Debatten om fjorårets Gaza-krig varsler om juridisk kaos.

Forrige uke leverte FNs menneskerettighetsråd (UNHRC) sin rapport fra fjorårets krig i Gaza. Kampen om hvilken betydning den skal få, er allerede godt i gang.

Sakens fakta er egentlig ikke så kompliserte. Krigen begynte i juli 2014 med bortføringen av tre israelske ungdommer, der Israel svarte med massearrestasjoner av Hamas-tilhengere på Vestbredden. Dette førte til raketter fra Gaza for første gang å på lenge. Israel gikk til motangrep, og krigen var i gang. Krigshandlingene varte i en måned, to uker og fire dager, og 2251 palestinere og 71 israelere ble drept.

Når det kommer til Israel-Palestinakonflikten, er likevel det meste uklart. Forrige gang UNHRC undersøkte israelske krigshandlinger, fra Gaza-krigen vinteren 2008-2009, ble utvalgets leder Richard Goldstone presset til å trekke tilbake rapporten fordi USA og Israel mente den var for ensidig. Denne gangen har både UNHRC og Israel lært av historien. For å avverge noe av motstanden fra Israel, delte UNHRC denne gangen ansvaret mellom Israel og palestinske opprørsgrupper. Israel stilte også forberedt, og lanserte sin egen evalueringsrapport en uke før UNHRC.

Det er ikke uten grunn at Israel tar rapporten mer alvorlig denne gang. Siden sist har Palestina blitt medlem av Den Internasjonale Straffedomstolen (ICC). Palestinerne har ikke kastet bort tiden. De brukte UNHRC-rapporten til å understøtte sin egen rapport om israelske krigsforbrytelser som de leverte til ICC i slutten av forrige uke.

Akkurat hva som står på spill er derimot ganske uklart. For Palestina representerer ICC tre ulike muligheter. Den ene er å få okkupasjonen dømt under internasjonal lov, for å presse Israel til å trekke seg ut av Vestbredden og heve blokaden av Gaza. Det er delte meninger om dette alternativet er spesielt realistisk. ICC har ingen makt til å håndheve dommene sine, og er avhengig av at medlemsstatene tar ansvar. Dette kan virke lettere sagt enn gjort, ettersom ingen har blitt arrestert etter krigen i 2008-2009, på tross av at daværende utenriksminister Tzipi Livni og flere israelske generaler da ble dømt for krigsforbrytelser under universell jurisdiksjon. Den andre muligheten er å bruke ICC til å endre maktbalansen i fremtidige fredsforhandlinger med Israel. Med en dom i ICC står Palestina i posisjon til å ”tilby” Israel forhandlinger, noe som gir dem mulighet til å kreve mer tilbake. Den tredje muligheten er å kaste ICCs troverdighet inn i potten for palestinsk frigjøring, for å øke det internasjonale samfunnets interesser i konflikten.

For Israel er det også uklart hva som står på spill. Selv om det er relativt lite sannsynlig at en dom i ICC vil få reelle konsekvenser, har de ingen interesse av at saken skal tas opp der. Israel svarte med to ulike strategier: Å utfordre det internasjonale rettsvesenets legitimitet til å blande seg inn i konflikten, og å utfordre premissene for internasjonal lov, i tilfelle rottefelle. Derfor insisterer Israel på at UNHRC er forutinntatt, og at ICCs mandat er begrenset til folkerettsbrudd i land uten noe fungerende rettsvesen. Med sin egen rapport fra fjorårets krig søkte Israel både å vise at landet ikke trenger juridisk innblanding utenfra, og å utfordre etablerte prinsipper om krigføring, som for eksempel definisjonen av proporsjonalitet og hvem som regnes som sivile.

Hvordan det vil gå med Palestinas sak i ICC, vil fremtiden vise. Men kampen om premissene har allerede gjort ICC til et vepsebol. Spørsmålet er hvem som tør å ta i det når det kommer til stykket.

Teksten stod på trykk i Klassekampen den 2. juli 2015.

Foto: Alamy