Media

Ulikhetskoden

Klassemotsetninger har ikke like stor appell som før.

Pyramid_of_Capitalist_System

Hvor står interessekonfliktene i dagens samfunn? Det kommer an på hvem du spør. Illustrasjon: Ukjent, Public Domain

En plagsom myte i norsk politikk sier at valgkampens utfall vil avgjøres av hvilke typer saker som får dominere dagsorden – om det er økonomiske saker eller såkalte verdisaker. Som mange hardnakkede myter er den ikke direkte usann, men den har utviklet seg fra en viktig innsikt til et villedende slagord.

Ideen kommer fra den amerikanske forfatteren Thomas Frank, som i boken «What’s the matter with America» fra 2004 ga Demokratene skylden for høyredreiningen i USA. Han mente at venstresiden hadde utviklet en berøringsangst for økonomiske klassespørsmål, og heller snakket om middelklassens verdispørsmål som abort, trosfrihet og miljø. Analysen ble for alvor lansert i Norge av Magnus Marsdal, som i boken Frp-koden fra 2007 formulerer følgende hypotese: «Jo mindre fokus på økonomiske klassemotsetninger og jo mer fokus på verdipolitikk, jo større blir høyrepopulismens vinnersjanser.»

Marsdals bok er en empatisk studie av hvorfor så mange i arbeiderklassen stemmer på Frp. Problemet med hypotesen – og slagordet den har gitt opphav til – er at empatien forsvinner på veien. Den tar for gitt at velgerne i utgangspunktet oppfatter arbeider- og kapitalinteresser som kjernemotsetningen i samfunnet. Hele premisset hviler altså på et bestemt verdisyn. Dette marxistisk inspirerte verdisynet, som jeg deler selv, har venstre­siden lenge forvekslet med en objektiv og udiskutabel sannhet. Men som Marsdals bok også viser, er denne tankegangen ikke lenger dominerende blant arbeiderklassen. I dag er det like utbredt å peke ut statens pengesluk som kilden til ulikhet og kultur- og utdanningseliten som hovedmotstanderne i samfunnets lagdeling. Fra det perspektivet fremstår diskusjoner om økonomiske klassemotsetninger som ganske fremmed.

I senere tid har til og med Høyre, godt støttet av tenketanken Civita, begynt å profilere seg som en motstander av økonomisk ulikhet. Dette kan de gjøre ustraffet fra velgerne fordi venstre­siden ikke lenger eier definisjonen på ulikhet, og begrepet derfor kan fylles med omtrent hva som helst. Kampen for økonomisk rettferdighet avhenger dermed av en verdikamp som venstresiden lenge har forsømt.

For at Marsdals hypotese skal være realistisk i dag, holder det altså ikke å snakke om økonomiske klassemotsetninger – et like viktig spørsmål er hvordan. Her er tre utfordringer venstresiden står overfor i innspurten av valgkampen.

For det første må kampen for økonomisk rettferdighet understøttes av en egnet identitetspolitikk. Begrepet har blitt et skjellsord blant deler av venstresiden fordi andre grupper i samfunnet – som kvinner og seksuelle minoriteter – har lykkes så mye bedre med denne strategien og bidratt til å splitte arbeiderklassen. Men det er et faktum at arbeidere ikke er en enhetlig gruppe med enhetlige økonomiske interesser: Noen ønsker og har råd til fleksibilitet, andre trenger tryggere rammevilkår. Like fullt rammes vi alle av den økonomiske ulikheten som har økt de siste tretti årene, og spesielt under den siste regjeringsperioden. Parallelt med denne utviklingen har den politiske høyredreiningen svekket vårt sosiale sikkerhetsnett radikalt. Etter hvert som stadig flere grupper får erfare livsgrunnlagets usikkerhet, burde det være grobunn for økt solidaritet mellom flertallet i både arbeider- og middelklassen. Inntil noen kommer opp med et bedre alternativ, kan vi kalle oss «de økonomisk utrygge».

For det andre må venstresiden kjempe for at de økonomisk utrygges interesser skal bli hegemoniske, for å bruke den italienske marxisten Antonio Gramscis begrep. Det innebærer i siste instans at hele samfunnet anerkjenner alles økonomiske trygghet som en målestokk for vår nasjonale suksess. Men først må de økonomisk utrygge innse det selv. En forutsetning for at folk skal kjempe for sine egne interesser – eller for solidaritet med svakere stilte – er at de anser det som et legitimt krav. Det er det selvsagt mange som gjør allerede, men kampen svekkes av at høyresidens verdisyn har fått så stor gjennomslagskraft.

For det tredje må venstresiden i større grad forklare sitt verdisyn. Ifølge klassisk retorikk er det bare mulig å skape forståelse for et budskap dersom man appellerer til et felles sted, et topos, i den kollektive bevisstheten. Valgkampen har i stor grad vært preget av enkeltsaker som det blir opp til velgerne å tolke betydningen av. Når partiene konkurrerer om å fronte saker som skole, miljø, likestilling, og til og med økonomisk ulikhet, kreves det ganske stor innsikt i det politiske landskapet for å skille dem fra hverandre. Dette blir derimot straks tydeligere om man ser på partienes ulike verdisyn knyttet til rettferdighet, frihet, likeverd, solidaritet og trygghet. Som blant annet Marsdals bok viser, er venstresidens verdier utbredt selv langt inn i Frp-land. Men lite tyder på at disse verdiene ligger øverst i verken partienes eller velgernes bevissthet i valgtider.

Innspurten til valgkampen bør derfor i større grad handle om verdier: Verdiene som viser hvorfor klassemotsetninger er relevante og økonomisk ulikhet ikke er legitimt.

Teksten stod på trykk i Klassekampen den 26. august 2017.

Forskningskonflikt

Internasjonaliseringen splitter akademia – med god grunn.

tower-of-babel-by-pieter-bruegel-the-elder-1347047615_b

«Babels tårn» av Pieter Brueghel den eldre, malt omkring 1525-1530.

Norske samfunnsforhold reduseres til en obskur forskningsinteresse. Formidling i offentligheten nedprioriteres til fordel for internasjonale tidsskrifter. Utlendinger utkonkurrerer norske forskere. Eller: Et etterlengtet oppgjør med akademisk innavl og nepotisme. Forskningsmiljøene får friskt blod, og oppnår bedre resultater.

Frontene står steilt imot hverandre i debatten om internasjonaliseringen av norsk akademia. Hvorfor gjør de det, og hva er egentlig problemet? Her er tre hypoteser.

Hypotese 1: Det ligger ingen gjennomtenkt strategi bak internasjonaliseringen. Utveksling, åpne stillingsutlysninger og publisering i internasjonale tidsskrifter har blitt mål i seg selv, basert på en antakelse om at dette vil styrke norsk forskning. Antakelsen er ikke helt søkt, men den tar ikke inn over seg hvordan konkurranse fungerer: De som former spillereglene etter egne interesser, vinner.

Da USA skulle etablere seg som supermakt etter andre verdenskrig, sto det å bygge et internasjonalt kunnskapshegemoni helt sentralt. I konkurransen med sterke europeiske tradisjoner var dette ingen enkel oppgave. Det de gjorde, var å invitere stjerneforskere og -filosofer til amerikanske universiteter gjennom Fulbright-programmet, og sende egne forskere ut i verden. Ikke bare for å lære, men også for å spre sine egne normer for hva som anses som viktige forskningsspørsmål, hva som regnes som vitenskapelige metoder, og hvordan forskning skal formuleres og publiseres. Strategien var særdeles vellykket – tidligere dominerende teoritradisjoner innen samfunnsvitenskap og humaniora, som de tyske og franske, ble gradvis noe for spesielt interesserte.

Internasjonaliseringen av akademia innebærer at norske forskere må tilpasse sine forskningsspørsmål til debatter der premissene er lagt i USA eller andre engelskspråklige offentligheter. Hvordan norske forskningsinteresser kan fremmes i dette systemet, diskuteres aldri.

Hypotese 2: Norske forskere har ikke felles interesser i denne konkurransen – fordelene og ulempene treffer ulike disipliner veldig skjevt. Der noen er internasjonale av natur, eller har utviklet seg i takt med internasjonal etterspørsel, sliter andre med innpass. Lokalt utviklede fagtilnærminger og forskning på norske forhold er ikke lett å få publisert i internasjonale tidsskrifter. Likevel skal alle måles etter samme standard. Skjult bak nøytraliserende tall og en myte om meritokrati, er tellekantsystemet ren diskriminering. Mange akademikere (dyktige eller dårlige, hvem vet?) blir beskyldt for å være late eller får aldri faste stillinger fordi de ikke produserer nok poeng. Frustrasjonen fører til at hele internasjonaliseringen politiseres, selv om det er rangeringspolitikken som har skapt problemet.

