Akademia

McCarthy-doktrinens nye ansikt

Det er utrygt å diskutere kontroversielle temaer som rasisme på amerikanske universiteter i dag. Spørsmålet vi bør stille, er hva som kan gjøres med det.

Donald Trump signerte i desember 2019 en presidentordre mot antisemittisme på amerikanske universiteter, som implisitt begrenser hva det er lov å si om Israel-Palestinakonflikten.
Foto: Joyce N. Boghosian / Det hvite hus

Med tanke på hvor mye oppmerksomhet kulturkrigen på amerikanske campuser får i Norge, er det påfallende hvor lite vi hører om den konflikten som har kommet lengst i å undergrave akademisk frihet i USA. I skyggen av rasismedebatten kom boken «The conflict over the conflict – the Israel/Palestine campus debate» av Kenneth S. Stern ut i vår, uten at norske medier har plukket den opp.

Frankensteins monster

Forfatteren er ingen hvemsomhelst. Stern er en pioner i det nye fagfeltet Hate studies, og har vært en pådriver for å utvikle en definisjon av antisemittisme som inkluderer politisk hat mot staten Israel. Ifølge Stern var hensikten å etablere en internasjonal definisjon som gjorde det mulig å sammenlikne statistikk på antisemittisme på tvers av landegrenser. Denne definisjonen er velkjent for mange; da den ble vedtatt av International Holocaust Remembrance Alliance i 2016 vakte den stor furore fordi den blander seg inn i hva det er «lov» å mene om Israel-Palestinakonflikten og hvilke ord man kan bruke.

I boken forsvarer Stern definisjonen, men tar avstand fra måten den har gitt næring til en ny McCarthy-kultur i USA. Han forteller om hvordan definisjonen ble kuppet av grupper i USA som tolker nesten all kritikk av Israel som uttrykk for antisemittisme, og så sitt snitt til å stenge kjeften på sine meningsmotstandere for godt. Boken slutter i desember 2019, idet Donald Trump signerer en presidentordre som forbyr slike ytringer på amerikanske universiteter.

Kenneth Stern fremstiller seg selv som en Frankenstein som tar oppgjør med at monsteret han har vært med å skape har fått juridisk kraft. Den mest interessante delen av boken handler om forfatterens kamp mot at lovforslaget skulle passere uten debatt i Representantenes hus etter at det ble vedtatt i Senatet i 2016. Ifølge Stern innebærer loven at universiteter som ikke slår ned på de aktuelle ytringene kan miste all føderal støtte og må stenge, og han dokumenterer at en rekke vitenskapelig ansatte, studenter og styremedlemmer allerede har fått store problemer.

McCarthy-paradokset

Mange av de som har blitt rammet av McCarthy-kulturen rundt Israel-Palestinaspørsmålet er aktive deltakere i den antirasistiske bevegelsen. Solidaritet med Palestina har vært en kjernesak i denne bevegelsen siden 70-tallet, og både okkupasjonen av Vestbredden, blokaden av Gaza og diskrimineringen av arabere i Israel diskuteres ofte i lys av rasisme. Likevel tok det bare et par måneder fra slike ytringer – og deltakelse i organisasjoner som deler dem – ble forbudt, til Black Lives Matter fikk skylden for utbredelsen av den såkalte cancel-kulturen i USA.

Jeg tror ikke det er en direkte sammenheng mellom ytringsforbudet og opprøret, for begge deler har en lang forhistorie av konflikter som lå an til å eksplodere når som helst. Men årsaken til at det bare er rasismedebatten vi ser og snakker om i dag, kan være at Israel-Palestinaspørsmålet nå er i en fase der det simpelthen er for farlig å ta opp kampen. Overvåknings- og straffekulturens paradoks er at vi ikke lenger legger merke til den når den har lykkes, og at det er motstanden som vekker mest oppsikt.

Organisert overvåkning

Sterns analyse av Israel-Palestinadebatten kan til dels overføres til rasismedebatten, med en sterk advarsel om hvor galt det kan gå: McCarthy-kulturen skaper en slags hevntrang, en tit-for-tat refleks, som lager stadig dypere skyttergraver og undergraver enhver mulighet til å finne felles løsninger.

I flere tiår har det eksistert en organisert overvåkning av Israel-kritikere i det amerikanske universitetssystemet. Organisasjoner som Campus Watch og Anti-Defamation League har lenge publisert lister over personer og grupper med «problematiske meninger», og en lang rekke organisasjoner oppfordrer sine medlemmer til å motarbeide slike stemmer aktivt. For eksempel ber de folk om å trekke ut investeringer, avslutte donasjoner og holde barna sine unna utdanningsinstitusjonen hvis ledelsen ikke sparker en bestemt person eller avlyser bestemte kurs. I 2002 startet pro-Palestinske Electronic Intifada motstykket «Israel lobby watch», men de har ikke i nærheten av samme innflytelse.

Stern er mest opptatt av et ganske nytt tilskudd til denne overvåkningskulturen. Canary Mission er en anonym, nettbasert gruppe som henger ut individer og grupper som «promoterer hat mot Israel, USA og jøder» på amerikanske campuser. De går ikke bare etter ansatte, men også etter studenter: «It’s our duty to ensure that today’s radicals are not tomorrow’s employees», som Stern siterer fra nettsiden deres (formuleringen har senere blitt fjernet). Overvåkningen av studenter medfører at de gjennom hele karrieren kan straffes for å ha sagt noe eller vært med i bestemte miljøer i studietiden, der det nettopp er meningen at man skal teste ut nye ideer.

Den farlige grensedragningen

Boken «The conflict over the conflict – the Israel/Palestine campus debate» kom ut omtrent samtidig som Zoom-revolusjonen gjorde det mulig å delta på boklanseringer mens de foregår på andre siden av Atlanteren. I månedene det tok Amazon å sende boken til Norge, gruet jeg meg litt til å lese den. Stern har posisjonert seg som en helhjertet aktivist for akademisk frihet, og han argumenterer ganske godt for behovet for en ytringskultur der meningsmotstandere må møtes ansikt til ansikt og forholde seg til hverandres ståsteder. Jeg ble likevel ganske skeptisk til den begrensede åpenheten forfatteren viste på boklanseringen, og boken forbedret ikke inntrykket.

