Feminisme

Rasismedebattens problem

For å bekjempe urettferdighet, må vi først anerkjenne at den finnes.

Spike Lee på Mahershala Alis plass i baksetet i filmen *Green Book.* Foto: Filmweb

Oscar-akademiet burde sett det komme, bråket rundt tildelingen av verdens mest prestisjetunge filmpris til Green Book. Med valget av en tilsynelatende ukontroversiell gladfilm om raserelasjoner i USA plasket de rett uti en av de mest tilspissede konfliktene i vår tid. Men konflikten rundt rasespørsmålet er så uoversiktlig at de færreste skjønner hva Oscar-bråket handlet om. For uinnvidde så det kanskje ut som et uttrykk for misunnelse da Spike Lee, nominert for filmen BlacKkKlansman, stormet gjennom midtgangen og stilte seg med ryggen til scenen i protest. Eller at Donald Trump bare kom med nok en bisarr ”trumpisme” da han på Twitter kalte Spike Lees takketale et ”rasistisk angrep” på presidenten, som ifølge ham selv ”har gjort mer for afrikanske amerikanere” enn noen andre.

Men det som nå kommer til syne, er topper av flere isfjell som har støtt mot hverandre i lang tid, på tvers av kontinenter. Oppgjørets time er i gang.

En forfatter som virkelig har fanget essensen av denne konflikten er britiske Reni Eddo-Lodge, som forrige fredag ble intervjuet av Sumaya Jirde Ali i Morgenbladetsalongen på Litteraturhuset i Oslo. Eddo-Lodge slo igjennom med et brak da hun i 2014 publiserte bloggposten Why I’m no longer talking to white people about race, som hun i 2017 utvidet til en bok med samme navn.

Reni Eddo-Lodge. Foto: Donna Robertson, Flickr

Boken er ikke et angrep på hvite mennesker, som tittelen kanskje gir inntrykk av, men en forklaring på hvorfor rasismedebatten er så betent og en personlig beretning om hvordan det oppleves å stå i midten av den. Den tar for seg den fargede befolkningens historie i Storbritannia, som startet i en tid der svarte ikke ble ansett som mennesker, men som varer. Kolonitiden befestet en forestilling om at svarte er mindre verdt enn hvite, som spredde seg over hele verden. Ideen om hvit overlegenhet forplantet seg i alle samfunnsinstitusjoner, og har aldri forsvunnet, selv om det ikke lenger er legitimt å forvare den. Problemet i dag er at historien er skrevet fra de hvites perspektiv, som primært er et oppgjør med fortidens spøkelser. Man må virkelig være spesielt interessert om man vil lære om den strukturelle rasismen som fargede mennesker fortsatt blir utsatt for til daglig, skriver Eddo-Lodge.

Majoritetens kunnskapsmangel legger et ekstra lag på problemet. Mennesker som ikke har kjent rasismen på kroppen, føler gjerne at de deltar i samtalen på like vilkår, og definerer den dermed ut ifra sin egen posisjon. Et tydelig eksempel er reaksjonen Sumaya Jirde Ali fikk fra en hvit venninne da hun la ut et bilde av boken Why I’m no longer talking to white people about racepå Instagram: ”Er du rasist?”

Det vanskeligste med å stå i denne debatten, ifølge Eddo-Lodge, er ikke åpenbare rasister, for de vet man hvor man har. Noe som er mye vanskeligere, er å snakke med folk som ser på seg selv som antirasister, men tolker hele problemet som et sett av dårlige holdninger de kan bekjempe gjennom moralsk fordømmelse. Det var denne gruppen Eddo-Lodge prøvde å ”slå opp” med i det opprinnelige blogginnlegget. Problemet er ikke hudfargen, men at de ser verden gjennom en ”hvit ideologi”, der deres egne erfaringer og kampsaker fremstår som universelle.

Det er her isfjellene kolliderer. Som ikke-hvit blir man stadig påminnet om at man ikke tilhører dette fellesskapet av likhet, og at man heller ikke har lik rett til å kjempe for sin sak.