Hypotese 3: En årsak til at Norge ikke klarer å formulere en selvstendig forskningsstrategi, er at det å i det hele tatt diskutere nasjonalt forrang har lite legitimitet her, ekskluderende som det jo er. I den pågående debatten har dette vist seg både ved at utenlandske forskere føler seg stigmatiserte, og ved at internasjonalisering trekkes frem som en redning fra akademisk innavl. Men, let’s face it – den internasjonale arenaen er ikke per se mindre ekskluderende enn den nasjonale. Joda, den åpner dørene for flere individer, men mekanismen er den samme: Noen forskningstema gir det ingen mening å bare diskutere på den nasjonale arenaen, andre faller utenfor den internasjonale.

Det er på tide moralismen forsvinner, så saken kan vurderes for hva den er: En interessekonflikt.

Hvordan den kan løses? Her trengs det mer forskning.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 27. juli 2017.

Ayn Rands egentlige felle

«Atlas Shrugged» er en advarsel om hvor farlig politisk polarisering kan være.

Ayn_Rand_disegno

Ayn Rand. Foto: StefanoRR/Wikimedia Commons

For fem år siden begynte jeg å lese Ayn Rands «Atlas Shrugged». Det som gjorde meg nysgjerrig på denne boken, var at den gir kjøtt og blod til en ideologi som jeg tidligere bare forholdt meg analytisk til, nyliberalismen. Boken viser hvordan verden ser ut gjennom den økonomiske elitens øyne. Det at Siv Jensen kaller den sin favorittbok, er ikke så rart – perspektivet har bemerkelsesverdig lite plass i populærkulturen.

Boken er skrevet i 1957, og er en fremtidsdystopi der USA står på kanten av en slags kommunistisk revolusjon. Jeg sier «slags», fordi de eneste bærende tankene synes å være at penger er roten til alt ondt, og at all makt må overføres til staten. Revolusjonen går ikke særlig bra – den virker så lite gjennomtenkt og inkompetent utført at man skulle tro det var en Andreas Baader som hadde tatt over statsapparatet. Massiv korrupsjon fører til at dårlige kontrakter blir inngått, infrastruktur smuldrer opp og arbeidsledigheten eksploderer. Bedriftseiere blir tvunget til å drifte store, statlige prosjekter og selv ta kostnaden for store tap. Samtidig som de mister all reell innflytelse over produksjonen, fratas de retten til si opp stillingene sine.

Som reaksjon velger stadig flere næringslivsledere å gå til streik. Først boikotter de statlige krav, etter hvert tyr de til industriterrorisme – ved å sette fyr på eller bombe sine egne fabrikker, skip og gruver – for så å stikke av og starte sitt eget samfunn, Atlantis.

Jeg måtte gi meg omtrent halvveis inn i boken, etter «bare» 650 sider. Selv om jeg kunne forstå hovedpersonenes frustrasjon over politikernes maktmisbruk og inkompetanse, ble det stadig vanskeligere å ha sympati med dem, de selvutnevnte ofrene.

Denne våren har jeg tatt opp boken på nytt. Selv om jeg er grunnleggende uenig med Rands ideologiske prosjekt, gir boken svar på et spørsmål som virker presserende i vår tid: «Atlas shrugged» viser hvordan en ideologi kan miste hegemoni. Og det skjer ikke, som Rand vil ha det til, ved at maktkåte idioter tar over statsforvaltningen og tvinger motstandere i retrett. Det handler om at ideologiens forkjempere er så overbevist om at de har rett, at de slutter å begrunne sine krav.

De selvutnevnte heltene i «Atlas Shrugged» er så overbevist om sin egen overlegenhet at de nekter å forklare sitt eget syn på utviklingen. I stedet for å dele sin kompetanse til å vurdere det beste metallet, den beste teknologien og den beste forretningsmodellen, snakker de bare med hverandre. Og selv da, sier de ingenting fornuftig. De bare går rundt og er indignerte over at ikke samfunnet hyller dem som helter. Samtidig nekter de å lære noe om hvordan politikk fungerer, fordi de anser den typen kunnskap som illegitim. Mens de ser på seg selv som den greske titanen Atlas – han som bærer verden på sine skuldre – fremstår de heller som ganske dumme. Derfor klarer hverken folket eller myndighetene å ta dem alvorlig, og svarer med å latterliggjøre dem. Resultatet er at samfunnet splittes opp i ideologiske motpoler som ikke anerkjenner hverandres verdi, og derfor ikke ser noen grunn til å inngå kompromisser.

I det siste har jeg likevel begynt å få en slags sympati med hoved­personene i «Atlas Shrugged». Høyredreiningen i Europa og USA har fremkalt noe av den samme avmakten de må ha kjent på: Følelsen av at noe glipper. At de verdiene og typen kunnskap man trodde var bærende, holder på å miste hegemoni. Høyrepopulismens fremmarsj har gjort at kamper jeg trodde var vunnet for alltid, plutselig må kjempes på nytt: Arbeiderrettigheter, likestilling, miljøhensyn, menneskerettigheter og internasjonal solidaritet har igjen blitt satt i spill, og det er uklart hvilke regler som nå gjelder.

Det norske samfunnet er på langt nær så polarisert som det i «Atlas Shrugged», eller i dagens USA, for den saks skyld. Men iblant dukker det opp noen symptomer som gir grunn til bekymring. Som den siste ukens bråk rundt Bjørn Dæhlie.

Det begynte med at Dæhlie på Civitas frokostmøte sukket over hvor tungt det var å være toppleder i næringslivet: Mens suksess i skisporet blir belønnet med statuer og medaljer, blir gode resultater og initiativ i næringslivet straffet med formuesskatt.

Ikke overraskende vekket uttalelsen rabalder. Det er tross alt ikke hver dag en ekte utgave av de fiktive heltene i «Atlas Shrugged» plasker inn i offentligheten. Bjørn Dæhlie ble kalt norgesmester i egoisme, en nullskattyter, et varemerke bygget opp av statlig toppidrettssponsing. «I dag støtta jeg Bjørn Dæhlie ved å kjøpe Ulvang-sokker i stedet. Så slipper Bjørn å betale ENDA mer i formuesskatt», skrev en som kaller seg «Fotballfan» på Twitter. «Vi vil oppfordre landets politikere til umiddelbart å løse denne emosjonelle krisen. Det letteste ville vel vært å bare ta fra ham pengene», skrev Dagsavisen på lederplass. Klassekampens dekning har vært like nådeløs, men alternative stemmer har også sluppet til. Dæhlie ble støttet blant annet av Kristin Clemet, som brukte anledningen til å redegjøre for høyresidens syn på formuesskatten.

Det at venstresiden heller svarer med moralske pekefingre mot enkeltpersoner enn med å begrunne hvorfor formuesskatten er viktig, er både symptomatisk og dypt problematisk. Om næringslivslederes vilje til å betale formuesskatten var lav fra før, har den i hvert fall ikke blitt større nå. Om de blir sure nok, er det ikke sikkert de vil godta premisset særlig lenge. Og de har tidsånden på sin side.

Vi må ikke gå i samme fellen som de selvutnevnte heltene i Ayn Rands bok. Demokrati er bare mulig om ulike interessegrupper anerkjenner hverandres verdi. Det samme gjelder næringsutvikling og produksjon, grunnlaget for vår felles økonomi.

«Atlas Shrugged» er en advarsel om hvor farlig politisk polarisering kan være. Det er det som stanser verden.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 24.6.2017.

Postmodernismens Frankenstein

Blir vi aldri ferdig med vranglesningen av postmodernismen i norsk offentlighet?

1984-front

1984 av George Orwell

I Morgenbladet den 13. mai identifiserer Lena Lindgren postmodernismen som opphavet til postsannhetens æra. Lindgrens analyse er betraktelig mer nyansert og innsiktsfull enn den demoniseringen av postmodernismen man stadig hører fra krenkede sannhetsmonopolister. Som Lindgren selv skriver, beskrev og forutså postmoderne tenkere postsannhetens æra for flere tiår siden, så det å legge skylden på dem blir litt som ”å rase mot kunstneren fordi portrettlikheten er for stor, og man ønsker at objektet var penere”.

Det er likevel noe som skurrer skikkelig med Lindgrens analyse.

