Populisme

Ulikhetskoden

Klassemotsetninger har ikke like stor appell som før.

Hvor står interessekonfliktene i dagens samfunn? Det kommer an på hvem du spør. Illustrasjon: Ukjent, Public Domain

En plagsom myte i norsk politikk sier at valgkampens utfall vil avgjøres av hvilke typer saker som får dominere dagsorden – om det er økonomiske saker eller såkalte verdisaker. Som mange hardnakkede myter er den ikke direkte usann, men den har utviklet seg fra en viktig innsikt til et villedende slagord.

Ideen kommer fra den amerikanske forfatteren Thomas Frank, som i boken «What’s the matter with America» fra 2004 ga Demokratene skylden for høyredreiningen i USA. Han mente at venstresiden hadde utviklet en berøringsangst for økonomiske klassespørsmål, og heller snakket om middelklassens verdispørsmål som abort, trosfrihet og miljø. Analysen ble for alvor lansert i Norge av Magnus Marsdal, som i boken Frp-koden fra 2007 formulerer følgende hypotese: «Jo mindre fokus på økonomiske klassemotsetninger og jo mer fokus på verdipolitikk, jo større blir høyrepopulismens vinnersjanser.»

Marsdals bok er en empatisk studie av hvorfor så mange i arbeiderklassen stemmer på Frp. Problemet med hypotesen – og slagordet den har gitt opphav til – er at empatien forsvinner på veien. Den tar for gitt at velgerne i utgangspunktet oppfatter arbeider- og kapitalinteresser som kjernemotsetningen i samfunnet. Hele premisset hviler altså på et bestemt verdisyn. Dette marxistisk inspirerte verdisynet, som jeg deler selv, har venstresiden lenge forvekslet med en objektiv og udiskutabel sannhet. Men som Marsdals bok også viser, er denne tankegangen ikke lenger dominerende blant arbeiderklassen. I dag er det like utbredt å peke ut statens pengesluk som kilden til ulikhet og kultur- og utdanningseliten som hovedmotstanderne i samfunnets lagdeling. Fra det perspektivet fremstår diskusjoner om økonomiske klassemotsetninger som ganske fremmed.

I senere tid har til og med Høyre, godt støttet av tenketanken Civita, begynt å profilere seg som en motstander av økonomisk ulikhet. Dette kan de gjøre ustraffet fra velgerne fordi venstresiden ikke lenger eier definisjonen på ulikhet, og begrepet derfor kan fylles med omtrent hva som helst. Kampen for økonomisk rettferdighet avhenger dermed av en verdikamp som venstresiden lenge har forsømt.

For at Marsdals hypotese skal være realistisk i dag, holder det altså ikke å snakke om økonomiske klassemotsetninger – et like viktig spørsmål er hvordan. Her er tre utfordringer venstresiden står overfor i innspurten av valgkampen.

For det første må kampen for økonomisk rettferdighet understøttes av en egnet identitetspolitikk. Begrepet har blitt et skjellsord blant deler av venstresiden fordi andre grupper i samfunnet – som kvinner og seksuelle minoriteter – har lykkes så mye bedre med denne strategien og bidratt til å splitte arbeiderklassen. Men det er et faktum at arbeidere ikke er en enhetlig gruppe med enhetlige økonomiske interesser: Noen ønsker og har råd til fleksibilitet, andre trenger tryggere rammevilkår. Like fullt rammes vi alle av den økonomiske ulikheten som har økt de siste tretti årene, og spesielt under den siste regjeringsperioden. Parallelt med denne utviklingen har den politiske høyredreiningen svekket vårt sosiale sikkerhetsnett radikalt. Etter hvert som stadig flere grupper får erfare livsgrunnlagets usikkerhet, burde det være grobunn for økt solidaritet mellom flertallet i både arbeider- og middelklassen. Inntil noen kommer opp med et bedre alternativ, kan vi kalle oss «de økonomisk utrygge».

For det andre må venstresiden kjempe for at de økonomisk utrygges interesser skal bli hegemoniske, for å bruke den italienske marxisten Antonio Gramscis begrep. Det innebærer i siste instans at hele samfunnet anerkjenner alles økonomiske trygghet som en målestokk for vår nasjonale suksess. Men først må de økonomisk utrygge innse det selv. En forutsetning for at folk skal kjempe for sine egne interesser – eller for solidaritet med svakere stilte – er at de anser det som et legitimt krav. Det er det selvsagt mange som gjør allerede, men kampen svekkes av at høyresidens verdisyn har fått så stor gjennomslagskraft.

