Uncategorized

De som kan ofres

Partikulære gruppers frihet er et universelt samfunnsbehov.

hadmaid

 

Et sentralt feministisk perspektiv sier at menns erfaringer og interesser anses som universelle, mens kvinners regnes som partikulære. Jeg har alltid tenkt at dette synet blir for enkelt (fordi partikularisme ikke bare, og ikke alltid, gjelder kvinner), men i det siste har det fått fornyet relevans. Det har dukket opp to nye påminnelser om hva denne statusen innebærer: At kvinners rettigheter kan komme til å ofres dersom andre moralske imperativ vinner terreng.

 

Den første er abortdebatten som har pågått i det siste, der spørsmålet om kvinners kontroll over egen kropp – og spesielt hva denne retten betyr for samfunnet som sådan – har vært nesten fraværende. Det at noen få menn har fått så stor plass til å redusere saken til filosofiske og religiøse sofismer, kan tyde på at retten til abort fortsatt ikke anerkjennes som et universelt samfunnsbehov.

 

Problemet med dette kommer godt fram i den rumenske filmen «4 måneder, 3 uker, 2 dager» fra 2007, som handler om hva det betydde å bli uønsket gravid under det abortfiendtlige Ceauçescu-regimet. Kvinner som valgte å ta abort, ble fullstendig avhengig av dem som var villige til å utføre operasjonen, med det som førte med av utpressing og prostitusjon. Og om de valgte å fullføre svangerskapet, var de fullstendig avhengig av en mann til å forsørge dem. For mennene i filmen var dette selvsagt en byrde, men en de kunne leve med – byrden av å være en velgjører. For kvinner betydde det at kjærestens slepphendte kondombruk innebar en trussel om totalavhengighet. Resultatet var et til tider ganske fiendtlig forhold mellom menn og kvinner, og et fryktelig hardt samfunn.

 

Den andre påminnelsen er den mye omtalte tv-serien «The Handmaid’s Tale». I denne framtidsdystopien har USA gått i oppløsning og blitt erstattet med et kristenfundamentalistisk teokrati. Plutselig mister kvinner retten til å jobbe, lese og ha egne penger og eiendom. På grunn av ekstrem kjemisk forurensning som følge av borgerkrigen, har de fleste kvinner blitt ufruktbare. Siden den herskende klassen sliter med det samme, tvinger de fertile kvinner til å avle fram barn for dem.

 

Det mest rystende i serien er tilbakeblikket på revolusjons­øyeblikket. Fordi mennene bare står og ser på – enten med ironisk distanse, eller fordi de ikke tør å ta til motmæle. Først etter hvert, når hele samfunnet går til helvete, begynner menn å våkne. Ikke egentlig av solidaritet med kvinner, men fordi de selv har mistet alt de har kjært. Det som er så rystende, er at dette faktisk føles ganske realistisk.

 

«The Handmaid’s Tale» har en ganske åpenbar historisk referanse til 30-tallets Tyskland, der den viktigste partikulære gruppen ikke var kvinner, men jøder – som ble ofret fordi de truet datidens «universelle» prosjekt – nasjonalismen.

 

Da Nürnberglovene ble vedtatt den 15. september 1935, mistet tyske jøder over natten grunnleggende rettigheter som de tidligere hadde tatt for gitt. For så å være avhengig av at andre risikerte liv eller fengselsstraff for å hjelpe dem – etter hvert også i nesten hele Europa.

 

Staten Israel er grunnleggende preget av dette traumet, noe som også bidrar sterkt til den pågående undertrykkelsen av palestinere. Fortsatt, over 70 år etter, stoler ikke Israel på noen andre enn jøder, som staten antar den må beskytte mot andre. Ikke nødvendigvis fordi de andre er farlige, men fordi de ikke forstår. Fordi de andre, når shit hits the fan, kommer til å sette seg selv først. Når en gruppes frihet står på spill, blir det helt rasjonelt å frykte utenforstående.

 

Så lenge kvinners rettigheter ikke anerkjennes som universelle, står vi i fare for å miste dem. Og det er et universelt problem som kan ramme hele samfunnet.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen 1.6.2017.

Politikkens seier

Tunisisk dialogkvartett

Tunisia viser at militærinvasjoner ikke er eneste alternativ.

– Det er jo en fare for at dette er en pris som kommer til å bli registrert som en god pris, men som ikke vekker noe særlig begeistring eller debatt, var PRIO-direktør Kristian Berg Harpvikens kommentar til at årets Nobels fredspris gikk til den tunisiske dialogkvartetten. Om han får rett, vil tiden vise, men mye tyder på det. Det er nemlig fryktelig lite snakk om ting som faktisk funker i spørsmål om internasjonal sikkerhet.

Selv om mange advarte mot at invasjonene i Afghanistan, Irak, Libya og Syria ville skape kaos og føre til ytterligere radikalisering, var det få alternativer som sto på blokken. Så vestlige makter valgte å invadere, og resultatet var enda større kaos og mer radikalisering enn noen hadde forestilt seg. I dag er store deler av Midtøsten preget av anomi, en situasjon verre enn tyranni. Det er en tilstand der det ikke finnes noe samfunn – bare individer og deres familier, for å låne Maggie Thatchers berømte sitat. Anomi er en unntakstilstand der ingenting fungerer. Samfunn helt avhengig av tillit, solidaritet og normer. Det er få ting som er så vanskelig som å bygge opp en samfunnsorden når den først har brutt sammen. Om de vestlige invasjonsmaktene hadde innsett hvor farlig anomi er, ville de kanskje vurdert andre virkemidler enn å helle bensin på bålet.

Det er derfor det er så viktig at fredsprisen brukes til å sette søkelyset på alternative modeller for å erstatte diktatur med demokrati og etablere orden når kaos truer. Selv om Tunisia har en lang vei å gå, har det internasjonale samfunnet mye å lære av deres strategier.

Da den tunisiske grønnsakhandleren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv i protest i 2010, bidro han til å starte en folkebevegelse mot autoritære ledere og økonomisk vanstyre i Midtøsten og Nord-Afrika. Fem år senere er det bare Tunisia som har fått utbytte av den arabiske våren. Men det har ikke vært enkelt. I 2013 sto demokratiseringsprosessen i fare for å bryte sammen, og Tunisia sto på randen av borgerkrig. Den tunisiske kvartetten, som består av fagbevegelsen, arbeidsgiverne, menneskerettighetsaktivister og jurister, ble opprettet for å hindre at Tunisia skulle henfalle til den type kaos vi i dag ser i Syria og Libya. Kvartetten la til rette for dialog mellom folket, politiske partier og myndighetene, og bidro til å etablere et konstitusjonelt styresett med universelle rettigheter som er forankret i de brede lag av befolkningen.

I Nobelkomiteens innstilling til årets fredspris hevdes det at utviklingen i Tunisia er unik fordi den viser at islamistiske og sekulære bevegelser kan samarbeide for landets beste, og at sivilsamfunnets institusjoner kan spille en avgjørende rolle i demokratiseringsprosesser. Kvartetten skal ha all ære for arbeidet de har gjort, og alt de har oppnådd. Men så lenge denne modellen anses som unik for Tunisia, er det vanskelig å trekke generelle lærdommer av den. Det er for eksempel den den samme modellen som har løftet Indonesia ut av anomi: Koalisjonsbygging på tvers av religiøse og etniske skillelinjer, med sterk forankring i sivilsamfunnet. Etter at det politiske systemet kollapset i 1998, slet Indonesia med sosial uro og verdens største terrorismeproblem i flere år. Selv om overgangen til demokrati ikke har gått knirkefritt, er Indonesia i dag et stabilt samfunn med en gryende økonomi.

Årets Nobelpris burde vekke stor begeistring fordi den viser at det finnes et alternativ til militære intervensjoner. Tunisia har vist oss at politiske løsninger og sterke sivilsamfunn har langt større potensial for å skape stabilitet og orden. Det vi burde diskutere nå, er hva vi kan lære av denne erfaringen.

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 7.12.2015

Foto: FETHI BELAID / Afp

De ekskludertes makt

Så lenge vi tror at multikulturalisme er majoritetens verdier og anti-islamismen et utskudd, fortsetter vi å legitimere aggresjonen.

«Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et folk.» Jens Stoltenberg har den siste uken steget fra å være en ganske ordinær statsminister til å være vår nye Landsfader. Han var ikke i tvil om hva terrorhandlingen i Oslo massakren på Utøya handlet om – det var et angrep på en samlet nasjon og våre samfunnsverdier, det frie ord og demokrati. Ikke uten grunn vekket han stolthet hos det norske folk. Samholdet lettet mye av sjokket og sorgen under et ubegripelig kollektivt traume.

Det er likevel noe som skurrer med denne fortellingen. Hvis hele Norge har blitt angrepet, hvem er egentlig fienden? En utbredt forklaring er at terroristen er en gal enkeltperson med ekstreme holdninger. Noen som ikke hører blant oss, men som står utenfor det norske fellesskapet og vårt verdisyn. Jeg vet ikke om noen utenfra måtte si det først. Men midt oppi samlingsfortellingen var det ikke mye plass til å tenke over hvem «vi» er, og hva som er norske verdier.

Midt iblant oss

«Politiske forbrytelser utføres aldri i et ideologisk tomrom. Det finnes alltid et rammeverk av ideer som dyrker frem hatet, avler fiendebildene og motiverer volden.» I sin kommentar i Svenske Aftonbladet på mandag påpekte Petter Larsson at Anders Behring Breiviks idéer er langt ifra unike. Ikke bare er de en del av en bred, ideologisk offensiv – de har det siste tiåret inntatt Europas mektigste organer. Den svenske forfatteren Andreas Malm fulgte opp med en kronikk i Dagbladet dagen etter, der han påpekte at angrepet på Arbeiderpartiets ungdomsgenerasjon heller ikke er tilfeldig: «Å anklage venstre for samrøre med islam har vært dagligdags så lenge høyre har sett muslimer som et politisk hovedproblem.» Massakren på Utøya har vist at det fortsatt er farlig å være politisk aktiv i Norge, og at forsvar for innvandring, sosialisme og feminisme er ekstremt betent. Men hvor utbredt er egentlig dette tankegodset?

