Det er utrygt å diskutere kontroversielle temaer som rasisme på amerikanske universiteter i dag. Spørsmålet vi bør stille, er hva som kan gjøres med det.

Med tanke på hvor mye oppmerksomhet kulturkrigen på amerikanske campuser får i Norge, er det påfallende hvor lite vi hører om den konflikten som har kommet lengst i å undergrave akademisk frihet i USA. I skyggen av rasismedebatten kom boken «The conflict over the conflict – the Israel/Palestine campus debate» av Kenneth S. Stern ut i vår, uten at norske medier har plukket den opp. 

Frankensteins monster

Forfatteren er ingen hvemsomhelst. Stern er en pioner i det nye fagfeltet Hate studies, og har vært en pådriver for å utvikle en definisjon av antisemittisme som inkluderer politisk hat mot staten Israel. Ifølge Stern var hensikten å etablere en internasjonal definisjon som gjorde det mulig å sammenlikne statistikk på antisemittisme på tvers av landegrenser. Denne definisjonen er velkjent for mange; da den ble vedtatt av International Holocaust Remembrance Alliance i 2016 vakte den stor furore fordi den blander seg inn i hva det er «lov» å mene om Israel-Palestinakonflikten og hvilke ord man kan bruke.

I boken forsvarer Stern definisjonen, men tar avstand fra måten den har gitt næring til en ny McCarthy-kultur i USA. Han forteller om hvordan definisjonen ble kuppet av grupper i USA som tolker nesten all kritikk av Israel som uttrykk for antisemittisme, og så sitt snitt til å stenge kjeften på sine meningsmotstandere for godt. Boken slutter i desember 2019, idet Donald Trump signerer en presidentordre som forbyr slike ytringer på amerikanske universiteter.

Kenneth Stern fremstiller seg selv som en Frankenstein som tar oppgjør med at monsteret han har vært med å skape har fått juridisk kraft. Den mest interessante delen av boken handler om forfatterens kamp mot at lovforslaget skulle passere uten debatt i Representantenes hus etter at det ble vedtatt i Senatet i 2016. Ifølge Stern innebærer loven at universiteter som ikke slår ned på de aktuelle ytringene kan miste all føderal støtte og må stenge, og han dokumenterer at en rekke vitenskapelig ansatte, studenter og styremedlemmer allerede har fått store problemer. 

McCarthy-paradokset 

Mange av de som har blitt rammet av McCarthy-kulturen rundt Israel-Palestinaspørsmålet er aktive deltakere i den antirasistiske bevegelsen. Solidaritet med Palestina har vært en kjernesak i denne bevegelsen siden 70-tallet, og både okkupasjonen av Vestbredden, blokaden av Gaza og diskrimineringen av arabere i Israel diskuteres ofte i lys av rasisme. Likevel tok det bare et par måneder fra slike ytringer – og deltakelse i organisasjoner som deler dem – ble forbudt, til Black Lives Matter fikk skylden for utbredelsen av den såkalte cancel-kulturen i USA. 

Jeg tror ikke det er en direkte sammenheng mellom ytringsforbudet og opprøret, for begge deler har en lang forhistorie av konflikter som lå an til å eksplodere når som helst. Men årsaken til at det bare er rasismedebatten vi ser og snakker om i dag, kan være at Israel-Palestinaspørsmålet nå er i en fase der det simpelthen er for farlig å ta opp kampen. Overvåknings- og straffekulturens paradoks er at vi ikke lenger legger merke til den når den har lykkes, og at det er motstanden som vekker mest oppsikt.  

Organisert overvåkning

Sterns analyse av Israel-Palestinadebatten kan til dels overføres til rasismedebatten, med en sterk advarsel om hvor galt det kan gå: McCarthy-kulturen skaper en slags hevntrang, en tit-for-tat refleks, som lager stadig dypere skyttergraver og undergraver enhver mulighet til å finne felles løsninger.  

I flere tiår har det eksistert en organisert overvåkning av Israel-kritikere i det amerikanske universitetssystemet. Organisasjoner som Campus Watch og Anti-Defamation League har lenge publisert lister over personer og grupper med «problematiske meninger», og en lang rekke organisasjoner oppfordrer sine medlemmer til å motarbeide slike stemmer aktivt. For eksempel ber de folk om å trekke ut investeringer, avslutte donasjoner og holde barna sine unna utdanningsinstitusjonen hvis ledelsen ikke sparker en bestemt person eller avlyser bestemte kurs. I 2002 startet pro-Palestinske Electronic Intifada motstykket «Israel lobby watch», men de har ikke i nærheten av samme innflytelse.

Stern er mest opptatt av et ganske nytt tilskudd til denne overvåkningskulturen. Canary Mission er en anonym, nettbasert gruppe som henger ut individer og grupper som «promoterer hat mot Israel, USA og jøder» på amerikanske campuser. De går ikke bare etter ansatte, men også etter studenter: «It’s our duty to ensure that today’s radicals are not tomorrow’s employees», som Stern siterer fra nettsiden deres (formuleringen har senere blitt fjernet). Overvåkningen av studenter medfører at de gjennom hele karrieren kan straffes for å ha sagt noe eller vært med i bestemte miljøer i studietiden, der det nettopp er meningen at man skal teste ut nye ideer. 