Jeg gjorde et to år langt feltarbeid blant deltakere på alle sider av den amerikanske Israel-Palestinadebatten fra 2011 til 2013, og fant flere mekanismer som struper ytringsklimaet. Den klart farligste – i den forstand at den rammer folks levebrød og begrenser lovlig organisering – er McCarthy-tendensen, som Stern fokuserer på. Men en annen mekanisme, som Stern er en betydelig representant for, er paternalisme. Denne går ut på at et bestemt miljø blir enige om noen felles rammer for hva som er «innenfor» å mene, og inviterer motstemmer med hensikt om å avsløre dem som hyklerske eller farlige. Under toleransens fane tar de seg retten til å definere hva meningsmotstandere «egentlig» står for, og plasserer dem etter sitt eget skjema.

Sterns definisjon på antisemittisme, som nå er rettskraftig, er et eksempel på dette. Hans personlige grense for legitime meninger går ved å hevde at den jødiske staten er rasistisk, fordi han oppfatter den logiske konklusjonen av slike argumenter er at Israel, og jødene i landet, ikke har rett til å eksistere. Det er helt klart noen som resonnerer på denne måten, så Sterns tolkning er ikke tatt ut av det blå. Men mange av de som omtaler Israel som rasistisk, konkluderer helt annerledes, for eksempel med at Israel må avslutte okkupasjonen av Vestbredden eller slutte å diskriminere arabere innenfor statens offisielle grenser. Dessuten er det slett ikke alle argumenter mot at Israel skal være en jødisk stat som er drevet av antisemittisme; mange er mer opptatt av demokratisk forbrødring mellom jøder og arabere i samme land.

Det er et stort meningsmangfold rundt denne saken, men mange av «toleransens fanebærere» er altfor opptatt av å forsvare sitt eget ståsted til å få det med seg. Paternalismen i Israel-Palestinadebatten er altså farlig på en annen måte: Den posisjonerer seg som liberal, men lager definisjoner og politiske skillelinjer som er svært kompatible med den McCarthy-politikken den gir seg ut for å kjempe mot.

Et forsvar for utrygge rom

Grunnen til at jeg hadde lyst til å lese denne boken på tross av nevnte innvendinger, er at mange av utfordringene som preger campuskulturen i USA i dag lenge har blitt diskutert i Israel-Palestinadebatten. Et lite og ganske marginalisert forskningsfelt, der Stern har vært aktiv de siste årene, har testet ut metoder for å stimulere samtaler på tvers av radikal uenighet. Er det et sted det bør går an å få det til, er det utdanningsinstitusjoner. Likevel er det vanskelig å få til finansiering, til og med å få publisert vitenskapelige artikler, som gir «den andre siden» noe som helst.

Stern trekker frem tre gode tiltak, som han frekt nok kaller en «blueprint for a rational discussion on Israel and Palestine». Det første er å slutte å prøve å hindre meningsmotstandere å snakke på universiteter, og heller akseptere ubehaget det fører med seg. Spesielt i sammenhenger der motstanderne anklager hverandre for å kvele debatten – som også er tilfellet i rasismedebatten – fungerer forsøk på sabotasje og andre hersketeknikker primært som bevis.

Det andre er å ta lederskap over debatter ved å invitere motstemmer, slik at deltakerne må forholde seg til førstehånds argumenter i stedet for stråmenn. Nå er det ingen garanti for at folk faktisk forholder seg til det som blir sagt, men det er jo et sted å begynne.

Det tredje er å investere tid og krefter i å stimulere kritisk tenkning i utdanningen, ved å lære studentene mest mulig om alle sider ved vanskelige saker. Et eksempel Stern trekker frem, er en historisk simulering av Israel-Palestinakonflikten fra 1880 til 1930-tallet, der studentene skulle spille en rolle hver gjennom et semester. Målet var ikke å overbevise studentene om noe som helst, men å konfrontere dem med hvor komplisert sakskomplekset er og gi dem mer realistiske forventninger. Stern jobbet i flere år med å få videreført dette undervisningsopplegget til flere universiteter, men måtte gi opp fordi han aldri klarte å skaffe økonomisk støtte.

Ikke overraskende uttrykker Stern bekymring for de nye kravene til «safe spaces» på amerikanske campuser, der studenter krever å bli beskyttet mot ubehaget den økende polariseringen medfører. Paradoksalt nok viser boken hvor utrygt det faktisk har blitt å jobbe og studere i det amerikanske utdanningssystemet, noe som får prosjektet til å fremstå litt naivt. Han hopper også bukk over mange vanskelige dilemmaer, som hvordan man trekker grensen mellom trakassering og meningsytringer. Men det som definitivt er verdt å diskutere videre, er hvordan universitetssystemet aktivt kan skape «kontrollert utrygge rom» der studenter og andre kan lære seg å håndtere radikal uenighet. Det er et mye bedre utgangspunkt for debatt enn å klandre studenter for å protestere mot et helt reelt problem.

Teksten sto på trykk i Minerva 9.10.20

Flatland-spillet

Akademia står fast i en destruktiv dynamikk mellom fagtradisjoner.

Flatland: The movie fra 2007, basert på Edwin Abbotts bok. Foto: Imdb

Hvis glassdøren ikke hadde vært av den tunge typen som svinger langsomt i begge retninger, ville den gått i tusen knas. Den aldrende professoren, en stjerne i sitt fag, følte tydeligvis ikke at det var nok å reise seg og skjelle ut sin kollega. Hun tok feil, feil, feil, så feil at han måtte gå i protest. Spørsmålet hun hadde stilt, var om det ikke kunne tenkes at usannheter og rykter kunne spille en rolle i utenrikspolitikk. Javisst, konkluderte hun; bare se på invasjonen i Irak og jødeforfølgelsen under andre verdenskrig.

Jeg holdt tydeligvis merkbart kjeft, for noen dager senere sendte den utskjelte foredragsholderen meg en epost: ”Hvorfor stilte ikke du noen spørsmål under seminaret, Anja? Oppfatninger i internasjonal politikk er jo ditt felt”. Men hva kunne jeg ha sagt? Som tverrfaglig outsider deltar man på nåde i disiplinbaserte forskningsdebatter, og da lønner det seg sjelden å innrømme at man sitter der og tenker ”ER DERE RAVENDE GALE, HELE GJENGEN?!”