For det første er det overhodet ikke noe nytt med den delegitimeringen av forskning og etablerte kunnskapsinstitusjoner vi ser i dag. George Orwells fremtidsdystopi 1984 var skrevet i 1949, lenge før postmodernismen ble etablert. Her spissformulerte Orwell hvordan hele kunnskapssystemer byttes ut når de ikke lenger tjener maktas interesser, med klare referanser til datidens Sovjetunionen og det nasjonalsosialistiske Tyskland. Ikke overraskende ble 1984 igjen en bestselger etter Donald Trump ble innsatt som president. Radikale politiske maktskifter innebærer alltid en korresponderende endring av kunnskapshegemoni – altså hvem som får definere hva som regnes som sann og legitim kunnskap. Trumps nylige avsettelse av forskere ved miljødirektoratets vitenskapelige råd og FBI-direktør James Comey er tydelige tegn på at et slikt radikalt skifte er i gang. McCarthy-tiden føles ikke lenger så lenge siden.

For det andre er Lindgrens kobling mellom Trump og postmodernismen temmelig tynn. Hun skylder altså ikke på postmodernistene, men hevder at deres våpen – å dekonstruere makt – har glippet ut av hendene deres, og nå brukes av deres politiske motstandere på ytre høyre. Slik hevder hun at Donald Trump har oppstått som en ”postmodernismens Frankenstein”.

Men alternativhøyre trenger postmodernismens maktanalyse like lite som de trenger Orwells begrep om ”nytale” for å produsere sine alternative fakta. Selv om det finnes enkeltpersoner i denne bevegelsen som har lest litt om dekonstruksjon – Lindgren henviser til Mike Cernovich – kan disse neppe sies å lede an motstanden mot de liberale elitenes kulturelle hegemoni. Om postmodernismen har gitt folk som Cernovich et vokabular for å beskrive sin mothegemoniske kamp, har den mindre Beaudrillard-beleste delen av alternativhøyre sannelig klart seg fint uten. De ser med egne øyne at deres verdisyn og samfunnsanalyse har lite innpass i dagens liberale akademia. Med Trump ved roret har de fått – om ikke legitimitet, så i hvert fall makt til – å undergrave stemmer de ikke liker eller tror på, og å etablere institusjoner som fremmer deres egne.

For det tredje utviser Lindgren en slående arroganse overfor postmodernismens politiske verdi. Som følge av at den etter hennes skjønn har bidratt til dagens kunnskapsforfall, skriver hun at ”ideelt sett skulle postmodernismen bare fortsatt å være en sær kulturteori man kunne gå til for å lære om samtiden.”

Man kan jo like godt konkludere med det motsatte: at den manglende viljen til å ta postmoderne tankegods på alvor har svekket det liberale og sosialistiske USA og bidratt til at Trump har kommet til makten.

I 1985 advarte de postmarxistiske filosofene Ernesto Laclau og Chantal Mouffe mot at den sosialistiske revolusjonen ikke ville komme av seg selv, fordi arbeideres felles interesser ikke er gitt, men noe som må skapes diskursivt. I stedet for å ta inn over seg konklusjonen – at venstresiden måtte jobbe for gjensidig solidaritet mellom hvite arbeiderklassemenn, kvinner og etniske minoriteter – reagerte klassiske marxister med vantro, fordi de mente at ”klassen” var en objektiv størrelse. Og ikke minst: At det å anerkjenne at det finnes motstridende interesser innad i klassen ville splitte opp og svekke arbeiderbevegelsen.

Men fragmenteringen av klasseinteresser springer ut av helt virkelige prosesser, som utdanningsrevolusjonen, kvinners inntog i arbeidslivet, økt innvandring og utflytting av arbeidsplasser. Denne realiteten er noe postmodernister som Laclau og Mouffe har forklart, ikke skapt. Deres hensikt var nettopp det motsatte: Å vise at arbeidersolidaritet bare kan oppstå dersom man erkjenner realitetene og danner en inkluderende plattform.

Hvis den amerikanske venstresiden hadde innsett behovet for å bygge fellesskap i stedet for å sette grupper opp mot hverandre, hadde kanskje ikke den hvite arbeiderklassemannen følt seg like isolert i dag. Kanskje drømmen om en svunnen tid – med tilhørende frykt for innvandring og forakt for karrierekvinner – ville hatt mindre appell. Og kanskje hadde ikke arbeiderklassen vært like skeptisk til alt som kommer fra den liberale middelklassens største ideologiprodusent, akademia.

Postmodernismens Frankensteinmonster er altså ikke skapt av postmodernismen alene, men av den systematiske vranglesningen som gjør det så vanskelig å komme videre.

 

Teksten sto på trykk i Morgenbladet den 19.5.2017.

Frykt er legitimt

Høyrepopulisme må bekjempes politisk, ikke delegitimeres.

Populism Populist Slogan Board Question School

Foto: Max Pixel/Public domain

«Populisme» er en sterk kandidat til bli årets ord. Etter Trumps valgseier, brexit og det franske presidentvalget, er begrepet på alles lepper.

To tolkninger av populisme har fått sterkt fotfeste. Den første definerer fenomenet som en kamp mellom folket og eliten – det vil si, det som populistene regner som «folket» og «eliten». Den andre – som vanligvis kun brukes om høyrepopulisme – viser til politisk mobilisering som spiller på frykt, gjennom å tegne opp svart-hvite skillelinjer mellom vi og de andre, de gode og de onde.

Ut ifra disse definisjonene, hvem kan regnes som populister i Norge i dag?

Gruppene som får mest oppmerksomhet, identifiserer seg selv ut ifra nevnte konfliktakse. De tolker «eliten» som den urbane middelklassen som dominerer mediene, definerer hva som regnes som legitim kunnskap og blander seg inn folks liv gjennom statsbyråkratiet. Denne typen anti-elitisme fremmes av Sp og Frp. De definerer «nasjonen» på forskjellige måter, og dermed også den ytre «andre». Mens Sp forsøker å beskytte nasjonal suverenitet fra blant annet EU, er Frp mer opptatt av innvandring som truer det de oppfatter som «vår kultur».

En mindre omtalt populistisk bevegelse anser konflikten mellom arbeid («folket») og kapital («makta») som den sentrale skillelinjen i samfunnet. I denne kampen er ikke staten en kilde til undertrykkelse, men et middel for å oppnå hegemoni. Vi’et her består av arbeider- og middelklassen, som står samlet mot krefter som svekker deres forhandlingsposisjon – blant annet uregulert arbeidsinnvandring. Denne diskursen samler deler av venstresiden (spesielt Rødt og Ap), som igjen er splittet når det gjelder definisjonen av «den andre». Noen motsetter seg kapitalisme som sådan, andre bare den nyliberale utgaven av den.

Det finnes to politiske bevegelser til som av gode grunner ikke regnes som populistiske, men som likevel passer til definisjonene overfor.

Den ene kan ses som en organisert motstand mot ulikhet som sådan, og bygger på et liberalt verdigrunnlag. Denne ønsker å beskytte grupper som av ulike grunner møter barrierer i samfunnet, som innvandrere, etniske minoriteter, kvinner og homofile. Fokuset på universalisme betyr ikke at det ikke er noen «oss» og «dem» her. «De andre» kan nemlig være alle som utfordrer bevegelsens prinsipper: Høyre- og venstrenasjonalister (som de anser som rasister), konservative som kjemper for tradisjonelle familieverdier og alle som stigmatiserer innvandrere. Denne diskursen står sterkest hos SV, MDG og Venstre.

Den siste bevegelsen setter de «ansvarlige» og «opplyste» opp mot de irrasjonelle og uinformerte massene. Selv om den anser demokratiet som sivilisasjonens høyborg, vil den begrense folkets innflytelse. Dette er tradisjonell anti-populistisk høyreideologi, men siden brexit og det amerikanske presidentvalget har denne diskursen også blitt stadig mer utbredt på venstresiden.

Det er altså noen problemer med den rådende tolkningen av populisme. For det første passer de to nevnte definisjonene like godt på andre politiske bevegelser. Ikke fordi alle er populister, men fordi den forenklende konfliktaksen «oss mot dem» utgjør selve kjernen i politikk: Den bestemmer hva det er legitimt å frykte, og hvem vi skal anse som motstandere.

For det andre bidrar denne tolkningen til å dekke over reelle motsetninger i samfunnet. Når vi omtaler «oss og dem»-tenkningen som et høyrepopulistisk og iboende farlig fenomen, bidrar vi samtidig til delegitimere politisk kamp.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 12.5.2017.

