Rasismedebattens problem

For å bekjempe urettferdighet, må vi først anerkjenne at den finnes. 

Spike Lee på Mahershala Alis plass i baksetet i filmen Green Book. Foto: Filmweb 

Oscar-akademiet burde sett det komme, bråket rundt tildelingen av verdens mest prestisjetunge filmpris til Green Book. Med valget av en tilsynelatende ukontroversiell gladfilm om raserelasjoner i USA plasket de rett uti en av de mest tilspissede konfliktene i vår tid. Men konflikten rundt rasespørsmålet er så uoversiktlig at de færreste skjønner hva Oscar-bråket handlet om. For uinnvidde så det kanskje ut som et uttrykk for misunnelse da Spike Lee, nominert for filmen BlacKkKlansman, stormet gjennom midtgangen og stilte seg med ryggen til scenen i protest. Eller at Donald Trump bare kom med nok en bisarr ”trumpisme” da han på Twitter kalte Spike Lees takketale et ”rasistisk angrep” på presidenten, som ifølge ham selv ”har gjort mer for afrikanske amerikanere” enn noen andre. 

Men det som nå kommer til syne, er topper av flere isfjell som har støtt mot hverandre i lang tid, på tvers av kontinenter. Oppgjørets time er i gang.

En forfatter som virkelig har fanget essensen av denne konflikten er britiske Reni Eddo-Lodge, som forrige fredag ble intervjuet av Sumaya Jirde Ali i Morgenbladetsalongen på Litteraturhuset i Oslo. Eddo-Lodge slo igjennom med et brak da hun i 2014 publiserte bloggposten Why I’m no longer talking to white people about race, som hun i 2017 utvidet til en bok med samme navn. 

Reni Eddo-Lodge. Foto:  Donna Robertson, Flickr

Boken er ikke et angrep på hvite mennesker, som tittelen kanskje gir inntrykk av, men en forklaring på hvorfor rasismedebatten er så betent og en personlig beretning om hvordan det oppleves å stå i midten av den. Den tar for seg den fargede befolkningens historie i Storbritannia, som startet i en tid der svarte ikke ble ansett som mennesker, men som varer. Kolonitiden befestet en forestilling om at svarte er mindre verdt enn hvite, som spredde seg over hele verden. Ideen om hvit overlegenhet forplantet seg i alle samfunnsinstitusjoner, og har aldri forsvunnet, selv om det ikke lenger er legitimt å forvare den. Problemet i dag er at historien er skrevet fra de hvites perspektiv, som primært er et oppgjør med fortidens spøkelser. Man må virkelig være spesielt interessert om man vil lære om den strukturelle rasismen som fargede mennesker fortsatt blir utsatt for til daglig, skriver Eddo-Lodge. 

Majoritetens kunnskapsmangel legger et ekstra lag på problemet. Mennesker som ikke har kjent rasismen på kroppen, føler gjerne at de deltar i samtalen på like vilkår, og definerer den dermed ut ifra sin egen posisjon. Et tydelig eksempel er reaksjonen Sumaya Jirde Ali fikk fra en hvit venninne da hun la ut et bilde av boken Why I’m no longer talking to white people about racepå Instagram: ”Er du rasist?”

Det vanskeligste med å stå i denne debatten, ifølge Eddo-Lodge, er ikke åpenbare rasister, for de vet man hvor man har. Noe som er mye vanskeligere, er å snakke med folk som ser på seg selv som antirasister, men tolker hele problemet som et sett av dårlige holdninger de kan bekjempe gjennom moralsk fordømmelse. Det var denne gruppen Eddo-Lodge prøvde å ”slå opp” med i det opprinnelige blogginnlegget. Problemet er ikke hudfargen, men at de ser verden gjennom en ”hvit ideologi”, der deres egne erfaringer og kampsaker fremstår som universelle. 

Det er her isfjellene kolliderer. Som ikke-hvit blir man stadig påminnet om at man ikke tilhører dette fellesskapet av likhet, og at man heller ikke har lik rett til å kjempe for sin sak. 

Et sentralt tema i Morgenbladetsalongen var hvorvidt den provoserende tittelen kan føre samtalen om rasisme videre, eller bare skaper mer avstand til den hvite majoriteten. Et tilsynelatende fasitsvar er at Eddo-Lodges bok fra 2017 har blitt en bestselger i Storbritannia og blitt oversatt til flere språk, så det å trekke seg høylytt tilbake kan virke som en god strategi for å få folk til å lytte. Men det er ikke der svaret ligger. 