Det som fikk den aldrende stjerneprofessoren til å reagere, var ikke den ytterst banale analysen, men det han tolket som en underliggende trussel i selve spørsmålet: dersom man aksepterer premisset om at politikk ikke følger noen naturlov, står ikke da hele realismen – hans eget forskningsparadigme – på spill?

Det som fikk meg til å holde kjeft, var følelsen av å ha havnet i science fiction-filmen Flatland, der alt bare har to dimensjoner: Ja eller nei, oss eller dem. Eller å ha tatt en tidsmaskin minst femti år tilbake, før de fleste sentrale verkene om politiske oppfatninger var blitt skrevet. Det var så mangt jeg kunne ha sagt, men mine referanser ville ikke hatt noen gyldighet der uansett. Samtalen var fastlåst i en kamp mellom to tradisjoner som er så besatt av å forsvare sitt territorium at de sjelden får med seg noe som skjer i resten av akademia.

Episoden ville vært morsom, ren slapstick, om den ikke bare var en ekstrem utgave av den symbolske volden jeg så og opplevde til hverdags i akademia. Uansett hva man sier, blir man tvunget inn kamper man ikke tror på eller har noen interesse av å delta i. Faglige diskusjoner fungerer selvsagt ofte redelig, men bare når det ligger en gjensidig respekt til grunn. Idet folk oppfatter en faglig motstander som en trussel, oppstår en destruktiv dynamikk: Plutselig blir det viktigere å delegitimere fienden enn å prøve å forstå hva den har sagt.

Det er helt unødvendig å rope høyt eller smelle med dørene; volden ligger i selve argumentasjonsformen. Man kan bare tegne opp en karikatur av en problemstilling og argumentere mot en lite overbevisende stråmann, så har man vunnet første runde. Om man går inn for borteseier, kan man legge ut et agn og håpe noen går på limpinnen. For eksempel kan man stille et spørsmål som er så banalt at man må være helt idiot om man sier nei, og vri på motstanderens ord så det ser ut som det er akkurat det den gjør. Da skjer det rett som det er at noen blir provosert. Og vips, se! Denne tradisjonen har ikke fått med seg at løgn eksisterer i utenrikspolitikk. Eller, for å ta noen vanligere eksempler: se, disse folka benekter biologi, mener at virkeligheten ikke finnes eller er styrt av blind ideologi.

Som tverrfaglig forsker har jeg beveget meg mellom mange disipliner, og sett den samme dynamikken overalt. Det er ikke sant, som Henry Kissinger berømmelig sa om akademia, at ”the behavior is so bad because the stakes are so low”. Grunnen til at så mange forskere leser ting i verste mening og skjeller hverandre ut for de rareste ting, er at de er avhengige av disiplinens territorielle makt for å overleve.

Den rasende professoren hadde egentlig lite å frykte. Få ting skaper så intens og langvarig interesse som falske motsetninger mellom vitenskapelige tradisjoner. Taperne i dette bisarre spillet er ikke dem som stadig blir angrepet, for det gjør dem evig aktuelle. Det er heller ikke de som bare snakker til sine egne mens de hakker løs på mer innflytelsesrike tradisjoner. Så lenge det er et marked for den tidsreisen man tilbyr, klarer akademiske disipliner seg ganske greit.

De som taper mest, er de som prøver å spille et annet spill. Tverrfaglige forskere tar ofte utgangspunkt i empiriske spørsmål, og leter i ulike disipliner etter teorier og metoder som kan forklare dem. De blir hele tiden stående fast i andres kamper, fordi det Flatland-aktige ”enten-eller, oss mot dem”-spillet politiserer alt som finnes av intellektuelle redskaper.

Forskningsrådets International advisory board publiserte i januar en rapport om betingelsene for å drive med denne typen forskning i Norge.^[1] Ifølge rådgivningsutvalget har akademia blitt for innadvendt til å henge med på samfunnsutviklingen. Store, nye utfordringer passer ikke alltid inn i etablerte fagtradisjoner, og må undersøkes fra flere perspektiver. For å utvikle nye begreper og metoder, må forskere på tvers av disipliner samarbeide bedre. Men, som rapporten sier, akademia i dag er simpelthen ikke rigget for dette spillet. For det første bidrar den disiplinære organiseringen av utdanningene til at tverrfaglig kompetanse ikke utvikles. For det andre er universitetene organisert rundt disipliner, som tilbyr lite økonomisk og administrativ støtte til tverrfaglige prosjekter. For det tredje hviler disiplinene på ulike begrepsforståelser og metodiske krav, noe som gjør kommunikasjonen mellom dem krevende. For det fjerde er det vanskelig å publisere tverrfaglig forskning i topprangerte tidsskrifter, og disiplinbaserte publikasjoner gir høyere uttelling.

Ironisk nok kom denne rapporten i en tid der forskningsinstitusjonene går i motsatt retning. Små, uavhengige forskningsinstitusjoner legges ned og flyttes inn i bastioner som Folkehelseinstituttet. Nylig ble det foreslått at de to tverrfaglige sentrene ved UiOs Samfunnsvitenskapelige fakultet skal innpasses i fakultets disipliner. De tverrfaglige miljøene protesterer så høyt de kan, men klarer knapt å bryte den fagdisiplinære lydmuren.

Som svar på de gigantiske utfordringene anbefaler Forskningsrådets utvalg å tenke nytt om hele organiseringen av akademia, både når det gjelder samfunnsrelevans og vurdering og finansiering av forskning. Det er nok på tide. De som burde forsvare sin eksistensberettigelse, er ikke de som sliter med faglig innpass, men de som sløser bort sin intellektuelle kapasitet på å delegitimere forskning de ikke skjønner noe av. Men så lenge Flatland-spillet får dominere, har de ingen grunn til å skjerpe seg.

^[1]Forskningsrådet. 2019. Interdisciplinary research: constructing a level playing field.Recommendations from the Research Council of Norway’s International Advisory Board. 1/2019

Teksten sto på trykk i Minerva 1/2019

Kaosfyrsten

Jordan Peterson er så redd for at samfunnet går i oppløsning at han har laget en motgift mot kaos. Eller snarere en oppskrift på det, hvis man ser nærmere etter.