Som Fanden leser Bibelen  

Fiendtligheten i norsk islamdebatt skyldes ikke politisk korrekthet eller islamofobi, men en underliggende tilstand som skaper mistillit: politisk anomi – kolliderende sett av spilleregler.

piranhas-123287_1280

Å spise eller bli spist. Det er alternativene når kaostilstanden rår i offentligheten.

Forestillingen om det homogene Norge er en seiglivet myte i den tilsynelatende evigvarende islamdebatten. Skjønt, evigvarende er den ikke: Islam var knapt et tema før 11. september 2001. Før den tid snakket man mest om innvandrere som nasjonale grupperinger, om de så var finske gjestearbeidere, pakistanske arbeidsinnvandrere eller vietnamesiske flyktninger. Ideen om at det er spesielt vanskelig å integrere «de andre» i en så homogen kultur som vår, har derimot blitt stående som en fast pilar i debatten.

Det er litt rart at denne forestillingen står så sterkt i en debatt som er preget av alt annet enn homogenitet. Der frontene slett ikke står mellom oss og dem, de homogene nordmennene og de fremmede muslimene. De står faktisk ikke der i det hele tatt. Kampen står mellom mange ulike ideologier og politiske grupperinger, med allianser på kryss og tvers. Er det noe den norske islamdebatten viser, er det hvor lite integrert den norske offentligheten kan være. Vi klarer ikke engang å bli enige om hva vi er uenige om, eller hvordan uenighetene kan håndteres.

De harde frontene, sterke følelsene og ufine ordene som kjennetegner debatten, har egentlig ikke så mye å gjøre med islam – eller med religion generelt. Eller innvandring. Den høye temperaturen kan ikke forstås uavhengig av de store spørsmålene diskusjonen krysser over i: nasjonale verdier, immigrasjon, velferd, samfunnssikkerhet, minoriteters rettigheter – og ikke minst ytringsfrihet og grensen for legitime meninger. Denne kompleksiteten bidrar i seg selv til å gjøre debatten kaotisk og posisjonene ofte vanskelige å forstå.

Men islam er heller ikke det eneste temaet som skaper hurlumhei i offentligheten – ta for eksempel Israel–Palestinakonflikten, norsk EU-medlemskap, feminisme, legers reservasjonsrett mot abort, klimaendringer eller fredning av ulv.

Det disse debattene har til felles, er en underliggende tilstand av politisk anomi, en manglende konsensus om spillereglene for politisk debatt og samhandling. Eller om hva spillet handler om, for den saks skyld, og hva som står på spill. Teorien om politisk anomi, som er et produkt av min doktorgradsavhandling, kan bidra til å forklare hvorfor noen debatter drukner i sin kontekst og stagnerer i skyttergraver.[i]

Før jeg sier mer om hva politisk anomi er og hvordan den norske islamdebatten preges av denne tilstanden, skal jeg oppsummere grovt hva som diskuteres. Siden jeg primært har forsket på andre kaosdebatter, støtter jeg meg på andres forskning på posisjonene i denne. Hensikten her er ikke å gi et fullstendig overblikk over debatten, men å skissere noen av hovedsporene og forklare hvorfor den er så ugjennomtrengelig.

Bekymringens historie

Det er litt vanskelig å identifisere et tidspunkt i historien der islamdebatten oppsto, ettersom temaet inngår i mange parallelle debatter. Men for å begynne et sted, kan man i hvert fall si at den har oppstått som et hovedspor i den bredere immigrasjonsdebatten relativt nylig. Immigrasjon har alltid vært et betent tema, men diskursen har endret seg en del over tid.[ii] På 1980- og -90-tallet var arbeidsinnvandringens press mot den norske velferdsstaten det mest sentrale temaet. Noe av det som ble diskutert, var bekymringene for at nordmenn skulle bli utkonkurrert på arbeidsmarkedet, at norsk fagorganisering ville svekkes og at innvandrere kom til landet for å utnytte velferdsgoder. På 90- og 2000-tallet ble disse problemene gjerne identifisert som et resultat av strukturelle internasjonale forhold som globalisering og nyliberalisme. Disse diskursene eksisterer fortsatt, men etter terrorangrepene 11. september 2001 endret hele samfunnsdebatten fokus.

Etter 11. september ble innvandring skrevet inn i en ganske annerledes internasjonal diskurs om vestlige verdier som truet av en ekspansiv politisk islamisme. Denne diskursen handlet ikke om innvandring per se, men den gjorde at innvandring fra muslimske land ble tolket ut fra et nytt sett av bekymringer: Politisk islam ble ansett som en utfordrer til europeisk kultur og vestlige frihetstradisjoner, og muslimer som potensielle terrorister og politiske ekstremister.

I Norge har denne diskursen vært ansett for å være i grenseland for legitime meninger, og dens sterkeste målbærer har vært Fremskrittspartiet.[iii] De andre partiene har stort sett prøvd å unngå spørsmål om immigrasjon og islam, noe som har gitt Frp stor definisjonsmakt i debatten.[iv] Men selv om den islamkritiske diskursen har blitt gradvis mer mainstream, har den hele tiden blitt utfordret fra etablerte liberalistiske og sosialistiske perspektiver. Kort oppsummert anses det fra et klassisk liberalistisk perspektiv som dypt problematisk å stigmatisere hele folkegrupper, og dermed forhåndsdømme uskyldige enkeltindivider. Fra et sosialistisk perspektiv er diskriminering ikke bare moralsk forkastelig, men også et ledd i å skape en ny underklasse, som igjen truer maktbalansen i arbeidslivet. I Norge er disse perspektivene utbredt både på høyre- og venstresiden.

Etter terrorangrepene den 22. juli 2011 har både den bredere immigrasjonsdebatten og den kryssende islamdebatten endret seg en del. Umiddelbart etter angrepene rådet en generell konsensus både blant politikere og i pressen om å roe ned konfliktnivået, noe som førte til at innvandring og islam i en periode ikke ble diskutert.[v] Fra halvåret før angrepene til halvåret etter, ble dekningen av innvandringspolitikk redusert fra en tredjedel av nyhetsstoffet til kun en tiendedel.[vi] Artikler med kritisk vinkling på immigrasjon, som relatert kriminalitet, press på velferdsstaten samt problematiske kulturelle og religiøse praksiser, fikk betydelig mindre plass i mediene. Temaer som høyreekstremisme, kontrajihadisme og rasisme, som mediene tidligere hadde fokusert svært lite på, fikk derimot mye oppmerksomhet.[vii] Fokusendringen gjorde at tidligere internettbaserte islamkritikere fikk slippe til på spalteplass, og at deres perspektiver ble ansett som viktig nyhetsstoff.[viii] Parallelt med denne utviklingen deltok også muslimer i økende grad i debatten, dog ikke for å representere en samlet gruppe: Mens muslimer som kritiserte islam fra et liberalistisk perspektiv ble invitert til å delta, ble sosialt og moralsk konservative muslimer som regel presentert med merkelapper som ekstremister og islamister.[ix]

En vesentlig endring etter 22. juli var at den fiendtlige debattkulturen rundt islamspørsmålet, og dens potensielle konsekvenser, ble etablert som referanseramme.[x] Sentralt i denne diskusjonen sto fundamentale spørsmål om norsk identitet, nasjonal kultur og samfunnsverdier. Før jeg ser nærmere på denne debatten, skal jeg presentere teorien om politisk anomi.

Kaostilstanden

Delte normer – allment aksepterte forventninger til hvordan man skal opptre i bestemte situasjoner – er en forutsetning for samhandling og kommunikasjon. I konfliktsituasjoner blir delte normer spesielt viktige, fordi de gjør det mulig å samarbeide på tvers av konkurrerende interesser og ideologier. Politisk anomi er en kaostilstand som oppstår når det ikke er mulig å etablere en felles aksept for hva slags spilleregler som gjelder, og dermed heller ikke hvilke reaksjoner som er legitime eller illegitime. Belønninger og sanksjoner fremstår dermed som vilkårlige, eller som et uttrykk for maktmisbruk. Når du ikke vet hva du kan forvente av andre, eller hva de forventer av deg, må du bare prøve deg frem. Og når alle prøver seg frem, basert på hver sin logikk, kan hele normsystemet bryte sammen.[xi]

Bokstavelig talt betyr anomi «lovløshet» eller «normløshet». Begrepet ble introdusert til samfunnsvitenskapen av Emile Durkheim, som brukte det til å forklare så forskjellige fenomener som dysfunksjonell arbeidsdeling og selvmord. Anomi ble et sentralt tema innen sosiologien på 1940-tallet, etter at Robert Merton brukte begrepet som årsaksforklaring for kriminalitet og annen «avvikende oppførsel». I løpet av en tjueårsperiode ble begrepet så hipt og kult at forskere brukte det til å forklare alt mulig, med det resultat at diskusjonen om anomi begynte å lide av anomi: Folk hadde så ulike oppfatninger av hva anomi var, at de snakket forbi hverandre og ble ganske sure. Etter hvert begynte forskere å unngå temaet, og i dag hører man knapt om det med mindre man studerer sosiologisk teori eller faghistorie.