Et sentralt tema i Morgenbladetsalongen var hvorvidt den provoserende tittelen kan føre samtalen om rasisme videre, eller bare skaper mer avstand til den hvite majoriteten. Et tilsynelatende fasitsvar er at Eddo-Lodges bok fra 2017 har blitt en bestselger i Storbritannia og blitt oversatt til flere språk, så det å trekke seg høylytt tilbake kan virke som en god strategi for å få folk til å lytte. Men det er ikke der svaret ligger.

Kampen mot strukturell rasisme har mye til felles med hvordan det var å snakke om seksuell trakassering før metoo. Kvinner som klaget, ble beskyldt for å ”ta en offerrolle” eller gjøre livet surt for andre som bare ville ha det trivelig. Mekanismen som slår inn i rasismedebatten, er universell: Når noen kommer med en anklage folk ikke forstår, snur pekefingeren tilbake på dem. Det er rett og slett ikke legitimt å anklage folk uten grunn. Årsaken til at Eddo-Lodges bok har slått så til de grader gjennom, er at stadig flere har blitt oppmerksomme på både den strukturelle rasismen og antirasismens håpløse kår i offentligheten.

Valget av Sumaya Jirde Ali som ordstyrer var kanskje naturlig, både fordi hun har bidratt til å åpne tematikken i den norske offentligheten, og fordi hun er så klok og sjarmerende at man kan regne med at arrangementet blir interessant. Problemet med samtalen var den ble for innforstått, så kjernen i konflikten ikke kom frem.

Her er boken særdeles opplysende, og veldig gjenkjennelig også fra et norsk perspektiv. Eddo-Lodge skriver direkte til den britiske venstresiden og kvinnebevegelsen, der hun i mange år har deltatt som aktivist.

På venstresiden blir ofte rasisme definert som identitetspolitikk, noe som ikke bare må vike for klassepolitikk, men attpåtil blir bagatellisert og latterliggjort. Motsetningen mellom klasse og rase bygger i seg selv på en hvit ideologi, hevder Eddo-Lodge. Venstresiden har sett seg blind på en klassestruktur bestående av arbeiderklassen, middelklassen og overklassen. Men dagens klassesammensetning er langt mer sammensatt enn som så; både middel- og arbeiderklassen består av folk med og uten utdanning, trygge arbeidskontrakter og eiendom. I hvert sjikt kommer fargede mennesker dårligere ut. Den hvite klassemodellen er ikke bare et ideologisk problem, forklarer Eddo-Lodge i boken: alt fra sosialtjenester, utdanning og boligbygging i Storbritannia blir utviklet ut ifra denne modellen, som igjen bidrar til at forskjellene utvider seg.

Denne måten å tenke på klasse og rasisme, som et sammenvevd problem, hadde ikke trengt å være et konfliktspørsmål for venstresiden. Eddo-Lodge har helt rett i at det er fargeblindheten som står i veien for å forene kreftene, ikke antirasistene som ”avsporer samtalen”.

Hennes analyse av kvinnebevegelsens problem med rasisme treffer også godt. I utgangspunktet er kampen mot strukturell rasisme og patriarkatet ganske like: De handler om at man i kraft av sitt kjønn eller rase har fått tildelt dårligere kort, men forventes å spille på den dominerende gruppens premisser. Feminister er gjerne hyperbevisste på at det å trenge gjennom patriarkatets lydmur innebærer å bli latterliggjort, men blir likevel defensive når rasespørsmålet dukker opp. Årsaken til dette, ifølge Eddo-Lodge, er at kvinnebevegelsen er fanget i den samme hvite ideologien som resten av samfunnet gjennomsyres av. Og denne ideologien forteller folk at ordet ”rasisme” er en personlig anklage, ikke en systemkritikk.

Grunnen til at Eddo-Lodge i sin tid valgte å melde seg ut av samtalen, var at det ble for emosjonelt utmattende å hele tiden måtte ta hensyn til de ”hvites” følelser. Hun hadde simpelthen fått nok av å prøve å snakke til folk som ikke skjønte hva hun sa, og reagerte med vantro og sinne. ”Det handler om å sette grenser for seg selv, for å beskytte sin egen sjel”, forteller hun i Morgenbladetsalongen. Heldigvis kom hun seg raskt tilbake i ringen.

