Politisk anomi

Farlig skyldfordeling

Slutt å skylde på hard språkbruk. Årsaken til polarisering er manglende anerkjennelse av kompleksiteten i vår tids konflikter.

Toppen av isfjell er gjerne spisse. Foto: Rachel Milford, Wikimedia Commons

I poplåten Ang. hatav den svenske marxistiske popgruppen Doktor Kosmos fra 2002 argumenterer vokalist Twiggy Pop for at politisk hat er bra: Om man ikke hater verden som den er, kan den aldri endres. Låten slutter med noe som høres ut som en radiodebatt mellom henne og en rasende fyr som anklager musikken deres for å skape hat. Samtalen slutter sånn:

 “Ja, men varför hat…”
“Ja, men va’ fan, om inte min farfars far hade hatat statarsystemet, så hade du plockat potatis åt Greve von Röv idag, istället för att spela i ditt lilla skitband”
“Tack så jävla mycket”
“Dra åt helvete”.

Jeg husker godt den tiden. På begynnelsen av 2000-tallet måtte venstresiden argumentere hardt for at klasse er noe som finnes. Ikke bare at ulikhet er et problem, men at det eksisterer i det hele tatt. Ofte ble vi avbitt av anklager om å stemple folk og sette grupper opp mot hverandre – ja, at vi i kraft av å påpeke problemet skaptekonflikter og hat. Første gang jeg hørte Ang. hatføltes det som å slippe ut av et fengsel. Det at en popgruppe satte ord på erfaringen av å ikke kunne uttrykke seg politisk uten å bli mistenkeliggjort, og ikke engang unnskyldte seg, var helt utrolig befriende. 

Siden den gang har vinden snudd flere ganger. I løpet av 2000-tallet ble klassebegrepet renvasket og delvis avpolitisert – selv Høyre gikk med på premisset om at økende ulikhet er et problem (i hvert fall ifølge velgerne), og omformulerte politikken sin som en løsning på det. 

Vinden har ikke blåst tilbake, den har ført oss til et helt annet sted – normalt omtalt som polarisering. Rent analytisk, som samtidsdiagnose, er det ingenting galt med dette begrepet. Tiden vi lever i er sterkt preget av økende avstand mellom politiske aktører, både partier, sosiale bevegelser og opinionsledere. Enten man ser på amerikansk politikk, Brexit, norsk innvandringsdebatt eller en hvilken som helst diskusjon i sosiale medier, er tendensen slående. Politiske motstandere bruker mindre tid på å diskutere løsninger på konflikter enn å prøve å delegitimere hverandres talerståsted. 

Problemet med begrepet ”polarisering” er at det har fått samme funksjon som ”hat” i nevnte Doktor Kosmos-låt. Ettersom alle er enig i at polarisering er et demokratisk problem, har det blitt et såkalt våpenbegrep: Om man vil sette på plass en meningsmotstander, kan det være nok å definere personens/gruppens meninger eller oppførsel som en årsak til polarisering. Hvis man får mange nok med på den definisjonen, har man tvunget motstanderne over på defensiven. Der kan de argumentere seg blå i fjeset – uavhengig av om de har gode eller dårlige poenger – og nesten ingen vil høre på dem uansett. Om de blir frustrerte og går til motangrep, fungerer deres aggresjon som bevis på polariserende oppførsel.

Politiske våpenbegreper er alltid et tveegget sverd: Jo mer effektive de blir, jo flere har interesse av å ta kontroll over meningsinnholdet. I polariseringens tid er slike begreper en oppskrift på kaos. Det at folk ikke får snakke fritt uten å bli mistenkeliggjort, betyr ikke at de holder kjeft – de bare finner noen andre å snakke med. 

Målt etter skadeeffekt på demokratiet er ”polarisering” er omtrent det verst tenkelige våpenbegrepet i polariseringens tid. Det bidrar nemlig til å delegitimere uenighet, som er en hovedårsak til den økende polariseringen. 

Den belgiske filosofen Chantal Mouffe advarte mot denne utviklingen allerede på begynnelsen av 2000-tallet, da hun forsket på utviklingen av høyrepopulisme i Europa. Hun argumenterte for at sentrumsorienteringen i liberale demokratier feide reelle konflikter under teppet og marginaliserte ytterkantene i politikken. Siden de største høyre- og venstresidepartiene samlet seg rundt et felles nyliberalt prosjekt, ble det stadig vanskeligere å se forskjell på dem og få gehør for andre syn. I stedet for å skape konsensus i samfunnet, førte sentrumsorienteringen til en utbredt misnøye og bidro til å undergrave folks tillit til demokratiet. Mens den liberale offentligheten så en annen vei, sådde høyrepopulistene skepsis til etablerte medier, forskere og politikere, og bygget seg opp som et alternativ utenfor demokratiske institusjoner. 

Siden Mouffe først kritiserte det liberale demokratiets manglende evne til å håndtere uforsonlig uenighet, har sosiale medier nærmest utkonkurrert den vanskelige, konsensusorienterte offentlige samtalen. Utviklingen av politiske parallellsamfunn har eskalert. I stedet for å måtte forholde seg til konkurrerende ideologier, verdier og vitenskapssyn, kan man krype inn i et trygt ekkokammer av likesinnede. Der står man fritt fram til å vranglese og stemple motstandere, for de eneste man trenger å overbevise, er ”sine egne”.

Høyrepopulister er slett ikke de eneste; ytre venstre har tatt opp konkurransen om å mobilisere på folks mistillit til etablerte sannheter. Uforsonlige mannsbevegelser og kvinnebevegelser har reist seg og gått til krig både mot hverandre og mot offentlighetens portvoktere. Det samme har rasister og islamkritikere og deres motpol, antirasister. Når medlemmer av ulike parallellsamfunn møtes, sitter våpenbegrepene løst, og kastes frem og tilbake. Anklager man noen for rasisme, kan man bli kalt rasist selv – eller knebler av ytringsfriheten. Kritiserer man Israel, blir man anklaget for antisemittisme. Kritiserer man Islam, blir man kalt islamofob eller rasist. Argumenterer man på bakgrunn av rase eller kjønn, blir man parkert for å drive ”identitetspolitikk”. Kritiserer man middelaldrende, hvite menn, blir man anklaget for aldersdiskriminering. Det vitenskapelige feltet byr også på en hel haug våpenbegreper man kan bruke for å parkere meningsmotstandere, som ”positivist”, ”postmodernist”, ”biologifornekter” eller ”kulturfornekter”.  