Min teori om politisk anomi springer ikke ut av den sosiologiske tradisjonen, men av en empirisk analyse av kampen om Israel–Palestinakonflikten. Det som satte meg på sporet av anomi, var observasjonen av at det høye konfliktnivået rundt dette temaet er selvgenererende: Uansett hva du tar utgangspunkt i, blir det bråk. Alle normer som gir deg grunnlag for forventninger, meninger og krav, avvises av andre som illegitime – på bakgrunn av andre sett av normer.

Islamdebatten er ganske annerledes enn debatten om Israel–Palestinakonflikten, men et sammenliknbart aspekt er måten begge hele tiden stagnerer i skyttergraver på. Dette kan forstås i lys av den belgiske filosofen Chantal Mouffes demokratisyn. Hun går imot liberale teoretikere som hevder at offentligheten er fundert på rasjonell argumentasjon som skal skape legitime beslutninger basert på fellesskapets interesser. Mouffe kontrer med at det ikke finnes noen universelle kriterier for verken sannhet eller legitimitet: Det som avgjør hva som gjelder, er makt. Konsensus kan derfor ikke forstås som en bred, folkelig tilslutning til det beste argumentet, men som et resultat av at meninger som ikke passer inn, har blitt ekskludert.

I et demokratisk samfunn er det riktignok mye som passer inn, ettersom normer for pluralisme gjør det mulig å samarbeide og inngå kompromisser. Poenget her er at det alltid ligger et element av fare i offentlig debatt – en fare for at de normene som gir dine meninger innpass, skal miste legitimitet. Slike normer kan være å representere en anerkjent identitet, som en politisk organisasjon eller en marginalisert gruppe, eller å snakke på bakgrunn av et verdisystem eller en diskurs som offentligheten aksepterer.[xii] Derfor kan kampen om definisjonsmakten bli et spørsmål om å være eller ikke være, i politisk forstand. Idet en motstander ikke bare utfordrer dine meninger, men også dine kilder til legitimitet, blir den en eksistensiell trussel i dette spillet. I slike tilfeller kan du ikke forholde deg til vedkommende som en likeverdig diskusjonspartner, men som en fiende som må beseires.[xiii]

Det er her politisk anomi kommer inn. Merton forklarte anomi som et resultat av misforholdet mellom den egalitære ideologien i samfunnet – den amerikanske drømmen, som lovet at hardt arbeid var nøkkelen til suksess – og en sosial struktur som slett ikke ga folk like muligheter.[xiv] Tilsvarende kan man si at politisk anomi i denne konteksten skyldes et misforhold mellom forventningene folk har til å delta i en demokratisk debatt, og de fiendtlige og usaklige reaksjonene de blir møtt med. Men her handler det ikke om like muligheter – politisk anomi er en relasjonell tilstand som påvirker alle deltakernes handlingsrom. Merton forespeilet fem mulige strategier folk kan velge å håndtere anomi med: å akseptere situasjonen, å dyrke reglene ritualistisk, å tøye spillereglene for egen vinning, å gi opp, eller å yte motstand mot hele systemet. Det er selvsagt ikke et mål at folk skal finne seg i dårlige betingelser, men poenget her er som følger: Når aksept ikke lenger er normen, begynner hele normsystemet å rakne. I politiske debatter betyr dette at sentrale demokratiske normer, som å søke felles forståelse gjennom rasjonell argumentasjon, ikke lenger har noen kraft. Resultatet er at alle føler seg utsatt, og reagerer med «avvikende oppførsel». Og dermed er den onde sirkelen i gang.

Kampen om spillereglene

Jeg vil nå se nærmere på en utbredt motstandsstrategi i islamdebatten: å utfordre rommet for legitime ytringer. Siden den norske islamdebatten er skrevet inn i flere sentrale ideologier, grovt oppsummert som liberalistiske, sosialistiske, islamkritiske og islamistiske perspektiver, fungerer temaet ofte som en proxykonflikt – en symbolsk kamp – om noe langt større: samfunnets sjel. Derfor står det også mye mer på spill enn temaet skulle tilsi.

Siden 22. juli har det pågått en høylytt kamp om hvordan samfunnet skal forholde seg til ekstreme holdninger rundt innvandringsspørsmålet. Det faktum at angrepene var motivert av frykt for innvandring, gjorde at gjerningsmannens diskurs – og ikke minst dens gjenklang i Fremskrittspartiets argumentasjon og utbredelse i sosiale medier – ble oppfattet som en ny samfunnstrussel. Samtidig var det lite enighet om hva trusselen besto i, og hvordan den kunne håndteres. En del av denne debatten var spørsmålet om hvordan islam og innvandring diskuteres – og burde diskuteres – i offentligheten.

I en studie av denne debatten identifiserer medieforskerne Elisabeth Eide, Maria Kjølstad og Anja Naper to overordnede tilnærminger, som de kaller trykkokerdiskursen og ansvarlighetsdiskursen.[xv] Uten at deres studie går inn på politisk anomi, gir den et godt, illustrerende eksempel på denne tilstanden.

Trykkokerdiskursen argumenterer for at alle slags ytringer bør slippe til i media, uansett hvor uakseptable de skulle være. Den legger til grunn at meningsbryting er en forutsetning for et demokratisk samfunn, og at kraften i det beste argumentet vil føre til sannere og bedre konklusjoner. Diskursens bidragsytere hevder derfor at uakseptable argumenter burde «rives fra hverandre» og «debatteres til døde». Flere tolker dessuten angrepene den 22. juli som et angrep på demokratiet, og viser til daværende statsminister Jens Stoltenbergs motsvar om at Norge må skape mer åpenhet og demokrati. På et mer konkret nivå bekymrer diskursen seg over at terroristens verdensbilde i stor grad hadde fått næring av lukkede ekkokamre i sosiale medier, der deltakerne bekrefter hverandres holdninger og ikke trenger å forholde seg til motargumenter. Diskursen kritiserer media for å gi gjerningsmannen rett i at debatten er dominert av en politisk korrekt elite, der kontroversielle meninger blir undertrykket.

Ansvarlighetsdiskursen er grunnleggende uenig i at ekstreme ytringer i offentligheten fører til at de bakenforliggende holdningene blir bekjempet, og hevder at de tvert imot fører til en mer polarisert og hatefull debatt. Ifølge denne diskursen må ytringsfrihet balanseres med et ytringsansvar. I innvandringsdebatten anser den ubegrenset ytringsfrihet som spesielt problematisk, fordi den står i veien for minoriteters rett til å beskyttes mot diskriminering. Ansvarlighetsdiskursen advarer mot at stigmatiserende karakteristikker av minoriteter blir normalisert, fordi det kan korte ned avstanden mellom holdning og handling, og slik bidra til overgrep og vold. Dens forkjempere er også uenige i at islamkritikk ikke slipper til, og hevder snarere tvert imot, at ingen andre religioner eller minoritetsgrupper utsettes for så mye hets.

Artikkelforfatterne presenterer disse to diskursene som, vel, nettopp, diskurser – som systematiske tankesett som deles av en gruppe mennesker. Men de kan like godt forstås som opphav til kolliderende sett av diskursive normer. Forskjellen på disse er at diskurser skaper systematikk og mening i måten folk snakker og handler på, mens normer styrer hvordan de tolker, og hva de forventer, av hva som blir sagt og gjort. Det at flere diskursive normsett er i spill samtidig, betyr altså at en og samme ytring oppfattes på helt forskjellige måter.

Det er ikke så rart at sameksistensen av to så grunnleggende kolliderende normsett bidrar til kaos i offentligheten: De gjør at en lang liste av vanlige ytringer blir tolket både som et trussel mot demokratiet, som en sikkerhetstrussel og som stigmatisering av en allerede utsatt gruppe. Mens de som tenker i trykkokerbaner tolker politisk korrekthet og utestenging av ekstreme holdninger som uttrykk for at demokratiet er i fare, leser ansvarlighetstenkere den økende polariseringen som et tegn på at grunnleggende demokratiske spilleregler er svekket. Mens den første gruppen mener at islamkritikk må diskuteres i offentligheten for å unngå ekkokammereffekten, frykter den andre at akkurat slike ytringer vil normalisere vold og kanskje føre til flere terrorangrep. Mens den første er mest bekymret for å ekskludere «sinte unge menn» og andre politisk ytterliggående, er den andre mer redd for å fremmedgjøre minoriteter, blant annet fordi det kan føre til religiøs radikalisering. Dette vil si at alle som tolker islamdebatten ut ifra enten trykkoker- og ansvarlighetsnormer, vil lese svært mange innlegg med stor uro.

