Hjernevask

Kampen for å være mann

 

Professor Jonathan Gottschall går i strid. Ikke bare for å drive kampsport; han velger side i en omfattende kulturell konflikt.

professoren_i_buret_front

Hvorfor slåss Jonathan Gottschall? Dette er kanskje det egentlige spørsmålet i boken «Professoren i buret», som nylig har blitt oversatt til norsk. Boken er på en og samme tid en selvbiografisk fortelling om utenforskap, et kampskrift og en populærvitenskapelig fagbok om hvorfor menn slåss.

Gottschall er en mislykket universitetslektor i engelsk litteratur med midlertidig kontrakt og et trist cellekontor som han unngår mest mulig. I stedet for å vente på å bli nedbemannet, bestemmer han seg for prøve å få sparken – ved å begynne med Mixed Martial Arts (MMA).

Strategien feiler. Selvsagt, kan man si – og velkommen i klubben av akademikere som bruker fritiden til å slåss. Kampsport er i vinden, og øker stadig i popularitet blant både kvinner og menn. Så hvorfor forventer Gottschall at dette skal bli hans karrieredød?

Forfatteren forteller om en skjellsettende opplevelse i ungdommen, der han blir utfordret til slåsskamp, og bare gir opp, til sin egen og farens store skam. Det å gi opp er nemlig et tegn på feighet, det ultimate beviset på at man ikke er en mann. Fra en vanskelig barndom som liten og svak, vokser han opp – for bare å oppdage at det å være mann ikke har så høy status som han hadde trodd.

Gottschall forteller sårt om å føle seg overflødig i sin egen familie, en østrogenboble med tre små døtre: Der mor er familiens nav, er far dens beskytter, utsatt og erstattelig. Litt mindre sårt – snarere foraktelig – forteller han om å føle seg utenfor i eget fag og arbeidsmiljø. På en jobbfest drikker han billig bourbon fra et plastkrus mens «åndsmenneskene småspiser hummus og økologisk maischips mens de nipper til kjølig hvitvin». Det går ikke an å være mann i et litteraturmiljø, konkluderer Gottschall. Han opplever maskuliniteten der «så raffinert, så nedslipt og glattet ut at det er vanskelig å se på hvilke måter den skiller seg fra femininitet». Ja, de «feminine» idealene fremstår som så sterke at han tror han vil miste jobben dersom han bryter med dem.

Møtet med den øvre middelklassen kunne kanskje satt forfatteren på sporet av at det finnes flere måter å være mann. Men han går motsatt vei: Han vil bevise at hans egen definisjon er den rette.

Når professoren går i strid, er det altså ikke bare for å bedrive kampsport; han velger side i konflikten om hvorvidt menneskelig atferd er biologisk styrt eller kulturelt konstruert.

Hele prosjektet hviler på et ravende galt premiss. Hvorfor i alle dager skal man velge? Når biologi og kultur anses som motstridende størrelser, er det fordi fagstriden mellom to paradigmer bygger på så ulike vitenskapssyn at ofte snakker helt forbi hverandre. Fagtradisjonen som insisterer hardest på opprettholde denne motsetningen er evolusjonspsykologi, som forklarer all menneskelig atferd ut ifra biologiske disposisjoner.

Gottschalls bok byr på mange troverdige teorier og interessante fortellinger om menn, vold og sport, men analysen svekkes av hans blinde identifikasjon med sur, gammel fagstrid. Det at forfatteren velger side, innebærer nemlig at han fremstiller mennesker som helt flate.

Problemet viser seg tydeligst i hans forståelse av kjønn. Gottschall insisterer på at menn slåss fordi de er redde for å la være, og derved tape konkurransen om kvinners attrå. Kvinner, derimot, er biologisk innskrevet i en æreskodeks som handler om kyskhet, ikke om mot – og har dermed ikke noe særlig å tjene på å slåss. All handling forklares med reproduksjonsdrift, og all attraksjon knyttes til mannlig styrke og kvinnelig fruktbarhet.

Problemet videreføres i Gottschalls analyse av kampsport. Han tegner opp et bilde av MMA som testosteronets ultimate hjemmebane, en «mannefabrikk». Men menn har da flere hormoner som kan bidra til å forklare sportens appell. Den fysiske nærkontakten og det sterke fellesskapet produserer så mye oxytocin at det er vanskelig å slutte. Den avanserte teknikken er så stimulerende for nysgjerrigheten at sporten har utviklet seg til et globalt nerdemiljø konstant ruset på dopamin.

Selv om Jonathan Gottschall anerkjenner at sporten byr på mye, avviser han at menns motivasjoner kan være sammensatte. Det er jo ikke derfor han selv driver med MMA: Han slåss for å bevise for seg selv at han er en mann.

Jonathan Gottschall: Professoren i Buret. Hvorfor menn slåss og hvorfor vi liker å se på. Pelikanen Forlag, 2017. Oversatt av Alexander Leborg.

Teksten sto på trykk i Bokmagasinet i Klassekampen den 30. september 2017.

Postmodernismens Frankenstein

Blir vi aldri ferdig med vranglesningen av postmodernismen i norsk offentlighet?

1984-front

1984 av George Orwell

I Morgenbladet den 13. mai identifiserer Lena Lindgren postmodernismen som opphavet til postsannhetens æra. Lindgrens analyse er betraktelig mer nyansert og innsiktsfull enn den demoniseringen av postmodernismen man stadig hører fra krenkede sannhetsmonopolister. Som Lindgren selv skriver, beskrev og forutså postmoderne tenkere postsannhetens æra for flere tiår siden, så det å legge skylden på dem blir litt som ”å rase mot kunstneren fordi portrettlikheten er for stor, og man ønsker at objektet var penere”.

Det er likevel noe som skurrer skikkelig med Lindgrens analyse.

For det første er det overhodet ikke noe nytt med den delegitimeringen av forskning og etablerte kunnskapsinstitusjoner vi ser i dag. George Orwells fremtidsdystopi 1984 var skrevet i 1949, lenge før postmodernismen ble etablert. Her spissformulerte Orwell hvordan hele kunnskapssystemer byttes ut når de ikke lenger tjener maktas interesser, med klare referanser til datidens Sovjetunionen og det nasjonalsosialistiske Tyskland. Ikke overraskende ble 1984 igjen en bestselger etter Donald Trump ble innsatt som president. Radikale politiske maktskifter innebærer alltid en korresponderende endring av kunnskapshegemoni – altså hvem som får definere hva som regnes som sann og legitim kunnskap. Trumps nylige avsettelse av forskere ved miljødirektoratets vitenskapelige råd og FBI-direktør James Comey er tydelige tegn på at et slikt radikalt skifte er i gang. McCarthy-tiden føles ikke lenger så lenge siden.

For det andre er Lindgrens kobling mellom Trump og postmodernismen temmelig tynn. Hun skylder altså ikke på postmodernistene, men hevder at deres våpen – å dekonstruere makt – har glippet ut av hendene deres, og nå brukes av deres politiske motstandere på ytre høyre. Slik hevder hun at Donald Trump har oppstått som en ”postmodernismens Frankenstein”.

Men alternativhøyre trenger postmodernismens maktanalyse like lite som de trenger Orwells begrep om ”nytale” for å produsere sine alternative fakta. Selv om det finnes enkeltpersoner i denne bevegelsen som har lest litt om dekonstruksjon – Lindgren henviser til Mike Cernovich – kan disse neppe sies å lede an motstanden mot de liberale elitenes kulturelle hegemoni. Om postmodernismen har gitt folk som Cernovich et vokabular for å beskrive sin mothegemoniske kamp, har den mindre Beaudrillard-beleste delen av alternativhøyre sannelig klart seg fint uten. De ser med egne øyne at deres verdisyn og samfunnsanalyse har lite innpass i dagens liberale akademia. Med Trump ved roret har de fått – om ikke legitimitet, så i hvert fall makt til – å undergrave stemmer de ikke liker eller tror på, og å etablere institusjoner som fremmer deres egne.

For det tredje utviser Lindgren en slående arroganse overfor postmodernismens politiske verdi. Som følge av at den etter hennes skjønn har bidratt til dagens kunnskapsforfall, skriver hun at ”ideelt sett skulle postmodernismen bare fortsatt å være en sær kulturteori man kunne gå til for å lære om samtiden.”

Man kan jo like godt konkludere med det motsatte: at den manglende viljen til å ta postmoderne tankegods på alvor har svekket det liberale og sosialistiske USA og bidratt til at Trump har kommet til makten.

I 1985 advarte de postmarxistiske filosofene Ernesto Laclau og Chantal Mouffe mot at den sosialistiske revolusjonen ikke ville komme av seg selv, fordi arbeideres felles interesser ikke er gitt, men noe som må skapes diskursivt. I stedet for å ta inn over seg konklusjonen – at venstresiden måtte jobbe for gjensidig solidaritet mellom hvite arbeiderklassemenn, kvinner og etniske minoriteter – reagerte klassiske marxister med vantro, fordi de mente at ”klassen” var en objektiv størrelse. Og ikke minst: At det å anerkjenne at det finnes motstridende interesser innad i klassen ville splitte opp og svekke arbeiderbevegelsen.

