Media

Spøkelser kan ikke dø, men kanskje temmes

Fortidens spøkelser hjemsøker oss stadig oftere. I stedet for å la oss skremme, bør vi komme spenningene de skaper i forkjøpet. Hva med å etablere et samtidsmuseum for omstridt historie?

En statue av slaveeier Edward Colston kastes i Briston Harbour av Black Life Matters-demonstranter. Foto: Gwydion M. Williams, Flickr.

Det er seierherrene som skriver historien, sies det. Typisk nok er dette utsagnets historie intet unntak; det ble formulert av en rekke «tapere» før det havnet i Winston Churchills munn og ble nedtegnet for evigheten.

De siste årene har det blitt stadig større strid om hvem historiens seierherrer er, og dermed hvem – eller hvilke gruppers perspektiv – som får bestemme hvordan fortiden skal huskes. Vi har hatt omfattende debatter om historisk belastede kunstverk og litteratur, moralsk utdatert ordbruk og akademias koloniale arv. Black Lives Matter-opprøret har for alvor satt søkelys på at sentrale personer i rasismens historie er hyllet med statuer og minnesmerker over hele den vestlige verden. I flere land har statuer blitt fjernet eller skamfert, blant annet av Christopher Columbus i USA, slaveeier Edward Colston i Storbritannia og den brutale koloniherren kong Leopold II i Belgia. For tiden pågår det en intens debatt i Norge om hvorvidt statuene av Winston Churchill og Ludvig Holberg bør lide samme skjebne.

Selv om disse debattene kretser rundt konkrete ting som personer, hendelser eller språkbruk, handler de om noe mye større, noe som har satt det demokratiske grunnfjellet i bevegelse: Historien skrives ikke lenger av én stemme, men av mange på en gang.

Denne utviklingen blir ofte sett som en trussel mot det siviliserte, borgerlige offentligheten. Men det er ingen naturlov at den skal føre til større polarisering. Det går an å bruke de pågående konfliktene til å skape mer likeverdig sameksistens mellom grupper. Et sted å begynne, er å skrive vår samtidshistorie med pluralistiske briller.

Mangler et felles språk

I et liberalt demokrati burde det ses som en seier at stadig flere grupper og individer tar ordet i den brede offentligheten og tegner opp verden slik den ser ut fra deres ståsted. Problemet er at vi ikke er vant til å håndtere motstridende virkelighetsoppfatninger og dertil tilhørende språknormer. Offentligheten flommer over av metadebatter om hva som er galt med debatten, og de fleste innlegg skylder på «den andre siden» for å bidra til polarisering og andre demokratiske problemer. Ettersom vi alle tilhører «den andre siden» for noen, gjør disse metadebattene mer skade enn nytte.

Rasismedebatten er bare ett av mange eksempler. I dag er det svært få aktive tilhengere av rasisme, og de færreste vil vedkjenne seg rasistiske holdninger. Likevel er det vanskelig å få til en konstruktiv debatt mellom de som anser rasisme som et strukturelt problem og de som ser det som et holdningsproblem. Mens den første gruppen peker på alt fra raseprofilering, politivold, diskriminering på bolig- og arbeidsmarkedet, trakassering, mikroaggresjoner og stereotypisk representasjon i populærkultur som uttrykk for den samme strukturen, føler den andre at sammenstillingen trivialiserer den «store rasismen». Debatter mellom disse posisjonene fører stort sett bare til at folk føler seg personlig angrepet.

Akkurat den samme dynamikken så vi under metoo, og dukker opp i mange debatter om samer (nylig i Joika-saken) og etniske, religiøse og seksuelle minoriteter. I likhet med rasismedebatten er mange av konfrontasjonene et oppgjør med et historisk hierarki som ikke lenger er legitimt, men som blir videreført gjennom en arv vi ikke har et felles språk for, og ikke klarer å løse.

Et nytt utgangspunkt

Vi kommer trolig aldri til å få et helt felles språk for å snakke om historiens spøkelser, for den gamle typen «seierherrer» har ingen plass i et liberalt demokrati. Etter å ha studert mange av de intense debattene i offentligheten de siste ti årene, har jeg mistet troen på at det er nok å snakke om problemene. Både de redigerte og de sosiale mediene er rigget for å få frem motsetninger i langt større grad enn de fremmer en dypere forståelse for hva de ulike sidene snakker om, og hvorfor de ordlegger seg som de gjør.

Et levende samtidsmuseum kunne derimot fylt en slik rolle. Et sted der man kan gå inn for å lære om sentrale konfliktlinjer, uten at man trenger å forsvare seg. Et sted som gjør folk bedre i stand til å forstå andres perspektiver, og slik kan skape et nytt utgangspunkt for samfunnsdebatten.

Man kan selvsagt hevde at denne oppgaven burde gjøres av eksisterende institusjoner som Historisk museum, og værsågod, det må de gjerne gjøre. Men dette samfunnsoppdraget er så stort og viktig at det ikke holder med en liten utstilling i ny og ne. Et samtidsmuseum for omstridt historie kunne forvaltet oppgaven å dokumentere hvordan vi som samfunn forholder oss til fortidens spøkelser, og bidratt til å skrive vår tids historie med en demokratisk penn.

Teksten ble publisert på Minervanett.no 18.6.20

Farlig skyldfordeling

Slutt å skylde på hard språkbruk. Årsaken til polarisering er manglende anerkjennelse av kompleksiteten i vår tids konflikter.

Toppen av isfjell er gjerne spisse. Foto: Rachel Milford, Wikimedia Commons

I poplåten Ang. hatav den svenske marxistiske popgruppen Doktor Kosmos fra 2002 argumenterer vokalist Twiggy Pop for at politisk hat er bra: Om man ikke hater verden som den er, kan den aldri endres. Låten slutter med noe som høres ut som en radiodebatt mellom henne og en rasende fyr som anklager musikken deres for å skape hat. Samtalen slutter sånn:

“Ja, men varför hat…”
“Ja, men va’ fan, om inte min farfars far hade hatat statarsystemet, så hade du plockat potatis åt Greve von Röv idag, istället för att spela i ditt lilla skitband”
“Tack så jävla mycket”
“Dra åt helvete”.

Jeg husker godt den tiden. På begynnelsen av 2000-tallet måtte venstresiden argumentere hardt for at klasse er noe som finnes. Ikke bare at ulikhet er et problem, men at det eksisterer i det hele tatt. Ofte ble vi avbitt av anklager om å stemple folk og sette grupper opp mot hverandre – ja, at vi i kraft av å påpeke problemet skaptekonflikter og hat. Første gang jeg hørte Ang. hatføltes det som å slippe ut av et fengsel. Det at en popgruppe satte ord på erfaringen av å ikke kunne uttrykke seg politisk uten å bli mistenkeliggjort, og ikke engang unnskyldte seg, var helt utrolig befriende.

Siden den gang har vinden snudd flere ganger. I løpet av 2000-tallet ble klassebegrepet renvasket og delvis avpolitisert – selv Høyre gikk med på premisset om at økende ulikhet er et problem (i hvert fall ifølge velgerne), og omformulerte politikken sin som en løsning på det.

Vinden har ikke blåst tilbake, den har ført oss til et helt annet sted – normalt omtalt som polarisering. Rent analytisk, som samtidsdiagnose, er det ingenting galt med dette begrepet. Tiden vi lever i er sterkt preget av økende avstand mellom politiske aktører, både partier, sosiale bevegelser og opinionsledere. Enten man ser på amerikansk politikk, Brexit, norsk innvandringsdebatt eller en hvilken som helst diskusjon i sosiale medier, er tendensen slående. Politiske motstandere bruker mindre tid på å diskutere løsninger på konflikter enn å prøve å delegitimere hverandres talerståsted.

Problemet med begrepet ”polarisering” er at det har fått samme funksjon som ”hat” i nevnte Doktor Kosmos-låt. Ettersom alle er enig i at polarisering er et demokratisk problem, har det blitt et såkalt våpenbegrep: Om man vil sette på plass en meningsmotstander, kan det være nok å definere personens/gruppens meninger eller oppførsel som en årsak til polarisering. Hvis man får mange nok med på den definisjonen, har man tvunget motstanderne over på defensiven. Der kan de argumentere seg blå i fjeset – uavhengig av om de har gode eller dårlige poenger – og nesten ingen vil høre på dem uansett. Om de blir frustrerte og går til motangrep, fungerer deres aggresjon som bevis på polariserende oppførsel.