Måten rasismedebatten utspiller seg i samfunnet er spesielt problematisk for fargede mennesker, som blir personlig skvist mellom de støtende isfjellene. Det at frontene i konflikten ikke er avklart, gjør at problemet dukker opp i alle relaterte diskusjoner. Bare i Norge det siste året har isfjellene kommet til syne i debatter om alt fra identitetspolitikk og avkolonialisering av akademia til ytringsfrihet og rasistiske utsagn i offentligheten. For å finne en løsning på problemet, nytter det ikke å se til utlandet – selv Hollywood, verdens navle, er helt perpleks i møtet med rasismekonflikten. Men det går an å se parallellen til metoo, som har åpnet samfunnets øyne for strukturell sexisme. Også her er det en lang vei å gå, men stadig flere klarer å senke skjoldet og lytte selv om de blir konfrontert med egne privilegier. Prinsippet er det samme: For å bekjempe urettferdighet, må vi først anerkjenne at den finnes.

Teksten ble publisert i Morgenbladet 01.03.2019

Hvor alle heltene er? Jo, her!

Menn har mange roller å spille i kampen mot seksuell trakassering.

For tiden reiser Hannah Helseth og jeg rundt og snakker om Det jeg skulle sagt, vår håndbok mot seksuell trakassering. Vi har møtt mange menn som har lyst til å delta i kampen mot seksuell trakassering, men lurer på hva de skal gjøre. De burde ikke mangle forbilder. Under arbeidet vårt har vi funnet mange rollemodeller å velge mellom, roller som utkrystalliserte seg allerede under metoo. Vi har kalt dem ridderen, lytteren, den angrende synderen, solidaritetsforkjemperen, lederen og den utsatte.

Den kanskje tydeligste ridderen under metoo var Alexander Schau, som formulerte et sviende oppgjør med trakasserende menn og medskyldige ledere på Twitter i november 2017. En av tweetene lød som følger: ”Vi vet hvem dere er. Vi har snakket sammen. Vi vet hvem som har utført handlingene og vi vet fryktelig godt hvilke ledere og mellomledere som har skjøvet dette under teppet i alle disse årene. Nå er deres tid forhåpentligvis over. Vinteren kommer.”

Et artig eksempel på en lytter er forfatter Arne Berggren, som på kort tid tok en helomvending i synet på metoo. 12 november 2017 plasket han rett uti det under overskriften ”Hvor er de kvinnelige svina?”: ”Menn er trash til tider, men kvinner har sluppet påfallende lett fra det, vil jeg påstå. Skal vi godta at noen sier at de var redd for å si fra om overgrep av hensyn til karrieren sin, i 2017?” Etter at innholdet i #stilleforopptak-kampanjen publisert i Aftenposten, beklaget Berggren ytringen, og innrømmet at det stod langt verre til enn han først trodde. Nå tok han et oppgjør med angrepene på hans kritikere, som han mente hadde rett. ”Når en ung student får voldelige og seksualiserte trusler etter å ha sablet ned min Ytring, er det bare et bevis på at vi har et godt stykke igjen før vi er der vi bør være.”

Selv om lytteren sjelden får like mye kred som ridderen som bekjemper kjeltringer for å redde jomfruer i nød, er det en mer krevende rolle å ta. Å lytte til kritikk krever at man ser nøye på seg selv, og tar ansvar for det man ser. En annen slik selvrefleksiv mannsrolle under metoo var den angrende synderen, som legen Pål Gulbrandsen inntok med bravur. I en kronikk i Aftenpostenfortalte han om sin tid som ung lege, da han sjekket opp underordnede i stor stil uten å skjønne hva slags makt han hadde over dem. Her tok han et oppgjør med maktblindheten menn i posisjoner utvikler fordi ingen tør å ta til motmæle mot oppførselen deres, og argumenterte for at ledere må få bedre opplæring i relasjoner.

