McCarthy-doktrinens nye ansikt

Det er utrygt å diskutere kontroversielle temaer som rasisme på amerikanske universiteter i dag. Spørsmålet vi bør stille, er hva som kan gjøres med det.

Donald Trump signerte i desember 2019 en presidentordre mot antisemittisme på amerikanske universiteter, som implisitt begrenser hva det er lov å si om Israel-Palestinakonflikten.
Foto: Joyce N. Boghosian / Det hvite hus

Med tanke på hvor mye oppmerksomhet kulturkrigen på amerikanske campuser får i Norge, er det påfallende hvor lite vi hører om den konflikten som har kommet lengst i å undergrave akademisk frihet i USA. I skyggen av rasismedebatten kom boken «The conflict over the conflict – the Israel/Palestine campus debate» av Kenneth S. Stern ut i vår, uten at norske medier har plukket den opp.

Frankensteins monster

Forfatteren er ingen hvemsomhelst. Stern er en pioner i det nye fagfeltet Hate studies, og har vært en pådriver for å utvikle en definisjon av antisemittisme som inkluderer politisk hat mot staten Israel. Ifølge Stern var hensikten å etablere en internasjonal definisjon som gjorde det mulig å sammenlikne statistikk på antisemittisme på tvers av landegrenser. Denne definisjonen er velkjent for mange; da den ble vedtatt av International Holocaust Remembrance Alliance i 2016 vakte den stor furore fordi den blander seg inn i hva det er «lov» å mene om Israel-Palestinakonflikten og hvilke ord man kan bruke.

I boken forsvarer Stern definisjonen, men tar avstand fra måten den har gitt næring til en ny McCarthy-kultur i USA. Han forteller om hvordan definisjonen ble kuppet av grupper i USA som tolker nesten all kritikk av Israel som uttrykk for antisemittisme, og så sitt snitt til å stenge kjeften på sine meningsmotstandere for godt. Boken slutter i desember 2019, idet Donald Trump signerer en presidentordre som forbyr slike ytringer på amerikanske universiteter.

Kenneth Stern fremstiller seg selv som en Frankenstein som tar oppgjør med at monsteret han har vært med å skape har fått juridisk kraft. Den mest interessante delen av boken handler om forfatterens kamp mot at lovforslaget skulle passere uten debatt i Representantenes hus etter at det ble vedtatt i Senatet i 2016. Ifølge Stern innebærer loven at universiteter som ikke slår ned på de aktuelle ytringene kan miste all føderal støtte og må stenge, og han dokumenterer at en rekke vitenskapelig ansatte, studenter og styremedlemmer allerede har fått store problemer.

McCarthy-paradokset

Mange av de som har blitt rammet av McCarthy-kulturen rundt Israel-Palestinaspørsmålet er aktive deltakere i den antirasistiske bevegelsen. Solidaritet med Palestina har vært en kjernesak i denne bevegelsen siden 70-tallet, og både okkupasjonen av Vestbredden, blokaden av Gaza og diskrimineringen av arabere i Israel diskuteres ofte i lys av rasisme. Likevel tok det bare et par måneder fra slike ytringer – og deltakelse i organisasjoner som deler dem – ble forbudt, til Black Lives Matter fikk skylden for utbredelsen av den såkalte cancel-kulturen i USA.

Jeg tror ikke det er en direkte sammenheng mellom ytringsforbudet og opprøret, for begge deler har en lang forhistorie av konflikter som lå an til å eksplodere når som helst. Men årsaken til at det bare er rasismedebatten vi ser og snakker om i dag, kan være at Israel-Palestinaspørsmålet nå er i en fase der det simpelthen er for farlig å ta opp kampen. Overvåknings- og straffekulturens paradoks er at vi ikke lenger legger merke til den når den har lykkes, og at det er motstanden som vekker mest oppsikt.

Organisert overvåkning

Sterns analyse av Israel-Palestinadebatten kan til dels overføres til rasismedebatten, med en sterk advarsel om hvor galt det kan gå: McCarthy-kulturen skaper en slags hevntrang, en tit-for-tat refleks, som lager stadig dypere skyttergraver og undergraver enhver mulighet til å finne felles løsninger.

I flere tiår har det eksistert en organisert overvåkning av Israel-kritikere i det amerikanske universitetssystemet. Organisasjoner som Campus Watch og Anti-Defamation League har lenge publisert lister over personer og grupper med «problematiske meninger», og en lang rekke organisasjoner oppfordrer sine medlemmer til å motarbeide slike stemmer aktivt. For eksempel ber de folk om å trekke ut investeringer, avslutte donasjoner og holde barna sine unna utdanningsinstitusjonen hvis ledelsen ikke sparker en bestemt person eller avlyser bestemte kurs. I 2002 startet pro-Palestinske Electronic Intifada motstykket «Israel lobby watch», men de har ikke i nærheten av samme innflytelse.

Stern er mest opptatt av et ganske nytt tilskudd til denne overvåkningskulturen. Canary Mission er en anonym, nettbasert gruppe som henger ut individer og grupper som «promoterer hat mot Israel, USA og jøder» på amerikanske campuser. De går ikke bare etter ansatte, men også etter studenter: «It’s our duty to ensure that today’s radicals are not tomorrow’s employees», som Stern siterer fra nettsiden deres (formuleringen har senere blitt fjernet). Overvåkningen av studenter medfører at de gjennom hele karrieren kan straffes for å ha sagt noe eller vært med i bestemte miljøer i studietiden, der det nettopp er meningen at man skal teste ut nye ideer.

Den farlige grensedragningen

Boken «The conflict over the conflict – the Israel/Palestine campus debate» kom ut omtrent samtidig som Zoom-revolusjonen gjorde det mulig å delta på boklanseringer mens de foregår på andre siden av Atlanteren. I månedene det tok Amazon å sende boken til Norge, gruet jeg meg litt til å lese den. Stern har posisjonert seg som en helhjertet aktivist for akademisk frihet, og han argumenterer ganske godt for behovet for en ytringskultur der meningsmotstandere må møtes ansikt til ansikt og forholde seg til hverandres ståsteder. Jeg ble likevel ganske skeptisk til den begrensede åpenheten forfatteren viste på boklanseringen, og boken forbedret ikke inntrykket.

Jeg gjorde et to år langt feltarbeid blant deltakere på alle sider av den amerikanske Israel-Palestinadebatten fra 2011 til 2013, og fant flere mekanismer som struper ytringsklimaet. Den klart farligste – i den forstand at den rammer folks levebrød og begrenser lovlig organisering – er McCarthy-tendensen, som Stern fokuserer på. Men en annen mekanisme, som Stern er en betydelig representant for, er paternalisme. Denne går ut på at et bestemt miljø blir enige om noen felles rammer for hva som er «innenfor» å mene, og inviterer motstemmer med hensikt om å avsløre dem som hyklerske eller farlige. Under toleransens fane tar de seg retten til å definere hva meningsmotstandere «egentlig» står for, og plasserer dem etter sitt eget skjema.

Sterns definisjon på antisemittisme, som nå er rettskraftig, er et eksempel på dette. Hans personlige grense for legitime meninger går ved å hevde at den jødiske staten er rasistisk, fordi han oppfatter den logiske konklusjonen av slike argumenter er at Israel, og jødene i landet, ikke har rett til å eksistere. Det er helt klart noen som resonnerer på denne måten, så Sterns tolkning er ikke tatt ut av det blå. Men mange av de som omtaler Israel som rasistisk, konkluderer helt annerledes, for eksempel med at Israel må avslutte okkupasjonen av Vestbredden eller slutte å diskriminere arabere innenfor statens offisielle grenser. Dessuten er det slett ikke alle argumenter mot at Israel skal være en jødisk stat som er drevet av antisemittisme; mange er mer opptatt av demokratisk forbrødring mellom jøder og arabere i samme land.

Det er et stort meningsmangfold rundt denne saken, men mange av «toleransens fanebærere» er altfor opptatt av å forsvare sitt eget ståsted til å få det med seg. Paternalismen i Israel-Palestinadebatten er altså farlig på en annen måte: Den posisjonerer seg som liberal, men lager definisjoner og politiske skillelinjer som er svært kompatible med den McCarthy-politikken den gir seg ut for å kjempe mot.

Et forsvar for utrygge rom

Grunnen til at jeg hadde lyst til å lese denne boken på tross av nevnte innvendinger, er at mange av utfordringene som preger campuskulturen i USA i dag lenge har blitt diskutert i Israel-Palestinadebatten. Et lite og ganske marginalisert forskningsfelt, der Stern har vært aktiv de siste årene, har testet ut metoder for å stimulere samtaler på tvers av radikal uenighet. Er det et sted det bør går an å få det til, er det utdanningsinstitusjoner. Likevel er det vanskelig å få til finansiering, til og med å få publisert vitenskapelige artikler, som gir «den andre siden» noe som helst.

Stern trekker frem tre gode tiltak, som han frekt nok kaller en «blueprint for a rational discussion on Israel and Palestine». Det første er å slutte å prøve å hindre meningsmotstandere å snakke på universiteter, og heller akseptere ubehaget det fører med seg. Spesielt i sammenhenger der motstanderne anklager hverandre for å kvele debatten – som også er tilfellet i rasismedebatten – fungerer forsøk på sabotasje og andre hersketeknikker primært som bevis.

