Akademia

– Storbritannia kan igjen vise vei

«Yes, we can!» er slagordet som har runget fra Latin-Amerika til USA og Europa. Men hva er det egentlig vi kan? Det avhenger av hvordan vi konstruerer gruppen «vi», sier den anerkjente filosofen Chantal Mouffe.

Chantal Mouffe. Foto: Anja Sletteland.

Chantal Mouffe. Foto: Anja Sletteland.

Mouffe er spesielt kjent som en av forfatterne bak den innflytelsesrike boken Hegemony and socialist strategy, som hun skrev sammen med sin nå avdøde ektemann Ernesto Laclau.[i] Under hennes siste besøk i Oslo spurte jeg henne om hvordan venstrepopulisme kan utfordre nyliberalismen i Europa.

– Når jeg snakker om populisme, bygger jeg på Ernesto Laclaus tilnærming, der populisme forstås som en politisk logikk. Populisme handler om å etablere en motsetning mellom «folket» og «eliten»; det er rett og slett en måte å skape en politisk front. Det har ikke noe bestemt innhold. Som Ernesto sa, «Mao var populist, men det var Hitler også». Denne logikken bygger på et element av teorien vi utviklet i Hegemony and socialist strategy, som Podemos har hentet mye inspirasjon fra – ideen om at politiske identiteter ikke er gitte, men diskursivt konstruerte. Politikk handler i stor grad om identitetsbygging, om strategier for å utforme et folk. Dette forklarer hvorfor «folket» kan konstrueres på svært ulike måter.

 – Så hvorfor assosieres populisme vanligvis med høyresiden?

– Jeg kan tenke meg to grunner. Den første handler om at venstresiden i lang tid ikke har anerkjent hvilken betydning affekt, eller det jeg kaller passions, spiller i politikken, mens høyresiden har gjort det. Affekt er en sentral komponent i konstruksjonen av «oss» og «dem». Høyrepopulisme handler om å fremstille innvandrere som «dem» i den politiske fronten. Men «folket» kan også konstrueres på venstresidens premisser – på en måte som inkluderer innvandrere, og der «eliten» utgjøres av nyliberale krefter. Den andre grunnen handler om noe jeg har funnet i min egen forskning på utviklingen av høyrepopulisme i Europa. Jeg prøvde å forstå årsaken bak denne utviklingen, og kom frem til at det var en konsekvens av det jeg kaller et «konsensus rundt sentrum» som har blitt etablert mellom sentrum-høyre og sentrum-venstre. Det er nesten ingen forskjell på deres politikk, siden begge sider aksepterer ideen om at det ikke finnes noe alternativ til nyliberalismen. De eneste partiene som tilsynelatende tilbyr et alternativ – noe jeg selvfølgelig ikke ser som et reelt alternativ – er høyrepopulistiske partier som hevder de tilbyr folk retten til å velge.

 – Hvordan kan venstresiden utfordre høyrepopulisme?

– Da jeg skrev On the political, som nettopp har blitt oversatt til norsk, argumenterte jeg for at høyrepopulisme kan bekjempes ved å omdefinere skillet mellom venstresiden og høyresiden.[ii] Det ville ha krevd at de sosialdemokratiske partiene i Europa forlot konsensusen rundt sentrum. Men etter finanskrisen i 2008 inntok jeg en annen posisjon, som jeg beskriver i min siste bok, Agonistics: Thinking the world politically.[iii] Jeg begynte å innse at det var for optimistisk å tro at de eksisterende sosialdemokratiske partiene ville endre linje. I 2008 kunne de ha grepet øyeblikket. For første gang på flere tiår hadde ideen om at anglosaksisk kapitalisme er løsningen, begynt å slå sprekker.

– Tenker du at slike øyeblikk er avgjørende for å skape endring?

– Det øyeblikket var viktig fordi folk igjen begynte å anse statens rolle som viktig. Så det skapte en åpning. Men det som skjedde, var at statene kun grep inn for å redde bankene. Europeiske sosialdemokratiske partier kunne ha gått inn for å omfordele ressurser, som i Franklin Roosevelts New Deal. I stedet aksepterte de ideen om at innstrammingspolitikk var løsningen.

 – Hvilke andre åpninger kan du se?

– Vi lever i økende grad i samfunn der det eksisterer noe som kan kalles en «populistisk situasjon». En konsekvens av den nyliberale formen for kapitalisme er at det har utviklet seg et slags oligarki. Jeg vet ikke om dette er også er tilfelle i Norge, men som Thomas Pikettys forskning viser, har det oppstått en polarisering mellom en svært liten, svært rik del av befolkningen, og en middelklasse som blir stadig mer proletarisert.[iv] Denne situasjonen er lik situasjonen i Latin-Amerika for, la oss si, ti år siden. Det som skjedde i Latin-Amerika var at venstreorienterte nasjonalpopulistiske regjeringer begynte å stille spørsmål ved nyliberalismen og forsvare folkesuverenitet. Dette er veldig interessant. På en måte kan vi si at vi i dag er vitne til en slags latinamerikanisering av Europa: En økende polarisering mellom arbeider- og middelklassen versus eliten.

 – Er det bra?