En mannsrolle man ikke kommer utenom i kampen mot seksuell trakassering er solidaritetsforkjemperen. Et godt forbilde er Jonas Bals i LO, som organiserte et solidaritetsopprop mot seksuell trakassering for menn i fagbevegelsen. Det at mange menn stilte seg på kvinnenes side under metoo var viktig for kampanjens gjennomslagskraft, fordi de fikk flere til å lytte. Men man trenger ikke stå på barrikadene for å vise solidaritet; det viktigste er hva man gjør i hverdagen. Et problem med trakassering og mobbing er at den som blir utsatt, ofte legger skylden på seg selv, med alt det medfører av skam og stress. Det er mye lettere å håndtere dårlig behandling om noen har ryggen din. Menn som følger med og sier ifra når noen går over streken kan både redusere mye av skadevirkningene og bidra til at flere tenker seg om før de trakasserer noen.

Mannlige ledere som bruker sin posisjon til å bekjempe seksuell trakassering på arbeidsplassen har vi sett flere gode eksempler på under metoo. En personlig helt er sersjant Hans Kristian Felde ved Krigsskolen, som har tatt initiativ til grundig opplæring av Forsvarets fremtidige ledere om seksuell trakassering. Rundt om i det ganske land har mange ledere gjort undersøkelser, fått på plass varslingsrutiner, satt i gang opplæring, og så videre. Siden mange menn søker seg til lederroller, burde disse oftere bli løftet frem som forbilder.

Metoo har også gjort det lettere for menn å innta rollen som den utsatte. Kampanjen åpnet opp en samtale om erfaringer og handlinger som de fleste jenter kjenner fra damedoen. Menn, derimot, har tidligere hatt lite tilgang til det samme språket eller den gjensidige solidariteten som finnes i slike kvinnerom. Noen av mine største metoo-helter er mennene som tør å vise at de også er seksuelt sårbare og har opplevd krenkelser. Jeg skal ikke nevne navn, men de som har delt sine historier under mine foredrag om seksuell trakassering bør klappe seg selv på ryggen. De er hjertelig velkommen i den store klubben.

I tillegg til at alle disse mannsrollene er viktige i arbeidet mot seksuell trakassering, bidrar de til å knuse myten om at metoo er en krig mellom kjønn. Denne tolkningen var langt mer utbredt i offentligheten da kampanjen startet enn den er i dag, men den ser ikke ut til å ha avtatt noe særlig i sosiale medier. Tatt i betraktning at ingen i metoo-debatten anklaget menn som kjønn, virker hele tankegangen litt søkt. Den er likevel verdt å ta på alvor, fordi den illustrerer hvor frontlinjen i debatten om seksuell trakassering står i dag: mellom dem som mobiliserer til kjønnskrig, og de som kjemper for bedre relasjoner og et sunnere arbeidsliv.

Kjønnskrigens mannsroller er langt mer begrensende, og temmelig puslete, i forhold til metoo-bevegelsens. Her finnes det bare to: Bagatellisten og alarmisten. Når bagatellistenhører begrepet seksuell trakassering, tenker han på flørting, fleiping og ellers helt vanlige ting. Og noen må jo si det: ”Er det ikke lov å flørte mer?”. Det er bare fint at de spør, så vi får klargjort hva som er forskjellen. I alarmistens hode dukker det opp skrekkscenarier av mulige konsekvenser en anklage om seksuell trakassering kan føre med seg. Og om ordene ”heksejakt” og ”gapestokk” er vel forslitt, må jo noen ta kampen for rettssikkerhet for de anklagede. Disse rollene har sin verdi, men siden de ikke anerkjenner problemet med seksuell trakassering, forblir de passive tilskuere til den samfunnsomveltningen som nå finner sted. De ekte heltene er de som bidrar aktivt og konstruktivt til endring.

Teksten sto på trykk i Morgenbladet 17.02.2019

Kaosfyrsten

Jordan Peterson er så redd for at samfunnet går i oppløsning at han har laget en motgift mot kaos. Eller snarere en oppskrift på det, hvis man ser nærmere etter.