Det andre er å ta lederskap over debatter ved å invitere motstemmer, slik at deltakerne må forholde seg til førstehånds argumenter i stedet for stråmenn. Nå er det ingen garanti for at folk faktisk forholder seg til det som blir sagt, men det er jo et sted å begynne.

Det tredje er å investere tid og krefter i å stimulere kritisk tenkning i utdanningen, ved å lære studentene mest mulig om alle sider ved vanskelige saker. Et eksempel Stern trekker frem, er en historisk simulering av Israel-Palestinakonflikten fra 1880 til 1930-tallet, der studentene skulle spille en rolle hver gjennom et semester. Målet var ikke å overbevise studentene om noe som helst, men å konfrontere dem med hvor komplisert sakskomplekset er og gi dem mer realistiske forventninger. Stern jobbet i flere år med å få videreført dette undervisningsopplegget til flere universiteter, men måtte gi opp fordi han aldri klarte å skaffe økonomisk støtte.

Ikke overraskende uttrykker Stern bekymring for de nye kravene til «safe spaces» på amerikanske campuser, der studenter krever å bli beskyttet mot ubehaget den økende polariseringen medfører. Paradoksalt nok viser boken hvor utrygt det faktisk har blitt å jobbe og studere i det amerikanske utdanningssystemet, noe som får prosjektet til å fremstå litt naivt. Han hopper også bukk over mange vanskelige dilemmaer, som hvordan man trekker grensen mellom trakassering og meningsytringer. Men det som definitivt er verdt å diskutere videre, er hvordan universitetssystemet aktivt kan skape «kontrollert utrygge rom» der studenter og andre kan lære seg å håndtere radikal uenighet. Det er et mye bedre utgangspunkt for debatt enn å klandre studenter for å protestere mot et helt reelt problem.

Teksten sto på trykk i Minerva 9.10.20

Spøkelser kan ikke dø, men kanskje temmes

Fortidens spøkelser hjemsøker oss stadig oftere. I stedet for å la oss skremme, bør vi komme spenningene de skaper i forkjøpet. Hva med å etablere et samtidsmuseum for omstridt historie?

En statue av slaveeier Edward Colston kastes i Briston Harbour av Black Life Matters-demonstranter. Foto: Gwydion M. Williams, Flickr.

Det er seierherrene som skriver historien, sies det. Typisk nok er dette utsagnets historie intet unntak; det ble formulert av en rekke «tapere» før det havnet i Winston Churchills munn og ble nedtegnet for evigheten.

De siste årene har det blitt stadig større strid om hvem historiens seierherrer er, og dermed hvem – eller hvilke gruppers perspektiv – som får bestemme hvordan fortiden skal huskes. Vi har hatt omfattende debatter om historisk belastede kunstverk og litteratur, moralsk utdatert ordbruk og akademias koloniale arv. Black Lives Matter-opprøret har for alvor satt søkelys på at sentrale personer i rasismens historie er hyllet med statuer og minnesmerker over hele den vestlige verden. I flere land har statuer blitt fjernet eller skamfert, blant annet av Christopher Columbus i USA, slaveeier Edward Colston i Storbritannia og den brutale koloniherren kong Leopold II i Belgia. For tiden pågår det en intens debatt i Norge om hvorvidt statuene av Winston Churchill og Ludvig Holberg bør lide samme skjebne.

Selv om disse debattene kretser rundt konkrete ting som personer, hendelser eller språkbruk, handler de om noe mye større, noe som har satt det demokratiske grunnfjellet i bevegelse: Historien skrives ikke lenger av én stemme, men av mange på en gang.

Denne utviklingen blir ofte sett som en trussel mot det siviliserte, borgerlige offentligheten. Men det er ingen naturlov at den skal føre til større polarisering. Det går an å bruke de pågående konfliktene til å skape mer likeverdig sameksistens mellom grupper. Et sted å begynne, er å skrive vår samtidshistorie med pluralistiske briller.

Mangler et felles språk

I et liberalt demokrati burde det ses som en seier at stadig flere grupper og individer tar ordet i den brede offentligheten og tegner opp verden slik den ser ut fra deres ståsted. Problemet er at vi ikke er vant til å håndtere motstridende virkelighetsoppfatninger og dertil tilhørende språknormer. Offentligheten flommer over av metadebatter om hva som er galt med debatten, og de fleste innlegg skylder på «den andre siden» for å bidra til polarisering og andre demokratiske problemer. Ettersom vi alle tilhører «den andre siden» for noen, gjør disse metadebattene mer skade enn nytte.

Rasismedebatten er bare ett av mange eksempler. I dag er det svært få aktive tilhengere av rasisme, og de færreste vil vedkjenne seg rasistiske holdninger. Likevel er det vanskelig å få til en konstruktiv debatt mellom de som anser rasisme som et strukturelt problem og de som ser det som et holdningsproblem. Mens den første gruppen peker på alt fra raseprofilering, politivold, diskriminering på bolig- og arbeidsmarkedet, trakassering, mikroaggresjoner og stereotypisk representasjon i populærkultur som uttrykk for den samme strukturen, føler den andre at sammenstillingen trivialiserer den «store rasismen». Debatter mellom disse posisjonene fører stort sett bare til at folk føler seg personlig angrepet.

Akkurat den samme dynamikken så vi under metoo, og dukker opp i mange debatter om samer (nylig i Joika-saken) og etniske, religiøse og seksuelle minoriteter. I likhet med rasismedebatten er mange av konfrontasjonene et oppgjør med et historisk hierarki som ikke lenger er legitimt, men som blir videreført gjennom en arv vi ikke har et felles språk for, og ikke klarer å løse.

Et nytt utgangspunkt

Vi kommer trolig aldri til å få et helt felles språk for å snakke om historiens spøkelser, for den gamle typen «seierherrer» har ingen plass i et liberalt demokrati. Etter å ha studert mange av de intense debattene i offentligheten de siste ti årene, har jeg mistet troen på at det er nok å snakke om problemene. Både de redigerte og de sosiale mediene er rigget for å få frem motsetninger i langt større grad enn de fremmer en dypere forståelse for hva de ulike sidene snakker om, og hvorfor de ordlegger seg som de gjør.

Et levende samtidsmuseum kunne derimot fylt en slik rolle. Et sted der man kan gå inn for å lære om sentrale konfliktlinjer, uten at man trenger å forsvare seg. Et sted som gjør folk bedre i stand til å forstå andres perspektiver, og slik kan skape et nytt utgangspunkt for samfunnsdebatten.

Man kan selvsagt hevde at denne oppgaven burde gjøres av eksisterende institusjoner som Historisk museum, og værsågod, det må de gjerne gjøre. Men dette samfunnsoppdraget er så stort og viktig at det ikke holder med en liten utstilling i ny og ne. Et samtidsmuseum for omstridt historie kunne forvaltet oppgaven å dokumentere hvordan vi som samfunn forholder oss til fortidens spøkelser, og bidratt til å skrive vår tids historie med en demokratisk penn.

Teksten ble publisert på Minervanett.no 18.6.20

Flatland-spillet

Akademia står fast i en destruktiv dynamikk mellom fagtradisjoner.

Flatland: The movie fra 2007, basert på Edwin Abbotts bok. Foto: Imdb

Hvis glassdøren ikke hadde vært av den tunge typen som svinger langsomt i begge retninger, ville den gått i tusen knas. Den aldrende professoren, en stjerne i sitt fag, følte tydeligvis ikke at det var nok å reise seg og skjelle ut sin kollega. Hun tok feil, feil, feil, så feil at han måtte gå i protest. Spørsmålet hun hadde stilt, var om det ikke kunne tenkes at usannheter og rykter kunne spille en rolle i utenrikspolitikk. Javisst, konkluderte hun; bare se på invasjonen i Irak og jødeforfølgelsen under andre verdenskrig.

Jeg holdt tydeligvis merkbart kjeft, for noen dager senere sendte den utskjelte foredragsholderen meg en epost: ”Hvorfor stilte ikke du noen spørsmål under seminaret, Anja? Oppfatninger i internasjonal politikk er jo ditt felt”. Men hva kunne jeg ha sagt? Som tverrfaglig outsider deltar man på nåde i disiplinbaserte forskningsdebatter, og da lønner det seg sjelden å innrømme at man sitter der og tenker ”ER DERE RAVENDE GALE, HELE GJENGEN?!”

Det som fikk den aldrende stjerneprofessoren til å reagere, var ikke den ytterst banale analysen, men det han tolket som en underliggende trussel i selve spørsmålet: dersom man aksepterer premisset om at politikk ikke følger noen naturlov, står ikke da hele realismen – hans eget forskningsparadigme – på spill?

Det som fikk meg til å holde kjeft, var følelsen av å ha havnet i science fiction-filmen Flatland, der alt bare har to dimensjoner: Ja eller nei, oss eller dem. Eller å ha tatt en tidsmaskin minst femti år tilbake, før de fleste sentrale verkene om politiske oppfatninger var blitt skrevet. Det var så mangt jeg kunne ha sagt, men mine referanser ville ikke hatt noen gyldighet der uansett. Samtalen var fastlåst i en kamp mellom to tradisjoner som er så besatt av å forsvare sitt territorium at de sjelden får med seg noe som skjer i resten av akademia.

