Kommunikasjon

Hatefulle ytringer

Politisk hat er ikke irrasjonelt.

nettroll

Et sentralt spørsmål i medienes femårsmarkering av 22. juli var hvordan samfunnsdebatten har endret seg. Mange uttrykte bekymring for spredningen av det politiske hatet som lå til grunn for terrorhandlingen: Forestillingen om at Islam truer vår kultur, og at sosialdemokrater og venstreintellektuelle har bidratt til å sette nasjonen i fare.

Siden 22. juli har den norske offentligheten fungert som et laboratorium for å teste ulike teorier om hvordan politisk hat kan bekjempes.

En teori var at såkalte nettroll ville sprekke i solen, og at høyreekstreme meninger derfor måtte inviteres inn i offentligheten. Denne teorien ble raskt motbevist: Resultatet var slett ikke at de mistet legitimitet, men at de fikk større utbredelse. En annen teori var derfor at ordskiftet måtte reguleres mer, og hatefulle ytringer sensureres bort. Men da kommentarfeltene i flere nettaviser ble stengt, flyttet debattene seg bare inn i lukkede ekkokamre på Facebook. En tredje teori, som står sterkt for tiden, er at den høyreekstreme diskursen ikke har blitt konfrontert nok, så vrangforestillinger får leve videre.

Siden det har vist seg å være risikabelt å bruke offentligheten som laboratorium, kan det være lurt å tenke seg om.

Politisk hat er ikke noe som bare kjennetegner den populistiske høyresiden, men noe helt universelt. Såkalte ”hatefulle ytringer” som angriper personer eller grupper basert på for eksempel etnisk, religiøs eller politisk tilhørighet, er heller ikke irrasjonelle, men målrettede handlinger som springer ut av en opplevd trussel.

Denne trusselen er faktisk ganske reell, tatt i betraktning at politiske kamper utspilles langs to akser. Den ene er den politiske fronten i ideologiske konflikter – som Islam mot Vesten, kapitalismen mot kommunismen, arbeid mot kapital, eller frihet mot tvang. Når folk deltar i ideologiske kamper handler det ikke primært om å overbevise en motstander, men om å oppnå hegemoni, for å samle støtte i befokningen og få staten til å opptre på deres vegne. Derfor må de samtidig bekjempe ideologiske motstandere som arbeider for en annen politisk front.

En sentral drivkraft bak politisk hat er følelsen av å bli ekskludert fra en debatt som i høyeste grad angår deg. Denne følelsen oppstår når diskursen er sentrert rundt en politisk front som delegitimerer dine meninger, din identitet og det du oppfatter som sann og relevant kunnskap.

I debatten etter 22. juli har det ikke vært én hegemonisk diskurs – både tilhengere og kritikere av Eurabia-tesen har hatt sterk gjennomslagskraft. Siden begge oppfatter den andre diskursen som dominerende, er det mye hat på begge sider.

Selve ideen om at hatefulle ytringer er noe som skal bekjempes er dypt problematisk.

For det første gjør den at folk overser sin egen rolle i å bidra til et hatefullt ordskifte. Når man konfronterer høyreekstremt hat ut ifra en venstresidediskurs, bekrefter man motstandernes frykt for å bli ekskludert.

For det andre åpner den en maktkamp om hvem som får definere hvilken diskurs som hatefull, og dermed illegitim. Det er ikke gitt hvem som vinner den kampen. I USA, for eksempel, har deler av pro-Israelsiden fått stort gjennomslag for å definere pro-Palestinske diskurser som ”hate speech”, inkludert argumenter som er helt vanlige i Norge.

Løsningen er heller, som Don Draper i TV-serien Mad Men sa det så treffende: ”If you don’t like what they’re saying, change the conversation.” Bare gjennom å tilby alternative forklaringer på folks bekymringer – som kaoset i Midtøsten, den økende terrortrusselen og økonomiske og sosiale endringer – kan folk få noe annet å tro på.

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 3.8.2016.

Et revolverskudd i egen fot

Revolverjournalistenes manglende rolleforståelse kan avgjøre valgkampen.

Jeg vil si noe om mitt forhold til journalister. Jeg hater journalister. Ikke hele tiden, naturligvis, som når de reiser til fremmede strøk av verden eller byen og forteller oss historier vi ikke har hørt før. Når journalister forteller oss ting som gjør oss kloke eller glade eller engasjerte, da blir de en naturlig del av samfunnsbildet og man tenker kanskje at dette med fri presse er bra for demokratiet.

Men hvis en journalist har fått kloa i en næringslivsleder eller politiker og skal ta!, skal ta!, da kommer de andre journalistene løpende etter og skal ta, skal ta!, og resultatet er at sannheten og fornuften renner ut på siden av mediebildet og synker og ingen får noe glede av griseriet. Journalister er som måker i blant – skal ta, skal ta!

