Hvorfor blir folk så krenket over å bli kalt ”elite”?

Det er ikke lett å tilhøre eliten for tiden. Man blir puttet i bås, hengt ut i offentligheten og kritisert for sine privilegier. En fiende av folket, en skjemmende byll på det egalitære norske selvbildet. Sånn virker det i hvert fall når eliten snakker om seg selv. 

Det var nok mange som satte morgenkaffen i halsen av Klassekampens reportasje fra NHOs årskonferanse, der de spurte profilerte samfunnstopper om de tilhørte eliten. ”Jeg bruker i hvert fall ikke det stemplet på meg selv, men andre er nok fristet”, svarte AP-leder Jonas Gahr Støre. Ikke engang Finansavisen-redaktør Trygve Hegnar ville vedkjenne seg noen eliteposisjon: ”Det er komplisert. Jeg er pressemann og har vært det i 50 år. Hvilken bås andre vil putte meg i, bryr jeg meg ikke om.” 

I dagens medievirkelighet er det egentlig ikke så rart at maktpersoner skyr elitebegrepet. Klassekampen har selv blitt beskyldtfor å kaste stein i glasshus, både som medlem av medie- og kultureliten, og for å ha gitt ”uforholdsmessig stor omtale” av nyhetssjef Mímir Kristjánssons bøker.

Spørsmålet det er på tide man stiller, er hvorfor i alle dager dette er et glasshus. Broen-redaktør Hilde Sandvik er inne på noe når hun i nevnte reportasje hevder at elitebegrepet i dag ”brukes som en knapp for å fjerne legitimiteten til meninger”. Løsningen hennes, å avvikle hele begrepet, er derimot ikke særlig god. For å kunne jobbe for et mer rettferdig samfunn, må vi vite hvilke personer og strukturer vi skal forholde oss til. Det som trengs, er å fjerne stigmaet som følger med elitebegrepet, og erstatte det med et krav om å ta ansvar for egen maktposisjon. 

Som mange allerede har påpekt i debatten, finnes det ikke én elite i Norge, men mange ulike. Hver av dem besitter helt ulike ressurser, som er av offentlig interesse på hver sin måte. Hvilken makt som er legitim, er et dypt ideologisk spørsmål, og det er ingen grunn til å late som noe annet. La oss se litt nærmere på de ulike elitene.

De færreste vil nok mene at det er noe illegitimt med å tilhøre den demokratiske eliten. Våre folkevalgte har som oppgave å utvikle og kjempe for sine respektive partiprogram, både i demokratiske organer og overfor opinionen. Siden politikernes fremste ressurs er folkets tillit, er det en selvfølge at mediene følger med på om de er tilliten verdig. 

Hva som er kritikkverdig med den økonomiske eliten, kommer mer an på hvor man står. ”Mener du at helt oppriktig at fordi du er rett mann på rett sted til rett tid, så skal dine etterkommere bli blant verdens rikeste?”, spør sekretær Anna Hellevik til reder Nyman i NRK-serien Lykkeland. I likhet med andre naturressurser, arv og midler til å kjøpe arbeidskraft, har oljen gjort noen mennesker betydelig rikere enn andre. Økonomiske eliter må derfor finne seg i at mange anser deres ressurser som urettferdige, og at demokratiet kan begrense deres handlingsrom. Et annet, relatert spørsmål, er hvordan økonomiske eliter forvalter pengene sine – og makten som følger med dem – fordi de påvirker store beslutninger med konsekvenser for mange menneskers liv. 

Kunnskaps- og kulturelitene blir ofte konfrontert med sin definisjonsmakt til å bestemme hva som er relevante spørsmål og gode verdier i samfunnet. Det er også et helt betimelig spørsmål, tatt i betraktning at de både påvirker samfunnsutviklingen og i stor grad blir finansiert av staten. Som en del av kunnskapseliten blir man tillagt større troverdighet enn andre. Da har man også et spesielt ansvar for sine ytringer, for eksempel gjennom en selvkritisk innstilling til hva man vet og ikke vet, og en presis omgang med fakta. Man må også være påpasselig med hvilken ”hatt” man har på seg i politiske debatter.

Kultureliten besitter en annen type ressurs, en makt til å uttrykke hva som er betydningsfullt i livet. Kritikken mot kultureliten minner veldig om The Smiths-låten Panic: ”Burn down the disco, hang the blessed DJ. Because the music that they’re constantly playing says nothing to me about my life”. Hvem som skal få lov til å forvalte denne ressursen, er et viktig demokratisk spørsmål. Man kan ikke pålegge en enkelt kunstner, forfatter eller musiker å representere bredden av erfaringer i befolkningen, men man kan kreve at kulturfeltets institusjoner tar et ansvar her.  

Mediene, kan man påstå, stiller i en klasse for seg. De blir ofte klumpet sammen med kultureliten, men de besitter også elementer av alle de andre eliteressursene i samfunnet. Som ”den fjerde statsmakt” har mediene mandat til å representere folkets røst, folkets blikk, eller hva man skal kalle det. Samtidig er de kommersielle aktører, og avhengig av å tilfredsstille sine respektive markeder og eventuelle investorer. Man har all grunn til å stille kritiske spørsmål til medienes politiske og økonomiske bindinger, hvilke eksperter de lytter til og hvordan de speiler samfunnets bekymringer og verdier. Rollen som redaktør eller journalist er nemlig grunnleggende legitimi et demokratisk samfunn, en maktressurs man slett ikke skal kimse av. Medienes makt og ansvar er altså langt mer sammensatt enn det man kan si om kultureliten, og må derfor følges med et annet blikk. 

Det er ikke synd på eliter. Å besitte ressurser, enten det er politisk makt, penger, kunnskap, kulturelt formspråk eller en anerkjent talerstol, er alltid et privilegium. Problemet oppstår når elitene ikke vil anerkjenne sin egen makt, for da har de heller ingen grunn til å ta ansvar for den. Elitedebatten som pågår for tiden bidrar dessverre til å undergrave denne viljen til ansvar. De aller fleste mennesker, uansett hvor store ressurser de besitter, har nok av områder i livet å peke på der de ikke har særlig stor makt. Når elitebegrepet bare brukes som skjellsord, blir det mye fristende å fokusere på sin avmakt enn sine privilegier. Det tjener samfunnet ingenting på. 

Teksten sto på trykk i Morgenbladet 24.01.2019