En time. Så lang tid tok det før de 1380 billettene til Jordan Petersons foredrag i Oslo Konserthus ble revet bort. Da den kontroversielle kanadiske psykologiprofessoren besøkte Norge i oktober, hadde han for lengst skapt bølger i offentligheten. Han er blitt omtalt som en modig kriger i kampen mot det politisk korrekte tyranniet, og en ytre høyre-konspirator som demoniserer meningsmotstandere og omdefinerer hva som er politisk korrekt å si.

I januar i år publiserte Peterson boken 12 regler for livet – en motgift mot kaos, som umiddelbart ble en bestselger og allerede i høst kom ut på norsk. Et kjerneargument i boken er at yngre generasjoner er blitt indoktrinert til å tro at det ikke finnes verdier lenger, og at samfunnets orden derfor har kollapset. Rådene han gir, er for det meste gode: ta ansvar, ha selvrespekt, klapp fremmede katter på din vei. Men både boken og Jordan Petersons opptreden i offentligheten er omtrent så langt unna en motgift mot kaos som det går an å bli.

Jordan Peterson ble berømt over natten da han i 2016 motsatte seg en lov mot diskrimineringsvern basert på kjønnsidentitet. Han hevdet at loven var et angrep på hans ytringsfrihet, og at han ville bli straffedømt for at han nektet å bruke transpersoners foretrukne pronomen (tilsvarende henpå norsk). Dette utløste et vell av protester, både fra transaktivister som anklaget ham for å spre hat og jurister som mente han bevisst fremstilte loven feil. Senere har han foreslått å innføre tvungent monogami for å forhindre at så mange menn blir valgt bort av kresne damer, noe han mener gjør dem frustrerte og voldelige. Også dette budskapet møtte massiv motstand; det ble blant annet trukket paralleller til tv-serien The Handmaid’s Tale.

Få ting er like kaotisk som en konflikt mellom mange fronter. Jordan Petersons argumentasjon legger opp til en veldig bred sammensetning av fiender. For det første definerer han kaos som en grunnleggende kvinnelig egenskap, noe som har provosert feminister over hele verden. Mange av kvinnebevegelsens viktigste kamper, som likestilling i arbeidslivet, prevensjon, rett til skilsmisse og abort, er ifølge Jordan Peterson selve roten til problemet. For det andre går han til angrep på minoriteter, spesielt transfolk, og deres status er en av kjernesakene til den liberale politiske bevegelsen i USA. For dem er anerkjennelse et eksistensielt spørsmål, så de har ikke så mange andre valg enn å sette hardt mot hardt. For det tredje plasker han rett inn i mange ulike fagfelt uten å forholde seg til hva de har å si om de samme temaene. Noen av fagene, som sosiologi, antropologi og kjønnsstudier, hevder han til og med at bør legges ned. Derfor møter han også faglig motstand fra alle kanter. Og faglige krangler mellom folk med ulike vitenskapssyn blir sjelden et pent syn.

Den massive motstanden har stor mobiliseringskraft på Jordan Petersons voksende følgerskare. Mannens budskap og kampform har gjort ham til en stjerne i den såkalte «mannosfæren» på nettet, en subkultur som blant annet omfatter såkalte incels (menn i ufrivillig sølibat), pickup artists(kalkulerende sjekkere) og gameresom kjemper mot feminismens inntog i dataspillverdenen. Han har også fått mye støtte og sympati for å utfordre identitetspolitikken på amerikanske og kanadiske campuser, som mange opplever som et kvelende tankepoliti.

Siden mediene ble bevisst på både mannen og fenomenet, har både tilhengerskaren og motstanden mot ham vokst i alle retninger. I oktober i år passerte YouTube-kanalen hans 1,5 millioner abonnenter og videoene 73 millioner avspillinger. Lite tyder altså på at den kaotiske debatten rundt Jordan Peterson kommer til å roe seg med det første.

Det som gjør at bokensnarere er en oppskrift på enn en motgift mot kaos, er at Petersons bommer på diagnosen. Hvis han ikke hadde vært en prinsipiell motstander av sosiologi, hadde han visst at mange har forsket på det samme problemet før ham. Det Peterson kaller «kaos» er det samme som anomi, som er kjernebegrep innen sosiologifaget. Anomi refererer til et sammenbrudd av normer som gjør samfunnet ustabilt og skaper mange sosiale problemer. Forskningen på anomi har faktisk vært spesielt opptatt av akkurat det fenomenet Jordan Peterson snakker om, at unge menn faller utenfor og får problemer med skolen, med narkotika, kriminalitet og med å finne seg damer. Interessant nok sto forskningen på akkurat dette problemet sterkest på 40–60-tallet, midt i de tradisjonelle kjønnsrollenes glansdager. Det som skaper kaos, er altså ikke at kvinner har gått ut i arbeidslivet og begynt på p-pillen.

Ifølge den sosiologiske forskningen er en sentral kilde til anomi at det er et misforhold mellom samfunnets mål og virkemidlene folk har for å nå dem. Det typiske eksemplet her er den amerikanske drømmen, som sier at du kan lykkes med hva som helst gjennom innsats og talent. Problemet er at den amerikanske drømmen er en myte – hardtarbeidende, flinke folk blir ofte forbigått av folk med nettverk, penger og riktig kulturell kapital. Derfor faller mange utenfor, og henfaller til håpløshet eller kriminalitet. Jordan Petersons bekymring for anomi handler om at mange menn ikke har sjans til å lykkes på kjønnsmarkedet fordi kvinner har for høye krav. De mislykkes i egne og samfunnets øyne fordi det er et misforhold mellom kulturelle mål og tilgjengelige virkemidler. Derfor blir de frustrerte, og tyr til vold. Jordan Petersons svar på dette er at menn må gjeninnta den tradisjonelle mannsrollen, og kvinner må gi opp likestillingen.

