Harald Eias Hjernevask er ikke forskningsformidling, men en kamp mellom Det gode og Det onde.
”Harald Eia innrømmer skjult agenda” kunne vi lese på forsiden av Dagbladet.no etter fem episoder av den berømte Hjernevask-serien. NRK hadde akkurat levert sitt tilsvar til Jørgen Lorentzens PFU-klage, der de begrunnet hvorfor de lot være å informere Lorentzen om at formålet med intervjuet var å bevise at han var ”fagarrogant” og uinteressert i biologi.
Skjønt, hva var det egentlig de innrømmet? Helt siden prosjektet ble kjent med et voldsomt rabalder i fjor sommer, har Harald Eia vært åpen om at serien skulle vise frem norske samfunnsviteres arroganse overfor biologiske forklaringer. Han sa det også eksplisitt i TV-reklamen for serien, uten at det egentlig var nødvendig. Det er jo det hele serien handler om.
Hjernevask-serien hviler på to grunnleggende misoppfatninger om norsk samfunnsforskning: Det ene er at samfunnsvitere er mer fagarrogante enn andre forskere, og det andre er at kulturelle forklaringer har mer makt i Norge enn biologiske.
Arroganse på tiltalebenken
Moralen i en god historie fortelles sjelden eksplisitt, men leses mellom linjene. Det står ingen steder i Ibsens Et dukkehjem at mennesket må ha ansvar for å være fritt. Grunnen til at vi forstår budskapet likevel, er at vi får leve oss inn i hovedpersonens klaustrofobisk ansvarsløse tilværelse. Budskapet i Hjernevask formidles så tydelig gjennom programmets narrative struktur, at en forklaring strengt tatt er overflødig.
Ut ifra omfattende intervjuer med en lang rekke forskere, har Harald Eia valgt å vise frem klipp som understøtter programmets hovedtese. Det vi får se av norske samfunnsforskere (primært sosiologer og kjønnsforskere), er utsagn om at biologiske faktorer er overvurdert, at biologi ikke har noen plass i deres forskning, eller til og med at evolusjonspsykologi er dårlig forskning. Fra intervjuene med de (primært engelskspråklige) evolusjonspsykologene får vi se dem prate fritt og overbevisende om sin egen forskning. Når de får se Eias videoklipp fra motstandernes intervjuer, ler de eller rister på hodet av de andres dumskap.
Vent nå litt her. ”Det kan vel ikke stemme at evolusjonspsykologene ler av andre,” tenker du sikkert nå. Det vi har lært av serien, er jo at det er de norske ”antibiologene” som er arrogante. Men hvis vi ser nærmere på hva disse evolusjonspsykologene sier i programmet, er det ganske spesielt at ingen kritiserer dem for det samme.
”Det å vise til miljøet som forklaringsmodell er bare å stikke hodet i sanden” sier statsviteren Charles Murray. Han er ikke den eneste i programmet som forsøker å mistenkeliggjøre samfunnsvitenskapen som fagfelt. Psykolog Robert Plomin er nådeløs mot samfunnsvitere som ikke fokuserer på gener: ”Mannen i gata er mye klokere. Jeg tror problemet er akademikere, folk i sine elfenbenstårn, spesielt de som ikke har barn selv. De har disse latterlige ideene om at alt er miljøskapt.” Plomins kommentar til Hans Olav Tungesviks anslag på hvor mye genetiske faktorer spiller i folks intelligens, er heller ikke spesielt ydmyk: ”Professoren sier at han gjetter det er 20 prosent. Vel, jeg gjetter ikke, svaret er 50-70 prosent” (selv om Plomin snakker spesifikt om IQ og Tungesvik synes å ha et bredere perspektiv på intelligens). Studier som sier at foreldre påvirker sine barn, avfeier Plomin med ”det kan godt hende, men hvor er dataene?” Psykolog Judith Rich Harris rynker på nesen av forskere som tror at barn påvirkes av foreldrenes holdninger: ”De bare går rundt og sier disse tingene, år etter år, uten å bry seg om bevisene”. Når Eia følger opp med sin standardfrase, ”dette strider mot alt jeg har lært”, svarer hun ”du har blitt fortalt mange ting som er galt, og ikke bare om barn og foreldre”. Den britiske evolusjonsbiologen Anne Campbell klarer knapt å holde seg alvorlig når hun ser på Jørgen Lorentzen på Eias mobilkamera, før hun utbryter ”Utrolig! Jeg er forbløffet over at noen i det hele tatt kan si dette.” Psykolog Gerulf Rieger ler høyt når han ser hva homoforsker Nils Alex Nissen har å si, og er klar i tale: ”Han tar feil!”
