Akademia

Meg, me og moi

Hva er det som får så mange akademikere til å rope på revolusjon?

Revolution of the ordinary

Her en natt drømte jeg at jeg hacket meg inn i en avis og byttet ut alle neste dags artikler med tekster om matpakke. Ja, matpakke – brødskiver og rundstykker innpakket i tynt papir. Drømmens budskap var kanskje ikke så mystisk, siden jeg våknet av at magen protesterte høylytt mot mitt svikefullt lave næringsinntak kvelden før. Men hvorfor hadde jeg i drømmen fått lyst til å fylle en hel avis om fårepølse, salami, jarlsbergost og syltetøy? Hvem har lyst til å lese om noe sånt?

Sult til tross, brødboksen føltes lengre unna enn tankene. For det var noe med drømmen som minnet meg om Toril Mois nye bok.

I boken «Revolution of the ordinary» argumenterer Moi for at filosofiske spørsmål bør diskuteres med utgangspunkt i det konkrete og erfaringsnære. Ifølge Moi er forskere i dag så opptatt av abstrakte begreper at de ikke ser det som er rett foran seg. Løsningen hennes er intet mindre enn en revolusjon – altså ikke i betydningen samfunnsomveltning, men i at humaniora bør bytte ut den rådende språkfilosofien med en annen.

Boken har møtt en god del kritikk, blant annet fordi den tegner et bilde av dagens humaniora som få kjenner seg igjen i. Litteraturviter Kaja Schjerven Mollerin påpekte i sin anmeldelse at boken bygger på en oppkonstruert konflikt mellom følgerne av Ferdinand de Saussures strukturorienterte språkfilosofi og Ludwig Wittgensteins hverdagsspråk. Slik ignorerer Moi det meste av teoriutviklingen de siste sytti årene (Bokmagasinet 30. september). I tillegg overser hun at også Saussure har inspirert mange studier av konkret erfaring, blant annet innenfor etnografi, situasjonsanalyse og diskursanalyse.

Men det var egentlig ikke dette som gjorde at matpakkedrømmen minnet meg om Toril Moi. Det jeg lurte på mens sulten knuget, var hvilken erfaring som får så mange akademikere til å rope på revolusjon. For selv om de færreste bruker begrepet, er den revolusjonære argumentasjonsformen særdeles utbredt i både humaniora og samfunnsvitenskapen. Erstatt idealisme med realisme! Positivisme med konstruktivisme! Miljø med evolusjon! Nasjonal med global! Selv de mest konkrete studiene skrives inn i paradigmestrider, ofte gjennom bisarre vranglesninger av faglige motstandere.

Hvorfor holder akademikere på med dette her? De fleste som har innblikk i flere fag vil jo fort gjennomskue retorikken, og kanskje til og med avsløre urimelig lesning. Og de som ikke gjør det, kan sitte igjen med vranglære om andre fag og tradisjoner.

Et mulig svar ligger i selve den akademiske sjangeren. Som lingvisten George Lakoff har påpekt, er debatter ofte strukturert etter krigens logikk, der målet er å tvinge en motstander i retrett. Akademiske debatter skrives ut ifra et fellesskap, der faglig relevans gjerne vurderes ut ifra hvorvidt ens bidrag kan brukes som våpen mot en felles faglig motpol. I denne kampen vil det alltid være noen som føler seg ekskludert fordi deres tema, teorier eller metoder forsvinner under radaren. Derfor er det mange som insisterer på at frontlinjen burde stå et annet sted.

Men problemet er snarere at krigens logikk ikke alltid tjener tankens utvikling – frontlinjen hindrer både innsikt i og samarbeid med andre tradisjoner. Slik stagnerer forskning i meningsløse skyttergraver, og hele fagtradisjoner politiseres.

Men kanskje dette bare er abstrakt teoretisering, og svaret ligger rett foran meg, i matpakkedrømmen: Kanskje de faglig revolusjonære simpelthen føler at det som opptar dem, er så viktig at alle burde bry seg om det samme.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 2.11.2017.

Kampen for å være mann

 

Professor Jonathan Gottschall går i strid. Ikke bare for å drive kampsport; han velger side i en omfattende kulturell konflikt.

professoren_i_buret_front

Hvorfor slåss Jonathan Gottschall? Dette er kanskje det egentlige spørsmålet i boken «Professoren i buret», som nylig har blitt oversatt til norsk. Boken er på en og samme tid en selvbiografisk fortelling om utenforskap, et kampskrift og en populærvitenskapelig fagbok om hvorfor menn slåss.

Gottschall er en mislykket universitetslektor i engelsk litteratur med midlertidig kontrakt og et trist cellekontor som han unngår mest mulig. I stedet for å vente på å bli nedbemannet, bestemmer han seg for prøve å få sparken – ved å begynne med Mixed Martial Arts (MMA).

Strategien feiler. Selvsagt, kan man si – og velkommen i klubben av akademikere som bruker fritiden til å slåss. Kampsport er i vinden, og øker stadig i popularitet blant både kvinner og menn. Så hvorfor forventer Gottschall at dette skal bli hans karrieredød?

Forfatteren forteller om en skjellsettende opplevelse i ungdommen, der han blir utfordret til slåsskamp, og bare gir opp, til sin egen og farens store skam. Det å gi opp er nemlig et tegn på feighet, det ultimate beviset på at man ikke er en mann. Fra en vanskelig barndom som liten og svak, vokser han opp – for bare å oppdage at det å være mann ikke har så høy status som han hadde trodd.

Gottschall forteller sårt om å føle seg overflødig i sin egen familie, en østrogenboble med tre små døtre: Der mor er familiens nav, er far dens beskytter, utsatt og erstattelig. Litt mindre sårt – snarere foraktelig – forteller han om å føle seg utenfor i eget fag og arbeidsmiljø. På en jobbfest drikker han billig bourbon fra et plastkrus mens «åndsmenneskene småspiser hummus og økologisk maischips mens de nipper til kjølig hvitvin». Det går ikke an å være mann i et litteraturmiljø, konkluderer Gottschall. Han opplever maskuliniteten der «så raffinert, så nedslipt og glattet ut at det er vanskelig å se på hvilke måter den skiller seg fra femininitet». Ja, de «feminine» idealene fremstår som så sterke at han tror han vil miste jobben dersom han bryter med dem.

Møtet med den øvre middelklassen kunne kanskje satt forfatteren på sporet av at det finnes flere måter å være mann. Men han går motsatt vei: Han vil bevise at hans egen definisjon er den rette.

Når professoren går i strid, er det altså ikke bare for å bedrive kampsport; han velger side i konflikten om hvorvidt menneskelig atferd er biologisk styrt eller kulturelt konstruert.

Hele prosjektet hviler på et ravende galt premiss. Hvorfor i alle dager skal man velge? Når biologi og kultur anses som motstridende størrelser, er det fordi fagstriden mellom to paradigmer bygger på så ulike vitenskapssyn at ofte snakker helt forbi hverandre. Fagtradisjonen som insisterer hardest på opprettholde denne motsetningen er evolusjonspsykologi, som forklarer all menneskelig atferd ut ifra biologiske disposisjoner.

Gottschalls bok byr på mange troverdige teorier og interessante fortellinger om menn, vold og sport, men analysen svekkes av hans blinde identifikasjon med sur, gammel fagstrid. Det at forfatteren velger side, innebærer nemlig at han fremstiller mennesker som helt flate.

Problemet viser seg tydeligst i hans forståelse av kjønn. Gottschall insisterer på at menn slåss fordi de er redde for å la være, og derved tape konkurransen om kvinners attrå. Kvinner, derimot, er biologisk innskrevet i en æreskodeks som handler om kyskhet, ikke om mot – og har dermed ikke noe særlig å tjene på å slåss. All handling forklares med reproduksjonsdrift, og all attraksjon knyttes til mannlig styrke og kvinnelig fruktbarhet.