Men fragmenteringen av klasseinteresser springer ut av helt virkelige prosesser, som utdanningsrevolusjonen, kvinners inntog i arbeidslivet, økt innvandring og utflytting av arbeidsplasser. Denne realiteten er noe postmodernister som Laclau og Mouffe har forklart, ikke skapt. Deres hensikt var nettopp det motsatte: Å vise at arbeidersolidaritet bare kan oppstå dersom man erkjenner realitetene og danner en inkluderende plattform.

Hvis den amerikanske venstresiden hadde innsett behovet for å bygge fellesskap i stedet for å sette grupper opp mot hverandre, hadde kanskje ikke den hvite arbeiderklassemannen følt seg like isolert i dag. Kanskje drømmen om en svunnen tid – med tilhørende frykt for innvandring og forakt for karrierekvinner – ville hatt mindre appell. Og kanskje hadde ikke arbeiderklassen vært like skeptisk til alt som kommer fra den liberale middelklassens største ideologiprodusent, akademia.

Postmodernismens Frankensteinmonster er altså ikke skapt av postmodernismen alene, men av den systematiske vranglesningen som gjør det så vanskelig å komme videre.

 

Teksten sto på trykk i Morgenbladet den 19.5.2017.

De andres tvangstrøye

xProsjekt-aldri-bli-som-Aakvaag-generasjonskampen

Generasjonsstriden fortsetter.

Begrepet Generasjon Lydig viser hvor vanskelig det er hoppe etter ironigenerasjonen.

”Dagens ungdomsgenerasjon har ikke noe prosjekt, fordi de kan ta både velstand, antiautoritære institusjoner og hverdagstoleranse for gitt”, hevder Gunnar Aakvaag. Det tenkte sekstiåtterne lenge om hans generasjon også. Men spørsmålet om hvem som har kjempet frem friheten i det norske samfunnet er egentlig ganske irrelevant. Er det noe vi bør lære av historien, er det snarere at en gruppes frigjøringsprosjekt alltid vil bli noen andres tvangstrøye.

I min kronikk nylig ønsket jeg Gunnar Aakvaags angrep på ungdommen velkommen, fordi den illustrerer den tyngende arven etter ironigenerasjonen i den norske offentligheten. I sitt tilsvar forsvarer Aakvaag ironigenerasjonen ved å vise til at deres kamp var mot sekstiåtterne, som på tross av sitt antiautoritære utgangspunkt valgte en totalitær ideologi og et kulturelt ensporet uttrykk. Det Gunnar Aakvaag enda ikke har skjønt, er at ironigenerasjonen har skapt akkurat de samme begrensningene for min generasjon. Og hans motinnlegg, der han nekter å anerkjenne min generasjons identitet og våre prosjekter, er et strålende eksempel på hvor lett det er å bli autoritær under frihetens parole.

Gunnar Aakvaags kamp er kanskje moralsk suspekt og hans forståelse av Generasjon Lydig helt absurd, men det er bare bra at han egger til strid. Det er nemlig bare fem år siden jeg selv ble oppmerksom på at folk på omtrent min egen alder utgjør et fellesskap med en kulturell og intellektuell egenart. Hendelsen som åpnet øynene mine for hvem «vi» er, var Hjernevask. Både programmet og debatten om den var en ganske sterk opplevelse som samlet folk på min alder på en helt ny måte. Vi opplevde selve debatten som en felle. Programmet satt opp falske dikotomier mellom nært sammenvevde fenomener, blant annet arv og miljø, og fanget deltakerne i misforståtte faglige og moralske posisjoner som var forhåndsdefinert av sleipe TV-produsenter. Noe av det mest påfallende var likevel at min generasjons reaksjon var så unison: Nesten alle avviste hele premisset for Hjernevask, og fant en felles solidaritet mot den forakten programmet viste for vitenskap. Denne kollektive forargelsen var ikke tilfeldig, men uttrykk for en reell interessekonflikt. Hjernevask gjorde det vanskeligere å diskutere faglige spørsmål vi er opptatt av, fordi programmet virvlet opp vitenskapskonflikter fra en helt annen tid.

Det er ikke uten reservasjoner jeg velger å kalle oss en generasjon. Kollektive identiteter er en problematisk analytisk størrelse, fordi det aldri vil finnes en merkelapp som er stand til å representere en hel gruppe. En sentral teoretiker innen identitetspolitikk, Ernesto Laclau, hevder at kollektive identiteter må forstås som uttrykk for en maktkamp, ikke for en objektiv gruppe. Ettersom alle mennesker er forskjellige og inngår i mange typer relasjoner, vil enhver kollektiv identitet fremheve noens erfaringer på bekostning av andres. For at folk likevel skal anerkjenne sine felles interesser og tilslutte seg en kollektiv identitet, trenger de en ytre fiende.

Siden Hjernevask-debatten har jeg ofte tenkt at min generasjon trenger en tydeligere identitet, for å kunne kreve en legitim plass for å kjempe for våre saker. For problemet er virkelig ikke at folk i 20- og 30- årene ikke har noe prosjekt, men at de som definerer oss i offentligheten er de som forstår oss minst. Etter Morgenbladets nylige litteraturkåring utpekte Aftenposten dagens unge forfattere som ”generasjon hemmelig”. Forfatterne selv oppfattet seg slett ikke som utydelig, men avviste kravet til selvposisjonering fordi det regnes som et sentralt kjennetegn ved ironigenerasjonen.

Siden ironigenerasjonens verdenssyn er så grovkornet at min generasjon blir helt usynlig, er det på tide vi tar pennen i egne hender og tegner opp posisjonene på nytt. I så måte er Gunnar Aakvaag den perfekte ytre fiende å definere min generasjon opp imot. Ironigenerasjonen som fiendebilde ligger allerede latent i vår kultur, siden den falt i vanry etter Hjernevask og har fortsatt å synke i anseelse blant unge intellektuelle. Aakvaags angrep på Generasjon Lydig er dessuten talende for hva det er som begrenser vår frihet i dag.

For det første er Gunnar Aakvaag aktivt uinteressert i å forstå dem han kritiserer, noe som gjør det umulig å forsvare seg mot kritikken. Det er mange som har påpekt at Aakvaags fremstilling av Generasjon Lydig er helt søkt. Han hevder at denne gruppen «drikker mindre, røyker mindre, ruser seg mindre, debuterer senere seksuelt og søker tryggere utdanninger enn min generasjon». Ifølge statistikken stemmer disse faktorene bare på gruppen som ble født på slutten av nittitallet, men Aakvaag bruker dem likevel til å score et billig poeng om lydighet, som han generaliserer til alle som er i 20- og 30-årene i dag. Denne uviljen mot å ta verden på alvor er et klassisk kjennetegn på ironigenerasjonen, og setter store begrensninger for saklig debatt.

For det andre er ironigenerasjonens menneskesyn autoritært, selv om de ikke skjønner det selv. De deler verden inn i to grupper, «de kule» og de «ikke kule». Hangen til å dømme andres prosjekter ut ifra sin egen standard for kulhet er et typisk trekk ved denne generasjonen. Et klassisk symbol på dette er ironistklassikeren High Fidelity fra 1995, der hovedpersonen brukte livet sitt på å «disse» folk som hadde feil musikksmak. Norske kulturuttrykk kategoriserte også folk etter identiteter, og rangerte dem deretter. Politisk engasjerte ungdommer falt i kategorien «ikke kule», spesielt etter Lillelørdags karikatur av «70-tallskameratene». Vi oss som kom etter ironigenerasjonen, måtte derfor kjempe i bratt motbakke for vårt politiske engasjement og våre langt mer nyanserte kulturelle interesser. Gunnar Aakvaag illustrerer denne utfordringen perfekt når han absurd nok tolker kronikken min ut ifra en konkurranselogikk: «Slettelands innlegg er basert på to premisser: en negativ karakteristikk av Ironigenerasjonen, og et glanset bilde av Generasjon Lydig. Bestrider man disse, blir det ikke mye igjen av kritikken

For det tredje bidrar Aakvaag til å politisere kunnskap, gjennom å insistere på et undertrykkende hierarki mellom vitenskapelige ståsteder. De som rammes hardest er postmodernistene, som Aakvaag hevder var ironigenerasjonens feilspor. Men i motsetning til hva Gunnar Aakvaag påstår, var ikke hans generasjon spesielt postmoderne. Deres binære menneskesyn var så grunnleggende inkompatibelt med postmodernismen at de misforsto hele vitenskapsparadigmet. Fordi de tok postmodernismen for å være nok et identitetsprosjekt man skal være for eller mot, skjønte ikke ironigenerasjonen at ideen om metafortellingenes død også er en metafortelling. Derfor er de heller ikke i stand til å se min generasjons intellektuelle prosjekter, som må bygge bro mellom vitenskapsparadigmer for å få svar på våre spørsmål.

