Politikk

Hatefulle ytringer

Politisk hat er ikke irrasjonelt.

nettroll

Et sentralt spørsmål i medienes femårsmarkering av 22. juli var hvordan samfunnsdebatten har endret seg. Mange uttrykte bekymring for spredningen av det politiske hatet som lå til grunn for terrorhandlingen: Forestillingen om at Islam truer vår kultur, og at sosialdemokrater og venstreintellektuelle har bidratt til å sette nasjonen i fare.

Siden 22. juli har den norske offentligheten fungert som et laboratorium for å teste ulike teorier om hvordan politisk hat kan bekjempes.

En teori var at såkalte nettroll ville sprekke i solen, og at høyreekstreme meninger derfor måtte inviteres inn i offentligheten. Denne teorien ble raskt motbevist: Resultatet var slett ikke at de mistet legitimitet, men at de fikk større utbredelse. En annen teori var derfor at ordskiftet måtte reguleres mer, og hatefulle ytringer sensureres bort. Men da kommentarfeltene i flere nettaviser ble stengt, flyttet debattene seg bare inn i lukkede ekkokamre på Facebook. En tredje teori, som står sterkt for tiden, er at den høyreekstreme diskursen ikke har blitt konfrontert nok, så vrangforestillinger får leve videre.

Siden det har vist seg å være risikabelt å bruke offentligheten som laboratorium, kan det være lurt å tenke seg om.

Politisk hat er ikke noe som bare kjennetegner den populistiske høyresiden, men noe helt universelt. Såkalte ”hatefulle ytringer” som angriper personer eller grupper basert på for eksempel etnisk, religiøs eller politisk tilhørighet, er heller ikke irrasjonelle, men målrettede handlinger som springer ut av en opplevd trussel.

Denne trusselen er faktisk ganske reell, tatt i betraktning at politiske kamper utspilles langs to akser. Den ene er den politiske fronten i ideologiske konflikter – som Islam mot Vesten, kapitalismen mot kommunismen, arbeid mot kapital, eller frihet mot tvang. Når folk deltar i ideologiske kamper handler det ikke primært om å overbevise en motstander, men om å oppnå hegemoni, for å samle støtte i befokningen og få staten til å opptre på deres vegne. Derfor må de samtidig bekjempe ideologiske motstandere som arbeider for en annen politisk front.

En sentral drivkraft bak politisk hat er følelsen av å bli ekskludert fra en debatt som i høyeste grad angår deg. Denne følelsen oppstår når diskursen er sentrert rundt en politisk front som delegitimerer dine meninger, din identitet og det du oppfatter som sann og relevant kunnskap.

I debatten etter 22. juli har det ikke vært én hegemonisk diskurs – både tilhengere og kritikere av Eurabia-tesen har hatt sterk gjennomslagskraft. Siden begge oppfatter den andre diskursen som dominerende, er det mye hat på begge sider.

Selve ideen om at hatefulle ytringer er noe som skal bekjempes er dypt problematisk.

For det første gjør den at folk overser sin egen rolle i å bidra til et hatefullt ordskifte. Når man konfronterer høyreekstremt hat ut ifra en venstresidediskurs, bekrefter man motstandernes frykt for å bli ekskludert.

For det andre åpner den en maktkamp om hvem som får definere hvilken diskurs som hatefull, og dermed illegitim. Det er ikke gitt hvem som vinner den kampen. I USA, for eksempel, har deler av pro-Israelsiden fått stort gjennomslag for å definere pro-Palestinske diskurser som ”hate speech”, inkludert argumenter som er helt vanlige i Norge.

Løsningen er heller, som Don Draper i TV-serien Mad Men sa det så treffende: ”If you don’t like what they’re saying, change the conversation.” Bare gjennom å tilby alternative forklaringer på folks bekymringer – som kaoset i Midtøsten, den økende terrortrusselen og økonomiske og sosiale endringer – kan folk få noe annet å tro på.

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 3.8.2016.

Politikkens seier

Tunisisk dialogkvartett

Tunisia viser at militærinvasjoner ikke er eneste alternativ.

– Det er jo en fare for at dette er en pris som kommer til å bli registrert som en god pris, men som ikke vekker noe særlig begeistring eller debatt, var PRIO-direktør Kristian Berg Harpvikens kommentar til at årets Nobels fredspris gikk til den tunisiske dialogkvartetten. Om han får rett, vil tiden vise, men mye tyder på det. Det er nemlig fryktelig lite snakk om ting som faktisk funker i spørsmål om internasjonal sikkerhet.

Selv om mange advarte mot at invasjonene i Afghanistan, Irak, Libya og Syria ville skape kaos og føre til ytterligere radikalisering, var det få alternativer som sto på blokken. Så vestlige makter valgte å invadere, og resultatet var enda større kaos og mer radikalisering enn noen hadde forestilt seg. I dag er store deler av Midtøsten preget av anomi, en situasjon verre enn tyranni. Det er en tilstand der det ikke finnes noe samfunn – bare individer og deres familier, for å låne Maggie Thatchers berømte sitat. Anomi er en unntakstilstand der ingenting fungerer. Samfunn helt avhengig av tillit, solidaritet og normer. Det er få ting som er så vanskelig som å bygge opp en samfunnsorden når den først har brutt sammen. Om de vestlige invasjonsmaktene hadde innsett hvor farlig anomi er, ville de kanskje vurdert andre virkemidler enn å helle bensin på bålet.