Problemet videreføres i Gottschalls analyse av kampsport. Han tegner opp et bilde av MMA som testosteronets ultimate hjemmebane, en «mannefabrikk». Men menn har da flere hormoner som kan bidra til å forklare sportens appell. Den fysiske nærkontakten og det sterke fellesskapet produserer så mye oxytocin at det er vanskelig å slutte. Den avanserte teknikken er så stimulerende for nysgjerrigheten at sporten har utviklet seg til et globalt nerdemiljø konstant ruset på dopamin.

Selv om Jonathan Gottschall anerkjenner at sporten byr på mye, avviser han at menns motivasjoner kan være sammensatte. Det er jo ikke derfor han selv driver med MMA: Han slåss for å bevise for seg selv at han er en mann.

Jonathan Gottschall: Professoren i Buret. Hvorfor menn slåss og hvorfor vi liker å se på. Pelikanen Forlag, 2017. Oversatt av Alexander Leborg.

Teksten sto på trykk i Bokmagasinet i Klassekampen den 30. september 2017.

Forskningskonflikt

Internasjonaliseringen splitter akademia – med god grunn.

tower-of-babel-by-pieter-bruegel-the-elder-1347047615_b

«Babels tårn» av Pieter Brueghel den eldre, malt omkring 1525-1530.

Norske samfunnsforhold reduseres til en obskur forskningsinteresse. Formidling i offentligheten nedprioriteres til fordel for internasjonale tidsskrifter. Utlendinger utkonkurrerer norske forskere. Eller: Et etterlengtet oppgjør med akademisk innavl og nepotisme. Forskningsmiljøene får friskt blod, og oppnår bedre resultater.

Frontene står steilt imot hverandre i debatten om internasjonaliseringen av norsk akademia. Hvorfor gjør de det, og hva er egentlig problemet? Her er tre hypoteser.

Hypotese 1: Det ligger ingen gjennomtenkt strategi bak internasjonaliseringen. Utveksling, åpne stillingsutlysninger og publisering i internasjonale tidsskrifter har blitt mål i seg selv, basert på en antakelse om at dette vil styrke norsk forskning. Antakelsen er ikke helt søkt, men den tar ikke inn over seg hvordan konkurranse fungerer: De som former spillereglene etter egne interesser, vinner.

Da USA skulle etablere seg som supermakt etter andre verdenskrig, sto det å bygge et internasjonalt kunnskapshegemoni helt sentralt. I konkurransen med sterke europeiske tradisjoner var dette ingen enkel oppgave. Det de gjorde, var å invitere stjerneforskere og -filosofer til amerikanske universiteter gjennom Fulbright-programmet, og sende egne forskere ut i verden. Ikke bare for å lære, men også for å spre sine egne normer for hva som anses som viktige forskningsspørsmål, hva som regnes som vitenskapelige metoder, og hvordan forskning skal formuleres og publiseres. Strategien var særdeles vellykket – tidligere dominerende teoritradisjoner innen samfunnsvitenskap og humaniora, som de tyske og franske, ble gradvis noe for spesielt interesserte.

Internasjonaliseringen av akademia innebærer at norske forskere må tilpasse sine forskningsspørsmål til debatter der premissene er lagt i USA eller andre engelskspråklige offentligheter. Hvordan norske forskningsinteresser kan fremmes i dette systemet, diskuteres aldri.

Hypotese 2: Norske forskere har ikke felles interesser i denne konkurransen – fordelene og ulempene treffer ulike disipliner veldig skjevt. Der noen er internasjonale av natur, eller har utviklet seg i takt med internasjonal etterspørsel, sliter andre med innpass. Lokalt utviklede fagtilnærminger og forskning på norske forhold er ikke lett å få publisert i internasjonale tidsskrifter. Likevel skal alle måles etter samme standard. Skjult bak nøytraliserende tall og en myte om meritokrati, er tellekantsystemet ren diskriminering. Mange akademikere (dyktige eller dårlige, hvem vet?) blir beskyldt for å være late eller får aldri faste stillinger fordi de ikke produserer nok poeng. Frustrasjonen fører til at hele internasjonaliseringen politiseres, selv om det er rangeringspolitikken som har skapt problemet.

Hypotese 3: En årsak til at Norge ikke klarer å formulere en selvstendig forskningsstrategi, er at det å i det hele tatt diskutere nasjonalt forrang har lite legitimitet her, ekskluderende som det jo er. I den pågående debatten har dette vist seg både ved at utenlandske forskere føler seg stigmatiserte, og ved at internasjonalisering trekkes frem som en redning fra akademisk innavl. Men, let’s face it – den internasjonale arenaen er ikke per se mindre ekskluderende enn den nasjonale. Joda, den åpner dørene for flere individer, men mekanismen er den samme: Noen forskningstema gir det ingen mening å bare diskutere på den nasjonale arenaen, andre faller utenfor den internasjonale.

Det er på tide moralismen forsvinner, så saken kan vurderes for hva den er: En interessekonflikt.

Hvordan den kan løses? Her trengs det mer forskning.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 27. juli 2017.

– Storbritannia kan igjen vise vei

«Yes, we can!» er slagordet som har runget fra Latin-Amerika til USA og Europa. Men hva er det egentlig vi kan? Det avhenger av hvordan vi konstruerer gruppen «vi», sier den anerkjente filosofen Chantal Mouffe.

Chantal Mouffe. Foto: Anja Sletteland.

Chantal Mouffe. Foto: Anja Sletteland.

Mouffe er spesielt kjent som en av forfatterne bak den innflytelsesrike boken Hegemony and socialist strategy, som hun skrev sammen med sin nå avdøde ektemann Ernesto Laclau.[i] Under hennes siste besøk i Oslo spurte jeg henne om hvordan venstrepopulisme kan utfordre nyliberalismen i Europa.

– Når jeg snakker om populisme, bygger jeg på Ernesto Laclaus tilnærming, der populisme forstås som en politisk logikk. Populisme handler om å etablere en motsetning mellom «folket» og «eliten»; det er rett og slett en måte å skape en politisk front. Det har ikke noe bestemt innhold. Som Ernesto sa, «Mao var populist, men det var Hitler også». Denne logikken bygger på et element av teorien vi utviklet i Hegemony and socialist strategy, som Podemos har hentet mye inspirasjon fra – ideen om at politiske identiteter ikke er gitte, men diskursivt konstruerte. Politikk handler i stor grad om identitetsbygging, om strategier for å utforme et folk. Dette forklarer hvorfor «folket» kan konstrueres på svært ulike måter.

 – Så hvorfor assosieres populisme vanligvis med høyresiden?

– Jeg kan tenke meg to grunner. Den første handler om at venstresiden i lang tid ikke har anerkjent hvilken betydning affekt, eller det jeg kaller passions, spiller i politikken, mens høyresiden har gjort det. Affekt er en sentral komponent i konstruksjonen av «oss» og «dem». Høyrepopulisme handler om å fremstille innvandrere som «dem» i den politiske fronten. Men «folket» kan også konstrueres på venstresidens premisser – på en måte som inkluderer innvandrere, og der «eliten» utgjøres av nyliberale krefter. Den andre grunnen handler om noe jeg har funnet i min egen forskning på utviklingen av høyrepopulisme i Europa. Jeg prøvde å forstå årsaken bak denne utviklingen, og kom frem til at det var en konsekvens av det jeg kaller et «konsensus rundt sentrum» som har blitt etablert mellom sentrum-høyre og sentrum-venstre. Det er nesten ingen forskjell på deres politikk, siden begge sider aksepterer ideen om at det ikke finnes noe alternativ til nyliberalismen. De eneste partiene som tilsynelatende tilbyr et alternativ – noe jeg selvfølgelig ikke ser som et reelt alternativ – er høyrepopulistiske partier som hevder de tilbyr folk retten til å velge.