– Det er konsekvensen av dette som er interessant – at vi nå kan begynne å se for oss hvordan en ny folkebevegelse etableres. Før utviklingen av dagens nyliberale kapitalistiske modell, under den tradisjonelle sosialdemokratiske modellen, var det primært arbeiderne som ble påvirket av dens konsekvenser. Det var en sterk arbeiderklasse, og det var dem de sosialdemokratiske partiene representerte. Denne modellen eksisterer ikke lenger, fordi arbeiderklassen har blitt mye mer sammensatt. I dag påvirkes også mange mennesker som ikke jobber for kapitalister, altså middelklassen, av privatisering og annen nyliberal politikk. Derfor har mobiliseringsgrunnlaget av folk som potensielt kan identifisere seg med venstresiden blitt utvidet. Som vi sa allerede i Hegemony and socialist strategy, bør ikke venstresiden rette seg mot en bestemt klasse. På det tidspunktet var argumentet vårt at kravene som ble fremmet av nye sosiale bevegelser, som feminismen, også måtte tas med i betraktningen. Dette er selvfølgelig fortsatt tilfellet, men nå har vi beveget oss inn i en annen situasjon. Derfor har jeg konkludert at det er nødvendig å bygge en ny politisk front, og at den beste måten å bekjempe høyrepopulisme på, er gjennom å utvikle et venstrepopulistisk alternativ.

 – Hvordan kan denne nye folkebevegelse skapes?

– Noe av det jeg synes er interessant med Podemos i Spania, er at de ønsker å overbevise folk som har pleid å stemme på høyresiden, og de som aldri har stemt, til å stemme på dem i stedet. De vil ikke bli forstått ut ifra den tradisjonelle venstre-høyreaksen. Selvfølgelig har de et venstreorientert prosjekt, men de ønsker å utvikle et prosjekt som kan samle mange mennesker. Tradisjonelt har ytterste venstre pleid å tenke at de burde bli mer radikale. De har ikke vært så opptatt av hvordan de kan vinne folk over.

– Det som skjer i Storbritannia nå er også svært viktig. Jeg ser Jeremy Corbyns seier i Labour-valget som veldig lovende. Det kommer til å bli en skikkelig kamp, for de parlamentariske partiene vil gjøre absolutt alt de kan for å ødelegge for ham. Men det som er interessant er at han har skapt sånn entusiasme, selv blant folk som aldri har vært interessert i politikk. Plutselig har Corbyn presentert noe de kan identifisere seg med. Velgergruppene har virkelig forandret seg.

 – Tror du dette kan ha innvirkninger på Europa generelt, slik som Tony Blairs Tredje vei påvirket de sosialdemokratiske partiene i Skandinavia?

– Ja! Absolutt. Storbritannias arbeiderparti har alltid hatt en viktig innflytelse på venstresiden i Europa. Labour var det første partiet til å etablere en velferdsstat. Tenk på det tradisjonelle sosialdemokratiet – det var Labours modell etter 1945. Dette var den første perioden med virkelig progressiv, omfordelende sosialdemokratisk politikk, og dette har selvfølgelig påvirket Europa. Den andre fasen, Blairism eller den Tredje vei, ble også født i Storbritannia. Fra dette øyeblikket ble sosialdemokratiet omdannet til sosialliberalisme. Nå håper jeg vi begynner å se en tredje fase. Den linjen som Corbyn og menneskene rundt ham er i ferd med å utvikle, er en form for venstrepopulisme.

 – Hva er det som utgjør «folket» i Corbyns politiske front?

– Hans prosjekt representerer et veldig tydelig brudd med innstrammingspolitikken til nyliberale institusjoner. Argumentet mot Corbyn er at britene egentlig ikke ønsker dette. De som hevder det, påstår at Labour tapte forrige valg fordi Ed Miliband gikk for langt til venstre, og at de derfor trenger å gå tilbake mot høyre. Jeg tror dette er helt feil. Hvis de bare tenker på de som hittil har stemt, så ja, sannsynligvis. Men David Cameron ble valgt med et absolutt flertall blant kun 25 prosent av velgerne. Det er veldig mange som rett og slett ikke stemmer. Corbyns oppgave er å tilby folk et prosjekt som de kan identifisere seg med, og skape en kollektiv vilje rundt dette prosjektet. Hvis han er i stand til å gjøre det, tror jeg han kan mobilisere nye velgere og vinne neste valg. Jeg tror folk rundt Corbyn også er klar over det.

– Denne måten å appellere til folk på, er det vi kalte «etablering av hegemoni» i Hegemony and socialist strategy. I denne forstand har strategiene til Podemos og Labour mye til felles. Men hvis det fungerer, har Corbyns prosjekt noen fordeler i forhold til Podemos, fordi det vil bety en transformasjon fra innsiden av partiet. Det er en stor forskjell. Corbyn har også støtte fra fagforeningene, mens Podemos ikke har noen forbindelse til fagforeningene.

 – Du har større tro på transformative prosjekter som kommer innenfra de etablerte institusjonene?