Episoden ville vært morsom, ren slapstick, om den ikke bare var en ekstrem utgave av den symbolske volden jeg så og opplevde til hverdags i akademia. Uansett hva man sier, blir man tvunget inn kamper man ikke tror på eller har noen interesse av å delta i. Faglige diskusjoner fungerer selvsagt ofte redelig, men bare når det ligger en gjensidig respekt til grunn. Idet folk oppfatter en faglig motstander som en trussel, oppstår en destruktiv dynamikk: Plutselig blir det viktigere å delegitimere fienden enn å prøve å forstå hva den har sagt.

Det er helt unødvendig å rope høyt eller smelle med dørene; volden ligger i selve argumentasjonsformen. Man kan bare tegne opp en karikatur av en problemstilling og argumentere mot en lite overbevisende stråmann, så har man vunnet første runde. Om man går inn for borteseier, kan man legge ut et agn og håpe noen går på limpinnen. For eksempel kan man stille et spørsmål som er så banalt at man må være helt idiot om man sier nei, og vri på motstanderens ord så det ser ut som det er akkurat det den gjør. Da skjer det rett som det er at noen blir provosert. Og vips, se! Denne tradisjonen har ikke fått med seg at løgn eksisterer i utenrikspolitikk. Eller, for å ta noen vanligere eksempler: se, disse folka benekter biologi, mener at virkeligheten ikke finnes eller er styrt av blind ideologi.

Som tverrfaglig forsker har jeg beveget meg mellom mange disipliner, og sett den samme dynamikken overalt. Det er ikke sant, som Henry Kissinger berømmelig sa om akademia, at ”the behavior is so bad because the stakes are so low”. Grunnen til at så mange forskere leser ting i verste mening og skjeller hverandre ut for de rareste ting, er at de er avhengige av disiplinens territorielle makt for å overleve.

Den rasende professoren hadde egentlig lite å frykte. Få ting skaper så intens og langvarig interesse som falske motsetninger mellom vitenskapelige tradisjoner. Taperne i dette bisarre spillet er ikke dem som stadig blir angrepet, for det gjør dem evig aktuelle. Det er heller ikke de som bare snakker til sine egne mens de hakker løs på mer innflytelsesrike tradisjoner. Så lenge det er et marked for den tidsreisen man tilbyr, klarer akademiske disipliner seg ganske greit.

De som taper mest, er de som prøver å spille et annet spill. Tverrfaglige forskere tar ofte utgangspunkt i empiriske spørsmål, og leter i ulike disipliner etter teorier og metoder som kan forklare dem. De blir hele tiden stående fast i andres kamper, fordi det Flatland-aktige ”enten-eller, oss mot dem”-spillet politiserer alt som finnes av intellektuelle redskaper.

Forskningsrådets International advisory board publiserte i januar en rapport om betingelsene for å drive med denne typen forskning i Norge.^[1] Ifølge rådgivningsutvalget har akademia blitt for innadvendt til å henge med på samfunnsutviklingen. Store, nye utfordringer passer ikke alltid inn i etablerte fagtradisjoner, og må undersøkes fra flere perspektiver. For å utvikle nye begreper og metoder, må forskere på tvers av disipliner samarbeide bedre. Men, som rapporten sier, akademia i dag er simpelthen ikke rigget for dette spillet. For det første bidrar den disiplinære organiseringen av utdanningene til at tverrfaglig kompetanse ikke utvikles. For det andre er universitetene organisert rundt disipliner, som tilbyr lite økonomisk og administrativ støtte til tverrfaglige prosjekter. For det tredje hviler disiplinene på ulike begrepsforståelser og metodiske krav, noe som gjør kommunikasjonen mellom dem krevende. For det fjerde er det vanskelig å publisere tverrfaglig forskning i topprangerte tidsskrifter, og disiplinbaserte publikasjoner gir høyere uttelling.

Ironisk nok kom denne rapporten i en tid der forskningsinstitusjonene går i motsatt retning. Små, uavhengige forskningsinstitusjoner legges ned og flyttes inn i bastioner som Folkehelseinstituttet. Nylig ble det foreslått at de to tverrfaglige sentrene ved UiOs Samfunnsvitenskapelige fakultet skal innpasses i fakultets disipliner. De tverrfaglige miljøene protesterer så høyt de kan, men klarer knapt å bryte den fagdisiplinære lydmuren.

Som svar på de gigantiske utfordringene anbefaler Forskningsrådets utvalg å tenke nytt om hele organiseringen av akademia, både når det gjelder samfunnsrelevans og vurdering og finansiering av forskning. Det er nok på tide. De som burde forsvare sin eksistensberettigelse, er ikke de som sliter med faglig innpass, men de som sløser bort sin intellektuelle kapasitet på å delegitimere forskning de ikke skjønner noe av. Men så lenge Flatland-spillet får dominere, har de ingen grunn til å skjerpe seg.

^[1]Forskningsrådet. 2019. Interdisciplinary research: constructing a level playing field.Recommendations from the Research Council of Norway’s International Advisory Board. 1/2019

Teksten sto på trykk i Minerva 1/2019

Farlig skyldfordeling

Slutt å skylde på hard språkbruk. Årsaken til polarisering er manglende anerkjennelse av kompleksiteten i vår tids konflikter.

Toppen av isfjell er gjerne spisse. Foto: Rachel Milford, Wikimedia Commons

I poplåten Ang. hatav den svenske marxistiske popgruppen Doktor Kosmos fra 2002 argumenterer vokalist Twiggy Pop for at politisk hat er bra: Om man ikke hater verden som den er, kan den aldri endres. Låten slutter med noe som høres ut som en radiodebatt mellom henne og en rasende fyr som anklager musikken deres for å skape hat. Samtalen slutter sånn:

“Ja, men varför hat…”
“Ja, men va’ fan, om inte min farfars far hade hatat statarsystemet, så hade du plockat potatis åt Greve von Röv idag, istället för att spela i ditt lilla skitband”
“Tack så jävla mycket”
“Dra åt helvete”.

Jeg husker godt den tiden. På begynnelsen av 2000-tallet måtte venstresiden argumentere hardt for at klasse er noe som finnes. Ikke bare at ulikhet er et problem, men at det eksisterer i det hele tatt. Ofte ble vi avbitt av anklager om å stemple folk og sette grupper opp mot hverandre – ja, at vi i kraft av å påpeke problemet skaptekonflikter og hat. Første gang jeg hørte Ang. hatføltes det som å slippe ut av et fengsel. Det at en popgruppe satte ord på erfaringen av å ikke kunne uttrykke seg politisk uten å bli mistenkeliggjort, og ikke engang unnskyldte seg, var helt utrolig befriende.

Siden den gang har vinden snudd flere ganger. I løpet av 2000-tallet ble klassebegrepet renvasket og delvis avpolitisert – selv Høyre gikk med på premisset om at økende ulikhet er et problem (i hvert fall ifølge velgerne), og omformulerte politikken sin som en løsning på det.

Vinden har ikke blåst tilbake, den har ført oss til et helt annet sted – normalt omtalt som polarisering. Rent analytisk, som samtidsdiagnose, er det ingenting galt med dette begrepet. Tiden vi lever i er sterkt preget av økende avstand mellom politiske aktører, både partier, sosiale bevegelser og opinionsledere. Enten man ser på amerikansk politikk, Brexit, norsk innvandringsdebatt eller en hvilken som helst diskusjon i sosiale medier, er tendensen slående. Politiske motstandere bruker mindre tid på å diskutere løsninger på konflikter enn å prøve å delegitimere hverandres talerståsted.

Problemet med begrepet ”polarisering” er at det har fått samme funksjon som ”hat” i nevnte Doktor Kosmos-låt. Ettersom alle er enig i at polarisering er et demokratisk problem, har det blitt et såkalt våpenbegrep: Om man vil sette på plass en meningsmotstander, kan det være nok å definere personens/gruppens meninger eller oppførsel som en årsak til polarisering. Hvis man får mange nok med på den definisjonen, har man tvunget motstanderne over på defensiven. Der kan de argumentere seg blå i fjeset – uavhengig av om de har gode eller dårlige poenger – og nesten ingen vil høre på dem uansett. Om de blir frustrerte og går til motangrep, fungerer deres aggresjon som bevis på polariserende oppførsel.

Politiske våpenbegreper er alltid et tveegget sverd: Jo mer effektive de blir, jo flere har interesse av å ta kontroll over meningsinnholdet. I polariseringens tid er slike begreper en oppskrift på kaos. Det at folk ikke får snakke fritt uten å bli mistenkeliggjort, betyr ikke at de holder kjeft – de bare finner noen andre å snakke med.

Målt etter skadeeffekt på demokratiet er ”polarisering” er omtrent det verst tenkelige våpenbegrepet i polariseringens tid. Det bidrar nemlig til å delegitimere uenighet, som er en hovedårsak til den økende polariseringen.