Det er derfor det er så viktig at fredsprisen brukes til å sette søkelyset på alternative modeller for å erstatte diktatur med demokrati og etablere orden når kaos truer. Selv om Tunisia har en lang vei å gå, har det internasjonale samfunnet mye å lære av deres strategier.

Da den tunisiske grønnsakhandleren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv i protest i 2010, bidro han til å starte en folkebevegelse mot autoritære ledere og økonomisk vanstyre i Midtøsten og Nord-Afrika. Fem år senere er det bare Tunisia som har fått utbytte av den arabiske våren. Men det har ikke vært enkelt. I 2013 sto demokratiseringsprosessen i fare for å bryte sammen, og Tunisia sto på randen av borgerkrig. Den tunisiske kvartetten, som består av fagbevegelsen, arbeidsgiverne, menneskerettighetsaktivister og jurister, ble opprettet for å hindre at Tunisia skulle henfalle til den type kaos vi i dag ser i Syria og Libya. Kvartetten la til rette for dialog mellom folket, politiske partier og myndighetene, og bidro til å etablere et konstitusjonelt styresett med universelle rettigheter som er forankret i de brede lag av befolkningen.

I Nobelkomiteens innstilling til årets fredspris hevdes det at utviklingen i Tunisia er unik fordi den viser at islamistiske og sekulære bevegelser kan samarbeide for landets beste, og at sivilsamfunnets institusjoner kan spille en avgjørende rolle i demokratiseringsprosesser. Kvartetten skal ha all ære for arbeidet de har gjort, og alt de har oppnådd. Men så lenge denne modellen anses som unik for Tunisia, er det vanskelig å trekke generelle lærdommer av den. Det er for eksempel den den samme modellen som har løftet Indonesia ut av anomi: Koalisjonsbygging på tvers av religiøse og etniske skillelinjer, med sterk forankring i sivilsamfunnet. Etter at det politiske systemet kollapset i 1998, slet Indonesia med sosial uro og verdens største terrorismeproblem i flere år. Selv om overgangen til demokrati ikke har gått knirkefritt, er Indonesia i dag et stabilt samfunn med en gryende økonomi.

Årets Nobelpris burde vekke stor begeistring fordi den viser at det finnes et alternativ til militære intervensjoner. Tunisia har vist oss at politiske løsninger og sterke sivilsamfunn har langt større potensial for å skape stabilitet og orden. Det vi burde diskutere nå, er hva vi kan lære av denne erfaringen.

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 7.12.2015

Foto: FETHI BELAID / Afp

– Storbritannia kan igjen vise vei

«Yes, we can!» er slagordet som har runget fra Latin-Amerika til USA og Europa. Men hva er det egentlig vi kan? Det avhenger av hvordan vi konstruerer gruppen «vi», sier den anerkjente filosofen Chantal Mouffe.

Chantal Mouffe. Foto: Anja Sletteland.

Mouffe er spesielt kjent som en av forfatterne bak den innflytelsesrike boken Hegemony and socialist strategy, som hun skrev sammen med sin nå avdøde ektemann Ernesto Laclau.[i] Under hennes siste besøk i Oslo spurte jeg henne om hvordan venstrepopulisme kan utfordre nyliberalismen i Europa.

– Når jeg snakker om populisme, bygger jeg på Ernesto Laclaus tilnærming, der populisme forstås som en politisk logikk. Populisme handler om å etablere en motsetning mellom «folket» og «eliten»; det er rett og slett en måte å skape en politisk front. Det har ikke noe bestemt innhold. Som Ernesto sa, «Mao var populist, men det var Hitler også». Denne logikken bygger på et element av teorien vi utviklet i Hegemony and socialist strategy, som Podemos har hentet mye inspirasjon fra – ideen om at politiske identiteter ikke er gitte, men diskursivt konstruerte. Politikk handler i stor grad om identitetsbygging, om strategier for å utforme et folk. Dette forklarer hvorfor «folket» kan konstrueres på svært ulike måter.

– Så hvorfor assosieres populisme vanligvis med høyresiden?

– Jeg kan tenke meg to grunner. Den første handler om at venstresiden i lang tid ikke har anerkjent hvilken betydning affekt, eller det jeg kaller passions, spiller i politikken, mens høyresiden har gjort det. Affekt er en sentral komponent i konstruksjonen av «oss» og «dem». Høyrepopulisme handler om å fremstille innvandrere som «dem» i den politiske fronten. Men «folket» kan også konstrueres på venstresidens premisser – på en måte som inkluderer innvandrere, og der «eliten» utgjøres av nyliberale krefter. Den andre grunnen handler om noe jeg har funnet i min egen forskning på utviklingen av høyrepopulisme i Europa. Jeg prøvde å forstå årsaken bak denne utviklingen, og kom frem til at det var en konsekvens av det jeg kaller et «konsensus rundt sentrum» som har blitt etablert mellom sentrum-høyre og sentrum-venstre. Det er nesten ingen forskjell på deres politikk, siden begge sider aksepterer ideen om at det ikke finnes noe alternativ til nyliberalismen. De eneste partiene som tilsynelatende tilbyr et alternativ – noe jeg selvfølgelig ikke ser som et reelt alternativ – er høyrepopulistiske partier som hevder de tilbyr folk retten til å velge.

– Hvordan kan venstresiden utfordre høyrepopulisme?