Og under sånne forhold tenker jeg at det verste ikke er at journalistene er slemme med den stakkars næringslivslederen eller politikeren. Det verste er at jeg sitter igjen med sympati for skurken som er fersket med et digert sugerør ned i statskassen eller politikeren som har som politisk prosjekt å svekke demokratiet og konkurranseutsette offentlig sektor. Da tar jeg meg i å hate journalistene som hamrer løs på sleipingen så han eller hun til slutt fremstår som et stakkars journalistoffer som fortjener litt ekstra toleranse, tålmodighet og taletid.

Medienes omvendte psykologi
Den fjerde statsmakt kalles mediene, fordi de visstnok har så mye makt til å påvirke både politikken og opinionen. Iblant påpeker noen likevel at det er et paradoks at Frp raser frem på meningsmålingene, når norske journalister som kjent er relativt venstreorienterte og uvennlig innstilt til Siv Jensen. At dette paradokset overrasker noen, er medienes uutholdelige ironi. For når journalister driver angrepsjournalistikk, utøver de i praksis omvendt psykologi.

Ifølge en undersøkelse utført av Kunnskapsdepartementet tidligere i år, oppfattes journalistyrket av det norske folk som lite viktig. På tross av sitt tunge samfunnsoppdrag og ikke minst høye kjendisfaktor, har journalister egentlig lav status blant folk flest. Dette poenget vekket kun kuriøs interesse da undersøkelsen ble lansert, og journalisten.no påpekte at funnet stemmer dårlig overens med journalistenes selvbilde.

Journalistenes selvbilde er en nøkkel til å forstå medienes omvendte påvirkning på folks stemmevaner og sympatier. Den journalistiske yrkesintegritet er knyttet til å være lojale til en sannhet eller objektivitet, et ideal de fleste journalister identifiserer seg med. Av samme grunn regner journalister med at leserne oppfatter det de skriver som en gjengivelse av virkeligheten. Men hvorfor skulle leseren stole på journalisten?

Angrep slår tilbake
Berkeley-forskeren Katharine Young analyserer i den besynderlig ukjente boken Taleworlds and storyrealms fra 1987 hvordan folk forstår historier de får servert. Det hun finner ut, er at leserne eller lytterne sjelden tar det de blir fortalt for god fisk. Når folk får servert en historie, hører de ikke bare på det som blir sagt, men danner sine oppfatninger gjennom ulike rammer: deres oppfattelse av fortelleren, hvordan historien resonnerer med verden som de kjenner den, og hvordan disse faktorene stemmer overens.

Når journalister går til angrep på Siv Jensen, er det altså bare de allerede overbeviste tilhørerne som hører på journalistens argument. De andre hører et usympatisk angrep fra den fjerde statsmakt, og når Siv Jensen klager over dårlig behandling fra mediene, kjenner leserne seg igjen og er enige med Siv. Den samme dynamikken påvirker publikums syn på politikere når mediene pisker motstanderne opp mot hverandre i debatter – politikere som utviser lite respekt for sine motstandere, mister respekt fra velgerne. Det er angriperens intensjoner og troverdighet som møtes med argusblikk.

Valgkampens tapere
Før valgkampen setter i gang, er det betimelig å rette en advarsel mot revolverjournalistikken som vanligvis preger valgmånedene. Et demokratisk samfunn er helt avhengig av at mediene har tillit i befolkningen. Når mediene ikke oppfattes som en viktig arena for legitim samfunnsdebatt, flyttes debatten til fragmenterte, smale arenaer uten korrektiver fra annerledes tenkende.

I USA ser man tydelige konsekvenser av at tillitspakten mellom befolkningen og mediene er brutt. Hele 69 % av amerikanerne oppgir at de oppfatter mediene som forutinntatte og ubalanserte. Dokumentaren Outfoxed fra 2004 viser en sammenheng mellom amerikanernes svekkede tillit til mediene og den økende troen på konspirasjonsteorier. Det er selvsagt ikke utelukkende negativt at folk er kritiske til det de blir fortalt, men når skepsisen tar overhånd, stopper samfunnsdebatten opp.

Avisbransjen har selvsagt en måte å rettferdiggjøre den redaksjonelle angrepslinjen på. Hele bransjen er under press, leserne flykter og annonsekronene svikter. Den økte konkurransen mellom mediebedriftene gjør det nødvendig å gå hardere til verks for å tiltrekke lesere. Problemet med denne argumentasjonen, er at avisenes status har sunket proporsjonalt med satsingen på angrepslinjen i media. Konkurransementaliteten mellom avisene er ikke bare feilslått, den ødelegger for hele bransjen.

Jeg hater altså ikke journalister på samme måte som Odd Børretzen hater måker. Jeg hater journalister som ikke oppfyller det viktige mandatet de forvalter. Jeg hater dem fordi de er viktige, fordi jeg og resten av samfunnet er avhengig av at de setter oss i stand til å delta i et opplyst demokrati. Vær så snill, gi oss en valgkamp der den beste politikken, og ikke det mest troverdige medieofferet, vinner.