Den belgiske filosofen Chantal Mouffe advarte mot denne utviklingen allerede på begynnelsen av 2000-tallet, da hun forsket på utviklingen av høyrepopulisme i Europa. Hun argumenterte for at sentrumsorienteringen i liberale demokratier feide reelle konflikter under teppet og marginaliserte ytterkantene i politikken. Siden de største høyre- og venstresidepartiene samlet seg rundt et felles nyliberalt prosjekt, ble det stadig vanskeligere å se forskjell på dem og få gehør for andre syn. I stedet for å skape konsensus i samfunnet, førte sentrumsorienteringen til en utbredt misnøye og bidro til å undergrave folks tillit til demokratiet. Mens den liberale offentligheten så en annen vei, sådde høyrepopulistene skepsis til etablerte medier, forskere og politikere, og bygget seg opp som et alternativ utenfor demokratiske institusjoner.

Siden Mouffe først kritiserte det liberale demokratiets manglende evne til å håndtere uforsonlig uenighet, har sosiale medier nærmest utkonkurrert den vanskelige, konsensusorienterte offentlige samtalen. Utviklingen av politiske parallellsamfunn har eskalert. I stedet for å måtte forholde seg til konkurrerende ideologier, verdier og vitenskapssyn, kan man krype inn i et trygt ekkokammer av likesinnede. Der står man fritt fram til å vranglese og stemple motstandere, for de eneste man trenger å overbevise, er ”sine egne”.

Høyrepopulister er slett ikke de eneste; ytre venstre har tatt opp konkurransen om å mobilisere på folks mistillit til etablerte sannheter. Uforsonlige mannsbevegelser og kvinnebevegelser har reist seg og gått til krig både mot hverandre og mot offentlighetens portvoktere. Det samme har rasister og islamkritikere og deres motpol, antirasister. Når medlemmer av ulike parallellsamfunn møtes, sitter våpenbegrepene løst, og kastes frem og tilbake. Anklager man noen for rasisme, kan man bli kalt rasist selv – eller knebler av ytringsfriheten. Kritiserer man Israel, blir man anklaget for antisemittisme. Kritiserer man Islam, blir man kalt islamofob eller rasist. Argumenterer man på bakgrunn av rase eller kjønn, blir man parkert for å drive ”identitetspolitikk”. Kritiserer man middelaldrende, hvite menn, blir man anklaget for aldersdiskriminering. Det vitenskapelige feltet byr også på en hel haug våpenbegreper man kan bruke for å parkere meningsmotstandere, som ”positivist”, ”postmodernist”, ”biologifornekter” eller ”kulturfornekter”.

Den polariserende dynamikken i sosiale medier har for lengst trengt seg inn i offentligheten, der meningsmotstandere leser hverandres innlegg som Fanden leser Bibelen. I stedet for å interessere seg for hvor all aggresjonen kommer fra, bidrar mediene til å parkere frustrerte debattanter som polariserende krefter. Men det er ikke de som har skapt problemet.

Det som har fått den offentlige samtalen til å bryte sammen, er den manglende anerkjennelsen av kompleksiteten i vår tids konflikter. Ingen av de nevnte konfliktlinjene er homogene på noe vis. De består av folk som kjemper forskjellige kamper og deltar i ulike sosiale nettverk, som ofte går i veien for hverandre. For at parallellsamfunnene skal kunne integreres i den demokratiske samtalen, må folk få definere sine egne posisjoner. Når man føler seg fri til å snakke uten å bli mistenkeliggjort, er det mye lettere å lytte til andre. Politisk hat er bare fruktbart når det rettes mot et undertrykkende system, ikke når det brukes til å undergrave demokratiet.

Teksten sto på trykk i Morgenbladet 28.3.2019.

Les gjerne også Går det an å snakke med middelaldrende, hvite menn?og Offentlighetens portvoktere splitter venstresiden.

Rasismedebattens problem

For å bekjempe urettferdighet, må vi først anerkjenne at den finnes.

Spike Lee på Mahershala Alis plass i baksetet i filmen *Green Book.* Foto: Filmweb

Oscar-akademiet burde sett det komme, bråket rundt tildelingen av verdens mest prestisjetunge filmpris til Green Book. Med valget av en tilsynelatende ukontroversiell gladfilm om raserelasjoner i USA plasket de rett uti en av de mest tilspissede konfliktene i vår tid. Men konflikten rundt rasespørsmålet er så uoversiktlig at de færreste skjønner hva Oscar-bråket handlet om. For uinnvidde så det kanskje ut som et uttrykk for misunnelse da Spike Lee, nominert for filmen BlacKkKlansman, stormet gjennom midtgangen og stilte seg med ryggen til scenen i protest. Eller at Donald Trump bare kom med nok en bisarr ”trumpisme” da han på Twitter kalte Spike Lees takketale et ”rasistisk angrep” på presidenten, som ifølge ham selv ”har gjort mer for afrikanske amerikanere” enn noen andre.

Men det som nå kommer til syne, er topper av flere isfjell som har støtt mot hverandre i lang tid, på tvers av kontinenter. Oppgjørets time er i gang.

En forfatter som virkelig har fanget essensen av denne konflikten er britiske Reni Eddo-Lodge, som forrige fredag ble intervjuet av Sumaya Jirde Ali i Morgenbladetsalongen på Litteraturhuset i Oslo. Eddo-Lodge slo igjennom med et brak da hun i 2014 publiserte bloggposten Why I’m no longer talking to white people about race, som hun i 2017 utvidet til en bok med samme navn.

Reni Eddo-Lodge. Foto: Donna Robertson, Flickr

Boken er ikke et angrep på hvite mennesker, som tittelen kanskje gir inntrykk av, men en forklaring på hvorfor rasismedebatten er så betent og en personlig beretning om hvordan det oppleves å stå i midten av den. Den tar for seg den fargede befolkningens historie i Storbritannia, som startet i en tid der svarte ikke ble ansett som mennesker, men som varer. Kolonitiden befestet en forestilling om at svarte er mindre verdt enn hvite, som spredde seg over hele verden. Ideen om hvit overlegenhet forplantet seg i alle samfunnsinstitusjoner, og har aldri forsvunnet, selv om det ikke lenger er legitimt å forvare den. Problemet i dag er at historien er skrevet fra de hvites perspektiv, som primært er et oppgjør med fortidens spøkelser. Man må virkelig være spesielt interessert om man vil lære om den strukturelle rasismen som fargede mennesker fortsatt blir utsatt for til daglig, skriver Eddo-Lodge.

Majoritetens kunnskapsmangel legger et ekstra lag på problemet. Mennesker som ikke har kjent rasismen på kroppen, føler gjerne at de deltar i samtalen på like vilkår, og definerer den dermed ut ifra sin egen posisjon. Et tydelig eksempel er reaksjonen Sumaya Jirde Ali fikk fra en hvit venninne da hun la ut et bilde av boken Why I’m no longer talking to white people about racepå Instagram: ”Er du rasist?”

Det vanskeligste med å stå i denne debatten, ifølge Eddo-Lodge, er ikke åpenbare rasister, for de vet man hvor man har. Noe som er mye vanskeligere, er å snakke med folk som ser på seg selv som antirasister, men tolker hele problemet som et sett av dårlige holdninger de kan bekjempe gjennom moralsk fordømmelse. Det var denne gruppen Eddo-Lodge prøvde å ”slå opp” med i det opprinnelige blogginnlegget. Problemet er ikke hudfargen, men at de ser verden gjennom en ”hvit ideologi”, der deres egne erfaringer og kampsaker fremstår som universelle.

Det er her isfjellene kolliderer. Som ikke-hvit blir man stadig påminnet om at man ikke tilhører dette fellesskapet av likhet, og at man heller ikke har lik rett til å kjempe for sin sak.

Et sentralt tema i Morgenbladetsalongen var hvorvidt den provoserende tittelen kan føre samtalen om rasisme videre, eller bare skaper mer avstand til den hvite majoriteten. Et tilsynelatende fasitsvar er at Eddo-Lodges bok fra 2017 har blitt en bestselger i Storbritannia og blitt oversatt til flere språk, så det å trekke seg høylytt tilbake kan virke som en god strategi for å få folk til å lytte. Men det er ikke der svaret ligger.

Kampen mot strukturell rasisme har mye til felles med hvordan det var å snakke om seksuell trakassering før metoo. Kvinner som klaget, ble beskyldt for å ”ta en offerrolle” eller gjøre livet surt for andre som bare ville ha det trivelig. Mekanismen som slår inn i rasismedebatten, er universell: Når noen kommer med en anklage folk ikke forstår, snur pekefingeren tilbake på dem. Det er rett og slett ikke legitimt å anklage folk uten grunn. Årsaken til at Eddo-Lodges bok har slått så til de grader gjennom, er at stadig flere har blitt oppmerksomme på både den strukturelle rasismen og antirasismens håpløse kår i offentligheten.

Valget av Sumaya Jirde Ali som ordstyrer var kanskje naturlig, både fordi hun har bidratt til å åpne tematikken i den norske offentligheten, og fordi hun er så klok og sjarmerende at man kan regne med at arrangementet blir interessant. Problemet med samtalen var den ble for innforstått, så kjernen i konflikten ikke kom frem.

Her er boken særdeles opplysende, og veldig gjenkjennelig også fra et norsk perspektiv. Eddo-Lodge skriver direkte til den britiske venstresiden og kvinnebevegelsen, der hun i mange år har deltatt som aktivist.