Politiske våpenbegreper er alltid et tveegget sverd: Jo mer effektive de blir, jo flere har interesse av å ta kontroll over meningsinnholdet. I polariseringens tid er slike begreper en oppskrift på kaos. Det at folk ikke får snakke fritt uten å bli mistenkeliggjort, betyr ikke at de holder kjeft – de bare finner noen andre å snakke med.

Målt etter skadeeffekt på demokratiet er ”polarisering” er omtrent det verst tenkelige våpenbegrepet i polariseringens tid. Det bidrar nemlig til å delegitimere uenighet, som er en hovedårsak til den økende polariseringen.

Den belgiske filosofen Chantal Mouffe advarte mot denne utviklingen allerede på begynnelsen av 2000-tallet, da hun forsket på utviklingen av høyrepopulisme i Europa. Hun argumenterte for at sentrumsorienteringen i liberale demokratier feide reelle konflikter under teppet og marginaliserte ytterkantene i politikken. Siden de største høyre- og venstresidepartiene samlet seg rundt et felles nyliberalt prosjekt, ble det stadig vanskeligere å se forskjell på dem og få gehør for andre syn. I stedet for å skape konsensus i samfunnet, førte sentrumsorienteringen til en utbredt misnøye og bidro til å undergrave folks tillit til demokratiet. Mens den liberale offentligheten så en annen vei, sådde høyrepopulistene skepsis til etablerte medier, forskere og politikere, og bygget seg opp som et alternativ utenfor demokratiske institusjoner.

Siden Mouffe først kritiserte det liberale demokratiets manglende evne til å håndtere uforsonlig uenighet, har sosiale medier nærmest utkonkurrert den vanskelige, konsensusorienterte offentlige samtalen. Utviklingen av politiske parallellsamfunn har eskalert. I stedet for å måtte forholde seg til konkurrerende ideologier, verdier og vitenskapssyn, kan man krype inn i et trygt ekkokammer av likesinnede. Der står man fritt fram til å vranglese og stemple motstandere, for de eneste man trenger å overbevise, er ”sine egne”.

Høyrepopulister er slett ikke de eneste; ytre venstre har tatt opp konkurransen om å mobilisere på folks mistillit til etablerte sannheter. Uforsonlige mannsbevegelser og kvinnebevegelser har reist seg og gått til krig både mot hverandre og mot offentlighetens portvoktere. Det samme har rasister og islamkritikere og deres motpol, antirasister. Når medlemmer av ulike parallellsamfunn møtes, sitter våpenbegrepene løst, og kastes frem og tilbake. Anklager man noen for rasisme, kan man bli kalt rasist selv – eller knebler av ytringsfriheten. Kritiserer man Israel, blir man anklaget for antisemittisme. Kritiserer man Islam, blir man kalt islamofob eller rasist. Argumenterer man på bakgrunn av rase eller kjønn, blir man parkert for å drive ”identitetspolitikk”. Kritiserer man middelaldrende, hvite menn, blir man anklaget for aldersdiskriminering. Det vitenskapelige feltet byr også på en hel haug våpenbegreper man kan bruke for å parkere meningsmotstandere, som ”positivist”, ”postmodernist”, ”biologifornekter” eller ”kulturfornekter”.

Den polariserende dynamikken i sosiale medier har for lengst trengt seg inn i offentligheten, der meningsmotstandere leser hverandres innlegg som Fanden leser Bibelen. I stedet for å interessere seg for hvor all aggresjonen kommer fra, bidrar mediene til å parkere frustrerte debattanter som polariserende krefter. Men det er ikke de som har skapt problemet.

Det som har fått den offentlige samtalen til å bryte sammen, er den manglende anerkjennelsen av kompleksiteten i vår tids konflikter. Ingen av de nevnte konfliktlinjene er homogene på noe vis. De består av folk som kjemper forskjellige kamper og deltar i ulike sosiale nettverk, som ofte går i veien for hverandre. For at parallellsamfunnene skal kunne integreres i den demokratiske samtalen, må folk få definere sine egne posisjoner. Når man føler seg fri til å snakke uten å bli mistenkeliggjort, er det mye lettere å lytte til andre. Politisk hat er bare fruktbart når det rettes mot et undertrykkende system, ikke når det brukes til å undergrave demokratiet.

Teksten sto på trykk i Morgenbladet 28.3.2019.

Les gjerne også Går det an å snakke med middelaldrende, hvite menn?og Offentlighetens portvoktere splitter venstresiden.

Rasismedebattens problem

For å bekjempe urettferdighet, må vi først anerkjenne at den finnes.

Spike Lee på Mahershala Alis plass i baksetet i filmen *Green Book.* Foto: Filmweb

Oscar-akademiet burde sett det komme, bråket rundt tildelingen av verdens mest prestisjetunge filmpris til Green Book. Med valget av en tilsynelatende ukontroversiell gladfilm om raserelasjoner i USA plasket de rett uti en av de mest tilspissede konfliktene i vår tid. Men konflikten rundt rasespørsmålet er så uoversiktlig at de færreste skjønner hva Oscar-bråket handlet om. For uinnvidde så det kanskje ut som et uttrykk for misunnelse da Spike Lee, nominert for filmen BlacKkKlansman, stormet gjennom midtgangen og stilte seg med ryggen til scenen i protest. Eller at Donald Trump bare kom med nok en bisarr ”trumpisme” da han på Twitter kalte Spike Lees takketale et ”rasistisk angrep” på presidenten, som ifølge ham selv ”har gjort mer for afrikanske amerikanere” enn noen andre.

Men det som nå kommer til syne, er topper av flere isfjell som har støtt mot hverandre i lang tid, på tvers av kontinenter. Oppgjørets time er i gang.

En forfatter som virkelig har fanget essensen av denne konflikten er britiske Reni Eddo-Lodge, som forrige fredag ble intervjuet av Sumaya Jirde Ali i Morgenbladetsalongen på Litteraturhuset i Oslo. Eddo-Lodge slo igjennom med et brak da hun i 2014 publiserte bloggposten Why I’m no longer talking to white people about race, som hun i 2017 utvidet til en bok med samme navn.

Reni Eddo-Lodge. Foto: Donna Robertson, Flickr

Boken er ikke et angrep på hvite mennesker, som tittelen kanskje gir inntrykk av, men en forklaring på hvorfor rasismedebatten er så betent og en personlig beretning om hvordan det oppleves å stå i midten av den. Den tar for seg den fargede befolkningens historie i Storbritannia, som startet i en tid der svarte ikke ble ansett som mennesker, men som varer. Kolonitiden befestet en forestilling om at svarte er mindre verdt enn hvite, som spredde seg over hele verden. Ideen om hvit overlegenhet forplantet seg i alle samfunnsinstitusjoner, og har aldri forsvunnet, selv om det ikke lenger er legitimt å forvare den. Problemet i dag er at historien er skrevet fra de hvites perspektiv, som primært er et oppgjør med fortidens spøkelser. Man må virkelig være spesielt interessert om man vil lære om den strukturelle rasismen som fargede mennesker fortsatt blir utsatt for til daglig, skriver Eddo-Lodge.

Majoritetens kunnskapsmangel legger et ekstra lag på problemet. Mennesker som ikke har kjent rasismen på kroppen, føler gjerne at de deltar i samtalen på like vilkår, og definerer den dermed ut ifra sin egen posisjon. Et tydelig eksempel er reaksjonen Sumaya Jirde Ali fikk fra en hvit venninne da hun la ut et bilde av boken Why I’m no longer talking to white people about racepå Instagram: ”Er du rasist?”

Det vanskeligste med å stå i denne debatten, ifølge Eddo-Lodge, er ikke åpenbare rasister, for de vet man hvor man har. Noe som er mye vanskeligere, er å snakke med folk som ser på seg selv som antirasister, men tolker hele problemet som et sett av dårlige holdninger de kan bekjempe gjennom moralsk fordømmelse. Det var denne gruppen Eddo-Lodge prøvde å ”slå opp” med i det opprinnelige blogginnlegget. Problemet er ikke hudfargen, men at de ser verden gjennom en ”hvit ideologi”, der deres egne erfaringer og kampsaker fremstår som universelle.

Det er her isfjellene kolliderer. Som ikke-hvit blir man stadig påminnet om at man ikke tilhører dette fellesskapet av likhet, og at man heller ikke har lik rett til å kjempe for sin sak.

Et sentralt tema i Morgenbladetsalongen var hvorvidt den provoserende tittelen kan føre samtalen om rasisme videre, eller bare skaper mer avstand til den hvite majoriteten. Et tilsynelatende fasitsvar er at Eddo-Lodges bok fra 2017 har blitt en bestselger i Storbritannia og blitt oversatt til flere språk, så det å trekke seg høylytt tilbake kan virke som en god strategi for å få folk til å lytte. Men det er ikke der svaret ligger.