 – Hvordan kan venstresiden utfordre høyrepopulisme?

– Da jeg skrev On the political, som nettopp har blitt oversatt til norsk, argumenterte jeg for at høyrepopulisme kan bekjempes ved å omdefinere skillet mellom venstresiden og høyresiden.[ii] Det ville ha krevd at de sosialdemokratiske partiene i Europa forlot konsensusen rundt sentrum. Men etter finanskrisen i 2008 inntok jeg en annen posisjon, som jeg beskriver i min siste bok, Agonistics: Thinking the world politically.[iii] Jeg begynte å innse at det var for optimistisk å tro at de eksisterende sosialdemokratiske partiene ville endre linje. I 2008 kunne de ha grepet øyeblikket. For første gang på flere tiår hadde ideen om at anglosaksisk kapitalisme er løsningen, begynt å slå sprekker.

– Tenker du at slike øyeblikk er avgjørende for å skape endring?

– Det øyeblikket var viktig fordi folk igjen begynte å anse statens rolle som viktig. Så det skapte en åpning. Men det som skjedde, var at statene kun grep inn for å redde bankene. Europeiske sosialdemokratiske partier kunne ha gått inn for å omfordele ressurser, som i Franklin Roosevelts New Deal. I stedet aksepterte de ideen om at innstrammingspolitikk var løsningen.

 – Hvilke andre åpninger kan du se?

– Vi lever i økende grad i samfunn der det eksisterer noe som kan kalles en «populistisk situasjon». En konsekvens av den nyliberale formen for kapitalisme er at det har utviklet seg et slags oligarki. Jeg vet ikke om dette er også er tilfelle i Norge, men som Thomas Pikettys forskning viser, har det oppstått en polarisering mellom en svært liten, svært rik del av befolkningen, og en middelklasse som blir stadig mer proletarisert.[iv] Denne situasjonen er lik situasjonen i Latin-Amerika for, la oss si, ti år siden. Det som skjedde i Latin-Amerika var at venstreorienterte nasjonalpopulistiske regjeringer begynte å stille spørsmål ved nyliberalismen og forsvare folkesuverenitet. Dette er veldig interessant. På en måte kan vi si at vi i dag er vitne til en slags latinamerikanisering av Europa: En økende polarisering mellom arbeider- og middelklassen versus eliten.

 – Er det bra?

– Det er konsekvensen av dette som er interessant – at vi nå kan begynne å se for oss hvordan en ny folkebevegelse etableres. Før utviklingen av dagens nyliberale kapitalistiske modell, under den tradisjonelle sosialdemokratiske modellen, var det primært arbeiderne som ble påvirket av dens konsekvenser. Det var en sterk arbeiderklasse, og det var dem de sosialdemokratiske partiene representerte. Denne modellen eksisterer ikke lenger, fordi arbeiderklassen har blitt mye mer sammensatt. I dag påvirkes også mange mennesker som ikke jobber for kapitalister, altså middelklassen, av privatisering og annen nyliberal politikk. Derfor har mobiliseringsgrunnlaget av folk som potensielt kan identifisere seg med venstresiden blitt utvidet. Som vi sa allerede i Hegemony and socialist strategy, bør ikke venstresiden rette seg mot en bestemt klasse. På det tidspunktet var argumentet vårt at kravene som ble fremmet av nye sosiale bevegelser, som feminismen, også måtte tas med i betraktningen. Dette er selvfølgelig fortsatt tilfellet, men nå har vi beveget oss inn i en annen situasjon. Derfor har jeg konkludert at det er nødvendig å bygge en ny politisk front, og at den beste måten å bekjempe høyrepopulisme på, er gjennom å utvikle et venstrepopulistisk alternativ.

 – Hvordan kan denne nye folkebevegelse skapes?

– Noe av det jeg synes er interessant med Podemos i Spania, er at de ønsker å overbevise folk som har pleid å stemme på høyresiden, og de som aldri har stemt, til å stemme på dem i stedet. De vil ikke bli forstått ut ifra den tradisjonelle venstre-høyreaksen. Selvfølgelig har de et venstreorientert prosjekt, men de ønsker å utvikle et prosjekt som kan samle mange mennesker. Tradisjonelt har ytterste venstre pleid å tenke at de burde bli mer radikale. De har ikke vært så opptatt av hvordan de kan vinne folk over.

– Det som skjer i Storbritannia nå er også svært viktig. Jeg ser Jeremy Corbyns seier i Labour-valget som veldig lovende. Det kommer til å bli en skikkelig kamp, for de parlamentariske partiene vil gjøre absolutt alt de kan for å ødelegge for ham. Men det som er interessant er at han har skapt sånn entusiasme, selv blant folk som aldri har vært interessert i politikk. Plutselig har Corbyn presentert noe de kan identifisere seg med. Velgergruppene har virkelig forandret seg.

 – Tror du dette kan ha innvirkninger på Europa generelt, slik som Tony Blairs Tredje vei påvirket de sosialdemokratiske partiene i Skandinavia?

– Ja! Absolutt. Storbritannias arbeiderparti har alltid hatt en viktig innflytelse på venstresiden i Europa. Labour var det første partiet til å etablere en velferdsstat. Tenk på det tradisjonelle sosialdemokratiet – det var Labours modell etter 1945. Dette var den første perioden med virkelig progressiv, omfordelende sosialdemokratisk politikk, og dette har selvfølgelig påvirket Europa. Den andre fasen, Blairism eller den Tredje vei, ble også født i Storbritannia. Fra dette øyeblikket ble sosialdemokratiet omdannet til sosialliberalisme. Nå håper jeg vi begynner å se en tredje fase. Den linjen som Corbyn og menneskene rundt ham er i ferd med å utvikle, er en form for venstrepopulisme.

 – Hva er det som utgjør «folket» i Corbyns politiske front?

– Hans prosjekt representerer et veldig tydelig brudd med innstrammingspolitikken til nyliberale institusjoner. Argumentet mot Corbyn er at britene egentlig ikke ønsker dette. De som hevder det, påstår at Labour tapte forrige valg fordi Ed Miliband gikk for langt til venstre, og at de derfor trenger å gå tilbake mot høyre. Jeg tror dette er helt feil. Hvis de bare tenker på de som hittil har stemt, så ja, sannsynligvis. Men David Cameron ble valgt med et absolutt flertall blant kun 25 prosent av velgerne. Det er veldig mange som rett og slett ikke stemmer. Corbyns oppgave er å tilby folk et prosjekt som de kan identifisere seg med, og skape en kollektiv vilje rundt dette prosjektet. Hvis han er i stand til å gjøre det, tror jeg han kan mobilisere nye velgere og vinne neste valg. Jeg tror folk rundt Corbyn også er klar over det.

– Denne måten å appellere til folk på, er det vi kalte «etablering av hegemoni» i Hegemony and socialist strategy. I denne forstand har strategiene til Podemos og Labour mye til felles. Men hvis det fungerer, har Corbyns prosjekt noen fordeler i forhold til Podemos, fordi det vil bety en transformasjon fra innsiden av partiet. Det er en stor forskjell. Corbyn har også støtte fra fagforeningene, mens Podemos ikke har noen forbindelse til fagforeningene.

 – Du har større tro på transformative prosjekter som kommer innenfra de etablerte institusjonene?

