En oppskrift på valgoppslutning


Etter en opprydning på harddisken, kom jeg over en artikkel jeg skrev i januar 2007 om hvordan et bittelite sosialistparti i høyrepopulistiske Nederland ble valgvinner i 2006, etter å ha fulgt samme oppskrift som Frp i Norge. Den norske venstresiden har mye å lære av denne oppskriften. Derfor trekker jeg artikkelen frem igjen nå, før valgkampen begynner for fullt.

Det nederlandske politiske landskapet har mye til felles med det norske: siden venstrepartiene og høyrepartiene fører omtrent samme økonomisk politikk, blir den politiske kampen tilsynelatende et spørsmål om verdier og holdninger. Et rent drivhus for populistiske partier, med andre ord, siden verdikamp ikke trenger noen sammenhengende analyse utover å peke på hva som er galt og hvem som har skylden. Det samme landskapet som har dyrket frem Frp i Norge, har gitt næring til Pim Fortuyns liste og den nasjonalistisk-konserative Geert Wilders’ Frihetspartiet i Nederland. Men det samme landskapet har også gitt grobunn for sosialistpartiet SP.

Verdier og økonomi
Magnus Marsdal kritiserer i boken Frp-koden den norske venstresiden for å tillate at økonomiske spørsmål har blitt spilt ut til sidelinjen av den politiske debatten. Han skriver at de artikulerte motsetningsforholdene i politikken ikke lenger er arbeider og kapitaleier, men folk flest og diverse utgrupper. Avpolitisering av økonomien fører til politisering av alt annet, og dirigerer den politiske debatten over til ”verdispørsmål” som innvandring, miljø, strengere straffer og u-hjelp. At denne kategoriseringen er langt ifra uproblematisk, kommer jeg tilbake til senere. Men det interessante her er at Frp-velgere kun er høyreorienterte i verdispørsmålene, mens de i økonomiske spørsmål orienterer seg lengre til venstre enn eliten i arbeiderpartiet.

Ifølge Marsdal er løsningen å få tilbake økonomiske spørsmål tilbake på venstresidens agenda, slik at vanlige arbeidstakere føler seg representert av partiene. En annen løsning for venstresiden kan være å sette andre populistiske verdier på agendaen – verdier som vekker klassebevissthet. Begge løsingene har bidratt til det nederlandske sosialistpartiets plutselige vekst.

Etter at den etablerte venstresiden i Nederland, arbeidspartiet PvdA og til dels grønnvenstre GroenLinks har latt seg presse av nyliberale krefter i samfunnet, har de i flere år stått uten noen analyse av nyliberalismen fra venstresidens ståsted. Under sin regjeringsperiode fra 1989 til 2002 tok PvdA stadig mer avstand fra sine ”røde fjær” med konsepter som ”den tredje vei” og ”lilla Kabinett”. Arbeidspartiet ble derfor stående som et symbol for det bestående, noe høyrepopulisten Pim Fortuyn som fremste kritiker profiterte på. GroenLinks, på den andre siden, har først og fremst blitt profilert som et progressivt miljøparti for folk med høy utdannelse. Utviklingen i de andre venstreorienterte partiene har gjort at sosialistpartiet har kunnet profilere seg som det eneste røde partiet i Nederland. Og SPs valghopp i høst kan tyde på at den etablerte venstresiden har undervurdert velgerpotensialet på venstresiden.

Økonomiske verdier
Motsetningen mellom økonomiske spørsmål og verdispørsmål har altfor ofte blitt stående uproblematisert i den norske debatten. Økonomi og verdier er på ingen måte gjensidig utelukkende. Et spørsmål som for noen er et tydelig økonomisk spørsmål, kan for andre være et spørsmål om verdier. Innvandringsspørsmålet, som for noen oppfattes som ”verdiprat” fra venstresiden, handler for mange om frykt for å miste jobb eller sosial status. Eller kontantstøtten, som for noen betyr familieverdier, betyr for andre eksklusjon fra arbeidsmarkedet. Men ”verdispørsmål” som innvandring, omsorg og miljø kan like godt formuleres som en kritikk av nyliberalismen. Og økonomiske prinsipper som inntektsfordeling kan i aller høyeste grad defineres som verdispørsmål. Det er ikke et enten/eller-spørsmål, men to ulike logikker å argumentere ut ifra.