Hvorfor er denne arrogansen så vanskelig å få øye på i programmet?
Vi har da øyne i hodet
I Hitchcock-filmen Stage fright (1950), overbeviser hovedpersonen Jonathan Cooper oss om at han er uskyldig mistenkt for drapet på sin elskerinnes ektemann. I et filmatisk tilbakeblikk får vi får se hvordan Jonathan ble observert på åstedet, mens han egentlig skulle hente en ren kjole til sin elskerinne, som hadde dukket opp i et blodig antrekk i leiligheten hans. Først på slutten av filmen får vi vite at det hele var en løgn – det var Jonathan som var morderen. Det interessante med denne filmen, var at publikum slett ikke aksepterte konklusjonen, og forlot kinosalen i høylydt sinne. De hadde jo sett – med egne øyne – at han var uskyldig! Filmen floppet, og er i dag mest kjent som studieobjekt innen filmvitenskapen, som et eksempel på at folk heller tror det de ser, enn det de blir fortalt.
Som de fleste andre sammenhengende fortellinger, blir Hjernevask formidlet på to nivåer – ikke bare gjennom filmklippene vi ser, men også gjennom seriens dramaturgi. Innenfor narratologien sier man at enhver fortelling har en grammatikk, en formell struktur som gjør at publikum forstår noenlunde likt hva den handler om. Handlingen drives frem av ulike roller, eller aktanter, som fyller bestemte funksjoner. De mest kjente er helten, skurken og offeret, men andre viktige aktanter er den som starter fortellingen (kalt giver eller utfordrer) og hjelperen som får utviklingen på rett kjøl, gjerne en ekspert (Propp 1928). Innenfor kognitiv teori sies det at bare synet av de ulike rollene fremkaller ulike følelsesmessige reaksjoner hos publikum (Lakoff 2008): Offeret fremkaller sympati, helten gir håp, hjelperen skaper en følelse av trygghet, og bare synet av skurken får det til å gå kaldt nedover ryggen.
Det vi har sett i Hjernevask, er en kamp mellom Det gode og Det onde. Serien er strukturert som et narrativ der Harald Eia selv har rollen som helten som skal redde oss fra Det onde. Skurken i fortellingen er Den norske samfunnsviteren, som har bedratt hele samfunnet med sin urokkelige tro på at folk kan formes som leireklumper. Siden ”hele samfunnet” er de som ser på programmet, dras publikum også inn i narrativet, noe som kan forsterke deres avsky for skurken. Det ultimate offeret representeres likevel av lille Viktor, som fikk amputert kjønnsorganet fordi en psykolog på begynnelsen av åttitallet mente at han, med riktig oppdragelse, kunne bli Viktoria. I kampen mot det onde er det nødvendig å lukke ørene for hva skurken sier, for da blir man i beste fall lurt, i verste fall medskyldig. Da lytter man heller til fortellingens eksperter, som vet alt, kan alt, og aldri tar feil. Denne rollen spilles av evolusjonspsykologene.
Fortellingen i Hjernevask er ganske enkel: Harald Eia har oppdaget at Kongeriket Norge har blitt lurt, legger ut på en redningstokt, får hjelp av Ekspertene fra Utlandet, bekjemper de Onde Samfunnsforskerne, og gjenoppretter Rettferdigheten. Den amerikanske kognitivlingvisten George Lakoff kaller denne type narrativ et redningsnarrativ, som vi kjenner igjen så snart vi bare hører en anklage om urett, og umiddelbart får en viss forventning til hva som skal skje. Når vi først har en forventning, forstår vi alt de ulike aktørene sier, ut ifra rollene de har fått tildelt i narrativet (Lakoff 2008). Dette er ikke så svart-hvitt som det høres ut som, for polyfoniet av informantstemmer gjør at serien kan oppfattes på mange måter. Reaksjonene som har kommet frem på debattplass og i sosiale medier tyder snarere på at publikum har oppfattet serien temmelig ulikt, ut ifra hvem de i utgangspunktet ”heier på”, eller om de for eksempel har et forskningsjournalistisk blikk på serien. Likefullt virker det som de aller fleste oppfatter selve narrativet rimelig likt. Forskjellene består i hvorvidt den enkelte oppfatter kampen mot samfunnsviteren som legitim eller ikke.