– Vel, det er et interessant spørsmål. Jeg gjorde et intervju med finsk TV hvor vi diskuterte akkurat dette. Jeg sa at jeg ikke så noe håp for at Det franske Sosialistpartiet (PS) eller Det spanske sosialistiske arbeiderpartiet (PSOE) vil transformere seg selv. Journalisten som intervjuet meg spurte «hva med Storbritannia?» Mitt svar var at Storbritannia er annerledes. På grunn av det britiske valgsystemet kan jeg ikke se for meg at noen viktig politisk endring vil kunne skje uten Labour. På dette tidspunktet ble Miliband faktisk kritisert for å være populistisk, som er nettopp det jeg synes er bra med ham. Så jeg svarte at jeg ikke ville utelukke muligheten for at Labour kan transformere seg selv. Faktisk tror jeg det er det som er i ferd med å skje. Men jeg tror det er et unntak i europeisk sammenheng.

 – En annen forskjell fra Spania er at landet står i en stor økonomisk krise. Tror du det er lettere eller vanskeligere å produsere radikal endring på grunnlag av en krise?

– Det vil avhenge av konteksten og landet. Jeg tror en krise kan åpne en mulighet, som vi så i 2008. Men jeg tror ikke en krise nødvendigvis hjelper for å fremme en venstreorientert, radikal løsning. Faktisk viser historien at kriser har en tendens til å føre til mer høyrevridd politikk. Så kriser kan åpne muligheter, men måten de blir utnyttet avhenger av politiske krefter. Det er ikke sånn at «jo flere kriser, jo bedre for venstresiden». Nei.

 – Hva synes du om det som skjedde i Hellas i sommer, da flertallet stemte imot å akseptere Troikaens lånevilkår? Jeg tror det var mye håp om at folkeavstemningen ville føre til en radikal endring, og så skjedde det ingenting.

– Ja, ingenting skjedde, og det hadde noe å gjøre med det europeiske kuppet mot Syriza-regjeringen. Det den greske krisen viser, er at et relativt lite land som Hellas ikke kommer til å være i stand til å bekjempe nyliberalismen på egenhånd. Det vi trenger å gjøre, er å bygge en ny, europeisk venstrepopulistiske bevegelse. Hvis vi hadde venstreorienterte partier ved makten i mange land, kunne ting blitt annerledes. Igjen, hvis noe skjedde i Storbritannia… Britene kunne vist at det finnes et alternativ til innstrammingspolitikk.

Chantal Mouffe (f. 1943) er belgisk politisk filosof og aktivist, og professor ved University of Westminster i London. Hun er spesielt kjent for sin kritikk av deliberativt demokrati og tradisjonell marxisme, og teoriene hennes er en sentral inspirasjonskilde for det spanske partiet Podemos.

Teksten stod på trykk i Manifest Tidsskrift den 4. oktober 2015.

Referanser:
[i] Laclau, Ernesto, and Chantal Mouffe. 2001/1985. Hegemony and socialist strategy: towards a radical democratic politics. Verso Books.
[ii] Mouffe, Chantal. 2005. On the Political. Taylor & Francis.
Mouffe, Chantal. 2015. Om det politiske. Cappelen Damm.
[iii] Mouffe, Chantal. 2013. Agonistics: Thinking The World Politically. Verso Books.
[iv] Piketty, Thomas. 2014. Capital in the Twenty-First Century. Harvard University Press.

De andres tvangstrøye

xProsjekt-aldri-bli-som-Aakvaag-generasjonskampen

Generasjonsstriden fortsetter.

Begrepet Generasjon Lydig viser hvor vanskelig det er hoppe etter ironigenerasjonen.

”Dagens ungdomsgenerasjon har ikke noe prosjekt, fordi de kan ta både velstand, antiautoritære institusjoner og hverdagstoleranse for gitt”, hevder Gunnar Aakvaag. Det tenkte sekstiåtterne lenge om hans generasjon også. Men spørsmålet om hvem som har kjempet frem friheten i det norske samfunnet er egentlig ganske irrelevant. Er det noe vi bør lære av historien, er det snarere at en gruppes frigjøringsprosjekt alltid vil bli noen andres tvangstrøye.

I min kronikk nylig ønsket jeg Gunnar Aakvaags angrep på ungdommen velkommen, fordi den illustrerer den tyngende arven etter ironigenerasjonen i den norske offentligheten. I sitt tilsvar forsvarer Aakvaag ironigenerasjonen ved å vise til at deres kamp var mot sekstiåtterne, som på tross av sitt antiautoritære utgangspunkt valgte en totalitær ideologi og et kulturelt ensporet uttrykk. Det Gunnar Aakvaag enda ikke har skjønt, er at ironigenerasjonen har skapt akkurat de samme begrensningene for min generasjon. Og hans motinnlegg, der han nekter å anerkjenne min generasjons identitet og våre prosjekter, er et strålende eksempel på hvor lett det er å bli autoritær under frihetens parole.