Maktparadokset

«Det er en utbredt oppfatning at internettsider og blogger som dem massemorderen har frekventert er steder for dem som ikke slipper til i vanlige medier. Dette er en beskrivelse mange av de mest aggressive islamkritikerne selv terper på,» skrev Simen Ekern i Dagbladet onsdag. Det er ikke bare Behring Breivik som har tolket islamkritikk som en underdog-posisjon; det har blitt den dominerende oppfatningen i norske medier. Selv i venstreorienterte aviser fremstår innvandringsspørsmålet som en stillingskrig mellom «de som tør å ta debatten» og «de som ikke gjør det». Men faktum er at det i lang tid har vært vanskelig å slippe gjennom med annen posisjon enn den islamkritiske. De fleste som har forsøkt å forsvare muslimene har blitt avfeid som «politisk korrekte».

Den siste uken har det åpnet seg et rom for å nyansere den durende, monotone islamkritikken. Interessant nok har debatten blitt lansert med begrepet «multikulturalisme». Smak på det. Høres ikke begrepet ufattelig nittitalls ut? Det minner om en svunnen tid, en tid da innvandrere ble kjennetegnet ved hudfarge og eksotisk mat snarere enn religion. Før 11. september 2001, altså. Hele begrepsapparatet vi knytter til muslimer i dag er negativt ladet. Likevel blir de høylytte islamkritikerne trodd når de påberoper seg å være ekskluderte.

Underdog-rollen er et særdeles mektig retorisk virkemiddel. Så snart man får gehør for at ens eget syn ikke slipper til, forsvinner kravet til sannhet og redelighet. Og har man først fått etablert rollen, følger en forestilling om at motdebattantene er mektige, noe som igjen svekker deres legitimitet. Det er på tide vi innser at den anti-islamske, antisosialdemokratiske og antifeministiske «underdogen» har blitt en maktfaktor i Norge. Samfunnskartets konfliktlinjer må tegnes på nytt. Så lenge vi snakker om multikulturalisme som majoritetens verdier og anti-islamismen som et utskudd, fortsetter vi å legitimere aggresjonen.

Teksten var publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 2. august 2011. http://www.sv.uio.no/iss/personer/vit/anjabs/innlegg-dn-02-08-11.pdf

Et forskningsfelt til besvær

Sosiologer vil ikke kalle seg kjønnsforskere. Heldigvis.

De fleste samfunnsvitenskapelige institutter ved alle landets universiteter og høgskoler holder på med det. SSB driver med det. Og Handelshøgskolen. Og BI. FAFO. NOVA. ISF. KIFO. PRIO. Kjønnsforskning har i løpet av de siste tiårene utviklet seg til et av Norges bredeste samfunnsfag. Hvis det gir mening å kalle det kjønnsforskning, da. Handler det ikke stort sett om kvinner? Det forskes på kvinner og arbeidsliv, kvinner og politikk, kvinner og seksualitet, kvinner og sivilsamfunn og kvinner og religion. Det finnes imponerende mye kunnskap om hva slags utfordringer kvinner må hamle opp med i en mannsdominert verden. Og det er fortsatt mye å ta tak i.

Men det å knytte et helt forskningsfelt til et forhåndsbestemt subjekt er ikke bare uproblematisk. Er det bare kvinner som møter glasstaket i arbeidslivet? Er det bare kvinner som sliter med å ta ordet i forsamlinger? Som skvises i tidsklemma? Eller utsettes for usunne kroppsidealer? Som lever i frykt for vold? Nei, det er ikke det. Gjennom kjønnsforskningen har kvinner fått et språk og en arena for å diskutere og forstå sine egne utfordringer på et strukturelt nivå. Menn som sliter med de samme problemene, derimot, har ikke en like legitim plass i diskusjonen. Menns utfordringer blir ofte oversett eller henvist til individuelle forklaringer uten noen klare løsninger.

Forskning i seg selv endrer ikke verden. Men samlet sett kan et forskningsfelt bidra til å definere hvilke problemer man har legitim grunn til å klage på, og hvem som har rett til hjelp og beskyttelse. Kjønnsforskningens problem er ikke forskningen i seg selv, men at hele forskningsfeltet assosieres med feminisme og kvinners likestilling, snarere enn en samfunnsanalyse med bred forklaringskraft på individets utfordringer. Det ensidige fokuset på kvinner har bidratt til å brande kjønnsforskningens begreper som en del av “kvinnesaken”. Universelle begreper knyttet til makt og avmakt, fremmedgjøring, frykt, frigjøring og deltakelse knyttes så nært til det kvinnelige subjektet, at de gjøres utilgjengelige for å beskrive menns erfaringer.

En alvorlig konsekvens av det ensidige fokuset på kvinner er at det bidrar til å skape en forestilling om at kvinner med statens velsignelse stikker av med alle fordelene i samfunnet, mens menn blir sittende igjen som tapere. Et vanlig argument for likestilling er at det ikke bare gagner kvinner, men også menn – hvis de bare kan innse det selv. Problemet er at svært mange menn slett ikke oppfatter det slik, men snarere tenker at kvinners og menns livsvilkår og makt eksisterer i et nullsumspill. Der kvinner tar plass på flere og flere domener, ser mange menn sin posisjon som truet. Innen idretten, politikken, organisasjonslivet og deler av næringslivet har den uformelle motstanden mot kvinner økt i takt med den formelle likestillingen. Er det noe som ikke tjener likestillingen, er det om fokuset på kvinners utfordringer og muligheter oppfattes som ledd i en organisert kjønnskrig.

Vårens debatt om hvorfor sosiologer ikke vil kalle seg kjønnsforskere er betimelig. Men det er ikke forskningens merkelapp det handler om. I stedet for å diskutere hvilke forskningsfelt man vil assosieres med, burde sosiologer heller formulere sine egne forskningsspørsmål annerledes. Hvorfor skal sosiologer ta kjønnsvariabelen for gitt? Er det avmakt i arbeidslivet man vil forske på, burde det være et åpent spørsmål hvem som rammes. Det er på tide kunnskapen om kvinners makt og avmakt, utfordringer og løsninger, får slippe fri fra størknede kjønnskategorier. Det er tross alt vår.

Teksten sto på trykk i Sosiolognytt nr 2, 2011.

I klimaskeptikerens hjerne

I klimaskeptikerens hjerne

Det spiller ingen rolle hvor entydig klimaforskningen er, så lenge den oppfattes som et politisert eliteprosjekt.

Er manipulasjon av grafer, hemmelighold av datasett og utfrysning av faglige motstandere nok til å svekke tilliten din til klimaforskning? Det kommer an på hvem du er. I november 2009 ble serveren til britiske University of East Anglia hacket, og flere tusen dokumenter og e-poster mellom klimaforskere lagt ulovlig ut på nettet. Blant e-postene ble det funnet korrespondanser om hvordan noen forskningsresultater kunne blåses opp for å virke mer dramatiske, og om hvordan en mindre overbevisende undersøkelse kunne holdes unna offentligheten. Like etter ble det avdekket feil i en teori FNs klimapanel (IPCC) hadde publisert om Himalayas isbreer, og IPCC, som vurderer og kommer med politikkanbefalinger basert på klimaforskning, ble trukket inn i skandalen. Såkalte klimaskeptikere brukte hendelsen som bevis på at hele klimaforskningen er noe lureri, og mediene parerte med å kalle den opp etter en av verdens mest kjente politiske skandaler. ClimateGate ble ifølge BBC en sentral kilde til at FNs klimaforhandlinger i København brøt sammen måneden etter.[i] Senere har tre uavhengige granskingskommisjoner frifunnet klimaforskerne, men det er en annen historie. Denne historien handler om hvorfor hendelsen fikk så stor politisk betydning.

 Et tydelig mønster

Etter ClimateGate og bruddet i klimaforhandlingene var det store forskjeller i hvordan folk hadde oppfattet det som hadde skjedd. Ifølge TNS Gallups Klimabarometer gikk andelen Frp-ere som var helt eller delvis enig i at klimaendringene er menneskeskapt, ned fra 53 til 40 prosent etter klimaskandalenes høst. SV-ere derimot, lot seg ikke rokke: 95 prosent var overbevist om at klimaendringene er menneskeskapt, både før og etter ClimateGate. Det var også store forskjeller i hvilken tillit folk hadde til FNs klimapanel (IPCC). Etter ClimateGate hadde 53 prosent av Frp-erne fått mindre tillit til IPCC enn de hadde fra før. Ikke at det var så mye å miste; det var bare 7 prosent som hadde noen særlig tillit til dem i utgangspunktet. På den andre enden av skalaen rapporterte bare 22 prosent av SV-erne at deres tillit til IPCC var svekket, og hele 69 prosent hadde stor tillit til klimapanelet fra før. Det er en velkjent sak at klimasaken, som har venstresidens SV og høyresidens Venstre som fremste fanebærere, ikke følger den tradisjonelle høyre-venstreaksen. ClimateGates innvirkning på folks oppfatning av hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte, fulgte heller ingen tydelig høyre-venstre-dimensjon: SV-ere og Frp-ere skilte seg tydelig fra alle respondentene med andre partitilknytninger. Der SV-erne var urokkelige i sin tro og mange Frp-ere kastet seg på kritikken, svarte alle de andre ganske likt: De ble bittelitt mer skeptiske etter ClimateGate.[ii]

Poenget her er ikke hvem som har rett og hvem som tar feil. Spørsmålet er hvorfor akkurat SV-ere og Frp-ere tillegger en hendelse som ClimateGate så ulik betydning. Det skyldes neppe at SV-velgerne har en medfødt doktorgrad i klimatologi, mens Frp-erne ikke vet bedre. De fleste av oss kjenner klimaforskning utelukkende som vanlig hverdagskunnskap, ervervet gjennom massemedia. Den ensomme isbjørnen på et flytende isflak ser bare helt annerledes ut gjennom SV-briller enn gjennom Frp-briller, fordi de respektive gruppene sorterer kunnskapen inn i ulike forklaringsmodeller. For mange Frp-ere representerte ClimateGate et etterlengtet oppgjør med kunnskapseliten.