Årsaken til at så mange har reagert på programmet er at det ikke er fiksjon, men handler om reelle personer og debatter i samtiden, som mange ikke kjenner seg igjen i. Det er likevel grunn til å tro at de fleste seerne tar narrativet for god fisk, om de ikke kjenner godt til norsk samfunnsforskning eller av andre grunner er skeptisk til programmet eller programlederen. Blant dem som har akseptert narrativet er stortingsrepresentant Tord Lien fra Frp, som har bedt forskningsminister Tora Aasland om en kritisk evaluering av norsk kjønnsforskning.
Når serien fremstår som rotete og inkonsekvent, er det fordi Hjernevaskredaksjonen iblant prøver å være balanserte, og trekke inn ekstreme evolusjonspsykologer som den åpent rasistiske psykologen Richard Lynn, for å vise spekteret av forskning på gener og atferd. Ettersom programmet ikke er strukturert som vitenskapsjournalistikk, men som en kamp mellom Det gode og Det onde, blir programmet slett ikke mer balansert av å trekke inn rasistiske perspektiver. Richard Lynn bidrar i stedet til å fremstille de andre evolusjonspsykologene, som Charles Murray i samme episode, som mainstream. Murray sto bak den kontroversielle studien The Bell Curve, som ble kritisert på både faglig og moralsk grunnlag da den kom på 90-tallet. Siden narrativet har forhåndsdefinert rollene ut ifra arv-miljø-aksen, må også Lynn assosieres med Det gode. Kontroversen rundt programmets behandling av rasetemaet, dreier seg nettopp om at programmet legitimerer denne typen forskning, selv om Eia og Ihle sier at de ikke ønsker å gjøre det. Når det først har blitt etablert et narrativ gjennom hele serien, må publikum ha en spesiell vilje for å ikke oppfatte raseprogrammet ut ifra det samme mønsteret.
Hvordan får de det til?
Om det skulle være slik som Eia og Ihle påstår, at de ville vise et balansert perspektiv, har redaksjonen gjort overraskende mange grep for å sette sammen programmet som et redningsnarrativ. Hvis vi ser bort ifra det mest åpenbare, at Eia eksplisitt sa hva han ville med serien – allerede før den startet, har de gjort mye for at publikum skulle få med seg poenget.
Vi kan jo begynne med hvem redaksjonen har valgt til å spille de ulike rollene. Mange har reagert på at Hjernevask kun har vist frem norske representanter for ikke-biologisk samfunnsforskning, og i overveldende grad snakket med amerikanske og britiske representanter for evolusjonspsykologi. Norsk forskning er generelt veldig internasjonalt orientert, og importerer de fleste samfunnsteorier fra Europa og USA. Det hadde ikke vært vanskelig å finne amerikanske samfunnsforskere som mener det samme som de norske, eller norske evolusjonspsykologer som sier det samme som de amerikanske. Hvorfor har Eia unnlatt å fortelle at for eksempel Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo er fullstendig dominert av nevrobiologisk forskning? Eller hvor mye IQ-forskning som foregår på Det utdanningsvitenskapelig fakultetet? En effekt er i hvert fall at denne forskningen glimrer med sitt fravær, så det virker som om norske samfunnsvitere utelukkende forsker på miljøfaktorer. En annen effekt var Eia selv inne på i debattprogrammet Debatten på NRK: det at intervjuobjektene snakket engelsk, gjorde det vanskeligere å stille seg kritisk til det de sa – språket ga dem ekstra autoritet i seg selv. Ble de engelskspråklige, medievante stjerneforskerne valgt for å styrke evolusjonspsykologiens troverdighet? Og ble de norske forskerne valgt fordi de fremsto som spesielt påståelige? Redaksjonen gjorde i hvert fall et bevisst utvalg. Flere samfunnsforskere ved UiO og UiB takket ja til å bli intervjuet, , men opplevde at Hjernevaskredaksjonen mistet interessen da de svarte som de gjorde.
Et annet grep som plasserer de ulike karakterene og deres forskning i narrativet, er hvordan Harald Eia presenterer dem for kamera. Han introduserer flere av de utenlandske evolusjonsbiologene som faglige autoriteter fra prestisjetunge universiteter, som har publisert i viktige tidsskrifter, som veldig flinke (eller ”fra en meget talentfull familie”), eller som han er heldig som får møte. Folk vi skal lytte nøye til, med andre ord. Flere av de norske samfunnforskerne, derimot, presenteres implisitt som ”mektige” i samfunnet, altså sånne som vi skal være kritiske til. Et eksempel er at Gudmund Hernes sin forskning blir presentert i sammenheng med hans innflytelse på utdanningsreformene i Norge. Et mer subtilt eksempel er hvordan programmet dramaturgisk sidestiller kjønnsforsker Agnes Bolsøs forskning på seksuell identitet med den diskrediterte psykologen John Money. Sistnevnte bidro til at 15 000 nyfødte barn med uklart kjønn ble tvangskjønnsoperert mellom 1972 og 1997. Selv om ingen sier direkte at Bolsøs forskning kan ha samme konsekvens, skaper klippingen og den begrepsmessige likheten en følelse av det. Programmets dramaturgi gir ingen rom for at ”sosialisering av kjønnsidentitet” kan bety flere ting. Derimot impliserer dramaturgien at Bolsø er blant dem som vil tvangsoperere tvekjønnede, selv om hun faktisk sier det nøyaktig motsatte.
