil anerkjenne sin egen makt, for da har de heller ingen grunn til å ta ansvar for den. Elitedebatten som pågår for tiden bidrar dessverre til å undergrave denne viljen til ansvar. De aller fleste mennesker, uansett hvor store ressurser de besitter, har nok av områder i livet å peke på der de ikke har særlig stor makt. Når elitebegrepet bare brukes som skjellsord, blir det mye fristende å fokusere på sin avmakt enn sine privilegier. Det tjener samfunnet ingenting på. 

Teksten sto på trykk i Morgenbladet 24.01.2019

Kaosfyrsten

Jordan Peterson er så redd for at samfunnet går i oppløsning at han har laget en motgift mot kaos. Eller snarere en oppskrift på det, hvis man ser nærmere etter. 

Jordan Peterson i Oslo Konserthus

En time. Så lang tid tok det før de 1380 billettene til Jordan Petersons foredrag i Oslo Konserthus ble revet bort. Da den kontroversielle kanadiske psykologiprofessoren besøkte Norge i oktober, hadde han for lengst skapt bølger i offentligheten. Han er blitt omtalt som en modig kriger i kampen mot det politisk korrekte tyranniet, og en ytre høyre-konspirator som demoniserer meningsmotstandere og omdefinerer hva som er politisk korrekt å si.

I januar i år publiserte Peterson boken 12 regler for livet – en motgift mot kaos, som umiddelbart ble en bestselger og allerede i høst kom ut på norsk. Et kjerneargument i boken er at yngre generasjoner er blitt indoktrinert til å tro at det ikke finnes verdier lenger, og at samfunnets orden derfor har kollapset. Rådene han gir, er for det meste gode: ta ansvar, ha selvrespekt, klapp fremmede katter på din vei. Men både boken og Jordan Petersons opptreden i offentligheten er omtrent så langt unna en motgift mot kaos som det går an å bli. 

Jordan Peterson ble berømt over natten da han i 2016 motsatte seg en lov mot diskrimineringsvern basert på kjønnsidentitet. Han hevdet at loven var et angrep på hans ytringsfrihet, og at han ville bli straffedømt for at han nektet å bruke transpersoners foretrukne pronomen (tilsvarende henpå norsk). Dette utløste et vell av protester, både fra transaktivister som anklaget ham for å spre hat og jurister som mente han bevisst fremstilte loven feil. Senere har han foreslått å innføre tvungent monogami for å forhindre at så mange menn blir valgt bort av kresne damer, noe han mener gjør dem frustrerte og voldelige. Også dette budskapet møtte massiv motstand; det ble blant annet trukket paralleller til tv-serien The Handmaid’s Tale. 

Få ting er like kaotisk som en konflikt mellom mange fronter. Jordan Petersons argumentasjon legger opp til en veldig bred sammensetning av fiender. For det første definerer han kaos som en grunnleggende kvinnelig egenskap, noe som har provosert feminister over hele verden. Mange av kvinnebevegelsens viktigste kamper, som likestilling i arbeidslivet, prevensjon, rett til skilsmisse og abort, er ifølge Jordan Peterson selve roten til problemet. For det andre går han til angrep på minoriteter, spesielt transfolk, og deres status er en av kjernesakene til den liberale politiske bevegelsen i USA. For dem er anerkjennelse et eksistensielt spørsmål, så de har ikke så mange andre valg enn å sette hardt mot hardt. For det tredje plasker han rett inn i mange ulike fagfelt uten å forholde seg til hva de har å si om de samme temaene. Noen av fagene, som sosiologi, antropologi og kjønnsstudier, hevder han til og med at bør legges ned. Derfor møter han også faglig motstand fra alle kanter. Og faglige krangler mellom folk med ulike vitenskapssyn blir sjelden et pent syn.

Den massive motstanden har stor mobiliseringskraft på Jordan Petersons voksende følgerskare. Mannens budskap og kampform har gjort ham til en stjerne i den såkalte «mannosfæren» på nettet, en subkultur som blant annet omfatter såkalte incels (menn i ufrivillig sølibat), pickup artists(kalkulerende sjekkere) og gameresom kjemper mot feminismens inntog i dataspillverdenen. Han har også fått mye støtte og sympati for å utfordre identitetspolitikken på amerikanske og kanadiske campuser, som mange opplever som et kvelende tankepoliti. 

Siden mediene ble bevisst på både mannen og fenomenet, har både tilhengerskaren og motstanden mot ham vokst i alle retninger. I oktober i år passerte YouTube-kanalen hans 1,5 millioner abonnenter og videoene 73 millioner avspillinger. Lite tyder altså på at den kaotiske debatten rundt Jordan Peterson kommer til å roe seg med det første.

Det som gjør at bokensnarere er en oppskrift på enn en motgift mot kaos, er at Petersons bommer på diagnosen. Hvis han ikke hadde vært en prinsipiell motstander av sosiologi, hadde han visst at mange har forsket på det samme problemet før ham. Det Peterson kaller «kaos» er det samme som anomi, som er kjernebegrep innen sosiologifaget. Anomi refererer til et sammenbrudd av normer som gjør samfunnet ustabilt og skaper mange sosiale problemer. Forskningen på anomi har faktisk vært spesielt opptatt av akkurat det fenomenet Jordan Peterson snakker om, at unge menn faller utenfor og får problemer med skolen, med narkotika, kriminalitet og med å finne seg damer. Interessant nok sto forskningen på akkurat dette problemet sterkest på 40–60-tallet, midt i de tradisjonelle kjønnsrollenes glansdager. Det som skaper kaos, er altså ikke at kvinner har gått ut i arbeidslivet og begynt på p-pillen.