Den polariserende dynamikken i sosiale medier har for lengst trengt seg inn i offentligheten, der meningsmotstandere leser hverandres innlegg som Fanden leser Bibelen. I stedet for å interessere seg for hvor all aggresjonen kommer fra, bidrar mediene til å parkere frustrerte debattanter som polariserende krefter. Men det er ikke de som har skapt problemet. 

Det som har fått den offentlige samtalen til å bryte sammen, er den manglende anerkjennelsen av kompleksiteten i vår tids konflikter. Ingen av de nevnte konfliktlinjene er homogene på noe vis. De består av folk som kjemper forskjellige kamper og deltar i ulike sosiale nettverk, som ofte går i veien for hverandre. For at parallellsamfunnene skal kunne integreres i den demokratiske samtalen, må folk få definere sine egne posisjoner. Når man føler seg fri til å snakke uten å bli mistenkeliggjort, er det mye lettere å lytte til andre. Politisk hat er bare fruktbart når det rettes mot et undertrykkende system, ikke når det brukes til å undergrave demokratiet.

Teksten sto på trykk i Morgenbladet 28.3.2019. 

Les gjerne også Går det an å snakke med middelaldrende, hvite menn?og Offentlighetens portvoktere splitter venstresiden

Rasismedebattens problem

For å bekjempe urettferdighet, må vi først anerkjenne at den finnes. 

Spike Lee på Mahershala Alis plass i baksetet i filmen Green Book. Foto: Filmweb 

Oscar-akademiet burde sett det komme, bråket rundt tildelingen av verdens mest prestisjetunge filmpris til Green Book. Med valget av en tilsynelatende ukontroversiell gladfilm om raserelasjoner i USA plasket de rett uti en av de mest tilspissede konfliktene i vår tid. Men konflikten rundt rasespørsmålet er så uoversiktlig at de færreste skjønner hva Oscar-bråket handlet om. For uinnvidde så det kanskje ut som et uttrykk for misunnelse da Spike Lee, nominert for filmen BlacKkKlansman, stormet gjennom midtgangen og stilte seg med ryggen til scenen i protest. Eller at Donald Trump bare kom med nok en bisarr ”trumpisme” da han på Twitter kalte Spike Lees takketale et ”rasistisk angrep” på presidenten, som ifølge ham selv ”har gjort mer for afrikanske amerikanere” enn noen andre. 

Men det som nå kommer til syne, er topper av flere isfjell som har støtt mot hverandre i lang tid, på tvers av kontinenter. Oppgjørets time er i gang.

En forfatter som virkelig har fanget essensen av denne konflikten er britiske Reni Eddo-Lodge, som forrige fredag ble intervjuet av Sumaya Jirde Ali i Morgenbladetsalongen på Litteraturhuset i Oslo. Eddo-Lodge slo igjennom med et brak da hun i 2014 publiserte bloggposten Why I’m no longer talking to white people about race, som hun i 2017 utvidet til en bok med samme navn. 

Reni Eddo-Lodge. Foto:  Donna Robertson, Flickr

Boken er ikke et angrep på hvite mennesker, som tittelen kanskje gir inntrykk av, men en forklaring på hvorfor rasismedebatten er så betent og en personlig beretning om hvordan det oppleves å stå i midten av den. Den tar for seg den fargede befolkningens historie i Storbritannia, som startet i en tid der svarte ikke ble ansett som mennesker, men som varer. Kolonitiden befestet en forestilling om at svarte er mindre verdt enn hvite, som spredde seg over hele verden. Ideen om hvit overlegenhet forplantet seg i alle samfunnsinstitusjoner, og har aldri forsvunnet, selv om det ikke lenger er legitimt å forvare den. Problemet i dag er at historien er skrevet fra de hvites perspektiv, som primært er et oppgjør med fortidens spøkelser. Man må virkelig være spesielt interessert om man vil lære om den strukturelle rasismen som fargede mennesker fortsatt blir utsatt for til daglig, skriver Eddo-Lodge. 

Majoritetens kunnskapsmangel legger et ekstra lag på problemet. Mennesker som ikke har kjent rasismen på kroppen, føler gjerne at de deltar i samtalen på like vilkår, og definerer den dermed ut ifra sin egen posisjon. Et tydelig eksempel er reaksjonen Sumaya Jirde Ali fikk fra en hvit venninne da hun la ut et bilde av boken Why I’m no longer talking to white people about racepå Instagram: ”Er du rasist?”

Det vanskeligste med å stå i denne debatten, ifølge Eddo-Lodge, er ikke åpenbare rasister, for de vet man hvor man har. Noe som er mye vanskeligere, er å snakke med folk som ser på seg selv som antirasister, men tolker hele problemet som et sett av dårlige holdninger de kan bekjempe gjennom moralsk fordømmelse. Det var denne gruppen Eddo-Lodge prøvde å ”slå opp” med i det opprinnelige blogginnlegget. Problemet er ikke hudfargen, men at de ser verden gjennom en ”hvit ideologi”, der deres egne erfaringer og kampsaker fremstår som universelle. 

Det er her isfjellene kolliderer. Som ikke-hvit blir man stadig påminnet om at man ikke tilhører dette fellesskapet av likhet, og at man heller ikke har lik rett til å kjempe for sin sak. 

Et sentralt tema i Morgenbladetsalongen var hvorvidt den provoserende tittelen kan føre samtalen om rasisme videre, eller bare skaper mer avstand til den hvite majoriteten. Et tilsynelatende fasitsvar er at Eddo-Lodges bok fra 2017 har blitt en bestselger i Storbritannia og blitt oversatt til flere språk, så det å trekke seg høylytt tilbake kan virke som en god strategi for å få folk til å lytte. Men det er ikke der svaret ligger. 

Kampen mot strukturell rasisme har mye til felles med hvordan det var å snakke om seksuell trakassering før metoo. Kvinner som klaget, ble beskyldt for å ”ta en offerrolle” eller gjøre livet surt for andre som bare ville ha det trivelig.  Mekanismen som slår inn i rasismedebatten, er universell: Når noen kommer med en anklage folk ikke forstår, snur pekefingeren tilbake på dem. Det er rett og slett ikke legitimt å anklage folk uten grunn. Årsaken til at Eddo-Lodges bok har slått så til de grader gjennom, er at stadig flere har blitt oppmerksomme på både den strukturelle rasismen og antirasismens håpløse kår i offentligheten. 

Valget av Sumaya Jirde Ali som ordstyrer var kanskje naturlig, både fordi hun har bidratt til å åpne tematikken i den norske offentligheten, og fordi hun er så klok og sjarmerende at man kan regne med at arrangementet blir interessant. Problemet med samtalen var den ble for innforstått, så kjernen i konflikten ikke kom frem.

