Kjære Stein Erik,

Jeg innser at jeg behandlet deg urett da jeg gikk hardt ut mot deg og dine rikmannskollegaer i sommer. I et svakt øyeblikk klaget jeg til VG over at du flyttet familieformuen ut av landet. Jeg angrer på at jeg kritiserte milliardærer som deg for å være utakknemlige. Jeg burde heller akseptert din utmelding av fellesskapet, og høflig bedt deg betale tilbake til alt du skylder.

Jeg har nemlig skjønt det nå. I sommer sa jeg noe sånt som at ”velferdssamfunnet vårt er bygget opp som et spleiselag, der de som har mest, må betale mest”. Som økonom blir jeg litt flau når jeg må vedkjenne meg denne feilslutningen. Det er jo dem som har mest, spesielt de som ansetter andre til å skape verdier for dem, som får mest av det norske fellesskapet. Og du, min kjære venn, har et av landets feiteste sugerør ned i velferdspotten.

Nå som du offisielt har meldt deg ut av samfunnet, er det på tide du gir tilbake alt du har profittert på fellesskapets ressurser. La oss begynne med infrastruktur. Du kan vel tenke deg hvor dyrt det hadde vært å drive med handel dersom du ikke hadde hatt tilgang til veier, broer, havner, vann og elektrisitet, og hvor lite effektiv markedsføringen hadde vært uten telefonnett, tv-kabler og bredbånd. Som gjest i fellesskapet må du gjerne bruke våre fasiliteter, men skal vi være rettferdige, må du nok betale i realkostnader.

Gjennom årenes løp har staten investert mye i skolegangen og utdanningen til dine ansatte, som du har fått lov til å skumme avkastningen av. Du kan vel tenke deg hvor kostnads- og ikke minst tidkrevende det hadde vært om du selv hadde måttet lære hver ansatt å skrive og regne, eller ikke minst lært dem opp i bedriftsøkonomi og forvaltning av dine rettigheter. Rundt 45 000 000 000 kroner bruker den norske staten på grunnskoleutdanning hvert år. Det blir 73 000 per elev per år, og tar de høyere utdanning blir prislappen nesten det dobbelte. For at du skal få ansette, eller bruke noen av disse investeringsobjektenes tjenester i embetet eller fritiden, er det vel naturlig at du betaler det de koster fellesskapet.

Staten investerer også svært mye for å frigjøre arbeidskraft for deg, så du slipper å kjempe om arbeidstakerne ved å tilby dem høyere lønn. Barnehage, SFO, eldreomsorg og kollektivtransport gjør det mulig for deg å velge blant minst 30 % flere potensielle ansatte. Staten dekker til og med helseutgiftene til dine ansatte, så du slipper å tenke på å holde dem friske. Og skulle du sove utrygt om natten, finansierer det norske fellesskapet et rettssystem, politi, brannvern og kriminalomsorg, så du kan investere tiden i å utvide din egen formue.

Du tror kanskje det er fordi Orkla-produktene er så uimotståelige, at folk bruker så mye penger på dem? Tro om igjen. Folks handlevaner er helt avhengig av deres kjøpekraft, som statens rentepolitikk og investeringer i oljeindustrien, i utdanning, innovasjon og næringsutvikling har sørget for å opprettholde. Og jeg skal ikke engang begynne på hvor mye staten investerer i å skape gode handelsbetingelser for norske bedrifter i utlandet.

Som du kanskje skjønner innerst inne, er det ikke urimelig å be deg betale 10 millioner i formueskatt, når du på bare et år får investeringer verdt 2 623 milliarder kroner i retur. Det er ennå ikke for sent for deg å melde deg inn igjen i fellesskapet og gjøre din dont. Men hvis du velger å bli stående der ute på din høye, kalde hest, foreslår jeg at vi lager en nedbetalingsplan.

Hilsen din aller beste venn,

Jens Stoltenberg.