Kampen mot strukturell rasisme har mye til felles med hvordan det var å snakke om seksuell trakassering før metoo. Kvinner som klaget, ble beskyldt for å ”ta en offerrolle” eller gjøre livet surt for andre som bare ville ha det trivelig. Mekanismen som slår inn i rasismedebatten, er universell: Når noen kommer med en anklage folk ikke forstår, snur pekefingeren tilbake på dem. Det er rett og slett ikke legitimt å anklage folk uten grunn. Årsaken til at Eddo-Lodges bok har slått så til de grader gjennom, er at stadig flere har blitt oppmerksomme på både den strukturelle rasismen og antirasismens håpløse kår i offentligheten.

Valget av Sumaya Jirde Ali som ordstyrer var kanskje naturlig, både fordi hun har bidratt til å åpne tematikken i den norske offentligheten, og fordi hun er så klok og sjarmerende at man kan regne med at arrangementet blir interessant. Problemet med samtalen var den ble for innforstått, så kjernen i konflikten ikke kom frem.

Her er boken særdeles opplysende, og veldig gjenkjennelig også fra et norsk perspektiv. Eddo-Lodge skriver direkte til den britiske venstresiden og kvinnebevegelsen, der hun i mange år har deltatt som aktivist.

På venstresiden blir ofte rasisme definert som identitetspolitikk, noe som ikke bare må vike for klassepolitikk, men attpåtil blir bagatellisert og latterliggjort. Motsetningen mellom klasse og rase bygger i seg selv på en hvit ideologi, hevder Eddo-Lodge. Venstresiden har sett seg blind på en klassestruktur bestående av arbeiderklassen, middelklassen og overklassen. Men dagens klassesammensetning er langt mer sammensatt enn som så; både middel- og arbeiderklassen består av folk med og uten utdanning, trygge arbeidskontrakter og eiendom. I hvert sjikt kommer fargede mennesker dårligere ut. Den hvite klassemodellen er ikke bare et ideologisk problem, forklarer Eddo-Lodge i boken: alt fra sosialtjenester, utdanning og boligbygging i Storbritannia blir utviklet ut ifra denne modellen, som igjen bidrar til at forskjellene utvider seg.

Denne måten å tenke på klasse og rasisme, som et sammenvevd problem, hadde ikke trengt å være et konfliktspørsmål for venstresiden. Eddo-Lodge har helt rett i at det er fargeblindheten som står i veien for å forene kreftene, ikke antirasistene som ”avsporer samtalen”.

Hennes analyse av kvinnebevegelsens problem med rasisme treffer også godt. I utgangspunktet er kampen mot strukturell rasisme og patriarkatet ganske like: De handler om at man i kraft av sitt kjønn eller rase har fått tildelt dårligere kort, men forventes å spille på den dominerende gruppens premisser. Feminister er gjerne hyperbevisste på at det å trenge gjennom patriarkatets lydmur innebærer å bli latterliggjort, men blir likevel defensive når rasespørsmålet dukker opp. Årsaken til dette, ifølge Eddo-Lodge, er at kvinnebevegelsen er fanget i den samme hvite ideologien som resten av samfunnet gjennomsyres av. Og denne ideologien forteller folk at ordet ”rasisme” er en personlig anklage, ikke en systemkritikk.

Grunnen til at Eddo-Lodge i sin tid valgte å melde seg ut av samtalen, var at det ble for emosjonelt utmattende å hele tiden måtte ta hensyn til de ”hvites” følelser. Hun hadde simpelthen fått nok av å prøve å snakke til folk som ikke skjønte hva hun sa, og reagerte med vantro og sinne. ”Det handler om å sette grenser for seg selv, for å beskytte sin egen sjel”, forteller hun i Morgenbladetsalongen. Heldigvis kom hun seg raskt tilbake i ringen.

Måten rasismedebatten utspiller seg i samfunnet er spesielt problematisk for fargede mennesker, som blir personlig skvist mellom de støtende isfjellene. Det at frontene i konflikten ikke er avklart, gjør at problemet dukker opp i alle relaterte diskusjoner. Bare i Norge det siste året har isfjellene kommet til syne i debatter om alt fra identitetspolitikk og avkolonialisering av akademia til ytringsfrihet og rasistiske utsagn i offentligheten. For å finne en løsning på problemet, nytter det ikke å se til utlandet – selv Hollywood, verdens navle, er helt perpleks i møtet med rasismekonflikten. Men det går an å se parallellen til metoo, som har åpnet samfunnets øyne for strukturell sexisme. Også her er det en lang vei å gå, men stadig flere klarer å senke skjoldet og lytte selv om de blir konfrontert med egne privilegier. Prinsippet er det samme: For å bekjempe urettferdighet, må vi først anerkjenne at den finnes.

Teksten ble publisert i Morgenbladet 01.03.2019

Hvor alle heltene er? Jo, her!

Menn har mange roller å spille i kampen mot seksuell trakassering.

For tiden reiser Hannah Helseth og jeg rundt og snakker om Det jeg skulle sagt, vår håndbok mot seksuell trakassering. Vi har møtt mange menn som har lyst til å delta i kampen mot seksuell trakassering, men lurer på hva de skal gjøre. De burde ikke mangle forbilder. Under arbeidet vårt har vi funnet mange rollemodeller å velge mellom, roller som utkrystalliserte seg allerede under metoo. Vi har kalt dem ridderen, lytteren, den angrende synderen, solidaritetsforkjemperen, lederen og den utsatte.

Den kanskje tydeligste ridderen under metoo var Alexander Schau, som formulerte et sviende oppgjør med trakasserende menn og medskyldige ledere på Twitter i november 2017. En av tweetene lød som følger: ”Vi vet hvem dere er. Vi har snakket sammen. Vi vet hvem som har utført handlingene og vi vet fryktelig godt hvilke ledere og mellomledere som har skjøvet dette under teppet i alle disse årene. Nå er deres tid forhåpentligvis over. Vinteren kommer.”

Et artig eksempel på en lytter er forfatter Arne Berggren, som på kort tid tok en helomvending i synet på metoo. 12 november 2017 plasket han rett uti det under overskriften ”Hvor er de kvinnelige svina?”: ”Menn er trash til tider, men kvinner har sluppet påfallende lett fra det, vil jeg påstå. Skal vi godta at noen sier at de var redd for å si fra om overgrep av hensyn til karrieren sin, i 2017?” Etter at innholdet i #stilleforopptak-kampanjen publisert i Aftenposten, beklaget Berggren ytringen, og innrømmet at det stod langt verre til enn han først trodde. Nå tok han et oppgjør med angrepene på hans kritikere, som han mente hadde rett. ”Når en ung student får voldelige og seksualiserte trusler etter å ha sablet ned min Ytring, er det bare et bevis på at vi har et godt stykke igjen før vi er der vi bør være.”

Selv om lytteren sjelden får like mye kred som ridderen som bekjemper kjeltringer for å redde jomfruer i nød, er det en mer krevende rolle å ta. Å lytte til kritikk krever at man ser nøye på seg selv, og tar ansvar for det man ser. En annen slik selvrefleksiv mannsrolle under metoo var den angrende synderen, som legen Pål Gulbrandsen inntok med bravur. I en kronikk i Aftenpostenfortalte han om sin tid som ung lege, da han sjekket opp underordnede i stor stil uten å skjønne hva slags makt han hadde over dem. Her tok han et oppgjør med maktblindheten menn i posisjoner utvikler fordi ingen tør å ta til motmæle mot oppførselen deres, og argumenterte for at ledere må få bedre opplæring i relasjoner.

En mannsrolle man ikke kommer utenom i kampen mot seksuell trakassering er solidaritetsforkjemperen. Et godt forbilde er Jonas Bals i LO, som organiserte et solidaritetsopprop mot seksuell trakassering for menn i fagbevegelsen. Det at mange menn stilte seg på kvinnenes side under metoo var viktig for kampanjens gjennomslagskraft, fordi de fikk flere til å lytte. Men man trenger ikke stå på barrikadene for å vise solidaritet; det viktigste er hva man gjør i hverdagen. Et problem med trakassering og mobbing er at den som blir utsatt, ofte legger skylden på seg selv, med alt det medfører av skam og stress. Det er mye lettere å håndtere dårlig behandling om noen har ryggen din. Menn som følger med og sier ifra når noen går over streken kan både redusere mye av skadevirkningene og bidra til at flere tenker seg om før de trakasserer noen.