– Da jeg skrev On the political, som nettopp har blitt oversatt til norsk, argumenterte jeg for at høyrepopulisme kan bekjempes ved å omdefinere skillet mellom venstresiden og høyresiden.[ii] Det ville ha krevd at de sosialdemokratiske partiene i Europa forlot konsensusen rundt sentrum. Men etter finanskrisen i 2008 inntok jeg en annen posisjon, som jeg beskriver i min siste bok, Agonistics: Thinking the world politically.[iii] Jeg begynte å innse at det var for optimistisk å tro at de eksisterende sosialdemokratiske partiene ville endre linje. I 2008 kunne de ha grepet øyeblikket. For første gang på flere tiår hadde ideen om at anglosaksisk kapitalisme er løsningen, begynt å slå sprekker.

– Tenker du at slike øyeblikk er avgjørende for å skape endring?

– Det øyeblikket var viktig fordi folk igjen begynte å anse statens rolle som viktig. Så det skapte en åpning. Men det som skjedde, var at statene kun grep inn for å redde bankene. Europeiske sosialdemokratiske partier kunne ha gått inn for å omfordele ressurser, som i Franklin Roosevelts New Deal. I stedet aksepterte de ideen om at innstrammingspolitikk var løsningen.

– Hvilke andre åpninger kan du se?

– Vi lever i økende grad i samfunn der det eksisterer noe som kan kalles en «populistisk situasjon». En konsekvens av den nyliberale formen for kapitalisme er at det har utviklet seg et slags oligarki. Jeg vet ikke om dette er også er tilfelle i Norge, men som Thomas Pikettys forskning viser, har det oppstått en polarisering mellom en svært liten, svært rik del av befolkningen, og en middelklasse som blir stadig mer proletarisert.[iv] Denne situasjonen er lik situasjonen i Latin-Amerika for, la oss si, ti år siden. Det som skjedde i Latin-Amerika var at venstreorienterte nasjonalpopulistiske regjeringer begynte å stille spørsmål ved nyliberalismen og forsvare folkesuverenitet. Dette er veldig interessant. På en måte kan vi si at vi i dag er vitne til en slags latinamerikanisering av Europa: En økende polarisering mellom arbeider- og middelklassen versus eliten.

– Er det bra?

– Det er konsekvensen av dette som er interessant – at vi nå kan begynne å se for oss hvordan en ny folkebevegelse etableres. Før utviklingen av dagens nyliberale kapitalistiske modell, under den tradisjonelle sosialdemokratiske modellen, var det primært arbeiderne som ble påvirket av dens konsekvenser. Det var en sterk arbeiderklasse, og det var dem de sosialdemokratiske partiene representerte. Denne modellen eksisterer ikke lenger, fordi arbeiderklassen har blitt mye mer sammensatt. I dag påvirkes også mange mennesker som ikke jobber for kapitalister, altså middelklassen, av privatisering og annen nyliberal politikk. Derfor har mobiliseringsgrunnlaget av folk som potensielt kan identifisere seg med venstresiden blitt utvidet. Som vi sa allerede i Hegemony and socialist strategy, bør ikke venstresiden rette seg mot en bestemt klasse. På det tidspunktet var argumentet vårt at kravene som ble fremmet av nye sosiale bevegelser, som feminismen, også måtte tas med i betraktningen. Dette er selvfølgelig fortsatt tilfellet, men nå har vi beveget oss inn i en annen situasjon. Derfor har jeg konkludert at det er nødvendig å bygge en ny politisk front, og at den beste måten å bekjempe høyrepopulisme på, er gjennom å utvikle et venstrepopulistisk alternativ.

– Hvordan kan denne nye folkebevegelse skapes?

– Noe av det jeg synes er interessant med Podemos i Spania, er at de ønsker å overbevise folk som har pleid å stemme på høyresiden, og de som aldri har stemt, til å stemme på dem i stedet. De vil ikke bli forstått ut ifra den tradisjonelle venstre-høyreaksen. Selvfølgelig har de et venstreorientert prosjekt, men de ønsker å utvikle et prosjekt som kan samle mange mennesker. Tradisjonelt har ytterste venstre pleid å tenke at de burde bli mer radikale. De har ikke vært så opptatt av hvordan de kan vinne folk over.

– Det som skjer i Storbritannia nå er også svært viktig. Jeg ser Jeremy Corbyns seier i Labour-valget som veldig lovende. Det kommer til å bli en skikkelig kamp, for de parlamentariske partiene vil gjøre absolutt alt de kan for å ødelegge for ham. Men det som er interessant er at han har skapt sånn entusiasme, selv blant folk som aldri har vært interessert i politikk. Plutselig har Corbyn presentert noe de kan identifisere seg med. Velgergruppene har virkelig forandret seg.

– Tror du dette kan ha innvirkninger på Europa generelt, slik som Tony Blairs Tredje vei påvirket de sosialdemokratiske partiene i Skandinavia?

– Ja! Absolutt. Storbritannias arbeiderparti har alltid hatt en viktig innflytelse på venstresiden i Europa. Labour var det første partiet til å etablere en velferdsstat. Tenk på det tradisjonelle sosialdemokratiet – det var Labours modell etter 1945. Dette var den første perioden med virkelig progressiv, omfordelende sosialdemokratisk politikk, og dette har selvfølgelig påvirket Europa. Den andre fasen, Blairism eller den Tredje vei, ble også født i Storbritannia. Fra dette øyeblikket ble sosialdemokratiet omdannet til sosialliberalisme. Nå håper jeg vi begynner å se en tredje fase. Den linjen som Corbyn og menneskene rundt ham er i ferd med å utvikle, er en form for venstrepopulisme.

