Et sentralt feministisk perspektiv sier at menns erfaringer og interesser anses som universelle, mens kvinners regnes som partikulære. Jeg har alltid tenkt at dette synet blir for enkelt (fordi partikularisme ikke bare, og ikke alltid, gjelder kvinner), men i det siste har det fått fornyet relevans. Det har dukket opp to nye påminnelser om hva denne statusen innebærer: At kvinners rettigheter kan komme til å ofres dersom andre moralske imperativ vinner terreng.

Den første er abortdebatten som har pågått i det siste, der spørsmålet om kvinners kontroll over egen kropp – og spesielt hva denne retten betyr for samfunnet som sådan – har vært nesten fraværende. Det at noen få menn har fått så stor plass til å redusere saken til filosofiske og religiøse sofismer, kan tyde på at retten til abort fortsatt ikke anerkjennes som et universelt samfunnsbehov.

Problemet med dette kommer godt fram i den rumenske filmen «4 måneder, 3 uker, 2 dager» fra 2007, som handler om hva det betydde å bli uønsket gravid under det abortfiendtlige Ceauçescu-regimet. Kvinner som valgte å ta abort, ble fullstendig avhengig av dem som var villige til å utføre operasjonen, med det som førte med av utpressing og prostitusjon. Og om de valgte å fullføre svangerskapet, var de fullstendig avhengig av en mann til å forsørge dem. For mennene i filmen var dette selvsagt en byrde, men en de kunne leve med – byrden av å være en velgjører. For kvinner betydde det at kjærestens slepphendte kondombruk innebar en trussel om totalavhengighet. Resultatet var et til tider ganske fiendtlig forhold mellom menn og kvinner, og et fryktelig hardt samfunn.

Den andre påminnelsen er den mye omtalte tv-serien «The Handmaid’s Tale». I denne framtidsdystopien har USA gått i oppløsning og blitt erstattet med et kristenfundamentalistisk teokrati. Plutselig mister kvinner retten til å jobbe, lese og ha egne penger og eiendom. På grunn av ekstrem kjemisk forurensning som følge av borgerkrigen, har de fleste kvinner blitt ufruktbare. Siden den herskende klassen sliter med det samme, tvinger de fertile kvinner til å avle fram barn for dem.

Det mest rystende i serien er tilbakeblikket på revolusjons­øyeblikket. Fordi mennene bare står og ser på – enten med ironisk distanse, eller fordi de ikke tør å ta til motmæle. Først etter hvert, når hele samfunnet går til helvete, begynner menn å våkne. Ikke egentlig av solidaritet med kvinner, men fordi de selv har mistet alt de har kjært. Det som er så rystende, er at dette faktisk føles ganske realistisk.

«The Handmaid’s Tale» har en ganske åpenbar historisk referanse til 30-tallets Tyskland, der den viktigste partikulære gruppen ikke var kvinner, men jøder – som ble ofret fordi de truet datidens «universelle» prosjekt – nasjonalismen.

Da Nürnberglovene ble vedtatt den 15. september 1935, mistet tyske jøder over natten grunnleggende rettigheter som de tidligere hadde tatt for gitt. For så å være avhengig av at andre risikerte liv eller fengselsstraff for å hjelpe dem – etter hvert også i nesten hele Europa.

Staten Israel er grunnleggende preget av dette traumet, noe som også bidrar sterkt til den pågående undertrykkelsen av palestinere. Fortsatt, over 70 år etter, stoler ikke Israel på noen andre enn jøder, som staten antar den må beskytte mot andre. Ikke nødvendigvis fordi de andre er farlige, men fordi de ikke forstår. Fordi de andre, når shit hits the fan, kommer til å sette seg selv først. Når en gruppes frihet står på spill, blir det helt rasjonelt å frykte utenforstående.

Så lenge kvinners rettigheter ikke anerkjennes som universelle, står vi i fare for å miste dem. Og det er et universelt problem som kan ramme hele samfunnet.

Teksten sto på trykk i Klassekampen 1.6.2017.