Problemet er at Peterson, både gjennom sin rolle i media og sine råd til menn, skaper en ny avgrunn mellom kulturelle mål og virkemidler for å nå dem. Det blir ikke stabilitet i den offentlige samtalen ved å mobilisere hissige fronter mot hverandre. Det blir ikke fred på kjønnsmarkedet av å sette menns interesser opp mot kvinners. En viktig grunn til at likestilte velferdssamfunn er de mest stabile, er at de er organisert rundt en sosial orden som favner om begge kjønn. Vår modell har sine hull – mens menn kjemper for mer samvær med sine barn, krever kvinner slutt på trakassering i arbeidslivet. Den beste motgiften mot anomi på kjønnsfronten i Norge er å la den norske drømmen, altså likestillingen, gå i oppfyllelse.

Teksten sto på trykk i Samtiden 4/18

Det som splitter

Det amerikanske samfunnet lider av politisk liberalisme.

For noen uker siden intervjuet Klassekampen den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama, som snart kommer med en ny bok. I likhet med mange andre er han bekymret for demokratiet i en tid der høyrepopulister bygger ned institusjoner og setter folkegrupper opp mot hverandre. Problemet, ifølge Fukuyama, er at venstresiden har ofret klassekampen til fordel for identitetspolitikk.

Siden boken ikke har kommet ut ennå, er det vanskelig å si hvordan Fukuyamas argument henger sammen. Det er noe her som virker riktig, og noe som skurrer skikkelig. På den ene siden har han rett i at amerikanere ikke ser skogen for bare trær. Mange av de sosiale utfordringene i USA skyldes økonomisk utbytting, men ulikhetsdebatten handler nesten bare om rase og kjønn.

På den andre siden handler mye identitetspolitikk om økonomisk rettferdighet, noe Mohammad Abdi påpekte i Morgenbladet 23. februar. Som Fukuyama selv sier, føler mange hvite amerikanere ikke noen solidaritet med svarte. Identitetspolitikk er nettopp et krav om anerkjennelse av det store «vi’et», og avgjørende for å skape samling rundt en felles sak.

Jeg tror ikke problemet ligger i identitetspolitikken som sådan, men i hvordan den utspilles i USA i dag. For den foregår til dels på en måte som ikke hjelper saken. To av Fukuyamas eksempler, rettighetskamper for minoriteter og studentgrupper ved Stanford-universitetet, er ganske illustrerende. Fukuyama kritiserer minoritetsgrupper for å skape splittelse gjennom å legge til stadig flere kategorier av marginaliserte grupper. Spørsmålene han kanskje heller burde stille, er hvorfor disse kategoriene fungerer splittende i USA. Som Nora W. Essahli skrev i Klassekampen 22. februar, er ikke det hovedtendensen i Norge. Det lar seg helt fint gjøre å innlemme en minoritets kamp i et større politisk prosjekt, fordi det man samles om, er ideologi. Alle partier har sitt eget syn på hvilke utfordringer som er viktigst og løsninger som er best for både majoriteten og ulike minoriteter.

I USA har ideologi lenge blitt sett på som avleggs, et syn Fukuyama selv sterkt har bidratt til. Siden liberalismen har vært det eneste politiske prosjektet på venstresiden, har rettigheter blitt en av få ting man har kunnet kjempe for. Problemet med den liberale rettighetskampen er at den ofte peker ut grupper som har behov for særbeskyttelse, og skaper slik en konkurranse mellom marginaliserte grupper.

Måten identitetskampen foregår på amerikanske universiteter i dag er heller ikke helt heldig. Fukuyama forteller om studentgruppen «Who’s teaching us», som protesterer mot at de bare lærer om samfunnet fra majoritetens perspektiv. Studentene har i utgangspunktet en god sak, men så lenge resten av samfunnet ikke anerkjenner at de har et poeng, vil de bare fremstå som sutrete eliteunger.

Ville problemet blitt løst om studentene pratet mer om klasse? Nei, ikke i seg selv. Jeg jobbet på et amerikansk universitet under Occupy-perioden fra 2011 til 2013. Da var radikal politikk i vinden, og økonomistudenter forlot forelesninger i kollektiv protest fordi de bare lærte om konservativ økonomisk teori. På campus var det teltleir, allmøter og demonstrasjoner med krav om etisk rammeverk for universitetets investeringer og høyere lønn for renholdere. Men også Occupy strandet i et liberalt prosjekt for anerkjennelse, og klarte aldri å mobilisere en bred arbeiderkamp.

Inntil amerikanerne finner en måte å forene klassekampen og minoritetskampen, vil ingen av prosjektene lykkes. Men måten de tar kampen er like avgjørende.

Teksten sto på trykk i Klassekampen 7. mars 2018.

Meg, me og moi

Hva er det som får så mange akademikere til å rope på revolusjon?

Her en natt drømte jeg at jeg hacket meg inn i en avis og byttet ut alle neste dags artikler med tekster om matpakke. Ja, matpakke – brødskiver og rundstykker innpakket i tynt papir. Drømmens budskap var kanskje ikke så mystisk, siden jeg våknet av at magen protesterte høylytt mot mitt svikefullt lave næringsinntak kvelden før. Men hvorfor hadde jeg i drømmen fått lyst til å fylle en hel avis om fårepølse, salami, jarlsbergost og syltetøy? Hvem har lyst til å lese om noe sånt?

Sult til tross, brødboksen føltes lengre unna enn tankene. For det var noe med drømmen som minnet meg om Toril Mois nye bok.

I boken «Revolution of the ordinary» argumenterer Moi for at filosofiske spørsmål bør diskuteres med utgangspunkt i det konkrete og erfaringsnære. Ifølge Moi er forskere i dag så opptatt av abstrakte begreper at de ikke ser det som er rett foran seg. Løsningen hennes er intet mindre enn en revolusjon – altså ikke i betydningen samfunnsomveltning, men i at humaniora bør bytte ut den rådende språkfilosofien med en annen.

Boken har møtt en god del kritikk, blant annet fordi den tegner et bilde av dagens humaniora som få kjenner seg igjen i. Litteraturviter Kaja Schjerven Mollerin påpekte i sin anmeldelse at boken bygger på en oppkonstruert konflikt mellom følgerne av Ferdinand de Saussures strukturorienterte språkfilosofi og Ludwig Wittgensteins hverdagsspråk. Slik ignorerer Moi det meste av teoriutviklingen de siste sytti årene (Bokmagasinet 30. september). I tillegg overser hun at også Saussure har inspirert mange studier av konkret erfaring, blant annet innenfor etnografi, situasjonsanalyse og diskursanalyse.