– Hva er det som utgjør «folket» i Corbyns politiske front?

– Hans prosjekt representerer et veldig tydelig brudd med innstrammingspolitikken til nyliberale institusjoner. Argumentet mot Corbyn er at britene egentlig ikke ønsker dette. De som hevder det, påstår at Labour tapte forrige valg fordi Ed Miliband gikk for langt til venstre, og at de derfor trenger å gå tilbake mot høyre. Jeg tror dette er helt feil. Hvis de bare tenker på de som hittil har stemt, så ja, sannsynligvis. Men David Cameron ble valgt med et absolutt flertall blant kun 25 prosent av velgerne. Det er veldig mange som rett og slett ikke stemmer. Corbyns oppgave er å tilby folk et prosjekt som de kan identifisere seg med, og skape en kollektiv vilje rundt dette prosjektet. Hvis han er i stand til å gjøre det, tror jeg han kan mobilisere nye velgere og vinne neste valg. Jeg tror folk rundt Corbyn også er klar over det.

– Denne måten å appellere til folk på, er det vi kalte «etablering av hegemoni» i Hegemony and socialist strategy. I denne forstand har strategiene til Podemos og Labour mye til felles. Men hvis det fungerer, har Corbyns prosjekt noen fordeler i forhold til Podemos, fordi det vil bety en transformasjon fra innsiden av partiet. Det er en stor forskjell. Corbyn har også støtte fra fagforeningene, mens Podemos ikke har noen forbindelse til fagforeningene.

– Du har større tro på transformative prosjekter som kommer innenfra de etablerte institusjonene?

– Vel, det er et interessant spørsmål. Jeg gjorde et intervju med finsk TV hvor vi diskuterte akkurat dette. Jeg sa at jeg ikke så noe håp for at Det franske Sosialistpartiet (PS) eller Det spanske sosialistiske arbeiderpartiet (PSOE) vil transformere seg selv. Journalisten som intervjuet meg spurte «hva med Storbritannia?» Mitt svar var at Storbritannia er annerledes. På grunn av det britiske valgsystemet kan jeg ikke se for meg at noen viktig politisk endring vil kunne skje uten Labour. På dette tidspunktet ble Miliband faktisk kritisert for å være populistisk, som er nettopp det jeg synes er bra med ham. Så jeg svarte at jeg ikke ville utelukke muligheten for at Labour kan transformere seg selv. Faktisk tror jeg det er det som er i ferd med å skje. Men jeg tror det er et unntak i europeisk sammenheng.

– En annen forskjell fra Spania er at landet står i en stor økonomisk krise. Tror du det er lettere eller vanskeligere å produsere radikal endring på grunnlag av en krise?

– Det vil avhenge av konteksten og landet. Jeg tror en krise kan åpne en mulighet, som vi så i 2008. Men jeg tror ikke en krise nødvendigvis hjelper for å fremme en venstreorientert, radikal løsning. Faktisk viser historien at kriser har en tendens til å føre til mer høyrevridd politikk. Så kriser kan åpne muligheter, men måten de blir utnyttet avhenger av politiske krefter. Det er ikke sånn at «jo flere kriser, jo bedre for venstresiden». Nei.

– Hva synes du om det som skjedde i Hellas i sommer, da flertallet stemte imot å akseptere Troikaens lånevilkår? Jeg tror det var mye håp om at folkeavstemningen ville føre til en radikal endring, og så skjedde det ingenting.

– Ja, ingenting skjedde, og det hadde noe å gjøre med det europeiske kuppet mot Syriza-regjeringen. Det den greske krisen viser, er at et relativt lite land som Hellas ikke kommer til å være i stand til å bekjempe nyliberalismen på egenhånd. Det vi trenger å gjøre, er å bygge en ny, europeisk venstrepopulistiske bevegelse. Hvis vi hadde venstreorienterte partier ved makten i mange land, kunne ting blitt annerledes. Igjen, hvis noe skjedde i Storbritannia… Britene kunne vist at det finnes et alternativ til innstrammingspolitikk.

Chantal Mouffe (f. 1943) er belgisk politisk filosof og aktivist, og professor ved University of Westminster i London. Hun er spesielt kjent for sin kritikk av deliberativt demokrati og tradisjonell marxisme, og teoriene hennes er en sentral inspirasjonskilde for det spanske partiet Podemos.

Teksten stod på trykk i Manifest Tidsskrift den 4. oktober 2015.

Referanser:
[i] Laclau, Ernesto, and Chantal Mouffe. 2001/1985. Hegemony and socialist strategy: towards a radical democratic politics. Verso Books.
[ii] Mouffe, Chantal. 2005. On the Political. Taylor & Francis.
Mouffe, Chantal. 2015. Om det politiske. Cappelen Damm.
[iii] Mouffe, Chantal. 2013. Agonistics: Thinking The World Politically. Verso Books.
[iv] Piketty, Thomas. 2014. Capital in the Twenty-First Century. Harvard University Press.