– Vel, det er et interessant spørsmål. Jeg gjorde et intervju med finsk TV hvor vi diskuterte akkurat dette. Jeg sa at jeg ikke så noe håp for at Det franske Sosialistpartiet (PS) eller Det spanske sosialistiske arbeiderpartiet (PSOE) vil transformere seg selv. Journalisten som intervjuet meg spurte «hva med Storbritannia?» Mitt svar var at Storbritannia er annerledes. På grunn av det britiske valgsystemet kan jeg ikke se for meg at noen viktig politisk endring vil kunne skje uten Labour. På dette tidspunktet ble Miliband faktisk kritisert for å være populistisk, som er nettopp det jeg synes er bra med ham. Så jeg svarte at jeg ikke ville utelukke muligheten for at Labour kan transformere seg selv. Faktisk tror jeg det er det som er i ferd med å skje. Men jeg tror det er et unntak i europeisk sammenheng.

 – En annen forskjell fra Spania er at landet står i en stor økonomisk krise. Tror du det er lettere eller vanskeligere å produsere radikal endring på grunnlag av en krise?

– Det vil avhenge av konteksten og landet. Jeg tror en krise kan åpne en mulighet, som vi så i 2008. Men jeg tror ikke en krise nødvendigvis hjelper for å fremme en venstreorientert, radikal løsning. Faktisk viser historien at kriser har en tendens til å føre til mer høyrevridd politikk. Så kriser kan åpne muligheter, men måten de blir utnyttet avhenger av politiske krefter. Det er ikke sånn at «jo flere kriser, jo bedre for venstresiden». Nei.

 – Hva synes du om det som skjedde i Hellas i sommer, da flertallet stemte imot å akseptere Troikaens lånevilkår? Jeg tror det var mye håp om at folkeavstemningen ville føre til en radikal endring, og så skjedde det ingenting.

– Ja, ingenting skjedde, og det hadde noe å gjøre med det europeiske kuppet mot Syriza-regjeringen. Det den greske krisen viser, er at et relativt lite land som Hellas ikke kommer til å være i stand til å bekjempe nyliberalismen på egenhånd. Det vi trenger å gjøre, er å bygge en ny, europeisk venstrepopulistiske bevegelse. Hvis vi hadde venstreorienterte partier ved makten i mange land, kunne ting blitt annerledes. Igjen, hvis noe skjedde i Storbritannia… Britene kunne vist at det finnes et alternativ til innstrammingspolitikk.

Chantal Mouffe (f. 1943) er belgisk politisk filosof og aktivist, og professor ved University of Westminster i London. Hun er spesielt kjent for sin kritikk av deliberativt demokrati og tradisjonell marxisme, og teoriene hennes er en sentral inspirasjonskilde for det spanske partiet Podemos.

Teksten stod på trykk i Manifest Tidsskrift den 4. oktober 2015.

Referanser:
[i] Laclau, Ernesto, and Chantal Mouffe. 2001/1985. Hegemony and socialist strategy: towards a radical democratic politics. Verso Books.
[ii] Mouffe, Chantal. 2005. On the Political. Taylor & Francis.
Mouffe, Chantal. 2015. Om det politiske. Cappelen Damm.
[iii] Mouffe, Chantal. 2013. Agonistics: Thinking The World Politically. Verso Books.
[iv] Piketty, Thomas. 2014. Capital in the Twenty-First Century. Harvard University Press.

De andres tvangstrøye

xProsjekt-aldri-bli-som-Aakvaag-generasjonskampen

Generasjonsstriden fortsetter.

Begrepet Generasjon Lydig viser hvor vanskelig det er hoppe etter ironigenerasjonen.

”Dagens ungdomsgenerasjon har ikke noe prosjekt, fordi de kan ta både velstand, antiautoritære institusjoner og hverdagstoleranse for gitt”, hevder Gunnar Aakvaag. Det tenkte sekstiåtterne lenge om hans generasjon også. Men spørsmålet om hvem som har kjempet frem friheten i det norske samfunnet er egentlig ganske irrelevant. Er det noe vi bør lære av historien, er det snarere at en gruppes frigjøringsprosjekt alltid vil bli noen andres tvangstrøye.

I min kronikk nylig ønsket jeg Gunnar Aakvaags angrep på ungdommen velkommen, fordi den illustrerer den tyngende arven etter ironigenerasjonen i den norske offentligheten. I sitt tilsvar forsvarer Aakvaag ironigenerasjonen ved å vise til at deres kamp var mot sekstiåtterne, som på tross av sitt antiautoritære utgangspunkt valgte en totalitær ideologi og et kulturelt ensporet uttrykk. Det Gunnar Aakvaag enda ikke har skjønt, er at ironigenerasjonen har skapt akkurat de samme begrensningene for min generasjon. Og hans motinnlegg, der han nekter å anerkjenne min generasjons identitet og våre prosjekter, er et strålende eksempel på hvor lett det er å bli autoritær under frihetens parole.

Gunnar Aakvaags kamp er kanskje moralsk suspekt og hans forståelse av Generasjon Lydig helt absurd, men det er bare bra at han egger til strid. Det er nemlig bare fem år siden jeg selv ble oppmerksom på at folk på omtrent min egen alder utgjør et fellesskap med en kulturell og intellektuell egenart. Hendelsen som åpnet øynene mine for hvem «vi» er, var Hjernevask. Både programmet og debatten om den var en ganske sterk opplevelse som samlet folk på min alder på en helt ny måte. Vi opplevde selve debatten som en felle. Programmet satt opp falske dikotomier mellom nært sammenvevde fenomener, blant annet arv og miljø, og fanget deltakerne i misforståtte faglige og moralske posisjoner som var forhåndsdefinert av sleipe TV-produsenter. Noe av det mest påfallende var likevel at min generasjons reaksjon var så unison: Nesten alle avviste hele premisset for Hjernevask, og fant en felles solidaritet mot den forakten programmet viste for vitenskap. Denne kollektive forargelsen var ikke tilfeldig, men uttrykk for en reell interessekonflikt. Hjernevask gjorde det vanskeligere å diskutere faglige spørsmål vi er opptatt av, fordi programmet virvlet opp vitenskapskonflikter fra en helt annen tid.

Det er ikke uten reservasjoner jeg velger å kalle oss en generasjon. Kollektive identiteter er en problematisk analytisk størrelse, fordi det aldri vil finnes en merkelapp som er stand til å representere en hel gruppe. En sentral teoretiker innen identitetspolitikk, Ernesto Laclau, hevder at kollektive identiteter må forstås som uttrykk for en maktkamp, ikke for en objektiv gruppe. Ettersom alle mennesker er forskjellige og inngår i mange typer relasjoner, vil enhver kollektiv identitet fremheve noens erfaringer på bekostning av andres. For at folk likevel skal anerkjenne sine felles interesser og tilslutte seg en kollektiv identitet, trenger de en ytre fiende.

Siden Hjernevask-debatten har jeg ofte tenkt at min generasjon trenger en tydeligere identitet, for å kunne kreve en legitim plass for å kjempe for våre saker. For problemet er virkelig ikke at folk i 20- og 30- årene ikke har noe prosjekt, men at de som definerer oss i offentligheten er de som forstår oss minst. Etter Morgenbladets nylige litteraturkåring utpekte Aftenposten dagens unge forfattere som ”generasjon hemmelig”. Forfatterne selv oppfattet seg slett ikke som utydelig, men avviste kravet til selvposisjonering fordi det regnes som et sentralt kjennetegn ved ironigenerasjonen.