Men det var egentlig ikke dette som gjorde at matpakkedrømmen minnet meg om Toril Moi. Det jeg lurte på mens sulten knuget, var hvilken erfaring som får så mange akademikere til å rope på revolusjon. For selv om de færreste bruker begrepet, er den revolusjonære argumentasjonsformen særdeles utbredt i både humaniora og samfunnsvitenskapen. Erstatt idealisme med realisme! Positivisme med konstruktivisme! Miljø med evolusjon! Nasjonal med global! Selv de mest konkrete studiene skrives inn i paradigmestrider, ofte gjennom bisarre vranglesninger av faglige motstandere.

Hvorfor holder akademikere på med dette her? De fleste som har innblikk i flere fag vil jo fort gjennomskue retorikken, og kanskje til og med avsløre urimelig lesning. Og de som ikke gjør det, kan sitte igjen med vranglære om andre fag og tradisjoner.

Et mulig svar ligger i selve den akademiske sjangeren. Som lingvisten George Lakoff har påpekt, er debatter ofte strukturert etter krigens logikk, der målet er å tvinge en motstander i retrett. Akademiske debatter skrives ut ifra et fellesskap, der faglig relevans gjerne vurderes ut ifra hvorvidt ens bidrag kan brukes som våpen mot en felles faglig motpol. I denne kampen vil det alltid være noen som føler seg ekskludert fordi deres tema, teorier eller metoder forsvinner under radaren. Derfor er det mange som insisterer på at frontlinjen burde stå et annet sted.

Men problemet er snarere at krigens logikk ikke alltid tjener tankens utvikling – frontlinjen hindrer både innsikt i og samarbeid med andre tradisjoner. Slik stagnerer forskning i meningsløse skyttergraver, og hele fagtradisjoner politiseres.

Men kanskje dette bare er abstrakt teoretisering, og svaret ligger rett foran meg, i matpakkedrømmen: Kanskje de faglig revolusjonære simpelthen føler at det som opptar dem, er så viktig at alle burde bry seg om det samme.

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 2.11.2017.

Kampen for å være mann

Professor Jonathan Gottschall går i strid. Ikke bare for å drive kampsport; han velger side i en omfattende kulturell konflikt.

professoren_i_buret_front

Hvorfor slåss Jonathan Gottschall? Dette er kanskje det egentlige spørsmålet i boken «Professoren i buret», som nylig har blitt oversatt til norsk. Boken er på en og samme tid en selvbiografisk fortelling om utenforskap, et kampskrift og en populærvitenskapelig fagbok om hvorfor menn slåss.

Gottschall er en mislykket universitetslektor i engelsk litteratur med midlertidig kontrakt og et trist cellekontor som han unngår mest mulig. I stedet for å vente på å bli nedbemannet, bestemmer han seg for prøve å få sparken – ved å begynne med Mixed Martial Arts (MMA).

Strategien feiler. Selvsagt, kan man si – og velkommen i klubben av akademikere som bruker fritiden til å slåss. Kampsport er i vinden, og øker stadig i popularitet blant både kvinner og menn. Så hvorfor forventer Gottschall at dette skal bli hans karrieredød?

Forfatteren forteller om en skjellsettende opplevelse i ungdommen, der han blir utfordret til slåsskamp, og bare gir opp, til sin egen og farens store skam. Det å gi opp er nemlig et tegn på feighet, det ultimate beviset på at man ikke er en mann. Fra en vanskelig barndom som liten og svak, vokser han opp – for bare å oppdage at det å være mann ikke har så høy status som han hadde trodd.

Gottschall forteller sårt om å føle seg overflødig i sin egen familie, en østrogenboble med tre små døtre: Der mor er familiens nav, er far dens beskytter, utsatt og erstattelig. Litt mindre sårt – snarere foraktelig – forteller han om å føle seg utenfor i eget fag og arbeidsmiljø. På en jobbfest drikker han billig bourbon fra et plastkrus mens «åndsmenneskene småspiser hummus og økologisk maischips mens de nipper til kjølig hvitvin». Det går ikke an å være mann i et litteraturmiljø, konkluderer Gottschall. Han opplever maskuliniteten der «så raffinert, så nedslipt og glattet ut at det er vanskelig å se på hvilke måter den skiller seg fra femininitet». Ja, de «feminine» idealene fremstår som så sterke at han tror han vil miste jobben dersom han bryter med dem.

Møtet med den øvre middelklassen kunne kanskje satt forfatteren på sporet av at det finnes flere måter å være mann. Men han går motsatt vei: Han vil bevise at hans egen definisjon er den rette.

Når professoren går i strid, er det altså ikke bare for å bedrive kampsport; han velger side i konflikten om hvorvidt menneskelig atferd er biologisk styrt eller kulturelt konstruert.

Hele prosjektet hviler på et ravende galt premiss. Hvorfor i alle dager skal man velge? Når biologi og kultur anses som motstridende størrelser, er det fordi fagstriden mellom to paradigmer bygger på så ulike vitenskapssyn at ofte snakker helt forbi hverandre. Fagtradisjonen som insisterer hardest på opprettholde denne motsetningen er evolusjonspsykologi, som forklarer all menneskelig atferd ut ifra biologiske disposisjoner.

Gottschalls bok byr på mange troverdige teorier og interessante fortellinger om menn, vold og sport, men analysen svekkes av hans blinde identifikasjon med sur, gammel fagstrid. Det at forfatteren velger side, innebærer nemlig at han fremstiller mennesker som helt flate.

Problemet viser seg tydeligst i hans forståelse av kjønn. Gottschall insisterer på at menn slåss fordi de er redde for å la være, og derved tape konkurransen om kvinners attrå. Kvinner, derimot, er biologisk innskrevet i en æreskodeks som handler om kyskhet, ikke om mot – og har dermed ikke noe særlig å tjene på å slåss. All handling forklares med reproduksjonsdrift, og all attraksjon knyttes til mannlig styrke og kvinnelig fruktbarhet.