Det Jens burde ha sagt

Kjære Stein Erik,

Jeg innser at jeg behandlet deg urett da jeg gikk hardt ut mot deg og dine rikmannskollegaer i sommer. I et svakt øyeblikk klaget jeg til VG over at du flyttet familieformuen ut av landet. Jeg angrer på at jeg kritiserte milliardærer som deg for å være utakknemlige. Jeg burde heller akseptert din utmelding av fellesskapet, og høflig bedt deg betale tilbake til alt du skylder.

Jeg har nemlig skjønt det nå. I sommer sa jeg noe sånt som at ”velferdssamfunnet vårt er bygget opp som et spleiselag, der de som har mest, må betale mest”. Som økonom blir jeg litt flau når jeg må vedkjenne meg denne feilslutningen. Det er jo dem som har mest, spesielt de som ansetter andre til å skape verdier for dem, som får mest av det norske fellesskapet. Og du, min kjære venn, har et av landets feiteste sugerør ned i velferdspotten.

Nå som du offisielt har meldt deg ut av samfunnet, er det på tide du gir tilbake alt du har profittert på fellesskapets ressurser. La oss begynne med infrastruktur. Du kan vel tenke deg hvor dyrt det hadde vært å drive med handel dersom du ikke hadde hatt tilgang til veier, broer, havner, vann og elektrisitet, og hvor lite effektiv markedsføringen hadde vært uten telefonnett, tv-kabler og bredbånd. Som gjest i fellesskapet må du gjerne bruke våre fasiliteter, men skal vi være rettferdige, må du nok betale i realkostnader.

Gjennom årenes løp har staten investert mye i skolegangen og utdanningen til dine ansatte, som du har fått lov til å skumme avkastningen av. Du kan vel tenke deg hvor kostnads- og ikke minst tidkrevende det hadde vært om du selv hadde måttet lære hver ansatt å skrive og regne, eller ikke minst lært dem opp i bedriftsøkonomi og forvaltning av dine rettigheter. Rundt 45 000 000 000 kroner bruker den norske staten på grunnskoleutdanning hvert år. Det blir 73 000 per elev per år, og tar de høyere utdanning blir prislappen nesten det dobbelte. For at du skal få ansette, eller bruke noen av disse investeringsobjektenes tjenester i embetet eller fritiden, er det vel naturlig at du betaler det de koster fellesskapet.

Staten investerer også svært mye for å frigjøre arbeidskraft for deg, så du slipper å kjempe om arbeidstakerne ved å tilby dem høyere lønn. Barnehage, SFO, eldreomsorg og kollektivtransport gjør det mulig for deg å velge blant minst 30 % flere potensielle ansatte. Staten dekker til og med helseutgiftene til dine ansatte, så du slipper å tenke på å holde dem friske. Og skulle du sove utrygt om natten, finansierer det norske fellesskapet et rettssystem, politi, brannvern og kriminalomsorg, så du kan investere tiden i å utvide din egen formue.

Du tror kanskje det er fordi Orkla-produktene er så uimotståelige, at folk bruker så mye penger på dem? Tro om igjen. Folks handlevaner er helt avhengig av deres kjøpekraft, som statens rentepolitikk og investeringer i oljeindustrien, i utdanning, innovasjon og næringsutvikling har sørget for å opprettholde. Og jeg skal ikke engang begynne på hvor mye staten investerer i å skape gode handelsbetingelser for norske bedrifter i utlandet.

Som du kanskje skjønner innerst inne, er det ikke urimelig å be deg betale 10 millioner i formueskatt, når du på bare et år får investeringer verdt 2 623 milliarder kroner i retur. Det er ennå ikke for sent for deg å melde deg inn igjen i fellesskapet og gjøre din dont. Men hvis du velger å bli stående der ute på din høye, kalde hest, foreslår jeg at vi lager en nedbetalingsplan.

Hilsen din aller beste venn,

Jens Stoltenberg.

Et revolverskudd i egen fot

Revolverjournalistenes manglende rolleforståelse kan avgjøre valgkampen.

Jeg vil si noe om mitt forhold til journalister. Jeg hater journalister. Ikke hele tiden, naturligvis, som når de reiser til fremmede strøk av verden eller byen og forteller oss historier vi ikke har hørt før. Når journalister forteller oss ting som gjør oss kloke eller glade eller engasjerte, da blir de en naturlig del av samfunnsbildet og man tenker kanskje at dette med fri presse er bra for demokratiet.

Men hvis en journalist har fått kloa i en næringslivsleder eller politiker og skal ta!, skal ta!, da kommer de andre journalistene løpende etter og skal ta, skal ta!, og resultatet er at sannheten og fornuften renner ut på siden av mediebildet og synker og ingen får noe glede av griseriet. Journalister er som måker i blant – skal ta, skal ta!

Og under sånne forhold tenker jeg at det verste ikke er at journalistene er slemme med den stakkars næringslivslederen eller politikeren. Det verste er at jeg sitter igjen med sympati for skurken som er fersket med et digert sugerør ned i statskassen eller politikeren som har som politisk prosjekt å svekke demokratiet og konkurranseutsette offentlig sektor. Da tar jeg meg i å hate journalistene som hamrer løs på sleipingen så han eller hun til slutt fremstår som et stakkars journalistoffer som fortjener litt ekstra toleranse, tålmodighet og taletid.

