En plagsom myte i norsk politikk sier at valgkampens utfall vil avgjøres av hvilke typer saker som får dominere dagsorden – om det er økonomiske saker eller såkalte verdisaker. Som mange hardnakkede myter er den ikke direkte usann, men den har utviklet seg fra en viktig innsikt til et villedende slagord.

Ideen kommer fra den amerikanske forfatteren Thomas Frank, som i boken «What’s the matter with America» fra 2004 ga Demokratene skylden for høyredreiningen i USA. Han mente at venstresiden hadde utviklet en berøringsangst for økonomiske klassespørsmål, og heller snakket om middelklassens verdispørsmål som abort, trosfrihet og miljø. Analysen ble for alvor lansert i Norge av Magnus Marsdal, som i boken Frp-koden fra 2007 formulerer følgende hypotese: «Jo mindre fokus på økonomiske klassemotsetninger og jo mer fokus på verdipolitikk, jo større blir høyrepopulismens vinnersjanser.»

Marsdals bok er en empatisk studie av hvorfor så mange i arbeiderklassen stemmer på Frp. Problemet med hypotesen – og slagordet den har gitt opphav til – er at empatien forsvinner på veien. Den tar for gitt at velgerne i utgangspunktet oppfatter arbeider- og kapitalinteresser som kjernemotsetningen i samfunnet. Hele premisset hviler altså på et bestemt verdisyn. Dette marxistisk inspirerte verdisynet, som jeg deler selv, har venstre­siden lenge forvekslet med en objektiv og udiskutabel sannhet. Men som Marsdals bok også viser, er denne tankegangen ikke lenger dominerende blant arbeiderklassen. I dag er det like utbredt å peke ut statens pengesluk som kilden til ulikhet og kultur- og utdanningseliten som hovedmotstanderne i samfunnets lagdeling. Fra det perspektivet fremstår diskusjoner om økonomiske klassemotsetninger som ganske fremmed.

I senere tid har til og med Høyre, godt støttet av tenketanken Civita, begynt å profilere seg som en motstander av økonomisk ulikhet. Dette kan de gjøre ustraffet fra velgerne fordi venstre­siden ikke lenger eier definisjonen på ulikhet, og begrepet derfor kan fylles med omtrent hva som helst. Kampen for økonomisk rettferdighet avhenger dermed av en verdikamp som venstresiden lenge har forsømt.

For at Marsdals hypotese skal være realistisk i dag, holder det altså ikke å snakke om økonomiske klassemotsetninger – et like viktig spørsmål er hvordan. Her er tre utfordringer venstresiden står overfor i innspurten av valgkampen.

For det første må kampen for økonomisk rettferdighet understøttes av en egnet identitetspolitikk. Begrepet har blitt et skjellsord blant deler av venstresiden fordi andre grupper i samfunnet – som kvinner og seksuelle minoriteter – har lykkes så mye bedre med denne strategien og bidratt til å splitte arbeiderklassen. Men det er et faktum at arbeidere ikke er en enhetlig gruppe med enhetlige økonomiske interesser: Noen ønsker og har råd til fleksibilitet, andre trenger tryggere rammevilkår. Like fullt rammes vi alle av den økonomiske ulikheten som har økt de siste tretti årene, og spesielt under den siste regjeringsperioden. Parallelt med denne utviklingen har den politiske høyredreiningen svekket vårt sosiale sikkerhetsnett radikalt. Etter hvert som stadig flere grupper får erfare livsgrunnlagets usikkerhet, burde det være grobunn for økt solidaritet mellom flertallet i både arbeider- og middelklassen. Inntil noen kommer opp med et bedre alternativ, kan vi kalle oss «de økonomisk utrygge».

For det andre må venstresiden kjempe for at de økonomisk utrygges interesser skal bli hegemoniske, for å bruke den italienske marxisten Antonio Gramscis begrep. Det innebærer i siste instans at hele samfunnet anerkjenner alles økonomiske trygghet som en målestokk for vår nasjonale suksess. Men først må de økonomisk utrygge innse det selv. En forutsetning for at folk skal kjempe for sine egne interesser – eller for solidaritet med svakere stilte – er at de anser det som et legitimt krav. Det er det selvsagt mange som gjør allerede, men kampen svekkes av at høyresidens verdisyn har fått så stor gjennomslagskraft.

For det tredje må venstresiden i større grad forklare sitt verdisyn. Ifølge klassisk retorikk er det bare mulig å skape forståelse for et budskap dersom man appellerer til et felles sted, et topos, i den kollektive bevisstheten. Valgkampen har i stor grad vært preget av enkeltsaker som det blir opp til velgerne å tolke betydningen av. Når partiene konkurrerer om å fronte saker som skole, miljø, likestilling, og til og med økonomisk ulikhet, kreves det ganske stor innsikt i det politiske landskapet for å skille dem fra hverandre. Dette blir derimot straks tydeligere om man ser på partienes ulike verdisyn knyttet til rettferdighet, frihet, likeverd, solidaritet og trygghet. Som blant annet Marsdals bok viser, er venstresidens verdier utbredt selv langt inn i Frp-land. Men lite tyder på at disse verdiene ligger øverst i verken partienes eller velgernes bevissthet i valgtider.

Innspurten til valgkampen bør derfor i større grad handle om verdier: Verdiene som viser hvorfor klassemotsetninger er relevante og økonomisk ulikhet ikke er legitimt.

Teksten stod på trykk i Klassekampen den 26. august 2017.