På venstresiden blir ofte rasisme definert som identitetspolitikk, noe som ikke bare må vike for klassepolitikk, men attpåtil blir bagatellisert og latterliggjort. Motsetningen mellom klasse og rase bygger i seg selv på en hvit ideologi, hevder Eddo-Lodge. Venstresiden har sett seg blind på en klassestruktur bestående av arbeiderklassen, middelklassen og overklassen. Men dagens klassesammensetning er langt mer sammensatt enn som så; både middel- og arbeiderklassen består av folk med og uten utdanning, trygge arbeidskontrakter og eiendom. I hvert sjikt kommer fargede mennesker dårligere ut. Den hvite klassemodellen er ikke bare et ideologisk problem, forklarer Eddo-Lodge i boken: alt fra sosialtjenester, utdanning og boligbygging i Storbritannia blir utviklet ut ifra denne modellen, som igjen bidrar til at forskjellene utvider seg.

Denne måten å tenke på klasse og rasisme, som et sammenvevd problem, hadde ikke trengt å være et konfliktspørsmål for venstresiden. Eddo-Lodge har helt rett i at det er fargeblindheten som står i veien for å forene kreftene, ikke antirasistene som ”avsporer samtalen”.

Hennes analyse av kvinnebevegelsens problem med rasisme treffer også godt. I utgangspunktet er kampen mot strukturell rasisme og patriarkatet ganske like: De handler om at man i kraft av sitt kjønn eller rase har fått tildelt dårligere kort, men forventes å spille på den dominerende gruppens premisser. Feminister er gjerne hyperbevisste på at det å trenge gjennom patriarkatets lydmur innebærer å bli latterliggjort, men blir likevel defensive når rasespørsmålet dukker opp. Årsaken til dette, ifølge Eddo-Lodge, er at kvinnebevegelsen er fanget i den samme hvite ideologien som resten av samfunnet gjennomsyres av. Og denne ideologien forteller folk at ordet ”rasisme” er en personlig anklage, ikke en systemkritikk.

Grunnen til at Eddo-Lodge i sin tid valgte å melde seg ut av samtalen, var at det ble for emosjonelt utmattende å hele tiden måtte ta hensyn til de ”hvites” følelser. Hun hadde simpelthen fått nok av å prøve å snakke til folk som ikke skjønte hva hun sa, og reagerte med vantro og sinne. ”Det handler om å sette grenser for seg selv, for å beskytte sin egen sjel”, forteller hun i Morgenbladetsalongen. Heldigvis kom hun seg raskt tilbake i ringen.

Måten rasismedebatten utspiller seg i samfunnet er spesielt problematisk for fargede mennesker, som blir personlig skvist mellom de støtende isfjellene. Det at frontene i konflikten ikke er avklart, gjør at problemet dukker opp i alle relaterte diskusjoner. Bare i Norge det siste året har isfjellene kommet til syne i debatter om alt fra identitetspolitikk og avkolonialisering av akademia til ytringsfrihet og rasistiske utsagn i offentligheten. For å finne en løsning på problemet, nytter det ikke å se til utlandet – selv Hollywood, verdens navle, er helt perpleks i møtet med rasismekonflikten. Men det går an å se parallellen til metoo, som har åpnet samfunnets øyne for strukturell sexisme. Også her er det en lang vei å gå, men stadig flere klarer å senke skjoldet og lytte selv om de blir konfrontert med egne privilegier. Prinsippet er det samme: For å bekjempe urettferdighet, må vi først anerkjenne at den finnes.

Teksten ble publisert i Morgenbladet 01.03.2019

Hvor alle heltene er? Jo, her!

Menn har mange roller å spille i kampen mot seksuell trakassering.

For tiden reiser Hannah Helseth og jeg rundt og snakker om Det jeg skulle sagt, vår håndbok mot seksuell trakassering. Vi har møtt mange menn som har lyst til å delta i kampen mot seksuell trakassering, men lurer på hva de skal gjøre. De burde ikke mangle forbilder. Under arbeidet vårt har vi funnet mange rollemodeller å velge mellom, roller som utkrystalliserte seg allerede under metoo. Vi har kalt dem ridderen, lytteren, den angrende synderen, solidaritetsforkjemperen, lederen og den utsatte.

Den kanskje tydeligste ridderen under metoo var Alexander Schau, som formulerte et sviende oppgjør med trakasserende menn og medskyldige ledere på Twitter i november 2017. En av tweetene lød som følger: ”Vi vet hvem dere er. Vi har snakket sammen. Vi vet hvem som har utført handlingene og vi vet fryktelig godt hvilke ledere og mellomledere som har skjøvet dette under teppet i alle disse årene. Nå er deres tid forhåpentligvis over. Vinteren kommer.”

Et artig eksempel på en lytter er forfatter Arne Berggren, som på kort tid tok en helomvending i synet på metoo. 12 november 2017 plasket han rett uti det under overskriften ”Hvor er de kvinnelige svina?”: ”Menn er trash til tider, men kvinner har sluppet påfallende lett fra det, vil jeg påstå. Skal vi godta at noen sier at de var redd for å si fra om overgrep av hensyn til karrieren sin, i 2017?” Etter at innholdet i #stilleforopptak-kampanjen publisert i Aftenposten, beklaget Berggren ytringen, og innrømmet at det stod langt verre til enn han først trodde. Nå tok han et oppgjør med angrepene på hans kritikere, som han mente hadde rett. ”Når en ung student får voldelige og seksualiserte trusler etter å ha sablet ned min Ytring, er det bare et bevis på at vi har et godt stykke igjen før vi er der vi bør være.”

Selv om lytteren sjelden får like mye kred som ridderen som bekjemper kjeltringer for å redde jomfruer i nød, er det en mer krevende rolle å ta. Å lytte til kritikk krever at man ser nøye på seg selv, og tar ansvar for det man ser. En annen slik selvrefleksiv mannsrolle under metoo var den angrende synderen, som legen Pål Gulbrandsen inntok med bravur. I en kronikk i Aftenpostenfortalte han om sin tid som ung lege, da han sjekket opp underordnede i stor stil uten å skjønne hva slags makt han hadde over dem. Her tok han et oppgjør med maktblindheten menn i posisjoner utvikler fordi ingen tør å ta til motmæle mot oppførselen deres, og argumenterte for at ledere må få bedre opplæring i relasjoner.

En mannsrolle man ikke kommer utenom i kampen mot seksuell trakassering er solidaritetsforkjemperen. Et godt forbilde er Jonas Bals i LO, som organiserte et solidaritetsopprop mot seksuell trakassering for menn i fagbevegelsen. Det at mange menn stilte seg på kvinnenes side under metoo var viktig for kampanjens gjennomslagskraft, fordi de fikk flere til å lytte. Men man trenger ikke stå på barrikadene for å vise solidaritet; det viktigste er hva man gjør i hverdagen. Et problem med trakassering og mobbing er at den som blir utsatt, ofte legger skylden på seg selv, med alt det medfører av skam og stress. Det er mye lettere å håndtere dårlig behandling om noen har ryggen din. Menn som følger med og sier ifra når noen går over streken kan både redusere mye av skadevirkningene og bidra til at flere tenker seg om før de trakasserer noen.

Mannlige ledere som bruker sin posisjon til å bekjempe seksuell trakassering på arbeidsplassen har vi sett flere gode eksempler på under metoo. En personlig helt er sersjant Hans Kristian Felde ved Krigsskolen, som har tatt initiativ til grundig opplæring av Forsvarets fremtidige ledere om seksuell trakassering. Rundt om i det ganske land har mange ledere gjort undersøkelser, fått på plass varslingsrutiner, satt i gang opplæring, og så videre. Siden mange menn søker seg til lederroller, burde disse oftere bli løftet frem som forbilder.

Metoo har også gjort det lettere for menn å innta rollen som den utsatte. Kampanjen åpnet opp en samtale om erfaringer og handlinger som de fleste jenter kjenner fra damedoen. Menn, derimot, har tidligere hatt lite tilgang til det samme språket eller den gjensidige solidariteten som finnes i slike kvinnerom. Noen av mine største metoo-helter er mennene som tør å vise at de også er seksuelt sårbare og har opplevd krenkelser. Jeg skal ikke nevne navn, men de som har delt sine historier under mine foredrag om seksuell trakassering bør klappe seg selv på ryggen. De er hjertelig velkommen i den store klubben.

I tillegg til at alle disse mannsrollene er viktige i arbeidet mot seksuell trakassering, bidrar de til å knuse myten om at metoo er en krig mellom kjønn. Denne tolkningen var langt mer utbredt i offentligheten da kampanjen startet enn den er i dag, men den ser ikke ut til å ha avtatt noe særlig i sosiale medier. Tatt i betraktning at ingen i metoo-debatten anklaget menn som kjønn, virker hele tankegangen litt søkt. Den er likevel verdt å ta på alvor, fordi den illustrerer hvor frontlinjen i debatten om seksuell trakassering står i dag: mellom dem som mobiliserer til kjønnskrig, og de som kjemper for bedre relasjoner og et sunnere arbeidsliv.