Klippingen av det enorme intervjumaterialet har fått mye oppmerksomhet, spesielt etter at kjønnsforsker Jørgen Lorentzen klaget programmet inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU). ”Jeg kan si med hånden på hjertet at vi ikke kryssklippet,” svarte Eia overfor Kringkastingsrådet. Som de fleste begreper som ble brukt i programmet, kan ”kryssklippe” bety mange ting. En som har demonstrert dette tydelig, er psykolog Tonje Brustuen, som har sett gjennom det totalt fire timers intervjumaterialet med Lorentzen, og klippet det på en annen måte enn Hjernevask-redaksjonen. I hennes utgave snakker Lorentzen varmt om biologifagets bidrag til kjønnsforskning, og sier at han er ”en svoren tilhenger av evolusjonsteorien”. I Hjernevaskredaksjonens tilsvar til Lorentzens PFU-klage, begrunner de den redaksjonelle vurderingen med å utelate Lorentzens modererende drøftninger med at de ”får ham til å fremstå svært inkonsistent” og gjør det ”vanskelig å forstå hva han egentlig mener, både for redaksjonen og for den gjengse TV-seer”. I stedet for å be Lorentzen om klargjøre sitt syn, har redaksjonen, som altså ikke helt skjønner hva han snakker om, tildelt ham en mening ut ifra deres forhåndsbestemte skjema.
Men det å kryssklippe kan forstås som noe mer enn å endre filmmaterialet. Det som gir klipping av film så stor makt, er at rekkefølge de ulike elementene er satt sammen, hvordan de er sammenstilt eller kontrastert med andre elementer, kan manipulere publikums oppfatning av hva det egentlig er de ser. Det skal ikke mer til enn å introdusere et begrep, vise frem et eksempel der begrepet har fungert dårlig, og presentere noen som bruker begrepet og noen som kritiserer det, før man har skapt en filmatisk sannhet om hvem som tar feil og hvem som har rett. Denne typen kryssklipping er gjort systematisk gjennom hele programmet.
Et dramaturgisk grep som gjør evolusjonspsykologi til fasiten på alle Eias spørsmål, og dermed impliserer at samfunnsviterne ”tar feil”, er måten Eia stiller spørsmålene og følger opp svarene. Seriens overordnede spørsmål, ”Kan det ikke være sånn at biologi forklarer noe av menneskets atferd?,” gir en pekepinn på hva som er ”riktig” svar. Dette spørsmålet ligger til grunn for hva forskerne blir bedt om å svare på: Mens samfunnsforskerne hele tiden om å uttale seg om evolusjonspsykologisk forskning, blir evolusjonspsykologene bare bedt om å kommentere videoklipp av noen som uttaler seg kritisk til deres forskning. Det samme premisset reflekteres i oppfølgingsspørsmålene. Mens Egeland og Lorentzen blir avkrevd svar på ”Hva er det vitenskapelige grunnlaget ditt for å si at biologi ikke spiller noen rolle”, og ”hvordan vet du at det ikke er noen forskjeller”, får den amerikanske psykologen Judith Rich Harris ingen spørsmål om hun har belegg for å påstå at hjemmemiljø ikke spiller noen rolle for hvilke venner man velger. I stedet bekrefter Eia hennes autoritet med standardfrasen ”Dette går jo imot alt jeg har lært”.
