I klimaskeptikerens hjerne
Det spiller ingen rolle hvor entydig klimaforskningen er, så lenge den oppfattes som et politisert eliteprosjekt.
Er manipulasjon av grafer, hemmelighold av datasett og utfrysning av faglige motstandere nok til å svekke tilliten din til klimaforskning? Det kommer an på hvem du er. I november 2009 ble serveren til britiske University of East Anglia hacket, og flere tusen dokumenter og e-poster mellom klimaforskere lagt ulovlig ut på nettet. Blant e-postene ble det funnet korrespondanser om hvordan noen forskningsresultater kunne blåses opp for å virke mer dramatiske, og om hvordan en mindre overbevisende undersøkelse kunne holdes unna offentligheten. Like etter ble det avdekket feil i en teori FNs klimapanel (IPCC) hadde publisert om Himalayas isbreer, og IPCC, som vurderer og kommer med politikkanbefalinger basert på klimaforskning, ble trukket inn i skandalen. Såkalte klimaskeptikere brukte hendelsen som bevis på at hele klimaforskningen er noe lureri, og mediene parerte med å kalle den opp etter en av verdens mest kjente politiske skandaler. ClimateGate ble ifølge BBC en sentral kilde til at FNs klimaforhandlinger i København brøt sammen måneden etter.[i] Senere har tre uavhengige granskingskommisjoner frifunnet klimaforskerne, men det er en annen historie. Denne historien handler om hvorfor hendelsen fikk så stor politisk betydning.
Et tydelig mønster
Etter ClimateGate og bruddet i klimaforhandlingene var det store forskjeller i hvordan folk hadde oppfattet det som hadde skjedd. Ifølge TNS Gallups Klimabarometer gikk andelen Frp-ere som var helt eller delvis enig i at klimaendringene er menneskeskapt, ned fra 53 til 40 prosent etter klimaskandalenes høst. SV-ere derimot, lot seg ikke rokke: 95 prosent var overbevist om at klimaendringene er menneskeskapt, både før og etter ClimateGate. Det var også store forskjeller i hvilken tillit folk hadde til FNs klimapanel (IPCC). Etter ClimateGate hadde 53 prosent av Frp-erne fått mindre tillit til IPCC enn de hadde fra før. Ikke at det var så mye å miste; det var bare 7 prosent som hadde noen særlig tillit til dem i utgangspunktet. På den andre enden av skalaen rapporterte bare 22 prosent av SV-erne at deres tillit til IPCC var svekket, og hele 69 prosent hadde stor tillit til klimapanelet fra før. Det er en velkjent sak at klimasaken, som har venstresidens SV og høyresidens Venstre som fremste fanebærere, ikke følger den tradisjonelle høyre-venstreaksen. ClimateGates innvirkning på folks oppfatning av hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte, fulgte heller ingen tydelig høyre-venstre-dimensjon: SV-ere og Frp-ere skilte seg tydelig fra alle respondentene med andre partitilknytninger. Der SV-erne var urokkelige i sin tro og mange Frp-ere kastet seg på kritikken, svarte alle de andre ganske likt: De ble bittelitt mer skeptiske etter ClimateGate.[ii]
Poenget her er ikke hvem som har rett og hvem som tar feil. Spørsmålet er hvorfor akkurat SV-ere og Frp-ere tillegger en hendelse som ClimateGate så ulik betydning. Det skyldes neppe at SV-velgerne har en medfødt doktorgrad i klimatologi, mens Frp-erne ikke vet bedre. De fleste av oss kjenner klimaforskning utelukkende som vanlig hverdagskunnskap, ervervet gjennom massemedia. Den ensomme isbjørnen på et flytende isflak ser bare helt annerledes ut gjennom SV-briller enn gjennom Frp-briller, fordi de respektive gruppene sorterer kunnskapen inn i ulike forklaringsmodeller. For mange Frp-ere representerte ClimateGate et etterlengtet oppgjør med kunnskapseliten.