For det tredje må venstresiden i større grad forklare sitt verdisyn. Ifølge klassisk retorikk er det bare mulig å skape forståelse for et budskap dersom man appellerer til et felles sted, et topos, i den kollektive bevisstheten. Valgkampen har i stor grad vært preget av enkeltsaker som det blir opp til velgerne å tolke betydningen av. Når partiene konkurrerer om å fronte saker som skole, miljø, likestilling, og til og med økonomisk ulikhet, kreves det ganske stor innsikt i det politiske landskapet for å skille dem fra hverandre. Dette blir derimot straks tydeligere om man ser på partienes ulike verdisyn knyttet til rettferdighet, frihet, likeverd, solidaritet og trygghet. Som blant annet Marsdals bok viser, er venstresidens verdier utbredt selv langt inn i Frp-land. Men lite tyder på at disse verdiene ligger øverst i verken partienes eller velgernes bevissthet i valgtider.

Innspurten til valgkampen bør derfor i større grad handle om verdier: Verdiene som viser hvorfor klassemotsetninger er relevante og økonomisk ulikhet ikke er legitimt.

Teksten stod på trykk i Klassekampen den 26. august 2017.

Ayn Rands egentlige felle

«Atlas Shrugged» er en advarsel om hvor farlig politisk polarisering kan være.

Ayn Rand. Foto: StefanoRR/Wikimedia Commons

For fem år siden begynte jeg å lese Ayn Rands «Atlas Shrugged». Det som gjorde meg nysgjerrig på denne boken, var at den gir kjøtt og blod til en ideologi som jeg tidligere bare forholdt meg analytisk til, nyliberalismen. Boken viser hvordan verden ser ut gjennom den økonomiske elitens øyne. Det at Siv Jensen kaller den sin favorittbok, er ikke så rart – perspektivet har bemerkelsesverdig lite plass i populærkulturen.

Boken er skrevet i 1957, og er en fremtidsdystopi der USA står på kanten av en slags kommunistisk revolusjon. Jeg sier «slags», fordi de eneste bærende tankene synes å være at penger er roten til alt ondt, og at all makt må overføres til staten. Revolusjonen går ikke særlig bra – den virker så lite gjennomtenkt og inkompetent utført at man skulle tro det var en Andreas Baader som hadde tatt over statsapparatet. Massiv korrupsjon fører til at dårlige kontrakter blir inngått, infrastruktur smuldrer opp og arbeidsledigheten eksploderer. Bedriftseiere blir tvunget til å drifte store, statlige prosjekter og selv ta kostnaden for store tap. Samtidig som de mister all reell innflytelse over produksjonen, fratas de retten til si opp stillingene sine.

Som reaksjon velger stadig flere næringslivsledere å gå til streik. Først boikotter de statlige krav, etter hvert tyr de til industriterrorisme – ved å sette fyr på eller bombe sine egne fabrikker, skip og gruver – for så å stikke av og starte sitt eget samfunn, Atlantis.

Jeg måtte gi meg omtrent halvveis inn i boken, etter «bare» 650 sider. Selv om jeg kunne forstå hovedpersonenes frustrasjon over politikernes maktmisbruk og inkompetanse, ble det stadig vanskeligere å ha sympati med dem, de selvutnevnte ofrene.

Denne våren har jeg tatt opp boken på nytt. Selv om jeg er grunnleggende uenig med Rands ideologiske prosjekt, gir boken svar på et spørsmål som virker presserende i vår tid: «Atlas shrugged» viser hvordan en ideologi kan miste hegemoni. Og det skjer ikke, som Rand vil ha det til, ved at maktkåte idioter tar over statsforvaltningen og tvinger motstandere i retrett. Det handler om at ideologiens forkjempere er så overbevist om at de har rett, at de slutter å begrunne sine krav.