Ifølge den sosiologiske forskningen er en sentral kilde til anomi at det er et misforhold mellom samfunnets mål og virkemidlene folk har for å nå dem. Det typiske eksemplet her er den amerikanske drømmen, som sier at du kan lykkes med hva som helst gjennom innsats og talent. Problemet er at den amerikanske drømmen er en myte – hardtarbeidende, flinke folk blir ofte forbigått av folk med nettverk, penger og riktig kulturell kapital. Derfor faller mange utenfor, og henfaller til håpløshet eller kriminalitet. Jordan Petersons bekymring for anomi handler om at mange menn ikke har sjans til å lykkes på kjønnsmarkedet fordi kvinner har for høye krav. De mislykkes i egne og samfunnets øyne fordi det er et misforhold mellom kulturelle mål og tilgjengelige virkemidler. Derfor blir de frustrerte, og tyr til vold. Jordan Petersons svar på dette er at menn må gjeninnta den tradisjonelle mannsrollen, og kvinner må gi opp likestillingen.

Problemet er at Peterson, både gjennom sin rolle i media og sine råd til menn, skaper en ny avgrunn mellom kulturelle mål og virkemidler for å nå dem. Det blir ikke stabilitet i den offentlige samtalen ved å mobilisere hissige fronter mot hverandre. Det blir ikke fred på kjønnsmarkedet av å sette menns interesser opp mot kvinners. En viktig grunn til at likestilte velferdssamfunn er de mest stabile, er at de er organisert rundt en sosial orden som favner om begge kjønn. Vår modell har sine hull – mens menn kjemper for mer samvær med sine barn, krever kvinner slutt på trakassering i arbeidslivet. Den beste motgiften mot anomi på kjønnsfronten i Norge er å la den norske drømmen, altså likestillingen, gå i oppfyllelse.   

Teksten sto på trykk i Samtiden 4/18

Brannbomben

Hvorfor er spørsmålet om transrettigheter så eksplosivt for kvinnebevegelsen?

Illustrasjon: Abirami Logendran

I sommer blusset debatten om trans* og feminismen opp på nytt da seks medlemmer av Facebook-gruppen Den Selskapelige ble kastet ut for brudd på «selskapelig kodeks». Administrator Ida Warholm Bjørken forsvarte sensur av hard språkbruk med hensyn til minoriteter. «Vi vil at alle skal tørre å snakke, men ikke at folk skal synes at det er kjipt å være der, for da mister vi mangfoldet,» sa hun til Morgenbladet (3.august). Blant dem som ble ekskludert, var Kari Jaquesson, som i Dagbladet (24.juli) avviste at menn kan bli kvinner, og anklaget transbevegelsen for «kolonialisme, okkupasjon og imperialisme av kvinne og kvinners historie og våre rom». En annen var kunstner Tonje Gjevjon, som reagerte på lav takhøyde i debatten. «Jeg føler ikke [kvinnesaken] er truet på grunn av transpersoner, men på grunn av at vi har fått et klima der noen feminister skal nektes å uttale seg,» uttalte hun til Morgenbladet (7.august). 

Konflikten om transpersoners plass i kvinnebevegelsen, og måten selve debatten utspiller seg på, er på ingen måte ny. Den smalt skikkelig da SV før Kvinnekonferansen i 2017 trakk invitasjonen til den kontroversielle feministen Julie Bindel etter påtrykk fra LHBT-nettverket i partiet. Da diskriminering av transpersoner i arbeidslivet ble brukt som argument for å liberalisere sexkjøploven, blant annet i paroledebatten før 8. mars i år, haglet skjellsordene. De siste årene har også debatter om konkrete utfordringer for transpersoner – som garderobeløsninger, betingelser for konkurranseidrett og plass i kvinnefengsler og krisesentre – ofte endt opp i hissige pennefeider om hva man kan si og ikke. 

Det sterke engasjementet kan synes pussig, tatt i betraktning at det gjelder en liten gruppe mennesker med svært lite makt i samfunnet. For deler av kvinnebevegelsen er transpersoner en helt naturlig gruppe å ta solidarisk ansvar for, fordi de i likhet med kvinner er utsatt og marginalisert på bakgrunn av sitt kjønn. Det er heller ikke rart at transpersoner søker seg mot kvinnebevegelsen, som har over hundre års erfaring med å kjempe mot diskriminering, vold, usynliggjøring og mangel på tilgang til offentlige rom. De fleste som uttaler seg kritisk til trans-sakens plass i kvinnebevegelsen, er påpasselig med å påpeke at de ikke har noe imot transpersoner som sådan. Hvor ligger da roten til konflikten?