I Nederland har Sosialistpartiet SP skjønt å utnytte det populistiske potensialet i å definere økonomisk klassekamp inn i en diskurs om verdier. SP har utpekt den økonomiske eliten som hovedfiende, og kastet seg inn i verdidebatten fra et venstreperspektiv. Partileder Jan Marijnissen snakker om normforfallet blant de rike nederlenderne, skatteflyktningene til Belgia og toppledere med høye lønninger.

Fordelen med å appellere til normer og verdier, er at de lettere kan konstruere og kommunisere gruppeidentiteter og fiendebilder enn rasjonelle analyser av hvem som vinner og taper i den økonomiske interessekampen. I den politiske debatten fungerer nemlig den ulike logikken til verdispørsmål og økonomiske spørsmål side om side. Økonomiske spørsmål forstås i lys av verdispørsmål og omvendt.

I Norge i dag blir kritikken av den økende miliardærmakten tolket som utslag av misunnelse. Den blir forstått innenfor rammene av en verdidiskurs – Frps verdidiskurs. For å unngå at høyresidens verdier skal styre folks ryggmargsrefleks, må konkurrerende verdier understøtte venstresidens økonomiske politikk. Det er noe tvers igjennom urettferdig med Frps klassepolitikk, innvandringspolitikk, homopolitikk og hets av alenemødre. Om venstresiden i Norge klarer å ta makten over rettferdighetsnormen, ligger det vel så mye populistisk potensial der å hente som å tilby den sterkeste analysen av nyliberalismen.

Hendene ut av ermene
Terje Søviknes sitter hver uke på ordførerbenken på Amfi kjøpesenter og snakker med folk, ikke til folk. Siden Siv med dei mjuke hendene besøker kriserammede sykehus og Carl I. har besøkt norske kolonier i Spania, vet de hvor skoen trykker. Enn så overfladisk slike pr-stunts virker, er evnen til å vise forståelse og ta folk på alvor en snarvei til suksess – og en måte å holde kontakt med velgerne.

Sosialistpartiet SP har fulgt samme oppskrift. Partileder Marijnissen har reist landet rundt og besøkt alt fra sykehuspasienter til fengselsinsatte. Han er kjent for sin forståelse og evne til å kommunisere rundt folks frykt i arbeidslivet. Forståelsesevnen kan selvsagt tilskrives Marijnissens erfaring som industriarbeider, men Hagen er et eksempel på at slik erfaring ikke er nødvendig for å gi det rette inntrykket.

SP har i tillegg til folkelig appell vist gjennom lokal sosialistisk praksis at de mener alvor. Med slagordet “hendene ut av ermene” har partiet statuert et eksempel gjennom å drive egne helsestasjoner og juridiske hjelpesentre. De mange lokallagene tilbyr hjelp til å søke trygd, fylle ut selvangivelser og liknende. I samarbeid med forskjellige kirker bidrar partiet hjelp til matutdeling til fattige og hjemløse. Gjennom kampanjer for å sette fokus på såpass ulike ting som narkotika, terrorisme, matsikkerhet, genmanipulasjon og barnearbeid har partiet vist at det har mange ben å stå på.

Politisk har SP en ganske begrenset plattform med lite ideologiske føringer. Kjernebegrepene er “verdighet, likeverd og solidaritet”. Den store takhøyden bidrar til at SP har en temmelig variert medlemsmasse, med alt fra kristensosialister, feminister, alterglobalister, fagforeningsaktivister, revolusjonære, husokkupanter osv, men også folk som bare ikke føler seg hjemme i andre partier.