De selvutnevnte heltene i «Atlas Shrugged» er så overbevist om sin egen overlegenhet at de nekter å forklare sitt eget syn på utviklingen. I stedet for å dele sin kompetanse til å vurdere det beste metallet, den beste teknologien og den beste forretningsmodellen, snakker de bare med hverandre. Og selv da, sier de ingenting fornuftig. De bare går rundt og er indignerte over at ikke samfunnet hyller dem som helter. Samtidig nekter de å lære noe om hvordan politikk fungerer, fordi de anser den typen kunnskap som illegitim. Mens de ser på seg selv som den greske titanen Atlas – han som bærer verden på sine skuldre – fremstår de heller som ganske dumme. Derfor klarer hverken folket eller myndighetene å ta dem alvorlig, og svarer med å latterliggjøre dem. Resultatet er at samfunnet splittes opp i ideologiske motpoler som ikke anerkjenner hverandres verdi, og derfor ikke ser noen grunn til å inngå kompromisser.

I det siste har jeg likevel begynt å få en slags sympati med hovedpersonene i «Atlas Shrugged». Høyredreiningen i Europa og USA har fremkalt noe av den samme avmakten de må ha kjent på: Følelsen av at noe glipper. At de verdiene og typen kunnskap man trodde var bærende, holder på å miste hegemoni. Høyrepopulismens fremmarsj har gjort at kamper jeg trodde var vunnet for alltid, plutselig må kjempes på nytt: Arbeiderrettigheter, likestilling, miljøhensyn, menneskerettigheter og internasjonal solidaritet har igjen blitt satt i spill, og det er uklart hvilke regler som nå gjelder.

Det norske samfunnet er på langt nær så polarisert som det i «Atlas Shrugged», eller i dagens USA, for den saks skyld. Men iblant dukker det opp noen symptomer som gir grunn til bekymring. Som den siste ukens bråk rundt Bjørn Dæhlie.

Det begynte med at Dæhlie på Civitas frokostmøte sukket over hvor tungt det var å være toppleder i næringslivet: Mens suksess i skisporet blir belønnet med statuer og medaljer, blir gode resultater og initiativ i næringslivet straffet med formuesskatt.

Ikke overraskende vekket uttalelsen rabalder. Det er tross alt ikke hver dag en ekte utgave av de fiktive heltene i «Atlas Shrugged» plasker inn i offentligheten. Bjørn Dæhlie ble kalt norgesmester i egoisme, en nullskattyter, et varemerke bygget opp av statlig toppidrettssponsing. «I dag støtta jeg Bjørn Dæhlie ved å kjøpe Ulvang-sokker i stedet. Så slipper Bjørn å betale ENDA mer i formuesskatt», skrev en som kaller seg «Fotballfan» på Twitter. «Vi vil oppfordre landets politikere til umiddelbart å løse denne emosjonelle krisen. Det letteste ville vel vært å bare ta fra ham pengene», skrev Dagsavisen på lederplass. Klassekampens dekning har vært like nådeløs, men alternative stemmer har også sluppet til. Dæhlie ble støttet blant annet av Kristin Clemet, som brukte anledningen til å redegjøre for høyresidens syn på formuesskatten.

Det at venstresiden heller svarer med moralske pekefingre mot enkeltpersoner enn med å begrunne hvorfor formuesskatten er viktig, er både symptomatisk og dypt problematisk. Om næringslivslederes vilje til å betale formuesskatten var lav fra før, har den i hvert fall ikke blitt større nå. Om de blir sure nok, er det ikke sikkert de vil godta premisset særlig lenge. Og de har tidsånden på sin side.

Vi må ikke gå i samme fellen som de selvutnevnte heltene i Ayn Rands bok. Demokrati er bare mulig om ulike interessegrupper anerkjenner hverandres verdi. Det samme gjelder næringsutvikling og produksjon, grunnlaget for vår felles økonomi.

«Atlas Shrugged» er en advarsel om hvor farlig politisk polarisering kan være. Det er det som stanser verden.

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 24.6.2017.

Postmodernismens Frankenstein

Blir vi aldri ferdig med vranglesningen av postmodernismen i norsk offentlighet?

1984 av George Orwell

I Morgenbladet den 13. mai identifiserer Lena Lindgren postmodernismen som opphavet til postsannhetens æra. Lindgrens analyse er betraktelig mer nyansert og innsiktsfull enn den demoniseringen av postmodernismen man stadig hører fra krenkede sannhetsmonopolister. Som Lindgren selv skriver, beskrev og forutså postmoderne tenkere postsannhetens æra for flere tiår siden, så det å legge skylden på dem blir litt som ”å rase mot kunstneren fordi portrettlikheten er for stor, og man ønsker at objektet var penere”.