Posisjoner i spill

Interessemotsetningene i transdebatten er både påtakelige og veldig utydelige. Etter det jeg har sett, har alle forsøk på å kartlegge dem tatt utgangspunkt i deltakernes syn på sine meningsmotstandere. Ettersom debatten handler om flere ting, blir posisjonene tilsvarende varierte: Noen hevder at konflikten står mellom transfobe og tolerante, andre at den står mellom tilhengere av ytringsfrihet og de som vil beskytte transpersoner mot angrep, og atter andre at den står mellom såkalte «terfs» – trans-exclusionary radical feministsog resten av kvinnebevegelsen. Forsøkene på opprydning har som regel motsatt effekt: Uansett hvor man trekker grensen mellom sidene i debatten, er det noen som føler seg vranglest og misforstått. 

Etter å ha studert mange konflikter som eskalerer i offentligheten, og skrevet doktorgrad om en av dem, synes jeg ikke dette er rart i det hele tatt. Vi har så dårlig språk for å forstå førpolitiske konflikter – altså spørsmål som ikke har blitt «rensket» ned til den banale høyre-venstreaksen og redusert til saker man bare kan være for eller imot – at det er vanskelig å heve blikket. Den vanligste forklaringen på at folk blir så sinte, er at de har blitt utsatt for personangrep. I noen tilfeller stemmer det selvsagt – trusler, skjellsord og latterliggjøring er en del av pakken. Men problemet stikker mye dypere. 

Det finnes en del fellestrekk mellom slike eksplosive førpolitiske konflikter. Ett av dem er at ellers anerkjente talerståsteder blir politiserte, fordi legitimeringsgrunnlaget deres settes i spill. Det betyr at man plutselig eller gradvis vil slite med å forsvare sine meninger, fordi man samtidig må kjempe for sin egen politiske eksistensberettigelse. Alle argumentene man tidligere har fått gehør for, mister sin kraft, eller verre – blir tolket i verste mening, plassert i en bås og delegitimert. Det samme gjelder vokabularet: Et nøytralt, beskrivende ord kan plutselig ha blitt et skjellsord eller ladet med konsekvenser man ikke har oversikt over. Å stå i en sånn situasjon kan føles direkte farlig, og mange reagerer med aggresjon. Det hjelper ikke akkurat at vi som samfunn har lav aksept for politiske følelser, så man i tillegg blir anklaget for å være irrasjonell, sur og kjip. 

Biologi, erfaringer og avmakt

Kvinnebevegelsen har alltid vært preget av konflikter om hvilke interesser den skal fronte, og hvorfor akkurat disse skal trumfe andre. Det er ikke så rart, ettersom kvinner er en veldig sammensatt gruppe med ulike behov. For å gjøre noe til en «kvinnesak» er man avhengig av et legitimeringsgrunnlag som flere kan slutte opp om, enten av egeninteresse eller i solidaritet. Kvinnebevegelsens mangslungne saker blir og har gjennom tidene blitt legitimert på ulike måter. Kvinners biologihar blitt brukt som argument for så mye forskjellig at man kan skrive bøker om det – for eksempel kravet om trygge rom på grunn av fysisk underlegenhet og spesielle rettigheter knyttet til reproduksjon. Kvinners erfaringerav å bli diskriminert og marginalisert har blitt brukt aktivt i kampen for likestilling i arbeidslivet. Kvinners svake maktposisjon i samfunnet har blitt brukt til å identifisere og kreve frihet fra alle lenker, fra begrensende kjønnsroller til skjønnhetstyranni. 

Alle disse tre kildene til politisk legitimering av «kvinnesaker» har blitt utfordret mange ganger av ulike syn på kvinners biologi, erfaringer og maktposisjon, og ikke minst hvilke politiske konsekvenser de bør få. Like fullt har de stått fast som stabiliserende referanserammer i debatten, og gjort det mulig for kvinnebevegelsen å finne og kjempe frem felles interesser. Noe som gjør transdebatten så komplisert, er nettopp at den destabiliserer alle tre på en gang. 

Hvilken betydning har biologiske forskjeller når en person med penis kan kalle seg kvinne? Hvis en person har levd som mann (eller noe imellom, alt ettersom) hele livet og så erklærer seg for å være kvinne – hvilken betydning har da historiske og personlige erfaringer? Og hvilken forhandlingsposisjon kan kvinner kreve når de ikke lenger defineres som utsatt, men som cis– den privilegerte majoritetsbefolkningen? 

Et spørsmål som berører alle

En sentral årsak til at debatten er så betent, er at de ulike legitimeringsgrunnlagene ofte dukker opp i en og samme samtale, så alle snakker forbi hverandre. Men hvis det finnes en «nuclear factor» her – en kilde til eksplosjonseffekten, tror jeg det er denne: at subjektet «kvinne», det ultimate premisset for kvinnebevegelsen, blir utfordret fra et legitimt hold. Transpersoner er mennesker– ikke en hypotetisk problemstilling, og har som gruppe fått politisk forankring i den interseksjonelle feminismen. 

Denne retningen begrunner politiske krav med utgangspunkt også i biologi, erfaringer og avmakt, men trekker inn en tilleggsdimensjon: at noen grupper er dobbelt undertrykket. Det er nok lettere å ta hensyn til at innvandrerkvinner blir utsatt for både sexisme og rasisme, enn at transpersoner blir marginalisert og utstøtt fra både kvinne- og mannsfellesskap. Likevel – som den utbredte anerkjennelse av transkampen blant de som blir omtalt som «terfs» er et tegn på – er det vanskelig å forbli uberørt. Flere av transbevegelsens dilemmaer er også dypt gjenkjennelige for kvinnebevegelsen, som å måtte velge mellom rollen man trenger for å få hjelp – den svake, og rollen man trenger for å få anerkjennelse – «den normale». 