Det tydeligste grepet som viser oss hvem vi skal lytte til, er likevel at Harald Eia sier det eksplisitt, igjen og igjen. Etter intervjuer med evolusjonspsykologer, gjenforteller eller utdyper han forskningen deres, mens han konkluderer intervjuene med norske samfunnsforskere med å spørre hvorfor de er så arrogante. Når Eia introduserer Anne Campbell som svaret på et forskningsspørsmål, fremstiller han henne som et orakel: ”Hormonforskjeller ser ut til å skape mange av de forskjellene vi ser mellom gutter og jenter. Disse hormonforskjellene er styrt av ulike gener på x- og y-kromosomet. Men hvor kommer disse (…) genene fra? For å få svar på dette, må vi tilbake i (…) menneskehetens historie.” Senere i samme episode kommenterer Eia intervjuet med Cathrine Egeland. Han sier ingenting om hennes forskning, men klarer likevel å mistenkeliggjøre den: ”Er det samfunnsvitenskapens oppgave å utfordre biologisk tenkning? Bør ikke forskere heller prøve å forklare hvorfor ting er som de er? Er det ikke en fare for at Cathrine Egeland bare ser det hun er ute etter når hun på forhånd har bestemt seg for at biologi ikke har noen betydning?”
Det er altså denne dramaturgien som gjør at vi forstår Cathrine Egelands kommentar ”biologien har liksom ingen plass i forskningen min,” eller Gudmund Hernes’ utsagn om at ”det er et innslag av biologi som styrer hva vi kan og hva vi kan bli, men jeg tror betydingen av det er overvurdert,” som arroganse, mens ”å vise til miljøfaktorer er å stikke hodet i sanden” passerer som objektivt.
Men ok, selv om serien har manipulert frem hele poenget med at samfunnsvitere er fagarrogante, betyr det nødvendigvis at det ikke stemmer? Jo da, det stemmer. Men ikke på den måten Eia og Ihle tror.
Alle akademikere er like snørrhovne
”Er det ikke på tide at de andre samfunnsvitenskapene også får sin Nobelpris?” Spørsmålet ble stilt til en økonomiprofessor som nettopp hadde fått den prestisjetunge prisen i økonomi. Han stirret uforstående på journalisten. ”Hvorfor det? De har jo nobelprisen i litteratur”.
Hvis Harald Eia og Ole Martin Ihle bare hadde fått hodet ut av sin egen navle, hadde de oppdaget at sosiologi, sosialantropologi og kjønnsforskning ikke utmerker seg spesielt på arrogansefronten. Diskreditering av andre fagfelt og teoretiske skoler er normen heller enn unntaket i akademia. Bare se på hvordan marxister spytter på postmodernisme, maktforskere sabler ned samfunnsøkonomi, kvantitative forskere hånler av kvalitative, historikere angriper psykologifaget, hermeneutikere torpederer positivister, og poststrukturalister knuser kneskålene til alle de ser.
De såkalt ”myke” og ”harde” vitenskapene har tradisjonelt vært litt over normalt kjeklete, omtrent som søsken. Søskenparets lillebror, den myke vitenskapen, har tradisjonelt kanskje vært sintere enn storebror, den harde, fordi den har måttet kjempe for selv å bli akseptert som vitenskap. Storebrors arroganse lever fortsatt, selv om den i offentligheten uttrykkes sterkest av en litteraturviter, forskningsjournalist Bjørn Vassnes. ”Det er klart at samfunnsvitenskapelig kunnskap kunne vært nyttig – dersom slik kunnskap hadde fantes,” uttalte han til Dagbladet senest i vår. Vassnes er langt ifra den eneste som avviser hele samfunnsvitenskapen fordi den ikke kan si noe like presist om mennesker som fysikere kan si om tyngdekraften. Man trenger ikke lete lenge for å finne en realist som avviser hele kulturbegrepet fordi det ikke kan måles, eller som kaller historikere for ”eventyrfortellere”.
Harald Eia hadde ikke trengt å stoppe ved samfunnsviterne. Han kunne avslørt noe langt større: Akademikere er en gjeng snørrhovne kranglefanter.
I boken Hverdagslivets metaforer (2003 [1980]), viser George Lakoff og Mark Johnson at måten vi forstår en diskusjon i vår kultur, er strukturert på samme måte som vi forstår fenomenet krig. Krigsmetaforen reflekteres i måten vi snakker om diskusjoner, og måten vi opplever det å diskutere. Idet en vanlig samtale går over i en diskusjon, stiger pulsen. Du oppdager at du har et standpunkt, som plutselig står på spill. Samtalepartneren går over til å være en motstander, og det er om å gjøre å vinne. Du forsvarer posisjonen din, og angriper motstanderens. Hvis ingen overgir seg, ender diskusjonen i våpenhvile eller uavgjort.