Det er likevel noe som skurrer skikkelig med Lindgrens analyse.

For det første er det overhodet ikke noe nytt med den delegitimeringen av forskning og etablerte kunnskapsinstitusjoner vi ser i dag. George Orwells fremtidsdystopi 1984 var skrevet i 1949, lenge før postmodernismen ble etablert. Her spissformulerte Orwell hvordan hele kunnskapssystemer byttes ut når de ikke lenger tjener maktas interesser, med klare referanser til datidens Sovjetunionen og det nasjonalsosialistiske Tyskland. Ikke overraskende ble 1984 igjen en bestselger etter Donald Trump ble innsatt som president. Radikale politiske maktskifter innebærer alltid en korresponderende endring av kunnskapshegemoni – altså hvem som får definere hva som regnes som sann og legitim kunnskap. Trumps nylige avsettelse av forskere ved miljødirektoratets vitenskapelige råd og FBI-direktør James Comey er tydelige tegn på at et slikt radikalt skifte er i gang. McCarthy-tiden føles ikke lenger så lenge siden.

For det andre er Lindgrens kobling mellom Trump og postmodernismen temmelig tynn. Hun skylder altså ikke på postmodernistene, men hevder at deres våpen – å dekonstruere makt – har glippet ut av hendene deres, og nå brukes av deres politiske motstandere på ytre høyre. Slik hevder hun at Donald Trump har oppstått som en ”postmodernismens Frankenstein”.

Men alternativhøyre trenger postmodernismens maktanalyse like lite som de trenger Orwells begrep om ”nytale” for å produsere sine alternative fakta. Selv om det finnes enkeltpersoner i denne bevegelsen som har lest litt om dekonstruksjon – Lindgren henviser til Mike Cernovich – kan disse neppe sies å lede an motstanden mot de liberale elitenes kulturelle hegemoni. Om postmodernismen har gitt folk som Cernovich et vokabular for å beskrive sin mothegemoniske kamp, har den mindre Beaudrillard-beleste delen av alternativhøyre sannelig klart seg fint uten. De ser med egne øyne at deres verdisyn og samfunnsanalyse har lite innpass i dagens liberale akademia. Med Trump ved roret har de fått – om ikke legitimitet, så i hvert fall makt til – å undergrave stemmer de ikke liker eller tror på, og å etablere institusjoner som fremmer deres egne.

For det tredje utviser Lindgren en slående arroganse overfor postmodernismens politiske verdi. Som følge av at den etter hennes skjønn har bidratt til dagens kunnskapsforfall, skriver hun at ”ideelt sett skulle postmodernismen bare fortsatt å være en sær kulturteori man kunne gå til for å lære om samtiden.”

Man kan jo like godt konkludere med det motsatte: at den manglende viljen til å ta postmoderne tankegods på alvor har svekket det liberale og sosialistiske USA og bidratt til at Trump har kommet til makten.

I 1985 advarte de postmarxistiske filosofene Ernesto Laclau og Chantal Mouffe mot at den sosialistiske revolusjonen ikke ville komme av seg selv, fordi arbeideres felles interesser ikke er gitt, men noe som må skapes diskursivt. I stedet for å ta inn over seg konklusjonen – at venstresiden måtte jobbe for gjensidig solidaritet mellom hvite arbeiderklassemenn, kvinner og etniske minoriteter – reagerte klassiske marxister med vantro, fordi de mente at ”klassen” var en objektiv størrelse. Og ikke minst: At det å anerkjenne at det finnes motstridende interesser innad i klassen ville splitte opp og svekke arbeiderbevegelsen.

Men fragmenteringen av klasseinteresser springer ut av helt virkelige prosesser, som utdanningsrevolusjonen, kvinners inntog i arbeidslivet, økt innvandring og utflytting av arbeidsplasser. Denne realiteten er noe postmodernister som Laclau og Mouffe har forklart, ikke skapt. Deres hensikt var nettopp det motsatte: Å vise at arbeidersolidaritet bare kan oppstå dersom man erkjenner realitetene og danner en inkluderende plattform.

Hvis den amerikanske venstresiden hadde innsett behovet for å bygge fellesskap i stedet for å sette grupper opp mot hverandre, hadde kanskje ikke den hvite arbeiderklassemannen følt seg like isolert i dag. Kanskje drømmen om en svunnen tid – med tilhørende frykt for innvandring og forakt for karrierekvinner – ville hatt mindre appell. Og kanskje hadde ikke arbeiderklassen vært like skeptisk til alt som kommer fra den liberale middelklassens største ideologiprodusent, akademia.