Mannlige ledere som bruker sin posisjon til å bekjempe seksuell trakassering på arbeidsplassen har vi sett flere gode eksempler på under metoo. En personlig helt er sersjant Hans Kristian Felde ved Krigsskolen, som har tatt initiativ til grundig opplæring av Forsvarets fremtidige ledere om seksuell trakassering. Rundt om i det ganske land har mange ledere gjort undersøkelser, fått på plass varslingsrutiner, satt i gang opplæring, og så videre. Siden mange menn søker seg til lederroller, burde disse oftere bli løftet frem som forbilder.

Metoo har også gjort det lettere for menn å innta rollen som den utsatte. Kampanjen åpnet opp en samtale om erfaringer og handlinger som de fleste jenter kjenner fra damedoen. Menn, derimot, har tidligere hatt lite tilgang til det samme språket eller den gjensidige solidariteten som finnes i slike kvinnerom. Noen av mine største metoo-helter er mennene som tør å vise at de også er seksuelt sårbare og har opplevd krenkelser. Jeg skal ikke nevne navn, men de som har delt sine historier under mine foredrag om seksuell trakassering bør klappe seg selv på ryggen. De er hjertelig velkommen i den store klubben.

I tillegg til at alle disse mannsrollene er viktige i arbeidet mot seksuell trakassering, bidrar de til å knuse myten om at metoo er en krig mellom kjønn. Denne tolkningen var langt mer utbredt i offentligheten da kampanjen startet enn den er i dag, men den ser ikke ut til å ha avtatt noe særlig i sosiale medier. Tatt i betraktning at ingen i metoo-debatten anklaget menn som kjønn, virker hele tankegangen litt søkt. Den er likevel verdt å ta på alvor, fordi den illustrerer hvor frontlinjen i debatten om seksuell trakassering står i dag: mellom dem som mobiliserer til kjønnskrig, og de som kjemper for bedre relasjoner og et sunnere arbeidsliv.

Kjønnskrigens mannsroller er langt mer begrensende, og temmelig puslete, i forhold til metoo-bevegelsens. Her finnes det bare to: Bagatellisten og alarmisten. Når bagatellistenhører begrepet seksuell trakassering, tenker han på flørting, fleiping og ellers helt vanlige ting. Og noen må jo si det: ”Er det ikke lov å flørte mer?”. Det er bare fint at de spør, så vi får klargjort hva som er forskjellen. I alarmistens hode dukker det opp skrekkscenarier av mulige konsekvenser en anklage om seksuell trakassering kan føre med seg. Og om ordene ”heksejakt” og ”gapestokk” er vel forslitt, må jo noen ta kampen for rettssikkerhet for de anklagede. Disse rollene har sin verdi, men siden de ikke anerkjenner problemet med seksuell trakassering, forblir de passive tilskuere til den samfunnsomveltningen som nå finner sted. De ekte heltene er de som bidrar aktivt og konstruktivt til endring.

Teksten sto på trykk i Morgenbladet 17.02.2019

Elite, kjenn ditt ansvar

Hvorfor blir folk så krenket over å bli kalt ”elite”?

Det er ikke lett å tilhøre eliten for tiden. Man blir puttet i bås, hengt ut i offentligheten og kritisert for sine privilegier. En fiende av folket, en skjemmende byll på det egalitære norske selvbildet. Sånn virker det i hvert fall når eliten snakker om seg selv.

Det var nok mange som satte morgenkaffen i halsen av Klassekampens reportasje fra NHOs årskonferanse, der de spurte profilerte samfunnstopper om de tilhørte eliten. ”Jeg bruker i hvert fall ikke det stemplet på meg selv, men andre er nok fristet”, svarte AP-leder Jonas Gahr Støre. Ikke engang Finansavisen-redaktør Trygve Hegnar ville vedkjenne seg noen eliteposisjon: ”Det er komplisert. Jeg er pressemann og har vært det i 50 år. Hvilken bås andre vil putte meg i, bryr jeg meg ikke om.”

I dagens medievirkelighet er det egentlig ikke så rart at maktpersoner skyr elitebegrepet. Klassekampen har selv blitt beskyldtfor å kaste stein i glasshus, både som medlem av medie- og kultureliten, og for å ha gitt ”uforholdsmessig stor omtale” av nyhetssjef Mímir Kristjánssons bøker.

Spørsmålet det er på tide man stiller, er hvorfor i alle dager dette er et glasshus. Broen-redaktør Hilde Sandvik er inne på noe når hun i nevnte reportasje hevder at elitebegrepet i dag ”brukes som en knapp for å fjerne legitimiteten til meninger”. Løsningen hennes, å avvikle hele begrepet, er derimot ikke særlig god. For å kunne jobbe for et mer rettferdig samfunn, må vi vite hvilke personer og strukturer vi skal forholde oss til. Det som trengs, er å fjerne stigmaet som følger med elitebegrepet, og erstatte det med et krav om å ta ansvar for egen maktposisjon.

Som mange allerede har påpekt i debatten, finnes det ikke én elite i Norge, men mange ulike. Hver av dem besitter helt ulike ressurser, som er av offentlig interesse på hver sin måte. Hvilken makt som er legitim, er et dypt ideologisk spørsmål, og det er ingen grunn til å late som noe annet. La oss se litt nærmere på de ulike elitene.

De færreste vil nok mene at det er noe illegitimt med å tilhøre den demokratiske eliten. Våre folkevalgte har som oppgave å utvikle og kjempe for sine respektive partiprogram, både i demokratiske organer og overfor opinionen. Siden politikernes fremste ressurs er folkets tillit, er det en selvfølge at mediene følger med på om de er tilliten verdig.

Hva som er kritikkverdig med den økonomiske eliten, kommer mer an på hvor man står. ”Mener du at helt oppriktig at fordi du er rett mann på rett sted til rett tid, så skal dine etterkommere bli blant verdens rikeste?”, spør sekretær Anna Hellevik til reder Nyman i NRK-serien Lykkeland. I likhet med andre naturressurser, arv og midler til å kjøpe arbeidskraft, har oljen gjort noen mennesker betydelig rikere enn andre. Økonomiske eliter må derfor finne seg i at mange anser deres ressurser som urettferdige, og at demokratiet kan begrense deres handlingsrom. Et annet, relatert spørsmål, er hvordan økonomiske eliter forvalter pengene sine – og makten som følger med dem – fordi de påvirker store beslutninger med konsekvenser for mange menneskers liv.

Kunnskaps- og kulturelitene blir ofte konfrontert med sin definisjonsmakt til å bestemme hva som er relevante spørsmål og gode verdier i samfunnet. Det er også et helt betimelig spørsmål, tatt i betraktning at de både påvirker samfunnsutviklingen og i stor grad blir finansiert av staten. Som en del av kunnskapseliten blir man tillagt større troverdighet enn andre. Da har man også et spesielt ansvar for sine ytringer, for eksempel gjennom en selvkritisk innstilling til hva man vet og ikke vet, og en presis omgang med fakta. Man må også være påpasselig med hvilken ”hatt” man har på seg i politiske debatter.

Kultureliten besitter en annen type ressurs, en makt til å uttrykke hva som er betydningsfullt i livet. Kritikken mot kultureliten minner veldig om The Smiths-låten Panic: ”Burn down the disco, hang the blessed DJ. Because the music that they’re constantly playing says nothing to me about my life”. Hvem som skal få lov til å forvalte denne ressursen, er et viktig demokratisk spørsmål. Man kan ikke pålegge en enkelt kunstner, forfatter eller musiker å representere bredden av erfaringer i befolkningen, men man kan kreve at kulturfeltets institusjoner tar et ansvar her.

Mediene, kan man påstå, stiller i en klasse for seg. De blir ofte klumpet sammen med kultureliten, men de besitter også elementer av alle de andre eliteressursene i samfunnet. Som ”den fjerde statsmakt” har mediene mandat til å representere folkets røst, folkets blikk, eller hva man skal kalle det. Samtidig er de kommersielle aktører, og avhengig av å tilfredsstille sine respektive markeder og eventuelle investorer. Man har all grunn til å stille kritiske spørsmål til medienes politiske og økonomiske bindinger, hvilke eksperter de lytter til og hvordan de speiler samfunnets bekymringer og verdier. Rollen som redaktør eller journalist er nemlig grunnleggende legitimi et demokratisk samfunn, en maktressurs man slett ikke skal kimse av. Medienes makt og ansvar er altså langt mer sammensatt enn det man kan si om kultureliten, og må derfor følges med et annet blikk.

