Ayn Rands egentlige felle

«Atlas Shrugged» er en advarsel om hvor farlig politisk polarisering kan være.

Ayn_Rand_disegno

Ayn Rand. Foto: StefanoRR/Wikimedia Commons

For fem år siden begynte jeg å lese Ayn Rands «Atlas Shrugged». Det som gjorde meg nysgjerrig på denne boken, var at den gir kjøtt og blod til en ideologi som jeg tidligere bare forholdt meg analytisk til, nyliberalismen. Boken viser hvordan verden ser ut gjennom den økonomiske elitens øyne. Det at Siv Jensen kaller den sin favorittbok, er ikke så rart – perspektivet har bemerkelsesverdig lite plass i populærkulturen.

Boken er skrevet i 1957, og er en fremtidsdystopi der USA står på kanten av en slags kommunistisk revolusjon. Jeg sier «slags», fordi de eneste bærende tankene synes å være at penger er roten til alt ondt, og at all makt må overføres til staten. Revolusjonen går ikke særlig bra – den virker så lite gjennomtenkt og inkompetent utført at man skulle tro det var en Andreas Baader som hadde tatt over statsapparatet. Massiv korrupsjon fører til at dårlige kontrakter blir inngått, infrastruktur smuldrer opp og arbeidsledigheten eksploderer. Bedriftseiere blir tvunget til å drifte store, statlige prosjekter og selv ta kostnaden for store tap. Samtidig som de mister all reell innflytelse over produksjonen, fratas de retten til si opp stillingene sine.

Som reaksjon velger stadig flere næringslivsledere å gå til streik. Først boikotter de statlige krav, etter hvert tyr de til industriterrorisme – ved å sette fyr på eller bombe sine egne fabrikker, skip og gruver – for så å stikke av og starte sitt eget samfunn, Atlantis.

Jeg måtte gi meg omtrent halvveis inn i boken, etter «bare» 650 sider. Selv om jeg kunne forstå hovedpersonenes frustrasjon over politikernes maktmisbruk og inkompetanse, ble det stadig vanskeligere å ha sympati med dem, de selvutnevnte ofrene.

Denne våren har jeg tatt opp boken på nytt. Selv om jeg er grunnleggende uenig med Rands ideologiske prosjekt, gir boken svar på et spørsmål som virker presserende i vår tid: «Atlas shrugged» viser hvordan en ideologi kan miste hegemoni. Og det skjer ikke, som Rand vil ha det til, ved at maktkåte idioter tar over statsforvaltningen og tvinger motstandere i retrett. Det handler om at ideologiens forkjempere er så overbevist om at de har rett, at de slutter å begrunne sine krav.

De selvutnevnte heltene i «Atlas Shrugged» er så overbevist om sin egen overlegenhet at de nekter å forklare sitt eget syn på utviklingen. I stedet for å dele sin kompetanse til å vurdere det beste metallet, den beste teknologien og den beste forretningsmodellen, snakker de bare med hverandre. Og selv da, sier de ingenting fornuftig. De bare går rundt og er indignerte over at ikke samfunnet hyller dem som helter. Samtidig nekter de å lære noe om hvordan politikk fungerer, fordi de anser den typen kunnskap som illegitim. Mens de ser på seg selv som den greske titanen Atlas – han som bærer verden på sine skuldre – fremstår de heller som ganske dumme. Derfor klarer hverken folket eller myndighetene å ta dem alvorlig, og svarer med å latterliggjøre dem. Resultatet er at samfunnet splittes opp i ideologiske motpoler som ikke anerkjenner hverandres verdi, og derfor ikke ser noen grunn til å inngå kompromisser.

I det siste har jeg likevel begynt å få en slags sympati med hoved­personene i «Atlas Shrugged». Høyredreiningen i Europa og USA har fremkalt noe av den samme avmakten de må ha kjent på: Følelsen av at noe glipper. At de verdiene og typen kunnskap man trodde var bærende, holder på å miste hegemoni. Høyrepopulismens fremmarsj har gjort at kamper jeg trodde var vunnet for alltid, plutselig må kjempes på nytt: Arbeiderrettigheter, likestilling, miljøhensyn, menneskerettigheter og internasjonal solidaritet har igjen blitt satt i spill, og det er uklart hvilke regler som nå gjelder.

Det norske samfunnet er på langt nær så polarisert som det i «Atlas Shrugged», eller i dagens USA, for den saks skyld. Men iblant dukker det opp noen symptomer som gir grunn til bekymring. Som den siste ukens bråk rundt Bjørn Dæhlie.

Det begynte med at Dæhlie på Civitas frokostmøte sukket over hvor tungt det var å være toppleder i næringslivet: Mens suksess i skisporet blir belønnet med statuer og medaljer, blir gode resultater og initiativ i næringslivet straffet med formuesskatt.

Ikke overraskende vekket uttalelsen rabalder. Det er tross alt ikke hver dag en ekte utgave av de fiktive heltene i «Atlas Shrugged» plasker inn i offentligheten. Bjørn Dæhlie ble kalt norgesmester i egoisme, en nullskattyter, et varemerke bygget opp av statlig toppidrettssponsing. «I dag støtta jeg Bjørn Dæhlie ved å kjøpe Ulvang-sokker i stedet. Så slipper Bjørn å betale ENDA mer i formuesskatt», skrev en som kaller seg «Fotballfan» på Twitter. «Vi vil oppfordre landets politikere til umiddelbart å løse denne emosjonelle krisen. Det letteste ville vel vært å bare ta fra ham pengene», skrev Dagsavisen på lederplass. Klassekampens dekning har vært like nådeløs, men alternative stemmer har også sluppet til. Dæhlie ble støttet blant annet av Kristin Clemet, som brukte anledningen til å redegjøre for høyresidens syn på formuesskatten.

Det at venstresiden heller svarer med moralske pekefingre mot enkeltpersoner enn med å begrunne hvorfor formuesskatten er viktig, er både symptomatisk og dypt problematisk. Om næringslivslederes vilje til å betale formuesskatten var lav fra før, har den i hvert fall ikke blitt større nå. Om de blir sure nok, er det ikke sikkert de vil godta premisset særlig lenge. Og de har tidsånden på sin side.

Vi må ikke gå i samme fellen som de selvutnevnte heltene i Ayn Rands bok. Demokrati er bare mulig om ulike interessegrupper anerkjenner hverandres verdi. Det samme gjelder næringsutvikling og produksjon, grunnlaget for vår felles økonomi.

«Atlas Shrugged» er en advarsel om hvor farlig politisk polarisering kan være. Det er det som stanser verden.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 24.6.2017.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s