Problemet videreføres i Gottschalls analyse av kampsport. Han tegner opp et bilde av MMA som testosteronets ultimate hjemmebane, en «mannefabrikk». Men menn har da flere hormoner som kan bidra til å forklare sportens appell. Den fysiske nærkontakten og det sterke fellesskapet produserer så mye oxytocin at det er vanskelig å slutte. Den avanserte teknikken er så stimulerende for nysgjerrigheten at sporten har utviklet seg til et globalt nerdemiljø konstant ruset på dopamin.

Selv om Jonathan Gottschall anerkjenner at sporten byr på mye, avviser han at menns motivasjoner kan være sammensatte. Det er jo ikke derfor han selv driver med MMA: Han slåss for å bevise for seg selv at han er en mann.

Jonathan Gottschall: Professoren i Buret. Hvorfor menn slåss og hvorfor vi liker å se på. Pelikanen Forlag, 2017. Oversatt av Alexander Leborg.

Teksten sto på trykk i Bokmagasinet i Klassekampen den 30. september 2017.

Forskningskonflikt

Internasjonaliseringen splitter akademia – med god grunn.

tower-of-babel-by-pieter-bruegel-the-elder-1347047615_b

«Babels tårn» av Pieter Brueghel den eldre, malt omkring 1525-1530.

Norske samfunnsforhold reduseres til en obskur forskningsinteresse. Formidling i offentligheten nedprioriteres til fordel for internasjonale tidsskrifter. Utlendinger utkonkurrerer norske forskere. Eller: Et etterlengtet oppgjør med akademisk innavl og nepotisme. Forskningsmiljøene får friskt blod, og oppnår bedre resultater.

Frontene står steilt imot hverandre i debatten om internasjonaliseringen av norsk akademia. Hvorfor gjør de det, og hva er egentlig problemet? Her er tre hypoteser.

Hypotese 1: Det ligger ingen gjennomtenkt strategi bak internasjonaliseringen. Utveksling, åpne stillingsutlysninger og publisering i internasjonale tidsskrifter har blitt mål i seg selv, basert på en antakelse om at dette vil styrke norsk forskning. Antakelsen er ikke helt søkt, men den tar ikke inn over seg hvordan konkurranse fungerer: De som former spillereglene etter egne interesser, vinner.

Da USA skulle etablere seg som supermakt etter andre verdenskrig, sto det å bygge et internasjonalt kunnskapshegemoni helt sentralt. I konkurransen med sterke europeiske tradisjoner var dette ingen enkel oppgave. Det de gjorde, var å invitere stjerneforskere og -filosofer til amerikanske universiteter gjennom Fulbright-programmet, og sende egne forskere ut i verden. Ikke bare for å lære, men også for å spre sine egne normer for hva som anses som viktige forskningsspørsmål, hva som regnes som vitenskapelige metoder, og hvordan forskning skal formuleres og publiseres. Strategien var særdeles vellykket – tidligere dominerende teoritradisjoner innen samfunnsvitenskap og humaniora, som de tyske og franske, ble gradvis noe for spesielt interesserte.

Internasjonaliseringen av akademia innebærer at norske forskere må tilpasse sine forskningsspørsmål til debatter der premissene er lagt i USA eller andre engelskspråklige offentligheter. Hvordan norske forskningsinteresser kan fremmes i dette systemet, diskuteres aldri.

Hypotese 2: Norske forskere har ikke felles interesser i denne konkurransen – fordelene og ulempene treffer ulike disipliner veldig skjevt. Der noen er internasjonale av natur, eller har utviklet seg i takt med internasjonal etterspørsel, sliter andre med innpass. Lokalt utviklede fagtilnærminger og forskning på norske forhold er ikke lett å få publisert i internasjonale tidsskrifter. Likevel skal alle måles etter samme standard. Skjult bak nøytraliserende tall og en myte om meritokrati, er tellekantsystemet ren diskriminering. Mange akademikere (dyktige eller dårlige, hvem vet?) blir beskyldt for å være late eller får aldri faste stillinger fordi de ikke produserer nok poeng. Frustrasjonen fører til at hele internasjonaliseringen politiseres, selv om det er rangeringspolitikken som har skapt problemet.

Hypotese 3: En årsak til at Norge ikke klarer å formulere en selvstendig forskningsstrategi, er at det å i det hele tatt diskutere nasjonalt forrang har lite legitimitet her, ekskluderende som det jo er. I den pågående debatten har dette vist seg både ved at utenlandske forskere føler seg stigmatiserte, og ved at internasjonalisering trekkes frem som en redning fra akademisk innavl. Men, let’s face it – den internasjonale arenaen er ikke per se mindre ekskluderende enn den nasjonale. Joda, den åpner dørene for flere individer, men mekanismen er den samme: Noen forskningstema gir det ingen mening å bare diskutere på den nasjonale arenaen, andre faller utenfor den internasjonale.

Det er på tide moralismen forsvinner, så saken kan vurderes for hva den er: En interessekonflikt.

Hvordan den kan løses? Her trengs det mer forskning.

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 27. juli 2017.

– Storbritannia kan igjen vise vei

«Yes, we can!» er slagordet som har runget fra Latin-Amerika til USA og Europa. Men hva er det egentlig vi kan? Det avhenger av hvordan vi konstruerer gruppen «vi», sier den anerkjente filosofen Chantal Mouffe.

Chantal Mouffe. Foto: Anja Sletteland.

Mouffe er spesielt kjent som en av forfatterne bak den innflytelsesrike boken Hegemony and socialist strategy, som hun skrev sammen med sin nå avdøde ektemann Ernesto Laclau.[i] Under hennes siste besøk i Oslo spurte jeg henne om hvordan venstrepopulisme kan utfordre nyliberalismen i Europa.

– Når jeg snakker om populisme, bygger jeg på Ernesto Laclaus tilnærming, der populisme forstås som en politisk logikk. Populisme handler om å etablere en motsetning mellom «folket» og «eliten»; det er rett og slett en måte å skape en politisk front. Det har ikke noe bestemt innhold. Som Ernesto sa, «Mao var populist, men det var Hitler også». Denne logikken bygger på et element av teorien vi utviklet i Hegemony and socialist strategy, som Podemos har hentet mye inspirasjon fra – ideen om at politiske identiteter ikke er gitte, men diskursivt konstruerte. Politikk handler i stor grad om identitetsbygging, om strategier for å utforme et folk. Dette forklarer hvorfor «folket» kan konstrueres på svært ulike måter.