Dersom det ikke var transbevegelsen, men en eller annen mannsgruppe som hadde lyst til å henge i kvinnegarderober, hadde det ikke vært så vanskelig å sette dem på plass. Man kunne vist til kvinners biologi, erfaringer og maktposisjon, ledd litt av dem for at de ikke skjønte sin plass, og gått videre med dagen. Men sånn er det ikke – spørsmålet om transpersoners plass i feminismen har kommet for å bli.  

Kilder:

Jacquesson, Kari. 24.07.18. Mann kan ikke bli kvinne. Dagbladet 

Morgenbladet.03.08.18. En uselskapelig debatt. 

Morgenbladet. 07.08.18. Vi har fått et klima der noen feminister skal nektes å uttale seg. 

Sletteland, Anja. 2016. The battle over the Israel-Palestine conflict: A study of international political anomie. PhD-avhandling. Det samfunnsvitenskapelige fakultet, universitetet i Oslo. 

Artikkelen sto på trykk i tidsskriftet Fett 4/18

En plass i fellesskapet

Heimebane gir en ny oppskrift for å bekjempe seksuell trakassering.

heimebane

En vellykket topptrener i kvinnefotball risikerer alt for å prøve seg som trener for et herrelag som nettopp har rykket opp i Eliteserien. Det kan jo ikke gå bra. Som kvinnelig trener truer Helena Mikkelsen den rådende ordenen i herrefotballen, og møter motstand fra alle kanter. Sponsoren går til krig, assistenten motarbeider henne, supporterne forlater tribunen i protest, treneren for et konkurrerende lag beføler henne i skrittet under kamp, og hun får draps- og voldtektstrusler på telefonen.

Hvilket sammentreff var det ikke at tv-serien ble produsert før og vist rett etter metoo? Sannsynligvis var jeg ikke var den eneste som fikk fysisk vondt av å se på de første episodene. Etter å ha lest utallige historier om trakassering i arbeidslivet, blitt konfrontert med statistikken og tatt inn over meg hvor store konsekvenser det kan ha, traff Helena Mikkelsens hverdag meg rett i hjertet. Den fremstår som ubehagelig realistisk.

Samtidig tegner Heimebane opp et mye bredere bilde av problemet enn det som kom frem i vinterens debatt: Serien sier noe om hva som skjer med folk når hele deres verden plutselig forandrer seg.

Den lille sunnmørsbyen Ulsteinvik går i serien gjennom to store endringer på en gang. Økonomien går dårlig, og mange mister jobben. Samtidig får byens stolthet og sosiale nav, fotballaget Varg, satt sin identitet på prøve. Laget med mottoet «me som vil det mest» er på ingen måte klar for overgangen til Eliteserien, med alt det innebærer av menneskehandel og skittent spill. Supporterne kjenner seg ikke lenger igjen i Varg, og lengter tilbake til en svunnen tid, der laget representerte dem. Det er ikke bare Helena som er feil trener. Hun representerer noe som gjør dem feil.

Den kognitive dissonansen kommer ikke bare av Helenas kjønn. Det er bare den synligste trusselen, og den som er lettest å angripe. For supporterne representerer Helena også fiendens ansikt i flere konflikter som gir det lille samfunnet ankerfeste: hierarkiene mellom sentrum og periferi og mellom praktisk og teoretisk kunnskap.

Helena kommer fra Trondheim, et sentrum i Norges fotballverden. Hun feiltolker supporternes murring, og forsikrer en tv-reporter om at de kommer tilbake når laget begynner å vinne. Det viser seg å være en stor tabbe. Visst er supporterne interessert i å vinne, men bare dersom det er deres lag som spiller. Fotballklubbens identitet er dypt integrert i stedets historie, men også i en spillestil supporterne kjenner igjen. Helena kommer inn med en mastergrad i fotball, og tenker helt annerledes om teknikk og formasjoner. Så lenge håndverket er helt ukjent, er det en mager trøst for supporterne at det faktisk fungerer.

Det er slett ikke alle spillerne som har noe imot Helena. Men autoriteten hennes undergraves systematisk av lagets hovedsponsor Bjørn Ove Tangsrud og Helenas rival, Michael Ellingsen. Tangsrud viser tydelig fra starten at Helena ikke er velkommen. Han stanser alle videre investeringer i laget, og bearbeider styret for å få henne sparket. Michael, som i utgangspunktet var lovet jobben hennes, er den som rammes hardest av Helenas ankomst. Som tidligere proffspiller rokker statustapet ved hele hans selvforståelse, og han mister sitt moralske kompass og etter hvert nesten familien sin.

I et metoo-perspektiv er kanskje det mest interessante med serien hvorfor folk etter hvert slutter å trakassere. Metoo-debatten var altfor preget av en institusjonsoptimisme, der varslingsrutiner ble sett på som alfa og omega. Men som mange har advart mot, og som serien også viser, kan varsling være et tveegget sverd. Heimebanes oppskrift mot trakassering er langt mer omfattende: Den handler om å gi folk en plass i fellesskapet.