En time. Så lang tid tok det før de 1380 billettene til Jordan Petersons foredrag i Oslo Konserthus ble revet bort. Da den kontroversielle kanadiske psykologiprofessoren besøkte Norge i oktober, hadde han for lengst skapt bølger i offentligheten. Han er blitt omtalt som en modig kriger i kampen mot det politisk korrekte tyranniet, og en ytre høyre-konspirator som demoniserer meningsmotstandere og omdefinerer hva som er politisk korrekt å si.

I januar i år publiserte Peterson boken 12 regler for livet – en motgift mot kaos, som umiddelbart ble en bestselger og allerede i høst kom ut på norsk. Et kjerneargument i boken er at yngre generasjoner er blitt indoktrinert til å tro at det ikke finnes verdier lenger, og at samfunnets orden derfor har kollapset. Rådene han gir, er for det meste gode: ta ansvar, ha selvrespekt, klapp fremmede katter på din vei. Men både boken og Jordan Petersons opptreden i offentligheten er omtrent så langt unna en motgift mot kaos som det går an å bli.

Jordan Peterson ble berømt over natten da han i 2016 motsatte seg en lov mot diskrimineringsvern basert på kjønnsidentitet. Han hevdet at loven var et angrep på hans ytringsfrihet, og at han ville bli straffedømt for at han nektet å bruke transpersoners foretrukne pronomen (tilsvarende henpå norsk). Dette utløste et vell av protester, både fra transaktivister som anklaget ham for å spre hat og jurister som mente han bevisst fremstilte loven feil. Senere har han foreslått å innføre tvungent monogami for å forhindre at så mange menn blir valgt bort av kresne damer, noe han mener gjør dem frustrerte og voldelige. Også dette budskapet møtte massiv motstand; det ble blant annet trukket paralleller til tv-serien The Handmaid’s Tale.

Få ting er like kaotisk som en konflikt mellom mange fronter. Jordan Petersons argumentasjon legger opp til en veldig bred sammensetning av fiender. For det første definerer han kaos som en grunnleggende kvinnelig egenskap, noe som har provosert feminister over hele verden. Mange av kvinnebevegelsens viktigste kamper, som likestilling i arbeidslivet, prevensjon, rett til skilsmisse og abort, er ifølge Jordan Peterson selve roten til problemet. For det andre går han til angrep på minoriteter, spesielt transfolk, og deres status er en av kjernesakene til den liberale politiske bevegelsen i USA. For dem er anerkjennelse et eksistensielt spørsmål, så de har ikke så mange andre valg enn å sette hardt mot hardt. For det tredje plasker han rett inn i mange ulike fagfelt uten å forholde seg til hva de har å si om de samme temaene. Noen av fagene, som sosiologi, antropologi og kjønnsstudier, hevder han til og med at bør legges ned. Derfor møter han også faglig motstand fra alle kanter. Og faglige krangler mellom folk med ulike vitenskapssyn blir sjelden et pent syn.

Den massive motstanden har stor mobiliseringskraft på Jordan Petersons voksende følgerskare. Mannens budskap og kampform har gjort ham til en stjerne i den såkalte «mannosfæren» på nettet, en subkultur som blant annet omfatter såkalte incels (menn i ufrivillig sølibat), pickup artists(kalkulerende sjekkere) og gameresom kjemper mot feminismens inntog i dataspillverdenen. Han har også fått mye støtte og sympati for å utfordre identitetspolitikken på amerikanske og kanadiske campuser, som mange opplever som et kvelende tankepoliti.

Siden mediene ble bevisst på både mannen og fenomenet, har både tilhengerskaren og motstanden mot ham vokst i alle retninger. I oktober i år passerte YouTube-kanalen hans 1,5 millioner abonnenter og videoene 73 millioner avspillinger. Lite tyder altså på at den kaotiske debatten rundt Jordan Peterson kommer til å roe seg med det første.