Det er ikke synd på eliter. Å besitte ressurser, enten det er politisk makt, penger, kunnskap, kulturelt formspråk eller en anerkjent talerstol, er alltid et privilegium. Problemet oppstår når elitene ikke vil anerkjenne sin egen makt, for da har de heller ingen grunn til å ta ansvar for den. Elitedebatten som pågår for tiden bidrar dessverre til å undergrave denne viljen til ansvar. De aller fleste mennesker, uansett hvor store ressurser de besitter, har nok av områder i livet å peke på der de ikke har særlig stor makt. Når elitebegrepet bare brukes som skjellsord, blir det mye fristende å fokusere på sin avmakt enn sine privilegier. Det tjener samfunnet ingenting på.

Teksten sto på trykk i Morgenbladet 24.01.2019

En plass i fellesskapet

Heimebane gir en ny oppskrift for å bekjempe seksuell trakassering.

heimebane

En vellykket topptrener i kvinnefotball risikerer alt for å prøve seg som trener for et herrelag som nettopp har rykket opp i Eliteserien. Det kan jo ikke gå bra. Som kvinnelig trener truer Helena Mikkelsen den rådende ordenen i herrefotballen, og møter motstand fra alle kanter. Sponsoren går til krig, assistenten motarbeider henne, supporterne forlater tribunen i protest, treneren for et konkurrerende lag beføler henne i skrittet under kamp, og hun får draps- og voldtektstrusler på telefonen.

Hvilket sammentreff var det ikke at tv-serien ble produsert før og vist rett etter metoo? Sannsynligvis var jeg ikke var den eneste som fikk fysisk vondt av å se på de første episodene. Etter å ha lest utallige historier om trakassering i arbeidslivet, blitt konfrontert med statistikken og tatt inn over meg hvor store konsekvenser det kan ha, traff Helena Mikkelsens hverdag meg rett i hjertet. Den fremstår som ubehagelig realistisk.

Samtidig tegner Heimebane opp et mye bredere bilde av problemet enn det som kom frem i vinterens debatt: Serien sier noe om hva som skjer med folk når hele deres verden plutselig forandrer seg.

Den lille sunnmørsbyen Ulsteinvik går i serien gjennom to store endringer på en gang. Økonomien går dårlig, og mange mister jobben. Samtidig får byens stolthet og sosiale nav, fotballaget Varg, satt sin identitet på prøve. Laget med mottoet «me som vil det mest» er på ingen måte klar for overgangen til Eliteserien, med alt det innebærer av menneskehandel og skittent spill. Supporterne kjenner seg ikke lenger igjen i Varg, og lengter tilbake til en svunnen tid, der laget representerte dem. Det er ikke bare Helena som er feil trener. Hun representerer noe som gjør dem feil.

Den kognitive dissonansen kommer ikke bare av Helenas kjønn. Det er bare den synligste trusselen, og den som er lettest å angripe. For supporterne representerer Helena også fiendens ansikt i flere konflikter som gir det lille samfunnet ankerfeste: hierarkiene mellom sentrum og periferi og mellom praktisk og teoretisk kunnskap.

Helena kommer fra Trondheim, et sentrum i Norges fotballverden. Hun feiltolker supporternes murring, og forsikrer en tv-reporter om at de kommer tilbake når laget begynner å vinne. Det viser seg å være en stor tabbe. Visst er supporterne interessert i å vinne, men bare dersom det er deres lag som spiller. Fotballklubbens identitet er dypt integrert i stedets historie, men også i en spillestil supporterne kjenner igjen. Helena kommer inn med en mastergrad i fotball, og tenker helt annerledes om teknikk og formasjoner. Så lenge håndverket er helt ukjent, er det en mager trøst for supporterne at det faktisk fungerer.

Det er slett ikke alle spillerne som har noe imot Helena. Men autoriteten hennes undergraves systematisk av lagets hovedsponsor Bjørn Ove Tangsrud og Helenas rival, Michael Ellingsen. Tangsrud viser tydelig fra starten at Helena ikke er velkommen. Han stanser alle videre investeringer i laget, og bearbeider styret for å få henne sparket. Michael, som i utgangspunktet var lovet jobben hennes, er den som rammes hardest av Helenas ankomst. Som tidligere proffspiller rokker statustapet ved hele hans selvforståelse, og han mister sitt moralske kompass og etter hvert nesten familien sin.

I et metoo-perspektiv er kanskje det mest interessante med serien hvorfor folk etter hvert slutter å trakassere. Metoo-debatten var altfor preget av en institusjonsoptimisme, der varslingsrutiner ble sett på som alfa og omega. Men som mange har advart mot, og som serien også viser, kan varsling være et tveegget sverd. Heimebanes oppskrift mot trakassering er langt mer omfattende: Den handler om å gi folk en plass i fellesskapet.

For supporterne dreier det seg om to ting. Først ved at noen gjør en Harvey Weinstein: De går for langt. Helena finner bilen og husveggen tagget ned av hetsende meldinger. Majoriteten i supportergjengen må da markere avstand fra trakasseringen. Men det som virkelig får dem med på laget, er at Helena setter dem på plass. Hun skjeller ut supporterne for å ikke skjønne at de skal være der for laget, ikke omvendt. Bare det at hun stiger ned fra sin tilsynelatende høye hest og blir en del av det engasjerte fellesskapet, hjelper. Men det viktigste er at hun gir dem en oppgave og misjon som skaper mening i tilværelsen.

Fellesskap er en oppskrift: Det samme gjelder spillerne. Helena kjører beinhard justis mot solospill for å få laget til å fungere sammen. Den eneste hun ikke klarer å integrere, er Michael. Han må selv erkjenne at han ikke klarer seg alene. Men når han først får prøve, skjønner han hvilken hylle han hører til på: i Eliteserien, der han og laget faktisk trenger en bedre trener enn ham selv.

Bjørn Ove Tangsrud, derimot, han må ut, selv om det betyr at klubben mister penger. Det er ingen som er viktige nok til stanse «me som vil det mest» – når de først har funnet ut hva de egentlig vil.

Heimebane handler ikke bare om lille Ulsteinvik; det er en historie om Norge. Vi kan bruke serien til å sette i gang en ny debatt, en metoo 2.0: Hvordan kan flere dele samme heimebane? Hvordan kan vi skape et fellesskap der alle har en plass, og ikke trenger å føle seg truet av likestillingen? Kanskje noen må få nye oppgaver. Kanskje noen må få teste ut reell konkurranse. Kanskje noen må fratas makt til flertallets beste. For fortiden kommer ikke tilbake, og det er på tide å gi slipp på illusjonen. Heimebanes oppskrift mot trakassering kan måles på resultat. Og det er en seier for alle.

Teksten ble publisert på Morgenbladet.no den 30.4.2018

Konfliktene mellom linjene

Metoo har både ført til en nasjonal dugnad i arbeidslivet og provosert frem rasende debatter. Hva har det hele egentlig handlet om?

Illustrasjon: Grainne Rhuad, Subversify.com

Fra metoo-kampanjen tok til på Twitter 15. oktober 2017, tok det bare noen dager før det utviklet seg en nasjonal dugnad mot seksuell trakassering i arbeidslivet. Samtidig har metoo virvlet opp aggressive debatter om alt mulig, fra kjønn til medieetikk. Hvordan har dette normskiftet i arbeidslivet skjedd, og hvilken betydning har det høye konfliktnivået?

Jeg har lest gjennom alle tekster i riks- og regionsaviser som nevner «metoo» fra 15. oktober til 15 februar, i alt 2054 artikler, og funnet noen interessante mønstre. For det første har mediene vært påfallende samstemte, og bidratt sterkt til kampanjens gjennomslagskraft. For det andre finnes det noen interessemotsetninger i Norge som gjør at folk tolker metoo grunnleggende forskjellig. Konfliktene handler om hvilke normer som gjelder – for merittering i arbeidslivet, for samfunnets vurdering av mennesker etter kjønn, og for hvilke utsatte grupper som har størst krav på beskyttelse i offentligheten.

Norske medier dekket metoo primært ut ifra en rammefortelling om arbeidslivet, som handlet om faktorer som gjør kvinner (og noen menn) utsatt for seksuell trakassering, og – nesten like ille – avmektige når det skjer. Denne tolkningen sto i sterk kontrast til mange andre land, blant annet USA, der mediene var mest opptatt av overgripere. I Sverige handlet den toneangivende debatten om offerets krav på å bli trodd, og gikk inn i den betente striden om lovregulering av seksualitet. I Danmark og Frankrike ble kampanjen i stor grad latterliggjort.