For supporterne dreier det seg om to ting. Først ved at noen gjør en Harvey Weinstein: De går for langt. Helena finner bilen og husveggen tagget ned av hetsende meldinger. Majoriteten i supportergjengen må da markere avstand fra trakasseringen. Men det som virkelig får dem med på laget, er at Helena setter dem på plass. Hun skjeller ut supporterne for å ikke skjønne at de skal være der for laget, ikke omvendt. Bare det at hun stiger ned fra sin tilsynelatende høye hest og blir en del av det engasjerte fellesskapet, hjelper. Men det viktigste er at hun gir dem en oppgave og misjon som skaper mening i tilværelsen.

Fellesskap er en oppskrift: Det samme gjelder spillerne. Helena kjører beinhard justis mot solospill for å få laget til å fungere sammen. Den eneste hun ikke klarer å integrere, er Michael. Han må selv erkjenne at han ikke klarer seg alene. Men når han først får prøve, skjønner han hvilken hylle han hører til på: i Eliteserien, der han og laget faktisk trenger en bedre trener enn ham selv.

Bjørn Ove Tangsrud, derimot, han må ut, selv om det betyr at klubben mister penger. Det er ingen som er viktige nok til stanse «me som vil det mest» – når de først har funnet ut hva de egentlig vil.

Heimebane handler ikke bare om lille Ulsteinvik; det er en historie om Norge. Vi kan bruke serien til å sette i gang en ny debatt, en metoo 2.0: Hvordan kan flere dele samme heimebane? Hvordan kan vi skape et fellesskap der alle har en plass, og ikke trenger å føle seg truet av likestillingen? Kanskje noen må få nye oppgaver. Kanskje noen må få teste ut reell konkurranse. Kanskje noen må fratas makt til flertallets beste. For fortiden kommer ikke tilbake, og det er på tide å gi slipp på illusjonen. Heimebanes oppskrift mot trakassering kan måles på resultat. Og det er en seier for alle.

 

Teksten ble publisert på Morgenbladet.no den 30.4.2018

Konfliktene mellom linjene

Metoo har både ført til en nasjonal dugnad i arbeidslivet og provosert frem rasende debatter. Hva har det hele egentlig handlet om?

Metoo

Illustrasjon: Grainne Rhuad, Subversify.com

Fra metoo-kampanjen tok til på Twitter 15. oktober 2017, tok det bare noen dager før det utviklet seg en nasjonal dugnad mot seksuell trakassering i arbeidslivet. Samtidig har metoo virvlet opp aggressive debatter om alt mulig, fra kjønn til medieetikk. Hvordan har dette normskiftet i arbeidslivet skjedd, og hvilken betydning har det høye konfliktnivået?

Jeg har lest gjennom alle tekster i riks- og regionsaviser som nevner «metoo» fra 15. oktober til 15 februar, i alt 2054 artikler, og funnet noen interessante mønstre. For det første har mediene vært påfallende samstemte, og bidratt sterkt til kampanjens gjennomslagskraft. For det andre finnes det noen interessemotsetninger i Norge som gjør at folk tolker metoo grunnleggende forskjellig. Konfliktene handler om hvilke normer som gjelder – for merittering i arbeidslivet, for samfunnets vurdering av mennesker etter kjønn, og for hvilke utsatte grupper som har størst krav på beskyttelse i offentligheten.

Norske medier dekket metoo primært ut ifra en rammefortelling om arbeidslivet, som handlet om faktorer som gjør kvinner (og noen menn) utsatt for seksuell trakassering, og – nesten like ille – avmektige når det skjer. Denne tolkningen sto i sterk kontrast til mange andre land, blant annet USA, der mediene var mest opptatt av overgripere. I Sverige handlet den toneangivende debatten om offerets krav på å bli trodd, og gikk inn i den betente striden om lovregulering av seksualitet. I Danmark og Frankrike ble kampanjen i stor grad latterliggjort.

Den norske diskursen utviklet seg i samspill mellom pressen, aktivister og arbeidslivsorganisasjoner, og var organisert etter bransjer. Seksuell trakassering ble her knyttet til usikre arbeidsforhold og manglende likestilling; det samme ble problemet med at varsling både er vanskelig og som regel resultatløst. De mange fortellingene som ble delt gjennom opprop, viste frem personlige kostnader som traumer og motløshet. Fra næringslivets side ble seksuell trakassering også knyttet til bunnlinjen – som en trussel mot innovasjon, omdømme og rekruttering av talenter. Mediene fokuserte i stor grad på tiltak for å forbedre systemet for varsling, et ansvar som alle var enige om at ligger hos arbeidsgivere og ledere. Da #metoo-avsløringene begynte å rulle opp i de politiske partiene fra midten av desember, endret en del av debatten karakter. Men den største forskjellen her var personfokuset; problemdefinisjonen var den samme.

På tross av den rørende enigheten i mediedekningen, har avisenes debattsider og sosiale medier vært preget av en rasende uenighet om hva kampanjen handler om, og hva som er konsekvensen. Men hvor står egentlig disse konfliktene? Det er ikke «en krig mellom kjønn», ettersom debattene på ingen måte står mellom menn og kvinner. Konfliktene står heller ikke mellom feminister og ikke-feminister, for feminister strides seg imellom og har allierte som aldri ville kledd seg med den merkelappen. De står heller ikke mellom tilhengere og motstandere av metoo-dugnaden. Så hvor står de da? Her er tre av de mest betente konfliktene.