Med en felles fiende som Gunnar Aakvaag, trenger min generasjon bare et navn vi kan trykke til vårt bryst. Jeg kaller meg gjerne Generasjon Lydig, fordi selve begrepets nedlatenhet illustrerer hvor vanskelig det er hoppe etter ironigenerasjonen.

Teksten stod på trykk i Morgenbladet og Sosiologen.no den 26. juni 2015.

Verden går faktisk videre

I sin avvisning av postmoderne teori gjør Klassekampen seg blind for å forstå dagens samfunnsvitenskap.

Det finnes nok av trender verden kunne klart seg uten. En av dem var den akademiske skrivetrenden blant nittitallets postmodernister, som hadde begynt å uttrykke seg så komplisert og abstrakt at de knapt klarte å forstå hverandres tekster. Derfor var det unektelig et artig stunt den amerikanske fysikeren Alan Sokal gjorde da han i 1996 skrev en tulleartikkel i den ugjennomtrengelige sjangeren, og klarte å få den publisert i et vitenskapelig tidsskrift. Selv syntes Sokal luretrikset var så genialt at han aldri fikk beina ned på jorden igjen. Siden den gang har han skrevet hele to bøker om at han har avslørt hele samfunnsvitenskapen som en keiser uten klær.

Intellektuelle pranks eller skøyerstreker som Sokal-episoden kan være nyttige virkemidler for å sette akademiske debatter i perspektiv. Problemet er når akademikere og vitenskapsjournalister ikke ser grensene for hva slike pranks egentlig kan forklare, i sin iver etter å bruke dem som identitetspolitisk middel for å fremme sitt eget vitenskapssyn.

Med makt til å parkere
Sokal-episoden har fått en helt urimelig maktposisjon i den norske samfunnsdebatten, ikke minst i Klassekampen, med forskningsjournalist Bjørn Vassnes som fremste fanebærer. Som en progressiv avis med ambisjoner om å løfte samfunnsdebatten, og en viktig arena for mange forskere, burde Klassekampen ha antenner for hva som skjer i akademia. Men Sokal-episoden har fått makt til å parkere Klassekampens vitenskapsjournalistikk i en liten blindgate langt tilbake i tid, og lukke muligheten for å se hvilken retning samfunnsforskningen har tatt de siste fjorten årene. Så snart Vassnes mistenker noen forskningsresultater for å være influert av postmodernismens tankegods, viser han til Sokal-episoden, og kaster den på idehistoriens skraphaug uten videre inspeksjon.

For å sette Sokals innflytelse i perspektiv, kan man sammenlikne hans lille stunt med hvilken betydning tilsvarende aktivister har oppnådd. En parallell kan finnes hos den amerikanske aktivistgruppen Yes Men, som bruker omtrent samme metode i sine aksjoner. Yes Men tar på seg falske identiteter, bruker finanselitens og WTOs språk og logikk, og holder foredrag der de ”avslører” nyliberalismen og den globale kapitalismens inhumane ansikt. Tankevekkende og gøy, men det endrer ikke akkurat verden. Se for deg om Yes Men hadde oppnådd samme posisjon som Sokal i Klassekampen: Avisen ville bare feid alt som kan minne om nyliberal tenkning under teppet, om det skulle komme fra EU eller Jens Stoltenberg, fordi ”denne tenkningen ble avslørt av Yes Men”. Konsekvensen hadde selvsagt ikke vært at nyliberalismen ble borte, men at Klassekampen hadde gjort seg like blind for å forstå samfunnet som den i dag er for å forstå samfunnsvitenskap.

Kunnskapssyn som identitetspolitikk
Det er ikke tilfeldig at Klassekampen valgte å heie på Sokal etter den identitetspolitiske konflikten som dannet seg mellom nittitallets marxister og postmodernister. Sokal var ikke bare fysiker, han var en av mange radikalere som “never quite understood how deconstruction was supposed to help the working class”. Postmodernismens avvisning av faste kategorier og fokus på alle mulige identiteter bidro til å fragmentere arbeiderklasseidentiteten som hadde ligget til grunn for kollektiv klassekamp. Marxister hadde god grunn til å frykte for sin posisjon i et akademisk klima der individet sto i sentrum og makt ble redusert til personlige valg. I stedet for å lære seg det nye spillet og ruste seg for kamp, svarte mange marxister med å lukke seg inn i sitt eget miljø og slutte å følge med. Det kan virke som Klassekampen og mange andre marxister har glemt hvorfor de var så sterkt imot postmodernismens tenkning i utgangspunktet, siden kritikken har gått over i en tom identitetsposisjonering. For ellers hadde de fått med seg at klassespørsmålet er tilbake i samfunnsvitenskapen, samtidig som den strukturløse individualismen har vunnet terreng i nye deler av akademia. Konfliktaksen er ikke som den var.

Verden har gått videre
Selv om vitenskapelige paradigmer og fagdisipliner kan virke totalt uforenlige på et stadium i kunnskapsutviklingen, betyr det ikke at motsetningene aldri kan forandre seg. Samfunnsvitenskapen utvikles nettopp gjennom at forskere trekker sammen tanker fra ulike strømninger, rister litt på dem og undersøker om de kan brukes til å forklare noe mer om verden. Jo flere ideer som er på bordet, jo mer kan man utvikle videre. Det siste tiåret har det vært en enorm vitenskapelig utvikling innenfor de fleste disipliner. Der man tidligere bare så uenighet, har det blitt bygget broer mellom teoretiske skoler. Innenfor de fleste samfunnsvitenskapelige disipliner har det blitt utviklet vitenskapsgrener som trekker ideer fra postmoderne eller poststrukturalistisk tenkning inn i teoretiske skoler med et helt annerledes virkelighetssyn. Men det at postmoderne begreper og forståelsesformer har fått innpass på menyen betyr ikke at tenkningen har blitt hegemonisk. Samtidig som paradigmet har fått innpass i samfunnsvitenskapen, har det også blitt kritisert, moderert og videreutviklet.

Takket være marxismen
For å holde postmodernismens strukturløse individtenkning i sjakk, har den marxistiske kritikken vært viktig. I motsetning til en del radikalere som satte seg ned og furtet, har konstruktive marxister snarere tatt inn over seg positive erkjennelser fra det postmoderne paradigmet, og samtidig styrket marxismens posisjon i samfunnsvitenskapen. Ser man på postmarxistiske skoler som kritisk geografi og postkoloniale studier, eller på akademikere med føttene godt plantet i begge paradigmer, finner man løsninger på problemer som verken marxismen eller postmodernismen hadde klart å svare på alene. Der traddis-marxister klør seg i hodet over hvorfor arbeiderklassen stemmer imot sine egne interesser, kan Thomas Frank og George Lakoff forklare hvordan politiske preferanser ikke styres av interesser, men idenititet, noe høyresiden har skjønt å utnytte med offensiv retorikk. Der mange marxister nesten tar for gitt at arbeiderklassen har en felles klasseidentitet, kan Ernesto Laclau og Chantal Mouffe forklare hvordan klassers selvforståelse henger sammen med andre politiske forhold. Der mange marxister forundres over den svake motstanden mot nyliberalismen, kan Norman Fairclough forklare hvordan nyliberalismens tankegods sniker seg umerkelig inn på stadig flere samfunnsområder forkledd som løsningsorientert kunnskap. Og så videre.

Klassekampen har i sin vitenskapsdekning valgt å se bort ifra denne utviklingen, og heller valgt side med biologiske forklaringer, fordi det liksom skal være en motvekt til det postmoderne paradigmet. Problemet er at de forklaringene som foretrekkes, er enda mer strukturløse og individualistiske enn postmodernismen var på nittitallet.

Der Marx har manglet
Ideen om at det ”ikke finnes noe samfunn, bare individer og deres familier”, som Margaret Thatcher formulerte så tydelig i 1987, kan ikke tilbakeføres til en enkelt teoretisk skole, men har fått innpass på mangfoldige områder der den ikke har møtt motstand. Et felt den Marxistiske motstanden har manglet, er biologiske forklaringer på menneskelig handling. De biologiske forklaringene var lenge orientert mot makrostrukturer som folkegrupper og samfunnsklasser, men i dag er fokuset primært på individer og avvik. Sett ut ifra historiske og politiske forhold, er det gode grunner til at den biologistiske tenkningen rundt folkegrupper har tapt terreng. Men forskning som splitter opp forståelsen av mennesket i så små fragmenter at det ikke er plass til å forstå maktforhold eller samfunnspåvirkning, har akkurat samme (uintenderte) konsekvenser som postmodernismen hadde på nittitallet: Den fjerner samfunnet rundt individet og gjør kollektiv kamp irrelevant. Slik passer biologiske forklaringer i dag vel så godt inn i et nyliberalt paradigme som postmodernismen gjorde på nittitallet, som var en av marxismens fremste ankepunkter da.