Medienes omvendte psykologi
Den fjerde statsmakt kalles mediene, fordi de visstnok har så mye makt til å påvirke både politikken og opinionen. Iblant påpeker noen likevel at det er et paradoks at Frp raser frem på meningsmålingene, når norske journalister som kjent er relativt venstreorienterte og uvennlig innstilt til Siv Jensen. At dette paradokset overrasker noen, er medienes uutholdelige ironi. For når journalister driver angrepsjournalistikk, utøver de i praksis omvendt psykologi.

Ifølge en undersøkelse utført av Kunnskapsdepartementet tidligere i år, oppfattes journalistyrket av det norske folk som lite viktig. På tross av sitt tunge samfunnsoppdrag og ikke minst høye kjendisfaktor, har journalister egentlig lav status blant folk flest. Dette poenget vekket kun kuriøs interesse da undersøkelsen ble lansert, og journalisten.no påpekte at funnet stemmer dårlig overens med journalistenes selvbilde.

Journalistenes selvbilde er en nøkkel til å forstå medienes omvendte påvirkning på folks stemmevaner og sympatier. Den journalistiske yrkesintegritet er knyttet til å være lojale til en sannhet eller objektivitet, et ideal de fleste journalister identifiserer seg med. Av samme grunn regner journalister med at leserne oppfatter det de skriver som en gjengivelse av virkeligheten. Men hvorfor skulle leseren stole på journalisten?

Angrep slår tilbake
Berkeley-forskeren Katharine Young analyserer i den besynderlig ukjente boken Taleworlds and storyrealms fra 1987 hvordan folk forstår historier de får servert. Det hun finner ut, er at leserne eller lytterne sjelden tar det de blir fortalt for god fisk. Når folk får servert en historie, hører de ikke bare på det som blir sagt, men danner sine oppfatninger gjennom ulike rammer: deres oppfattelse av fortelleren, hvordan historien resonnerer med verden som de kjenner den, og hvordan disse faktorene stemmer overens.

Når journalister går til angrep på Siv Jensen, er det altså bare de allerede overbeviste tilhørerne som hører på journalistens argument. De andre hører et usympatisk angrep fra den fjerde statsmakt, og når Siv Jensen klager over dårlig behandling fra mediene, kjenner leserne seg igjen og er enige med Siv. Den samme dynamikken påvirker publikums syn på politikere når mediene pisker motstanderne opp mot hverandre i debatter – politikere som utviser lite respekt for sine motstandere, mister respekt fra velgerne. Det er angriperens intensjoner og troverdighet som møtes med argusblikk.

Valgkampens tapere
Før valgkampen setter i gang, er det betimelig å rette en advarsel mot revolverjournalistikken som vanligvis preger valgmånedene. Et demokratisk samfunn er helt avhengig av at mediene har tillit i befolkningen. Når mediene ikke oppfattes som en viktig arena for legitim samfunnsdebatt, flyttes debatten til fragmenterte, smale arenaer uten korrektiver fra annerledes tenkende.

I USA ser man tydelige konsekvenser av at tillitspakten mellom befolkningen og mediene er brutt. Hele 69 % av amerikanerne oppgir at de oppfatter mediene som forutinntatte og ubalanserte. Dokumentaren Outfoxed fra 2004 viser en sammenheng mellom amerikanernes svekkede tillit til mediene og den økende troen på konspirasjonsteorier. Det er selvsagt ikke utelukkende negativt at folk er kritiske til det de blir fortalt, men når skepsisen tar overhånd, stopper samfunnsdebatten opp.

Avisbransjen har selvsagt en måte å rettferdiggjøre den redaksjonelle angrepslinjen på. Hele bransjen er under press, leserne flykter og annonsekronene svikter. Den økte konkurransen mellom mediebedriftene gjør det nødvendig å gå hardere til verks for å tiltrekke lesere. Problemet med denne argumentasjonen, er at avisenes status har sunket proporsjonalt med satsingen på angrepslinjen i media. Konkurransementaliteten mellom avisene er ikke bare feilslått, den ødelegger for hele bransjen.

Jeg hater altså ikke journalister på samme måte som Odd Børretzen hater måker. Jeg hater journalister som ikke oppfyller det viktige mandatet de forvalter. Jeg hater dem fordi de er viktige, fordi jeg og resten av samfunnet er avhengig av at de setter oss i stand til å delta i et opplyst demokrati. Vær så snill, gi oss en valgkamp der den beste politikken, og ikke det mest troverdige medieofferet, vinner.

Anja Sletteland
Kronikk i Dagbladet, juli 2009

En oppskrift på valgoppslutning

Etter en opprydning på harddisken, kom jeg over en artikkel jeg skrev i januar 2007 om hvordan et bittelite sosialistparti i høyrepopulistiske Nederland ble valgvinner i 2006, etter å ha fulgt samme oppskrift som Frp i Norge. Den norske venstresiden har mye å lære av denne oppskriften. Derfor trekker jeg artikkelen frem igjen nå, før valgkampen begynner for fullt.

Det nederlandske politiske landskapet har mye til felles med det norske: siden venstrepartiene og høyrepartiene fører omtrent samme økonomisk politikk, blir den politiske kampen tilsynelatende et spørsmål om verdier og holdninger. Et rent drivhus for populistiske partier, med andre ord, siden verdikamp ikke trenger noen sammenhengende analyse utover å peke på hva som er galt og hvem som har skylden. Det samme landskapet som har dyrket frem Frp i Norge, har gitt næring til Pim Fortuyns liste og den nasjonalistisk-konserative Geert Wilders’ Frihetspartiet i Nederland. Men det samme landskapet har også gitt grobunn for sosialistpartiet SP.