Klimakamp som klassekamp

Klassekampen er ikke over, men den har tatt en ny vending: Arbeiderklassens vrede har flyttet seg fra den kapitalistiske eliten til kunnskapseliten, skriver sosiologene Olve Krange og Ketil Skogen i den nye antologien Klassebilder.[iii] Arbeiderklassens motstand handler om en opplevelse av at den utdannede middelklassen har tatt monopol på hvilken kunnskap som regnes som nyttig og verdifull. Den folkelige, praktiske kunnskapen har blitt plassert i en underordnet posisjon i forhold til «skrivebordskunnskapen»: vitenskapen og den formaliserte ekspertkunnskapen. I dag finnes det vitenskapelig kunnskap om det meste som angår folks hverdagsliv, og innenfor hvert livsområde finnes det eksperter som vil forandre folks verdier, oppfatninger og livsstil. Vi kan kalle denne prosessen for vitenskapens kolonisering av livsverden, for å supplere Habermas’ moderniseringsteori: Det er ikke bare kommersialisering og byråkratisering som skaper meningstap hos folk, men også de lukkede kunnskapsfeltene som går rett over hodene på dem. Ingeniører, planleggere, helseeksperter, psykologer, oppdragelsespedagoger, arkitekter, økonomer og andre eksperter forvalter ikke bare «den rette kunnskapen»; de har tilsynelatende direkte tilgang til media og institusjoner som kan sette kunnskapen i verk. I dette klassebildet fremstår den utdannede middelklassen som den nye overklassen. Selv om kunnskapseliten åpenbart har mindre makt enn den økonomiske eliten, utøver den en synligere og mer aggressiv form for makt: Den «jobber med å tre sin middelklassekultur ned over hodene på folk».[iv]

Når folk aktivt velger å ikke tro på det de hører, kommer det ofte av en følelse av at noen prøver å påvirke dem. Å yte motstand er en naturlig reaksjon når man blir utsatt for makt. Motstanden mot kunnskapselitens makt handler ikke om å organisere seg i kollektivt opprør, men snarere om å avvise kunnskapen man oppfatter som hegemonisk, og insistere på at det man selv kan og vet, er like bra.[v] Hensikten med motstanden er ikke nødvendigvis å ta over definisjonsmakten, men å oppnå autonomi, en følelse av egenverd, gjennom å ikke la seg «indoktrinere». Er man i opposisjon til klimaekspertene, lytter man heller til alternative forklaringer, som for eksempel at disse klimaendringene er skremselspropaganda satt ut av «eliten», typisk «der borte i Oslo», for å kontrollere forbruket til vanlige folk. Slik alternativ kunnskap som blomstrer i grupper med lite definisjonsmakt kalles skjulte skript, og lever stort sett på folkemunne. Et kjennetegn på skjulte skript er at de tilbyr alternative forklaringsmodeller til dominante skript, som forklarer verden ut ifra elitenes perspektiv.[vi] Men hva man oppfatter som et dominant skript, henger sammen med hvilke grupper man oppfatter som dominerende. Der en typisk Frp-er vil peke på kunnskapseliten som dominerende, vil den typiske SV-eren stille seg i opposisjon mot for eksempel oljeindustriens forklaringsmodeller.

En skeptikers hjernestruktur

En nøkkel til å forstå hvorfor folk oppfatter den samme informasjonen så ulikt, er hvilke narrative mønstre de sorterer kunnskapen inn i. Hvorfor blir noen aldri overbevist av våre gnistrende argumenter? Er de dumme, irrasjonelle, eller har de lumske motiver? Et svar ligger i hvordan hjernen behandler ny informasjon. Ifølge kognitiv teori utvikles narrativer og andre forklaringsmodeller man lærer gjennom livet, til en del av hjernens fysiske struktur.[vii] Forklaringer som strukturerer hvordan vi tenker, er lokalisert i hjernens synapser, eller kontaktpunkter i nervesystemet. Når vi presenteres for ny informasjon, må den passe inn i disse forklaringene, ellers vil ikke hjernen ta den imot. Avvisningen av informasjon kan foregå på flere måter, som at hjernen ikke får den med seg, ikke forstår den, eller sorterer den inn i helt andre forestillinger, som hvilke motiver noen har for å formidle den.[viii] Når folk får servert en historie, er det altså ikke bare budskapet de tar stilling til, men også fortelleren. Hvis et budskap ikke stemmer overens med verden som de kjenner den, kan de også miste sin tiltro til den som formidler det.[ix] Uansett hvor rett man skulle ha, nytter det altså ikke å dytte på folk kunnskap de har satt seg i forsvarsposisjon mot.

Det er ikke tilfeldig at ClimateGate traff så ulike nerver hos Frp-ere og SV-ere. Ifølge Krange og Skogen er det norske samfunnet splittet i to motstridende kunnskapsparadigmer, det pedagogiske og det produktivistiske. Der det pedagogiske paradigmet er knyttet til utdanning og sosial mobilitet, har det produktivistiske paradigmet blitt formet innenfor kapitalismens maskinrom. Gjennom å tilhøre ulike økonomiske avhengighetsstrukturer, har folk som lever i de to kunnskapsparadigmene utviklet forskjellige fortolkningsrammer og verdisett.[x] De tydeligste representantene for de to kunnskapsparadigmene i norsk politikk er SV og Frp, mens de andre partiene har en noe mer blandet velgersammensetning. Frp har ikke bare en klar forankring i det produktivistiske paradigmet, men definerer seg ofte i opposisjon til en stråmann av kunnskapseliten, som består av bedrevitende, skoleflinke, feminine middelklasse-SV-ere. Tilsvarende definerer mange SV-ere seg i opposisjon til en Frp-stereotypi av rasistiske, dumme, SUV-kjørende mannssjåvinister. Samtidig har store deler av kunnskapseliten fått for seg at de både utgjør majoriteten og er et ideal for alle andre, selv om bare 31 prosent av befolkningen i Norge har høyere utdanning, og kun 5,5 prosent har mastergrad eller tilsvarende.[xi] Men noe ideal er de neppe. Flertallet av Frp-velgerne tilhører det som innenfor et produktivistisk paradigme kan kalles arbeiderklassen, men det er ikke denne interesseposisjonen som mobiliserer dem til valgurnene. Det som samler dem, er snarere at de opplever seg som «folk flest»; de som ikke er blant eliten, og heller ikke prøver å bli det. Frps politikk reflekterer også et ønske om å redusere kunnskapselitens makt, blant annet gjennom å kutte ned på offentlige utgifter, som finansierer store deler av middelklassens lønninger, og gi pengene til disse «folk flest» gjennom skatteletter. Det er ikke tilfeldig at Frps velgere til dels korresponderer med den store gruppen klimaskeptikere, som har etablert en alternativ fortelling, et skjult skript, om hvor kunnskapen om klimaendringer kommer fra, og hva den representerer.

Motstandsrefleksen

Helt siden FNs klimapanel (IPCC) ble opprettet på 80-tallet har det vokst frem en internasjonal bevegelse av klimaskeptikere, en omfattende allianse av næringslivsaktører innen oljeindustrien, kristne kreasjonister og nevnte «folk flest». Klimaskepsis bunner i flere ulike sett av argumenter: om klimaendringene faktisk finner sted, om de er menneskeskapte eller naturlige, om klimaforskningen er til å stole på, og om velferdsgevinsten ved petroleumsøkonomien veier opp for skadeeffekten av klimaendringene. De senere år har klimaskeptikerne til dels endret argumentasjon. I stedet for å hevde at påstanden er usann, er de blitt mer opptatt av å markere motstand mot politiske tiltak som skal begrense effektene av klimaendringene.[xii] Felles for de ulike argumentene mot klimaforskning er at de leses inn i et maktnarrativ, der en mektig elite styrer kunnskapen om klimaet, og bruker den for å skape samfunnsendringer i tråd med egne verdier og interesser. Ettersom klimaforskningen oppfattes som et dominant skript, skrives de som forfekter denne kunnskapen ofte inn i de skjulte skriptene, der de diskrediteres, latterliggjøres eller tillegges en illegitim makt. Slik plasseres et helt kunnskapsfelt, og forskerne som produserer det, inn i et narrativ om kunnskapsimperialisme.

Klassedimensjonen er snarere et eksempel enn en uttømmende forklaring på hvorfor folk velger å tro på ulike typer kunnskap. Hvilket kunnskapsparadigme vi opererer innenfor til daglig, har mye å si for hva vi velger å tro på; men motstand mot det som oppfattes som etablert kunnskap, finnes i alle sosiale lag. Vi inngår alle i mange forskjellige maktrelasjoner og utsettes for informasjon som vi velger å tro på eller avvise. Men det avvisning av kunnskapsfelt har til felles, er den samme dynamikken: Når andre gruppers perspektiv oppfattes som dominerende, er den umiddelbare reaksjonen å sette seg i opposisjon. Hvem denne «andre» er, kommer an på hvilke maktrelasjoner man er oppmerksom på i øyeblikket. Kunnskapsmakt er bare en av mange mulige maktstrukturer man kan fokusere på, som for eksempel sentrum-periferi, arbeidsgiver-arbeidstaker, nord-sør, mann-kvinne, storesøster-lillebror. Blir man opptatt av en slik maktrelasjon, er det lett å glemme alle de andre. Et typisk eksempel her er deler av arbeiderklassens begeistring for Frp, den fremste fanebæreren for en nyliberal politikk som først og fremst tjener arbeidsgiveres interesser. Narrativet om kunnskapselitens makt hindrer et like reelt interessefellesskap fra å mobilisere sammen, nemlig arbeiderklassen og middelklassen. Når gruppene splittes i synet på kunnskap og verdier, skygger det for å erkjenne at de har svært mange felles interesser og utfordringer.