Klimakamp som klassekamp
Klassekampen er ikke over, men den har tatt en ny vending: Arbeiderklassens vrede har flyttet seg fra den kapitalistiske eliten til kunnskapseliten, skriver sosiologene Olve Krange og Ketil Skogen i den nye antologien Klassebilder.[iii] Arbeiderklassens motstand handler om en opplevelse av at den utdannede middelklassen har tatt monopol på hvilken kunnskap som regnes som nyttig og verdifull. Den folkelige, praktiske kunnskapen har blitt plassert i en underordnet posisjon i forhold til «skrivebordskunnskapen»: vitenskapen og den formaliserte ekspertkunnskapen. I dag finnes det vitenskapelig kunnskap om det meste som angår folks hverdagsliv, og innenfor hvert livsområde finnes det eksperter som vil forandre folks verdier, oppfatninger og livsstil. Vi kan kalle denne prosessen for vitenskapens kolonisering av livsverden, for å supplere Habermas’ moderniseringsteori: Det er ikke bare kommersialisering og byråkratisering som skaper meningstap hos folk, men også de lukkede kunnskapsfeltene som går rett over hodene på dem. Ingeniører, planleggere, helseeksperter, psykologer, oppdragelsespedagoger, arkitekter, økonomer og andre eksperter forvalter ikke bare «den rette kunnskapen»; de har tilsynelatende direkte tilgang til media og institusjoner som kan sette kunnskapen i verk. I dette klassebildet fremstår den utdannede middelklassen som den nye overklassen. Selv om kunnskapseliten åpenbart har mindre makt enn den økonomiske eliten, utøver den en synligere og mer aggressiv form for makt: Den «jobber med å tre sin middelklassekultur ned over hodene på folk».[iv]
Når folk aktivt velger å ikke tro på det de hører, kommer det ofte av en følelse av at noen prøver å påvirke dem. Å yte motstand er en naturlig reaksjon når man blir utsatt for makt. Motstanden mot kunnskapselitens makt handler ikke om å organisere seg i kollektivt opprør, men snarere om å avvise kunnskapen man oppfatter som hegemonisk, og insistere på at det man selv kan og vet, er like bra.[v] Hensikten med motstanden er ikke nødvendigvis å ta over definisjonsmakten, men å oppnå autonomi, en følelse av egenverd, gjennom å ikke la seg «indoktrinere». Er man i opposisjon til klimaekspertene, lytter man heller til alternative forklaringer, som for eksempel at disse klimaendringene er skremselspropaganda satt ut av «eliten», typisk «der borte i Oslo», for å kontrollere forbruket til vanlige folk. Slik alternativ kunnskap som blomstrer i grupper med lite definisjonsmakt kalles skjulte skript, og lever stort sett på folkemunne. Et kjennetegn på skjulte skript er at de tilbyr alternative forklaringsmodeller til dominante skript, som forklarer verden ut ifra elitenes perspektiv.[vi] Men hva man oppfatter som et dominant skript, henger sammen med hvilke grupper man oppfatter som dominerende. Der en typisk Frp-er vil peke på kunnskapseliten som dominerende, vil den typiske SV-eren stille seg i opposisjon mot for eksempel oljeindustriens forklaringsmodeller.
En skeptikers hjernestruktur
En nøkkel til å forstå hvorfor folk oppfatter den samme informasjonen så ulikt, er hvilke narrative mønstre de sorterer kunnskapen inn i. Hvorfor blir noen aldri overbevist av våre gnistrende argumenter? Er de dumme, irrasjonelle, eller har de lumske motiver? Et svar ligger i hvordan hjernen behandler ny informasjon. Ifølge kognitiv teori utvikles narrativer og andre forklaringsmodeller man lærer gjennom livet, til en del av hjernens fysiske struktur.[vii] Forklaringer som strukturerer hvordan vi tenker, er lokalisert i hjernens synapser, eller kontaktpunkter i nervesystemet. Når vi presenteres for ny informasjon, må den passe inn i disse forklaringene, ellers vil ikke hjernen ta den imot. Avvisningen av informasjon kan foregå på flere måter, som at hjernen ikke får den med seg, ikke forstår den, eller sorterer den inn i helt andre forestillinger, som hvilke motiver noen har for å formidle den.[viii] Når folk får servert en historie, er det altså ikke bare budskapet de tar stilling til, men også fortelleren. Hvis et budskap ikke stemmer overens med verden som de kjenner den, kan de også miste sin tiltro til den som formidler det.[ix] Uansett hvor rett man skulle ha, nytter det altså ikke å dytte på folk kunnskap de har satt seg i forsvarsposisjon mot.