Gunnar Aakvaags kamp er kanskje moralsk suspekt og hans forståelse av Generasjon Lydig helt absurd, men det er bare bra at han egger til strid. Det er nemlig bare fem år siden jeg selv ble oppmerksom på at folk på omtrent min egen alder utgjør et fellesskap med en kulturell og intellektuell egenart. Hendelsen som åpnet øynene mine for hvem «vi» er, var Hjernevask. Både programmet og debatten om den var en ganske sterk opplevelse som samlet folk på min alder på en helt ny måte. Vi opplevde selve debatten som en felle. Programmet satt opp falske dikotomier mellom nært sammenvevde fenomener, blant annet arv og miljø, og fanget deltakerne i misforståtte faglige og moralske posisjoner som var forhåndsdefinert av sleipe TV-produsenter. Noe av det mest påfallende var likevel at min generasjons reaksjon var så unison: Nesten alle avviste hele premisset for Hjernevask, og fant en felles solidaritet mot den forakten programmet viste for vitenskap. Denne kollektive forargelsen var ikke tilfeldig, men uttrykk for en reell interessekonflikt. Hjernevask gjorde det vanskeligere å diskutere faglige spørsmål vi er opptatt av, fordi programmet virvlet opp vitenskapskonflikter fra en helt annen tid.

Det er ikke uten reservasjoner jeg velger å kalle oss en generasjon. Kollektive identiteter er en problematisk analytisk størrelse, fordi det aldri vil finnes en merkelapp som er stand til å representere en hel gruppe. En sentral teoretiker innen identitetspolitikk, Ernesto Laclau, hevder at kollektive identiteter må forstås som uttrykk for en maktkamp, ikke for en objektiv gruppe. Ettersom alle mennesker er forskjellige og inngår i mange typer relasjoner, vil enhver kollektiv identitet fremheve noens erfaringer på bekostning av andres. For at folk likevel skal anerkjenne sine felles interesser og tilslutte seg en kollektiv identitet, trenger de en ytre fiende.

Siden Hjernevask-debatten har jeg ofte tenkt at min generasjon trenger en tydeligere identitet, for å kunne kreve en legitim plass for å kjempe for våre saker. For problemet er virkelig ikke at folk i 20- og 30- årene ikke har noe prosjekt, men at de som definerer oss i offentligheten er de som forstår oss minst. Etter Morgenbladets nylige litteraturkåring utpekte Aftenposten dagens unge forfattere som ”generasjon hemmelig”. Forfatterne selv oppfattet seg slett ikke som utydelig, men avviste kravet til selvposisjonering fordi det regnes som et sentralt kjennetegn ved ironigenerasjonen.

Siden ironigenerasjonens verdenssyn er så grovkornet at min generasjon blir helt usynlig, er det på tide vi tar pennen i egne hender og tegner opp posisjonene på nytt. I så måte er Gunnar Aakvaag den perfekte ytre fiende å definere min generasjon opp imot. Ironigenerasjonen som fiendebilde ligger allerede latent i vår kultur, siden den falt i vanry etter Hjernevask og har fortsatt å synke i anseelse blant unge intellektuelle. Aakvaags angrep på Generasjon Lydig er dessuten talende for hva det er som begrenser vår frihet i dag.

For det første er Gunnar Aakvaag aktivt uinteressert i å forstå dem han kritiserer, noe som gjør det umulig å forsvare seg mot kritikken. Det er mange som har påpekt at Aakvaags fremstilling av Generasjon Lydig er helt søkt. Han hevder at denne gruppen «drikker mindre, røyker mindre, ruser seg mindre, debuterer senere seksuelt og søker tryggere utdanninger enn min generasjon». Ifølge statistikken stemmer disse faktorene bare på gruppen som ble født på slutten av nittitallet, men Aakvaag bruker dem likevel til å score et billig poeng om lydighet, som han generaliserer til alle som er i 20- og 30-årene i dag. Denne uviljen mot å ta verden på alvor er et klassisk kjennetegn på ironigenerasjonen, og setter store begrensninger for saklig debatt.

For det andre er ironigenerasjonens menneskesyn autoritært, selv om de ikke skjønner det selv. De deler verden inn i to grupper, «de kule» og de «ikke kule». Hangen til å dømme andres prosjekter ut ifra sin egen standard for kulhet er et typisk trekk ved denne generasjonen. Et klassisk symbol på dette er ironistklassikeren High Fidelity fra 1995, der hovedpersonen brukte livet sitt på å «disse» folk som hadde feil musikksmak. Norske kulturuttrykk kategoriserte også folk etter identiteter, og rangerte dem deretter. Politisk engasjerte ungdommer falt i kategorien «ikke kule», spesielt etter Lillelørdags karikatur av «70-tallskameratene». Vi oss som kom etter ironigenerasjonen, måtte derfor kjempe i bratt motbakke for vårt politiske engasjement og våre langt mer nyanserte kulturelle interesser. Gunnar Aakvaag illustrerer denne utfordringen perfekt når han absurd nok tolker kronikken min ut ifra en konkurranselogikk: «Slettelands innlegg er basert på to premisser: en negativ karakteristikk av Ironigenerasjonen, og et glanset bilde av Generasjon Lydig. Bestrider man disse, blir det ikke mye igjen av kritikken

For det tredje bidrar Aakvaag til å politisere kunnskap, gjennom å insistere på et undertrykkende hierarki mellom vitenskapelige ståsteder. De som rammes hardest er postmodernistene, som Aakvaag hevder var ironigenerasjonens feilspor. Men i motsetning til hva Gunnar Aakvaag påstår, var ikke hans generasjon spesielt postmoderne. Deres binære menneskesyn var så grunnleggende inkompatibelt med postmodernismen at de misforsto hele vitenskapsparadigmet. Fordi de tok postmodernismen for å være nok et identitetsprosjekt man skal være for eller mot, skjønte ikke ironigenerasjonen at ideen om metafortellingenes død også er en metafortelling. Derfor er de heller ikke i stand til å se min generasjons intellektuelle prosjekter, som må bygge bro mellom vitenskapsparadigmer for å få svar på våre spørsmål.