Her er boken særdeles opplysende, og veldig gjenkjennelig også fra et norsk perspektiv. Eddo-Lodge skriver direkte til den britiske venstresiden og kvinnebevegelsen, der hun i mange år har deltatt som aktivist. 

På venstresiden blir ofte rasisme definert som identitetspolitikk, noe som ikke bare må vike for klassepolitikk, men attpåtil blir bagatellisert og latterliggjort. Motsetningen mellom klasse og rase bygger i seg selv på en hvit ideologi, hevder Eddo-Lodge. Venstresiden har sett seg blind på en klassestruktur bestående av arbeiderklassen, middelklassen og overklassen. Men dagens klassesammensetning er langt mer sammensatt enn som så; både middel- og arbeiderklassen består av folk med og uten utdanning, trygge arbeidskontrakter og eiendom. I hvert sjikt kommer fargede mennesker dårligere ut. Den hvite klassemodellen er ikke bare et ideologisk problem, forklarer Eddo-Lodge i boken: alt fra sosialtjenester, utdanning og boligbygging i Storbritannia blir utviklet ut ifra denne modellen, som igjen bidrar til at forskjellene utvider seg. 

Denne måten å tenke på klasse og rasisme, som et sammenvevd problem, hadde ikke trengt å være et konfliktspørsmål for venstresiden. Eddo-Lodge har helt rett i at det er fargeblindheten som står i veien for å forene kreftene, ikke antirasistene som ”avsporer samtalen”.    

Hennes analyse av kvinnebevegelsens problem med rasisme treffer også godt. I utgangspunktet er kampen mot strukturell rasisme og patriarkatet ganske like: De handler om at man i kraft av sitt kjønn eller rase har fått tildelt dårligere kort, men forventes å spille på den dominerende gruppens premisser. Feminister er gjerne hyperbevisste på at det å trenge gjennom patriarkatets lydmur innebærer å bli latterliggjort, men blir likevel defensive når rasespørsmålet dukker opp. Årsaken til dette, ifølge Eddo-Lodge, er at kvinnebevegelsen er fanget i den samme hvite ideologien som resten av samfunnet gjennomsyres av. Og denne ideologien forteller folk at ordet ”rasisme” er en personlig anklage, ikke en systemkritikk.  

Grunnen til at Eddo-Lodge i sin tid valgte å melde seg ut av samtalen, var at det ble for emosjonelt utmattende å hele tiden måtte ta hensyn til de ”hvites” følelser. Hun hadde simpelthen fått nok av å prøve å snakke til folk som ikke skjønte hva hun sa, og reagerte med vantro og sinne. ”Det handler om å sette grenser for seg selv, for å beskytte sin egen sjel”, forteller hun i Morgenbladetsalongen. Heldigvis kom hun seg raskt tilbake i ringen. 

Måten rasismedebatten utspiller seg i samfunnet er spesielt problematisk for fargede mennesker, som blir personlig skvist mellom de støtende isfjellene. Det at frontene i konflikten ikke er avklart, gjør at problemet dukker opp i alle relaterte diskusjoner. Bare i Norge det siste året har isfjellene kommet til syne i debatter om alt fra identitetspolitikk og avkolonialisering av akademia til ytringsfrihet og rasistiske utsagn i offentligheten. For å finne en løsning på problemet, nytter det ikke å se til utlandet – selv Hollywood, verdens navle, er helt perpleks i møtet med rasismekonflikten. Men det går an å se parallellen til metoo, som har åpnet samfunnets øyne for strukturell sexisme. Også her er det en lang vei å gå, men stadig flere klarer å senke skjoldet og lytte selv om de blir konfrontert med egne privilegier. Prinsippet er det samme: For å bekjempe urettferdighet, må vi først anerkjenne at den finnes. 

Teksten ble publisert i Morgenbladet 01.03.2019

Som Fanden leser Bibelen  

Fiendtligheten i norsk islamdebatt skyldes ikke politisk korrekthet eller islamofobi, men en underliggende tilstand som skaper mistillit: politisk anomi – kolliderende sett av spilleregler.

piranhas-123287_1280

Å spise eller bli spist. Det er alternativene når kaostilstanden rår i offentligheten.

Forestillingen om det homogene Norge er en seiglivet myte i den tilsynelatende evigvarende islamdebatten. Skjønt, evigvarende er den ikke: Islam var knapt et tema før 11. september 2001. Før den tid snakket man mest om innvandrere som nasjonale grupperinger, om de så var finske gjestearbeidere, pakistanske arbeidsinnvandrere eller vietnamesiske flyktninger. Ideen om at det er spesielt vanskelig å integrere «de andre» i en så homogen kultur som vår, har derimot blitt stående som en fast pilar i debatten.

Det er litt rart at denne forestillingen står så sterkt i en debatt som er preget av alt annet enn homogenitet. Der frontene slett ikke står mellom oss og dem, de homogene nordmennene og de fremmede muslimene. De står faktisk ikke der i det hele tatt. Kampen står mellom mange ulike ideologier og politiske grupperinger, med allianser på kryss og tvers. Er det noe den norske islamdebatten viser, er det hvor lite integrert den norske offentligheten kan være. Vi klarer ikke engang å bli enige om hva vi er uenige om, eller hvordan uenighetene kan håndteres.

De harde frontene, sterke følelsene og ufine ordene som kjennetegner debatten, har egentlig ikke så mye å gjøre med islam – eller med religion generelt. Eller innvandring. Den høye temperaturen kan ikke forstås uavhengig av de store spørsmålene diskusjonen krysser over i: nasjonale verdier, immigrasjon, velferd, samfunnssikkerhet, minoriteters rettigheter – og ikke minst ytringsfrihet og grensen for legitime meninger. Denne kompleksiteten bidrar i seg selv til å gjøre debatten kaotisk og posisjonene ofte vanskelige å forstå.

Men islam er heller ikke det eneste temaet som skaper hurlumhei i offentligheten – ta for eksempel Israel–Palestinakonflikten, norsk EU-medlemskap, feminisme, legers reservasjonsrett mot abort, klimaendringer eller fredning av ulv.