Den norske diskursen utviklet seg i samspill mellom pressen, aktivister og arbeidslivsorganisasjoner, og var organisert etter bransjer. Seksuell trakassering ble her knyttet til usikre arbeidsforhold og manglende likestilling; det samme ble problemet med at varsling både er vanskelig og som regel resultatløst. De mange fortellingene som ble delt gjennom opprop, viste frem personlige kostnader som traumer og motløshet. Fra næringslivets side ble seksuell trakassering også knyttet til bunnlinjen – som en trussel mot innovasjon, omdømme og rekruttering av talenter. Mediene fokuserte i stor grad på tiltak for å forbedre systemet for varsling, et ansvar som alle var enige om at ligger hos arbeidsgivere og ledere. Da #metoo-avsløringene begynte å rulle opp i de politiske partiene fra midten av desember, endret en del av debatten karakter. Men den største forskjellen her var personfokuset; problemdefinisjonen var den samme.

På tross av den rørende enigheten i mediedekningen, har avisenes debattsider og sosiale medier vært preget av en rasende uenighet om hva kampanjen handler om, og hva som er konsekvensen. Men hvor står egentlig disse konfliktene? Det er ikke «en krig mellom kjønn», ettersom debattene på ingen måte står mellom menn og kvinner. Konfliktene står heller ikke mellom feminister og ikke-feminister, for feminister strides seg imellom og har allierte som aldri ville kledd seg med den merkelappen. De står heller ikke mellom tilhengere og motstandere av metoo-dugnaden. Så hvor står de da? Her er tre av de mest betente konfliktene.

Den første handler om hva som skal til for å komme seg opp og frem i arbeidslivet, og hvordan suksess belønnes. Gjennom metoo-debatten har flere eldre kvinner kritisert dagens unge for å være for sarte og for å ikke anerkjenne kraften i kvinnelig attraktivitet. Spesielt etter det franske oppropet mot metoo, ledet an av kvinnelige filmstjerner som har lyktes i en gjennomseksualisert bransje. Catherine Deneuves anklage om at metoo hadde utartet til «puritanisme i progressivitetens navn», har gjenklang i en spesifikk feministisk analyse. Den sier at verdien av kvinners attraktivitet undertrykkes av gamle moralske normer, mens menn står fritt til å profittere på erotisk kapital. Det franske oppropet falt på steingrunn i Norge. Her var det nemlig ikke moralen kvinner bekymret seg over, verken i debatten eller i de personlige historiene som ble delt i metoo-oppropene. Det var en annen norm som skapte skamfølelse: Kravet om å konkurrere gjennom kompetanse.

Den rådende fortellingen i alle oppropene handlet om det traumatiske ved å ikke bli respektert i kraft av sin yrkesrolle, men redusert til et sexobjekt. Kvinnene fortalte om frykten for å ikke bli tatt på alvor som arbeidstaker, og en gryende usikkerhet om de egentlig er så kompetente som de har trodd. Var det egentlig andre grunner til at de fikk jobben eller at sjefen viste faglig interesse for dem? Mange bekymret seg i tillegg over potensielle farer ved å avvise tilnærmelser fra autoritetspersoner, som å miste posisjoner, oppdrag eller status. Blant dem som hadde varslet om forholdet, var det også mange som hadde opplevd nettopp det.

Her ser vi altså konturene av to parallelle normsystemer for kvinner i arbeidslivet: I det ene kan menns blikk og berøringer være et løfte om status, makt og penger, mens i det andre er det en overhengende trussel. Disse to normsystemene reflekterer til en viss grad generasjonsforskjeller, men også at det finnes doble spilleregler for kvinner i mange bransjer. I kulturbransjen er det et vanlig krav å «by på seg selv», og politikere peker på journalister som de verste utøverne av seksuell trakassering (NTB 2. desember). Også «vanlige» yrker står i skjæringsfeltet mellom ulike meritteringssystemer, som serverings- og utelivsbransjen, der vennlig flørting er en del av jobben.

De parallelle normene har også tydelige implikasjoner for hva som forventes av menn. Attraktivitets-normen bærer nemlig også med seg et løfte om at menn som lykkes i karrieren, vil belønnes med vakre kvinners attrå. Blant menn er det også en konflikt mellom tilhengere av kompetansenormen og de som har lyktes eller aspirerer til å lykkes innenfor attraktivitets-normen. Etter metoo har en rekke vellykkede menn fortalt at kampanjen har vært en oppvekker, og beklaget – fordi de simpelthen ikke visste at de gjorde noe galt. Noen få, som TV2-programleder Davy Wathne, beklaget ikke sin egen oppførsel, men snarere at normene i arbeidslivet har endret seg.

Den neste konflikten handler om kvinner og menns status i samfunnet, og hvordan denne måles og forvaltes. Fra flere ståsteder i debatten så metoo ut som en monsterfortelling der menn generelt er overgripere og kvinner uskyldige og svake ofre. «En salig blanding av virkelige overgrep og bagatellmessige opplevelser sauses sammen i en stor heksegryte hvor alt er like illeluktende,» var filmskaper Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens oppsummering av kampanjen (Aftenposten 28. november). Både kvinner og menn følte seg kallet til å «nyansere» debatten ved å si at ikke alle menn trakasserer, og at kvinner også kan være overgripere – selv om ingen i offentligheten hevdet at det motsatte.

Slike utsagn ble igjen anklaget for å bagatellisere problemet. Fra et annet ståsted var nemlig sidestillingen av smått og stort et viktig poeng med metoo. Ikke fordi alt er like alvorlig, men fordi det ga et helhetlig bilde av hva det vil si å være den «seksualiserte andre» i samfunnet: For det første handler både voldtekt og trakassering om å bli redusert til et objekt for andre. For det andre handler det om at verken domstolene eller varslingsinstituttet setter kvinnenes erfaring først. Som historiene i metoo-oppropene viste, opplevde svært mange av kvinnene det som traumatisk både at deres «nei» ikke ble respektert, og at problemet ble bagatellisert av overordnede i ettertid. Fra dette ståstedet handlet ikke metoo om trakasserende menn, men om en kultur og en struktur som ofrer kvinners perspektiv til fordel for menns. Noen få satte en merkelapp på denne samfunnsmodellen: Patriarkatet.

Kampen om perspektiver reflekterer to parallelle normer for verdivurdering av kvinner og menn i samfunnet. Den første handler om stigmatisering av kjønnsidentitet, mens den andre handler om samfunnets prioritering av menns handlingsrom over kvinners.

Den tredje konflikten tok utgangspunkt i hvorvidt det er riktig å navngi overgripere i offentligheten eller ikke. Argumentene for å ikke navngi ble i stor grad forankret i pressens Vær varsom-plakat paragraf 4.7. Mange forsvarte denne regelen ut ifra prinsippet om rettssikkerhet, blant annet Svein Bruås, professor i journalistikk ved Høgskolen i Volda. I et intervju med Vårt Land 17. november begrunnet han det med at «å bli uthengt i media kan ha store skadevirkninger. For enkeltpersoner, men også for en uskyldig tredjepart som for eksempel den anklagdes familie». I samme oppslag kalte Vibeke Løkkeberg Vær varsom-plakaten «et etisk fengsel for å beskytte overgripere».

Et annet argument for å navngi var at rettssystemet ikke fungerer i voldtekts- og trakasseringssaker. På spørsmål om det ikke er et «viktig prinsipp at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist», svarte Ane Stø, leder i kvinnegruppa Ottar: «I politietterforskninger, ja, men i mange av disse sakene snakker man ikke om faktiske anmeldelser. Vi vet hvordan kvinner blir behandlet innenfor rettsvesenet, og det er gode grunner til å ønske å beskytte seg mot det. Hvis vi hadde hatt et system som ivaretok kvinner i en sårbar posisjon, ville det vært mindre behov for å oute noen» (Klassekampen 4. november).

Prinsippet om rettssikkerhet var det mest betente temaet også i debatten om toppolitikerne som ble anklaget. Debatten om identifisering av overgripere foregikk i stor grad ryddig, og de fleste innlegg anerkjente dilemmaer ved de ulike alternativene. Men den illustrerte også en reell interessekonflikt som handler om hvem som har privilegert offerstatus i offentligheten: anklager eller den anklagede. I denne runden vant den anklagede – såfremt vedkommende ikke var politiker.

Hvis noen av disse konfliktene hadde vært toneangivende for metoo-dekningen, er det vanskelig å se hvordan kampanjen kunne ført til et normskifte. Medienes fokus på arbeidslivet gjorde at kampanjen traff et eksisterende juridisk og institusjonelt rammeverk, der ansvarsforhold allerede var avklart. Dette kan også forklare hvorfor metoo har hatt enorm gjennomslagskraft, mens #jegharopplevd-kampanjen i 2015 og andre tiltak for bevisstgjøring ikke har det: Ansvaret ble lagt på aktører med makt til å handle.