Med en felles fiende som Gunnar Aakvaag, trenger min generasjon bare et navn vi kan trykke til vårt bryst. Jeg kaller meg gjerne Generasjon Lydig, fordi selve begrepets nedlatenhet illustrerer hvor vanskelig det er hoppe etter ironigenerasjonen.

Teksten stod på trykk i Morgenbladet og Sosiologen.no den 26. juni 2015.

Den akademiske Prosessen

Solen steker på ruten. Det strammer seg i brystet. Luft! Jeg trenger luft. Jeg prøver det første vinduet, men gitteret er i veien. Det neste? Også låst. Hva med døren? Etter mye lirking glir den opp. Vil noen merke om jeg sniker meg ut? Jeg bøyer meg ned og kryper ut.

Utenfor ser verden helt riktig ut. Folk har menneskelige proporsjoner, og de beveger seg fremover når de går. Jeg løfter en stein og slipper den. Tyngdekraft! Jeg puster dypt før jeg bøyer meg ned og lukker døren til den lille boksen jeg kom ut av. Jeg ser meg rundt. «Det er mye lettere å finne svarene her ute», tenker jeg. Men hvordan skal jeg få dem inn igjen? Det er bare boksen som kan omsette kunnskap til publikasjonspoeng.

Loven i den lille boksen sier at man bare kan bringe inn originale bidrag, men bare dersom de likner nok på tidligere originale bidrag til at Litteraturen vil kjenne dem igjen. Jeg får øye på en interessant skapning jeg aldri har sett maken til. «Hvis han er for ugjenkjennelig, vil de bare si at han ikke er relevant for forskningsdebatten», ringer det i bakhodet. Skapningen presenterer seg som Virkeligheten. «Det høres kjent ut,» tenker jeg, og begynner å ane håp. Jeg fanger ham og dytter ham inn i boksen.

På innsiden føles det enda trangere enn tidligere. Jeg begynner å tvile. Ser han egentlig ut som noen virkelighet? Han passer ingen av definisjonene Litteraturen har vedtatt som sanne. Jeg spør en kollega. «Kan det kanskje være ny type?» prøver jeg. «Det er fagfelledommerne du må overbevise,» svarer hun usikkert. På veien til rettssalen ber jeg Virkeligheten peke ut den definisjonen han føler seg mest komfortabel med. «Ingen av disse», sier han, og gir meg listen tilbake. Når jeg foreslår noen kategorier, ser han bare dumt på meg. Jeg blir utålmodig. «Men fortell meg du da, hva slags virkelighet er du?» Han blir ivrig, og er mer enn villig til å fortelle. Jeg har aldri hørt noe liknende. Det viser seg at han ikke bare er en ukjent type, men at selve hans eksistens bryter med alle vedtatte sannheter.

Jeg føler meg liten idet vi ankommer rettssalen. Fagfelledommerne sitter på hver sin trone og retter et døsig blikk ned på Virkeligheten. «Hva slags bidrag til Litteraturen skal dette liksom være?» sier Dommer 1 til slutt. «Jeg tror jeg har funnet en ukjent skapning», sier jeg. Det blir stille. «Det finnes ingen tidsskrift om ukjente skapninger, sier Dommer 2 og ler rustent. «Hva med mangfoldslitteraturen?» «Nei,» svarer jeg, «der passer han ikke inn». Dommer 3 retter på monokkelen. «Kan det ha noe med klimaendringer å gjøre? Det finnes en del forskningsmidler i det feltet for tiden». Jeg ser ned, rister på hodet. Dommer 1 synes tydelig synd på meg, og prøver å være konstruktiv. «Kanskje du kan skrive noe om konfliktløsning mellom ulike arter? Har dere kranglet noe på veien?» «Litt,» innrømmer jeg – «men det var jo ikke akkurat det som fanget min interesse». «Du kan bare gi opp det der med ukjente skapninger», advarer Dommer 2. «Det er ingen som vil lese om sånt.»

Jeg takker for fagfellevurderingene og tar med meg Virkeligheten tilbake til skrivebordet. «Du mener ikke helt seriøst at du vil bruke meg som case i konfliktforskning?» Virkeligheten er tydelig indignert. «Beklager, men jeg må tilfredsstille Litteraturen for å bli publisert. Jeg trenger også salt til grøten». «Nei, nå får du gi deg,» svarer Virkeligheten, og krangelen er i gang. Jeg finner ut at virkeligheten ikke liker å bli satt i bås. Jeg puster lettet ut, og skriver så blekket spruter. Det finnes mye litteratur om konflikter, men ingen har skrevet om konflikter mellom akademikere og virkeligheten. «Skal dette liksom forestille meg?» Virkeligheten er tydelig misfornøyd med analysen. Jeg åpner døren og dytter ham ut.