Det er selvsagt behov for forskning på menneskers biologiske disposisjoner, akkurat som det er behov for forskning på hvordan kunnskap og språk påvirker folks handlingsrom. Men for at vi skal kunne ha en opplyst debatt om vitenskap, er det behov for et kritisk blikk på forskningen, blant annet fra et marxistisk perspektiv. Marxistisk vitenskapskritikk er verdifull når den tilfører samfunns- og maktforståelse der den mangler, og utfordrer vitenskapen til å komme seg videre. Men den er alt annet enn verdifull når den heier frem en bestemt type kunnskap utelukkende fordi den er en motpol til noe man har bestemt seg for er negativt. Å parkere kunnskap er ikke vitenskapsjournalistikk, det er akademisk identitetspolitikk.

 
Teksten sto på trykk i Klassekampen 13. november 2010.

Avisprat med Braanen

Slapp av. Også Bjørgulv Braanen mener at aviser er laget av papir.

I Harald Eias omdiskuterte NRK-serie ”Trykksverte” fremsto Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen som en av dem som var mest avvisende til materielle forklaringer på aviser.

I programmet hevdet han at aviser er “en viktig arena for meningsbrytning”. Papir og trykksverte kan ikke forklare avisenes rolle i den offentlige debatten, hevdet Braanen.

Vi møter Braanen i Klassekampens lokaler på Grønland en måned etter det avslørende programmet.

–      Du fremstår i programmet som om du avviser at Klassekampen er en sammenstiftet bunke med papir?
–      Se hvor mye forskjellig avisen har å by på. I dag er den blant Norges mest sentrale arenaer for offentlig debatt, kritikk og analyse.
–      Ja, men papir og trykksverte. Avisen er jo laget av noe, er det papir eller ikke?
–      Jeg har ikke sagt noe om dette. Det er avisenes meningsinnhold jeg er opptatt av, ikke hvordan de trykkes. Jeg er opptatt av andre ting. Den tekniske produksjonen er ikke viktig for meg som redaktør.
–      Men denne utgaven jeg abonnerer på, er den laget av papir?
–      Det kan vel ikke jeg vite.
–      Det skjønner jeg, men det skulle vel vært rart om avisen ikke var laget av papir?
–      Aviser er laget av noe, men hvis man ser på dem som nettopp en arena for debatt, blir det ikke så interessant å se på akkurat hva de er laget av. De fleste aviser i dag har også en nettutgave. Den teknologiske utviklingen gjør at avisenes form må anses som plastisk.
–      Ja, jeg forstår at den er plastisk, men i utgangspunktet, er det ikke slik at de fleste aviser er laget av papir?
–      Ja, de fleste aviser er laget av papir. Jeg har ikke noen problemer med å si det. Men dette er jo banal barnehagelærdom. Er det virkelig nødvendig å snakke på dette nivået?
–      Ja.

Foto: Mimsy Møller

Hjernekrigens kortslutning


Harald Eias Hjernevask
er ikke forskningsformidling, men en kamp mellom Det gode og Det onde.
 
”Harald Eia innrømmer skjult agenda” kunne vi lese på forsiden av Dagbladet.no etter fem episoder av den berømte Hjernevask-serien.[1] NRK hadde akkurat levert sitt tilsvar til Jørgen Lorentzens PFU-klage, der de begrunnet hvorfor de lot være å informere Lorentzen om at formålet med intervjuet var å bevise at han var ”fagarrogant” og uinteressert i biologi.[2]

Skjønt, hva var det egentlig de innrømmet? Helt siden prosjektet ble kjent med et voldsomt rabalder i fjor sommer, har Harald Eia vært åpen om at serien skulle vise frem norske samfunnsviteres arroganse overfor biologiske forklaringer. Han sa det også eksplisitt i TV-reklamen for serien, uten at det egentlig var nødvendig. Det er jo det hele serien handler om.

Hjernevask-serien hviler på to grunnleggende misoppfatninger om norsk samfunnsforskning: Det ene er at samfunnsvitere er mer fagarrogante enn andre forskere, og det andre er at kulturelle forklaringer har mer makt i Norge enn biologiske.[3]

Arroganse på tiltalebenken
Moralen i en god historie fortelles sjelden eksplisitt, men leses mellom linjene. Det står ingen steder i Ibsens Et dukkehjem at mennesket må ha ansvar for å være fritt. Grunnen til at vi forstår budskapet likevel, er at vi får leve oss inn i hovedpersonens klaustrofobisk ansvarsløse tilværelse. Budskapet i Hjernevask formidles så tydelig gjennom programmets narrative struktur, at en forklaring strengt tatt er overflødig.

Ut ifra omfattende intervjuer med en lang rekke forskere, har Harald Eia valgt å vise frem klipp som understøtter programmets hovedtese. Det vi får se av norske samfunnsforskere (primært sosiologer og kjønnsforskere), er utsagn om at biologiske faktorer er overvurdert, at biologi ikke har noen plass i deres forskning, eller til og med at evolusjonspsykologi er dårlig forskning. Fra intervjuene med de (primært engelskspråklige) evolusjonspsykologene får vi se dem prate fritt og overbevisende om sin egen forskning. Når de får se Eias videoklipp fra motstandernes intervjuer, ler de eller rister på hodet av de andres dumskap.

Vent nå litt her. ”Det kan vel ikke stemme at evolusjonspsykologene ler av andre,” tenker du sikkert nå. Det vi har lært av serien, er jo at det er de norske ”antibiologene” som er arrogante. Men hvis vi ser nærmere på hva disse evolusjonspsykologene sier i programmet, er det ganske spesielt at ingen kritiserer dem for det samme.

”Det å vise til miljøet som forklaringsmodell er bare å stikke hodet i sanden” sier statsviteren Charles Murray. Han er ikke den eneste i programmet som forsøker å mistenkeliggjøre samfunnsvitenskapen som fagfelt. Psykolog Robert Plomin er nådeløs mot samfunnsvitere som ikke fokuserer på gener: ”Mannen i gata er mye klokere. Jeg tror problemet er akademikere, folk i sine elfenbenstårn, spesielt de som ikke har barn selv. De har disse latterlige ideene om at alt er miljøskapt.” Plomins kommentar til Hans Olav Tungesviks anslag på hvor mye genetiske faktorer spiller i folks intelligens, er heller ikke spesielt ydmyk: ”Professoren sier at han gjetter det er 20 prosent. Vel, jeg gjetter ikke, svaret er 50-70 prosent” (selv om Plomin snakker spesifikt om IQ og Tungesvik synes å ha et bredere perspektiv på intelligens). Studier som sier at foreldre påvirker sine barn, avfeier Plomin med ”det kan godt hende, men hvor er dataene?” Psykolog Judith Rich Harris rynker på nesen av forskere som tror at barn påvirkes av foreldrenes holdninger: ”De bare går rundt og sier disse tingene, år etter år, uten å bry seg om bevisene”. Når Eia følger opp med sin standardfrase, ”dette strider mot alt jeg har lært”, svarer hun ”du har blitt fortalt mange ting som er galt, og ikke bare om barn og foreldre”. Den britiske evolusjonsbiologen Anne Campbell klarer knapt å holde seg alvorlig når hun ser på Jørgen Lorentzen på Eias mobilkamera, før hun utbryter ”Utrolig! Jeg er forbløffet over at noen i det hele tatt kan si dette.” Psykolog Gerulf Rieger ler høyt når han ser hva homoforsker Nils Alex Nissen har å si, og er klar i tale: ”Han tar feil!”

Hvorfor er denne arrogansen så vanskelig å få øye på i programmet?

Vi har da øyne i hodet
I Hitchcock-filmen Stage fright (1950), overbeviser hovedpersonen Jonathan Cooper oss om at han er uskyldig mistenkt for drapet på sin elskerinnes ektemann. I et filmatisk tilbakeblikk får vi får se hvordan Jonathan ble observert på åstedet, mens han egentlig skulle hente en ren kjole til sin elskerinne, som hadde dukket opp i et blodig antrekk i leiligheten hans. Først på slutten av filmen får vi vite at det hele var en løgn – det var Jonathan som var morderen. Det interessante med denne filmen, var at publikum slett ikke aksepterte konklusjonen, og forlot kinosalen i høylydt sinne. De hadde jo sett – med egne øyne – at han var uskyldig! Filmen floppet, og er i dag mest kjent som studieobjekt innen filmvitenskapen, som et eksempel på at folk heller tror det de ser, enn det de blir fortalt.