Det er ikke tilfeldig at ClimateGate traff så ulike nerver hos Frp-ere og SV-ere. Ifølge Krange og Skogen er det norske samfunnet splittet i to motstridende kunnskapsparadigmer, det pedagogiske og det produktivistiske. Der det pedagogiske paradigmet er knyttet til utdanning og sosial mobilitet, har det produktivistiske paradigmet blitt formet innenfor kapitalismens maskinrom. Gjennom å tilhøre ulike økonomiske avhengighetsstrukturer, har folk som lever i de to kunnskapsparadigmene utviklet forskjellige fortolkningsrammer og verdisett.[x] De tydeligste representantene for de to kunnskapsparadigmene i norsk politikk er SV og Frp, mens de andre partiene har en noe mer blandet velgersammensetning. Frp har ikke bare en klar forankring i det produktivistiske paradigmet, men definerer seg ofte i opposisjon til en stråmann av kunnskapseliten, som består av bedrevitende, skoleflinke, feminine middelklasse-SV-ere. Tilsvarende definerer mange SV-ere seg i opposisjon til en Frp-stereotypi av rasistiske, dumme, SUV-kjørende mannssjåvinister. Samtidig har store deler av kunnskapseliten fått for seg at de både utgjør majoriteten og er et ideal for alle andre, selv om bare 31 prosent av befolkningen i Norge har høyere utdanning, og kun 5,5 prosent har mastergrad eller tilsvarende.[xi] Men noe ideal er de neppe. Flertallet av Frp-velgerne tilhører det som innenfor et produktivistisk paradigme kan kalles arbeiderklassen, men det er ikke denne interesseposisjonen som mobiliserer dem til valgurnene. Det som samler dem, er snarere at de opplever seg som «folk flest»; de som ikke er blant eliten, og heller ikke prøver å bli det. Frps politikk reflekterer også et ønske om å redusere kunnskapselitens makt, blant annet gjennom å kutte ned på offentlige utgifter, som finansierer store deler av middelklassens lønninger, og gi pengene til disse «folk flest» gjennom skatteletter. Det er ikke tilfeldig at Frps velgere til dels korresponderer med den store gruppen klimaskeptikere, som har etablert en alternativ fortelling, et skjult skript, om hvor kunnskapen om klimaendringer kommer fra, og hva den representerer.
Motstandsrefleksen
Helt siden FNs klimapanel (IPCC) ble opprettet på 80-tallet har det vokst frem en internasjonal bevegelse av klimaskeptikere, en omfattende allianse av næringslivsaktører innen oljeindustrien, kristne kreasjonister og nevnte «folk flest». Klimaskepsis bunner i flere ulike sett av argumenter: om klimaendringene faktisk finner sted, om de er menneskeskapte eller naturlige, om klimaforskningen er til å stole på, og om velferdsgevinsten ved petroleumsøkonomien veier opp for skadeeffekten av klimaendringene. De senere år har klimaskeptikerne til dels endret argumentasjon. I stedet for å hevde at påstanden er usann, er de blitt mer opptatt av å markere motstand mot politiske tiltak som skal begrense effektene av klimaendringene.[xii] Felles for de ulike argumentene mot klimaforskning er at de leses inn i et maktnarrativ, der en mektig elite styrer kunnskapen om klimaet, og bruker den for å skape samfunnsendringer i tråd med egne verdier og interesser. Ettersom klimaforskningen oppfattes som et dominant skript, skrives de som forfekter denne kunnskapen ofte inn i de skjulte skriptene, der de diskrediteres, latterliggjøres eller tillegges en illegitim makt. Slik plasseres et helt kunnskapsfelt, og forskerne som produserer det, inn i et narrativ om kunnskapsimperialisme.