Kjønnskrigens mannsroller er langt mer begrensende, og temmelig puslete, i forhold til metoo-bevegelsens. Her finnes det bare to: Bagatellisten og alarmisten. Når bagatellistenhører begrepet seksuell trakassering, tenker han på flørting, fleiping og ellers helt vanlige ting. Og noen må jo si det: ”Er det ikke lov å flørte mer?”. Det er bare fint at de spør, så vi får klargjort hva som er forskjellen. I alarmistens hode dukker det opp skrekkscenarier av mulige konsekvenser en anklage om seksuell trakassering kan føre med seg. Og om ordene ”heksejakt” og ”gapestokk” er vel forslitt, må jo noen ta kampen for rettssikkerhet for de anklagede. Disse rollene har sin verdi, men siden de ikke anerkjenner problemet med seksuell trakassering, forblir de passive tilskuere til den samfunnsomveltningen som nå finner sted. De ekte heltene er de som bidrar aktivt og konstruktivt til endring.

Teksten sto på trykk i Morgenbladet 17.02.2019

Catch 2019

Hvordan kan man gjøre Israel-Palestina-konflikten mer håndterlig når man utelater halvparten av regnestykket?

Jeg skulle ønske det følgende kunne være min konklusjon om Micah Goodmans «Catch 67»: Endelig en bok som kan forklare nordmenn hvorfor Israel virker så uvillig til å avslutte okkupasjonen av Palestina. For det trengs; den norske debatten er så polarisert at det ikke er rom for å gå inn i substansen. Mye av kritikken mot Israel tar for gitt at okkupasjonen skyldes ren territoriell grådighet, så den eneste løsningen blir fordømmelse og økonomisk press utenfra. «Catch 67»går denne utbredte reduksjonismen i møte ved å vise hva slags dilemma okkupasjonen utgjør i israelsk politikk. Spørsmålet går helt inn til kjernen av den jødiske statens eksistensberettigelse, som befolkningen har hatt grunnleggende ulike syn på siden opprettelsen.

Men boka er tidvis ubehagelig lesning – litt fordi den bare pirker i overflaten av den israelske debatten, men mest fordi den ikke viser noen som helst innsikt i eller interesse for palestinernes syn på saken.

Målet med boka, ifølge Goodman selv, er å skape en dialog mellom høyre- og venstresida ved å omformulere hva slags problem okkupasjonen utgjør for Israel. Mens høyresida frykter at en tilbaketrekking vil skape et sikkerhetsvakuum og gjøre Israel sårbart for angrep, frykter venstresida at vinduet for en tostatsløsning er i ferd med å lukkes, og da vil jødene bli en minoritet i eget land. Siden de to scenariene utgjør hver sin eksistensielle trussel for Israel, reduseres den politiske debatten til skittkasting og moralske pekefingre. Goodmans forslag er å anerkjenne begge truslene, og samtidig akseptere at de ikke kan løses fullt ut. Denne analysen er jeg helt med på. Problemet er at det ikke er plass til palestinernes perspektiv i Goodmans forslag til kompromiss mellom høyre- og venstresida.

Bokas fremste styrke er beskrivelsen av de ulike vendingene i israelsk politikk, som viser at dagens posisjoner slett ikke er gitte. Frem til den første intifadaen i 1989 argumenterte høyresida for palestinske rettigheter, basert på pakten med verdenssamfunnet som hadde gitt jødene et land. Voldsbølgen skapte en ideologisk krise som splittet det liberale høyre og styrket det religiøse, som forankret statens legitimitet i pakten med Gud. Venstresida, derimot, gikk fra å være skeptisk til arabere under den sosialistiske fasen, til å bli en fredsbevegelse etter okkupasjonen i 1967. Etter den andre intifadaen i 2000, som de fleste israelere tolket som en avvisning av et generøst fredstilbud, mistet venstresida troen på fred, og er nå mest opptatt av menneskerettigheter.

Bokas fremstilling av det politiske landskapet er vel forenklet, litt som å basere en politisk analyse av Norge utelukkende på Høyre og Arbeiderpartiet. I realiteten eksisterer alle tilnærmingene parallelt i dag; selv om de har ulik grad av politisk makt, bidrar de sterkt til vanskeligheten med å finne en løsning flertallet kan samles om. Goodmans diskusjon av konfliktens realiteter, som Israels militære sikkerhetsutfordringer og hvorvidt anklagen om apartheid er berettiget, forholder seg også kun til en mikroskopisk del av store debatter.

Det største problemet er likevel at Goodman ikke anerkjenner at også palestinerne har vært gjennom tilsvarende politiske vendinger i synet på konflikten. Den palestinske motstandskampen er splittet mellom ulike modeller for frigjøring; en algerisk, en sør-afrikansk og en islamsk. Hvilke strategier de har valgt opp gjennom tidene, har i likhet med Israel vært påvirket av motstanderens handlinger, verdenssamfunnets holdninger og interne maktforhold. I de få tilfellene hvor Goodman faktisk skjelner over til palestinsk side, ser han ikke på hvor debatten står i dag eller hva de har tilbudt gjennom tidligere fredsforhandlinger. I stedet trekker han ut antisemittiske sitater fra Hamas’ omstridte charter fra 1988, som han presenterer som gjengse holdninger blant palestinere.

Goodman har en rekke interessante forslag om hvordan Israel kan avslutte okkupasjonen uten å gamble med nasjonal sikkerhet. Men det at et så velvillig verk kan ha en så kunnskapsløs, stereotyp fremstilling av motstanderen, sier mye om hvor problemet står i dag: I den manglende evnen til å se politisk på begge sider av konflikten.

Teksten sto på trykk i Klassekampen Bokmagasinet 16.02.2019

Elite, kjenn ditt ansvar

Hvorfor blir folk så krenket over å bli kalt ”elite”?

Det er ikke lett å tilhøre eliten for tiden. Man blir puttet i bås, hengt ut i offentligheten og kritisert for sine privilegier. En fiende av folket, en skjemmende byll på det egalitære norske selvbildet. Sånn virker det i hvert fall når eliten snakker om seg selv.

Det var nok mange som satte morgenkaffen i halsen av Klassekampens reportasje fra NHOs årskonferanse, der de spurte profilerte samfunnstopper om de tilhørte eliten. ”Jeg bruker i hvert fall ikke det stemplet på meg selv, men andre er nok fristet”, svarte AP-leder Jonas Gahr Støre. Ikke engang Finansavisen-redaktør Trygve Hegnar ville vedkjenne seg noen eliteposisjon: ”Det er komplisert. Jeg er pressemann og har vært det i 50 år. Hvilken bås andre vil putte meg i, bryr jeg meg ikke om.”

I dagens medievirkelighet er det egentlig ikke så rart at maktpersoner skyr elitebegrepet. Klassekampen har selv blitt beskyldtfor å kaste stein i glasshus, både som medlem av medie- og kultureliten, og for å ha gitt ”uforholdsmessig stor omtale” av nyhetssjef Mímir Kristjánssons bøker.

Spørsmålet det er på tide man stiller, er hvorfor i alle dager dette er et glasshus. Broen-redaktør Hilde Sandvik er inne på noe når hun i nevnte reportasje hevder at elitebegrepet i dag ”brukes som en knapp for å fjerne legitimiteten til meninger”. Løsningen hennes, å avvikle hele begrepet, er derimot ikke særlig god. For å kunne jobbe for et mer rettferdig samfunn, må vi vite hvilke personer og strukturer vi skal forholde oss til. Det som trengs, er å fjerne stigmaet som følger med elitebegrepet, og erstatte det med et krav om å ta ansvar for egen maktposisjon.

Som mange allerede har påpekt i debatten, finnes det ikke én elite i Norge, men mange ulike. Hver av dem besitter helt ulike ressurser, som er av offentlig interesse på hver sin måte. Hvilken makt som er legitim, er et dypt ideologisk spørsmål, og det er ingen grunn til å late som noe annet. La oss se litt nærmere på de ulike elitene.

De færreste vil nok mene at det er noe illegitimt med å tilhøre den demokratiske eliten. Våre folkevalgte har som oppgave å utvikle og kjempe for sine respektive partiprogram, både i demokratiske organer og overfor opinionen. Siden politikernes fremste ressurs er folkets tillit, er det en selvfølge at mediene følger med på om de er tilliten verdig.

Hva som er kritikkverdig med den økonomiske eliten, kommer mer an på hvor man står. ”Mener du at helt oppriktig at fordi du er rett mann på rett sted til rett tid, så skal dine etterkommere bli blant verdens rikeste?”, spør sekretær Anna Hellevik til reder Nyman i NRK-serien Lykkeland. I likhet med andre naturressurser, arv og midler til å kjøpe arbeidskraft, har oljen gjort noen mennesker betydelig rikere enn andre. Økonomiske eliter må derfor finne seg i at mange anser deres ressurser som urettferdige, og at demokratiet kan begrense deres handlingsrom. Et annet, relatert spørsmål, er hvordan økonomiske eliter forvalter pengene sine – og makten som følger med dem – fordi de påvirker store beslutninger med konsekvenser for mange menneskers liv.

Kunnskaps- og kulturelitene blir ofte konfrontert med sin definisjonsmakt til å bestemme hva som er relevante spørsmål og gode verdier i samfunnet. Det er også et helt betimelig spørsmål, tatt i betraktning at de både påvirker samfunnsutviklingen og i stor grad blir finansiert av staten. Som en del av kunnskapseliten blir man tillagt større troverdighet enn andre. Da har man også et spesielt ansvar for sine ytringer, for eksempel gjennom en selvkritisk innstilling til hva man vet og ikke vet, og en presis omgang med fakta. Man må også være påpasselig med hvilken ”hatt” man har på seg i politiske debatter.