Det disse debattene har til felles, er en underliggende tilstand av politisk anomi, en manglende konsensus om spillereglene for politisk debatt og samhandling. Eller om hva spillet handler om, for den saks skyld, og hva som står på spill. Teorien om politisk anomi, som er et produkt av min doktorgradsavhandling, kan bidra til å forklare hvorfor noen debatter drukner i sin kontekst og stagnerer i skyttergraver.[i]

Før jeg sier mer om hva politisk anomi er og hvordan den norske islamdebatten preges av denne tilstanden, skal jeg oppsummere grovt hva som diskuteres. Siden jeg primært har forsket på andre kaosdebatter, støtter jeg meg på andres forskning på posisjonene i denne. Hensikten her er ikke å gi et fullstendig overblikk over debatten, men å skissere noen av hovedsporene og forklare hvorfor den er så ugjennomtrengelig.

Bekymringens historie

Det er litt vanskelig å identifisere et tidspunkt i historien der islamdebatten oppsto, ettersom temaet inngår i mange parallelle debatter. Men for å begynne et sted, kan man i hvert fall si at den har oppstått som et hovedspor i den bredere immigrasjonsdebatten relativt nylig. Immigrasjon har alltid vært et betent tema, men diskursen har endret seg en del over tid.[ii] På 1980- og -90-tallet var arbeidsinnvandringens press mot den norske velferdsstaten det mest sentrale temaet. Noe av det som ble diskutert, var bekymringene for at nordmenn skulle bli utkonkurrert på arbeidsmarkedet, at norsk fagorganisering ville svekkes og at innvandrere kom til landet for å utnytte velferdsgoder. På 90- og 2000-tallet ble disse problemene gjerne identifisert som et resultat av strukturelle internasjonale forhold som globalisering og nyliberalisme. Disse diskursene eksisterer fortsatt, men etter terrorangrepene 11. september 2001 endret hele samfunnsdebatten fokus.

Etter 11. september ble innvandring skrevet inn i en ganske annerledes internasjonal diskurs om vestlige verdier som truet av en ekspansiv politisk islamisme. Denne diskursen handlet ikke om innvandring per se, men den gjorde at innvandring fra muslimske land ble tolket ut fra et nytt sett av bekymringer: Politisk islam ble ansett som en utfordrer til europeisk kultur og vestlige frihetstradisjoner, og muslimer som potensielle terrorister og politiske ekstremister.

I Norge har denne diskursen vært ansett for å være i grenseland for legitime meninger, og dens sterkeste målbærer har vært Fremskrittspartiet.[iii] De andre partiene har stort sett prøvd å unngå spørsmål om immigrasjon og islam, noe som har gitt Frp stor definisjonsmakt i debatten.[iv] Men selv om den islamkritiske diskursen har blitt gradvis mer mainstream, har den hele tiden blitt utfordret fra etablerte liberalistiske og sosialistiske perspektiver. Kort oppsummert anses det fra et klassisk liberalistisk perspektiv som dypt problematisk å stigmatisere hele folkegrupper, og dermed forhåndsdømme uskyldige enkeltindivider. Fra et sosialistisk perspektiv er diskriminering ikke bare moralsk forkastelig, men også et ledd i å skape en ny underklasse, som igjen truer maktbalansen i arbeidslivet. I Norge er disse perspektivene utbredt både på høyre- og venstresiden.

Etter terrorangrepene den 22. juli 2011 har både den bredere immigrasjonsdebatten og den kryssende islamdebatten endret seg en del. Umiddelbart etter angrepene rådet en generell konsensus både blant politikere og i pressen om å roe ned konfliktnivået, noe som førte til at innvandring og islam i en periode ikke ble diskutert.[v] Fra halvåret før angrepene til halvåret etter, ble dekningen av innvandringspolitikk redusert fra en tredjedel av nyhetsstoffet til kun en tiendedel.[vi] Artikler med kritisk vinkling på immigrasjon, som relatert kriminalitet, press på velferdsstaten samt problematiske kulturelle og religiøse praksiser, fikk betydelig mindre plass i mediene. Temaer som høyreekstremisme, kontrajihadisme og rasisme, som mediene tidligere hadde fokusert svært lite på, fikk derimot mye oppmerksomhet.[vii] Fokusendringen gjorde at tidligere internettbaserte islamkritikere fikk slippe til på spalteplass, og at deres perspektiver ble ansett som viktig nyhetsstoff.[viii] Parallelt med denne utviklingen deltok også muslimer i økende grad i debatten, dog ikke for å representere en samlet gruppe: Mens muslimer som kritiserte islam fra et liberalistisk perspektiv ble invitert til å delta, ble sosialt og moralsk konservative muslimer som regel presentert med merkelapper som ekstremister og islamister.[ix]

En vesentlig endring etter 22. juli var at den fiendtlige debattkulturen rundt islamspørsmålet, og dens potensielle konsekvenser, ble etablert som referanseramme.[x] Sentralt i denne diskusjonen sto fundamentale spørsmål om norsk identitet, nasjonal kultur og samfunnsverdier. Før jeg ser nærmere på denne debatten, skal jeg presentere teorien om politisk anomi.

Kaostilstanden

Delte normer – allment aksepterte forventninger til hvordan man skal opptre i bestemte situasjoner – er en forutsetning for samhandling og kommunikasjon. I konfliktsituasjoner blir delte normer spesielt viktige, fordi de gjør det mulig å samarbeide på tvers av konkurrerende interesser og ideologier. Politisk anomi er en kaostilstand som oppstår når det ikke er mulig å etablere en felles aksept for hva slags spilleregler som gjelder, og dermed heller ikke hvilke reaksjoner som er legitime eller illegitime. Belønninger og sanksjoner fremstår dermed som vilkårlige, eller som et uttrykk for maktmisbruk. Når du ikke vet hva du kan forvente av andre, eller hva de forventer av deg, må du bare prøve deg frem. Og når alle prøver seg frem, basert på hver sin logikk, kan hele normsystemet bryte sammen.[xi]

Bokstavelig talt betyr anomi «lovløshet» eller «normløshet». Begrepet ble introdusert til samfunnsvitenskapen av Emile Durkheim, som brukte det til å forklare så forskjellige fenomener som dysfunksjonell arbeidsdeling og selvmord. Anomi ble et sentralt tema innen sosiologien på 1940-tallet, etter at Robert Merton brukte begrepet som årsaksforklaring for kriminalitet og annen «avvikende oppførsel». I løpet av en tjueårsperiode ble begrepet så hipt og kult at forskere brukte det til å forklare alt mulig, med det resultat at diskusjonen om anomi begynte å lide av anomi: Folk hadde så ulike oppfatninger av hva anomi var, at de snakket forbi hverandre og ble ganske sure. Etter hvert begynte forskere å unngå temaet, og i dag hører man knapt om det med mindre man studerer sosiologisk teori eller faghistorie.