Det store kunnskapsoppgjøret

Forestillingen om at kunnskapseliten og den dominerende forskningen utgjør maktfaktorer man skal beskytte seg mot, har fått både et språk og ivrige talspersoner i offentligheten det siste året. Narrativet lå ikke bare til grunn for ClimateGate, men også for Frps angrep på kultureliten før stortingsvalget i 2009 samt Hjernevask og den opphetede debatten som fulgte i kjølvannet av serien. I motsetning til ClimateGate som bare ble et symbol på kunnskapselitens ufortjente herredømme, var dette et hovedtema i Kultureliteoppgjøret og Hjernevask.

«Det er galt når kulturlivet blir styrt av en elite,» var Siv Jensens begrunnelse for å peke ut kultureliten til hovedfiende i valgkampen i 2009.[xiii] De offentlige bevilgningene til kultur ble en viktig symbolsak for partiet som skulle føre Folkets sak mot Eliten. «[V]i er jo det mest grunnleggende demokratiske partiet som finnes – vi er jo opptatt av (…) at folk flest skal definere hva de mener er god eller dårlig kultur. Det skal ikke sitte en liten fiff på toppen og ta det valget på vegne av oss andre,» sa Siv Jensen.[xiv] Selvsagt ble det rabalder, for det norske kulturfolket oppfatter ikke seg selv som en «liten fiff på toppen»; de oppfatter snarere Frp som en stor og truende makt som kan styre deres fremtid inn i det uvisse.

Kulturpersonligheter over det ganske land svarte med et opprop mot Frp på den nå avviklede nettsiden Kulturkampen.no. Oppropet vakte stor oppsikt. Over hele det politiske spekteret var det mange som mente at Kulturoppropet virket mot sin hensikt, og snarere var en gavepakke til partiet. «Jeg vil rette en stor takk til de som ble med på det kampoppropet mot Frp,» sa daværende informasjonssjef i Frp, Mazyar Keshvari.[xv] Han var sikker på at kulturkjendiser som uttaler seg foraktfullt og nedlatende om Fremskrittspartiet, bidro til at partiet fikk flere velgere. En som tidligere har påpekt dette paradokset, er Harald Eia. «Fordømmelsen av Frp bidrar til å gi Frp den offerrollen partiet vil ha,» uttalte Eia allerede i 2007: «Det opprettholder synet på at det finnes en rådende maktelite i Norge som ikke er mottakelig for motargumenter, og at Frp utfordrer dette hegemoniet.»[xvi] Harald Eia brukte det samme narrativet for å få støtte til sitt eget kunnskapspolitiske prosjekt, da han noen år senere satte i gang med TV-serien Hjernevask. Hjernevask-serien var regissert for å skape sympati for en bestemt type kunnskap gjennom å spille på narrativet om at en mektig elite styrer forskningen i Norge. Det finnes nok flere årsaker til at Hjernevask slo så godt an, som at temaet arv og miljø er lett å sette seg inn i, og at biologiske forklaringer appellerer til folk som oppfatter likestillingen og andre samfunnsendringer som truende. Men selve narrativet om at noen andres kunnskap er dominerende, gjorde tematikken aktuell og samfunnsrelevant, fordi det er et mønster de fleste kjenner igjen fra sine egne liv.

ClimateGate, Kultureliteoppgjøret og Hjernevask har mer til felles enn å være motivert av en forestilling om at en mektig elite styrer samfunnsutviklingen. De har alle fungert som kanaler for å sluse dette skjulte skriptet fra pauserommet eller middagsbordet og inn i offentligheten. Skjulte skript kan bevege seg fra sin skjulte tilværelse, fra «backstage» til «onstage», når forholdene ligger til rette for det, gjerne ved hjelp av ideologer som klarer å formidle saken på en sofistikert måte.[xvii] ClimateGate, Kultureliteoppgjøret og Hjernevask fylte nettopp en slik funksjon. Det er langt ifra første gang noen har stilt spørsmål ved klimaforskningen i offentligheten, men etter ClimateGate var det mange kritikere som fikk vann på mølla. Plutselig var skepsisen aktuell nok til å få innpass i debattsidene, og tungtveiende nok til at klimaskeptikerne måtte bli tatt seriøst. Etter ClimateGate og Hjernevask har forskningskritikk blitt en døråpner for høyrepopulistiske ideer, fordi det inngår i et etablert narrativ om frigjøring fra Makta.[xviii]

Maktparadokset

Det paradoksale med denne motstanden er at den ikke retter seg mot den kunnskapen som har mest makt, men den som er mest synlig i media. Forskere og andre som uttaler seg offentlig, er fritt vilt i uformelle samtaler og sosiale medier. Alt de sier, plukkes fra hverandre, plasseres eller kasseres. Og det handler ikke bare om uenighet: Folk hadde neppe brydd seg like mye om de oppfattet ekspertuttalelsene som noen tilfeldige personers synspunkter. Meninger som reflekteres i mediene har det med å bli forvekslet med selveste samfunnsutviklingen, og dens målbærere som representanter for Makta. Men hvilke meninger som kommer på trykk, er en dårlig indikasjon på hvilke ideer som har hegemoni. Symptomatisk nok kaller PR-byrået Geelmyuden.Kiese media for «tapernes arena»: Outsidernes eneste mulighet til å nå målgruppen for sitt budskap. Det er nemlig sjelden i mediene beslutninger tas og kunnskap blir til makt. For å forstå hvordan kunnskapen påvirker samfunnsutviklingen, må man se på hvordan den fungerer i institusjonene som implementerer den: Det kan være alt fra helsevesenet, utdanningssystemet, finanssektoren, straffesystemet, renovasjonsetaten, trossamfunn, bedrifter og organisasjoner, til familier. Hver institusjon definerer hvilken kunnskap som gjelder og hvordan den brukes, gjennom daglige rutiner, arbeidsmåter og sosiale hierarkier. Forskere og andre som benytter media som kanal, derimot, er gjerne de som står utenfor institusjonene som til daglig definerer hva som er riktig og viktig, og ikke har noen annen arena for å komme med sine innspill. Likevel er det den synlige forskningen med tydelige målbærere som oppfattes som dominerende.

Et eksempel på dette maktparadokset er spørsmålet om arv og miljø, som Hjernevask-serien har tegnet et vrengebilde av. Hele fundamentet for serien var at biologiske og genetiske forklaringer ikke slipper til i Norge. Men på spørsmål om hvorfor de er homofile, omsorgsfulle eller dårlig i matte, var representantene for «folket» i programmet kjappe med å vise til genetiske disposisjoner. Hvordan kan det ha seg at folk flest er så innforstått med kunnskap som har blitt sensurert bort, tiet i hjel og frosset ut av samfunnet? Er det fordi de smugleser medisinske, nevrologiske og psykologiske tidsskrifter fra et svartebørsmarked for motstrømsforskning? Nei. Det er fordi genetiske og andre biologiske forklaringer er så innarbeidet i den daglige informasjonsstrømmen at man knapt legger merke til den. En av de fremste kildene til kunnskap om menneskekroppen og spørsmålet om arv og miljø, er legevitenskapen. Medisinsk forskning har direkte innflytelse over en mektig samfunnsinstitusjon som griper inn i svært mange menneskers liv, nemlig helsevesenet. Folks tilgang til medisinsk kunnskap er først og fremst gjennom faglige autoriteter som leger, helsepersonell og apotekere. I denne informasjonsstrømmen er det lite som tyder på at biologiske og genetiske forklaringer er tabu. «Det ligger i familien» er en så etablert forklaringsmodell på legekontoret, som på skolen og i idretten, at man virkelig må stålsette seg for å unngå å få med seg at arv spiller en rolle for hvem vi er. I denne informasjonsstrømmen stikker man seg tydelig ut om man argumenterer imot.

Klimaforskning: makt eller synlighet?

Noe av motstanden mot klimaforskningen kommer av det samme maktparadokset. Det er ingen tvil om at klimaendringene er synlig i samfunnet i dag. Og det er ikke bare media som sprer kunnskapen: Innenfor mange viktige samfunnsinstitusjoner er det i dag nesten konsensus om at klimaendringene er antropogene (menneskeskapte), og at det haster med å finne løsninger. Klimaforskning har fått en enorm definisjonsmakt over mange kunnskapsfelter: Hovedtyngden av miljøforskning i dag relaterer seg på en eller annen måte til klimaet. Klimapolitikk har inntatt en naturlig posisjon i samfunnsvitenskapelige disipliner. Markedsføringsfaget har en egen miljødisiplin, noe som har bidratt til at de fleste varekategorier i dag har miljøvennlige alternativer. Og ja visst; det foregår mye innovasjon innenfor energibesparende teknologi. Men på grunn av denne synlige innflytelsen, er det mange som glemmer at klimaforskningen og miljøbevegelsen faktisk kjemper mot vindmøller. Den globale oppvarmingen har bidratt til at mange sårbare områder i verden står i konstant fare for naturkatastrofer. Vi flyr som aldri før, og det måtte en finanskrise til for å snu trenden med å kjøre stadig større og mer bensinslukende biler. Miljøpartiene SV og Venstre har gått drastisk tilbake i oppslutning etter at klimakrisen kom på den politiske agendaen for fullt i 2008. Folkelig motstand mot inngrep i naturen står i veien for en konstruktiv debatt om fornybar energi. Selv om ClimateGate-forskerne ble frifunnet, utgjorde hendelsen et alvorlig tilbakeslag for hele klimaforskningsfeltet, og FNs legitimitet i klimaspørsmål har blitt svekket internasjonalt. Når forskningen har såpass entydige kort på hånden, burde det være mer overraskende at den implementeres så langsomt, enn at den har fått så stor innflytelse. Eller for å si det sånn: Skal man først sette seg i opposisjon mot Makta, er klimaforskningen en temmelig overdrevet fiende.