Den første handler om hva som skal til for å komme seg opp og frem i arbeidslivet, og hvordan suksess belønnes. Gjennom metoo-debatten har flere eldre kvinner kritisert dagens unge for å være for sarte og for å ikke anerkjenne kraften i kvinnelig attraktivitet. Spesielt etter det franske oppropet mot metoo, ledet an av kvinnelige filmstjerner som har lyktes i en gjennomseksualisert bransje. Catherine Deneuves anklage om at metoo hadde utartet til «puritanisme i progressivitetens navn», har gjenklang i en spesifikk feministisk analyse. Den sier at verdien av kvinners attraktivitet undertrykkes av gamle moralske normer, mens menn står fritt til å profittere på erotisk kapital. Det franske oppropet falt på steingrunn i Norge. Her var det nemlig ikke moralen kvinner bekymret seg over, verken i debatten eller i de personlige historiene som ble delt i metoo-oppropene. Det var en annen norm som skapte skamfølelse: Kravet om å konkurrere gjennom kompetanse.

Den rådende fortellingen i alle oppropene handlet om det traumatiske ved å ikke bli respektert i kraft av sin yrkesrolle, men redusert til et sexobjekt. Kvinnene fortalte om frykten for å ikke bli tatt på alvor som arbeidstaker, og en gryende usikkerhet om de egentlig er så kompetente som de har trodd. Var det egentlig andre grunner til at de fikk jobben eller at sjefen viste faglig interesse for dem? Mange bekymret seg i tillegg over potensielle farer ved å avvise tilnærmelser fra autoritetspersoner, som å miste posisjoner, oppdrag eller status. Blant dem som hadde varslet om forholdet, var det også mange som hadde opplevd nettopp det.

Her ser vi altså konturene av to parallelle normsystemer for kvinner i arbeidslivet: I det ene kan menns blikk og berøringer være et løfte om status, makt og penger, mens i det andre er det en overhengende trussel. Disse to normsystemene reflekterer til en viss grad generasjonsforskjeller, men også at det finnes doble spilleregler for kvinner i mange bransjer. I kulturbransjen er det et vanlig krav å «by på seg selv», og politikere peker på journalister som de verste utøverne av seksuell trakassering (NTB 2. desember). Også «vanlige» yrker står i skjæringsfeltet mellom ulike meritteringssystemer, som serverings- og utelivsbransjen, der vennlig flørting er en del av jobben.

De parallelle normene har også tydelige implikasjoner for hva som forventes av menn. Attraktivitets-normen bærer nemlig også med seg et løfte om at menn som lykkes i karrieren, vil belønnes med vakre kvinners attrå. Blant menn er det også en konflikt mellom tilhengere av kompetansenormen og de som har lyktes eller aspirerer til å lykkes innenfor attraktivitets-normen. Etter metoo har en rekke vellykkede menn fortalt at kampanjen har vært en oppvekker, og beklaget – fordi de simpelthen ikke visste at de gjorde noe galt. Noen få, som TV2-programleder Davy Wathne, beklaget ikke sin egen oppførsel, men snarere at normene i arbeidslivet har endret seg.

Den neste konflikten handler om kvinner og menns status i samfunnet, og hvordan denne måles og forvaltes. Fra flere ståsteder i debatten så metoo ut som en monsterfortelling der menn generelt er overgripere og kvinner uskyldige og svake ofre. «En salig blanding av virkelige overgrep og bagatellmessige opplevelser sauses sammen i en stor heksegryte hvor alt er like illeluktende,» var filmskaper Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens oppsummering av kampanjen (Aftenposten 28. november). Både kvinner og menn følte seg kallet til å «nyansere» debatten ved å si at ikke alle menn trakasserer, og at kvinner også kan være overgripere – selv om ingen i offentligheten hevdet at det motsatte.

Slike utsagn ble igjen anklaget for å bagatellisere problemet. Fra et annet ståsted var nemlig sidestillingen av smått og stort et viktig poeng med metoo. Ikke fordi alt er like alvorlig, men fordi det ga et helhetlig bilde av hva det vil si å være den «seksualiserte andre» i samfunnet: For det første handler både voldtekt og trakassering om å bli redusert til et objekt for andre. For det andre handler det om at verken domstolene eller varslingsinstituttet setter kvinnenes erfaring først. Som historiene i metoo-oppropene viste, opplevde svært mange av kvinnene det som traumatisk både at deres «nei» ikke ble respektert, og at problemet ble bagatellisert av overordnede i ettertid. Fra dette ståstedet handlet ikke metoo om trakasserende menn, men om en kultur og en struktur som ofrer kvinners perspektiv til fordel for menns. Noen få satte en merkelapp på denne samfunnsmodellen: Patriarkatet.

Kampen om perspektiver reflekterer to parallelle normer for verdivurdering av kvinner og menn i samfunnet. Den første handler om stigmatisering av kjønnsidentitet, mens den andre handler om samfunnets prioritering av menns handlingsrom over kvinners.

Den tredje konflikten tok utgangspunkt i hvorvidt det er riktig å navngi overgripere i offentligheten eller ikke. Argumentene for å ikke navngi ble i stor grad forankret i pressens Vær varsom-plakat paragraf 4.7. Mange forsvarte denne regelen ut ifra prinsippet om rettssikkerhet, blant annet Svein Bruås, professor i journalistikk ved Høgskolen i Volda. I et intervju med Vårt Land 17. november begrunnet han det med at «å bli uthengt i media kan ha store skadevirkninger. For enkeltpersoner, men også for en uskyldig tredjepart som for eksempel den anklagdes familie». I samme oppslag kalte Vibeke Løkkeberg Vær varsom-plakaten «et etisk fengsel for å beskytte overgripere».

