Spøkelser kan ikke dø, men kanskje temmes

Fortidens spøkelser hjemsøker oss stadig oftere. I stedet for å la oss skremme, bør vi komme spenningene de skaper i forkjøpet. Hva med å etablere et samtidsmuseum for omstridt historie?

En statue av slaveeier Edward Colston kastes i Briston Harbour av Black Life Matters-demonstranter. Foto: Gwydion M. Williams, Flickr.

Det er seierherrene som skriver historien, sies det. Typisk nok er dette utsagnets historie intet unntak; det ble formulert av en rekke «tapere» før det havnet i Winston Churchills munn og ble nedtegnet for evigheten. 

De siste årene har det blitt stadig større strid om hvem historiens seierherrer er, og dermed hvem – eller hvilke gruppers perspektiv – som får bestemme hvordan fortiden skal huskes. Vi har hatt omfattende debatter om historisk belastede kunstverk og litteratur, moralsk utdatert ordbruk og akademias koloniale arv. Black Lives Matter-opprøret har for alvor satt søkelys på at sentrale personer i rasismens historie er hyllet med statuer og minnesmerker over hele den vestlige verden. I flere land har statuer blitt fjernet eller skamfert, blant annet av Christopher Columbus i USA, slaveeier Edward Colston i Storbritannia og den brutale koloniherren kong Leopold II i Belgia. For tiden pågår det en intens debatt i Norge om hvorvidt statuene av Winston Churchill og Ludvig Holberg bør lide samme skjebne. 

Selv om disse debattene kretser rundt konkrete ting som personer, hendelser eller språkbruk, handler de om noe mye større, noe som har satt det demokratiske grunnfjellet i bevegelse: Historien skrives ikke lenger av én stemme, men av mange på en gang. 

Denne utviklingen blir ofte sett som en trussel mot det siviliserte, borgerlige offentligheten. Men det er ingen naturlov at den skal føre til større polarisering. Det går an å bruke de pågående konfliktene til å skape mer likeverdig sameksistens mellom grupper. Et sted å begynne, er å skrive vår samtidshistorie med pluralistiske briller. 

Mangler et felles språk

I et liberalt demokrati burde det ses som en seier at stadig flere grupper og individer tar ordet i den brede offentligheten og tegner opp verden slik den ser ut fra deres ståsted. Problemet er at vi ikke er vant til å håndtere motstridende virkelighetsoppfatninger og dertil tilhørende språknormer. Offentligheten flommer over av metadebatter om hva som er galt med debatten, og de fleste innlegg skylder på «den andre siden» for å bidra til polarisering og andre demokratiske problemer. Ettersom vi alle tilhører «den andre siden» for noen, gjør disse metadebattene mer skade enn nytte.

Rasismedebatten er bare ett av mange eksempler. I dag er det svært få aktive tilhengere av rasisme, og de færreste vil vedkjenne seg rasistiske holdninger. Likevel er det vanskelig å få til en konstruktiv debatt mellom de som anser rasisme som et strukturelt problem og de som ser det som et holdningsproblem. Mens den første gruppen peker på alt fra raseprofilering, politivold, diskriminering på bolig- og arbeidsmarkedet, trakassering, mikroaggresjoner og stereotypisk representasjon i populærkultur som uttrykk for den samme strukturen, føler den andre at sammenstillingen trivialiserer den «store rasismen». Debatter mellom disse posisjonene fører stort sett bare til at folk føler seg personlig angrepet.

Akkurat den samme dynamikken så vi under metoo, og dukker opp i mange debatter om samer (nylig i Joika-saken) og etniske, religiøse og seksuelle minoriteter. I likhet med rasismedebatten er mange av konfrontasjonene et oppgjør med et historisk hierarki som ikke lenger er legitimt, men som blir videreført gjennom en arv vi ikke har et felles språk for, og ikke klarer å løse.

Et nytt utgangspunkt

Vi kommer trolig aldri til å få et helt felles språk for å snakke om historiens spøkelser, for den gamle typen «seierherrer» har ingen plass i et liberalt demokrati. Etter å ha studert mange av de intense debattene i offentligheten de siste ti årene, har jeg mistet troen på at det er nok å snakke om problemene. Både de redigerte og de sosiale mediene er rigget for å få frem motsetninger i langt større grad enn de fremmer en dypere forståelse for hva de ulike sidene snakker om, og hvorfor de ordlegger seg som de gjør. 

Et levende samtidsmuseum kunne derimot fylt en slik rolle. Et sted der man kan gå inn for å lære om sentrale konfliktlinjer, uten at man trenger å forsvare seg. Et sted som gjør folk bedre i stand til å forstå andres perspektiver, og slik kan skape et nytt utgangspunkt for samfunnsdebatten. 

Man kan selvsagt hevde at denne oppgaven burde gjøres av eksisterende institusjoner som Historisk museum, og værsågod, det må de gjerne gjøre. Men dette samfunnsoppdraget er så stort og viktig at det ikke holder med en liten utstilling i ny og ne. Et samtidsmuseum for omstridt historie kunne forvaltet oppgaven å dokumentere hvordan vi som samfunn forholder oss til fortidens spøkelser, og bidratt til å skrive vår tids historie med en demokratisk penn. 

Teksten ble publisert på Minervanett.no 18.6.20

One comment

  1. ja, veldig bra. det viktigste er nå hvordan vi kommer videre sammen med de motsetningene som finnes. den mest sentrale problemstillingen vi har nå, ved siden av klima. så skriv gjerne videre om dette, det er viktigere enn viktigst !!!!!!

    mvh mh

    søn. 12. jul. 2020 kl. 13:20 skrev Anja Sletteland :

    > anjasletteland posted: ” Fortidens spøkelser hjemsøker oss stadig oftere. > I stedet for å la oss skremme, bør vi komme spenningene de skaper i > forkjøpet. Hva med å etablere et samtidsmuseum for omstridt historie? En > statue av slaverier Edward Colston kastes i Briston Harbour a” >

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s