Politisk anomi fører altså til at meningsmotstandere ikke klarer å etablere en felles forståelse for hva de egentlig snakker om, og dermed tolker hverandres ytringer som Fanden leser Bibelen. Men dette er bare begynnelsen på problemet: Det grunnleggende misforholdet mellom trykkoker- og ansvarlighetsnormene gjør at veldig mange ytringer står i et nullsumspill, altså utfordrer hverandres legitimitet. Dermed oppløses den pluralistiske normen som offentligheten bygger på, så det blir kamp om plassen.

Når folk opplever sin egen posisjon som truet, i en sak som er viktig for dem, tøyer de gjerne spillereglene for å forbedre sin maktposisjon. Veldig mye av islamdebatten handler derfor slett ikke om islam, men om tilsynelatende urelaterte ting som enten undergraver eller bygger opp under legitimiteten til en type mening eller en politisk identitet. Men dette løser heller ikke problemet: Ettersom islamdebatten lider av politisk anomi, finnes det heller ikke noen allment aksepterte normer for å avgjøre hva som gjør en ytring legitim eller ikke.

En utbredt forventning er at faktaopplysninger om viktige samfunnsforhold har en klar berettigelse i offentligheten. Men hva som er en faktaopplysning, og hva som er politisk spill, finnes det delte meninger om. Dette gjelder spesielt i diskurser rundt etablerte våpenbegreper, betegnelser med en legitimerende kraft, som på grunn av sin anerkjente overbevisningseffekt også genererer definisjonskamper. Eksempler på våpenbegreper i islamdebatten er islamofobi, antisemittisme, politisk korrekthet, populisme og ekstreme holdninger. Når folk kommuniserer med likesinnede, er det stort sett helt åpenbart hva de mener når de bruker slike begreper. I meningsmotstanderes øyne, derimot, fremstår bruken av våpenbegreper gjerne som skitne triks. Derfor opplever ofte folk som advarer mot for eksempel islamofobi eller politisk korrekthet at de ikke blir tatt på alvor, eller til og med utsatt for trakassering. Dermed føler de seg ekskludert fra samtalen, selv om de står midt i den. Og når de klager på dårlig behandling, blir de beskyldt for å innta en illegitim underdog-posisjon. Og sånn fortsetter den onde sirkelen.

Oppsummerende betraktninger

Kaoset i den norske islamdebatten kan virke overdrevet. Særlig når man tenker på at muslimer utgjør en liten minoritet i Norge, og knapt deltar i debatten selv. Det blir mer forståelig om man tenker på den som en type debatt, heller enn en iboende egenskap ved temaet. Å delta i denne typen debatter føles som å være innelåst i et brennende hamsterhjul: Uansett hvor fort man løper, kommer man ikke videre, og det er smertefullt å stå stille. Som om det ikke er nok å kjempe for sine meninger; man må også kjempe for sin rett til å ytre dem. Og man har ingen våpen med kraft til å vinne. Emile Durkheim var inne på noe da han kalte anomi en tilstand av perpetual unhappiness.

Som tverrfaglig forsker befinner jeg meg ofte i kaosdebatter på tvers av etablerte diskurser og normsystemer. Derfor kan jeg godt se for meg at også denne artikkelen vil bli vranglest og oppfattet som truende. Jeg sidestiller jo islamofobi med politisk korrekthet! Er det ikke dét som er relativisme? Men nei – det er det ikke. Denne artikkelen utfordrer normen for å forstå legitimitet i politiske debatter, og det er noe helt annet. Poenget med å anerkjenne andres posisjoner, og forstå hvor de kommer fra, er at de da blir lettere å forholde seg til. Når man skjønner hvor kampen står, blir meningsmotstandere mindre farlige. Så kan debatten fortsette – det er dét offentligheten er til for.

Artikkelen ble publisert i Samtiden (01/2017) og Morgenbladet.no (13.3.2017)

Referanser

Andersson, Mette. 2012. «The debate about multicultural Norway before and after 22. July 2011.» Identities: Global Studies in Culture and Power 19 (4):418–427.

Bangstad, Sindre. 2013. «Inclusion and exclusion in the mediated public sphere: the case of Norway and its Muslims». Social Anthropology/Anthropologie Sociale 21 (3):356– 370.

Beyer, Audun, og Tine Ustad Figenschou. 2014. «The Limits of the Debate: How the Oslo Terror Shook the Norwegian Immigration Debate». The International Journal of Press/Politics 19 (4):430–452.

Brochmann, Grete, og Anniken Hagelund. 2011. «Migrants in the Scandinavian Welfare State: The Emergence of a Social Policy Problem». Nordic Journal of Migration Research 1 (1): 13–24.

Eide, Elisabeth, Maria Kjølstad, og Anja Naper. 2013. «After the 22. July terror in Norway: Media debates on freedom of expression and multiculturalism». Nordic Journal of Migration Research 3 (4):187–196.

Jupskås, Anders R. 2013. «The Progress Party: A Fairly Integrated Part of the Norwegian Party System». I Exposing the Demagogues: Right-Wing and National Populist Parties in Europe, ed. Karsten Grabow and Florian Hartleb, 205–236. Brussels, Belgium: Centre for European Studies.

Merton, Robert K. 1938. Social structure and anomie. Indianapolis: Bobbs-Merill.

Mouffe, Chantal. 1999. «Deliberative Democracy or Agonistic Pluralism?». Social Research 66 (3):745–58.

Sletteland, Anja. 2016. The battle over the Israel–Palestine conflict: A study of international political anomie. Ph.d.-avhandling. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Samfunnsvitenskapelig fakultet, Universitetet i Oslo.

Sluttnoter

[i] Sletteland (2016)

[ii] Brochmann og Hagelund (2011)

[iii] Figenschou og Beyer (2014)

[iv] Jupskås (2013)

[v] Andersson (2012)

[vi] Figenschou og Beyer (2014)

[vii] Bangstad (2013), Figenschou og Beyer (2014)

[viii] Figenschou og Beyer (2014)

[ix] Bangstad (2013), Andersson (2012).

[x] Eide, Kjølstad og Naper (2013)

[xi] Sletteland (2016)

[xii] Sletteland (2016)

[xiii] Mouffe (1999)

[xiv] Merton (1938)

[xv] Eide, Kjølstad og Naper (2013)

Hatefulle ytringer

Politisk hat er ikke irrasjonelt.

nettroll

Et sentralt spørsmål i medienes femårsmarkering av 22. juli var hvordan samfunnsdebatten har endret seg. Mange uttrykte bekymring for spredningen av det politiske hatet som lå til grunn for terrorhandlingen: Forestillingen om at Islam truer vår kultur, og at sosialdemokrater og venstreintellektuelle har bidratt til å sette nasjonen i fare.

Siden 22. juli har den norske offentligheten fungert som et laboratorium for å teste ulike teorier om hvordan politisk hat kan bekjempes.

En teori var at såkalte nettroll ville sprekke i solen, og at høyreekstreme meninger derfor måtte inviteres inn i offentligheten. Denne teorien ble raskt motbevist: Resultatet var slett ikke at de mistet legitimitet, men at de fikk større utbredelse. En annen teori var derfor at ordskiftet måtte reguleres mer, og hatefulle ytringer sensureres bort. Men da kommentarfeltene i flere nettaviser ble stengt, flyttet debattene seg bare inn i lukkede ekkokamre på Facebook. En tredje teori, som står sterkt for tiden, er at den høyreekstreme diskursen ikke har blitt konfrontert nok, så vrangforestillinger får leve videre.

Siden det har vist seg å være risikabelt å bruke offentligheten som laboratorium, kan det være lurt å tenke seg om.

Politisk hat er ikke noe som bare kjennetegner den populistiske høyresiden, men noe helt universelt. Såkalte ”hatefulle ytringer” som angriper personer eller grupper basert på for eksempel etnisk, religiøs eller politisk tilhørighet, er heller ikke irrasjonelle, men målrettede handlinger som springer ut av en opplevd trussel.