Et annet argument for å navngi var at rettssystemet ikke fungerer i voldtekts- og trakasseringssaker. På spørsmål om det ikke er et «viktig prinsipp at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist», svarte Ane Stø, leder i kvinnegruppa Ottar: «I politietterforskninger, ja, men i mange av disse sakene snakker man ikke om faktiske anmeldelser. Vi vet hvordan kvinner blir behandlet innenfor rettsvesenet, og det er gode grunner til å ønske å beskytte seg mot det. Hvis vi hadde hatt et system som ivaretok kvinner i en sårbar posisjon, ville det vært mindre behov for å oute noen» (Klassekampen 4. november).

Prinsippet om rettssikkerhet var det mest betente temaet også i debatten om toppolitikerne som ble anklaget. Debatten om identifisering av overgripere foregikk i stor grad ryddig, og de fleste innlegg anerkjente dilemmaer ved de ulike alternativene. Men den illustrerte også en reell interessekonflikt som handler om hvem som har privilegert offerstatus i offentligheten: anklager eller den anklagede. I denne runden vant den anklagede – såfremt vedkommende ikke var politiker.

Hvis noen av disse konfliktene hadde vært toneangivende for metoo-dekningen, er det vanskelig å se hvordan kampanjen kunne ført til et normskifte. Medienes fokus på arbeidslivet gjorde at kampanjen traff et eksisterende juridisk og institusjonelt rammeverk, der ansvarsforhold allerede var avklart. Dette kan også forklare hvorfor metoo har hatt enorm gjennomslagskraft, mens #jegharopplevd-kampanjen i 2015 og andre tiltak for bevisstgjøring ikke har det: Ansvaret ble lagt på aktører med makt til å handle.

Selv om konfliktene havnet litt på siden av metoo-dekningen, kan de likevel begrense den nasjonale dugnadens mulighet til å lykkes. For det første viser de at likestilling innebærer reelle interessemotsetninger – ikke egentlig mellom kjønn, men mellom folk med ulike ambisjoner og verdier. For det andre viser de at mange ikke har vært åpen for å lytte, og dermed trolig heller ikke villig til å endre holdninger – verken til å slutte å trakassere eller å ta ansvar for at regelverket følges. For det tredje viser de at samfunnet ikke er rigget for å ivareta alles interesser, så konfliktene er på ingen måte løst. Her er det altså bare å brette opp ermene. God 8. mars!

Teksten sto på trykk i Klassekampen 6. mars 2018

Det som splitter

Det amerikanske samfunnet lider av politisk liberalisme.

For noen uker siden intervjuet Klassekampen den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama, som snart kommer med en ny bok. I likhet med mange andre er han bekymret for demokratiet i en tid der høyrepopulister bygger ned institusjoner og setter folkegrupper opp mot hverandre. Problemet, ifølge Fukuyama, er at venstresiden har ofret klassekampen til fordel for identitetspolitikk.

Siden boken ikke har kommet ut ennå, er det vanskelig å si hvordan Fukuyamas argument henger sammen. Det er noe her som virker riktig, og noe som skurrer skikkelig. På den ene siden har han rett i at amerikanere ikke ser skogen for bare trær. Mange av de sosiale utfordringene i USA skyldes økonomisk utbytting, men ulikhetsdebatten handler nesten bare om rase og kjønn.

På den andre siden handler mye identitetspolitikk om økonomisk rettferdighet, noe Mohammad Abdi påpekte i Morgenbladet 23. februar. Som Fukuyama selv sier, føler mange hvite amerikanere ikke noen solidaritet med svarte. Identitetspolitikk er nettopp et krav om anerkjennelse av det store «vi’et», og avgjørende for å skape samling rundt en felles sak.

Jeg tror ikke problemet ligger i identitetspolitikken som sådan, men i hvordan den utspilles i USA i dag. For den foregår til dels på en måte som ikke hjelper saken. To av Fukuyamas eksempler, rettighetskamper for minoriteter og studentgrupper ved Stanford-universitetet, er ganske illustrerende. Fukuyama kritiserer minoritetsgrupper for å skape splittelse gjennom å legge til stadig flere kategorier av marginaliserte grupper. Spørsmålene han kanskje heller burde stille, er hvorfor disse kategoriene fungerer splittende i USA. Som Nora W. Essahli skrev i Klassekampen 22. februar, er ikke det hovedtendensen i Norge. Det lar seg helt fint gjøre å innlemme en minoritets kamp i et større politisk prosjekt, fordi det man samles om, er ideologi. Alle partier har sitt eget syn på hvilke utfordringer som er viktigst og løsninger som er best for både majoriteten og ulike minoriteter.

I USA har ideologi lenge blitt sett på som avleggs, et syn Fukuyama selv sterkt har bidratt til. Siden liberalismen har vært det eneste politiske prosjektet på venstresiden, har rettigheter blitt en av få ting man har kunnet kjempe for. Problemet med den liberale rettighetskampen er at den ofte peker ut grupper som har behov for særbeskyttelse, og skaper slik en konkurranse mellom marginaliserte grupper.