 

Teksten sto på trykk i Sosiolognytt 2/13

Et forskningsfelt til besvær

Sosiologer vil ikke kalle seg kjønnsforskere. Heldigvis.

De fleste samfunnsvitenskapelige institutter ved alle landets universiteter og høgskoler holder på med det. SSB driver med det. Og Handelshøgskolen. Og BI. FAFO. NOVA. ISF. KIFO. PRIO. Kjønnsforskning har i løpet av de siste tiårene utviklet seg til et av Norges bredeste samfunnsfag. Hvis det gir mening å kalle det kjønnsforskning, da. Handler det ikke stort sett om kvinner? Det forskes på kvinner og arbeidsliv, kvinner og politikk, kvinner og seksualitet, kvinner og sivilsamfunn og kvinner og religion. Det finnes imponerende mye kunnskap om hva slags utfordringer kvinner må hamle opp med i en mannsdominert verden. Og det er fortsatt mye å ta tak i.

Men det å knytte et helt forskningsfelt til et forhåndsbestemt subjekt er ikke bare uproblematisk. Er det bare kvinner som møter glasstaket i arbeidslivet? Er det bare kvinner som sliter med å ta ordet i forsamlinger? Som skvises i tidsklemma? Eller utsettes for usunne kroppsidealer? Som lever i frykt for vold? Nei, det er ikke det. Gjennom kjønnsforskningen har kvinner fått et språk og en arena for å diskutere og forstå sine egne utfordringer på et strukturelt nivå. Menn som sliter med de samme problemene, derimot, har ikke en like legitim plass i diskusjonen. Menns utfordringer blir ofte oversett eller henvist til individuelle forklaringer uten noen klare løsninger.

Forskning i seg selv endrer ikke verden. Men samlet sett kan et forskningsfelt bidra til å definere hvilke problemer man har legitim grunn til å klage på, og hvem som har rett til hjelp og beskyttelse. Kjønnsforskningens problem er ikke forskningen i seg selv, men at hele forskningsfeltet assosieres med feminisme og kvinners likestilling, snarere enn en samfunnsanalyse med bred forklaringskraft på individets utfordringer. Det ensidige fokuset på kvinner har bidratt til å brande kjønnsforskningens begreper som en del av “kvinnesaken”. Universelle begreper knyttet til makt og avmakt, fremmedgjøring, frykt, frigjøring og deltakelse knyttes så nært til det kvinnelige subjektet, at de gjøres utilgjengelige for å beskrive menns erfaringer.

En alvorlig konsekvens av det ensidige fokuset på kvinner er at det bidrar til å skape en forestilling om at kvinner med statens velsignelse stikker av med alle fordelene i samfunnet, mens menn blir sittende igjen som tapere. Et vanlig argument for likestilling er at det ikke bare gagner kvinner, men også menn – hvis de bare kan innse det selv. Problemet er at svært mange menn slett ikke oppfatter det slik, men snarere tenker at kvinners og menns livsvilkår og makt eksisterer i et nullsumspill. Der kvinner tar plass på flere og flere domener, ser mange menn sin posisjon som truet. Innen idretten, politikken, organisasjonslivet og deler av næringslivet har den uformelle motstanden mot kvinner økt i takt med den formelle likestillingen. Er det noe som ikke tjener likestillingen, er det om fokuset på kvinners utfordringer og muligheter oppfattes som ledd i en organisert kjønnskrig.

Vårens debatt om hvorfor sosiologer ikke vil kalle seg kjønnsforskere er betimelig. Men det er ikke forskningens merkelapp det handler om. I stedet for å diskutere hvilke forskningsfelt man vil assosieres med, burde sosiologer heller formulere sine egne forskningsspørsmål annerledes. Hvorfor skal sosiologer ta kjønnsvariabelen for gitt? Er det avmakt i arbeidslivet man vil forske på, burde det være et åpent spørsmål hvem som rammes. Det er på tide kunnskapen om kvinners makt og avmakt, utfordringer og løsninger, får slippe fri fra størknede kjønnskategorier. Det er tross alt vår.

Teksten sto på trykk i Sosiolognytt nr 2, 2011.

Verden går faktisk videre

I sin avvisning av postmoderne teori gjør Klassekampen seg blind for å forstå dagens samfunnsvitenskap.

Det finnes nok av trender verden kunne klart seg uten. En av dem var den akademiske skrivetrenden blant nittitallets postmodernister, som hadde begynt å uttrykke seg så komplisert og abstrakt at de knapt klarte å forstå hverandres tekster. Derfor var det unektelig et artig stunt den amerikanske fysikeren Alan Sokal gjorde da han i 1996 skrev en tulleartikkel i den ugjennomtrengelige sjangeren, og klarte å få den publisert i et vitenskapelig tidsskrift. Selv syntes Sokal luretrikset var så genialt at han aldri fikk beina ned på jorden igjen. Siden den gang har han skrevet hele to bøker om at han har avslørt hele samfunnsvitenskapen som en keiser uten klær.