Som de fleste andre sammenhengende fortellinger, blir Hjernevask formidlet på to nivåer – ikke bare gjennom filmklippene vi ser, men også gjennom seriens dramaturgi. Innenfor narratologien sier man at enhver fortelling har en grammatikk, en formell struktur som gjør at publikum forstår noenlunde likt hva den handler om. Handlingen drives frem av ulike roller, eller aktanter, som fyller bestemte funksjoner. De mest kjente er helten, skurken og offeret, men andre viktige aktanter er den som starter fortellingen (kalt giver eller utfordrer) og hjelperen som får utviklingen på rett kjøl, gjerne en ekspert (Propp 1928). Innenfor kognitiv teori sies det at bare synet av de ulike rollene fremkaller ulike følelsesmessige reaksjoner hos publikum (Lakoff 2008): Offeret fremkaller sympati, helten gir håp, hjelperen skaper en følelse av trygghet, og bare synet av skurken får det til å gå kaldt nedover ryggen.

Det vi har sett i Hjernevask, er en kamp mellom Det gode og Det onde. Serien er strukturert som et narrativ der Harald Eia selv har rollen som helten som skal redde oss fra Det onde. Skurken i fortellingen er Den norske samfunnsviteren, som har bedratt hele samfunnet med sin urokkelige tro på at folk kan formes som leireklumper. Siden ”hele samfunnet” er de som ser på programmet, dras publikum også inn i narrativet, noe som kan forsterke deres avsky for skurken. Det ultimate offeret representeres likevel av lille Viktor, som fikk amputert kjønnsorganet fordi en psykolog på begynnelsen av åttitallet mente at han, med riktig oppdragelse, kunne bli Viktoria. I kampen mot det onde er det nødvendig å lukke ørene for hva skurken sier, for da blir man i beste fall lurt, i verste fall medskyldig. Da lytter man heller til fortellingens eksperter, som vet alt, kan alt, og aldri tar feil. Denne rollen spilles av evolusjonspsykologene.

Fortellingen i Hjernevask er ganske enkel: Harald Eia har oppdaget at Kongeriket Norge har blitt lurt, legger ut på en redningstokt, får hjelp av Ekspertene fra Utlandet, bekjemper de Onde Samfunnsforskerne, og gjenoppretter Rettferdigheten. Den amerikanske kognitivlingvisten George Lakoff kaller denne type narrativ et redningsnarrativ, som vi kjenner igjen så snart vi bare hører en anklage om urett, og umiddelbart får en viss forventning til hva som skal skje. Når vi først har en forventning, forstår vi alt de ulike aktørene sier, ut ifra rollene de har fått tildelt i narrativet (Lakoff 2008). Dette er ikke så svart-hvitt som det høres ut som, for polyfoniet av informantstemmer gjør at serien kan oppfattes på mange måter. Reaksjonene som har kommet frem på debattplass og i sosiale medier tyder snarere på at publikum har oppfattet serien temmelig ulikt, ut ifra hvem de i utgangspunktet ”heier på”, eller om de for eksempel har et forskningsjournalistisk blikk på serien. Likefullt virker det som de aller fleste oppfatter selve narrativet rimelig likt. Forskjellene består i hvorvidt den enkelte oppfatter kampen mot samfunnsviteren som legitim eller ikke.

Årsaken til at så mange har reagert på programmet er at det ikke er fiksjon, men handler om reelle personer og debatter i samtiden, som mange ikke kjenner seg igjen i. Det er likevel grunn til å tro at de fleste seerne tar narrativet for god fisk, om de ikke kjenner godt til norsk samfunnsforskning eller av andre grunner er skeptisk til programmet eller programlederen. Blant dem som har akseptert narrativet er stortingsrepresentant Tord Lien fra Frp, som har bedt forskningsminister Tora Aasland om en kritisk evaluering av norsk kjønnsforskning.[4]

Når serien fremstår som rotete og inkonsekvent, er det fordi Hjernevaskredaksjonen iblant prøver å være balanserte, og trekke inn ekstreme evolusjonspsykologer som den åpent rasistiske psykologen Richard Lynn, for å vise spekteret av forskning på gener og atferd. Ettersom programmet ikke er strukturert som vitenskapsjournalistikk, men som en kamp mellom Det gode og Det onde, blir programmet slett ikke mer balansert av å trekke inn rasistiske perspektiver. Richard Lynn bidrar i stedet til å fremstille de andre evolusjonspsykologene, som Charles Murray i samme episode, som mainstream. Murray sto bak den kontroversielle studien The Bell Curve, som ble kritisert på både faglig og moralsk grunnlag da den kom på 90-tallet. Siden narrativet har forhåndsdefinert rollene ut ifra arv-miljø-aksen, må også Lynn assosieres med Det gode. Kontroversen rundt programmets behandling av rasetemaet, dreier seg nettopp om at programmet legitimerer denne typen forskning, selv om Eia og Ihle sier at de ikke ønsker å gjøre det. Når det først har blitt etablert et narrativ gjennom hele serien, må publikum ha en spesiell vilje for å ikke oppfatte raseprogrammet ut ifra det samme mønsteret.

Hvordan får de det til?
Om det skulle være slik som Eia og Ihle påstår, at de ville vise et balansert perspektiv, har redaksjonen gjort overraskende mange grep for å sette sammen programmet som et redningsnarrativ. Hvis vi ser bort ifra det mest åpenbare, at Eia eksplisitt sa hva han ville med serien – allerede før den startet, har de gjort mye for at publikum skulle få med seg poenget.

Vi kan jo begynne med hvem redaksjonen har valgt til å spille de ulike rollene. Mange har reagert på at Hjernevask kun har vist frem norske representanter for ikke-biologisk samfunnsforskning, og i overveldende grad snakket med amerikanske og britiske representanter for evolusjonspsykologi. Norsk forskning er generelt veldig internasjonalt orientert, og importerer de fleste samfunnsteorier fra Europa og USA. Det hadde ikke vært vanskelig å finne amerikanske samfunnsforskere som mener det samme som de norske, eller norske evolusjonspsykologer som sier det samme som de amerikanske. Hvorfor har Eia unnlatt å fortelle at for eksempel Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo er fullstendig dominert av nevrobiologisk forskning? Eller hvor mye IQ-forskning som foregår på Det utdanningsvitenskapelig fakultetet? En effekt er i hvert fall at denne forskningen glimrer med sitt fravær, så det virker som om norske samfunnsvitere utelukkende forsker på miljøfaktorer. En annen effekt var Eia selv inne på i debattprogrammet Debatten på NRK:[5] det at intervjuobjektene snakket engelsk, gjorde det vanskeligere å stille seg kritisk til det de sa – språket ga dem ekstra autoritet i seg selv. Ble de engelskspråklige, medievante stjerneforskerne valgt for å styrke evolusjonspsykologiens troverdighet? Og ble de norske forskerne valgt fordi de fremsto som spesielt påståelige? Redaksjonen gjorde i hvert fall et bevisst utvalg. Flere samfunnsforskere ved UiO og UiB takket ja til å bli intervjuet, , men opplevde at Hjernevaskredaksjonen mistet interessen da de svarte som de gjorde.[6]

Et annet grep som plasserer de ulike karakterene og deres forskning i narrativet, er hvordan Harald Eia presenterer dem for kamera. Han introduserer flere av de utenlandske evolusjonsbiologene som faglige autoriteter fra prestisjetunge universiteter, som har publisert i viktige tidsskrifter, som veldig flinke (eller ”fra en meget talentfull familie”), eller som han er heldig som får møte. Folk vi skal lytte nøye til, med andre ord. Flere av de norske samfunnforskerne, derimot, presenteres implisitt som ”mektige” i samfunnet, altså sånne som vi skal være kritiske til. Et eksempel er at Gudmund Hernes sin forskning blir presentert i sammenheng med hans innflytelse på utdanningsreformene i Norge. Et mer subtilt eksempel er hvordan programmet dramaturgisk sidestiller kjønnsforsker Agnes Bolsøs forskning på seksuell identitet med den diskrediterte psykologen John Money. Sistnevnte bidro til at 15 000 nyfødte barn med uklart kjønn ble tvangskjønnsoperert mellom 1972 og 1997. Selv om ingen sier direkte at Bolsøs forskning kan ha samme konsekvens, skaper klippingen og den begrepsmessige likheten en følelse av det. Programmets dramaturgi gir ingen rom for at ”sosialisering av kjønnsidentitet” kan bety flere ting. Derimot impliserer dramaturgien at Bolsø er blant dem som vil tvangsoperere tvekjønnede, selv om hun faktisk sier det nøyaktig motsatte.