En akademisk diskusjon er strukturert på samme måte, selv om den utøves av bare en person, som gjerne sitter alene på kontoret sitt med en PC eller skriveblokk. Siden det ikke er noen motstander til stede, må man se for seg en stråmann å argumentere imot. Man setter opp en hypotetisk konflikt, og velger en posisjon. Selv om de fleste vil si at målet er å oppnå en høyere forståelse, kjemper man for å vinne terreng for sitt perspektiv. Den eneste måten å sikre seieren, er å forutse alle mulige innvendinger, og ta dem med i beregningen. Diskusjonen følger krigens taktikker: Man samler troppene av tidligere forskning, bygger et arsenal av teoretiske modeller, henviser til faglige autoriteter, manøvrerer mellom posisjoner for å komme i en sterkere stilling, og tvinger motstanderen til å gjøre retrett. Når Harald Eia spør om ”ikke forskere liksom [skal] være åpne for alle mulige forklaringer?”, har han rett og slett misforstått hele den akademiske sjangeren. Den som prøver seg på et sånt stunt, vil sannsynligvis ikke passere en høyere grad på universitetet, og langt ifra klare seg som forsker.
Et annet sjangertrekk som i blant dukker opp i akademiske tekster, er arven etter Thales fra Milet, også kjent som ”vitenskapens far”. Hans prosjekt var å finne alle tings urstoff, og kom opp med påstanden om at ”alt er vann”. Senere kom forslagene om at alle tings urstoff snarere var apeiron, luft eller ild, og skal vi tro Hjernevask, strides de lærde i dag om hvilket urstoff menneskene er laget av, arv eller miljø. Programmet tar for gitt at de fleste intervjuede forskerne er Thalesianere, som bygger sine respektive perspektiver på de to mulige forklaringsmodellene ”alt er arv” eller ”alt er miljø”. Men til forskjell fra krigssjangeren, som dominerer i store deler av akademia (spesielt teoretiske fag), er urstoffsjangeren mest utbredt blant kontrollfreaker.
En sjanger til besvær
Den akademiske sjangeren er i seg selv et problem. Akademiske tekster er ofte bygget opp av en dramaturgi der forfatteren inntar en ekspertrolle og utpeker en faglig motstander som et stort, farlig problem som må dissekreres og bekjempes. Hvis man ikke kjenner til dette sjangertrekket, men tar akademiske tekster bokstavlig, kan man lett forledes til å tro (1) at to perspektiver er motstridende, når de snarere kan være komplementære, og (2) at perspektivet som ligger under kniven, nødvendigvis representerer en trussel.
Få forskere vil hevde at menneskers atferd er styrt av enten arv eller miljø. Derimot er det ganske vanlig å si at noen andre mener at vi er styrt av enten det ene eller det andre, men da bare for å argumentere imot denne ”andre”. Når Steven Pinker tror at det å forske på miljøforklaringer er å forutsette at mennesker er født som et blankt ark, tillegger han alle samfunnsforskere et syn som er helt marginalt i dag. Enten vet han dette, og bruker en stråmann for å skape plass for sin egen forskning, ellers er det kanskje på tide at han studerer litt idéhistorie eller sosiologi. En metafor som derimot later til å ha fått en viss oppslutning, ”vi er formbare som leireklumper”, tar faktisk utgangspunkt i at vi er laget av et gitt materiale. Bruker man den metaforen som utgangspunkt, er det ingen motsetning mellom å bli født med visse biologiske disposisjoner, og å bli sosialisert inn i en kjønnsrolle. Men utsagn som ”man er ikke født kvinne, man blir det” og ”kvinner er fra naturens side mer empatiske enn menn” har også ulikt epistemologisk utgangspunkt, og må forstås ut ifra ulike begrepstradisjoner. Vitenskapelig arbeid forutsetter nettopp at man sorterer begrepene man skal bruke i forhold til andre begreper, og avgrenser hva det er de forklarer. Hvis ikke forskere hadde levd i konstant krigsfare, med fiender rundt hvert hjørne, ville selve avgrensningen fortalt dem at forskningsprosjektet ikke forklarer ”alt”, men derimot lever trygt ved siden av andre bidrag.
Den akademiske sjangeren skaper ofte forvirring når den trekkes inn i offentlighetens eller populærkulturens domene, men kaoset som Hjernevask har stelt i stand er nok uovertruffent i norsk sammenheng. Problemet er at hundretusener av mennesker, blant annet innflytelsesrike kommentatorer og journalister, nå tror at evolusjonspsykologien sitter med svaret på alle spørsmål om menneskelig atferd, og at norske samfunnsforskere klamrer seg til utdaterte forklaringer. Hvilke konsekvenser dette vil ha, vil fremtiden vise, men det murres i korridorene på Blindern om at forskningsmidler kan stå på spill.
Det andre problemet med den akademiske sjangeren, at den krigstrommende dramaturgien kan forlede både forskeren og leseren til å tro at stråmannmotstanderen representerer en urettmessig makt. Nettopp denne makten var det Hjernevask-redaksjonen ville til livs.