Min teori om politisk anomi springer ikke ut av den sosiologiske tradisjonen, men av en empirisk analyse av kampen om Israel–Palestinakonflikten. Det som satte meg på sporet av anomi, var observasjonen av at det høye konfliktnivået rundt dette temaet er selvgenererende: Uansett hva du tar utgangspunkt i, blir det bråk. Alle normer som gir deg grunnlag for forventninger, meninger og krav, avvises av andre som illegitime – på bakgrunn av andre sett av normer.

Islamdebatten er ganske annerledes enn debatten om Israel–Palestinakonflikten, men et sammenliknbart aspekt er måten begge hele tiden stagnerer i skyttergraver på. Dette kan forstås i lys av den belgiske filosofen Chantal Mouffes demokratisyn. Hun går imot liberale teoretikere som hevder at offentligheten er fundert på rasjonell argumentasjon som skal skape legitime beslutninger basert på fellesskapets interesser. Mouffe kontrer med at det ikke finnes noen universelle kriterier for verken sannhet eller legitimitet: Det som avgjør hva som gjelder, er makt. Konsensus kan derfor ikke forstås som en bred, folkelig tilslutning til det beste argumentet, men som et resultat av at meninger som ikke passer inn, har blitt ekskludert.

I et demokratisk samfunn er det riktignok mye som passer inn, ettersom normer for pluralisme gjør det mulig å samarbeide og inngå kompromisser. Poenget her er at det alltid ligger et element av fare i offentlig debatt – en fare for at de normene som gir dine meninger innpass, skal miste legitimitet. Slike normer kan være å representere en anerkjent identitet, som en politisk organisasjon eller en marginalisert gruppe, eller å snakke på bakgrunn av et verdisystem eller en diskurs som offentligheten aksepterer.[xii] Derfor kan kampen om definisjonsmakten bli et spørsmål om å være eller ikke være, i politisk forstand. Idet en motstander ikke bare utfordrer dine meninger, men også dine kilder til legitimitet, blir den en eksistensiell trussel i dette spillet. I slike tilfeller kan du ikke forholde deg til vedkommende som en likeverdig diskusjonspartner, men som en fiende som må beseires.[xiii]

Det er her politisk anomi kommer inn. Merton forklarte anomi som et resultat av misforholdet mellom den egalitære ideologien i samfunnet – den amerikanske drømmen, som lovet at hardt arbeid var nøkkelen til suksess – og en sosial struktur som slett ikke ga folk like muligheter.[xiv] Tilsvarende kan man si at politisk anomi i denne konteksten skyldes et misforhold mellom forventningene folk har til å delta i en demokratisk debatt, og de fiendtlige og usaklige reaksjonene de blir møtt med. Men her handler det ikke om like muligheter – politisk anomi er en relasjonell tilstand som påvirker alle deltakernes handlingsrom. Merton forespeilet fem mulige strategier folk kan velge å håndtere anomi med: å akseptere situasjonen, å dyrke reglene ritualistisk, å tøye spillereglene for egen vinning, å gi opp, eller å yte motstand mot hele systemet. Det er selvsagt ikke et mål at folk skal finne seg i dårlige betingelser, men poenget her er som følger: Når aksept ikke lenger er normen, begynner hele normsystemet å rakne. I politiske debatter betyr dette at sentrale demokratiske normer, som å søke felles forståelse gjennom rasjonell argumentasjon, ikke lenger har noen kraft. Resultatet er at alle føler seg utsatt, og reagerer med «avvikende oppførsel». Og dermed er den onde sirkelen i gang.

Kampen om spillereglene

Jeg vil nå se nærmere på en utbredt motstandsstrategi i islamdebatten: å utfordre rommet for legitime ytringer. Siden den norske islamdebatten er skrevet inn i flere sentrale ideologier, grovt oppsummert som liberalistiske, sosialistiske, islamkritiske og islamistiske perspektiver, fungerer temaet ofte som en proxykonflikt – en symbolsk kamp – om noe langt større: samfunnets sjel. Derfor står det også mye mer på spill enn temaet skulle tilsi.

Siden 22. juli har det pågått en høylytt kamp om hvordan samfunnet skal forholde seg til ekstreme holdninger rundt innvandringsspørsmålet. Det faktum at angrepene var motivert av frykt for innvandring, gjorde at gjerningsmannens diskurs – og ikke minst dens gjenklang i Fremskrittspartiets argumentasjon og utbredelse i sosiale medier – ble oppfattet som en ny samfunnstrussel. Samtidig var det lite enighet om hva trusselen besto i, og hvordan den kunne håndteres. En del av denne debatten var spørsmålet om hvordan islam og innvandring diskuteres – og burde diskuteres – i offentligheten.

I en studie av denne debatten identifiserer medieforskerne Elisabeth Eide, Maria Kjølstad og Anja Naper to overordnede tilnærminger, som de kaller trykkokerdiskursen og ansvarlighetsdiskursen.[xv] Uten at deres studie går inn på politisk anomi, gir den et godt, illustrerende eksempel på denne tilstanden.

Trykkokerdiskursen argumenterer for at alle slags ytringer bør slippe til i media, uansett hvor uakseptable de skulle være. Den legger til grunn at meningsbryting er en forutsetning for et demokratisk samfunn, og at kraften i det beste argumentet vil føre til sannere og bedre konklusjoner. Diskursens bidragsytere hevder derfor at uakseptable argumenter burde «rives fra hverandre» og «debatteres til døde». Flere tolker dessuten angrepene den 22. juli som et angrep på demokratiet, og viser til daværende statsminister Jens Stoltenbergs motsvar om at Norge må skape mer åpenhet og demokrati. På et mer konkret nivå bekymrer diskursen seg over at terroristens verdensbilde i stor grad hadde fått næring av lukkede ekkokamre i sosiale medier, der deltakerne bekrefter hverandres holdninger og ikke trenger å forholde seg til motargumenter. Diskursen kritiserer media for å gi gjerningsmannen rett i at debatten er dominert av en politisk korrekt elite, der kontroversielle meninger blir undertrykket.

Ansvarlighetsdiskursen er grunnleggende uenig i at ekstreme ytringer i offentligheten fører til at de bakenforliggende holdningene blir bekjempet, og hevder at de tvert imot fører til en mer polarisert og hatefull debatt. Ifølge denne diskursen må ytringsfrihet balanseres med et ytringsansvar. I innvandringsdebatten anser den ubegrenset ytringsfrihet som spesielt problematisk, fordi den står i veien for minoriteters rett til å beskyttes mot diskriminering. Ansvarlighetsdiskursen advarer mot at stigmatiserende karakteristikker av minoriteter blir normalisert, fordi det kan korte ned avstanden mellom holdning og handling, og slik bidra til overgrep og vold. Dens forkjempere er også uenige i at islamkritikk ikke slipper til, og hevder snarere tvert imot, at ingen andre religioner eller minoritetsgrupper utsettes for så mye hets.

