Usikre arbeidsforhold kan få oss til å ta skikkelig dårlige valg.

Kan det være rasjonelt å røyke? Å bruke penger på kreditt når man ikke har noen inntekt i sikte? Å stadig dytte i seg pizza og hamburgere i stedet for å lytte til ekspertenes nøysomme kostholdsråd?

Hvorfor gidder jeg egentlig å spørre? Svaret er jo innlysende: Slike kortsiktige valg er ren idioti. Men denne sannheten gjelder ikke under alle omstendigheter, skal man tro en ny rapport fra britiske Joseph Rowntree Foundation.

Jennifer Sheehy-Skeffington og Jessica Rea har samlet forskning på hvorfor fattige mennesker tar så mange tilsynelatende dårlige valg. Det er ikke fordi de er dummere i utgangspunktet: Selv om det går an å bli fattig av å ta dårlige valg, er sammenhengen langt sterkere i motsatt retning. Økonomiske ressurser, viser det seg, påvirker ikke bare hva man kan kjøpe, men også hva man er i stand til å ønske seg og strekke seg etter.

Både tanker og handlingsmønstre påvirkes av fattigdom. Når man mangler basale ressurser, fokuserer tankene på konkrete utfordringer her og nå – som sult, slapphet og mangel på konsentrasjon. Behovet for små, umiddelbare belønninger blir større. Frykten for langsiktige konsekvenser blir mildere. Man blir i mindre grad i stand til å handle i tråd med langsiktige mål, eller ta noen risiko for å nå dem.

Man kan alltids mene at dette er dumt, men det endrer ikke det faktum at det ikke lønner seg å satse hvis man ikke har energi til å fullføre. Og det blir helt meningsløst å klandre noen for deres økonomiske tilstand når den allerede går utover selvtilliten, følelsen av å ha kontroll og evnen til å håndtere stress.

Heldigvis er det ikke like vanlig å gi fattige skylden for sin skjebne i Norge som det er for eksempel i USA. Her hjemme er det spesielt stor anerkjennelse for de psykiske kostnadene ved å leve i fattigdom, og ikke minst for barns oppvekstsvilkår. Også blant de politiske partiene er det bred enighet om at fattigdom er et onde som må bekjempes.

Vi bør likevel ikke slå oss til ro med politisk enighet på dette området. Fattigdom blir altfor snevert forstått – som en økonomisk grense styrt etter medianinntekten i samfunnet.

Forskning indikerer at langt flere enn antatt er utsatt for den kognitive og psykiske tilstanden som suger ut energien til alt annet. Den kommer nemlig ikke av lav inntekt alene, men av knapphet – uansett om det gjelder penger, tid eller andre ressurser.

Knapphet er altså ikke bare et gode som skjerper hjernen og hjelper oss å prioritere. Det kan også få oss til å ta kortsiktige valg. Som å ta på seg midlertidige jobber og underbetalte frilansoppdrag i stedet for å bygge opp en karriere.

I det siste har det vært mye snakk om effektene av den blåblå regjeringens arbeidslivspolitikk. Høyresidas uttalte mål med å åpne opp i arbeidsmiljøloven for å ansette midlertidig i inntil tolv måneder var at flere skulle komme seg i jobb. Nå viser forskning fra Fafo at de nye bestemmelsene ikke har hatt noen slik effekt. Resultatene vises derimot i at midlertidige ansatte har høyere forekomst av psykiske plager, ifølge flere studier.

Det er ikke bare de fattigste i samfunnet som rammes av ustabile økonomiske vilkår. For ikke lenge siden var utdanning en sikker vei til en trygg jobb. I dag er det nærmest et minimumskrav for å konkurrere på arbeidsmarkedet. Høyt utdannede ender dermed opp med å ta de første jobbene de kan få, selv om vilkårene er dårlige og kompetansen deres går til spille.

Vi er ikke vant til å tenke på fattigdom på denne måten. Men det burde vi begynne med. Kanskje det er på tide å innføre en knapphetsgrense i arbeidslivet?

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 28.9.2017.