Den overdrevne makten
Problemet med at samfunnsvitere ikke forsker på biologiske forklaringer, forklarer Hjernevask-redaksjonen i nevnte tilsvar til Lorentzens PFU-klage, er at disse fagene har så stor makt i det norske samfunnet. ”I Norge har de dominerende forklaringene på spørsmålene vi tok opp på i serien primært kommet fra samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag. (…) Biologiske forklaringer slipper sjeldent til.”
Men stemmer det egentlig at biologiske forklaringer har mindre makt i Norge enn sosiokulturelle forklaringer?
Vi kan jo begynne med hva det egentlig vil si at forskning har makt. Makten Hjernevask-redaksjonen viser til, er at ”[samfunnsvitere] spiller en sentral rolle som premissleverandører for politiske beslutninger og reformer, og for offentlige meningsbrytning generelt”. Det stemmer at samfunnsvitere ofte bidrar i utredningsarbeid for politiske beslutninger – i godt selskap med siviløkonomer, sivilingeniører, arkitekter, biologer og hele resten av ekspertsamfunnet. Jeg skulle gjerne sett statistikk over hvilke fagbakgrunner som er best representert i offentlige utvalg, men det ville overrasket meg om sosiologer skulle være overrepresenterte. Siden New Public Management inntok politikken på åttitallet, har de fleste reformer handlet om resultatstyring og effektivisering, og forskning på mennesker havnet i skyggen for økonomisk utredning (se f.eks. Tranøy 2006). Når det er sagt, forutsetter all politikk et menneskesyn, og dette kommer selvsagt ikke fra løse luften. Økonomisk politikk tar oftest utgangspunkt i at mennesker er rasjonelle, trygdepolitikk i at vi er unnasluntrere og utdanningspolitikk i at vi er intellektuelle. Men for å avgrense spørsmålet litt: hvor stor innflytelse har egentlig forskningen på kjønn og seksualitet som Hjernevask-serien utfordrer?
La oss gjøre et eksperiment. Gå inn på det nærmeste pauserommet på en hvilken som helst arbeidsplass og bli med i samtalen der. Idet noen sier noe om menn eller kvinner, spør du: ”mener du sosialt eller biologisk kjønn?” Mest sannsynlig vil folk bare se rart på deg. Når folk tenker på kjønn, tenker de aller fleste på biologisk kjønn. Dette sentrale begrepsparet innen kjønnsstudier har ikke spredd seg stort lengre enn til sine studenter.
Er det noe Hjernevask-serien viser, er det at den konstruktivistiske kjønnsforskningen står svakt i det norske samfunnet. Mange biologiske begreper og statistiske kategorier er så naturaliserte i vårt samfunn at alle som stiller spørsmålstegn ved dem, fremstår som eksentriske. Et eksempel er episoden om homofili, der alle spørsmålene som ble stilt, forutsatte at homofile utgjør en observerbar gruppe som kan forklares på to måter: født sånn eller blitt sånn? Når kjønnsforsker Agnes Bolsø stiller spørsmålet ”ja, hva mener du med homofili, da?”, snakker hun på et annet begrepsnivå enn programmet eller den vanlige samtalen om homofili tillater. Agnes Bolsø forsker på seksuelt begjær med utgangspunkt i at det er mer sammensatt enn det man kan forstå av kategoriene homo, hetero og bi. Når hun fremstår som den uinformerte i denne sammenhengen, er det fordi hennes begreper ikke har noe makt. For at forskning skal få makt, må den enten få plass i dagligtalen eller fanges opp av etablerte maktinstitusjoner. Selv om Stortingsmelding 25 (2000-2001) har byttet ut ordet ”legning” med ”seksuell orientering”, som Eia og Ihle skriver i boken Født sånn eller blitt sånn (2010, 207), er det fortsatt homo-heterodikotomien som preger den etablerte homopolitiken.
Man kan også spørre seg hvorfor programmet har rammet den poststrukturalistiske kjønns- og, seksualitetsforskningen hardest. I Født sånn eller blitt sånn avfeier Eia og Ihle hele den feministiske filosofen Judith Butler med at de ikke skjønner hva hun sier (Eia & Ihle 2010: 206-207). Det er som om de skulle sagt ”jeg har aldri sett et atom, så derfor finnes ikke atomer”. En slik påstand ville de ikke kommet langt med i dag, mens avvisningen av kjønnsforskere som Butler er gangbar valuta i den norske offentligheten. Se bare på Jon Elster som kaller alle poststrukturalister for ”tåkefyrster”, og Trond Berg-Eriksen som i sin anmeldelse av Født sånn eller blitt sånn, slaktet boken, men likevel innrømmet skadefryd over å ”se pompøse kjønnsgnostikere uthengt til spott og spe”. Grunnen til at Frps Tord Lien ber om at kjønnsforskningen må ettergås i sømmene, og ikke for eksempel utdannings- eller oppvekstsosiologien, er at kjønnsforskningen allerede følges med argusøyne.