Kunnskap får makt når den omsettes til løsninger, og klimaendringene kan ikke løses av kunnskapseliten. For at klimaforskningen skal få direkte konsekvenser, er det mange institusjoner som må trekke i samme retning. I dag er klimaforskningens viktigste kamparena FN, som utvilsomt er en betydningsfull aktør. Men i klimaspørsmålet er FN faktisk en outsider: FN har ikke direkte makt over medlemslandene, og er prisgitt samarbeidsvilje hos opinionen, myndighetene og næringslivet i hvert enkelt land. Og det er der problemet faktisk må løses. Klimakampen krever at alle institusjoner og personer som bidrar til klimaproblemene eller har makt til å iverksette endringer, er overbevist om at problemene er reelle og løsningene vil virke. Men veien dit er lang. Sterke aktører innenfor næringslivet, politikk og forvaltning har interesse av å opprettholde status quo, og har i dag nok av argumenter å ty til. Ettersom klimaskepsisen ikke har fått makt over institusjoner som IPCC, har skeptikerne henvendt seg til media. I USA har mediekampen kommet langt: Skeptikerne har oppnådd en rolle som den sunne motvekten mot mainstream-forskerne. I dag gir halvparten av medierapportene spørsmålet om klimaendringene er menneskeskapt eller ikke, lik vekt, selv om de klimaskeptiske forskerne utgjør et lite mindretall. Dette har bidratt til at hele 48 prosent av amerikanerne i dag tror klimaendringene er overdrevet, en økning fra 31 prosent i 1997, da amerikanske Gallup første gang stilte spørsmålet.[xix] Etter ClimateGate har klimaskepsisen fått en posisjon også i norske medier, og endret rammen klimaendringene diskuteres innenfor.

Alle som er bekymret for klimaendringene, kan ha mye å lære av ClimateGate, Kultureliteoppgjøret og Hjernevask. All kunnskap kan oppfattes som politisert om den tas til inntekt for en interesseposisjon eller (klasse)identitet. Narrativet om at kunnskapseliten og den dominerende forskningen utgjør maktfaktorer man skal beskytte seg mot, bidrar til å svekke klimaforskningens mulighet til å fremme reelle endringer. Så lenge klimakampen får fremstå som et eliteprosjekt, vil det være legitimt å stå imot. Men hvis man vil at folk skal endre måten de lever, at bedrifter skal legge om praksiser og politikere skal endre politikk, må man ha alle sammen med på laget. For å få det til, må identitetskonflikten mellom kunnskapseliten og «folk flest» brytes. Kollektive løsninger krever at man fokuserer på det man har til felles, ikke det som splitter.

 

Litteratur

Dahlgren, K og Ljunggren, J. (red.) Klassebilder. Ulikhet og Sosial Mobilitet i Norge. Universitetsforlaget, Oslo

Hopkins, M. 2007. Climate change 2007: Climate sceptics switch focus to economics. Nature 445, 582–583. http://www.nature.com/nature/journal/v445/n7128/full/445582a.html

Krange, O og Skogen, K. (2010). «Middelklassemakt? Nei Takk! Et Essay om Kulturell Motstand.» I Dahlgren, K. og Ljunggren, J. (red.) Klassebilder. Ulikhet og Sosial Mobilitet i Norge. Universitetsforlaget, Oslo

Lakoff, G. 2008. The Political Mind: Why You Can’t Understand 21st Century with an 18th Century Brain. Penguin Books, New York.

Lakoff, G. 2004. Don’t Think of an Elephant! Know Your Values and Frame the Debate. Chelsea Green Publishing, Vermont.

Listhaug, S. 2010. Noe er gått galt. Aftenposten 28. juni 2010.

Scott, J. 1990. Domination and the Art of Resistance: Hidden Transcripts. New Haven: Yale University Press

TNS Gallups Klimabarometer: http://www.tns-gallup.no/?aid=9083168

Young, K.G. 1987. Taleworlds and Storyrealms. Martinus Nijhoff Publishers, Dordrecht, Nederland

Noter:

[i] http://www.webcitation.org/5maZrjyf5

[ii] TNS Gallups Klimabarometer 2/2009 og 1/2010: http://www.tns-gallup.no/?aid=9083168

[iii] Dahlgren og Ljunggren 2010

[iv] Krange og Skogen 2010: 164.

[v] Krange og Skogen 2010

[vi] Scott 1990

[vii] Lakoff 2004; 2008

[viii] Lakoff 2004

[ix] Young 1987

[x] Krange og Skogen 2010

[xi] http://www.ssb.no/vis/magasinet/slik_lever_vi/art-2006-09-14-01.html

[xii] Hopkin 2007

[xiii] http://www.dagsavisen.no/kultur/article424079.ece

[xiv] http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/valg09/kultureliten-mot-frp-2802004.html

[xv] http://www.abcnyheter.no/node/92216

[xvi] http://www.nrk.no/kultur_og_underholdning/1.2253231

[xvii] Krange og Skogen 2010

[xviii] Frp har for eksempel brukt narrativet om kunnskapsmakt for å argumentere mot likestillingen ved å peke på kjønnsforskningens innflytelse, og mot «myke» verdier i straffesystemet gjennom å vise til kriminologifagets innpass i kriminalomsorgen.

[xix] http://www.adressa.no/vaeret/klima/article1456858.ece

Verden går faktisk videre

I sin avvisning av postmoderne teori gjør Klassekampen seg blind for å forstå dagens samfunnsvitenskap.

Det finnes nok av trender verden kunne klart seg uten. En av dem var den akademiske skrivetrenden blant nittitallets postmodernister, som hadde begynt å uttrykke seg så komplisert og abstrakt at de knapt klarte å forstå hverandres tekster. Derfor var det unektelig et artig stunt den amerikanske fysikeren Alan Sokal gjorde da han i 1996 skrev en tulleartikkel i den ugjennomtrengelige sjangeren, og klarte å få den publisert i et vitenskapelig tidsskrift. Selv syntes Sokal luretrikset var så genialt at han aldri fikk beina ned på jorden igjen. Siden den gang har han skrevet hele to bøker om at han har avslørt hele samfunnsvitenskapen som en keiser uten klær.

Intellektuelle pranks eller skøyerstreker som Sokal-episoden kan være nyttige virkemidler for å sette akademiske debatter i perspektiv. Problemet er når akademikere og vitenskapsjournalister ikke ser grensene for hva slike pranks egentlig kan forklare, i sin iver etter å bruke dem som identitetspolitisk middel for å fremme sitt eget vitenskapssyn.

Med makt til å parkere
Sokal-episoden har fått en helt urimelig maktposisjon i den norske samfunnsdebatten, ikke minst i Klassekampen, med forskningsjournalist Bjørn Vassnes som fremste fanebærer. Som en progressiv avis med ambisjoner om å løfte samfunnsdebatten, og en viktig arena for mange forskere, burde Klassekampen ha antenner for hva som skjer i akademia. Men Sokal-episoden har fått makt til å parkere Klassekampens vitenskapsjournalistikk i en liten blindgate langt tilbake i tid, og lukke muligheten for å se hvilken retning samfunnsforskningen har tatt de siste fjorten årene. Så snart Vassnes mistenker noen forskningsresultater for å være influert av postmodernismens tankegods, viser han til Sokal-episoden, og kaster den på idehistoriens skraphaug uten videre inspeksjon.

For å sette Sokals innflytelse i perspektiv, kan man sammenlikne hans lille stunt med hvilken betydning tilsvarende aktivister har oppnådd. En parallell kan finnes hos den amerikanske aktivistgruppen Yes Men, som bruker omtrent samme metode i sine aksjoner. Yes Men tar på seg falske identiteter, bruker finanselitens og WTOs språk og logikk, og holder foredrag der de ”avslører” nyliberalismen og den globale kapitalismens inhumane ansikt. Tankevekkende og gøy, men det endrer ikke akkurat verden. Se for deg om Yes Men hadde oppnådd samme posisjon som Sokal i Klassekampen: Avisen ville bare feid alt som kan minne om nyliberal tenkning under teppet, om det skulle komme fra EU eller Jens Stoltenberg, fordi ”denne tenkningen ble avslørt av Yes Men”. Konsekvensen hadde selvsagt ikke vært at nyliberalismen ble borte, men at Klassekampen hadde gjort seg like blind for å forstå samfunnet som den i dag er for å forstå samfunnsvitenskap.

Kunnskapssyn som identitetspolitikk
Det er ikke tilfeldig at Klassekampen valgte å heie på Sokal etter den identitetspolitiske konflikten som dannet seg mellom nittitallets marxister og postmodernister. Sokal var ikke bare fysiker, han var en av mange radikalere som “never quite understood how deconstruction was supposed to help the working class”. Postmodernismens avvisning av faste kategorier og fokus på alle mulige identiteter bidro til å fragmentere arbeiderklasseidentiteten som hadde ligget til grunn for kollektiv klassekamp. Marxister hadde god grunn til å frykte for sin posisjon i et akademisk klima der individet sto i sentrum og makt ble redusert til personlige valg. I stedet for å lære seg det nye spillet og ruste seg for kamp, svarte mange marxister med å lukke seg inn i sitt eget miljø og slutte å følge med. Det kan virke som Klassekampen og mange andre marxister har glemt hvorfor de var så sterkt imot postmodernismens tenkning i utgangspunktet, siden kritikken har gått over i en tom identitetsposisjonering. For ellers hadde de fått med seg at klassespørsmålet er tilbake i samfunnsvitenskapen, samtidig som den strukturløse individualismen har vunnet terreng i nye deler av akademia. Konfliktaksen er ikke som den var.