Klassedimensjonen er snarere et eksempel enn en uttømmende forklaring på hvorfor folk velger å tro på ulike typer kunnskap. Hvilket kunnskapsparadigme vi opererer innenfor til daglig, har mye å si for hva vi velger å tro på; men motstand mot det som oppfattes som etablert kunnskap, finnes i alle sosiale lag. Vi inngår alle i mange forskjellige maktrelasjoner og utsettes for informasjon som vi velger å tro på eller avvise. Men det avvisning av kunnskapsfelt har til felles, er den samme dynamikken: Når andre gruppers perspektiv oppfattes som dominerende, er den umiddelbare reaksjonen å sette seg i opposisjon. Hvem denne «andre» er, kommer an på hvilke maktrelasjoner man er oppmerksom på i øyeblikket. Kunnskapsmakt er bare en av mange mulige maktstrukturer man kan fokusere på, som for eksempel sentrum-periferi, arbeidsgiver-arbeidstaker, nord-sør, mann-kvinne, storesøster-lillebror. Blir man opptatt av en slik maktrelasjon, er det lett å glemme alle de andre. Et typisk eksempel her er deler av arbeiderklassens begeistring for Frp, den fremste fanebæreren for en nyliberal politikk som først og fremst tjener arbeidsgiveres interesser. Narrativet om kunnskapselitens makt hindrer et like reelt interessefellesskap fra å mobilisere sammen, nemlig arbeiderklassen og middelklassen. Når gruppene splittes i synet på kunnskap og verdier, skygger det for å erkjenne at de har svært mange felles interesser og utfordringer.
Det store kunnskapsoppgjøret
Forestillingen om at kunnskapseliten og den dominerende forskningen utgjør maktfaktorer man skal beskytte seg mot, har fått både et språk og ivrige talspersoner i offentligheten det siste året. Narrativet lå ikke bare til grunn for ClimateGate, men også for Frps angrep på kultureliten før stortingsvalget i 2009 samt Hjernevask og den opphetede debatten som fulgte i kjølvannet av serien. I motsetning til ClimateGate som bare ble et symbol på kunnskapselitens ufortjente herredømme, var dette et hovedtema i Kultureliteoppgjøret og Hjernevask.
«Det er galt når kulturlivet blir styrt av en elite,» var Siv Jensens begrunnelse for å peke ut kultureliten til hovedfiende i valgkampen i 2009.[xiii] De offentlige bevilgningene til kultur ble en viktig symbolsak for partiet som skulle føre Folkets sak mot Eliten. «[V]i er jo det mest grunnleggende demokratiske partiet som finnes – vi er jo opptatt av (…) at folk flest skal definere hva de mener er god eller dårlig kultur. Det skal ikke sitte en liten fiff på toppen og ta det valget på vegne av oss andre,» sa Siv Jensen.[xiv] Selvsagt ble det rabalder, for det norske kulturfolket oppfatter ikke seg selv som en «liten fiff på toppen»; de oppfatter snarere Frp som en stor og truende makt som kan styre deres fremtid inn i det uvisse.
Kulturpersonligheter over det ganske land svarte med et opprop mot Frp på den nå avviklede nettsiden Kulturkampen.no. Oppropet vakte stor oppsikt. Over hele det politiske spekteret var det mange som mente at Kulturoppropet virket mot sin hensikt, og snarere var en gavepakke til partiet. «Jeg vil rette en stor takk til de som ble med på det kampoppropet mot Frp,» sa daværende informasjonssjef i Frp, Mazyar Keshvari.[xv] Han var sikker på at kulturkjendiser som uttaler seg foraktfullt og nedlatende om Fremskrittspartiet, bidro til at partiet fikk flere velgere. En som tidligere har påpekt dette paradokset, er Harald Eia. «Fordømmelsen av Frp bidrar til å gi Frp den offerrollen partiet vil ha,» uttalte Eia allerede i 2007: «Det opprettholder synet på at det finnes en rådende maktelite i Norge som ikke er mottakelig for motargumenter, og at Frp utfordrer dette hegemoniet.»[xvi] Harald Eia brukte det samme narrativet for å få støtte til sitt eget kunnskapspolitiske prosjekt, da han noen år senere satte i gang med TV-serien Hjernevask. Hjernevask-serien var regissert for å skape sympati for en bestemt type kunnskap gjennom å spille på narrativet om at en mektig elite styrer forskningen i Norge. Det finnes nok flere årsaker til at Hjernevask slo så godt an, som at temaet arv og miljø er lett å sette seg inn i, og at biologiske forklaringer appellerer til folk som oppfatter likestillingen og andre samfunnsendringer som truende. Men selve narrativet om at noen andres kunnskap er dominerende, gjorde tematikken aktuell og samfunnsrelevant, fordi det er et mønster de fleste kjenner igjen fra sine egne liv.