”Har samfunnsvitenskapen noe å lære av biologien?” var temaet for UiOs tradisjonsrike Frokost med Bernts mest fullstappede seanse i vår. Så snart Hjernevask kom på luften, har de intervjuede forskerne stilt seg i kø for å gjøre bot for sin arroganse. ”Det som er så fint med Hjernevask, er at jeg har lært at biologiske forklaringer kan ha noe for seg likevel,” innrømmet Cathrine Egeland på NRKs Debatten. I ettertid er de fleste enige om at Hjernevask har utløst en viktig debatt. En som tidligere har påpekt samfunns- og humanvitenskapenes lillebrorskomplekser for sine egne begrensninger, er den like utskjelte som innflytelsesrike poststrukturalisten Michel Foucault. Da han, gjennom en omfattende genealogi av den psykiatriske institusjonens begreper, viste at forskningen ikke var så objektiv som forskerne likte å tro, ble han oppfattet som en direkte trussel mot psykiatrien. Hans tilsvarende studie av biologifaget vakte derimot ikke sterke reaksjoner. Foucault selv trodde grunnen til at psykiatrien følte seg så mye mer utsatt for kritikken, var at faget aldri har forsont seg med sine egne begrensninger (Gordon 1980). En indikasjon på at et fag står trygt, er nettopp at det ikke svekkes av mulige politiske konsekvenser eller faglige svakheter. Det mektige samfunnsøkonomifaget har for eksempel overhodet ikke blitt berørt av Hjernevask-kontroversen, selv om flere av fagets modeller forutsetter at menneskene ikke har noen biologi eller kultur som kan påvirke økonomien.
Selv om vi ser mer til samfunnsforskere i den offentlige debatten enn naturvitenskapelige forskere, betyr ikke det at de har mer makt i samfunnet. De har bare ulike tradisjoner for forskningsformidling. Der naturvitenskapelig forskning ofte formidles som fakta, gjennom dokumentarer eller magasinartikler, formidles samfunnsforskning som studier, og må konkurrere med det sunne bondevettet på debattsidene. Naturvitenskapelig kunnskap påvirker oss derfor på en mindre synlig måte, men passerer i større grad som objektiv sannhet. Samfunnsviteres og biologers største innvending mot evolusjonspsykologien er nettopp at den gjør krav på naturvitenskapens faglige legitimitet, uten å ta inn over seg samfunnsforskningens metodiske begrensninger. Hvorfor de reagerer? Jo, fordi de opplever det som fagarroganse fra evolusjonsbiologenes side.
I Født sånn eller blitt sånn, skriver Eia og Ihle at ”i denne boken vil vi (…) ikke gjemme oss bak klisjeen om at ’det er et komplekst samspill mellom arv og miljø’. Vi har ambisjoner om å si noe om hva som er hva”. Det er et prisverdig prosjekt, og hadde vært svært nyttig om de hadde lykkes. Problemet er at de slett ikke sier noe om hva som er hva, men derimot bruker evolusjonspsykologi til å tilbakevise kulturelle og språklige forklaringer. Boken er nemlig skrevet i den akademiske krigssjangeren, og henfaller til akkurat den samme fagarrogansen forfatterne kritiserer.
Referanser
Eia, H. & Ihle, O. M. Født sånn eller blitt sånn? Gyldendal, Oslo
Gordon, C. 1980. Power/Knowledge: Selected Interviews and Other Writings, 1972-1977 by Michel Foucault. Red. Pantheon, New York.
Lakoff, G. 2008. The Political Mind: Why You Can’t Understand 21st Century with an 18th
Century Brain. Penguin Books, New York.
Lakoff, G. & Johnson, M. 2003. Hverdagslivets Metaforer. Orig. Metaphors We Live By
[1980]. Oversatt fra engelsk av Mie Hidle. Pax Forlag, Oslo
Propp, V. 1968. Morphology of the Folk Tale. [1928]. University of Texas Press, Texas
Tranøy, B.S. 2006. Markedets makt over sinnene. Aschehoug, Oslo.
Anja Sletteland 