Intellektuelle pranks eller skøyerstreker som Sokal-episoden kan være nyttige virkemidler for å sette akademiske debatter i perspektiv. Problemet er når akademikere og vitenskapsjournalister ikke ser grensene for hva slike pranks egentlig kan forklare, i sin iver etter å bruke dem som identitetspolitisk middel for å fremme sitt eget vitenskapssyn.

Med makt til å parkere
Sokal-episoden har fått en helt urimelig maktposisjon i den norske samfunnsdebatten, ikke minst i Klassekampen, med forskningsjournalist Bjørn Vassnes som fremste fanebærer. Som en progressiv avis med ambisjoner om å løfte samfunnsdebatten, og en viktig arena for mange forskere, burde Klassekampen ha antenner for hva som skjer i akademia. Men Sokal-episoden har fått makt til å parkere Klassekampens vitenskapsjournalistikk i en liten blindgate langt tilbake i tid, og lukke muligheten for å se hvilken retning samfunnsforskningen har tatt de siste fjorten årene. Så snart Vassnes mistenker noen forskningsresultater for å være influert av postmodernismens tankegods, viser han til Sokal-episoden, og kaster den på idehistoriens skraphaug uten videre inspeksjon.

For å sette Sokals innflytelse i perspektiv, kan man sammenlikne hans lille stunt med hvilken betydning tilsvarende aktivister har oppnådd. En parallell kan finnes hos den amerikanske aktivistgruppen Yes Men, som bruker omtrent samme metode i sine aksjoner. Yes Men tar på seg falske identiteter, bruker finanselitens og WTOs språk og logikk, og holder foredrag der de ”avslører” nyliberalismen og den globale kapitalismens inhumane ansikt. Tankevekkende og gøy, men det endrer ikke akkurat verden. Se for deg om Yes Men hadde oppnådd samme posisjon som Sokal i Klassekampen: Avisen ville bare feid alt som kan minne om nyliberal tenkning under teppet, om det skulle komme fra EU eller Jens Stoltenberg, fordi ”denne tenkningen ble avslørt av Yes Men”. Konsekvensen hadde selvsagt ikke vært at nyliberalismen ble borte, men at Klassekampen hadde gjort seg like blind for å forstå samfunnet som den i dag er for å forstå samfunnsvitenskap.

Kunnskapssyn som identitetspolitikk
Det er ikke tilfeldig at Klassekampen valgte å heie på Sokal etter den identitetspolitiske konflikten som dannet seg mellom nittitallets marxister og postmodernister. Sokal var ikke bare fysiker, han var en av mange radikalere som “never quite understood how deconstruction was supposed to help the working class”. Postmodernismens avvisning av faste kategorier og fokus på alle mulige identiteter bidro til å fragmentere arbeiderklasseidentiteten som hadde ligget til grunn for kollektiv klassekamp. Marxister hadde god grunn til å frykte for sin posisjon i et akademisk klima der individet sto i sentrum og makt ble redusert til personlige valg. I stedet for å lære seg det nye spillet og ruste seg for kamp, svarte mange marxister med å lukke seg inn i sitt eget miljø og slutte å følge med. Det kan virke som Klassekampen og mange andre marxister har glemt hvorfor de var så sterkt imot postmodernismens tenkning i utgangspunktet, siden kritikken har gått over i en tom identitetsposisjonering. For ellers hadde de fått med seg at klassespørsmålet er tilbake i samfunnsvitenskapen, samtidig som den strukturløse individualismen har vunnet terreng i nye deler av akademia. Konfliktaksen er ikke som den var.

Verden har gått videre
Selv om vitenskapelige paradigmer og fagdisipliner kan virke totalt uforenlige på et stadium i kunnskapsutviklingen, betyr det ikke at motsetningene aldri kan forandre seg. Samfunnsvitenskapen utvikles nettopp gjennom at forskere trekker sammen tanker fra ulike strømninger, rister litt på dem og undersøker om de kan brukes til å forklare noe mer om verden. Jo flere ideer som er på bordet, jo mer kan man utvikle videre. Det siste tiåret har det vært en enorm vitenskapelig utvikling innenfor de fleste disipliner. Der man tidligere bare så uenighet, har det blitt bygget broer mellom teoretiske skoler. Innenfor de fleste samfunnsvitenskapelige disipliner har det blitt utviklet vitenskapsgrener som trekker ideer fra postmoderne eller poststrukturalistisk tenkning inn i teoretiske skoler med et helt annerledes virkelighetssyn. Men det at postmoderne begreper og forståelsesformer har fått innpass på menyen betyr ikke at tenkningen har blitt hegemonisk. Samtidig som paradigmet har fått innpass i samfunnsvitenskapen, har det også blitt kritisert, moderert og videreutviklet.