Verdier og økonomi
Magnus Marsdal kritiserer i boken Frp-koden den norske venstresiden for å tillate at økonomiske spørsmål har blitt spilt ut til sidelinjen av den politiske debatten. Han skriver at de artikulerte motsetningsforholdene i politikken ikke lenger er arbeider og kapitaleier, men folk flest og diverse utgrupper. Avpolitisering av økonomien fører til politisering av alt annet, og dirigerer den politiske debatten over til ”verdispørsmål” som innvandring, miljø, strengere straffer og u-hjelp. At denne kategoriseringen er langt ifra uproblematisk, kommer jeg tilbake til senere. Men det interessante her er at Frp-velgere kun er høyreorienterte i verdispørsmålene, mens de i økonomiske spørsmål orienterer seg lengre til venstre enn eliten i arbeiderpartiet.

Ifølge Marsdal er løsningen å få tilbake økonomiske spørsmål tilbake på venstresidens agenda, slik at vanlige arbeidstakere føler seg representert av partiene. En annen løsning for venstresiden kan være å sette andre populistiske verdier på agendaen – verdier som vekker klassebevissthet. Begge løsingene har bidratt til det nederlandske sosialistpartiets plutselige vekst.

Etter at den etablerte venstresiden i Nederland, arbeidspartiet PvdA og til dels grønnvenstre GroenLinks har latt seg presse av nyliberale krefter i samfunnet, har de i flere år stått uten noen analyse av nyliberalismen fra venstresidens ståsted. Under sin regjeringsperiode fra 1989 til 2002 tok PvdA stadig mer avstand fra sine ”røde fjær” med konsepter som ”den tredje vei” og ”lilla Kabinett”. Arbeidspartiet ble derfor stående som et symbol for det bestående, noe høyrepopulisten Pim Fortuyn som fremste kritiker profiterte på. GroenLinks, på den andre siden, har først og fremst blitt profilert som et progressivt miljøparti for folk med høy utdannelse. Utviklingen i de andre venstreorienterte partiene har gjort at sosialistpartiet har kunnet profilere seg som det eneste røde partiet i Nederland. Og SPs valghopp i høst kan tyde på at den etablerte venstresiden har undervurdert velgerpotensialet på venstresiden.

Økonomiske verdier
Motsetningen mellom økonomiske spørsmål og verdispørsmål har altfor ofte blitt stående uproblematisert i den norske debatten. Økonomi og verdier er på ingen måte gjensidig utelukkende. Et spørsmål som for noen er et tydelig økonomisk spørsmål, kan for andre være et spørsmål om verdier. Innvandringsspørsmålet, som for noen oppfattes som ”verdiprat” fra venstresiden, handler for mange om frykt for å miste jobb eller sosial status. Eller kontantstøtten, som for noen betyr familieverdier, betyr for andre eksklusjon fra arbeidsmarkedet. Men ”verdispørsmål” som innvandring, omsorg og miljø kan like godt formuleres som en kritikk av nyliberalismen. Og økonomiske prinsipper som inntektsfordeling kan i aller høyeste grad defineres som verdispørsmål. Det er ikke et enten/eller-spørsmål, men to ulike logikker å argumentere ut ifra.

I Nederland har Sosialistpartiet SP skjønt å utnytte det populistiske potensialet i å definere økonomisk klassekamp inn i en diskurs om verdier. SP har utpekt den økonomiske eliten som hovedfiende, og kastet seg inn i verdidebatten fra et venstreperspektiv. Partileder Jan Marijnissen snakker om normforfallet blant de rike nederlenderne, skatteflyktningene til Belgia og toppledere med høye lønninger.

Fordelen med å appellere til normer og verdier, er at de lettere kan konstruere og kommunisere gruppeidentiteter og fiendebilder enn rasjonelle analyser av hvem som vinner og taper i den økonomiske interessekampen. I den politiske debatten fungerer nemlig den ulike logikken til verdispørsmål og økonomiske spørsmål side om side. Økonomiske spørsmål forstås i lys av verdispørsmål og omvendt.

I Norge i dag blir kritikken av den økende miliardærmakten tolket som utslag av misunnelse. Den blir forstått innenfor rammene av en verdidiskurs – Frps verdidiskurs. For å unngå at høyresidens verdier skal styre folks ryggmargsrefleks, må konkurrerende verdier understøtte venstresidens økonomiske politikk. Det er noe tvers igjennom urettferdig med Frps klassepolitikk, innvandringspolitikk, homopolitikk og hets av alenemødre. Om venstresiden i Norge klarer å ta makten over rettferdighetsnormen, ligger det vel så mye populistisk potensial der å hente som å tilby den sterkeste analysen av nyliberalismen.

Hendene ut av ermene
Terje Søviknes sitter hver uke på ordførerbenken på Amfi kjøpesenter og snakker med folk, ikke til folk. Siden Siv med dei mjuke hendene besøker kriserammede sykehus og Carl I. har besøkt norske kolonier i Spania, vet de hvor skoen trykker. Enn så overfladisk slike pr-stunts virker, er evnen til å vise forståelse og ta folk på alvor en snarvei til suksess – og en måte å holde kontakt med velgerne.