Kultureliten besitter en annen type ressurs, en makt til å uttrykke hva som er betydningsfullt i livet. Kritikken mot kultureliten minner veldig om The Smiths-låten Panic: ”Burn down the disco, hang the blessed DJ. Because the music that they’re constantly playing says nothing to me about my life”. Hvem som skal få lov til å forvalte denne ressursen, er et viktig demokratisk spørsmål. Man kan ikke pålegge en enkelt kunstner, forfatter eller musiker å representere bredden av erfaringer i befolkningen, men man kan kreve at kulturfeltets institusjoner tar et ansvar her.

Mediene, kan man påstå, stiller i en klasse for seg. De blir ofte klumpet sammen med kultureliten, men de besitter også elementer av alle de andre eliteressursene i samfunnet. Som ”den fjerde statsmakt” har mediene mandat til å representere folkets røst, folkets blikk, eller hva man skal kalle det. Samtidig er de kommersielle aktører, og avhengig av å tilfredsstille sine respektive markeder og eventuelle investorer. Man har all grunn til å stille kritiske spørsmål til medienes politiske og økonomiske bindinger, hvilke eksperter de lytter til og hvordan de speiler samfunnets bekymringer og verdier. Rollen som redaktør eller journalist er nemlig grunnleggende legitimi et demokratisk samfunn, en maktressurs man slett ikke skal kimse av. Medienes makt og ansvar er altså langt mer sammensatt enn det man kan si om kultureliten, og må derfor følges med et annet blikk.

Det er ikke synd på eliter. Å besitte ressurser, enten det er politisk makt, penger, kunnskap, kulturelt formspråk eller en anerkjent talerstol, er alltid et privilegium. Problemet oppstår når elitene ikke vil anerkjenne sin egen makt, for da har de heller ingen grunn til å ta ansvar for den. Elitedebatten som pågår for tiden bidrar dessverre til å undergrave denne viljen til ansvar. De aller fleste mennesker, uansett hvor store ressurser de besitter, har nok av områder i livet å peke på der de ikke har særlig stor makt. Når elitebegrepet bare brukes som skjellsord, blir det mye fristende å fokusere på sin avmakt enn sine privilegier. Det tjener samfunnet ingenting på.

Teksten sto på trykk i Morgenbladet 24.01.2019

Kaosfyrsten

Jordan Peterson er så redd for at samfunnet går i oppløsning at han har laget en motgift mot kaos. Eller snarere en oppskrift på det, hvis man ser nærmere etter.

En time. Så lang tid tok det før de 1380 billettene til Jordan Petersons foredrag i Oslo Konserthus ble revet bort. Da den kontroversielle kanadiske psykologiprofessoren besøkte Norge i oktober, hadde han for lengst skapt bølger i offentligheten. Han er blitt omtalt som en modig kriger i kampen mot det politisk korrekte tyranniet, og en ytre høyre-konspirator som demoniserer meningsmotstandere og omdefinerer hva som er politisk korrekt å si.

I januar i år publiserte Peterson boken 12 regler for livet – en motgift mot kaos, som umiddelbart ble en bestselger og allerede i høst kom ut på norsk. Et kjerneargument i boken er at yngre generasjoner er blitt indoktrinert til å tro at det ikke finnes verdier lenger, og at samfunnets orden derfor har kollapset. Rådene han gir, er for det meste gode: ta ansvar, ha selvrespekt, klapp fremmede katter på din vei. Men både boken og Jordan Petersons opptreden i offentligheten er omtrent så langt unna en motgift mot kaos som det går an å bli.

Jordan Peterson ble berømt over natten da han i 2016 motsatte seg en lov mot diskrimineringsvern basert på kjønnsidentitet. Han hevdet at loven var et angrep på hans ytringsfrihet, og at han ville bli straffedømt for at han nektet å bruke transpersoners foretrukne pronomen (tilsvarende henpå norsk). Dette utløste et vell av protester, både fra transaktivister som anklaget ham for å spre hat og jurister som mente han bevisst fremstilte loven feil. Senere har han foreslått å innføre tvungent monogami for å forhindre at så mange menn blir valgt bort av kresne damer, noe han mener gjør dem frustrerte og voldelige. Også dette budskapet møtte massiv motstand; det ble blant annet trukket paralleller til tv-serien The Handmaid’s Tale.

Få ting er like kaotisk som en konflikt mellom mange fronter. Jordan Petersons argumentasjon legger opp til en veldig bred sammensetning av fiender. For det første definerer han kaos som en grunnleggende kvinnelig egenskap, noe som har provosert feminister over hele verden. Mange av kvinnebevegelsens viktigste kamper, som likestilling i arbeidslivet, prevensjon, rett til skilsmisse og abort, er ifølge Jordan Peterson selve roten til problemet. For det andre går han til angrep på minoriteter, spesielt transfolk, og deres status er en av kjernesakene til den liberale politiske bevegelsen i USA. For dem er anerkjennelse et eksistensielt spørsmål, så de har ikke så mange andre valg enn å sette hardt mot hardt. For det tredje plasker han rett inn i mange ulike fagfelt uten å forholde seg til hva de har å si om de samme temaene. Noen av fagene, som sosiologi, antropologi og kjønnsstudier, hevder han til og med at bør legges ned. Derfor møter han også faglig motstand fra alle kanter. Og faglige krangler mellom folk med ulike vitenskapssyn blir sjelden et pent syn.

Den massive motstanden har stor mobiliseringskraft på Jordan Petersons voksende følgerskare. Mannens budskap og kampform har gjort ham til en stjerne i den såkalte «mannosfæren» på nettet, en subkultur som blant annet omfatter såkalte incels (menn i ufrivillig sølibat), pickup artists(kalkulerende sjekkere) og gameresom kjemper mot feminismens inntog i dataspillverdenen. Han har også fått mye støtte og sympati for å utfordre identitetspolitikken på amerikanske og kanadiske campuser, som mange opplever som et kvelende tankepoliti.

Siden mediene ble bevisst på både mannen og fenomenet, har både tilhengerskaren og motstanden mot ham vokst i alle retninger. I oktober i år passerte YouTube-kanalen hans 1,5 millioner abonnenter og videoene 73 millioner avspillinger. Lite tyder altså på at den kaotiske debatten rundt Jordan Peterson kommer til å roe seg med det første.

Det som gjør at bokensnarere er en oppskrift på enn en motgift mot kaos, er at Petersons bommer på diagnosen. Hvis han ikke hadde vært en prinsipiell motstander av sosiologi, hadde han visst at mange har forsket på det samme problemet før ham. Det Peterson kaller «kaos» er det samme som anomi, som er kjernebegrep innen sosiologifaget. Anomi refererer til et sammenbrudd av normer som gjør samfunnet ustabilt og skaper mange sosiale problemer. Forskningen på anomi har faktisk vært spesielt opptatt av akkurat det fenomenet Jordan Peterson snakker om, at unge menn faller utenfor og får problemer med skolen, med narkotika, kriminalitet og med å finne seg damer. Interessant nok sto forskningen på akkurat dette problemet sterkest på 40–60-tallet, midt i de tradisjonelle kjønnsrollenes glansdager. Det som skaper kaos, er altså ikke at kvinner har gått ut i arbeidslivet og begynt på p-pillen.

Ifølge den sosiologiske forskningen er en sentral kilde til anomi at det er et misforhold mellom samfunnets mål og virkemidlene folk har for å nå dem. Det typiske eksemplet her er den amerikanske drømmen, som sier at du kan lykkes med hva som helst gjennom innsats og talent. Problemet er at den amerikanske drømmen er en myte – hardtarbeidende, flinke folk blir ofte forbigått av folk med nettverk, penger og riktig kulturell kapital. Derfor faller mange utenfor, og henfaller til håpløshet eller kriminalitet. Jordan Petersons bekymring for anomi handler om at mange menn ikke har sjans til å lykkes på kjønnsmarkedet fordi kvinner har for høye krav. De mislykkes i egne og samfunnets øyne fordi det er et misforhold mellom kulturelle mål og tilgjengelige virkemidler. Derfor blir de frustrerte, og tyr til vold. Jordan Petersons svar på dette er at menn må gjeninnta den tradisjonelle mannsrollen, og kvinner må gi opp likestillingen.

Problemet er at Peterson, både gjennom sin rolle i media og sine råd til menn, skaper en ny avgrunn mellom kulturelle mål og virkemidler for å nå dem. Det blir ikke stabilitet i den offentlige samtalen ved å mobilisere hissige fronter mot hverandre. Det blir ikke fred på kjønnsmarkedet av å sette menns interesser opp mot kvinners. En viktig grunn til at likestilte velferdssamfunn er de mest stabile, er at de er organisert rundt en sosial orden som favner om begge kjønn. Vår modell har sine hull – mens menn kjemper for mer samvær med sine barn, krever kvinner slutt på trakassering i arbeidslivet. Den beste motgiften mot anomi på kjønnsfronten i Norge er å la den norske drømmen, altså likestillingen, gå i oppfyllelse.

Teksten sto på trykk i Samtiden 4/18

Brannbomben

Hvorfor er spørsmålet om transrettigheter så eksplosivt for kvinnebevegelsen?