Det som gjør at bokensnarere er en oppskrift på enn en motgift mot kaos, er at Petersons bommer på diagnosen. Hvis han ikke hadde vært en prinsipiell motstander av sosiologi, hadde han visst at mange har forsket på det samme problemet før ham. Det Peterson kaller «kaos» er det samme som anomi, som er kjernebegrep innen sosiologifaget. Anomi refererer til et sammenbrudd av normer som gjør samfunnet ustabilt og skaper mange sosiale problemer. Forskningen på anomi har faktisk vært spesielt opptatt av akkurat det fenomenet Jordan Peterson snakker om, at unge menn faller utenfor og får problemer med skolen, med narkotika, kriminalitet og med å finne seg damer. Interessant nok sto forskningen på akkurat dette problemet sterkest på 40–60-tallet, midt i de tradisjonelle kjønnsrollenes glansdager. Det som skaper kaos, er altså ikke at kvinner har gått ut i arbeidslivet og begynt på p-pillen.

Ifølge den sosiologiske forskningen er en sentral kilde til anomi at det er et misforhold mellom samfunnets mål og virkemidlene folk har for å nå dem. Det typiske eksemplet her er den amerikanske drømmen, som sier at du kan lykkes med hva som helst gjennom innsats og talent. Problemet er at den amerikanske drømmen er en myte – hardtarbeidende, flinke folk blir ofte forbigått av folk med nettverk, penger og riktig kulturell kapital. Derfor faller mange utenfor, og henfaller til håpløshet eller kriminalitet. Jordan Petersons bekymring for anomi handler om at mange menn ikke har sjans til å lykkes på kjønnsmarkedet fordi kvinner har for høye krav. De mislykkes i egne og samfunnets øyne fordi det er et misforhold mellom kulturelle mål og tilgjengelige virkemidler. Derfor blir de frustrerte, og tyr til vold. Jordan Petersons svar på dette er at menn må gjeninnta den tradisjonelle mannsrollen, og kvinner må gi opp likestillingen.

Problemet er at Peterson, både gjennom sin rolle i media og sine råd til menn, skaper en ny avgrunn mellom kulturelle mål og virkemidler for å nå dem. Det blir ikke stabilitet i den offentlige samtalen ved å mobilisere hissige fronter mot hverandre. Det blir ikke fred på kjønnsmarkedet av å sette menns interesser opp mot kvinners. En viktig grunn til at likestilte velferdssamfunn er de mest stabile, er at de er organisert rundt en sosial orden som favner om begge kjønn. Vår modell har sine hull – mens menn kjemper for mer samvær med sine barn, krever kvinner slutt på trakassering i arbeidslivet. Den beste motgiften mot anomi på kjønnsfronten i Norge er å la den norske drømmen, altså likestillingen, gå i oppfyllelse.

Teksten sto på trykk i Samtiden 4/18

Brannbomben

Hvorfor er spørsmålet om transrettigheter så eksplosivt for kvinnebevegelsen?

I sommer blusset debatten om trans* og feminismen opp på nytt da seks medlemmer av Facebook-gruppen Den Selskapelige ble kastet ut for brudd på «selskapelig kodeks». Administrator Ida Warholm Bjørken forsvarte sensur av hard språkbruk med hensyn til minoriteter. «Vi vil at alle skal tørre å snakke, men ikke at folk skal synes at det er kjipt å være der, for da mister vi mangfoldet,» sa hun til Morgenbladet (3.august). Blant dem som ble ekskludert, var Kari Jaquesson, som i Dagbladet (24.juli) avviste at menn kan bli kvinner, og anklaget transbevegelsen for «kolonialisme, okkupasjon og imperialisme av kvinne og kvinners historie og våre rom». En annen var kunstner Tonje Gjevjon, som reagerte på lav takhøyde i debatten. «Jeg føler ikke [kvinnesaken] er truet på grunn av transpersoner, men på grunn av at vi har fått et klima der noen feminister skal nektes å uttale seg,» uttalte hun til Morgenbladet (7.august).