Artikkelforfatterne presenterer disse to diskursene som, vel, nettopp, diskurser – som systematiske tankesett som deles av en gruppe mennesker. Men de kan like godt forstås som opphav til kolliderende sett av diskursive normer. Forskjellen på disse er at diskurser skaper systematikk og mening i måten folk snakker og handler på, mens normer styrer hvordan de tolker, og hva de forventer, av hva som blir sagt og gjort. Det at flere diskursive normsett er i spill samtidig, betyr altså at en og samme ytring oppfattes på helt forskjellige måter.

Det er ikke så rart at sameksistensen av to så grunnleggende kolliderende normsett bidrar til kaos i offentligheten: De gjør at en lang liste av vanlige ytringer blir tolket både som et trussel mot demokratiet, som en sikkerhetstrussel og som stigmatisering av en allerede utsatt gruppe. Mens de som tenker i trykkokerbaner tolker politisk korrekthet og utestenging av ekstreme holdninger som uttrykk for at demokratiet er i fare, leser ansvarlighetstenkere den økende polariseringen som et tegn på at grunnleggende demokratiske spilleregler er svekket. Mens den første gruppen mener at islamkritikk må diskuteres i offentligheten for å unngå ekkokammereffekten, frykter den andre at akkurat slike ytringer vil normalisere vold og kanskje føre til flere terrorangrep. Mens den første er mest bekymret for å ekskludere «sinte unge menn» og andre politisk ytterliggående, er den andre mer redd for å fremmedgjøre minoriteter, blant annet fordi det kan føre til religiøs radikalisering. Dette vil si at alle som tolker islamdebatten ut ifra enten trykkoker- og ansvarlighetsnormer, vil lese svært mange innlegg med stor uro.

Politisk anomi fører altså til at meningsmotstandere ikke klarer å etablere en felles forståelse for hva de egentlig snakker om, og dermed tolker hverandres ytringer som Fanden leser Bibelen. Men dette er bare begynnelsen på problemet: Det grunnleggende misforholdet mellom trykkoker- og ansvarlighetsnormene gjør at veldig mange ytringer står i et nullsumspill, altså utfordrer hverandres legitimitet. Dermed oppløses den pluralistiske normen som offentligheten bygger på, så det blir kamp om plassen.

Når folk opplever sin egen posisjon som truet, i en sak som er viktig for dem, tøyer de gjerne spillereglene for å forbedre sin maktposisjon. Veldig mye av islamdebatten handler derfor slett ikke om islam, men om tilsynelatende urelaterte ting som enten undergraver eller bygger opp under legitimiteten til en type mening eller en politisk identitet. Men dette løser heller ikke problemet: Ettersom islamdebatten lider av politisk anomi, finnes det heller ikke noen allment aksepterte normer for å avgjøre hva som gjør en ytring legitim eller ikke.

En utbredt forventning er at faktaopplysninger om viktige samfunnsforhold har en klar berettigelse i offentligheten. Men hva som er en faktaopplysning, og hva som er politisk spill, finnes det delte meninger om. Dette gjelder spesielt i diskurser rundt etablerte våpenbegreper, betegnelser med en legitimerende kraft, som på grunn av sin anerkjente overbevisningseffekt også genererer definisjonskamper. Eksempler på våpenbegreper i islamdebatten er islamofobi, antisemittisme, politisk korrekthet, populisme og ekstreme holdninger. Når folk kommuniserer med likesinnede, er det stort sett helt åpenbart hva de mener når de bruker slike begreper. I meningsmotstanderes øyne, derimot, fremstår bruken av våpenbegreper gjerne som skitne triks. Derfor opplever ofte folk som advarer mot for eksempel islamofobi eller politisk korrekthet at de ikke blir tatt på alvor, eller til og med utsatt for trakassering. Dermed føler de seg ekskludert fra samtalen, selv om de står midt i den. Og når de klager på dårlig behandling, blir de beskyldt for å innta en illegitim underdog-posisjon. Og sånn fortsetter den onde sirkelen.

Oppsummerende betraktninger

Kaoset i den norske islamdebatten kan virke overdrevet. Særlig når man tenker på at muslimer utgjør en liten minoritet i Norge, og knapt deltar i debatten selv. Det blir mer forståelig om man tenker på den som en type debatt, heller enn en iboende egenskap ved temaet. Å delta i denne typen debatter føles som å være innelåst i et brennende hamsterhjul: Uansett hvor fort man løper, kommer man ikke videre, og det er smertefullt å stå stille. Som om det ikke er nok å kjempe for sine meninger; man må også kjempe for sin rett til å ytre dem. Og man har ingen våpen med kraft til å vinne. Emile Durkheim var inne på noe da han kalte anomi en tilstand av perpetual unhappiness.

Som tverrfaglig forsker befinner jeg meg ofte i kaosdebatter på tvers av etablerte diskurser og normsystemer. Derfor kan jeg godt se for meg at også denne artikkelen vil bli vranglest og oppfattet som truende. Jeg sidestiller jo islamofobi med politisk korrekthet! Er det ikke dét som er relativisme? Men nei – det er det ikke. Denne artikkelen utfordrer normen for å forstå legitimitet i politiske debatter, og det er noe helt annet. Poenget med å anerkjenne andres posisjoner, og forstå hvor de kommer fra, er at de da blir lettere å forholde seg til. Når man skjønner hvor kampen står, blir meningsmotstandere mindre farlige. Så kan debatten fortsette – det er dét offentligheten er til for.

Artikkelen ble publisert i Samtiden (01/2017) og Morgenbladet.no (13.3.2017)

Referanser

Andersson, Mette. 2012. «The debate about multicultural Norway before and after 22. July 2011.» Identities: Global Studies in Culture and Power 19 (4):418–427.

Bangstad, Sindre. 2013. «Inclusion and exclusion in the mediated public sphere: the case of Norway and its Muslims». Social Anthropology/Anthropologie Sociale 21 (3):356– 370.

Beyer, Audun, og Tine Ustad Figenschou. 2014. «The Limits of the Debate: How the Oslo Terror Shook the Norwegian Immigration Debate». The International Journal of Press/Politics 19 (4):430–452.