Kampen mot strukturell rasisme har mye til felles med hvordan det var å snakke om seksuell trakassering før metoo. Kvinner som klaget, ble beskyldt for å ”ta en offerrolle” eller gjøre livet surt for andre som bare ville ha det trivelig.  Mekanismen som slår inn i rasismedebatten, er universell: Når noen kommer med en anklage folk ikke forstår, snur pekefingeren tilbake på dem. Det er rett og slett ikke legitimt å anklage folk uten grunn. Årsaken til at Eddo-Lodges bok har slått så til de grader gjennom, er at stadig flere har blitt oppmerksomme på både den strukturelle rasismen og antirasismens håpløse kår i offentligheten. 

Valget av Sumaya Jirde Ali som ordstyrer var kanskje naturlig, både fordi hun har bidratt til å åpne tematikken i den norske offentligheten, og fordi hun er så klok og sjarmerende at man kan regne med at arrangementet blir interessant. Problemet med samtalen var den ble for innforstått, så kjernen i konflikten ikke kom frem.

Her er boken særdeles opplysende, og veldig gjenkjennelig også fra et norsk perspektiv. Eddo-Lodge skriver direkte til den britiske venstresiden og kvinnebevegelsen, der hun i mange år har deltatt som aktivist. 

På venstresiden blir ofte rasisme definert som identitetspolitikk, noe som ikke bare må vike for klassepolitikk, men attpåtil blir bagatellisert og latterliggjort. Motsetningen mellom klasse og rase bygger i seg selv på en hvit ideologi, hevder Eddo-Lodge. Venstresiden har sett seg blind på en klassestruktur bestående av arbeiderklassen, middelklassen og overklassen. Men dagens klassesammensetning er langt mer sammensatt enn som så; både middel- og arbeiderklassen består av folk med og uten utdanning, trygge arbeidskontrakter og eiendom. I hvert sjikt kommer fargede mennesker dårligere ut. Den hvite klassemodellen er ikke bare et ideologisk problem, forklarer Eddo-Lodge i boken: alt fra sosialtjenester, utdanning og boligbygging i Storbritannia blir utviklet ut ifra denne modellen, som igjen bidrar til at forskjellene utvider seg. 

Denne måten å tenke på klasse og rasisme, som et sammenvevd problem, hadde ikke trengt å være et konfliktspørsmål for venstresiden. Eddo-Lodge har helt rett i at det er fargeblindheten som står i veien for å forene kreftene, ikke antirasistene som ”avsporer samtalen”.    

Hennes analyse av kvinnebevegelsens problem med rasisme treffer også godt. I utgangspunktet er kampen mot strukturell rasisme og patriarkatet ganske like: De handler om at man i kraft av sitt kjønn eller rase har fått tildelt dårligere kort, men forventes å spille på den dominerende gruppens premisser. Feminister er gjerne hyperbevisste på at det å trenge gjennom patriarkatets lydmur innebærer å bli latterliggjort, men blir likevel defensive når rasespørsmålet dukker opp. Årsaken til dette, ifølge Eddo-Lodge, er at kvinnebevegelsen er fanget i den samme hvite ideologien som resten av samfunnet gjennomsyres av. Og denne ideologien forteller folk at ordet ”rasisme” er en personlig anklage, ikke en systemkritikk.  

Grunnen til at Eddo-Lodge i sin tid valgte å melde seg ut av samtalen, var at det ble for emosjonelt utmattende å hele tiden måtte ta hensyn til de ”hvites” følelser. Hun hadde simpelthen fått nok av å prøve å snakke til folk som ikke skjønte hva hun sa, og reagerte med vantro og sinne. ”Det handler om å sette grenser for seg selv, for å beskytte sin egen sjel”, forteller hun i Morgenbladetsalongen. Heldigvis kom hun seg raskt tilbake i ringen. 

Måten rasismedebatten utspiller seg i samfunnet er spesielt problematisk for fargede mennesker, som blir personlig skvist mellom de støtende isfjellene. Det at frontene i konflikten ikke er avklart, gjør at problemet dukker opp i alle relaterte diskusjoner. Bare i Norge det siste året har isfjellene kommet til syne i debatter om alt fra identitetspolitikk og avkolonialisering av akademia til ytringsfrihet og rasistiske utsagn i offentligheten. For å finne en løsning på problemet, nytter det ikke å se til utlandet – selv Hollywood, verdens navle, er helt perpleks i møtet med rasismekonflikten. Men det går an å se parallellen til metoo, som har åpnet samfunnets øyne for strukturell sexisme. Også her er det en lang vei å gå, men stadig flere klarer å senke skjoldet og lytte selv om de blir konfrontert med egne privilegier. Prinsippet er det samme: For å bekjempe urettferdighet, må vi først anerkjenne at den finnes. 

Teksten ble publisert i Morgenbladet 01.03.2019

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s