Verden har gått videre
Selv om vitenskapelige paradigmer og fagdisipliner kan virke totalt uforenlige på et stadium i kunnskapsutviklingen, betyr det ikke at motsetningene aldri kan forandre seg. Samfunnsvitenskapen utvikles nettopp gjennom at forskere trekker sammen tanker fra ulike strømninger, rister litt på dem og undersøker om de kan brukes til å forklare noe mer om verden. Jo flere ideer som er på bordet, jo mer kan man utvikle videre. Det siste tiåret har det vært en enorm vitenskapelig utvikling innenfor de fleste disipliner. Der man tidligere bare så uenighet, har det blitt bygget broer mellom teoretiske skoler. Innenfor de fleste samfunnsvitenskapelige disipliner har det blitt utviklet vitenskapsgrener som trekker ideer fra postmoderne eller poststrukturalistisk tenkning inn i teoretiske skoler med et helt annerledes virkelighetssyn. Men det at postmoderne begreper og forståelsesformer har fått innpass på menyen betyr ikke at tenkningen har blitt hegemonisk. Samtidig som paradigmet har fått innpass i samfunnsvitenskapen, har det også blitt kritisert, moderert og videreutviklet.

Takket være marxismen
For å holde postmodernismens strukturløse individtenkning i sjakk, har den marxistiske kritikken vært viktig. I motsetning til en del radikalere som satte seg ned og furtet, har konstruktive marxister snarere tatt inn over seg positive erkjennelser fra det postmoderne paradigmet, og samtidig styrket marxismens posisjon i samfunnsvitenskapen. Ser man på postmarxistiske skoler som kritisk geografi og postkoloniale studier, eller på akademikere med føttene godt plantet i begge paradigmer, finner man løsninger på problemer som verken marxismen eller postmodernismen hadde klart å svare på alene. Der traddis-marxister klør seg i hodet over hvorfor arbeiderklassen stemmer imot sine egne interesser, kan Thomas Frank og George Lakoff forklare hvordan politiske preferanser ikke styres av interesser, men idenititet, noe høyresiden har skjønt å utnytte med offensiv retorikk. Der mange marxister nesten tar for gitt at arbeiderklassen har en felles klasseidentitet, kan Ernesto Laclau og Chantal Mouffe forklare hvordan klassers selvforståelse henger sammen med andre politiske forhold. Der mange marxister forundres over den svake motstanden mot nyliberalismen, kan Norman Fairclough forklare hvordan nyliberalismens tankegods sniker seg umerkelig inn på stadig flere samfunnsområder forkledd som løsningsorientert kunnskap. Og så videre.

Klassekampen har i sin vitenskapsdekning valgt å se bort ifra denne utviklingen, og heller valgt side med biologiske forklaringer, fordi det liksom skal være en motvekt til det postmoderne paradigmet. Problemet er at de forklaringene som foretrekkes, er enda mer strukturløse og individualistiske enn postmodernismen var på nittitallet.

Der Marx har manglet
Ideen om at det ”ikke finnes noe samfunn, bare individer og deres familier”, som Margaret Thatcher formulerte så tydelig i 1987, kan ikke tilbakeføres til en enkelt teoretisk skole, men har fått innpass på mangfoldige områder der den ikke har møtt motstand. Et felt den Marxistiske motstanden har manglet, er biologiske forklaringer på menneskelig handling. De biologiske forklaringene var lenge orientert mot makrostrukturer som folkegrupper og samfunnsklasser, men i dag er fokuset primært på individer og avvik. Sett ut ifra historiske og politiske forhold, er det gode grunner til at den biologistiske tenkningen rundt folkegrupper har tapt terreng. Men forskning som splitter opp forståelsen av mennesket i så små fragmenter at det ikke er plass til å forstå maktforhold eller samfunnspåvirkning, har akkurat samme (uintenderte) konsekvenser som postmodernismen hadde på nittitallet: Den fjerner samfunnet rundt individet og gjør kollektiv kamp irrelevant. Slik passer biologiske forklaringer i dag vel så godt inn i et nyliberalt paradigme som postmodernismen gjorde på nittitallet, som var en av marxismens fremste ankepunkter da.

Det er selvsagt behov for forskning på menneskers biologiske disposisjoner, akkurat som det er behov for forskning på hvordan kunnskap og språk påvirker folks handlingsrom. Men for at vi skal kunne ha en opplyst debatt om vitenskap, er det behov for et kritisk blikk på forskningen, blant annet fra et marxistisk perspektiv. Marxistisk vitenskapskritikk er verdifull når den tilfører samfunns- og maktforståelse der den mangler, og utfordrer vitenskapen til å komme seg videre. Men den er alt annet enn verdifull når den heier frem en bestemt type kunnskap utelukkende fordi den er en motpol til noe man har bestemt seg for er negativt. Å parkere kunnskap er ikke vitenskapsjournalistikk, det er akademisk identitetspolitikk.

 
Teksten sto på trykk i Klassekampen 13. november 2010.

Det Jens burde ha sagt


Kjære Stein Erik,

Jeg innser at jeg behandlet deg urett da jeg gikk hardt ut mot deg og dine rikmannskollegaer i sommer. I et svakt øyeblikk klaget jeg til VG over at du flyttet familieformuen ut av landet. Jeg angrer på at jeg kritiserte milliardærer som deg for å være utakknemlige. Jeg burde heller akseptert din utmelding av fellesskapet, og høflig bedt deg betale tilbake til alt du skylder.

Jeg har nemlig skjønt det nå. I sommer sa jeg noe sånt som at ”velferdssamfunnet vårt er bygget opp som et spleiselag, der de som har mest, må betale mest”. Som økonom blir jeg litt flau når jeg må vedkjenne meg denne feilslutningen. Det er jo dem som har mest, spesielt de som ansetter andre til å skape verdier for dem, som får mest av det norske fellesskapet. Og du, min kjære venn, har et av landets feiteste sugerør ned i velferdspotten.

Nå som du offisielt har meldt deg ut av samfunnet, er det på tide du gir tilbake alt du har profittert på fellesskapets ressurser. La oss begynne med infrastruktur. Du kan vel tenke deg hvor dyrt det hadde vært å drive med handel dersom du ikke hadde hatt tilgang til veier, broer, havner, vann og elektrisitet, og hvor lite effektiv markedsføringen hadde vært uten telefonnett, tv-kabler og bredbånd. Som gjest i fellesskapet må du gjerne bruke våre fasiliteter, men skal vi være rettferdige, må du nok betale i realkostnader.

Gjennom årenes løp har staten investert mye i skolegangen og utdanningen til dine ansatte, som du har fått lov til å skumme avkastningen av. Du kan vel tenke deg hvor kostnads- og ikke minst tidkrevende det hadde vært om du selv hadde måttet lære hver ansatt å skrive og regne, eller ikke minst lært dem opp i bedriftsøkonomi og forvaltning av dine rettigheter. Rundt 45 000 000 000 kroner bruker den norske staten på grunnskoleutdanning hvert år. Det blir 73 000 per elev per år, og tar de høyere utdanning blir prislappen nesten det dobbelte. For at du skal få ansette, eller bruke noen av disse investeringsobjektenes tjenester i embetet eller fritiden, er det vel naturlig at du betaler det de koster fellesskapet.

Staten investerer også svært mye for å frigjøre arbeidskraft for deg, så du slipper å kjempe om arbeidstakerne ved å tilby dem høyere lønn. Barnehage, SFO, eldreomsorg og kollektivtransport gjør det mulig for deg å velge blant minst 30 % flere potensielle ansatte. Staten dekker til og med helseutgiftene til dine ansatte, så du slipper å tenke på å holde dem friske. Og skulle du sove utrygt om natten, finansierer det norske fellesskapet et rettssystem, politi, brannvern og kriminalomsorg, så du kan investere tiden i å utvide din egen formue.

Du tror kanskje det er fordi Orkla-produktene er så uimotståelige, at folk bruker så mye penger på dem? Tro om igjen. Folks handlevaner er helt avhengig av deres kjøpekraft, som statens rentepolitikk og investeringer i oljeindustrien, i utdanning, innovasjon og næringsutvikling har sørget for å opprettholde. Og jeg skal ikke engang begynne på hvor mye staten investerer i å skape gode handelsbetingelser for norske bedrifter i utlandet.

Som du kanskje skjønner innerst inne, er det ikke urimelig å be deg betale 10 millioner i formueskatt, når du på bare et år får investeringer verdt 2 623 milliarder kroner i retur. Det er ennå ikke for sent for deg å melde deg inn igjen i fellesskapet og gjøre din dont. Men hvis du velger å bli stående der ute på din høye, kalde hest, foreslår jeg at vi lager en nedbetalingsplan.

Hilsen din aller beste venn,

Jens Stoltenberg.

En oppskrift på valgoppslutning


Etter en opprydning på harddisken, kom jeg over en artikkel jeg skrev i januar 2007 om hvordan et bittelite sosialistparti i høyrepopulistiske Nederland ble valgvinner i 2006, etter å ha fulgt samme oppskrift som Frp i Norge. Den norske venstresiden har mye å lære av denne oppskriften. Derfor trekker jeg artikkelen frem igjen nå, før valgkampen begynner for fullt.

Det nederlandske politiske landskapet har mye til felles med det norske: siden venstrepartiene og høyrepartiene fører omtrent samme økonomisk politikk, blir den politiske kampen tilsynelatende et spørsmål om verdier og holdninger. Et rent drivhus for populistiske partier, med andre ord, siden verdikamp ikke trenger noen sammenhengende analyse utover å peke på hva som er galt og hvem som har skylden. Det samme landskapet som har dyrket frem Frp i Norge, har gitt næring til Pim Fortuyns liste og den nasjonalistisk-konserative Geert Wilders’ Frihetspartiet i Nederland. Men det samme landskapet har også gitt grobunn for sosialistpartiet SP.