Brochmann, Grete, og Anniken Hagelund. 2011. «Migrants in the Scandinavian Welfare State: The Emergence of a Social Policy Problem». Nordic Journal of Migration Research 1 (1): 13–24.

Eide, Elisabeth, Maria Kjølstad, og Anja Naper. 2013. «After the 22. July terror in Norway: Media debates on freedom of expression and multiculturalism». Nordic Journal of Migration Research 3 (4):187–196.

Jupskås, Anders R. 2013. «The Progress Party: A Fairly Integrated Part of the Norwegian Party System». I Exposing the Demagogues: Right-Wing and National Populist Parties in Europe, ed. Karsten Grabow and Florian Hartleb, 205–236. Brussels, Belgium: Centre for European Studies.

Merton, Robert K. 1938. Social structure and anomie. Indianapolis: Bobbs-Merill.

Mouffe, Chantal. 1999. «Deliberative Democracy or Agonistic Pluralism?». Social Research 66 (3):745–58.

Sletteland, Anja. 2016. The battle over the Israel–Palestine conflict: A study of international political anomie. Ph.d.-avhandling. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Samfunnsvitenskapelig fakultet, Universitetet i Oslo.

Sluttnoter

[i] Sletteland (2016)

[ii] Brochmann og Hagelund (2011)

[iii] Figenschou og Beyer (2014)

[iv] Jupskås (2013)

[v] Andersson (2012)

[vi] Figenschou og Beyer (2014)

[vii] Bangstad (2013), Figenschou og Beyer (2014)

[viii] Figenschou og Beyer (2014)

[ix] Bangstad (2013), Andersson (2012).

[x] Eide, Kjølstad og Naper (2013)

[xi] Sletteland (2016)

[xii] Sletteland (2016)

[xiii] Mouffe (1999)

[xiv] Merton (1938)

[xv] Eide, Kjølstad og Naper (2013)

Apartheids-ABC

Israeli Apartheid Week har blitt en årlig øvelse i å holde seg for ørene.

illustrasjonsbilde misforståelse

Israeli Apartheid Week (IAW) ble nylig markert i Norge for fjerde år på rad, og ble stort sett møtt med et stort snork fra media. En av få reaksjoner kom fra Israels ambassadør Rafael Schutz, som sendte en offisiell klage til Klassekampens redaktør etter at avisen trykket en annonse for IAW. Klagen rettet seg ikke mot arrangørene, men til Bjørgulv Braanen, for å gi et talerør til ”kamuflert antisemittisme” og en ”hatkampanje” mot Israel. I klagebrevet, som ble spredt gjennom en sponset annonse på Facebook, skriver Schutz at hensikten med IAW er å nekte det jødiske folket retten til å leve fritt og beskyttet i sin egen stat.

Braanen har ikke svart på brevet, og arrangørene av IAW har heller ikke svart på tiltalen. Men hvis det skal være noe poeng i å organisere IAW år etter år, burde arrangørene i det minste ha som mål å bli forstått, og mediene være rustet til å håndtere rabalderet.

Når ulike miljøer bruker begrepet ”israelsk apartheid”, snakker de om helt forskjellige ting. Det finnes nemlig ingen avklarte definisjoner av begrepet apartheid eller hvilket territorium Israel refererer til.

På pro-Palestinasiden er det ganske stor uenighet om hvorvidt ”apartheid” er en treffende diagnose og et strategisk nyttig begrep. De som bruker dette begrepet, tar utgangspunkt i at det er en empirisk korrekt beskrivelse av situasjonen. Apartheid regnes som en av Israels metoder for å ta makt over området, og refererer til praksiser som forfordeler jøder på bekostning av palestinere. I denne konteksten defineres Israel som alle områdene Israel kontrollerer, noe som inkluderer den militærokkuperte Vestbredden og ”utendørsfengselet” Gaza.

På pro-Israelsiden fremstår denne fremstillingen av Israel som helt absurd, men noen stiller seg mer åpne for kritikken enn andre. Liberale sionister er også imot okkupasjonen, men de anser den som legitim og nødvendig inntil en fredsavtale er signert. Deres største frykt er at tostatsløsningen skal kollapse, så Israel må ta ansvar for Vestbredden. Da vil jødene etter hvert vil komme i mindretall, og Israel bli stilt overfor valget om å bli en flernasjonal stat eller en jødisk apartheidstat. Apartheid defineres her som et mindretallsstyre som systematisk diskriminerer majoriteten. Liberale sionister går ikke med på at apartheidbegrepet er passende for dagens situasjon. De trekker et klart skille mellom Israel og de okkuperte områdene, og viser til at jøder og arabere innenfor Israels grenser har like politiske og juridiske rettigheter.

Konservative sionister leser både pro-palestinske og liberalsionistiske utsagn om israelsk apartheid med stor mistenksomhet. Denne gruppen definerer apartheid som et styresett motsatt av demokrati, preget av segregasjon og ulike rettigheter. De tolker Israel ut ifra en regional kontekst, der nabolandene er langt mindre demokratiske. I denne geografiske konteksten er det dessuten den jødiske staten som utgjør en sårbar minoritet. Israel defineres her som de bittesmå områdene der jødene har selvstyre, inkludert bosettingene. Israels kontroll over sikkerheten i palestinske områder handler her utelukkende om selvforsvar.

Den israelske ambassadørens klagebrev til Klassekampen illustrerer hvordan mange sionister tolker Israeli Apartheid Week: Som et uttrykk for fordekt jødehat. Heldigvis tar de feil. De fleste deltakerne på IAW drives av solidaritet med palestinere og motstand mot apartheid, og ikke av hat mot jøder. Pro-palestinasiden gjør seg selv en bjørnetjeneste når de ikke går ambassadør Schutz’ tolkningsamme i møte. Frykten for europeisk jødehat er nemlig en sentral drivkraft bak høyredreiningen i israelsk politikk, noe som virkelig skader palestinernes sak.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 6. april 2016.

Myten om den late grekeren

alexislazy

Mye står på spill når skylden for Hellas-krisen skal fordeles.

Jeg vet ikke hvor mange avisartikler jeg har sett de siste årene som ”knuser myten” om at grekerne er late. Som trekker frem statistikk for å motbevise påstander som at de jobber for få timer, eller at pensjonsalderen er for lav. Hvorfor får det tilsynelatende enkle spørsmålet om grekernes arbeidsmoral så mye oppmerksomhet, og hvorfor vekker det så mye følelser? Jo, fordi ”latskapsmyten” utgjør en symbolsk skanse i en mye større kamp, der mangelen på delte spilleregler fører til kollektiv handlingslammelse.