Klippingen av det enorme intervjumaterialet har fått mye oppmerksomhet, spesielt etter at kjønnsforsker Jørgen Lorentzen klaget programmet inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU). ”Jeg kan si med hånden på hjertet at vi ikke kryssklippet,” svarte Eia overfor Kringkastingsrådet. Som de fleste begreper som ble brukt i programmet, kan ”kryssklippe” bety mange ting. En som har demonstrert dette tydelig, er psykolog Tonje Brustuen, som har sett gjennom det totalt fire timers intervjumaterialet med Lorentzen, og klippet det på en annen måte enn Hjernevask-redaksjonen. I hennes utgave snakker Lorentzen varmt om biologifagets bidrag til kjønnsforskning, og sier at han er ”en svoren tilhenger av evolusjonsteorien”.[7] I Hjernevaskredaksjonens tilsvar til Lorentzens PFU-klage, begrunner de den redaksjonelle vurderingen med å utelate Lorentzens modererende drøftninger med at de ”får ham til å fremstå svært inkonsistent” og gjør det ”vanskelig å forstå hva han egentlig mener, både for redaksjonen og for den gjengse TV-seer”.[8] I stedet for å be Lorentzen om klargjøre sitt syn, har redaksjonen, som altså ikke helt skjønner hva han snakker om, tildelt ham en mening ut ifra deres forhåndsbestemte skjema.[9]

Men det å kryssklippe kan forstås som noe mer enn å endre filmmaterialet. Det som gir klipping av film så stor makt, er at rekkefølge de ulike elementene er satt sammen, hvordan de er sammenstilt eller kontrastert med andre elementer, kan manipulere publikums oppfatning av hva det egentlig er de ser. Det skal ikke mer til enn å introdusere et begrep, vise frem et eksempel der begrepet har fungert dårlig, og presentere noen som bruker begrepet og noen som kritiserer det, før man har skapt en filmatisk sannhet om hvem som tar feil og hvem som har rett. Denne typen kryssklipping er gjort systematisk gjennom hele programmet.

Et dramaturgisk grep som gjør evolusjonspsykologi til fasiten på alle Eias spørsmål, og dermed impliserer at samfunnsviterne ”tar feil”, er måten Eia stiller spørsmålene og følger opp svarene. Seriens overordnede spørsmål, ”Kan det ikke være sånn at biologi forklarer noe av menneskets atferd?,” gir en pekepinn på hva som er ”riktig” svar. Dette spørsmålet ligger til grunn for hva forskerne blir bedt om å svare på: Mens samfunnsforskerne hele tiden om å uttale seg om evolusjonspsykologisk forskning, blir evolusjonspsykologene bare bedt om å kommentere videoklipp av noen som uttaler seg kritisk til deres forskning. Det samme premisset reflekteres i oppfølgingsspørsmålene. Mens Egeland og Lorentzen blir avkrevd svar på ”Hva er det vitenskapelige grunnlaget ditt for å si at biologi ikke spiller noen rolle”, og ”hvordan vet du at det ikke er noen forskjeller”, får den amerikanske psykologen Judith Rich Harris ingen spørsmål om hun har belegg for å påstå at hjemmemiljø ikke spiller noen rolle for hvilke venner man velger. I stedet bekrefter Eia hennes autoritet med standardfrasen ”Dette går jo imot alt jeg har lært”.


Det tydeligste grepet som viser oss hvem vi skal lytte til, er likevel at Harald Eia sier det eksplisitt, igjen og igjen. Etter intervjuer med evolusjonspsykologer, gjenforteller eller utdyper han forskningen deres, mens han konkluderer intervjuene med norske samfunnsforskere med å spørre hvorfor de er så arrogante. Når Eia introduserer Anne Campbell som svaret på et forskningsspørsmål, fremstiller han henne som et orakel: ”Hormonforskjeller ser ut til å skape mange av de forskjellene vi ser mellom gutter og jenter. Disse hormonforskjellene er styrt av ulike gener på x- og y-kromosomet. Men hvor kommer disse (…) genene fra? For å få svar på dette, må vi tilbake i (…) menneskehetens historie.” Senere i samme episode kommenterer Eia intervjuet med Cathrine Egeland. Han sier ingenting om hennes forskning, men klarer likevel å mistenkeliggjøre den: ”Er det samfunnsvitenskapens oppgave å utfordre biologisk tenkning? Bør ikke forskere heller prøve å forklare hvorfor ting er som de er? Er det ikke en fare for at Cathrine Egeland bare ser det hun er ute etter når hun på forhånd har bestemt seg for at biologi ikke har noen betydning?”

Det er altså denne dramaturgien som gjør at vi forstår Cathrine Egelands kommentar ”biologien har liksom ingen plass i forskningen min,” eller Gudmund Hernes’ utsagn om at ”det er et innslag av biologi som styrer hva vi kan og hva vi kan bli, men jeg tror betydingen av det er overvurdert,” som arroganse, mens ”å vise til miljøfaktorer er å stikke hodet i sanden” passerer som objektivt.

Men ok, selv om serien har manipulert frem hele poenget med at samfunnsvitere er fagarrogante, betyr det nødvendigvis at det ikke stemmer? Jo da, det stemmer. Men ikke på den måten Eia og Ihle tror.

Alle akademikere er like snørrhovne
”Er det ikke på tide at de andre samfunnsvitenskapene også får sin Nobelpris?” Spørsmålet ble stilt til en økonomiprofessor som nettopp hadde fått den prestisjetunge prisen i økonomi. Han stirret uforstående på journalisten. ”Hvorfor det? De har jo nobelprisen i litteratur”.[10]

Hvis Harald Eia og Ole Martin Ihle bare hadde fått hodet ut av sin egen navle, hadde de oppdaget at sosiologi, sosialantropologi og kjønnsforskning ikke utmerker seg spesielt på arrogansefronten. Diskreditering av andre fagfelt og teoretiske skoler er normen heller enn unntaket i akademia. Bare se på hvordan marxister spytter på postmodernisme, maktforskere sabler ned samfunnsøkonomi, kvantitative forskere hånler av kvalitative, historikere angriper psykologifaget, hermeneutikere torpederer positivister, og poststrukturalister knuser kneskålene til alle de ser.

De såkalt ”myke” og ”harde” vitenskapene har tradisjonelt vært litt over normalt kjeklete, omtrent som søsken. Søskenparets lillebror, den myke vitenskapen, har tradisjonelt kanskje vært sintere enn storebror, den harde, fordi den har måttet kjempe for selv å bli akseptert som vitenskap. Storebrors arroganse lever fortsatt, selv om den i offentligheten uttrykkes sterkest av en litteraturviter, forskningsjournalist Bjørn Vassnes. ”Det er klart at samfunnsvitenskapelig kunnskap kunne vært nyttig – dersom slik kunnskap hadde fantes,” uttalte han til Dagbladet senest i vår.[11] Vassnes er langt ifra den eneste som avviser hele samfunnsvitenskapen fordi den ikke kan si noe like presist om mennesker som fysikere kan si om tyngdekraften. Man trenger ikke lete lenge for å finne en realist som avviser hele kulturbegrepet fordi det ikke kan måles, eller som kaller historikere for ”eventyrfortellere”.

Harald Eia hadde ikke trengt å stoppe ved samfunnsviterne. Han kunne avslørt noe langt større: Akademikere er en gjeng snørrhovne kranglefanter.

I boken Hverdagslivets metaforer (2003 [1980]), viser George Lakoff og Mark Johnson at måten vi forstår en diskusjon i vår kultur, er strukturert på samme måte som vi forstår fenomenet krig. Krigsmetaforen reflekteres i måten vi snakker om diskusjoner, og måten vi opplever det å diskutere. Idet en vanlig samtale går over i en diskusjon, stiger pulsen. Du oppdager at du har et standpunkt, som plutselig står på spill. Samtalepartneren går over til å være en motstander, og det er om å gjøre å vinne. Du forsvarer posisjonen din, og angriper motstanderens. Hvis ingen overgir seg, ender diskusjonen i våpenhvile eller uavgjort.

En akademisk diskusjon er strukturert på samme måte, selv om den utøves av bare en person, som gjerne sitter alene på kontoret sitt med en PC eller skriveblokk. Siden det ikke er noen motstander til stede, må man se for seg en stråmann å argumentere imot. Man setter opp en hypotetisk konflikt, og velger en posisjon. Selv om de fleste vil si at målet er å oppnå en høyere forståelse, kjemper man for å vinne terreng for sitt perspektiv. Den eneste måten å sikre seieren, er å forutse alle mulige innvendinger, og ta dem med i beregningen. Diskusjonen følger krigens taktikker: Man samler troppene av tidligere forskning, bygger et arsenal av teoretiske modeller, henviser til faglige autoriteter, manøvrerer mellom posisjoner for å komme i en sterkere stilling, og tvinger motstanderen til å gjøre retrett. Når Harald Eia spør om ”ikke forskere liksom [skal] være åpne for alle mulige forklaringer?”, har han rett og slett misforstått hele den akademiske sjangeren. Den som prøver seg på et sånt stunt, vil sannsynligvis ikke passere en høyere grad på universitetet, og langt ifra klare seg som forsker.