Populistisk potensial
Siden arbeidspartiet PvdA begynte å flørte med nyliberalismen på begynnelsen av nittitallet, har SP skjønt å ta pulsen på sin tid. I 1993 valgte partiet å appellere til samfunnets uforløste sinne mot regjeringen gjennom å rendyrke sin rolle som opposisjonsparti. I stedet for å be velgerne stemme på SP for en bedre fremtid, valgte de å promotere seg selv som en konsekvent radikal motvekt til de andre partiene, en dissidentenes stemme i parlamentet. De valgte seg en rød tomat som logo og slagordet ”stem imot – stem SP”. En slik strategi krever ikke flertall i parlamentet, men klarer seg med selv én representant. Det realistiske ved denne strategien overbeviste nok velgere til å gi SP to mandater i Tweede Kamer i 1994.

Men det finnes grenser for hvor lenge det er gøy å være ensom dissident. De siste årene har SP gått lei av å være så sinte, og i 2002 byttet de ut slagordet med ”Stem for– stem SP”. Denne nye formen for populisme tok utgangspunkt i at den potensielle velgermassen ikke lå til venstre for SP, men var den jevne velger som savnet et reelt alternativ til nyliberal politikk. SP tonet ned de viktigste prinsippunktene, som nasjonalisering av store bedrifter, Nederland ut av NATO og avskaffelse av monarkiet, og fokuserte på saker som var viktig i øyeblikket. En slik viktig sak var kampanjen mot EU-grunnloven våren 2006, som SP var alene på venstresiden om å føre. I denne debatten tok SP igjen pulsen på sin tid og kommuniserte direkte med folks frykt for brutaliseringen av arbeidslivet og tap av politisk kontroll.

EU-spørsmålet betyr for SP det innvandringsspørsmålet er for Frp: debatten som andre bare besvarer med moralisme. Der EU-motstand møtes med anklager om nasjonalisme i Nederland, anklages innvandringskritikerne i Norge for rasisme. Resultatet av at den enorme etterspørselen etter innvandringsdebatt i Norge først og fremst tilbys stigmatiserende merkelapper, er at Frp får fremstå som om de bryter et undertrykkende tabu, igjen og igjen. Den setter premissene for debatten – og tar folks frykt på alvor. Venstresidens moralisme, derimot, bare konsoliderer Frp som et frigjøringsparti.

Likeledes har SP profitert på den banale EU-debatten som fordummet alles tv-skjermer og postkasser våren 2005. Argumenter som ”bare bønder og fiskere er imot EU-grunnloven, og de vet jo ikke bedre” og ”selvfølgelig må vi akseptere å få mindre innflytelse – vi er da et lite land”, har heller bidratt til å styrke motstanden enn å svekke den. Denne diskursen bidro snarere til å skape en gruppeidentitet, en underdogposisjon av EU-motstandere, som ved grunnlovsavstemmingen utgjorde majoriteten av velgerne. Slik ble det til at EU-motstanderne, majoriteten, kun hadde to partier å stemme på, SP og Geert Wilders’ høyrepopulistiske Frihetspartiet (PVV). Ved valget i 2006 var nettopp SP og PVV valgets vinnere, og oppnådde respektive 25 (fra ni) og ni (fra null) mandater i Tweede Kamer. Slik kan man si at SP har knekt Frp-koden, godt hjulpet av de andre venstrepartienes fravær i en populistisk viktig diskurs.

Til tross for at det nederlandske sosialistpartiet på mange måter har vært avhengig av timing og populistisk nasjonalisme, bør venstresiden i Norge ha øynene åpne for hvordan partiet har oppnådd sin solide posisjon. Venstresiden har også mye å lære av Frps mobiliseringskraft, slik Magnus Marsdal også påpeker. Det nederlandske sosialistpartiet viser venstresiden en måte å parere høyrepopulistenes populære oppskrift. Frp-koden må ikke bare knekkes, den må benyttes, fordi den er en oppskrift på valgoppslutning.

Anja Sletteland,
Tidsskriftet Demo, januar 2007

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s