ClimateGate, Kultureliteoppgjøret og Hjernevask har mer til felles enn å være motivert av en forestilling om at en mektig elite styrer samfunnsutviklingen. De har alle fungert som kanaler for å sluse dette skjulte skriptet fra pauserommet eller middagsbordet og inn i offentligheten. Skjulte skript kan bevege seg fra sin skjulte tilværelse, fra «backstage» til «onstage», når forholdene ligger til rette for det, gjerne ved hjelp av ideologer som klarer å formidle saken på en sofistikert måte.[xvii] ClimateGate, Kultureliteoppgjøret og Hjernevask fylte nettopp en slik funksjon. Det er langt ifra første gang noen har stilt spørsmål ved klimaforskningen i offentligheten, men etter ClimateGate var det mange kritikere som fikk vann på mølla. Plutselig var skepsisen aktuell nok til å få innpass i debattsidene, og tungtveiende nok til at klimaskeptikerne måtte bli tatt seriøst. Etter ClimateGate og Hjernevask har forskningskritikk blitt en døråpner for høyrepopulistiske ideer, fordi det inngår i et etablert narrativ om frigjøring fra Makta.[xviii]
Maktparadokset
Det paradoksale med denne motstanden er at den ikke retter seg mot den kunnskapen som har mest makt, men den som er mest synlig i media. Forskere og andre som uttaler seg offentlig, er fritt vilt i uformelle samtaler og sosiale medier. Alt de sier, plukkes fra hverandre, plasseres eller kasseres. Og det handler ikke bare om uenighet: Folk hadde neppe brydd seg like mye om de oppfattet ekspertuttalelsene som noen tilfeldige personers synspunkter. Meninger som reflekteres i mediene har det med å bli forvekslet med selveste samfunnsutviklingen, og dens målbærere som representanter for Makta. Men hvilke meninger som kommer på trykk, er en dårlig indikasjon på hvilke ideer som har hegemoni. Symptomatisk nok kaller PR-byrået Geelmyuden.Kiese media for «tapernes arena»: Outsidernes eneste mulighet til å nå målgruppen for sitt budskap. Det er nemlig sjelden i mediene beslutninger tas og kunnskap blir til makt. For å forstå hvordan kunnskapen påvirker samfunnsutviklingen, må man se på hvordan den fungerer i institusjonene som implementerer den: Det kan være alt fra helsevesenet, utdanningssystemet, finanssektoren, straffesystemet, renovasjonsetaten, trossamfunn, bedrifter og organisasjoner, til familier. Hver institusjon definerer hvilken kunnskap som gjelder og hvordan den brukes, gjennom daglige rutiner, arbeidsmåter og sosiale hierarkier. Forskere og andre som benytter media som kanal, derimot, er gjerne de som står utenfor institusjonene som til daglig definerer hva som er riktig og viktig, og ikke har noen annen arena for å komme med sine innspill. Likevel er det den synlige forskningen med tydelige målbærere som oppfattes som dominerende.
