Meg, me og moi

Hva er det som får så mange akademikere til å rope på revolusjon?

Revolution of the ordinary

Her en natt drømte jeg at jeg hacket meg inn i en avis og byttet ut alle neste dags artikler med tekster om matpakke. Ja, matpakke – brødskiver og rundstykker innpakket i tynt papir. Drømmens budskap var kanskje ikke så mystisk, siden jeg våknet av at magen protesterte høylytt mot mitt svikefullt lave næringsinntak kvelden før. Men hvorfor hadde jeg i drømmen fått lyst til å fylle en hel avis om fårepølse, salami, jarlsbergost og syltetøy? Hvem har lyst til å lese om noe sånt?

Sult til tross, brødboksen føltes lengre unna enn tankene. For det var noe med drømmen som minnet meg om Toril Mois nye bok.

I boken «Revolution of the ordinary» argumenterer Moi for at filosofiske spørsmål bør diskuteres med utgangspunkt i det konkrete og erfaringsnære. Ifølge Moi er forskere i dag så opptatt av abstrakte begreper at de ikke ser det som er rett foran seg. Løsningen hennes er intet mindre enn en revolusjon – altså ikke i betydningen samfunnsomveltning, men i at humaniora bør bytte ut den rådende språkfilosofien med en annen.

Boken har møtt en god del kritikk, blant annet fordi den tegner et bilde av dagens humaniora som få kjenner seg igjen i. Litteraturviter Kaja Schjerven Mollerin påpekte i sin anmeldelse at boken bygger på en oppkonstruert konflikt mellom følgerne av Ferdinand de Saussures strukturorienterte språkfilosofi og Ludwig Wittgensteins hverdagsspråk. Slik ignorerer Moi det meste av teoriutviklingen de siste sytti årene (Bokmagasinet 30. september). I tillegg overser hun at også Saussure har inspirert mange studier av konkret erfaring, blant annet innenfor etnografi, situasjonsanalyse og diskursanalyse.

Men det var egentlig ikke dette som gjorde at matpakkedrømmen minnet meg om Toril Moi. Det jeg lurte på mens sulten knuget, var hvilken erfaring som får så mange akademikere til å rope på revolusjon. For selv om de færreste bruker begrepet, er den revolusjonære argumentasjonsformen særdeles utbredt i både humaniora og samfunnsvitenskapen. Erstatt idealisme med realisme! Positivisme med konstruktivisme! Miljø med evolusjon! Nasjonal med global! Selv de mest konkrete studiene skrives inn i paradigmestrider, ofte gjennom bisarre vranglesninger av faglige motstandere.

Hvorfor holder akademikere på med dette her? De fleste som har innblikk i flere fag vil jo fort gjennomskue retorikken, og kanskje til og med avsløre urimelig lesning. Og de som ikke gjør det, kan sitte igjen med vranglære om andre fag og tradisjoner.

Et mulig svar ligger i selve den akademiske sjangeren. Som lingvisten George Lakoff har påpekt, er debatter ofte strukturert etter krigens logikk, der målet er å tvinge en motstander i retrett. Akademiske debatter skrives ut ifra et fellesskap, der faglig relevans gjerne vurderes ut ifra hvorvidt ens bidrag kan brukes som våpen mot en felles faglig motpol. I denne kampen vil det alltid være noen som føler seg ekskludert fordi deres tema, teorier eller metoder forsvinner under radaren. Derfor er det mange som insisterer på at frontlinjen burde stå et annet sted.

Men problemet er snarere at krigens logikk ikke alltid tjener tankens utvikling – frontlinjen hindrer både innsikt i og samarbeid med andre tradisjoner. Slik stagnerer forskning i meningsløse skyttergraver, og hele fagtradisjoner politiseres.

Men kanskje dette bare er abstrakt teoretisering, og svaret ligger rett foran meg, i matpakkedrømmen: Kanskje de faglig revolusjonære simpelthen føler at det som opptar dem, er så viktig at alle burde bry seg om det samme.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 2.11.2017.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s