Konflikten om transpersoners plass i kvinnebevegelsen, og måten selve debatten utspiller seg på, er på ingen måte ny. Den smalt skikkelig da SV før Kvinnekonferansen i 2017 trakk invitasjonen til den kontroversielle feministen Julie Bindel etter påtrykk fra LHBT-nettverket i partiet. Da diskriminering av transpersoner i arbeidslivet ble brukt som argument for å liberalisere sexkjøploven, blant annet i paroledebatten før 8. mars i år, haglet skjellsordene. De siste årene har også debatter om konkrete utfordringer for transpersoner – som garderobeløsninger, betingelser for konkurranseidrett og plass i kvinnefengsler og krisesentre – ofte endt opp i hissige pennefeider om hva man kan si og ikke.

Det sterke engasjementet kan synes pussig, tatt i betraktning at det gjelder en liten gruppe mennesker med svært lite makt i samfunnet. For deler av kvinnebevegelsen er transpersoner en helt naturlig gruppe å ta solidarisk ansvar for, fordi de i likhet med kvinner er utsatt og marginalisert på bakgrunn av sitt kjønn. Det er heller ikke rart at transpersoner søker seg mot kvinnebevegelsen, som har over hundre års erfaring med å kjempe mot diskriminering, vold, usynliggjøring og mangel på tilgang til offentlige rom. De fleste som uttaler seg kritisk til trans-sakens plass i kvinnebevegelsen, er påpasselig med å påpeke at de ikke har noe imot transpersoner som sådan. Hvor ligger da roten til konflikten?

Posisjoner i spill

Interessemotsetningene i transdebatten er både påtakelige og veldig utydelige. Etter det jeg har sett, har alle forsøk på å kartlegge dem tatt utgangspunkt i deltakernes syn på sine meningsmotstandere. Ettersom debatten handler om flere ting, blir posisjonene tilsvarende varierte: Noen hevder at konflikten står mellom transfobe og tolerante, andre at den står mellom tilhengere av ytringsfrihet og de som vil beskytte transpersoner mot angrep, og atter andre at den står mellom såkalte «terfs» – trans-exclusionary radical feministsog resten av kvinnebevegelsen. Forsøkene på opprydning har som regel motsatt effekt: Uansett hvor man trekker grensen mellom sidene i debatten, er det noen som føler seg vranglest og misforstått.

Etter å ha studert mange konflikter som eskalerer i offentligheten, og skrevet doktorgrad om en av dem, synes jeg ikke dette er rart i det hele tatt. Vi har så dårlig språk for å forstå førpolitiske konflikter – altså spørsmål som ikke har blitt «rensket» ned til den banale høyre-venstreaksen og redusert til saker man bare kan være for eller imot – at det er vanskelig å heve blikket. Den vanligste forklaringen på at folk blir så sinte, er at de har blitt utsatt for personangrep. I noen tilfeller stemmer det selvsagt – trusler, skjellsord og latterliggjøring er en del av pakken. Men problemet stikker mye dypere.

Det finnes en del fellestrekk mellom slike eksplosive førpolitiske konflikter. Ett av dem er at ellers anerkjente talerståsteder blir politiserte, fordi legitimeringsgrunnlaget deres settes i spill. Det betyr at man plutselig eller gradvis vil slite med å forsvare sine meninger, fordi man samtidig må kjempe for sin egen politiske eksistensberettigelse. Alle argumentene man tidligere har fått gehør for, mister sin kraft, eller verre – blir tolket i verste mening, plassert i en bås og delegitimert. Det samme gjelder vokabularet: Et nøytralt, beskrivende ord kan plutselig ha blitt et skjellsord eller ladet med konsekvenser man ikke har oversikt over. Å stå i en sånn situasjon kan føles direkte farlig, og mange reagerer med aggresjon. Det hjelper ikke akkurat at vi som samfunn har lav aksept for politiske følelser, så man i tillegg blir anklaget for å være irrasjonell, sur og kjip.