Siden ironigenerasjonens verdenssyn er så grovkornet at min generasjon blir helt usynlig, er det på tide vi tar pennen i egne hender og tegner opp posisjonene på nytt. I så måte er Gunnar Aakvaag den perfekte ytre fiende å definere min generasjon opp imot. Ironigenerasjonen som fiendebilde ligger allerede latent i vår kultur, siden den falt i vanry etter Hjernevask og har fortsatt å synke i anseelse blant unge intellektuelle. Aakvaags angrep på Generasjon Lydig er dessuten talende for hva det er som begrenser vår frihet i dag.

For det første er Gunnar Aakvaag aktivt uinteressert i å forstå dem han kritiserer, noe som gjør det umulig å forsvare seg mot kritikken. Det er mange som har påpekt at Aakvaags fremstilling av Generasjon Lydig er helt søkt. Han hevder at denne gruppen «drikker mindre, røyker mindre, ruser seg mindre, debuterer senere seksuelt og søker tryggere utdanninger enn min generasjon». Ifølge statistikken stemmer disse faktorene bare på gruppen som ble født på slutten av nittitallet, men Aakvaag bruker dem likevel til å score et billig poeng om lydighet, som han generaliserer til alle som er i 20- og 30-årene i dag. Denne uviljen mot å ta verden på alvor er et klassisk kjennetegn på ironigenerasjonen, og setter store begrensninger for saklig debatt.

For det andre er ironigenerasjonens menneskesyn autoritært, selv om de ikke skjønner det selv. De deler verden inn i to grupper, «de kule» og de «ikke kule». Hangen til å dømme andres prosjekter ut ifra sin egen standard for kulhet er et typisk trekk ved denne generasjonen. Et klassisk symbol på dette er ironistklassikeren High Fidelity fra 1995, der hovedpersonen brukte livet sitt på å «disse» folk som hadde feil musikksmak. Norske kulturuttrykk kategoriserte også folk etter identiteter, og rangerte dem deretter. Politisk engasjerte ungdommer falt i kategorien «ikke kule», spesielt etter Lillelørdags karikatur av «70-tallskameratene». Vi oss som kom etter ironigenerasjonen, måtte derfor kjempe i bratt motbakke for vårt politiske engasjement og våre langt mer nyanserte kulturelle interesser. Gunnar Aakvaag illustrerer denne utfordringen perfekt når han absurd nok tolker kronikken min ut ifra en konkurranselogikk: «Slettelands innlegg er basert på to premisser: en negativ karakteristikk av Ironigenerasjonen, og et glanset bilde av Generasjon Lydig. Bestrider man disse, blir det ikke mye igjen av kritikken

For det tredje bidrar Aakvaag til å politisere kunnskap, gjennom å insistere på et undertrykkende hierarki mellom vitenskapelige ståsteder. De som rammes hardest er postmodernistene, som Aakvaag hevder var ironigenerasjonens feilspor. Men i motsetning til hva Gunnar Aakvaag påstår, var ikke hans generasjon spesielt postmoderne. Deres binære menneskesyn var så grunnleggende inkompatibelt med postmodernismen at de misforsto hele vitenskapsparadigmet. Fordi de tok postmodernismen for å være nok et identitetsprosjekt man skal være for eller mot, skjønte ikke ironigenerasjonen at ideen om metafortellingenes død også er en metafortelling. Derfor er de heller ikke i stand til å se min generasjons intellektuelle prosjekter, som må bygge bro mellom vitenskapsparadigmer for å få svar på våre spørsmål.

Med en felles fiende som Gunnar Aakvaag, trenger min generasjon bare et navn vi kan trykke til vårt bryst. Jeg kaller meg gjerne Generasjon Lydig, fordi selve begrepets nedlatenhet illustrerer hvor vanskelig det er hoppe etter ironigenerasjonen.

Teksten stod på trykk i Morgenbladet og Sosiologen.no den 26. juni 2015.

Yes! Endelig en skikkelig generasjonsstrid

xProsjekt-aldri-bli-som-Aakvaag-generasjonskampen

Mitt generasjonsprosjekt er å aldri, aldri bli som Gunnar Aakvaag. 

Jeg har lenge ventet på at noen skal ta opp kampen mot Gunnar Aakvaags angrep på det han kaller «Generasjon Lydig». Enten noen av de han angriper, eller noen fra denne såkalte «ironigenerasjonen» som han hevder å representere, siden han insisterer på at hele denne gruppen var kollektivt tjukke i hue gjennom hele nittitallet.

Helt til Aakvaag inkluderte meg i denne Generasjon Lydig, gjennom å definere den som aldersgruppen som ble født ca. 1980-2000. Jeg ble nemlig født i 1981. Min aldersgruppe ble aldri oppfattet som spesielt «lydig» under studietiden. Var det noe som satte preg på hverdagen, var det politikk. Mange av oss fikk vår politiske oppvåkning gjennom demonstrasjonene mot WTO i Seattle i 1999. Min generasjon satt fokus på internasjonal solidaritet gjennom Attac og Globaliseringskonferansen, etablerte en ny intellektuell plattform for Venstresiden gjennom Manifest, og revitaliserte feminismen gjennom Fett. Vi samlet store demonstrasjonstog mot Verdensbanken og Irak-krigen, organiserte studiesirkler om klasseteori og matproduksjon i Sør, og skrev utallige tidsskriftartikler om strukturell urettferdighet.

Alt dette skjedde i en tid der det ble oppfattet som radikalt å hevde at det i det hele tatt finnes klasser i Norge, feminisme fortsatt ble assosiert med bh-brenning, og politisk engasjement ble sett på som noe syttitalls. På 90-tallet reagerte knapt ungdommen på folkemordet som utspilte seg i Europa. På 2000-tallet bidro min studiegenerasjon til å sette politikken tilbake på dagsorden.

På den tiden fantes det ingen overordnet fortelling som satte min generasjon i kontrast til ironigenerasjonen, som Gunnar Aakvaag nå prøver å lansere gjennom begrepet «Generasjon Lydig». Min generasjon internaliserte den ironiske humoren gjennom ungdomstiden, kunne alle Lillelørdag-sketsjene utenat og gikk med Doktor Kosmos T-skjorter med budskapet «Stoppa valfriheten». Etter hvert ble det også ganske hipt å ta samfunnet på alvor, og det var grenser for hvor lenge våre storesøsken kunne tviholde på sin ironiske distanse. Siden vi ikke plaget hverandre noe nevneverdig, var ikke «generasjon» et relevant begrep for vår selvforståelse.

Man merker nemlig ikke at man har et generasjonsprosjekt før man står i en reell interessekonflikt med en annen generasjon. Eller at man utgjør noen generasjon, for den saks skyld, for selve kategorien er altfor stor til å representere noen enhetlig gruppe. Gunnar Aakvaag opererer med et generasjonsbegrep som både defineres av alder, ytre kjennetegn og kollektive prosjekter. Denne begrepsforståelsen gjør «ironigenerasjonen» til en helt absurd kategori, som Aakvaag attpåtil identifiserer med en ganske marginal gruppe postmodernister fra Øvre Blindern. Men generasjonsbegrepet kan likevel være et politisk nyttig samlingspunkt for folk som ikke er komfortable med arven etter forrige generasjon. Av den grunn er jeg takknemlig for at Aakvaag har trukket min aldersgruppe inn denne generasjonsstriden. Det er nemlig ikke så vanskelig å identifisere et felles generasjonsprosjekt for dagens unge intellektuelle, selv om vi hittil ikke har definert det sånn. Det handler om å aldri, aldri bli som Gunnar Aakvaag.