Et annet sjangertrekk som i blant dukker opp i akademiske tekster, er arven etter Thales fra Milet, også kjent som ”vitenskapens far”. Hans prosjekt var å finne alle tings urstoff, og kom opp med påstanden om at ”alt er vann”. Senere kom forslagene om at alle tings urstoff snarere var apeiron, luft eller ild, og skal vi tro Hjernevask, strides de lærde i dag om hvilket urstoff menneskene er laget av, arv eller miljø. Programmet tar for gitt at de fleste intervjuede forskerne er Thalesianere, som bygger sine respektive perspektiver på de to mulige forklaringsmodellene ”alt er arv” eller ”alt er miljø”. Men til forskjell fra krigssjangeren, som dominerer i store deler av akademia (spesielt teoretiske fag), er urstoffsjangeren mest utbredt blant kontrollfreaker.

En sjanger til besvær
Den akademiske sjangeren er i seg selv et problem. Akademiske tekster er ofte bygget opp av en dramaturgi der forfatteren inntar en ekspertrolle og utpeker en faglig motstander som et stort, farlig problem som må dissekreres og bekjempes. Hvis man ikke kjenner til dette sjangertrekket, men tar akademiske tekster bokstavlig, kan man lett forledes til å tro (1) at to perspektiver er motstridende, når de snarere kan være komplementære, og (2) at perspektivet som ligger under kniven, nødvendigvis representerer en trussel.

Få forskere vil hevde at menneskers atferd er styrt av enten arv eller miljø. Derimot er det ganske vanlig å si at noen andre mener at vi er styrt av enten det ene eller det andre, men da bare for å argumentere imot denne ”andre”. Når Steven Pinker tror at det å forske på miljøforklaringer er å forutsette at mennesker er født som et blankt ark, tillegger han alle samfunnsforskere et syn som er helt marginalt i dag. Enten vet han dette, og bruker en stråmann for å skape plass for sin egen forskning, ellers er det kanskje på tide at han studerer litt idéhistorie eller sosiologi. En metafor som derimot later til å ha fått en viss oppslutning, ”vi er formbare som leireklumper”, tar faktisk utgangspunkt i at vi er laget av et gitt materiale. Bruker man den metaforen som utgangspunkt, er det ingen motsetning mellom å bli født med visse biologiske disposisjoner, og å bli sosialisert inn i en kjønnsrolle. Men utsagn som ”man er ikke født kvinne, man blir det” og ”kvinner er fra naturens side mer empatiske enn menn” har også ulikt epistemologisk utgangspunkt, og må forstås ut ifra ulike begrepstradisjoner. Vitenskapelig arbeid forutsetter nettopp at man sorterer begrepene man skal bruke i forhold til andre begreper, og avgrenser hva det er de forklarer. Hvis ikke forskere hadde levd i konstant krigsfare, med fiender rundt hvert hjørne, ville selve avgrensningen fortalt dem at forskningsprosjektet ikke forklarer ”alt”, men derimot lever trygt ved siden av andre bidrag.

Den akademiske sjangeren skaper ofte forvirring når den trekkes inn i offentlighetens eller populærkulturens domene, men kaoset som Hjernevask har stelt i stand er nok uovertruffent i norsk sammenheng. Problemet er at hundretusener av mennesker, blant annet innflytelsesrike kommentatorer og journalister, nå tror at evolusjonspsykologien sitter med svaret på alle spørsmål om menneskelig atferd, og at norske samfunnsforskere klamrer seg til utdaterte forklaringer. Hvilke konsekvenser dette vil ha, vil fremtiden vise, men det murres i korridorene på Blindern om at forskningsmidler kan stå på spill.


Det andre problemet med den akademiske sjangeren, at den krigstrommende dramaturgien kan forlede både forskeren og leseren til å tro at stråmannmotstanderen representerer en urettmessig makt. Nettopp denne makten var det Hjernevask-redaksjonen ville til livs.

Den overdrevne makten
Problemet med at samfunnsvitere ikke forsker på biologiske forklaringer, forklarer Hjernevask-redaksjonen i nevnte tilsvar til Lorentzens PFU-klage, er at disse fagene har så stor makt i det norske samfunnet. ”I Norge har de dominerende forklaringene på spørsmålene vi tok opp på i serien primært kommet fra samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag. (…) Biologiske forklaringer slipper sjeldent til.”[12]

Men stemmer det egentlig at biologiske forklaringer har mindre makt i Norge enn sosiokulturelle forklaringer?


Vi kan jo begynne med hva det egentlig vil si at forskning har makt. Makten Hjernevask-redaksjonen viser til, er at ”[samfunnsvitere] spiller en sentral rolle som premissleverandører for politiske beslutninger og reformer, og for offentlige meningsbrytning generelt”.[13] Det stemmer at samfunnsvitere ofte bidrar i utredningsarbeid for politiske beslutninger – i godt selskap med siviløkonomer, sivilingeniører, arkitekter, biologer og hele resten av ekspertsamfunnet. Jeg skulle gjerne sett statistikk over hvilke fagbakgrunner som er best representert i offentlige utvalg, men det ville overrasket meg om sosiologer skulle være overrepresenterte. Siden New Public Management inntok politikken på åttitallet, har de fleste reformer handlet om resultatstyring og effektivisering, og forskning på mennesker havnet i skyggen for økonomisk utredning (se f.eks. Tranøy 2006). Når det er sagt, forutsetter all politikk et menneskesyn, og dette kommer selvsagt ikke fra løse luften. Økonomisk politikk tar oftest utgangspunkt i at mennesker er rasjonelle, trygdepolitikk i at vi er unnasluntrere og utdanningspolitikk i at vi er intellektuelle. Men for å avgrense spørsmålet litt: hvor stor innflytelse har egentlig forskningen på kjønn og seksualitet som Hjernevask-serien utfordrer?

La oss gjøre et eksperiment. Gå inn på det nærmeste pauserommet på en hvilken som helst arbeidsplass og bli med i samtalen der. Idet noen sier noe om menn eller kvinner, spør du: ”mener du sosialt eller biologisk kjønn?” Mest sannsynlig vil folk bare se rart på deg. Når folk tenker på kjønn, tenker de aller fleste på biologisk kjønn. Dette sentrale begrepsparet innen kjønnsstudier har ikke spredd seg stort lengre enn til sine studenter.

Er det noe Hjernevask-serien viser, er det at den konstruktivistiske kjønnsforskningen står svakt i det norske samfunnet. Mange biologiske begreper og statistiske kategorier er så naturaliserte i vårt samfunn at alle som stiller spørsmålstegn ved dem, fremstår som eksentriske. Et eksempel er episoden om homofili, der alle spørsmålene som ble stilt, forutsatte at homofile utgjør en observerbar gruppe som kan forklares på to måter: født sånn eller blitt sånn? Når kjønnsforsker Agnes Bolsø stiller spørsmålet ”ja, hva mener du med homofili, da?”, snakker hun på et annet begrepsnivå enn programmet eller den vanlige samtalen om homofili tillater. Agnes Bolsø forsker på seksuelt begjær med utgangspunkt i at det er mer sammensatt enn det man kan forstå av kategoriene homo, hetero og bi. Når hun fremstår som den uinformerte i denne sammenhengen, er det fordi hennes begreper ikke har noe makt. For at forskning skal få makt, må den enten få plass i dagligtalen eller fanges opp av etablerte maktinstitusjoner. Selv om Stortingsmelding 25 (2000-2001) har byttet ut ordet ”legning” med ”seksuell orientering”, som Eia og Ihle skriver i boken Født sånn eller blitt sånn (2010, 207), er det fortsatt homo-heterodikotomien som preger den etablerte homopolitiken.

Man kan også spørre seg hvorfor programmet har rammet den poststrukturalistiske kjønns- og, seksualitetsforskningen hardest. I Født sånn eller blitt sånn avfeier Eia og Ihle hele den feministiske filosofen Judith Butler med at de ikke skjønner hva hun sier (Eia & Ihle 2010: 206-207). Det er som om de skulle sagt ”jeg har aldri sett et atom, så derfor finnes ikke atomer”. En slik påstand ville de ikke kommet langt med i dag, mens avvisningen av kjønnsforskere som Butler er gangbar valuta i den norske offentligheten. Se bare på Jon Elster som kaller alle poststrukturalister for ”tåkefyrster”, og Trond Berg-Eriksen som i sin anmeldelse av Født sånn eller blitt sånn, slaktet boken, men likevel innrømmet skadefryd over å ”se pompøse kjønnsgnostikere uthengt til spott og spe”.[14] Grunnen til at Frps Tord Lien ber om at kjønnsforskningen må ettergås i sømmene, og ikke for eksempel utdannings- eller oppvekstsosiologien, er at kjønnsforskningen allerede følges med argusøyne.[15]

”Har samfunnsvitenskapen noe å lære av biologien?” var temaet for UiOs tradisjonsrike Frokost med Bernts mest fullstappede seanse i vår. Så snart Hjernevask kom på luften, har de intervjuede forskerne stilt seg i kø for å gjøre bot for sin arroganse. ”Det som er så fint med Hjernevask, er at jeg har lært at biologiske forklaringer kan ha noe for seg likevel,” innrømmet Cathrine Egeland på NRKs Debatten. I ettertid er de fleste enige om at Hjernevask har utløst en viktig debatt. En som tidligere har påpekt samfunns- og humanvitenskapenes lillebrorskomplekser for sine egne begrensninger, er den like utskjelte som innflytelsesrike poststrukturalisten Michel Foucault. Da han, gjennom en omfattende genealogi av den psykiatriske institusjonens begreper, viste at forskningen ikke var så objektiv som forskerne likte å tro, ble han oppfattet som en direkte trussel mot psykiatrien. Hans tilsvarende studie av biologifaget vakte derimot ikke sterke reaksjoner. Foucault selv trodde grunnen til at psykiatrien følte seg så mye mer utsatt for kritikken, var at faget aldri har forsont seg med sine egne begrensninger (Gordon 1980). En indikasjon på at et fag står trygt, er nettopp at det ikke svekkes av mulige politiske konsekvenser eller faglige svakheter. Det mektige samfunnsøkonomifaget har for eksempel overhodet ikke blitt berørt av Hjernevask-kontroversen, selv om flere av fagets modeller forutsetter at menneskene ikke har noen biologi eller kultur som kan påvirke økonomien.