I debatten om Hellas-krisen kjemper minst tre diskurser om definisjonsmakten. Den ene legger det meste av skylden på Hellas, og peker på faktorer som korrupsjon, høye offentlige utgifter og økonomisk overoptimisme som følge av medlemskapet i eurosonen fra 2001. Eller at grekerne er spesielt late eller udugelige, som noen hevder.

Den andre diskursen skylder på EUs nyliberale dogmatisme, som har fratatt Hellas muligheten til å velge en egnet motkonjunkturpolitikk. Den viser blant annet til lånevilkårene den greske regjeringen har måttet akseptere for å få kriselån av den såkalte Troikaen, bestående av Europakommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Troikaen har stilt strenge krav til nedskjæringer, noe som har bidratt til å forsterke nedgangen i økonomien. Det at størsteparten av kriselånene er blitt brukt til å nedbetale gjeld til blant annet tyske og franske banker heller enn å få i gang den greske økonomien, viser ifølge denne diskursen at EU er styrt av makt og ideologi på bekostning av befolkningenes interesser.

Den tredje diskursen legger skylden på internasjonale maktforhold som hverken Hellas eller EU har kontroll over. Årsaken til at den greske økonomien kollapset i utgangspunktet, var finanskrisen som begynte i USA i 2007. Blant dem som har påpekt USAs medskyldighet er nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz, som hevder at den kriseutløsende boligboblen oppsto fordi USA til dels finansierte krigene i Irak og Afghanistan med en offentlig stimulert bolig-bonanza og et farlig lavt rentenivå.

Når den greske latskapsmyten får så mye fokus, er det fordi den er blitt et symbol på hele kampen om hvor skylden for Hellas-krisen skal plasseres. Hvis krisen skyldes at grekere er late og korrumperte, kan det forsvares at Hellas ikke er i stand til å forvalte sin egen økonomi, og at nedskjæringspolitikken er et nødvendig onde.

Men hvis krisen derimot skyldes et strukturelt problem i EU eller i internasjonal økonomi generelt, kunne ”den late grekeren” like godt vært deg og meg, fordi alle kan bli handlingslammet i mangel på politisk selvstyre og økonomisk kontroll. Det som står på spill i debatten, er altså spørsmålet om nasjonal selvråderett overfor EUs økonomiske ideologi og internasjonale maktforhold.

Kampen om skyldspørsmålet er likevel ikke mer enn et symptom på et enda mer omfattende problem. Selv om det åpenbart er bedre å ta diskusjonen enn å la være, gjenstår fortsatt spørsmålet om hvem eller hva adressaten egentlig er. Hvem hadde makt til å forhindre krisen, og hva ville de ha gjort om de kunne?

Under rådende omstendigheter er svaret sannsynligvis ingen. Og hadde det vært noen, ville de trolig bare fortsatt som i dag. Problemet er at EUs økonomiske politikk er fanget av politisk anomi, eller mangel på stabile normer og regler for å koordinere politisk samhandling, en tilstand som fratar selv de mektigste muligheten til å få til vesentlige endringer.

I 1893 hevdet den franske sosiologen Emile Durkheim at organisk regulering var en forutsetning for samarbeid mellom grupper som opererer innen samme system. Durkheim ville trolig forutsett at misforholdet mellom politisk handlingsrom og økonomisk styring ville føre til anomi og bli en kilde til ustabilitet og konflikt i EU. Dette misforholdet har også vært en sentral kritikk av eurosamarbeidet siden starten. En av EUs varmeste forsvarere og mest konstruktive kritikere, den tyske sosiologen Jürgen Habermas, omtaler det som en ”politisk felle”.

Begrepet anomi er nyttig for å forstå hva slags problemer EU står overfor i Hellas-krisen. Gjennom min forskning på Israel-Palestinakonflikten har jeg blitt nysgjerrig på hvordan anomi oppstår i politiske sammenhenger, og utviklet en teori om politisk anomi. Forskningen min har kartlagt normstrukturer som ligger til grunn for politisk samhandling, og hvordan disse kan bli destabilisert. Noen av de samme strukturene kan også identifiseres i europeisk politikk.

Den første er det jeg vil kalle institusjonell anomi, som er mye av det samme som Habermas er inne på når han hevder at den manglende politiske reguleringen av euroen setter hele EU-samarbeidet i fare. Institusjonell anomi er et resultat av kolliderende normsystemer, som skaper mistillit til institusjoner som intervenerer i politiske konflikter. I den greske krisen kom det til uttrykk i forhandlingene mellom Troikaen og den greske regjeringen. Fordi Troikaens løsninger er basert på en helt annen diagnose enn den rådende diskursen i Hellas, er den greske tilliten til Troikaen tynnslitt. Dette ble veldig tydelig da 61 prosent av grekerne i folkeavstemningen 5. juli stemte nei til å ta imot flere kriselån, på tross av manglende alternativer.

Institusjonell anomi er til dels et resultat av det jeg kaller strukturell anomi, som innebærer at det skilles ut parallelle subsystemer som opererer etter adskilte normer og regler. En sentral kilde til strukturell anomi er at EU ikke har noen samlende felles offentlighet, så de fleste politiske problemer diskuteres innenfor nasjonale rammer. På den måten begrenses både befolkningenes mulighet til å bli hørt, og muligheten til å utvikle en felles forståelse for transnasjonale problemer. Dette skaper uløselige konflikter, som de vi i dag ser mellom Hellas og de av EUs medlemsland som deler Troikaens analyse av problemet.

En konsekvens av strukturell differensiering er det jeg kaller diskursiv anomi, som gjør det umulig å etablere en felles forståelse for noe som helst. Debatten om den late grekeren er et typisk eksempel på dette: Der noen tolker dette bildet som et empirisk riktig fenomen, tolker andre det som en hersketeknikk. Ettersom det ikke er mulig å komme til enighet på tvers av så ulike språknormer, reduseres debatten til en maktkamp der ulike sider demoniserer hverandre ut fra ulike premisser.

Begrepet politisk anomi kan ikke bare si noe om hvor sammensatt problemet er; det kan også gi en pekepinn på hva som skal til for å bryte den negative sirkelen. For å finne en løsning på Hellas-krisen, må enten tilliten til systemet gjenetableres, ellers må det erstattes av noe annet. Et godt sted å begynne diskusjonen, er hvilke normer og regler som trengs for å skape langsiktig økonomisk tillit i Europa og verden forøvrig.

Myten om den late grekeren stod på trykk i Morgenbladet den 31.07.2015

Bilde: Omikronproject