Altså, det er ikke noe personlig, men sånn går det når man utnevner seg som talsperson for det største problemet min «generasjon» hele tiden kjemper imot: At konfliktlinjene i den offentlige debatten i altfor liten grad reflekterer de kampene og spørsmålene vi er opptatt av. I motsetning til ironigenerasjonen har vi vokst opp med alvor, så vi skjønner hvor mye som står på spill. Millioner lever under fattigdomsgrensen i Europa etter finanskrisen. Midtøsten står i brann. Klimaendringene skaper humanitære kriser. Vi trenger alt som finnes av teorier og metoder for å forstå verden i dag. Men uansett hva vi velger å ta utgangspunkt i, dukker det opp noen gamlinger som på død og liv skal plassere oss i gamle konfliktlinjer. Min generasjons kamp handler om retten til å si noe sant om verden, mot en generasjon som ikke ser kunnskap for bare identitetsprosjekter.

Selv om denne gruppen hittil ikke har definert seg som en egen «generasjon», er den en lett identifiserbar gjeng. Vi spotter hverandre på konferanser og i debatter, og rotter oss sammen fordi vi forstår hverandres agenda. Det er utrolig befriende å kunne snakke med noen som ikke insisterer på at man avviser biologi bare fordi man snakker om kultur (eller omvendt), ikke setter opp noe hierarki mellom kvantitativ og kvalitativ metode, ikke tror at man benekter at virkeligheten finnes bare fordi man bruker diskursanalyse, og ikke setter likhetstegn mellom intellektuelle posisjoner og utdaterte politiske prosjekter. Min generasjon har simpelthen ikke tid til sånt. Gamle, konstruerte konfliktlinjer står i veien for å finne svar på de spørsmålene vi lurer på i dag.

Gunnar Aakvaags oppgjør med ironigenerasjonen og faderlige oppfordringer til Generasjon Lydig er derfor temmelig illustrerende for hva vi har å kjempe mot. Han avviser i dag ironigenerasjonens intellektuelle prosjekt fordi han «er blitt en moden mann som ikke lenger tror postmoderne dekonstruksjon er veien til intellektuell salighet», og oppfordrer ungdommen til å «gjøre den naturalistiske vendingen til sitt faglige prosjekt». Aakvaags fremstiller sitt forsvar for «den naturalistiske vendingen» som et radikalt brudd med sin egen generasjon, men det er egentlig ikke det. Er det noe som kjennetegner ironigenerasjonen, er det akkurat denne hangen til å ta avstand fra hele paradigmer bare fordi de ikke kan gi svar på alt.

Dette er en sentral forskjell på oss og ironigenerasjonen. For min generasjon er ikke postmodernismen lenger en posisjon vi trenger å forsvare eller avvise; den har snarere skapt en utbredt kunnskapskritisk bevissthet som hjelper oss å utfordre etablerte sannheter og søke nye spor. Hvis det er sant som Aakvaag sier, at postmodernismen i hans studietid handlet om å lete etter «inkonsistenser og paralogier», «utstyrt med en ikke ubetydelig mengde anførselstegn», er det ikke så rart at han tar avstand fra den. Men på den måten reduserer han postmodernismen til et rent identitetsprosjekt, som ganske enkelt kan byttes ut med et annet.

Er det noe som truer min generasjons prosjekt, er det intellektuelle pendelsvingninger som polariserer vitenskapen. Ironigenerasjonen har selvsagt ikke skylden for at hele akademia rives i stykker av stammekriger, men den har jammen gjort sitt for spisse frontene i den norske offentligheten. Før Hjernevask var ikke biologi vs. kultur noen sentral konfliktakse i samfunnsdebatten. Nå står fanatiske post-ironister klare til å kalle folk ”biofober” hvis de har innvendinger mot spesifikke forskningsresultater innen evolusjonspsykologi. Hva de får ut av det? Jo, de kan smykke seg med identitetsmarkører som ”vi som tør å ta inn over oss at biologi har noe å si”.

Det fine med ironigenerasjonens hang til å identifisere posisjoner som de kan ta avstand fra, er at det blir mye lettere å ta avstand fra dem. Så snart alle innser at ironigenerasjonen er en gjeng med selvopptatte, overfladiske, dekadente, smaksfascistiske flokkdyr, kan min generasjon reise seg og ta over definisjonsmakten i den offentlige debatten.

Teksten ble publisert på http://www.sosiologen.no den 31.5.2015

Om debatten:

Gunnar Aakvaag vs. «Generasjon Lydig»

Postdoktor i sosiologi ved UiO, Gunnar Aakvaag, har etterlyst et kollektivt generasjonsprosjekt fra dagens unge. Følg debatten på http://www.sosiologen.no.

Research Apartheid

Academia has become its own battleground in the Israel-Palestine conflict.

The segregation of research on the Israel-Palestine conflict – or “research apartheid” – reinforces the parties’ reciprocal lack of understanding. Photo: Zoriah @ Flickr

The segregation of research on the Israel-Palestine conflict – or “research apartheid” – reinforces the parties’ reciprocal lack of understanding. Photo: Zoriah @ Flickr

As a scholar of the Israel-Palestine conflict, I usually leave the Ben Gurion Airport with vivid images of checkpoints, separation barriers, demolished houses, crammed refugee camps, poverty, settlements, and soldiers. Earlier this summer, before the war broke out in Gaza, I visited Israel for the first time without entering either the West Bank or East Jerusalem. Without directly witnessing the occupation, Israel appears as a different country. The Palestinian experience of the country is nowhere to be seen, whereas celebration of diversity and tolerance is everywhere. This is Israel as most of its Jewish inhabitants know it. If they hear the notion “Israeli apartheid”, they believe it is a foreign conspiracy against them. With the Palestinians out of the picture, it seems like Israel’s biggest conflict is domestic and centers on what it should mean to be a Jewish state.

I was in Israel to participate on an academic conference organized by the Association for Israel Studies (AIS). My own presentation dealt with how the recent round of peace negotiations suffered from political anomie: Because the Israeli and Palestinian narratives of the conflict are so fundamentally different, the parties are unable to find shared norms to base the peace negotiations on. Palestinians view the conflict primarily in terms of what they regard as an illegal occupation, which in their view must be resolved by an Israeli withdrawal. Israelis, on the other hand, see the conflict as a struggle for recognition, which needs to be resolved before they can end the occupation.

Even when the two sides are discussing the same basic facts, they argue on the basis of different paradigms. While Israel talks about security, the Palestinians talk about universal rights. The only thing they have in common is that both sides understand the conflict, according to their own narratives, as a battle for their own existence.

After having studied the peace negotiations from both parties’ perspectives, I feel lucky not to be in their shoes. While the international society is threatening with sanctions to pressure the parties to negotiate, the negotiators’ situation resembles a Kafkaesque nightmare. Without stable and predictable norms it is impossible to predict the outcome of your own choices, and the other side’s demands appear completely irrational.

Researchers at the AIS conference, gathering for an outing. Photo: Ben-Gurion University of the Negev

The most interesting thing about the AIS conference was to witness how clearly the research on the Israel-Palestine conflict divides itself in accordance with the same logic as the parties’ narratives. Different research paradigms are formed on the basis of either Israeli security concerns or Palestinian rights, without taking into account the opposing party’s concerns. This tendency is reflected just as strongly in dry statistics as in heated political debates.

For instance, both sides use opinion polls to measure the likelihood of a peaceful solution, in which they ask questions that reflect their own narratives. In recent years, many Israelis have become convinced that the main obstacle to peace is that the Palestinians do not recognize Israel as a Jewish state. Even though Israelis themselves are deeply divided as to what a Jewish state is and should be, there is an almost complete consensus that Palestinian recognition of such a state is essential to national security.

Many Israelis fear that Palestinians are not satisfied with a two-state solution, but aim to either undermine the Jewish majority with Palestinian refugees or seize control over the whole territory once the military occupation ends. A common question in Israeli opinion surveys among Palestinians is therefore “Do you recognize Israel as a Jewish state?” The answers are interpreted as indicating the extent to which Palestinians actually want – or do not want – peace.

