Israeli Apartheid Week har blitt en årlig øvelse i å holde seg for ørene.

Israeli Apartheid Week (IAW) ble nylig markert i Norge for fjerde år på rad, og ble stort sett møtt med et stort snork fra media. En av få reaksjoner kom fra Israels ambassadør Rafael Schutz, som sendte en offisiell klage til Klassekampens redaktør etter at avisen trykket en annonse for IAW. Klagen rettet seg ikke mot arrangørene, men til Bjørgulv Braanen, for å gi et talerør til ”kamuflert antisemittisme” og en ”hatkampanje” mot Israel. I klagebrevet, som ble spredt gjennom en sponset annonse på Facebook, skriver Schutz at hensikten med IAW er å nekte det jødiske folket retten til å leve fritt og beskyttet i sin egen stat.

Braanen har ikke svart på brevet, og arrangørene av IAW har heller ikke svart på tiltalen. Men hvis det skal være noe poeng i å organisere IAW år etter år, burde arrangørene i det minste ha som mål å bli forstått, og mediene være rustet til å håndtere rabalderet.

Når ulike miljøer bruker begrepet ”israelsk apartheid”, snakker de om helt forskjellige ting. Det finnes nemlig ingen avklarte definisjoner av begrepet apartheid eller hvilket territorium Israel refererer til.

På pro-Palestinasiden er det ganske stor uenighet om hvorvidt ”apartheid” er en treffende diagnose og et strategisk nyttig begrep. De som bruker dette begrepet, tar utgangspunkt i at det er en empirisk korrekt beskrivelse av situasjonen. Apartheid regnes som en av Israels metoder for å ta makt over området, og refererer til praksiser som forfordeler jøder på bekostning av palestinere. I denne konteksten defineres Israel som alle områdene Israel kontrollerer, noe som inkluderer den militærokkuperte Vestbredden og ”utendørsfengselet” Gaza.

På pro-Israelsiden fremstår denne fremstillingen av Israel som helt absurd, men noen stiller seg mer åpne for kritikken enn andre. Liberale sionister er også imot okkupasjonen, men de anser den som legitim og nødvendig inntil en fredsavtale er signert. Deres største frykt er at tostatsløsningen skal kollapse, så Israel må ta ansvar for Vestbredden. Da vil jødene etter hvert vil komme i mindretall, og Israel bli stilt overfor valget om å bli en flernasjonal stat eller en jødisk apartheidstat. Apartheid defineres her som et mindretallsstyre som systematisk diskriminerer majoriteten. Liberale sionister går ikke med på at apartheidbegrepet er passende for dagens situasjon. De trekker et klart skille mellom Israel og de okkuperte områdene, og viser til at jøder og arabere innenfor Israels grenser har like politiske og juridiske rettigheter.

Konservative sionister leser både pro-palestinske og liberalsionistiske utsagn om israelsk apartheid med stor mistenksomhet. Denne gruppen definerer apartheid som et styresett motsatt av demokrati, preget av segregasjon og ulike rettigheter. De tolker Israel ut ifra en regional kontekst, der nabolandene er langt mindre demokratiske. I denne geografiske konteksten er det dessuten den jødiske staten som utgjør en sårbar minoritet. Israel defineres her som de bittesmå områdene der jødene har selvstyre, inkludert bosettingene. Israels kontroll over sikkerheten i palestinske områder handler her utelukkende om selvforsvar.

Den israelske ambassadørens klagebrev til Klassekampen illustrerer hvordan mange sionister tolker Israeli Apartheid Week: Som et uttrykk for fordekt jødehat. Heldigvis tar de feil. De fleste deltakerne på IAW drives av solidaritet med palestinere og motstand mot apartheid, og ikke av hat mot jøder. Pro-palestinasiden gjør seg selv en bjørnetjeneste når de ikke går ambassadør Schutz’ tolkningsamme i møte. Frykten for europeisk jødehat er nemlig en sentral drivkraft bak høyredreiningen i israelsk politikk, noe som virkelig skader palestinernes sak.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 6. april 2016.