Det amerikanske samfunnet lider av politisk liberalisme.

For noen uker siden intervjuet Klassekampen den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama, som snart kommer med en ny bok. I likhet med mange andre er han bekymret for demokratiet i en tid der høyrepopulister bygger ned institusjoner og setter folkegrupper opp mot hverandre. Problemet, ifølge Fukuyama, er at venstresiden har ofret klassekampen til fordel for identitetspolitikk.

Siden boken ikke har kommet ut ennå, er det vanskelig å si hvordan Fukuyamas argument henger sammen. Det er noe her som virker riktig, og noe som skurrer skikkelig. På den ene siden har han rett i at amerikanere ikke ser skogen for bare trær. Mange av de sosiale utfordringene i USA skyldes økonomisk utbytting, men ulikhetsdebatten handler nesten bare om rase og kjønn.

På den andre siden handler mye identitetspolitikk om økonomisk rettferdighet, noe Mohammad Abdi påpekte i Morgenbladet 23. februar. Som Fukuyama selv sier, føler mange hvite amerikanere ikke noen solidaritet med svarte. Identitetspolitikk er nettopp et krav om anerkjennelse av det store «vi’et», og avgjørende for å skape samling rundt en felles sak.

Jeg tror ikke problemet ligger i identitetspolitikken som sådan, men i hvordan den utspilles i USA i dag. For den foregår til dels på en måte som ikke hjelper saken. To av Fukuyamas eksempler, rettighetskamper for minoriteter og studentgrupper ved Stanford-universitetet, er ganske illustrerende. Fukuyama kritiserer minoritetsgrupper for å skape splittelse gjennom å legge til stadig flere kategorier av marginaliserte grupper. Spørsmålene han kanskje heller burde stille, er hvorfor disse kategoriene fungerer splittende i USA. Som Nora W. Essahli skrev i Klassekampen 22. februar, er ikke det hovedtendensen i Norge. Det lar seg helt fint gjøre å innlemme en minoritets kamp i et større politisk prosjekt, fordi det man samles om, er ideologi. Alle partier har sitt eget syn på hvilke utfordringer som er viktigst og løsninger som er best for både majoriteten og ulike minoriteter.

I USA har ideologi lenge blitt sett på som avleggs, et syn Fukuyama selv sterkt har bidratt til. Siden liberalismen har vært det eneste politiske prosjektet på venstresiden, har rettigheter blitt en av få ting man har kunnet kjempe for. Problemet med den liberale rettighetskampen er at den ofte peker ut grupper som har behov for særbeskyttelse, og skaper slik en konkurranse mellom marginaliserte grupper.

Måten identitetskampen foregår på amerikanske universiteter i dag er heller ikke helt heldig. Fukuyama forteller om studentgruppen «Who’s teaching us», som protesterer mot at de bare lærer om samfunnet fra majoritetens perspektiv. Studentene har i utgangspunktet en god sak, men så lenge resten av samfunnet ikke anerkjenner at de har et poeng, vil de bare fremstå som sutrete eliteunger.

Ville problemet blitt løst om studentene pratet mer om klasse? Nei, ikke i seg selv. Jeg jobbet på et amerikansk universitet under Occupy-perioden fra 2011 til 2013. Da var radikal politikk i vinden, og økonomistudenter forlot forelesninger i kollektiv protest fordi de bare lærte om konservativ økonomisk teori. På campus var det teltleir, allmøter og demonstrasjoner med krav om etisk rammeverk for universitetets investeringer og høyere lønn for renholdere. Men også Occupy strandet i et liberalt prosjekt for anerkjennelse, og klarte aldri å mobilisere en bred arbeiderkamp.

Inntil amerikanerne finner en måte å forene klassekampen og minoritetskampen, vil ingen av prosjektene lykkes. Men måten de tar kampen er like avgjørende.

Teksten sto på trykk i Klassekampen 7. mars 2018.