Anja Sletteland
Kronikk i Dagbladet, juli 2009

Med begjær skal makten flyttes

Vil du vite hvordan man flytter makt ved hjelp av kommunikasjon? Møt Edward Bernays, mannen som fikk amerikanske kvinner til å begynne å røyke, tross datidens forbud og lykkepinnens assosiasjon til prostitusjon.

Edward Louis Bernays (1891 – 1995) er kjent som en av grunnleggerne av public relations, og for å være nevøen til sin betraktelig mer kjente onkel, Sigmund Freud. Mot en eske sigarer byttet Bernays til seg Freuds General Introduction to Psychoanalysis, og stiftet bekjentskap med den menneskelige underbevisstheten allerede tidlig på tjuetallet. På denne tiden levde resten av USA i den lykkelige tro på at kun rasjonelle vurderinger ligger til grunn for handling, eller shopping, som det heter på amerikansk. For en amerikansk kommunikasjonsgründer var det umiddelbare spørsmålet ”hvordan kan jeg tjene penger på dette”. Svaret var en formel som skulle endre det amerikanske folks konsumvaner i lang tid.
Produktreklame var selvsagt ikke noe nytt på Bernays’ tid, vi snakker jo om selveste Amerika. Men før Bernays kom på banen, viste reklamen i USA bare varenes praktiske funksjon og hvor de var å få kjøpt, uansett om det gjaldt strømpebukser eller biler. For som alle visste, hadde borgerne alltids behov for praktiske hjelpemidler i hverdagen.

Med psykoanalysen i baklommen gikk Bernays strategisk til verks for å endre amerikanernes måte å tenke på produkter. USA måtte endres fra et behovsamfunn til et begjærsamfunn. Borgerne måtte trenes opp til å begjære, og verktøyet for å manipulere massene lå i Freuds teorier.

Tilbake til dette med røyking. Gjennom psykoanalytiske begreper fikk Bernays introdusert amerikanske selskaper for hvordan man kunne få folk til å ønske seg ting de strengt tatt ikke hadde behov for. Gode råd var kjærkomne for presidenten i American Tobacco Coorporation, George Hill, siden forbudet for kvinner å røyke i offentligheten halverte markedspotensialet for sigaretter. Bernays var raskt på sporet etter hovedutfordringene, som var at sigaretter var assosiert med mannlig dominans og at røykende kvinner hadde lav status i samfunnet. Han bestemte seg for å relansere sigaretten som ”frihetens fakkel” – et symbol på å utfordre penismakten. Budskapet var ikke vanskelig å selge inn til suffragettene, som ble sigarettens fremste fanebærer. Og vi vet jo hvordan det gikk: kvinner flyttet makten på røykestatistikken – men slet litt med å slutte mens leken var god og røyking enda var sunt og stilig.

Mange av de klassiske PR-metodene vi kjenner i dag ble introdusert av Bernays på tjuetallet. Ideen var å knytte konsumpsjon til en ønsket identitet – å uttrykke ens egenart gjennom valg av antrekk, hatt og vaskemiddel. Bernays var den første som begynte å knytte produkter til filmstjerner og andre ikoner. Han var den første som introduserte produktplassering på film og teater, og den første til å ha motevisninger på kjøpesentre. Ikke minst var han den første til å bruke psykologer og andre eksperter til å si at ”dette produktet er bra for deg”, for så å insistere på at de ikke hadde noe med produsenten å gjøre. Bernays var også først ute med å markedsføre biler som et symbol på mannlig seksualitet. Ideen var så vellykket at bilbransjen aldri har tenkt en kreativ tanke siden. På samme måte som hjørnesteinsbedrifter sjelden har særlig innovasjonskraft på tross av romslige budsjetter, oppstår geniale ideer sjelden uten motgang. Men motgang var det nok av i PR-konseptets tidlige dager.

Begrepet public relations ble først introdusert som en eufemisme for propaganda, som allerede i mellomkrigstiden var så ideologibefengt at særs kreative tiltak ble iverksatt for at konseptet skulle fremstå som noe annet. I eksil fra offentligheten vokste PR frem som reklamesjangerens langt mer effektive lillebror, som tross utstrakt bruk av lyssky virkemidler ble stående som den mest troverdige og etiske formen for massekommunikasjon.

Edward Bernays var en av USAs mest innflytelsesrike menn på 1920-tallet. Børskrakket i 1929 satte imidlertid en stopper for moroa, da folk sluttet å kjøpe ting de ikke hadde behov for. Kanskje hadde spørsmålet om uintenderte konsekvenser trengt en egen PR-rådgiver på lik linje med psykoanalysen. Bernays var nemlig den første som introduserte tanken om at vanlige mennesker burde investere i aksjer, og millioner av amerikanere fulgte hans råd. Før konsumentborgerens begjær for symboler hadde blitt dyrket frem, var det jo vanskelig å friste folk til å kjøpe papirer fulle av kråketær.

Anja Sletteland, juli 2008