Denne trusselen er faktisk ganske reell, tatt i betraktning at politiske kamper utspilles langs to akser. Den ene er den politiske fronten i ideologiske konflikter – som Islam mot Vesten, kapitalismen mot kommunismen, arbeid mot kapital, eller frihet mot tvang. Når folk deltar i ideologiske kamper handler det ikke primært om å overbevise en motstander, men om å oppnå hegemoni, for å samle støtte i befokningen og få staten til å opptre på deres vegne. Derfor må de samtidig bekjempe ideologiske motstandere som arbeider for en annen politisk front.

En sentral drivkraft bak politisk hat er følelsen av å bli ekskludert fra en debatt som i høyeste grad angår deg. Denne følelsen oppstår når diskursen er sentrert rundt en politisk front som delegitimerer dine meninger, din identitet og det du oppfatter som sann og relevant kunnskap.

I debatten etter 22. juli har det ikke vært én hegemonisk diskurs – både tilhengere og kritikere av Eurabia-tesen har hatt sterk gjennomslagskraft. Siden begge oppfatter den andre diskursen som dominerende, er det mye hat på begge sider.

Selve ideen om at hatefulle ytringer er noe som skal bekjempes er dypt problematisk.

For det første gjør den at folk overser sin egen rolle i å bidra til et hatefullt ordskifte. Når man konfronterer høyreekstremt hat ut ifra en venstresidediskurs, bekrefter man motstandernes frykt for å bli ekskludert.

For det andre åpner den en maktkamp om hvem som får definere hvilken diskurs som hatefull, og dermed illegitim. Det er ikke gitt hvem som vinner den kampen. I USA, for eksempel, har deler av pro-Israelsiden fått stort gjennomslag for å definere pro-Palestinske diskurser som ”hate speech”, inkludert argumenter som er helt vanlige i Norge.

Løsningen er heller, som Don Draper i TV-serien Mad Men sa det så treffende: ”If you don’t like what they’re saying, change the conversation.” Bare gjennom å tilby alternative forklaringer på folks bekymringer – som kaoset i Midtøsten, den økende terrortrusselen og økonomiske og sosiale endringer – kan folk få noe annet å tro på.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 3.8.2016.

Skyggeøkonomien

Panama-papirene viser hvor farlig det nyliberalistiske systemet er.

 

Panama-720x480-720x480

Da Panama-papirene ble offentliggjort i april, så jeg for meg at dokumentlekkasjen ville få en av to mulige konsekvenser. Enten ville hele greien blåse over raskt, og verdens skattesnytere og narkobaroner få fortsette sin lysskye virksomhet i fred. Ellers ville den bli en skikkelig gamechanger i norsk og internasjonal politikk, som kunne endre handlingsrommet radikalt for både finansnæringen og sikkerhetspolitikken. To måneder etterpå er jeg både litt lettet og ganske skuffet over at jeg tok feil.

Heldigvis blåste ikke skandalen over. OECD reagerte raskt med å intensivere sitt arbeid mot skatteparadiser. Flere statsledere havnet i trøbbel på hjemmebane. I Norge bidro Panama-papirene til å utvide debatten om skattereform, og Oljefondets investeringer i skatteparadiser har mistet legitimitet.

Likevel har debatten vært skuffende tam. Det jeg har savnet, er faktisk mer frykt. Skatteparadiser er en del av en større struktur, den globale skyggeøkonomien, som også inkluderer lovverk og selskapsformer som gjør økonomisk hemmelighold mulig. Denne strukturen blir sjelden diskutert som en sikkerhetspolitisk utfordring. Men hvis det er noe vi burde ta inn over oss etter Panama-skandalen, er det at skyggeøkonomien gjør verden til et farlig sted.

Finanskrisen i 2007 var til dels et resultat av manglende innsyn. Hemmeligholdet gjorde det mulig for finansselskaper å utføre risikable transaksjoner på vegne av andre – uten å risikere noe selv. Da boblen sprakk, gikk 5 millioner arbeidsplasser tapt i Europa. Resultatet har vært at klasseskillene har økt, og dermed også mistilliten mellom folk, mellom land og til politiske ledere. Denne mistilliten har også bidratt til høyre-ekstremismens frammarsj i Europa, og alt det som følger med.

Etter Panama-lekkasjen har det ofte blitt nevnt at advokatselskapet Mossack Fonseca samarbeidet med personer som har bidratt til å spre atomvåpenteknologi til Nord-Korea og Iran, med en mistenkt våpensmugler i Sør-Afrika, med terrorfinansieringsmistenkte, med mafiaklaner og flere kjente narkosmuglere. På kundelisten sto også tre selskaper som bidro til å smøre Assad-regimets krigsmaskineri.

Disse faktorene har likevel ikke blitt noe mer enn anekdoter i debatten om skatteparadis. Men det de vitner om, er at det nyliberale politiske systemet som har muliggjort skyggeøkonomien er i krise. Dette systemet tjener kun kortsiktige interesser, og truer både demokrati og stabilitet i det lange løp. Panamaskandalen har gitt innsikt i et enormt problemkompleks, der både problemene og de politiske løsningene fører samme sted. Den nyliberale politikken som har dominert Europa og lagt press på Norge i flere tiår har ikke bare bidratt til å gjøre verden farligere, den har også gjort oss mindre frie.

Som svar på flyktningstrømmen fra Syria har Europa begynt å gå tilbake til stengte interne grenser. Terrortrusselen har blitt besvart med begrensninger på ytringsfrihet, masseovervåkning og bevæpning av politi. Som svar på finanskrisen har EU har valgt en omfattende innstrammingspolitikk, så vanlige folks levebrød og tilgang til nødvendige velferdstjenester står i fare.

Det er selvsagt bra om Panama-skandalen fører til at Norge trekker Oljefondet ut av skatteparadiser. Men kampen mot skatteparadiser bør ikke handle om å ha rene hender. Det bør handle om hvordan vi kan utvikle et nytt økonomisk og sikkerhetspolitisk internasjonalt regime som kan gjøre verden tryggere og mer rettferdig.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 6. juni 2016.

 

 

Lost in translation

Vi har faktisk noe å lære av den amerikanske debatten om Israel-Palestinakonflikten

Den amerikanske Israel-lobbyen har igjen kommet i søkelyset de siste månedene, etter deres høylytte motstand mot atomavtalen med Iran. Israel-lobbyen regnes som en sentral maktfaktor i amerikansk Midtøstenpolitikk. Etter John Mearsheimer og Stephen Walts’ berømte bok om Israel-lobbyen i 2007, har det i Norge blitt opplest og vedtatt at denne har skylden for USAs feilslåtte politikk på Israel-Palestinakonflikten. Det hevdes at Israel-lobbyen angriper meningsmotstandere og presser politikere til å handle imot amerikanske nasjonale interesser.

Mye av inntrykket vi har av den amerikanske diskursen, kommer fra debattdeltakere som Mearsheimer og Walt. De har opplevd trykket, og tatt det personlig. Når vi direkte importerer debattdeltakernes analyse, følger det lett noen misforståelser med på kjøpet.

For det første er det ikke tilfelle at Israel-kritikere er de eneste som får gjennomgå i denne debatten. Hver gang det skjer noe spesielt i konflikten – på bakken eller i internasjonal politikk – eksploderer debatten i sosiale medier, på universiteter, i lokalsamfunn og i politikken. Når lobbyorganisasjoner eller aktivistgrupper organiserer konferanser, dukker det ofte opp motdemonstrasjoner utenfor. Uansett hvilken side de støtter.

For det andre er det ikke sant at færre stemmer slipper til i USA. Alle perspektivene på Israel-Palestinakonflikten man hører i Norge, finnes det enda mer av der. Det finnes et mangfold av menneskerettighetsgrupper som støtter Palestina på folkerettslig grunnlag. Og radikalere som ser den amerikanske alliansen med Israel som en forlengelse av kolonitiden. Liberale sionister som ser tostatsløsningen som helt avgjørende for den jødiske statens fremtid. Og mer konservative grupper som ser Israel som demokratiets utpost i Midtøsten, i en evig kamp mot palestinske terrorister og fiendtlige naboland. Selv om pro-Israelske syn har større politisk gjennomslagskraft i USA enn pro-Palestinske, er det ingen som blir tiet i hjel.

For det tredje blir det litt søkt å sitte i Norge og hevde at USA handler mot sine egne interesser. Det finnes nemlig ingen enighet om hva som utgjør amerikanske interesser i Midtøsten. «Amerikanske interesser» er en såkalt ideograf i debatten, en verdi som gir et politisk syn legitimitet, og dermed alle kjemper om å ta eierskap til. Derfor finnes det mange konkurrerende perspektiver på hva som tjener amerikanske interesser i konflikten. Som å støtte Israel militært. Eller å få på plass en tostatsløsning. Eller å presse Israel til å følge folkeretten, så ikke hele systemet kollapser.