Sosialistpartiet SP har fulgt samme oppskrift. Partileder Marijnissen har reist landet rundt og besøkt alt fra sykehuspasienter til fengselsinsatte. Han er kjent for sin forståelse og evne til å kommunisere rundt folks frykt i arbeidslivet. Forståelsesevnen kan selvsagt tilskrives Marijnissens erfaring som industriarbeider, men Hagen er et eksempel på at slik erfaring ikke er nødvendig for å gi det rette inntrykket.

SP har i tillegg til folkelig appell vist gjennom lokal sosialistisk praksis at de mener alvor. Med slagordet “hendene ut av ermene” har partiet statuert et eksempel gjennom å drive egne helsestasjoner og juridiske hjelpesentre. De mange lokallagene tilbyr hjelp til å søke trygd, fylle ut selvangivelser og liknende. I samarbeid med forskjellige kirker bidrar partiet hjelp til matutdeling til fattige og hjemløse. Gjennom kampanjer for å sette fokus på såpass ulike ting som narkotika, terrorisme, matsikkerhet, genmanipulasjon og barnearbeid har partiet vist at det har mange ben å stå på.

Politisk har SP en ganske begrenset plattform med lite ideologiske føringer. Kjernebegrepene er “verdighet, likeverd og solidaritet”. Den store takhøyden bidrar til at SP har en temmelig variert medlemsmasse, med alt fra kristensosialister, feminister, alterglobalister, fagforeningsaktivister, revolusjonære, husokkupanter osv, men også folk som bare ikke føler seg hjemme i andre partier.

Populistisk potensial
Siden arbeidspartiet PvdA begynte å flørte med nyliberalismen på begynnelsen av nittitallet, har SP skjønt å ta pulsen på sin tid. I 1993 valgte partiet å appellere til samfunnets uforløste sinne mot regjeringen gjennom å rendyrke sin rolle som opposisjonsparti. I stedet for å be velgerne stemme på SP for en bedre fremtid, valgte de å promotere seg selv som en konsekvent radikal motvekt til de andre partiene, en dissidentenes stemme i parlamentet. De valgte seg en rød tomat som logo og slagordet ”stem imot – stem SP”. En slik strategi krever ikke flertall i parlamentet, men klarer seg med selv én representant. Det realistiske ved denne strategien overbeviste nok velgere til å gi SP to mandater i Tweede Kamer i 1994.

Men det finnes grenser for hvor lenge det er gøy å være ensom dissident. De siste årene har SP gått lei av å være så sinte, og i 2002 byttet de ut slagordet med ”Stem for– stem SP”. Denne nye formen for populisme tok utgangspunkt i at den potensielle velgermassen ikke lå til venstre for SP, men var den jevne velger som savnet et reelt alternativ til nyliberal politikk. SP tonet ned de viktigste prinsippunktene, som nasjonalisering av store bedrifter, Nederland ut av NATO og avskaffelse av monarkiet, og fokuserte på saker som var viktig i øyeblikket. En slik viktig sak var kampanjen mot EU-grunnloven våren 2006, som SP var alene på venstresiden om å føre. I denne debatten tok SP igjen pulsen på sin tid og kommuniserte direkte med folks frykt for brutaliseringen av arbeidslivet og tap av politisk kontroll.

EU-spørsmålet betyr for SP det innvandringsspørsmålet er for Frp: debatten som andre bare besvarer med moralisme. Der EU-motstand møtes med anklager om nasjonalisme i Nederland, anklages innvandringskritikerne i Norge for rasisme. Resultatet av at den enorme etterspørselen etter innvandringsdebatt i Norge først og fremst tilbys stigmatiserende merkelapper, er at Frp får fremstå som om de bryter et undertrykkende tabu, igjen og igjen. Den setter premissene for debatten – og tar folks frykt på alvor. Venstresidens moralisme, derimot, bare konsoliderer Frp som et frigjøringsparti.

Likeledes har SP profitert på den banale EU-debatten som fordummet alles tv-skjermer og postkasser våren 2005. Argumenter som ”bare bønder og fiskere er imot EU-grunnloven, og de vet jo ikke bedre” og ”selvfølgelig må vi akseptere å få mindre innflytelse – vi er da et lite land”, har heller bidratt til å styrke motstanden enn å svekke den. Denne diskursen bidro snarere til å skape en gruppeidentitet, en underdogposisjon av EU-motstandere, som ved grunnlovsavstemmingen utgjorde majoriteten av velgerne. Slik ble det til at EU-motstanderne, majoriteten, kun hadde to partier å stemme på, SP og Geert Wilders’ høyrepopulistiske Frihetspartiet (PVV). Ved valget i 2006 var nettopp SP og PVV valgets vinnere, og oppnådde respektive 25 (fra ni) og ni (fra null) mandater i Tweede Kamer. Slik kan man si at SP har knekt Frp-koden, godt hjulpet av de andre venstrepartienes fravær i en populistisk viktig diskurs.

Til tross for at det nederlandske sosialistpartiet på mange måter har vært avhengig av timing og populistisk nasjonalisme, bør venstresiden i Norge ha øynene åpne for hvordan partiet har oppnådd sin solide posisjon. Venstresiden har også mye å lære av Frps mobiliseringskraft, slik Magnus Marsdal også påpeker. Det nederlandske sosialistpartiet viser venstresiden en måte å parere høyrepopulistenes populære oppskrift. Frp-koden må ikke bare knekkes, den må benyttes, fordi den er en oppskrift på valgoppslutning.

Anja Sletteland,
Tidsskriftet Demo, januar 2007