Postmodernismens Frankensteinmonster er altså ikke skapt av postmodernismen alene, men av den systematiske vranglesningen som gjør det så vanskelig å komme videre.

Teksten sto på trykk i Morgenbladet den 19.5.2017.

Frykt er legitimt

Høyrepopulisme må bekjempes politisk, ikke delegitimeres.

Populism Populist Slogan Board Question School

Foto: Max Pixel/Public domain

«Populisme» er en sterk kandidat til bli årets ord. Etter Trumps valgseier, brexit og det franske presidentvalget, er begrepet på alles lepper.

To tolkninger av populisme har fått sterkt fotfeste. Den første definerer fenomenet som en kamp mellom folket og eliten – det vil si, det som populistene regner som «folket» og «eliten». Den andre – som vanligvis kun brukes om høyrepopulisme – viser til politisk mobilisering som spiller på frykt, gjennom å tegne opp svart-hvite skillelinjer mellom vi og de andre, de gode og de onde.

Ut ifra disse definisjonene, hvem kan regnes som populister i Norge i dag?

Gruppene som får mest oppmerksomhet, identifiserer seg selv ut ifra nevnte konfliktakse. De tolker «eliten» som den urbane middelklassen som dominerer mediene, definerer hva som regnes som legitim kunnskap og blander seg inn folks liv gjennom statsbyråkratiet. Denne typen anti-elitisme fremmes av Sp og Frp. De definerer «nasjonen» på forskjellige måter, og dermed også den ytre «andre». Mens Sp forsøker å beskytte nasjonal suverenitet fra blant annet EU, er Frp mer opptatt av innvandring som truer det de oppfatter som «vår kultur».

En mindre omtalt populistisk bevegelse anser konflikten mellom arbeid («folket») og kapital («makta») som den sentrale skillelinjen i samfunnet. I denne kampen er ikke staten en kilde til undertrykkelse, men et middel for å oppnå hegemoni. Vi’et her består av arbeider- og middelklassen, som står samlet mot krefter som svekker deres forhandlingsposisjon – blant annet uregulert arbeidsinnvandring. Denne diskursen samler deler av venstresiden (spesielt Rødt og Ap), som igjen er splittet når det gjelder definisjonen av «den andre». Noen motsetter seg kapitalisme som sådan, andre bare den nyliberale utgaven av den.

Det finnes to politiske bevegelser til som av gode grunner ikke regnes som populistiske, men som likevel passer til definisjonene overfor.

Den ene kan ses som en organisert motstand mot ulikhet som sådan, og bygger på et liberalt verdigrunnlag. Denne ønsker å beskytte grupper som av ulike grunner møter barrierer i samfunnet, som innvandrere, etniske minoriteter, kvinner og homofile. Fokuset på universalisme betyr ikke at det ikke er noen «oss» og «dem» her. «De andre» kan nemlig være alle som utfordrer bevegelsens prinsipper: Høyre- og venstrenasjonalister (som de anser som rasister), konservative som kjemper for tradisjonelle familieverdier og alle som stigmatiserer innvandrere. Denne diskursen står sterkest hos SV, MDG og Venstre.

Den siste bevegelsen setter de «ansvarlige» og «opplyste» opp mot de irrasjonelle og uinformerte massene. Selv om den anser demokratiet som sivilisasjonens høyborg, vil den begrense folkets innflytelse. Dette er tradisjonell anti-populistisk høyreideologi, men siden brexit og det amerikanske presidentvalget har denne diskursen også blitt stadig mer utbredt på venstresiden.

Det er altså noen problemer med den rådende tolkningen av populisme. For det første passer de to nevnte definisjonene like godt på andre politiske bevegelser. Ikke fordi alle er populister, men fordi den forenklende konfliktaksen «oss mot dem» utgjør selve kjernen i politikk: Den bestemmer hva det er legitimt å frykte, og hvem vi skal anse som motstandere.

For det andre bidrar denne tolkningen til å dekke over reelle motsetninger i samfunnet. Når vi omtaler «oss og dem»-tenkningen som et høyrepopulistisk og iboende farlig fenomen, bidrar vi samtidig til delegitimere politisk kamp.

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 12.5.2017.