Biologi, erfaringer og avmakt

Kvinnebevegelsen har alltid vært preget av konflikter om hvilke interesser den skal fronte, og hvorfor akkurat disse skal trumfe andre. Det er ikke så rart, ettersom kvinner er en veldig sammensatt gruppe med ulike behov. For å gjøre noe til en «kvinnesak» er man avhengig av et legitimeringsgrunnlag som flere kan slutte opp om, enten av egeninteresse eller i solidaritet. Kvinnebevegelsens mangslungne saker blir og har gjennom tidene blitt legitimert på ulike måter. Kvinners biologihar blitt brukt som argument for så mye forskjellig at man kan skrive bøker om det – for eksempel kravet om trygge rom på grunn av fysisk underlegenhet og spesielle rettigheter knyttet til reproduksjon. Kvinners erfaringerav å bli diskriminert og marginalisert har blitt brukt aktivt i kampen for likestilling i arbeidslivet. Kvinners svake maktposisjon i samfunnet har blitt brukt til å identifisere og kreve frihet fra alle lenker, fra begrensende kjønnsroller til skjønnhetstyranni.

Alle disse tre kildene til politisk legitimering av «kvinnesaker» har blitt utfordret mange ganger av ulike syn på kvinners biologi, erfaringer og maktposisjon, og ikke minst hvilke politiske konsekvenser de bør få. Like fullt har de stått fast som stabiliserende referanserammer i debatten, og gjort det mulig for kvinnebevegelsen å finne og kjempe frem felles interesser. Noe som gjør transdebatten så komplisert, er nettopp at den destabiliserer alle tre på en gang.

Hvilken betydning har biologiske forskjeller når en person med penis kan kalle seg kvinne? Hvis en person har levd som mann (eller noe imellom, alt ettersom) hele livet og så erklærer seg for å være kvinne – hvilken betydning har da historiske og personlige erfaringer? Og hvilken forhandlingsposisjon kan kvinner kreve når de ikke lenger defineres som utsatt, men som cis– den privilegerte majoritetsbefolkningen?

Et spørsmål som berører alle

En sentral årsak til at debatten er så betent, er at de ulike legitimeringsgrunnlagene ofte dukker opp i en og samme samtale, så alle snakker forbi hverandre. Men hvis det finnes en «nuclear factor» her – en kilde til eksplosjonseffekten, tror jeg det er denne: at subjektet «kvinne», det ultimate premisset for kvinnebevegelsen, blir utfordret fra et legitimt hold. Transpersoner er mennesker– ikke en hypotetisk problemstilling, og har som gruppe fått politisk forankring i den interseksjonelle feminismen.

Denne retningen begrunner politiske krav med utgangspunkt også i biologi, erfaringer og avmakt, men trekker inn en tilleggsdimensjon: at noen grupper er dobbelt undertrykket. Det er nok lettere å ta hensyn til at innvandrerkvinner blir utsatt for både sexisme og rasisme, enn at transpersoner blir marginalisert og utstøtt fra både kvinne- og mannsfellesskap. Likevel – som den utbredte anerkjennelse av transkampen blant de som blir omtalt som «terfs» er et tegn på – er det vanskelig å forbli uberørt. Flere av transbevegelsens dilemmaer er også dypt gjenkjennelige for kvinnebevegelsen, som å måtte velge mellom rollen man trenger for å få hjelp – den svake, og rollen man trenger for å få anerkjennelse – «den normale».

Dersom det ikke var transbevegelsen, men en eller annen mannsgruppe som hadde lyst til å henge i kvinnegarderober, hadde det ikke vært så vanskelig å sette dem på plass. Man kunne vist til kvinners biologi, erfaringer og maktposisjon, ledd litt av dem for at de ikke skjønte sin plass, og gått videre med dagen. Men sånn er det ikke – spørsmålet om transpersoners plass i feminismen har kommet for å bli.

Kilder:

Jacquesson, Kari. 24.07.18. Mann kan ikke bli kvinne. Dagbladet

Morgenbladet.03.08.18. En uselskapelig debatt.

Morgenbladet. 07.08.18. Vi har fått et klima der noen feminister skal nektes å uttale seg.

Sletteland, Anja. 2016. The battle over the Israel-Palestine conflict: A study of international political anomie. PhD-avhandling. Det samfunnsvitenskapelige fakultet, universitetet i Oslo.

Artikkelen sto på trykk i tidsskriftet Fett 4/18