Selv om konfliktene havnet litt på siden av metoo-dekningen, kan de likevel begrense den nasjonale dugnadens mulighet til å lykkes. For det første viser de at likestilling innebærer reelle interessemotsetninger – ikke egentlig mellom kjønn, men mellom folk med ulike ambisjoner og verdier. For det andre viser de at mange ikke har vært åpen for å lytte, og dermed trolig heller ikke villig til å endre holdninger – verken til å slutte å trakassere eller å ta ansvar for at regelverket følges. For det tredje viser de at samfunnet ikke er rigget for å ivareta alles interesser, så konfliktene er på ingen måte løst. Her er det altså bare å brette opp ermene. God 8. mars!

Teksten sto på trykk i Klassekampen 6. mars 2018

Ulikhetskoden

Klassemotsetninger har ikke like stor appell som før.

Hvor står interessekonfliktene i dagens samfunn? Det kommer an på hvem du spør. Illustrasjon: Ukjent, Public Domain

En plagsom myte i norsk politikk sier at valgkampens utfall vil avgjøres av hvilke typer saker som får dominere dagsorden – om det er økonomiske saker eller såkalte verdisaker. Som mange hardnakkede myter er den ikke direkte usann, men den har utviklet seg fra en viktig innsikt til et villedende slagord.

Ideen kommer fra den amerikanske forfatteren Thomas Frank, som i boken «What’s the matter with America» fra 2004 ga Demokratene skylden for høyredreiningen i USA. Han mente at venstresiden hadde utviklet en berøringsangst for økonomiske klassespørsmål, og heller snakket om middelklassens verdispørsmål som abort, trosfrihet og miljø. Analysen ble for alvor lansert i Norge av Magnus Marsdal, som i boken Frp-koden fra 2007 formulerer følgende hypotese: «Jo mindre fokus på økonomiske klassemotsetninger og jo mer fokus på verdipolitikk, jo større blir høyrepopulismens vinnersjanser.»

Marsdals bok er en empatisk studie av hvorfor så mange i arbeiderklassen stemmer på Frp. Problemet med hypotesen – og slagordet den har gitt opphav til – er at empatien forsvinner på veien. Den tar for gitt at velgerne i utgangspunktet oppfatter arbeider- og kapitalinteresser som kjernemotsetningen i samfunnet. Hele premisset hviler altså på et bestemt verdisyn. Dette marxistisk inspirerte verdisynet, som jeg deler selv, har venstresiden lenge forvekslet med en objektiv og udiskutabel sannhet. Men som Marsdals bok også viser, er denne tankegangen ikke lenger dominerende blant arbeiderklassen. I dag er det like utbredt å peke ut statens pengesluk som kilden til ulikhet og kultur- og utdanningseliten som hovedmotstanderne i samfunnets lagdeling. Fra det perspektivet fremstår diskusjoner om økonomiske klassemotsetninger som ganske fremmed.

I senere tid har til og med Høyre, godt støttet av tenketanken Civita, begynt å profilere seg som en motstander av økonomisk ulikhet. Dette kan de gjøre ustraffet fra velgerne fordi venstresiden ikke lenger eier definisjonen på ulikhet, og begrepet derfor kan fylles med omtrent hva som helst. Kampen for økonomisk rettferdighet avhenger dermed av en verdikamp som venstresiden lenge har forsømt.

For at Marsdals hypotese skal være realistisk i dag, holder det altså ikke å snakke om økonomiske klassemotsetninger – et like viktig spørsmål er hvordan. Her er tre utfordringer venstresiden står overfor i innspurten av valgkampen.

For det første må kampen for økonomisk rettferdighet understøttes av en egnet identitetspolitikk. Begrepet har blitt et skjellsord blant deler av venstresiden fordi andre grupper i samfunnet – som kvinner og seksuelle minoriteter – har lykkes så mye bedre med denne strategien og bidratt til å splitte arbeiderklassen. Men det er et faktum at arbeidere ikke er en enhetlig gruppe med enhetlige økonomiske interesser: Noen ønsker og har råd til fleksibilitet, andre trenger tryggere rammevilkår. Like fullt rammes vi alle av den økonomiske ulikheten som har økt de siste tretti årene, og spesielt under den siste regjeringsperioden. Parallelt med denne utviklingen har den politiske høyredreiningen svekket vårt sosiale sikkerhetsnett radikalt. Etter hvert som stadig flere grupper får erfare livsgrunnlagets usikkerhet, burde det være grobunn for økt solidaritet mellom flertallet i både arbeider- og middelklassen. Inntil noen kommer opp med et bedre alternativ, kan vi kalle oss «de økonomisk utrygge».

For det andre må venstresiden kjempe for at de økonomisk utrygges interesser skal bli hegemoniske, for å bruke den italienske marxisten Antonio Gramscis begrep. Det innebærer i siste instans at hele samfunnet anerkjenner alles økonomiske trygghet som en målestokk for vår nasjonale suksess. Men først må de økonomisk utrygge innse det selv. En forutsetning for at folk skal kjempe for sine egne interesser – eller for solidaritet med svakere stilte – er at de anser det som et legitimt krav. Det er det selvsagt mange som gjør allerede, men kampen svekkes av at høyresidens verdisyn har fått så stor gjennomslagskraft.

For det tredje må venstresiden i større grad forklare sitt verdisyn. Ifølge klassisk retorikk er det bare mulig å skape forståelse for et budskap dersom man appellerer til et felles sted, et topos, i den kollektive bevisstheten. Valgkampen har i stor grad vært preget av enkeltsaker som det blir opp til velgerne å tolke betydningen av. Når partiene konkurrerer om å fronte saker som skole, miljø, likestilling, og til og med økonomisk ulikhet, kreves det ganske stor innsikt i det politiske landskapet for å skille dem fra hverandre. Dette blir derimot straks tydeligere om man ser på partienes ulike verdisyn knyttet til rettferdighet, frihet, likeverd, solidaritet og trygghet. Som blant annet Marsdals bok viser, er venstresidens verdier utbredt selv langt inn i Frp-land. Men lite tyder på at disse verdiene ligger øverst i verken partienes eller velgernes bevissthet i valgtider.

Innspurten til valgkampen bør derfor i større grad handle om verdier: Verdiene som viser hvorfor klassemotsetninger er relevante og økonomisk ulikhet ikke er legitimt.

Teksten stod på trykk i Klassekampen den 26. august 2017.

Forskningskonflikt

Internasjonaliseringen splitter akademia – med god grunn.

tower-of-babel-by-pieter-bruegel-the-elder-1347047615_b

«Babels tårn» av Pieter Brueghel den eldre, malt omkring 1525-1530.

Norske samfunnsforhold reduseres til en obskur forskningsinteresse. Formidling i offentligheten nedprioriteres til fordel for internasjonale tidsskrifter. Utlendinger utkonkurrerer norske forskere. Eller: Et etterlengtet oppgjør med akademisk innavl og nepotisme. Forskningsmiljøene får friskt blod, og oppnår bedre resultater.

Frontene står steilt imot hverandre i debatten om internasjonaliseringen av norsk akademia. Hvorfor gjør de det, og hva er egentlig problemet? Her er tre hypoteser.

Hypotese 1: Det ligger ingen gjennomtenkt strategi bak internasjonaliseringen. Utveksling, åpne stillingsutlysninger og publisering i internasjonale tidsskrifter har blitt mål i seg selv, basert på en antakelse om at dette vil styrke norsk forskning. Antakelsen er ikke helt søkt, men den tar ikke inn over seg hvordan konkurranse fungerer: De som former spillereglene etter egne interesser, vinner.

Da USA skulle etablere seg som supermakt etter andre verdenskrig, sto det å bygge et internasjonalt kunnskapshegemoni helt sentralt. I konkurransen med sterke europeiske tradisjoner var dette ingen enkel oppgave. Det de gjorde, var å invitere stjerneforskere og -filosofer til amerikanske universiteter gjennom Fulbright-programmet, og sende egne forskere ut i verden. Ikke bare for å lære, men også for å spre sine egne normer for hva som anses som viktige forskningsspørsmål, hva som regnes som vitenskapelige metoder, og hvordan forskning skal formuleres og publiseres. Strategien var særdeles vellykket – tidligere dominerende teoritradisjoner innen samfunnsvitenskap og humaniora, som de tyske og franske, ble gradvis noe for spesielt interesserte.