Den farlige grensedragningen

Boken «The conflict over the conflict – the Israel/Palestine campus debate» kom ut omtrent samtidig som Zoom-revolusjonen gjorde det mulig å delta på boklanseringer mens de foregår på andre siden av Atlanteren. I månedene det tok Amazon å sende boken til Norge, gruet jeg meg litt til å lese den. Stern har posisjonert seg som en helhjertet aktivist for akademisk frihet, og han argumenterer ganske godt for behovet for en ytringskultur der meningsmotstandere må møtes ansikt til ansikt og forholde seg til hverandres ståsteder. Jeg ble likevel ganske skeptisk til den begrensede åpenheten forfatteren viste på boklanseringen, og boken forbedret ikke inntrykket. 

Jeg gjorde et to år langt feltarbeid blant deltakere på alle sider av den amerikanske Israel-Palestinadebatten fra 2011 til 2013, og fant flere mekanismer som struper ytringsklimaet. Den klart farligste – i den forstand at den rammer folks levebrød og begrenser lovlig organisering – er McCarthy-tendensen, som Stern fokuserer på. Men en annen mekanisme, som Stern er en betydelig representant for, er paternalisme. Denne går ut på at et bestemt miljø blir enige om noen felles rammer for hva som er «innenfor» å mene, og inviterer motstemmer med hensikt om å avsløre dem som hyklerske eller farlige. Under toleransens fane tar de seg retten til å definere hva meningsmotstandere «egentlig» står for, og plasserer dem etter sitt eget skjema. 

Sterns definisjon på antisemittisme, som nå er rettskraftig, er et eksempel på dette. Hans personlige grense for legitime meninger går ved å hevde at den jødiske staten er rasistisk, fordi han oppfatter den logiske konklusjonen av slike argumenter er at Israel, og jødene i landet, ikke har rett til å eksistere. Det er helt klart noen som resonnerer på denne måten, så Sterns tolkning er ikke tatt ut av det blå. Men mange av de som omtaler Israel som rasistisk, konkluderer helt annerledes, for eksempel med at Israel må avslutte okkupasjonen av Vestbredden eller slutte å diskriminere arabere innenfor statens offisielle grenser. Dessuten er det slett ikke alle argumenter mot at Israel skal være en jødisk stat som er drevet av antisemittisme; mange er mer opptatt av demokratisk forbrødring mellom jøder og arabere i samme land. 

Det er et stort meningsmangfold rundt denne saken, men mange av «toleransens fanebærere» er altfor opptatt av å forsvare sitt eget ståsted til å få det med seg. Paternalismen i Israel-Palestinadebatten er altså farlig på en annen måte: Den posisjonerer seg som liberal, men lager definisjoner og politiske skillelinjer som er svært kompatible med den McCarthy-politikken den gir seg ut for å kjempe mot. 

Et forsvar for utrygge rom

Grunnen til at jeg hadde lyst til å lese denne boken på tross av nevnte innvendinger, er at mange av utfordringene som preger campuskulturen i USA i dag lenge har blitt diskutert i Israel-Palestinadebatten. Et lite og ganske marginalisert forskningsfelt, der Stern har vært aktiv de siste årene, har testet ut metoder for å stimulere samtaler på tvers av radikal uenighet. Er det et sted det bør går an å få det til, er det utdanningsinstitusjoner. Likevel er det vanskelig å få til finansiering, til og med å få publisert vitenskapelige artikler, som gir «den andre siden» noe som helst.  

Stern trekker frem tre gode tiltak, som han frekt nok kaller en «blueprint for a rational discussion on Israel and Palestine». Det første er å slutte å prøve å hindre meningsmotstandere å snakke på universiteter, og heller akseptere ubehaget det fører med seg. Spesielt i sammenhenger der motstanderne anklager hverandre for å kvele debatten – som også er tilfellet i rasismedebatten – fungerer forsøk på sabotasje og andre hersketeknikker primært som bevis.

Det andre er å ta lederskap over debatter ved å invitere motstemmer, slik at deltakerne må forholde seg til førstehånds argumenter i stedet for stråmenn. Nå er det ingen garanti for at folk faktisk forholder seg til det som blir sagt, men det er jo et sted å begynne.

Det tredje er å investere tid og krefter i å stimulere kritisk tenkning i utdanningen, ved å lære studentene mest mulig om alle sider ved vanskelige saker. Et eksempel Stern trekker frem, er en historisk simulering av Israel-Palestinakonflikten fra 1880 til 1930-tallet, der studentene skulle spille en rolle hver gjennom et semester. Målet var ikke å overbevise studentene om noe som helst, men å konfrontere dem med hvor komplisert sakskomplekset er og gi dem mer realistiske forventninger. Stern jobbet i flere år med å få videreført dette undervisningsopplegget til flere universiteter, men måtte gi opp fordi han aldri klarte å skaffe økonomisk støtte.   

Ikke overraskende uttrykker Stern bekymring for de nye kravene til «safe spaces» på amerikanske campuser, der studenter krever å bli beskyttet mot ubehaget den økende polariseringen medfører. Paradoksalt nok viser boken hvor utrygt det faktisk har blitt å jobbe og studere i det amerikanske utdanningssystemet, noe som får prosjektet til å fremstå litt naivt. Han hopper også bukk over mange vanskelige dilemmaer, som hvordan man trekker grensen mellom trakassering og meningsytringer. Men det som definitivt er verdt å diskutere videre, er hvordan universitetssystemet aktivt kan skape «kontrollert utrygge rom» der studenter og andre kan lære seg å håndtere radikal uenighet. Det er et mye bedre utgangspunkt for debatt enn å klandre studenter for å protestere mot et helt reelt problem. 

Teksten sto på trykk i Minerva 9.10.20