Revolverjournalistenes manglende rolleforståelse kan avgjøre valgkampen.

Jeg vil si noe om mitt forhold til journalister. Jeg hater journalister. Ikke hele tiden, naturligvis, som når de reiser til fremmede strøk av verden eller byen og forteller oss historier vi ikke har hørt før. Når journalister forteller oss ting som gjør oss kloke eller glade eller engasjerte, da blir de en naturlig del av samfunnsbildet og man tenker kanskje at dette med fri presse er bra for demokratiet.

Men hvis en journalist har fått kloa i en næringslivsleder eller politiker og skal ta!, skal ta!, da kommer de andre journalistene løpende etter og skal ta, skal ta!, og resultatet er at sannheten og fornuften renner ut på siden av mediebildet og synker og ingen får noe glede av griseriet. Journalister er som måker i blant – skal ta, skal ta!

Og under sånne forhold tenker jeg at det verste ikke er at journalistene er slemme med den stakkars næringslivslederen eller politikeren. Det verste er at jeg sitter igjen med sympati for skurken som er fersket med et digert sugerør ned i statskassen eller politikeren som har som politisk prosjekt å svekke demokratiet og konkurranseutsette offentlig sektor. Da tar jeg meg i å hate journalistene som hamrer løs på sleipingen så han eller hun til slutt fremstår som et stakkars journalistoffer som fortjener litt ekstra toleranse, tålmodighet og taletid.

Medienes omvendte psykologi
Den fjerde statsmakt kalles mediene, fordi de visstnok har så mye makt til å påvirke både politikken og opinionen. Iblant påpeker noen likevel at det er et paradoks at Frp raser frem på meningsmålingene, når norske journalister som kjent er relativt venstreorienterte og uvennlig innstilt til Siv Jensen. At dette paradokset overrasker noen, er medienes uutholdelige ironi. For når journalister driver angrepsjournalistikk, utøver de i praksis omvendt psykologi.

Ifølge en undersøkelse utført av Kunnskapsdepartementet tidligere i år, oppfattes journalistyrket av det norske folk som lite viktig. På tross av sitt tunge samfunnsoppdrag og ikke minst høye kjendisfaktor, har journalister egentlig lav status blant folk flest. Dette poenget vekket kun kuriøs interesse da undersøkelsen ble lansert, og journalisten.no påpekte at funnet stemmer dårlig overens med journalistenes selvbilde.

Journalistenes selvbilde er en nøkkel til å forstå medienes omvendte påvirkning på folks stemmevaner og sympatier. Den journalistiske yrkesintegritet er knyttet til å være lojale til en sannhet eller objektivitet, et ideal de fleste journalister identifiserer seg med. Av samme grunn regner journalister med at leserne oppfatter det de skriver som en gjengivelse av virkeligheten. Men hvorfor skulle leseren stole på journalisten?

Angrep slår tilbake
Berkeley-forskeren Katharine Young analyserer i den besynderlig ukjente boken Taleworlds and storyrealms fra 1987 hvordan folk forstår historier de får servert. Det hun finner ut, er at leserne eller lytterne sjelden tar det de blir fortalt for god fisk. Når folk får servert en historie, hører de ikke bare på det som blir sagt, men danner sine oppfatninger gjennom ulike rammer: deres oppfattelse av fortelleren, hvordan historien resonnerer med verden som de kjenner den, og hvordan disse faktorene stemmer overens.

Når journalister går til angrep på Siv Jensen, er det altså bare de allerede overbeviste tilhørerne som hører på journalistens argument. De andre hører et usympatisk angrep fra den fjerde statsmakt, og når Siv Jensen klager over dårlig behandling fra mediene, kjenner leserne seg igjen og er enige med Siv. Den samme dynamikken påvirker publikums syn på politikere når mediene pisker motstanderne opp mot hverandre i debatter – politikere som utviser lite respekt for sine motstandere, mister respekt fra velgerne. Det er angriperens intensjoner og troverdighet som møtes med argusblikk.

Valgkampens tapere
Før valgkampen setter i gang, er det betimelig å rette en advarsel mot revolverjournalistikken som vanligvis preger valgmånedene. Et demokratisk samfunn er helt avhengig av at mediene har tillit i befolkningen. Når mediene ikke oppfattes som en viktig arena for legitim samfunnsdebatt, flyttes debatten til fragmenterte, smale arenaer uten korrektiver fra annerledes tenkende.

I USA ser man tydelige konsekvenser av at tillitspakten mellom befolkningen og mediene er brutt. Hele 69 % av amerikanerne oppgir at de oppfatter mediene som forutinntatte og ubalanserte. Dokumentaren Outfoxed fra 2004 viser en sammenheng mellom amerikanernes svekkede tillit til mediene og den økende troen på konspirasjonsteorier. Det er selvsagt ikke utelukkende negativt at folk er kritiske til det de blir fortalt, men når skepsisen tar overhånd, stopper samfunnsdebatten opp.

Avisbransjen har selvsagt en måte å rettferdiggjøre den redaksjonelle angrepslinjen på. Hele bransjen er under press, leserne flykter og annonsekronene svikter. Den økte konkurransen mellom mediebedriftene gjør det nødvendig å gå hardere til verks for å tiltrekke lesere. Problemet med denne argumentasjonen, er at avisenes status har sunket proporsjonalt med satsingen på angrepslinjen i media. Konkurransementaliteten mellom avisene er ikke bare feilslått, den ødelegger for hele bransjen.

Jeg hater altså ikke journalister på samme måte som Odd Børretzen hater måker. Jeg hater journalister som ikke oppfyller det viktige mandatet de forvalter. Jeg hater dem fordi de er viktige, fordi jeg og resten av samfunnet er avhengig av at de setter oss i stand til å delta i et opplyst demokrati. Vær så snill, gi oss en valgkamp der den beste politikken, og ikke det mest troverdige medieofferet, vinner.

Anja Sletteland
Kronikk i Dagbladet, juli 2009