På dette området er debatten i USA og i Norge grunnleggende forskjellig. I Norge er folkeretten den viktigste ideografen i debatten. Her tar de fleste FNs legitimitet for gitt, selv om det er rift om hva folkeretten sier om Israel og Palestina. Dette premisset har derimot lite gjennomslagskraft i USA, ettersom USA uansett har makt til å overstyre FNs sikkerhetsråd. Måten temaet diskuteres har mye å si for bildet man sitter igjen med. Som at USA bare følger egne interesser i saken. Eller at Norge ikke gjør det, ettersom vi ikke snakker om temaet på den måten. Selv om forsvaret for folkeretten kanskje er Norges fremste utenrikspolitiske interesse.

Fra et typisk norsk, idealistisk perspektiv fremstår den amerikanske debatten kanskje som vel selvopptatt. Men fordelen med å argumentere ut ifra egeninteresser, er at det skaper en forhandlingsposisjon. Er det egentlig i Norges interesse å fortsette å finansiere Israels okkupasjon av Vestbredden? Hvis det ikke er det, burde vi stille tydeligere krav til Israel.

Teksten stod på trykk i Klassekampen den 13.9.2015

Myten om den late grekeren

alexislazy

Mye står på spill når skylden for Hellas-krisen skal fordeles.

Jeg vet ikke hvor mange avisartikler jeg har sett de siste årene som ”knuser myten” om at grekerne er late. Som trekker frem statistikk for å motbevise påstander som at de jobber for få timer, eller at pensjonsalderen er for lav. Hvorfor får det tilsynelatende enkle spørsmålet om grekernes arbeidsmoral så mye oppmerksomhet, og hvorfor vekker det så mye følelser? Jo, fordi ”latskapsmyten” utgjør en symbolsk skanse i en mye større kamp, der mangelen på delte spilleregler fører til kollektiv handlingslammelse.

I debatten om Hellas-krisen kjemper minst tre diskurser om definisjonsmakten. Den ene legger det meste av skylden på Hellas, og peker på faktorer som korrupsjon, høye offentlige utgifter og økonomisk overoptimisme som følge av medlemskapet i eurosonen fra 2001. Eller at grekerne er spesielt late eller udugelige, som noen hevder.

Den andre diskursen skylder på EUs nyliberale dogmatisme, som har fratatt Hellas muligheten til å velge en egnet motkonjunkturpolitikk. Den viser blant annet til lånevilkårene den greske regjeringen har måttet akseptere for å få kriselån av den såkalte Troikaen, bestående av Europakommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Troikaen har stilt strenge krav til nedskjæringer, noe som har bidratt til å forsterke nedgangen i økonomien. Det at størsteparten av kriselånene er blitt brukt til å nedbetale gjeld til blant annet tyske og franske banker heller enn å få i gang den greske økonomien, viser ifølge denne diskursen at EU er styrt av makt og ideologi på bekostning av befolkningenes interesser.

Den tredje diskursen legger skylden på internasjonale maktforhold som hverken Hellas eller EU har kontroll over. Årsaken til at den greske økonomien kollapset i utgangspunktet, var finanskrisen som begynte i USA i 2007. Blant dem som har påpekt USAs medskyldighet er nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz, som hevder at den kriseutløsende boligboblen oppsto fordi USA til dels finansierte krigene i Irak og Afghanistan med en offentlig stimulert bolig-bonanza og et farlig lavt rentenivå.

Når den greske latskapsmyten får så mye fokus, er det fordi den er blitt et symbol på hele kampen om hvor skylden for Hellas-krisen skal plasseres. Hvis krisen skyldes at grekere er late og korrumperte, kan det forsvares at Hellas ikke er i stand til å forvalte sin egen økonomi, og at nedskjæringspolitikken er et nødvendig onde.

Men hvis krisen derimot skyldes et strukturelt problem i EU eller i internasjonal økonomi generelt, kunne ”den late grekeren” like godt vært deg og meg, fordi alle kan bli handlingslammet i mangel på politisk selvstyre og økonomisk kontroll. Det som står på spill i debatten, er altså spørsmålet om nasjonal selvråderett overfor EUs økonomiske ideologi og internasjonale maktforhold.

Kampen om skyldspørsmålet er likevel ikke mer enn et symptom på et enda mer omfattende problem. Selv om det åpenbart er bedre å ta diskusjonen enn å la være, gjenstår fortsatt spørsmålet om hvem eller hva adressaten egentlig er. Hvem hadde makt til å forhindre krisen, og hva ville de ha gjort om de kunne?

Under rådende omstendigheter er svaret sannsynligvis ingen. Og hadde det vært noen, ville de trolig bare fortsatt som i dag. Problemet er at EUs økonomiske politikk er fanget av politisk anomi, eller mangel på stabile normer og regler for å koordinere politisk samhandling, en tilstand som fratar selv de mektigste muligheten til å få til vesentlige endringer.

I 1893 hevdet den franske sosiologen Emile Durkheim at organisk regulering var en forutsetning for samarbeid mellom grupper som opererer innen samme system. Durkheim ville trolig forutsett at misforholdet mellom politisk handlingsrom og økonomisk styring ville føre til anomi og bli en kilde til ustabilitet og konflikt i EU. Dette misforholdet har også vært en sentral kritikk av eurosamarbeidet siden starten. En av EUs varmeste forsvarere og mest konstruktive kritikere, den tyske sosiologen Jürgen Habermas, omtaler det som en ”politisk felle”.

Begrepet anomi er nyttig for å forstå hva slags problemer EU står overfor i Hellas-krisen. Gjennom min forskning på Israel-Palestinakonflikten har jeg blitt nysgjerrig på hvordan anomi oppstår i politiske sammenhenger, og utviklet en teori om politisk anomi. Forskningen min har kartlagt normstrukturer som ligger til grunn for politisk samhandling, og hvordan disse kan bli destabilisert. Noen av de samme strukturene kan også identifiseres i europeisk politikk.

Den første er det jeg vil kalle institusjonell anomi, som er mye av det samme som Habermas er inne på når han hevder at den manglende politiske reguleringen av euroen setter hele EU-samarbeidet i fare. Institusjonell anomi er et resultat av kolliderende normsystemer, som skaper mistillit til institusjoner som intervenerer i politiske konflikter. I den greske krisen kom det til uttrykk i forhandlingene mellom Troikaen og den greske regjeringen. Fordi Troikaens løsninger er basert på en helt annen diagnose enn den rådende diskursen i Hellas, er den greske tilliten til Troikaen tynnslitt. Dette ble veldig tydelig da 61 prosent av grekerne i folkeavstemningen 5. juli stemte nei til å ta imot flere kriselån, på tross av manglende alternativer.

Institusjonell anomi er til dels et resultat av det jeg kaller strukturell anomi, som innebærer at det skilles ut parallelle subsystemer som opererer etter adskilte normer og regler. En sentral kilde til strukturell anomi er at EU ikke har noen samlende felles offentlighet, så de fleste politiske problemer diskuteres innenfor nasjonale rammer. På den måten begrenses både befolkningenes mulighet til å bli hørt, og muligheten til å utvikle en felles forståelse for transnasjonale problemer. Dette skaper uløselige konflikter, som de vi i dag ser mellom Hellas og de av EUs medlemsland som deler Troikaens analyse av problemet.

En konsekvens av strukturell differensiering er det jeg kaller diskursiv anomi, som gjør det umulig å etablere en felles forståelse for noe som helst. Debatten om den late grekeren er et typisk eksempel på dette: Der noen tolker dette bildet som et empirisk riktig fenomen, tolker andre det som en hersketeknikk. Ettersom det ikke er mulig å komme til enighet på tvers av så ulike språknormer, reduseres debatten til en maktkamp der ulike sider demoniserer hverandre ut fra ulike premisser.

Begrepet politisk anomi kan ikke bare si noe om hvor sammensatt problemet er; det kan også gi en pekepinn på hva som skal til for å bryte den negative sirkelen. For å finne en løsning på Hellas-krisen, må enten tilliten til systemet gjenetableres, ellers må det erstattes av noe annet. Et godt sted å begynne diskusjonen, er hvilke normer og regler som trengs for å skape langsiktig økonomisk tillit i Europa og verden forøvrig.

Myten om den late grekeren stod på trykk i Morgenbladet den 31.07.2015

Bilde: Omikronproject