Takket være marxismen
For å holde postmodernismens strukturløse individtenkning i sjakk, har den marxistiske kritikken vært viktig. I motsetning til en del radikalere som satte seg ned og furtet, har konstruktive marxister snarere tatt inn over seg positive erkjennelser fra det postmoderne paradigmet, og samtidig styrket marxismens posisjon i samfunnsvitenskapen. Ser man på postmarxistiske skoler som kritisk geografi og postkoloniale studier, eller på akademikere med føttene godt plantet i begge paradigmer, finner man løsninger på problemer som verken marxismen eller postmodernismen hadde klart å svare på alene. Der traddis-marxister klør seg i hodet over hvorfor arbeiderklassen stemmer imot sine egne interesser, kan Thomas Frank og George Lakoff forklare hvordan politiske preferanser ikke styres av interesser, men idenititet, noe høyresiden har skjønt å utnytte med offensiv retorikk. Der mange marxister nesten tar for gitt at arbeiderklassen har en felles klasseidentitet, kan Ernesto Laclau og Chantal Mouffe forklare hvordan klassers selvforståelse henger sammen med andre politiske forhold. Der mange marxister forundres over den svake motstanden mot nyliberalismen, kan Norman Fairclough forklare hvordan nyliberalismens tankegods sniker seg umerkelig inn på stadig flere samfunnsområder forkledd som løsningsorientert kunnskap. Og så videre.

Klassekampen har i sin vitenskapsdekning valgt å se bort ifra denne utviklingen, og heller valgt side med biologiske forklaringer, fordi det liksom skal være en motvekt til det postmoderne paradigmet. Problemet er at de forklaringene som foretrekkes, er enda mer strukturløse og individualistiske enn postmodernismen var på nittitallet.

Der Marx har manglet
Ideen om at det ”ikke finnes noe samfunn, bare individer og deres familier”, som Margaret Thatcher formulerte så tydelig i 1987, kan ikke tilbakeføres til en enkelt teoretisk skole, men har fått innpass på mangfoldige områder der den ikke har møtt motstand. Et felt den Marxistiske motstanden har manglet, er biologiske forklaringer på menneskelig handling. De biologiske forklaringene var lenge orientert mot makrostrukturer som folkegrupper og samfunnsklasser, men i dag er fokuset primært på individer og avvik. Sett ut ifra historiske og politiske forhold, er det gode grunner til at den biologistiske tenkningen rundt folkegrupper har tapt terreng. Men forskning som splitter opp forståelsen av mennesket i så små fragmenter at det ikke er plass til å forstå maktforhold eller samfunnspåvirkning, har akkurat samme (uintenderte) konsekvenser som postmodernismen hadde på nittitallet: Den fjerner samfunnet rundt individet og gjør kollektiv kamp irrelevant. Slik passer biologiske forklaringer i dag vel så godt inn i et nyliberalt paradigme som postmodernismen gjorde på nittitallet, som var en av marxismens fremste ankepunkter da.

Det er selvsagt behov for forskning på menneskers biologiske disposisjoner, akkurat som det er behov for forskning på hvordan kunnskap og språk påvirker folks handlingsrom. Men for at vi skal kunne ha en opplyst debatt om vitenskap, er det behov for et kritisk blikk på forskningen, blant annet fra et marxistisk perspektiv. Marxistisk vitenskapskritikk er verdifull når den tilfører samfunns- og maktforståelse der den mangler, og utfordrer vitenskapen til å komme seg videre. Men den er alt annet enn verdifull når den heier frem en bestemt type kunnskap utelukkende fordi den er en motpol til noe man har bestemt seg for er negativt. Å parkere kunnskap er ikke vitenskapsjournalistikk, det er akademisk identitetspolitikk.

 
Teksten sto på trykk i Klassekampen 13. november 2010.

Avisprat med Braanen

Slapp av. Også Bjørgulv Braanen mener at aviser er laget av papir.

I Harald Eias omdiskuterte NRK-serie ”Trykksverte” fremsto Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen som en av dem som var mest avvisende til materielle forklaringer på aviser.

I programmet hevdet han at aviser er “en viktig arena for meningsbrytning”. Papir og trykksverte kan ikke forklare avisenes rolle i den offentlige debatten, hevdet Braanen.

Vi møter Braanen i Klassekampens lokaler på Grønland en måned etter det avslørende programmet.

–      Du fremstår i programmet som om du avviser at Klassekampen er en sammenstiftet bunke med papir?
–      Se hvor mye forskjellig avisen har å by på. I dag er den blant Norges mest sentrale arenaer for offentlig debatt, kritikk og analyse.
–      Ja, men papir og trykksverte. Avisen er jo laget av noe, er det papir eller ikke?
–      Jeg har ikke sagt noe om dette. Det er avisenes meningsinnhold jeg er opptatt av, ikke hvordan de trykkes. Jeg er opptatt av andre ting. Den tekniske produksjonen er ikke viktig for meg som redaktør.
–      Men denne utgaven jeg abonnerer på, er den laget av papir?
–      Det kan vel ikke jeg vite.
–      Det skjønner jeg, men det skulle vel vært rart om avisen ikke var laget av papir?
–      Aviser er laget av noe, men hvis man ser på dem som nettopp en arena for debatt, blir det ikke så interessant å se på akkurat hva de er laget av. De fleste aviser i dag har også en nettutgave. Den teknologiske utviklingen gjør at avisenes form må anses som plastisk.
–      Ja, jeg forstår at den er plastisk, men i utgangspunktet, er det ikke slik at de fleste aviser er laget av papir?
–      Ja, de fleste aviser er laget av papir. Jeg har ikke noen problemer med å si det. Men dette er jo banal barnehagelærdom. Er det virkelig nødvendig å snakke på dette nivået?
–      Ja.

Foto: Mimsy Møller