The problem is that this question is completely disconnected from the Palestinian perception of the conflict. Many Palestinians view this question as if they are demanded to accept ethnic cleansing; systematic discrimination against Arabs in Israel; and the annulment – without negotiations – of the Palestinian refugees’ right of return. For them, the Israeli demand for a Palestinian recognition of Israel as a Jewish state thus asks them to simply accept their core grievances in the conflict without receiving anything in return. Whether or not this is a realistic interpretation of the question is actually unclear, as even the Israeli government fails to agree on in its implications. In either case, Israeli opinion polls say more about what issues Israelis view as important than the extent to which Palestinians want peace with Israel.

Unfortunately it is the norm rather than the exception that research on the Israel-Palestine conflict only examines one side of the equation. Academia has become its own battleground in the conflict. As I learned on the conference, one of the reasons why “Israel Studies” exists in the first place is that many university departments of Middle Eastern Studies are so polarized on the topic that competition for research funding leads to deep conflicts. Journals also often align themselves clearly with one of the perspectives, and research that cuts across the established paradigms can struggle to get published.

The segregation of research on the Israel-Palestine conflict – or “research apartheid” – reinforces the parties’ reciprocal lack of understanding. As long as the parties fail to see each other, hear each other, and share a common discourse to talk about the conflict, there is little hope of finding a solution together.

This blog post has previously been published at PRIO blogs. A Norwegian version of this text was published in Dagens næringsliv on July 7, 2014.

Translation from Norwegian: Fidotext

Den akademiske Prosessen

Solen steker på ruten. Det strammer seg i brystet. Luft! Jeg trenger luft. Jeg prøver det første vinduet, men gitteret er i veien. Det neste? Også låst. Hva med døren? Etter mye lirking glir den opp. Vil noen merke om jeg sniker meg ut? Jeg bøyer meg ned og kryper ut.

Utenfor ser verden helt riktig ut. Folk har menneskelige proporsjoner, og de beveger seg fremover når de går. Jeg løfter en stein og slipper den. Tyngdekraft! Jeg puster dypt før jeg bøyer meg ned og lukker døren til den lille boksen jeg kom ut av. Jeg ser meg rundt. «Det er mye lettere å finne svarene her ute», tenker jeg. Men hvordan skal jeg få dem inn igjen? Det er bare boksen som kan omsette kunnskap til publikasjonspoeng.

Loven i den lille boksen sier at man bare kan bringe inn originale bidrag, men bare dersom de likner nok på tidligere originale bidrag til at Litteraturen vil kjenne dem igjen. Jeg får øye på en interessant skapning jeg aldri har sett maken til. «Hvis han er for ugjenkjennelig, vil de bare si at han ikke er relevant for forskningsdebatten», ringer det i bakhodet. Skapningen presenterer seg som Virkeligheten. «Det høres kjent ut,» tenker jeg, og begynner å ane håp. Jeg fanger ham og dytter ham inn i boksen.

På innsiden føles det enda trangere enn tidligere. Jeg begynner å tvile. Ser han egentlig ut som noen virkelighet? Han passer ingen av definisjonene Litteraturen har vedtatt som sanne. Jeg spør en kollega. «Kan det kanskje være ny type?» prøver jeg. «Det er fagfelledommerne du må overbevise,» svarer hun usikkert. På veien til rettssalen ber jeg Virkeligheten peke ut den definisjonen han føler seg mest komfortabel med. «Ingen av disse», sier han, og gir meg listen tilbake. Når jeg foreslår noen kategorier, ser han bare dumt på meg. Jeg blir utålmodig. «Men fortell meg du da, hva slags virkelighet er du?» Han blir ivrig, og er mer enn villig til å fortelle. Jeg har aldri hørt noe liknende. Det viser seg at han ikke bare er en ukjent type, men at selve hans eksistens bryter med alle vedtatte sannheter.

Jeg føler meg liten idet vi ankommer rettssalen. Fagfelledommerne sitter på hver sin trone og retter et døsig blikk ned på Virkeligheten. «Hva slags bidrag til Litteraturen skal dette liksom være?» sier Dommer 1 til slutt. «Jeg tror jeg har funnet en ukjent skapning», sier jeg. Det blir stille. «Det finnes ingen tidsskrift om ukjente skapninger, sier Dommer 2 og ler rustent. «Hva med mangfoldslitteraturen?» «Nei,» svarer jeg, «der passer han ikke inn». Dommer 3 retter på monokkelen. «Kan det ha noe med klimaendringer å gjøre? Det finnes en del forskningsmidler i det feltet for tiden». Jeg ser ned, rister på hodet. Dommer 1 synes tydelig synd på meg, og prøver å være konstruktiv. «Kanskje du kan skrive noe om konfliktløsning mellom ulike arter? Har dere kranglet noe på veien?» «Litt,» innrømmer jeg – «men det var jo ikke akkurat det som fanget min interesse». «Du kan bare gi opp det der med ukjente skapninger», advarer Dommer 2. «Det er ingen som vil lese om sånt.»

Jeg takker for fagfellevurderingene og tar med meg Virkeligheten tilbake til skrivebordet. «Du mener ikke helt seriøst at du vil bruke meg som case i konfliktforskning?» Virkeligheten er tydelig indignert. «Beklager, men jeg må tilfredsstille Litteraturen for å bli publisert. Jeg trenger også salt til grøten». «Nei, nå får du gi deg,» svarer Virkeligheten, og krangelen er i gang. Jeg finner ut at virkeligheten ikke liker å bli satt i bås. Jeg puster lettet ut, og skriver så blekket spruter. Det finnes mye litteratur om konflikter, men ingen har skrevet om konflikter mellom akademikere og virkeligheten. «Skal dette liksom forestille meg?» Virkeligheten er tydelig misfornøyd med analysen. Jeg åpner døren og dytter ham ut.

 

Teksten sto på trykk i Sosiolognytt 2/13

Verden går faktisk videre

I sin avvisning av postmoderne teori gjør Klassekampen seg blind for å forstå dagens samfunnsvitenskap.

Det finnes nok av trender verden kunne klart seg uten. En av dem var den akademiske skrivetrenden blant nittitallets postmodernister, som hadde begynt å uttrykke seg så komplisert og abstrakt at de knapt klarte å forstå hverandres tekster. Derfor var det unektelig et artig stunt den amerikanske fysikeren Alan Sokal gjorde da han i 1996 skrev en tulleartikkel i den ugjennomtrengelige sjangeren, og klarte å få den publisert i et vitenskapelig tidsskrift. Selv syntes Sokal luretrikset var så genialt at han aldri fikk beina ned på jorden igjen. Siden den gang har han skrevet hele to bøker om at han har avslørt hele samfunnsvitenskapen som en keiser uten klær.

Intellektuelle pranks eller skøyerstreker som Sokal-episoden kan være nyttige virkemidler for å sette akademiske debatter i perspektiv. Problemet er når akademikere og vitenskapsjournalister ikke ser grensene for hva slike pranks egentlig kan forklare, i sin iver etter å bruke dem som identitetspolitisk middel for å fremme sitt eget vitenskapssyn.