Et eksempel på dette maktparadokset er spørsmålet om arv og miljø, som Hjernevask-serien har tegnet et vrengebilde av. Hele fundamentet for serien var at biologiske og genetiske forklaringer ikke slipper til i Norge. Men på spørsmål om hvorfor de er homofile, omsorgsfulle eller dårlig i matte, var representantene for «folket» i programmet kjappe med å vise til genetiske disposisjoner. Hvordan kan det ha seg at folk flest er så innforstått med kunnskap som har blitt sensurert bort, tiet i hjel og frosset ut av samfunnet? Er det fordi de smugleser medisinske, nevrologiske og psykologiske tidsskrifter fra et svartebørsmarked for motstrømsforskning? Nei. Det er fordi genetiske og andre biologiske forklaringer er så innarbeidet i den daglige informasjonsstrømmen at man knapt legger merke til den. En av de fremste kildene til kunnskap om menneskekroppen og spørsmålet om arv og miljø, er legevitenskapen. Medisinsk forskning har direkte innflytelse over en mektig samfunnsinstitusjon som griper inn i svært mange menneskers liv, nemlig helsevesenet. Folks tilgang til medisinsk kunnskap er først og fremst gjennom faglige autoriteter som leger, helsepersonell og apotekere. I denne informasjonsstrømmen er det lite som tyder på at biologiske og genetiske forklaringer er tabu. «Det ligger i familien» er en så etablert forklaringsmodell på legekontoret, som på skolen og i idretten, at man virkelig må stålsette seg for å unngå å få med seg at arv spiller en rolle for hvem vi er. I denne informasjonsstrømmen stikker man seg tydelig ut om man argumenterer imot.
Klimaforskning: makt eller synlighet?
Noe av motstanden mot klimaforskningen kommer av det samme maktparadokset. Det er ingen tvil om at klimaendringene er synlig i samfunnet i dag. Og det er ikke bare media som sprer kunnskapen: Innenfor mange viktige samfunnsinstitusjoner er det i dag nesten konsensus om at klimaendringene er antropogene (menneskeskapte), og at det haster med å finne løsninger. Klimaforskning har fått en enorm definisjonsmakt over mange kunnskapsfelter: Hovedtyngden av miljøforskning i dag relaterer seg på en eller annen måte til klimaet. Klimapolitikk har inntatt en naturlig posisjon i samfunnsvitenskapelige disipliner. Markedsføringsfaget har en egen miljødisiplin, noe som har bidratt til at de fleste varekategorier i dag har miljøvennlige alternativer. Og ja visst; det foregår mye innovasjon innenfor energibesparende teknologi. Men på grunn av denne synlige innflytelsen, er det mange som glemmer at klimaforskningen og miljøbevegelsen faktisk kjemper mot vindmøller. Den globale oppvarmingen har bidratt til at mange sårbare områder i verden står i konstant fare for naturkatastrofer. Vi flyr som aldri før, og det måtte en finanskrise til for å snu trenden med å kjøre stadig større og mer bensinslukende biler. Miljøpartiene SV og Venstre har gått drastisk tilbake i oppslutning etter at klimakrisen kom på den politiske agendaen for fullt i 2008. Folkelig motstand mot inngrep i naturen står i veien for en konstruktiv debatt om fornybar energi. Selv om ClimateGate-forskerne ble frifunnet, utgjorde hendelsen et alvorlig tilbakeslag for hele klimaforskningsfeltet, og FNs legitimitet i klimaspørsmål har blitt svekket internasjonalt. Når forskningen har såpass entydige kort på hånden, burde det være mer overraskende at den implementeres så langsomt, enn at den har fått så stor innflytelse. Eller for å si det sånn: Skal man først sette seg i opposisjon mot Makta, er klimaforskningen en temmelig overdrevet fiende.
Kunnskap får makt når den omsettes til løsninger, og klimaendringene kan ikke løses av kunnskapseliten. For at klimaforskningen skal få direkte konsekvenser, er det mange institusjoner som må trekke i samme retning. I dag er klimaforskningens viktigste kamparena FN, som utvilsomt er en betydningsfull aktør. Men i klimaspørsmålet er FN faktisk en outsider: FN har ikke direkte makt over medlemslandene, og er prisgitt samarbeidsvilje hos opinionen, myndighetene og næringslivet i hvert enkelt land. Og det er der problemet faktisk må løses. Klimakampen krever at alle institusjoner og personer som bidrar til klimaproblemene eller har makt til å iverksette endringer, er overbevist om at problemene er reelle og løsningene vil virke. Men veien dit er lang. Sterke aktører innenfor næringslivet, politikk og forvaltning har interesse av å opprettholde status quo, og har i dag nok av argumenter å ty til. Ettersom klimaskepsisen ikke har fått makt over institusjoner som IPCC, har skeptikerne henvendt seg til media. I USA har mediekampen kommet langt: Skeptikerne har oppnådd en rolle som den sunne motvekten mot mainstream-forskerne. I dag gir halvparten av medierapportene spørsmålet om klimaendringene er menneskeskapt eller ikke, lik vekt, selv om de klimaskeptiske forskerne utgjør et lite mindretall. Dette har bidratt til at hele 48 prosent av amerikanerne i dag tror klimaendringene er overdrevet, en økning fra 31 prosent i 1997, da amerikanske Gallup første gang stilte spørsmålet.[xix] Etter ClimateGate har klimaskepsisen fått en posisjon også i norske medier, og endret rammen klimaendringene diskuteres innenfor.