Selv om vi ser mer til samfunnsforskere i den offentlige debatten enn naturvitenskapelige forskere, betyr ikke det at de har mer makt i samfunnet. De har bare ulike tradisjoner for forskningsformidling. Der naturvitenskapelig forskning ofte formidles som fakta, gjennom dokumentarer eller magasinartikler, formidles samfunnsforskning som studier, og må konkurrere med det sunne bondevettet på debattsidene. Naturvitenskapelig kunnskap påvirker oss derfor på en mindre synlig måte, men passerer i større grad som objektiv sannhet. Samfunnsviteres og biologers største innvending mot evolusjonspsykologien er nettopp at den gjør krav på naturvitenskapens faglige legitimitet, uten å ta inn over seg samfunnsforskningens metodiske begrensninger. Hvorfor de reagerer? Jo, fordi de opplever det som fagarroganse fra evolusjonsbiologenes side.

I Født sånn eller blitt sånn, skriver Eia og Ihle at ”i denne boken vil vi (…) ikke gjemme oss bak klisjeen om at ’det er et komplekst samspill mellom arv og miljø’. Vi har ambisjoner om å si noe om hva som er hva”. Det er et prisverdig prosjekt, og hadde vært svært nyttig om de hadde lykkes. Problemet er at de slett ikke sier noe om hva som er hva, men derimot bruker evolusjonspsykologi til å tilbakevise kulturelle og språklige forklaringer. Boken er nemlig skrevet i den akademiske krigssjangeren, og henfaller til akkurat den samme fagarrogansen forfatterne kritiserer.

Artikkelen er publisert på http://www.samtiden.no.
 
Referanser
Eia, H. & Ihle, O. M. Født sånn eller blitt sånn? Gyldendal, Oslo
Gordon, C. 1980. Power/Knowledge: Selected Interviews and Other Writings, 1972-1977 by Michel Foucault. Red. Pantheon, New York.
Lakoff, G. 2008. The Political Mind: Why You Can’t Understand 21st Century with an 18th
Century Brain. Penguin Books, New York.
Lakoff, G. & Johnson, M. 2003. Hverdagslivets Metaforer. Orig. Metaphors We Live By
[1980]. Oversatt fra engelsk av Mie Hidle. Pax Forlag, Oslo
Propp, V. 1968. Morphology of the Folk Tale. [1928]. University of Texas Press, Texas
Tranøy, B.S. 2006. Markedets makt over sinnene. Aschehoug, Oslo.


[3] Kategoriene ”samfunnsvitere” og ”evolusjonspsykologer” er overlappende og tidvis upresise, men reflekterer i denne sammenhengen forskergrupper som fokuserer henholdsvis på sosiokulturelle og genetiske forklaringer av menneskelig atferd.
[5] NRK1 18.3.2010
[6] Klassekampen 20.03.2010
[9] Ettersom programmet viser frem noen ganske ekstreme påstander fra flere evolusjonspsykologer, kan det synes som de også har blitt klippet for å fremstå som tydeligere. Når dette ikke har vakt så mange reaksjoner, er det sannsynligvis fordi de har blitt framstilt positivt i programmet.
[10] Vandrefortelling
[11] Dagbladet 16.3.2010
[13] Ibid.
[14] Morgenbladet 23-29. April 2010.




Hjernen ut med badevannet

Harald Eia har laget TV-serie om at han har blitt hjernevasket.

Harald Eia minner litt om meg selv på barneskolen, da jeg etter å ha lest boken Historie, trodde at jeg kunne historien. Eia har altså gått på universitetet i åtte år (inkludert siviltjeneste), og har trodd i alle disse årene at det han lærte på skolen, er den hele og fulle sannheten om mennesket. Nå krever Eia pengene tilbake for sitt bortkastede hovedfag i sosiologi, fordi faget har lurt ham til å tro at folk har blitt sosialisert til å handle som de gjør, mens de egentlig er styrt av gener.

Under et debattmøte i regi av Manifest Analyse forrige uke, viste Harald Eia frem flere klipp fra sin nye serie Hjernevask, som vises på NRK i kveld. I ett av dem intervjuer Eia en elev som har arvet dårlige mattegener av sine foreldre, for å vise hvilke brutale konsekvenser sosiologiens feilslutninger har fått for samfunnet. Troen på at barn kan sosialiseres til å bli skoleflinke, lå nemlig bak den mektige sosiologen Gudmund Hernes’ gigantiske utdanningsreform som skulle slippe barn med arbeiderklassegener inn i skolesystemet. Og der, mener Eia, er de arvelig dømt til å mislykkes.

Den harselerende tonen er gjennomgående i programmet. Eia tropper opp hos kjente sosiologer for å stille dem til veggs for åpent kamera. Sosiologene rekker akkurat å stotre frem at biologiske forklaringer er overvurdert, før Eia legger frem eksempel på eksempel på hvorfor de tar feil. Når Eia besøker en evolusjonspsykolog, preges samtalen derimot av en fnisete enighet om at Eias sosiologiutdannelse er verdiløs.

Det er ingen tvil om at Harald Eia har helt rett. Han har blitt hjernevasket. Spørsmålet er om han kan skylde på sosiologifaget for at han i dag har falt i den samme fellen på nytt, og blitt hjernevasket av evolusjonspsykologi.

Eias påstand om at sosiologer flest tror at mennesker er født som blanke ark, er i det hele tatt temmelig søkt. Selv om mange foretrekker en forklaring fremfor en annen, er det i dag kontroversielt å hevde at mennesker er enten helt styrt av arv, eller utelukkende av miljø. Den gjengse oppfatning er vel snarere at genene våre gjør oss disponert for enkelte preferanser eller egenskaper, og at vi formes av miljøet vi lever i, men at det ikke er mulig å isolere helt hva som er hva.

Når Harald Eia konkluderer med at sosiologene burde begynne å studere biologi, kaster han hele hjernen ut med badevannet. Sosiologer har verken kompetanse på eller metoder for å analysere biologi – like lite som biologer har kompetanse på sosiologi. Det er derimot et stort behov for at sosiologer og biologer begynner å utveksle mer kunnskap. De to fagfeltene har vokst frem gjennom helt ulike forskningsspørsmål, og kan i dag forklare ulike, og i mange tilfeller kompletterende aspekter av mennesket.

Serien Hjernevask skal likevel ha honnør for å peke på et alvorlig problem i akademia, nemlig den utbredte demoniseringen av andre fagfelt eller teoretiske tilnærminger. Innen fagdisipliner og mellom fakulteter livnæres forskere på sin forakt for De Andre. Hvor kommer egentlig denne frykten fra? Både biologisk og sosiologisk forskning er kraftig subsidiert gjennom statsbudsjettet, og har faglige ambassadører innenfor de fleste næringer og offentlige etater.

Hvis jeg skal tippe hvordan Harald Eia har blitt så hjernevasket, ville jeg ikke lett i genene hans, men i et sjangertrekk som over tid har sneket seg inn i den akademiske litteraturen. Jeg sikter til tendensen til å begrunne forskningens relevans med formelen ”Mektige Professor Stråmann mener XXX, og jeg skal her vise at mitt synspunkt er mye klarere/mer nyansert”. Jeg tror denne fikseringen på (ofte imaginære) vitenskapelige fiender bidrar til å hjernevaske noen og enhver i studietiden. Men hos de fleste går det jo over i møtet med arbeidslivet.

Mye tyder på at Harald Eia bør få pengene tilbake for utdannelsen sin. Samtidig bør han nok levere tilbake vitnemålet og sosiologtittelen, som gir ham makt til å lage slike spekulative tv-programmer.

Foto: Magnus Knutsen Bjørke