Med makt til å parkere
Sokal-episoden har fått en helt urimelig maktposisjon i den norske samfunnsdebatten, ikke minst i Klassekampen, med forskningsjournalist Bjørn Vassnes som fremste fanebærer. Som en progressiv avis med ambisjoner om å løfte samfunnsdebatten, og en viktig arena for mange forskere, burde Klassekampen ha antenner for hva som skjer i akademia. Men Sokal-episoden har fått makt til å parkere Klassekampens vitenskapsjournalistikk i en liten blindgate langt tilbake i tid, og lukke muligheten for å se hvilken retning samfunnsforskningen har tatt de siste fjorten årene. Så snart Vassnes mistenker noen forskningsresultater for å være influert av postmodernismens tankegods, viser han til Sokal-episoden, og kaster den på idehistoriens skraphaug uten videre inspeksjon.

For å sette Sokals innflytelse i perspektiv, kan man sammenlikne hans lille stunt med hvilken betydning tilsvarende aktivister har oppnådd. En parallell kan finnes hos den amerikanske aktivistgruppen Yes Men, som bruker omtrent samme metode i sine aksjoner. Yes Men tar på seg falske identiteter, bruker finanselitens og WTOs språk og logikk, og holder foredrag der de ”avslører” nyliberalismen og den globale kapitalismens inhumane ansikt. Tankevekkende og gøy, men det endrer ikke akkurat verden. Se for deg om Yes Men hadde oppnådd samme posisjon som Sokal i Klassekampen: Avisen ville bare feid alt som kan minne om nyliberal tenkning under teppet, om det skulle komme fra EU eller Jens Stoltenberg, fordi ”denne tenkningen ble avslørt av Yes Men”. Konsekvensen hadde selvsagt ikke vært at nyliberalismen ble borte, men at Klassekampen hadde gjort seg like blind for å forstå samfunnet som den i dag er for å forstå samfunnsvitenskap.

Kunnskapssyn som identitetspolitikk
Det er ikke tilfeldig at Klassekampen valgte å heie på Sokal etter den identitetspolitiske konflikten som dannet seg mellom nittitallets marxister og postmodernister. Sokal var ikke bare fysiker, han var en av mange radikalere som “never quite understood how deconstruction was supposed to help the working class”. Postmodernismens avvisning av faste kategorier og fokus på alle mulige identiteter bidro til å fragmentere arbeiderklasseidentiteten som hadde ligget til grunn for kollektiv klassekamp. Marxister hadde god grunn til å frykte for sin posisjon i et akademisk klima der individet sto i sentrum og makt ble redusert til personlige valg. I stedet for å lære seg det nye spillet og ruste seg for kamp, svarte mange marxister med å lukke seg inn i sitt eget miljø og slutte å følge med. Det kan virke som Klassekampen og mange andre marxister har glemt hvorfor de var så sterkt imot postmodernismens tenkning i utgangspunktet, siden kritikken har gått over i en tom identitetsposisjonering. For ellers hadde de fått med seg at klassespørsmålet er tilbake i samfunnsvitenskapen, samtidig som den strukturløse individualismen har vunnet terreng i nye deler av akademia. Konfliktaksen er ikke som den var.

Verden har gått videre
Selv om vitenskapelige paradigmer og fagdisipliner kan virke totalt uforenlige på et stadium i kunnskapsutviklingen, betyr det ikke at motsetningene aldri kan forandre seg. Samfunnsvitenskapen utvikles nettopp gjennom at forskere trekker sammen tanker fra ulike strømninger, rister litt på dem og undersøker om de kan brukes til å forklare noe mer om verden. Jo flere ideer som er på bordet, jo mer kan man utvikle videre. Det siste tiåret har det vært en enorm vitenskapelig utvikling innenfor de fleste disipliner. Der man tidligere bare så uenighet, har det blitt bygget broer mellom teoretiske skoler. Innenfor de fleste samfunnsvitenskapelige disipliner har det blitt utviklet vitenskapsgrener som trekker ideer fra postmoderne eller poststrukturalistisk tenkning inn i teoretiske skoler med et helt annerledes virkelighetssyn. Men det at postmoderne begreper og forståelsesformer har fått innpass på menyen betyr ikke at tenkningen har blitt hegemonisk. Samtidig som paradigmet har fått innpass i samfunnsvitenskapen, har det også blitt kritisert, moderert og videreutviklet.

Takket være marxismen
For å holde postmodernismens strukturløse individtenkning i sjakk, har den marxistiske kritikken vært viktig. I motsetning til en del radikalere som satte seg ned og furtet, har konstruktive marxister snarere tatt inn over seg positive erkjennelser fra det postmoderne paradigmet, og samtidig styrket marxismens posisjon i samfunnsvitenskapen. Ser man på postmarxistiske skoler som kritisk geografi og postkoloniale studier, eller på akademikere med føttene godt plantet i begge paradigmer, finner man løsninger på problemer som verken marxismen eller postmodernismen hadde klart å svare på alene. Der traddis-marxister klør seg i hodet over hvorfor arbeiderklassen stemmer imot sine egne interesser, kan Thomas Frank og George Lakoff forklare hvordan politiske preferanser ikke styres av interesser, men idenititet, noe høyresiden har skjønt å utnytte med offensiv retorikk. Der mange marxister nesten tar for gitt at arbeiderklassen har en felles klasseidentitet, kan Ernesto Laclau og Chantal Mouffe forklare hvordan klassers selvforståelse henger sammen med andre politiske forhold. Der mange marxister forundres over den svake motstanden mot nyliberalismen, kan Norman Fairclough forklare hvordan nyliberalismens tankegods sniker seg umerkelig inn på stadig flere samfunnsområder forkledd som løsningsorientert kunnskap. Og så videre.

Klassekampen har i sin vitenskapsdekning valgt å se bort ifra denne utviklingen, og heller valgt side med biologiske forklaringer, fordi det liksom skal være en motvekt til det postmoderne paradigmet. Problemet er at de forklaringene som foretrekkes, er enda mer strukturløse og individualistiske enn postmodernismen var på nittitallet.

Der Marx har manglet
Ideen om at det ”ikke finnes noe samfunn, bare individer og deres familier”, som Margaret Thatcher formulerte så tydelig i 1987, kan ikke tilbakeføres til en enkelt teoretisk skole, men har fått innpass på mangfoldige områder der den ikke har møtt motstand. Et felt den Marxistiske motstanden har manglet, er biologiske forklaringer på menneskelig handling. De biologiske forklaringene var lenge orientert mot makrostrukturer som folkegrupper og samfunnsklasser, men i dag er fokuset primært på individer og avvik. Sett ut ifra historiske og politiske forhold, er det gode grunner til at den biologistiske tenkningen rundt folkegrupper har tapt terreng. Men forskning som splitter opp forståelsen av mennesket i så små fragmenter at det ikke er plass til å forstå maktforhold eller samfunnspåvirkning, har akkurat samme (uintenderte) konsekvenser som postmodernismen hadde på nittitallet: Den fjerner samfunnet rundt individet og gjør kollektiv kamp irrelevant. Slik passer biologiske forklaringer i dag vel så godt inn i et nyliberalt paradigme som postmodernismen gjorde på nittitallet, som var en av marxismens fremste ankepunkter da.

Det er selvsagt behov for forskning på menneskers biologiske disposisjoner, akkurat som det er behov for forskning på hvordan kunnskap og språk påvirker folks handlingsrom. Men for at vi skal kunne ha en opplyst debatt om vitenskap, er det behov for et kritisk blikk på forskningen, blant annet fra et marxistisk perspektiv. Marxistisk vitenskapskritikk er verdifull når den tilfører samfunns- og maktforståelse der den mangler, og utfordrer vitenskapen til å komme seg videre. Men den er alt annet enn verdifull når den heier frem en bestemt type kunnskap utelukkende fordi den er en motpol til noe man har bestemt seg for er negativt. Å parkere kunnskap er ikke vitenskapsjournalistikk, det er akademisk identitetspolitikk.

 
Teksten sto på trykk i Klassekampen 13. november 2010.