Verdier og økonomi
Magnus Marsdal kritiserer i boken Frp-koden den norske venstresiden for å tillate at økonomiske spørsmål har blitt spilt ut til sidelinjen av den politiske debatten. Han skriver at de artikulerte motsetningsforholdene i politikken ikke lenger er arbeider og kapitaleier, men folk flest og diverse utgrupper. Avpolitisering av økonomien fører til politisering av alt annet, og dirigerer den politiske debatten over til ”verdispørsmål” som innvandring, miljø, strengere straffer og u-hjelp. At denne kategoriseringen er langt ifra uproblematisk, kommer jeg tilbake til senere. Men det interessante her er at Frp-velgere kun er høyreorienterte i verdispørsmålene, mens de i økonomiske spørsmål orienterer seg lengre til venstre enn eliten i arbeiderpartiet.

Ifølge Marsdal er løsningen å få tilbake økonomiske spørsmål tilbake på venstresidens agenda, slik at vanlige arbeidstakere føler seg representert av partiene. En annen løsning for venstresiden kan være å sette andre populistiske verdier på agendaen – verdier som vekker klassebevissthet. Begge løsingene har bidratt til det nederlandske sosialistpartiets plutselige vekst.

Etter at den etablerte venstresiden i Nederland, arbeidspartiet PvdA og til dels grønnvenstre GroenLinks har latt seg presse av nyliberale krefter i samfunnet, har de i flere år stått uten noen analyse av nyliberalismen fra venstresidens ståsted. Under sin regjeringsperiode fra 1989 til 2002 tok PvdA stadig mer avstand fra sine ”røde fjær” med konsepter som ”den tredje vei” og ”lilla Kabinett”. Arbeidspartiet ble derfor stående som et symbol for det bestående, noe høyrepopulisten Pim Fortuyn som fremste kritiker profiterte på. GroenLinks, på den andre siden, har først og fremst blitt profilert som et progressivt miljøparti for folk med høy utdannelse. Utviklingen i de andre venstreorienterte partiene har gjort at sosialistpartiet har kunnet profilere seg som det eneste røde partiet i Nederland. Og SPs valghopp i høst kan tyde på at den etablerte venstresiden har undervurdert velgerpotensialet på venstresiden.

Økonomiske verdier
Motsetningen mellom økonomiske spørsmål og verdispørsmål har altfor ofte blitt stående uproblematisert i den norske debatten. Økonomi og verdier er på ingen måte gjensidig utelukkende. Et spørsmål som for noen er et tydelig økonomisk spørsmål, kan for andre være et spørsmål om verdier. Innvandringsspørsmålet, som for noen oppfattes som ”verdiprat” fra venstresiden, handler for mange om frykt for å miste jobb eller sosial status. Eller kontantstøtten, som for noen betyr familieverdier, betyr for andre eksklusjon fra arbeidsmarkedet. Men ”verdispørsmål” som innvandring, omsorg og miljø kan like godt formuleres som en kritikk av nyliberalismen. Og økonomiske prinsipper som inntektsfordeling kan i aller høyeste grad defineres som verdispørsmål. Det er ikke et enten/eller-spørsmål, men to ulike logikker å argumentere ut ifra.

I Nederland har Sosialistpartiet SP skjønt å utnytte det populistiske potensialet i å definere økonomisk klassekamp inn i en diskurs om verdier. SP har utpekt den økonomiske eliten som hovedfiende, og kastet seg inn i verdidebatten fra et venstreperspektiv. Partileder Jan Marijnissen snakker om normforfallet blant de rike nederlenderne, skatteflyktningene til Belgia og toppledere med høye lønninger.

Fordelen med å appellere til normer og verdier, er at de lettere kan konstruere og kommunisere gruppeidentiteter og fiendebilder enn rasjonelle analyser av hvem som vinner og taper i den økonomiske interessekampen. I den politiske debatten fungerer nemlig den ulike logikken til verdispørsmål og økonomiske spørsmål side om side. Økonomiske spørsmål forstås i lys av verdispørsmål og omvendt.

I Norge i dag blir kritikken av den økende miliardærmakten tolket som utslag av misunnelse. Den blir forstått innenfor rammene av en verdidiskurs – Frps verdidiskurs. For å unngå at høyresidens verdier skal styre folks ryggmargsrefleks, må konkurrerende verdier understøtte venstresidens økonomiske politikk. Det er noe tvers igjennom urettferdig med Frps klassepolitikk, innvandringspolitikk, homopolitikk og hets av alenemødre. Om venstresiden i Norge klarer å ta makten over rettferdighetsnormen, ligger det vel så mye populistisk potensial der å hente som å tilby den sterkeste analysen av nyliberalismen.

Hendene ut av ermene
Terje Søviknes sitter hver uke på ordførerbenken på Amfi kjøpesenter og snakker med folk, ikke til folk. Siden Siv med dei mjuke hendene besøker kriserammede sykehus og Carl I. har besøkt norske kolonier i Spania, vet de hvor skoen trykker. Enn så overfladisk slike pr-stunts virker, er evnen til å vise forståelse og ta folk på alvor en snarvei til suksess – og en måte å holde kontakt med velgerne.

Sosialistpartiet SP har fulgt samme oppskrift. Partileder Marijnissen har reist landet rundt og besøkt alt fra sykehuspasienter til fengselsinsatte. Han er kjent for sin forståelse og evne til å kommunisere rundt folks frykt i arbeidslivet. Forståelsesevnen kan selvsagt tilskrives Marijnissens erfaring som industriarbeider, men Hagen er et eksempel på at slik erfaring ikke er nødvendig for å gi det rette inntrykket.

SP har i tillegg til folkelig appell vist gjennom lokal sosialistisk praksis at de mener alvor. Med slagordet “hendene ut av ermene” har partiet statuert et eksempel gjennom å drive egne helsestasjoner og juridiske hjelpesentre. De mange lokallagene tilbyr hjelp til å søke trygd, fylle ut selvangivelser og liknende. I samarbeid med forskjellige kirker bidrar partiet hjelp til matutdeling til fattige og hjemløse. Gjennom kampanjer for å sette fokus på såpass ulike ting som narkotika, terrorisme, matsikkerhet, genmanipulasjon og barnearbeid har partiet vist at det har mange ben å stå på.

Politisk har SP en ganske begrenset plattform med lite ideologiske føringer. Kjernebegrepene er “verdighet, likeverd og solidaritet”. Den store takhøyden bidrar til at SP har en temmelig variert medlemsmasse, med alt fra kristensosialister, feminister, alterglobalister, fagforeningsaktivister, revolusjonære, husokkupanter osv, men også folk som bare ikke føler seg hjemme i andre partier.

Populistisk potensial
Siden arbeidspartiet PvdA begynte å flørte med nyliberalismen på begynnelsen av nittitallet, har SP skjønt å ta pulsen på sin tid. I 1993 valgte partiet å appellere til samfunnets uforløste sinne mot regjeringen gjennom å rendyrke sin rolle som opposisjonsparti. I stedet for å be velgerne stemme på SP for en bedre fremtid, valgte de å promotere seg selv som en konsekvent radikal motvekt til de andre partiene, en dissidentenes stemme i parlamentet. De valgte seg en rød tomat som logo og slagordet ”stem imot – stem SP”. En slik strategi krever ikke flertall i parlamentet, men klarer seg med selv én representant. Det realistiske ved denne strategien overbeviste nok velgere til å gi SP to mandater i Tweede Kamer i 1994.

Men det finnes grenser for hvor lenge det er gøy å være ensom dissident. De siste årene har SP gått lei av å være så sinte, og i 2002 byttet de ut slagordet med ”Stem for– stem SP”. Denne nye formen for populisme tok utgangspunkt i at den potensielle velgermassen ikke lå til venstre for SP, men var den jevne velger som savnet et reelt alternativ til nyliberal politikk. SP tonet ned de viktigste prinsippunktene, som nasjonalisering av store bedrifter, Nederland ut av NATO og avskaffelse av monarkiet, og fokuserte på saker som var viktig i øyeblikket. En slik viktig sak var kampanjen mot EU-grunnloven våren 2006, som SP var alene på venstresiden om å føre. I denne debatten tok SP igjen pulsen på sin tid og kommuniserte direkte med folks frykt for brutaliseringen av arbeidslivet og tap av politisk kontroll.

EU-spørsmålet betyr for SP det innvandringsspørsmålet er for Frp: debatten som andre bare besvarer med moralisme. Der EU-motstand møtes med anklager om nasjonalisme i Nederland, anklages innvandringskritikerne i Norge for rasisme. Resultatet av at den enorme etterspørselen etter innvandringsdebatt i Norge først og fremst tilbys stigmatiserende merkelapper, er at Frp får fremstå som om de bryter et undertrykkende tabu, igjen og igjen. Den setter premissene for debatten – og tar folks frykt på alvor. Venstresidens moralisme, derimot, bare konsoliderer Frp som et frigjøringsparti.

Likeledes har SP profitert på den banale EU-debatten som fordummet alles tv-skjermer og postkasser våren 2005. Argumenter som ”bare bønder og fiskere er imot EU-grunnloven, og de vet jo ikke bedre” og ”selvfølgelig må vi akseptere å få mindre innflytelse – vi er da et lite land”, har heller bidratt til å styrke motstanden enn å svekke den. Denne diskursen bidro snarere til å skape en gruppeidentitet, en underdogposisjon av EU-motstandere, som ved grunnlovsavstemmingen utgjorde majoriteten av velgerne. Slik ble det til at EU-motstanderne, majoriteten, kun hadde to partier å stemme på, SP og Geert Wilders’ høyrepopulistiske Frihetspartiet (PVV). Ved valget i 2006 var nettopp SP og PVV valgets vinnere, og oppnådde respektive 25 (fra ni) og ni (fra null) mandater i Tweede Kamer. Slik kan man si at SP har knekt Frp-koden, godt hjulpet av de andre venstrepartienes fravær i en populistisk viktig diskurs.