Internasjonaliseringen av akademia innebærer at norske forskere må tilpasse sine forskningsspørsmål til debatter der premissene er lagt i USA eller andre engelskspråklige offentligheter. Hvordan norske forskningsinteresser kan fremmes i dette systemet, diskuteres aldri.

Hypotese 2: Norske forskere har ikke felles interesser i denne konkurransen – fordelene og ulempene treffer ulike disipliner veldig skjevt. Der noen er internasjonale av natur, eller har utviklet seg i takt med internasjonal etterspørsel, sliter andre med innpass. Lokalt utviklede fagtilnærminger og forskning på norske forhold er ikke lett å få publisert i internasjonale tidsskrifter. Likevel skal alle måles etter samme standard. Skjult bak nøytraliserende tall og en myte om meritokrati, er tellekantsystemet ren diskriminering. Mange akademikere (dyktige eller dårlige, hvem vet?) blir beskyldt for å være late eller får aldri faste stillinger fordi de ikke produserer nok poeng. Frustrasjonen fører til at hele internasjonaliseringen politiseres, selv om det er rangeringspolitikken som har skapt problemet.

Hypotese 3: En årsak til at Norge ikke klarer å formulere en selvstendig forskningsstrategi, er at det å i det hele tatt diskutere nasjonalt forrang har lite legitimitet her, ekskluderende som det jo er. I den pågående debatten har dette vist seg både ved at utenlandske forskere føler seg stigmatiserte, og ved at internasjonalisering trekkes frem som en redning fra akademisk innavl. Men, let’s face it – den internasjonale arenaen er ikke per se mindre ekskluderende enn den nasjonale. Joda, den åpner dørene for flere individer, men mekanismen er den samme: Noen forskningstema gir det ingen mening å bare diskutere på den nasjonale arenaen, andre faller utenfor den internasjonale.

Det er på tide moralismen forsvinner, så saken kan vurderes for hva den er: En interessekonflikt.

Hvordan den kan løses? Her trengs det mer forskning.

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 27. juli 2017.

Ayn Rands egentlige felle

«Atlas Shrugged» er en advarsel om hvor farlig politisk polarisering kan være.

Ayn Rand. Foto: StefanoRR/Wikimedia Commons

For fem år siden begynte jeg å lese Ayn Rands «Atlas Shrugged». Det som gjorde meg nysgjerrig på denne boken, var at den gir kjøtt og blod til en ideologi som jeg tidligere bare forholdt meg analytisk til, nyliberalismen. Boken viser hvordan verden ser ut gjennom den økonomiske elitens øyne. Det at Siv Jensen kaller den sin favorittbok, er ikke så rart – perspektivet har bemerkelsesverdig lite plass i populærkulturen.

Boken er skrevet i 1957, og er en fremtidsdystopi der USA står på kanten av en slags kommunistisk revolusjon. Jeg sier «slags», fordi de eneste bærende tankene synes å være at penger er roten til alt ondt, og at all makt må overføres til staten. Revolusjonen går ikke særlig bra – den virker så lite gjennomtenkt og inkompetent utført at man skulle tro det var en Andreas Baader som hadde tatt over statsapparatet. Massiv korrupsjon fører til at dårlige kontrakter blir inngått, infrastruktur smuldrer opp og arbeidsledigheten eksploderer. Bedriftseiere blir tvunget til å drifte store, statlige prosjekter og selv ta kostnaden for store tap. Samtidig som de mister all reell innflytelse over produksjonen, fratas de retten til si opp stillingene sine.

Som reaksjon velger stadig flere næringslivsledere å gå til streik. Først boikotter de statlige krav, etter hvert tyr de til industriterrorisme – ved å sette fyr på eller bombe sine egne fabrikker, skip og gruver – for så å stikke av og starte sitt eget samfunn, Atlantis.

Jeg måtte gi meg omtrent halvveis inn i boken, etter «bare» 650 sider. Selv om jeg kunne forstå hovedpersonenes frustrasjon over politikernes maktmisbruk og inkompetanse, ble det stadig vanskeligere å ha sympati med dem, de selvutnevnte ofrene.

Denne våren har jeg tatt opp boken på nytt. Selv om jeg er grunnleggende uenig med Rands ideologiske prosjekt, gir boken svar på et spørsmål som virker presserende i vår tid: «Atlas shrugged» viser hvordan en ideologi kan miste hegemoni. Og det skjer ikke, som Rand vil ha det til, ved at maktkåte idioter tar over statsforvaltningen og tvinger motstandere i retrett. Det handler om at ideologiens forkjempere er så overbevist om at de har rett, at de slutter å begrunne sine krav.

De selvutnevnte heltene i «Atlas Shrugged» er så overbevist om sin egen overlegenhet at de nekter å forklare sitt eget syn på utviklingen. I stedet for å dele sin kompetanse til å vurdere det beste metallet, den beste teknologien og den beste forretningsmodellen, snakker de bare med hverandre. Og selv da, sier de ingenting fornuftig. De bare går rundt og er indignerte over at ikke samfunnet hyller dem som helter. Samtidig nekter de å lære noe om hvordan politikk fungerer, fordi de anser den typen kunnskap som illegitim. Mens de ser på seg selv som den greske titanen Atlas – han som bærer verden på sine skuldre – fremstår de heller som ganske dumme. Derfor klarer hverken folket eller myndighetene å ta dem alvorlig, og svarer med å latterliggjøre dem. Resultatet er at samfunnet splittes opp i ideologiske motpoler som ikke anerkjenner hverandres verdi, og derfor ikke ser noen grunn til å inngå kompromisser.

I det siste har jeg likevel begynt å få en slags sympati med hovedpersonene i «Atlas Shrugged». Høyredreiningen i Europa og USA har fremkalt noe av den samme avmakten de må ha kjent på: Følelsen av at noe glipper. At de verdiene og typen kunnskap man trodde var bærende, holder på å miste hegemoni. Høyrepopulismens fremmarsj har gjort at kamper jeg trodde var vunnet for alltid, plutselig må kjempes på nytt: Arbeiderrettigheter, likestilling, miljøhensyn, menneskerettigheter og internasjonal solidaritet har igjen blitt satt i spill, og det er uklart hvilke regler som nå gjelder.

Det norske samfunnet er på langt nær så polarisert som det i «Atlas Shrugged», eller i dagens USA, for den saks skyld. Men iblant dukker det opp noen symptomer som gir grunn til bekymring. Som den siste ukens bråk rundt Bjørn Dæhlie.

Det begynte med at Dæhlie på Civitas frokostmøte sukket over hvor tungt det var å være toppleder i næringslivet: Mens suksess i skisporet blir belønnet med statuer og medaljer, blir gode resultater og initiativ i næringslivet straffet med formuesskatt.

Ikke overraskende vekket uttalelsen rabalder. Det er tross alt ikke hver dag en ekte utgave av de fiktive heltene i «Atlas Shrugged» plasker inn i offentligheten. Bjørn Dæhlie ble kalt norgesmester i egoisme, en nullskattyter, et varemerke bygget opp av statlig toppidrettssponsing. «I dag støtta jeg Bjørn Dæhlie ved å kjøpe Ulvang-sokker i stedet. Så slipper Bjørn å betale ENDA mer i formuesskatt», skrev en som kaller seg «Fotballfan» på Twitter. «Vi vil oppfordre landets politikere til umiddelbart å løse denne emosjonelle krisen. Det letteste ville vel vært å bare ta fra ham pengene», skrev Dagsavisen på lederplass. Klassekampens dekning har vært like nådeløs, men alternative stemmer har også sluppet til. Dæhlie ble støttet blant annet av Kristin Clemet, som brukte anledningen til å redegjøre for høyresidens syn på formuesskatten.

Det at venstresiden heller svarer med moralske pekefingre mot enkeltpersoner enn med å begrunne hvorfor formuesskatten er viktig, er både symptomatisk og dypt problematisk. Om næringslivslederes vilje til å betale formuesskatten var lav fra før, har den i hvert fall ikke blitt større nå. Om de blir sure nok, er det ikke sikkert de vil godta premisset særlig lenge. Og de har tidsånden på sin side.

Vi må ikke gå i samme fellen som de selvutnevnte heltene i Ayn Rands bok. Demokrati er bare mulig om ulike interessegrupper anerkjenner hverandres verdi. Det samme gjelder næringsutvikling og produksjon, grunnlaget for vår felles økonomi.

«Atlas Shrugged» er en advarsel om hvor farlig politisk polarisering kan være. Det er det som stanser verden.

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 24.6.2017.