Så lenge vi tror at multikulturalisme er majoritetens verdier og anti-islamismen et utskudd, fortsetter vi å legitimere aggresjonen.

«Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et folk.» Jens Stoltenberg har den siste uken steget fra å være en ganske ordinær statsminister til å være vår nye Landsfader. Han var ikke i tvil om hva terrorhandlingen i Oslo massakren på Utøya handlet om – det var et angrep på en samlet nasjon og våre samfunnsverdier, det frie ord og demokrati. Ikke uten grunn vekket han stolthet hos det norske folk. Samholdet lettet mye av sjokket og sorgen under et ubegripelig kollektivt traume.

Det er likevel noe som skurrer med denne fortellingen. Hvis hele Norge har blitt angrepet, hvem er egentlig fienden? En utbredt forklaring er at terroristen er en gal enkeltperson med ekstreme holdninger. Noen som ikke hører blant oss, men som står utenfor det norske fellesskapet og vårt verdisyn. Jeg vet ikke om noen utenfra måtte si det først. Men midt oppi samlingsfortellingen var det ikke mye plass til å tenke over hvem «vi» er, og hva som er norske verdier.

Midt iblant oss

«Politiske forbrytelser utføres aldri i et ideologisk tomrom. Det finnes alltid et rammeverk av ideer som dyrker frem hatet, avler fiendebildene og motiverer volden.» I sin kommentar i Svenske Aftonbladet på mandag påpekte Petter Larsson at Anders Behring Breiviks idéer er langt ifra unike. Ikke bare er de en del av en bred, ideologisk offensiv – de har det siste tiåret inntatt Europas mektigste organer. Den svenske forfatteren Andreas Malm fulgte opp med en kronikk i Dagbladet dagen etter, der han påpekte at angrepet på Arbeiderpartiets ungdomsgenerasjon heller ikke er tilfeldig: «Å anklage venstre for samrøre med islam har vært dagligdags så lenge høyre har sett muslimer som et politisk hovedproblem.» Massakren på Utøya har vist at det fortsatt er farlig å være politisk aktiv i Norge, og at forsvar for innvandring, sosialisme og feminisme er ekstremt betent. Men hvor utbredt er egentlig dette tankegodset?

Maktparadokset

«Det er en utbredt oppfatning at internettsider og blogger som dem massemorderen har frekventert er steder for dem som ikke slipper til i vanlige medier. Dette er en beskrivelse mange av de mest aggressive islamkritikerne selv terper på,» skrev Simen Ekern i Dagbladet onsdag. Det er ikke bare Behring Breivik som har tolket islamkritikk som en underdog-posisjon; det har blitt den dominerende oppfatningen i norske medier. Selv i venstreorienterte aviser fremstår innvandringsspørsmålet som en stillingskrig mellom «de som tør å ta debatten» og «de som ikke gjør det». Men faktum er at det i lang tid har vært vanskelig å slippe gjennom med annen posisjon enn den islamkritiske. De fleste som har forsøkt å forsvare muslimene har blitt avfeid som «politisk korrekte».

Den siste uken har det åpnet seg et rom for å nyansere den durende, monotone islamkritikken. Interessant nok har debatten blitt lansert med begrepet «multikulturalisme». Smak på det. Høres ikke begrepet ufattelig nittitalls ut? Det minner om en svunnen tid, en tid da innvandrere ble kjennetegnet ved hudfarge og eksotisk mat snarere enn religion. Før 11. september 2001, altså. Hele begrepsapparatet vi knytter til muslimer i dag er negativt ladet. Likevel blir de høylytte islamkritikerne trodd når de påberoper seg å være ekskluderte.

Underdog-rollen er et særdeles mektig retorisk virkemiddel. Så snart man får gehør for at ens eget syn ikke slipper til, forsvinner kravet til sannhet og redelighet. Og har man først fått etablert rollen, følger en forestilling om at motdebattantene er mektige, noe som igjen svekker deres legitimitet. Det er på tide vi innser at den anti-islamske, antisosialdemokratiske og antifeministiske «underdogen» har blitt en maktfaktor i Norge. Samfunnskartets konfliktlinjer må tegnes på nytt. Så lenge vi snakker om multikulturalisme som majoritetens verdier og anti-islamismen som et utskudd, fortsetter vi å legitimere aggresjonen.

Teksten var publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 2. august 2011. http://www.sv.uio.no/iss/personer/vit/anjabs/innlegg-dn-02-08-11.pdf