Alle som er bekymret for klimaendringene, kan ha mye å lære av ClimateGate, Kultureliteoppgjøret og Hjernevask. All kunnskap kan oppfattes som politisert om den tas til inntekt for en interesseposisjon eller (klasse)identitet. Narrativet om at kunnskapseliten og den dominerende forskningen utgjør maktfaktorer man skal beskytte seg mot, bidrar til å svekke klimaforskningens mulighet til å fremme reelle endringer. Så lenge klimakampen får fremstå som et eliteprosjekt, vil det være legitimt å stå imot. Men hvis man vil at folk skal endre måten de lever, at bedrifter skal legge om praksiser og politikere skal endre politikk, må man ha alle sammen med på laget. For å få det til, må identitetskonflikten mellom kunnskapseliten og «folk flest» brytes. Kollektive løsninger krever at man fokuserer på det man har til felles, ikke det som splitter.
Litteratur
Dahlgren, K og Ljunggren, J. (red.) Klassebilder. Ulikhet og Sosial Mobilitet i Norge. Universitetsforlaget, Oslo
Hopkins, M. 2007. Climate change 2007: Climate sceptics switch focus to economics. Nature 445, 582–583. http://www.nature.com/nature/journal/v445/n7128/full/445582a.html
Krange, O og Skogen, K. (2010). «Middelklassemakt? Nei Takk! Et Essay om Kulturell Motstand.» I Dahlgren, K. og Ljunggren, J. (red.) Klassebilder. Ulikhet og Sosial Mobilitet i Norge. Universitetsforlaget, Oslo
Lakoff, G. 2008. The Political Mind: Why You Can’t Understand 21st Century with an 18th Century Brain. Penguin Books, New York.
Lakoff, G. 2004. Don’t Think of an Elephant! Know Your Values and Frame the Debate. Chelsea Green Publishing, Vermont.
Listhaug, S. 2010. Noe er gått galt. Aftenposten 28. juni 2010.
Scott, J. 1990. Domination and the Art of Resistance: Hidden Transcripts. New Haven: Yale University Press
TNS Gallups Klimabarometer: http://www.tns-gallup.no/?aid=9083168
Young, K.G. 1987. Taleworlds and Storyrealms. Martinus Nijhoff Publishers, Dordrecht, Nederland
Noter:
[i] http://www.webcitation.org/5maZrjyf5
[ii] TNS Gallups Klimabarometer 2/2009 og 1/2010: http://www.tns-gallup.no/?aid=9083168
[iii] Dahlgren og Ljunggren 2010
[iv] Krange og Skogen 2010: 164.
[v] Krange og Skogen 2010
[vi] Scott 1990
[vii] Lakoff 2004; 2008
[viii] Lakoff 2004
[ix] Young 1987
[x] Krange og Skogen 2010
[xi] http://www.ssb.no/vis/magasinet/slik_lever_vi/art-2006-09-14-01.html
[xii] Hopkin 2007
[xiii] http://www.dagsavisen.no/kultur/article424079.ece
[xiv] http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/valg09/kultureliten-mot-frp-2802004.html
[xv] http://www.abcnyheter.no/node/92216
[xvi] http://www.nrk.no/kultur_og_underholdning/1.2253231
[xvii] Krange og Skogen 2010
[xviii] Frp har for eksempel brukt narrativet om kunnskapsmakt for å argumentere mot likestillingen ved å peke på kjønnsforskningens innflytelse, og mot «myke» verdier i straffesystemet gjennom å vise til kriminologifagets innpass i kriminalomsorgen.
Anja Sletteland 