I sommer blusset debatten om trans* og feminismen opp på nytt da seks medlemmer av Facebook-gruppen Den Selskapelige ble kastet ut for brudd på «selskapelig kodeks». Administrator Ida Warholm Bjørken forsvarte sensur av hard språkbruk med hensyn til minoriteter. «Vi vil at alle skal tørre å snakke, men ikke at folk skal synes at det er kjipt å være der, for da mister vi mangfoldet,» sa hun til Morgenbladet (3.august). Blant dem som ble ekskludert, var Kari Jaquesson, som i Dagbladet (24.juli) avviste at menn kan bli kvinner, og anklaget transbevegelsen for «kolonialisme, okkupasjon og imperialisme av kvinne og kvinners historie og våre rom». En annen var kunstner Tonje Gjevjon, som reagerte på lav takhøyde i debatten. «Jeg føler ikke [kvinnesaken] er truet på grunn av transpersoner, men på grunn av at vi har fått et klima der noen feminister skal nektes å uttale seg,» uttalte hun til Morgenbladet (7.august).

Konflikten om transpersoners plass i kvinnebevegelsen, og måten selve debatten utspiller seg på, er på ingen måte ny. Den smalt skikkelig da SV før Kvinnekonferansen i 2017 trakk invitasjonen til den kontroversielle feministen Julie Bindel etter påtrykk fra LHBT-nettverket i partiet. Da diskriminering av transpersoner i arbeidslivet ble brukt som argument for å liberalisere sexkjøploven, blant annet i paroledebatten før 8. mars i år, haglet skjellsordene. De siste årene har også debatter om konkrete utfordringer for transpersoner – som garderobeløsninger, betingelser for konkurranseidrett og plass i kvinnefengsler og krisesentre – ofte endt opp i hissige pennefeider om hva man kan si og ikke.

Det sterke engasjementet kan synes pussig, tatt i betraktning at det gjelder en liten gruppe mennesker med svært lite makt i samfunnet. For deler av kvinnebevegelsen er transpersoner en helt naturlig gruppe å ta solidarisk ansvar for, fordi de i likhet med kvinner er utsatt og marginalisert på bakgrunn av sitt kjønn. Det er heller ikke rart at transpersoner søker seg mot kvinnebevegelsen, som har over hundre års erfaring med å kjempe mot diskriminering, vold, usynliggjøring og mangel på tilgang til offentlige rom. De fleste som uttaler seg kritisk til trans-sakens plass i kvinnebevegelsen, er påpasselig med å påpeke at de ikke har noe imot transpersoner som sådan. Hvor ligger da roten til konflikten?

Posisjoner i spill

Interessemotsetningene i transdebatten er både påtakelige og veldig utydelige. Etter det jeg har sett, har alle forsøk på å kartlegge dem tatt utgangspunkt i deltakernes syn på sine meningsmotstandere. Ettersom debatten handler om flere ting, blir posisjonene tilsvarende varierte: Noen hevder at konflikten står mellom transfobe og tolerante, andre at den står mellom tilhengere av ytringsfrihet og de som vil beskytte transpersoner mot angrep, og atter andre at den står mellom såkalte «terfs» – trans-exclusionary radical feministsog resten av kvinnebevegelsen. Forsøkene på opprydning har som regel motsatt effekt: Uansett hvor man trekker grensen mellom sidene i debatten, er det noen som føler seg vranglest og misforstått.

Etter å ha studert mange konflikter som eskalerer i offentligheten, og skrevet doktorgrad om en av dem, synes jeg ikke dette er rart i det hele tatt. Vi har så dårlig språk for å forstå førpolitiske konflikter – altså spørsmål som ikke har blitt «rensket» ned til den banale høyre-venstreaksen og redusert til saker man bare kan være for eller imot – at det er vanskelig å heve blikket. Den vanligste forklaringen på at folk blir så sinte, er at de har blitt utsatt for personangrep. I noen tilfeller stemmer det selvsagt – trusler, skjellsord og latterliggjøring er en del av pakken. Men problemet stikker mye dypere.

Det finnes en del fellestrekk mellom slike eksplosive førpolitiske konflikter. Ett av dem er at ellers anerkjente talerståsteder blir politiserte, fordi legitimeringsgrunnlaget deres settes i spill. Det betyr at man plutselig eller gradvis vil slite med å forsvare sine meninger, fordi man samtidig må kjempe for sin egen politiske eksistensberettigelse. Alle argumentene man tidligere har fått gehør for, mister sin kraft, eller verre – blir tolket i verste mening, plassert i en bås og delegitimert. Det samme gjelder vokabularet: Et nøytralt, beskrivende ord kan plutselig ha blitt et skjellsord eller ladet med konsekvenser man ikke har oversikt over. Å stå i en sånn situasjon kan føles direkte farlig, og mange reagerer med aggresjon. Det hjelper ikke akkurat at vi som samfunn har lav aksept for politiske følelser, så man i tillegg blir anklaget for å være irrasjonell, sur og kjip.

Biologi, erfaringer og avmakt

Kvinnebevegelsen har alltid vært preget av konflikter om hvilke interesser den skal fronte, og hvorfor akkurat disse skal trumfe andre. Det er ikke så rart, ettersom kvinner er en veldig sammensatt gruppe med ulike behov. For å gjøre noe til en «kvinnesak» er man avhengig av et legitimeringsgrunnlag som flere kan slutte opp om, enten av egeninteresse eller i solidaritet. Kvinnebevegelsens mangslungne saker blir og har gjennom tidene blitt legitimert på ulike måter. Kvinners biologihar blitt brukt som argument for så mye forskjellig at man kan skrive bøker om det – for eksempel kravet om trygge rom på grunn av fysisk underlegenhet og spesielle rettigheter knyttet til reproduksjon. Kvinners erfaringerav å bli diskriminert og marginalisert har blitt brukt aktivt i kampen for likestilling i arbeidslivet. Kvinners svake maktposisjon i samfunnet har blitt brukt til å identifisere og kreve frihet fra alle lenker, fra begrensende kjønnsroller til skjønnhetstyranni.

Alle disse tre kildene til politisk legitimering av «kvinnesaker» har blitt utfordret mange ganger av ulike syn på kvinners biologi, erfaringer og maktposisjon, og ikke minst hvilke politiske konsekvenser de bør få. Like fullt har de stått fast som stabiliserende referanserammer i debatten, og gjort det mulig for kvinnebevegelsen å finne og kjempe frem felles interesser. Noe som gjør transdebatten så komplisert, er nettopp at den destabiliserer alle tre på en gang.

Hvilken betydning har biologiske forskjeller når en person med penis kan kalle seg kvinne? Hvis en person har levd som mann (eller noe imellom, alt ettersom) hele livet og så erklærer seg for å være kvinne – hvilken betydning har da historiske og personlige erfaringer? Og hvilken forhandlingsposisjon kan kvinner kreve når de ikke lenger defineres som utsatt, men som cis– den privilegerte majoritetsbefolkningen?

Et spørsmål som berører alle

En sentral årsak til at debatten er så betent, er at de ulike legitimeringsgrunnlagene ofte dukker opp i en og samme samtale, så alle snakker forbi hverandre. Men hvis det finnes en «nuclear factor» her – en kilde til eksplosjonseffekten, tror jeg det er denne: at subjektet «kvinne», det ultimate premisset for kvinnebevegelsen, blir utfordret fra et legitimt hold. Transpersoner er mennesker– ikke en hypotetisk problemstilling, og har som gruppe fått politisk forankring i den interseksjonelle feminismen.

Denne retningen begrunner politiske krav med utgangspunkt også i biologi, erfaringer og avmakt, men trekker inn en tilleggsdimensjon: at noen grupper er dobbelt undertrykket. Det er nok lettere å ta hensyn til at innvandrerkvinner blir utsatt for både sexisme og rasisme, enn at transpersoner blir marginalisert og utstøtt fra både kvinne- og mannsfellesskap. Likevel – som den utbredte anerkjennelse av transkampen blant de som blir omtalt som «terfs» er et tegn på – er det vanskelig å forbli uberørt. Flere av transbevegelsens dilemmaer er også dypt gjenkjennelige for kvinnebevegelsen, som å måtte velge mellom rollen man trenger for å få hjelp – den svake, og rollen man trenger for å få anerkjennelse – «den normale».

Dersom det ikke var transbevegelsen, men en eller annen mannsgruppe som hadde lyst til å henge i kvinnegarderober, hadde det ikke vært så vanskelig å sette dem på plass. Man kunne vist til kvinners biologi, erfaringer og maktposisjon, ledd litt av dem for at de ikke skjønte sin plass, og gått videre med dagen. Men sånn er det ikke – spørsmålet om transpersoners plass i feminismen har kommet for å bli.

Kilder:

Jacquesson, Kari. 24.07.18. Mann kan ikke bli kvinne. Dagbladet

Morgenbladet.03.08.18. En uselskapelig debatt.

Morgenbladet. 07.08.18. Vi har fått et klima der noen feminister skal nektes å uttale seg.

Sletteland, Anja. 2016. The battle over the Israel-Palestine conflict: A study of international political anomie. PhD-avhandling. Det samfunnsvitenskapelige fakultet, universitetet i Oslo.

Artikkelen sto på trykk i tidsskriftet Fett 4/18