Til tross for at det nederlandske sosialistpartiet på mange måter har vært avhengig av timing og populistisk nasjonalisme, bør venstresiden i Norge ha øynene åpne for hvordan partiet har oppnådd sin solide posisjon. Venstresiden har også mye å lære av Frps mobiliseringskraft, slik Magnus Marsdal også påpeker. Det nederlandske sosialistpartiet viser venstresiden en måte å parere høyrepopulistenes populære oppskrift. Frp-koden må ikke bare knekkes, den må benyttes, fordi den er en oppskrift på valgoppslutning.

Anja Sletteland,
Tidsskriftet Demo, januar 2007

Med begjær skal makten flyttes

Vil du vite hvordan man flytter makt ved hjelp av kommunikasjon? Møt Edward Bernays, mannen som fikk amerikanske kvinner til å begynne å røyke, tross datidens forbud og lykkepinnens assosiasjon til prostitusjon.


Edward Louis Bernays (1891 – 1995) er kjent som en av grunnleggerne av public relations, og for å være nevøen til sin betraktelig mer kjente onkel, Sigmund Freud. Mot en eske sigarer byttet Bernays til seg Freuds General Introduction to Psychoanalysis, og stiftet bekjentskap med den menneskelige underbevisstheten allerede tidlig på tjuetallet. På denne tiden levde resten av USA i den lykkelige tro på at kun rasjonelle vurderinger ligger til grunn for handling, eller shopping, som det heter på amerikansk. For en amerikansk kommunikasjonsgründer var det umiddelbare spørsmålet ”hvordan kan jeg tjene penger på dette”. Svaret var en formel som skulle endre det amerikanske folks konsumvaner i lang tid.
Produktreklame var selvsagt ikke noe nytt på Bernays’ tid, vi snakker jo om selveste Amerika. Men før Bernays kom på banen, viste reklamen i USA bare varenes praktiske funksjon og hvor de var å få kjøpt, uansett om det gjaldt strømpebukser eller biler. For som alle visste, hadde borgerne alltids behov for praktiske hjelpemidler i hverdagen.

Med psykoanalysen i baklommen gikk Bernays strategisk til verks for å endre amerikanernes måte å tenke på produkter. USA måtte endres fra et behovsamfunn til et begjærsamfunn. Borgerne måtte trenes opp til å begjære, og verktøyet for å manipulere massene lå i Freuds teorier.

Tilbake til dette med røyking. Gjennom psykoanalytiske begreper fikk Bernays introdusert amerikanske selskaper for hvordan man kunne få folk til å ønske seg ting de strengt tatt ikke hadde behov for. Gode råd var kjærkomne for presidenten i American Tobacco Coorporation, George Hill, siden forbudet for kvinner å røyke i offentligheten halverte markedspotensialet for sigaretter. Bernays var raskt på sporet etter hovedutfordringene, som var at sigaretter var assosiert med mannlig dominans og at røykende kvinner hadde lav status i samfunnet. Han bestemte seg for å relansere sigaretten som ”frihetens fakkel” – et symbol på å utfordre penismakten. Budskapet var ikke vanskelig å selge inn til suffragettene, som ble sigarettens fremste fanebærer. Og vi vet jo hvordan det gikk: kvinner flyttet makten på røykestatistikken – men slet litt med å slutte mens leken var god og røyking enda var sunt og stilig.

Mange av de klassiske PR-metodene vi kjenner i dag ble introdusert av Bernays på tjuetallet. Ideen var å knytte konsumpsjon til en ønsket identitet – å uttrykke ens egenart gjennom valg av antrekk, hatt og vaskemiddel. Bernays var den første som begynte å knytte produkter til filmstjerner og andre ikoner. Han var den første som introduserte produktplassering på film og teater, og den første til å ha motevisninger på kjøpesentre. Ikke minst var han den første til å bruke psykologer og andre eksperter til å si at ”dette produktet er bra for deg”, for så å insistere på at de ikke hadde noe med produsenten å gjøre. Bernays var også først ute med å markedsføre biler som et symbol på mannlig seksualitet. Ideen var så vellykket at bilbransjen aldri har tenkt en kreativ tanke siden. På samme måte som hjørnesteinsbedrifter sjelden har særlig innovasjonskraft på tross av romslige budsjetter, oppstår geniale ideer sjelden uten motgang. Men motgang var det nok av i PR-konseptets tidlige dager.

Begrepet public relations ble først introdusert som en eufemisme for propaganda, som allerede i mellomkrigstiden var så ideologibefengt at særs kreative tiltak ble iverksatt for at konseptet skulle fremstå som noe annet. I eksil fra offentligheten vokste PR frem som reklamesjangerens langt mer effektive lillebror, som tross utstrakt bruk av lyssky virkemidler ble stående som den mest troverdige og etiske formen for massekommunikasjon.

Edward Bernays var en av USAs mest innflytelsesrike menn på 1920-tallet. Børskrakket i 1929 satte imidlertid en stopper for moroa, da folk sluttet å kjøpe ting de ikke hadde behov for. Kanskje hadde spørsmålet om uintenderte konsekvenser trengt en egen PR-rådgiver på lik linje med psykoanalysen. Bernays var nemlig den første som introduserte tanken om at vanlige mennesker burde investere i aksjer, og millioner av amerikanere fulgte hans råd. Før konsumentborgerens begjær for symboler hadde blitt dyrket frem, var det jo vanskelig å friste folk til å kjøpe papirer fulle av kråketær.

Anja Sletteland, juli 2008

En verden – en drøm

Kina viser både statisk og dynamisk muskelstyrke som stormakt på flere arenaer enn den olympiske. Promotering av kritisk kinesisk samtidskunst overfor vesten skal signalisere at Kina moderniseres og er på vei mot større ytringsfrihet for intern opposisjon. I realiteten styres de kinesiske kunstnerne nå av to sterke krefter: kinesiske myndigheter og det vestlige markedet.

Promotering av kunst som understøtter den nasjonale ideologien er sentralt når et land skal bygges opp som politisk stormakt. Amerikansk abstrakt kunst ble under den kalde krigen promotert for å snu USAs image fra ukultivert redneck til en verdig leder, og ikke minst for å gjøre kunsten politisk ufarlig i egne rekker. Både sovjetisk og tysk sosialrealistisk kunst var sentrale i å produsere nasjonale fortellinger for å bygge enhet utad og stolthet innad. Stormaktene under 1800-tallets imperialisme kappet ikke bare om kolonier, men også om å vippe konkurrentene av pinnen den mest imponerende monumentalkunsten.

Kina har lange tradisjoner for maktstrategisk kunstpolitikk. Under Maos regime var kunstnernes primære funksjon å skildre Formannens drøm om Staten. I dag produseres det fortsatt mye sentimental partipropaganda for det kinesiske publikummet, men på den internasjonale arenaen har den voksende stormakt et annet kunstnerisk budskap: Kina har blitt modernisert og er klart for å delta i den Første verden.

I fjor sommer besøkte jeg en utstilling av kinesiske samtidskunstnere, Half-Life of a Dream, på San Franisco museum of modern art (SF Moma). Utstillingen kommenterte OL-slagordet ”one world, one dream”, og viste med en rekke kunstverk at Østen ikke lenger er rød, fremtiden ikke lenger er ung og den dødeste av alle er Mao Tse-Tung.

For å kunne invitere seg med i Vestens gode selskap, har Kina på tatt oppgjør med det som holder Kina utenfor, nemlig mangelen på ytringsfrihet, om enn på et lite felt. Oppgjøret innebærer at en del regimekritisk kunst ikke blir bare tolerert, det blir eksportvare. Kanskje litt underlig, kan man si, at en stat å posisjonerer seg internasjonalt på økt ytringsfrihet, når det samtidig innebærer at staten legger føringer på hvem som får snakke og hva de får si. Men vel så stor innflytelse på kunstens innhold som statlig sensur og dertil tilhørende kunstnerisk selvsensur, har det vestlige kunstmarkedet. Etterspørselen er ikke direkte avgjørende hvilken kunst som produseres, men den styrer trender, hva som promoteres, og hva som blir kjent. Og det vestlige markedet etterspør ufarlige klisjeer.

Half-Life of a Dream er laget på oppskrift etter vestlig modernisme. Den overfladiske Duchamp-Warholske kunstens politiske potensial strekker seg kun til å sette saker på dagsorden. Men det er ingenting kontroversielt ved å påpeke mangelen på ytringsfrihet i Kina. Den døren er slått ned for lenge siden, og det vestlige kunstmarkedet oppfordrer ikke akkurat til å ta steget videre. Hvis ikke maktens og ytringsfrihetens natur utforskes – hva de betyr for hvilke historier som fortelles og hvilke som utelates, hvordan sensuren føles samt hvem som taper på det og hvordan, blir kritikken for vag til å ha noen funksjon.

Skal man tro norske journalister i Kina t tiden rundt Beijing-OL, dreier Kinas brudd på ytringsfriheten seg først og fremst om å begrense vestlige mediers tilgang til sensitive arkiver. I vesten føler vi oss overlegne fordi vi tror vi har kjempet oss til våre rettigheter. Sannheten er at vi selv ikke forstår hva ytringsfrihet betyr, fordi vi selv tar det for gitt, og heller ikke er interessert i å lytte til dem som kan lære oss noe.

Som strategisk opinionsdiplomati overfor et vestlig publikum som liker å bedras, var utstillingen på SF Moma vellykket. Selv om utstillingen er tømt for politisk brodd og har statlig godkjent-stempel, feires den som en seier for kinesernes ytringsfrihet. ”En verden, en drøm” er i dette tilfellet en treffende beskrivelse av tingenes tilstand enn et pompøst slagord. Når det vestlige samtidskunstmarkedet får bli målestokken for hvilke kulturuttykk som driver verden fremover, samles vi alle i status quo.

Anja Sletteland
Oppdatert versjon, opprinnelig skrevet august 2008