Måten identitetskampen foregår på amerikanske universiteter i dag er heller ikke helt heldig. Fukuyama forteller om studentgruppen «Who’s teaching us», som protesterer mot at de bare lærer om samfunnet fra majoritetens perspektiv. Studentene har i utgangspunktet en god sak, men så lenge resten av samfunnet ikke anerkjenner at de har et poeng, vil de bare fremstå som sutrete eliteunger.

Ville problemet blitt løst om studentene pratet mer om klasse? Nei, ikke i seg selv. Jeg jobbet på et amerikansk universitet under Occupy-perioden fra 2011 til 2013. Da var radikal politikk i vinden, og økonomistudenter forlot forelesninger i kollektiv protest fordi de bare lærte om konservativ økonomisk teori. På campus var det teltleir, allmøter og demonstrasjoner med krav om etisk rammeverk for universitetets investeringer og høyere lønn for renholdere. Men også Occupy strandet i et liberalt prosjekt for anerkjennelse, og klarte aldri å mobilisere en bred arbeiderkamp.

Inntil amerikanerne finner en måte å forene klassekampen og minoritetskampen, vil ingen av prosjektene lykkes. Men måten de tar kampen er like avgjørende.

Teksten sto på trykk i Klassekampen 7. mars 2018.

Meg, me og moi

Hva er det som får så mange akademikere til å rope på revolusjon?

Revolution of the ordinary

Her en natt drømte jeg at jeg hacket meg inn i en avis og byttet ut alle neste dags artikler med tekster om matpakke. Ja, matpakke – brødskiver og rundstykker innpakket i tynt papir. Drømmens budskap var kanskje ikke så mystisk, siden jeg våknet av at magen protesterte høylytt mot mitt svikefullt lave næringsinntak kvelden før. Men hvorfor hadde jeg i drømmen fått lyst til å fylle en hel avis om fårepølse, salami, jarlsbergost og syltetøy? Hvem har lyst til å lese om noe sånt?

Sult til tross, brødboksen føltes lengre unna enn tankene. For det var noe med drømmen som minnet meg om Toril Mois nye bok.

I boken «Revolution of the ordinary» argumenterer Moi for at filosofiske spørsmål bør diskuteres med utgangspunkt i det konkrete og erfaringsnære. Ifølge Moi er forskere i dag så opptatt av abstrakte begreper at de ikke ser det som er rett foran seg. Løsningen hennes er intet mindre enn en revolusjon – altså ikke i betydningen samfunnsomveltning, men i at humaniora bør bytte ut den rådende språkfilosofien med en annen.

Boken har møtt en god del kritikk, blant annet fordi den tegner et bilde av dagens humaniora som få kjenner seg igjen i. Litteraturviter Kaja Schjerven Mollerin påpekte i sin anmeldelse at boken bygger på en oppkonstruert konflikt mellom følgerne av Ferdinand de Saussures strukturorienterte språkfilosofi og Ludwig Wittgensteins hverdagsspråk. Slik ignorerer Moi det meste av teoriutviklingen de siste sytti årene (Bokmagasinet 30. september). I tillegg overser hun at også Saussure har inspirert mange studier av konkret erfaring, blant annet innenfor etnografi, situasjonsanalyse og diskursanalyse.

Men det var egentlig ikke dette som gjorde at matpakkedrømmen minnet meg om Toril Moi. Det jeg lurte på mens sulten knuget, var hvilken erfaring som får så mange akademikere til å rope på revolusjon. For selv om de færreste bruker begrepet, er den revolusjonære argumentasjonsformen særdeles utbredt i både humaniora og samfunnsvitenskapen. Erstatt idealisme med realisme! Positivisme med konstruktivisme! Miljø med evolusjon! Nasjonal med global! Selv de mest konkrete studiene skrives inn i paradigmestrider, ofte gjennom bisarre vranglesninger av faglige motstandere.

Hvorfor holder akademikere på med dette her? De fleste som har innblikk i flere fag vil jo fort gjennomskue retorikken, og kanskje til og med avsløre urimelig lesning. Og de som ikke gjør det, kan sitte igjen med vranglære om andre fag og tradisjoner.

Et mulig svar ligger i selve den akademiske sjangeren. Som lingvisten George Lakoff har påpekt, er debatter ofte strukturert etter krigens logikk, der målet er å tvinge en motstander i retrett. Akademiske debatter skrives ut ifra et fellesskap, der faglig relevans gjerne vurderes ut ifra hvorvidt ens bidrag kan brukes som våpen mot en felles faglig motpol. I denne kampen vil det alltid være noen som føler seg ekskludert fordi deres tema, teorier eller metoder forsvinner under radaren. Derfor er det mange som insisterer på at frontlinjen burde stå et annet sted.

Men problemet er snarere at krigens logikk ikke alltid tjener tankens utvikling – frontlinjen hindrer både innsikt i og samarbeid med andre tradisjoner. Slik stagnerer forskning i meningsløse skyttergraver, og hele fagtradisjoner politiseres.

Men kanskje dette bare er abstrakt teoretisering, og svaret ligger rett foran meg, i matpakkedrømmen: Kanskje de faglig revolusjonære simpelthen føler at det som opptar dem, er så viktig at alle burde bry seg om det samme.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 2.11.2017.