– Så hvorfor assosieres populisme vanligvis med høyresiden?

– Jeg kan tenke meg to grunner. Den første handler om at venstresiden i lang tid ikke har anerkjent hvilken betydning affekt, eller det jeg kaller passions, spiller i politikken, mens høyresiden har gjort det. Affekt er en sentral komponent i konstruksjonen av «oss» og «dem». Høyrepopulisme handler om å fremstille innvandrere som «dem» i den politiske fronten. Men «folket» kan også konstrueres på venstresidens premisser – på en måte som inkluderer innvandrere, og der «eliten» utgjøres av nyliberale krefter. Den andre grunnen handler om noe jeg har funnet i min egen forskning på utviklingen av høyrepopulisme i Europa. Jeg prøvde å forstå årsaken bak denne utviklingen, og kom frem til at det var en konsekvens av det jeg kaller et «konsensus rundt sentrum» som har blitt etablert mellom sentrum-høyre og sentrum-venstre. Det er nesten ingen forskjell på deres politikk, siden begge sider aksepterer ideen om at det ikke finnes noe alternativ til nyliberalismen. De eneste partiene som tilsynelatende tilbyr et alternativ – noe jeg selvfølgelig ikke ser som et reelt alternativ – er høyrepopulistiske partier som hevder de tilbyr folk retten til å velge.

– Hvordan kan venstresiden utfordre høyrepopulisme?

– Da jeg skrev On the political, som nettopp har blitt oversatt til norsk, argumenterte jeg for at høyrepopulisme kan bekjempes ved å omdefinere skillet mellom venstresiden og høyresiden.[ii] Det ville ha krevd at de sosialdemokratiske partiene i Europa forlot konsensusen rundt sentrum. Men etter finanskrisen i 2008 inntok jeg en annen posisjon, som jeg beskriver i min siste bok, Agonistics: Thinking the world politically.[iii] Jeg begynte å innse at det var for optimistisk å tro at de eksisterende sosialdemokratiske partiene ville endre linje. I 2008 kunne de ha grepet øyeblikket. For første gang på flere tiår hadde ideen om at anglosaksisk kapitalisme er løsningen, begynt å slå sprekker.

– Tenker du at slike øyeblikk er avgjørende for å skape endring?

– Det øyeblikket var viktig fordi folk igjen begynte å anse statens rolle som viktig. Så det skapte en åpning. Men det som skjedde, var at statene kun grep inn for å redde bankene. Europeiske sosialdemokratiske partier kunne ha gått inn for å omfordele ressurser, som i Franklin Roosevelts New Deal. I stedet aksepterte de ideen om at innstrammingspolitikk var løsningen.

– Hvilke andre åpninger kan du se?

– Vi lever i økende grad i samfunn der det eksisterer noe som kan kalles en «populistisk situasjon». En konsekvens av den nyliberale formen for kapitalisme er at det har utviklet seg et slags oligarki. Jeg vet ikke om dette er også er tilfelle i Norge, men som Thomas Pikettys forskning viser, har det oppstått en polarisering mellom en svært liten, svært rik del av befolkningen, og en middelklasse som blir stadig mer proletarisert.[iv] Denne situasjonen er lik situasjonen i Latin-Amerika for, la oss si, ti år siden. Det som skjedde i Latin-Amerika var at venstreorienterte nasjonalpopulistiske regjeringer begynte å stille spørsmål ved nyliberalismen og forsvare folkesuverenitet. Dette er veldig interessant. På en måte kan vi si at vi i dag er vitne til en slags latinamerikanisering av Europa: En økende polarisering mellom arbeider- og middelklassen versus eliten.

– Er det bra?

– Det er konsekvensen av dette som er interessant – at vi nå kan begynne å se for oss hvordan en ny folkebevegelse etableres. Før utviklingen av dagens nyliberale kapitalistiske modell, under den tradisjonelle sosialdemokratiske modellen, var det primært arbeiderne som ble påvirket av dens konsekvenser. Det var en sterk arbeiderklasse, og det var dem de sosialdemokratiske partiene representerte. Denne modellen eksisterer ikke lenger, fordi arbeiderklassen har blitt mye mer sammensatt. I dag påvirkes også mange mennesker som ikke jobber for kapitalister, altså middelklassen, av privatisering og annen nyliberal politikk. Derfor har mobiliseringsgrunnlaget av folk som potensielt kan identifisere seg med venstresiden blitt utvidet. Som vi sa allerede i Hegemony and socialist strategy, bør ikke venstresiden rette seg mot en bestemt klasse. På det tidspunktet var argumentet vårt at kravene som ble fremmet av nye sosiale bevegelser, som feminismen, også måtte tas med i betraktningen. Dette er selvfølgelig fortsatt tilfellet, men nå har vi beveget oss inn i en annen situasjon. Derfor har jeg konkludert at det er nødvendig å bygge en ny politisk front, og at den beste måten å bekjempe høyrepopulisme på, er gjennom å utvikle et venstrepopulistisk alternativ.

– Hvordan kan denne nye folkebevegelse skapes?

– Noe av det jeg synes er interessant med Podemos i Spania, er at de ønsker å overbevise folk som har pleid å stemme på høyresiden, og de som aldri har stemt, til å stemme på dem i stedet. De vil ikke bli forstått ut ifra den tradisjonelle venstre-høyreaksen. Selvfølgelig har de et venstreorientert prosjekt, men de ønsker å utvikle et prosjekt som kan samle mange mennesker. Tradisjonelt har ytterste venstre pleid å tenke at de burde bli mer radikale. De har ikke vært så opptatt av hvordan de kan vinne folk over.

– Det som skjer i Storbritannia nå er også svært viktig. Jeg ser Jeremy Corbyns seier i Labour-valget som veldig lovende. Det kommer til å bli en skikkelig kamp, for de parlamentariske partiene vil gjøre absolutt alt de kan for å ødelegge for ham. Men det som er interessant er at han har skapt sånn entusiasme, selv blant folk som aldri har vært interessert i politikk. Plutselig har Corbyn presentert noe de kan identifisere seg med. Velgergruppene har virkelig forandret seg.

– Tror du dette kan ha innvirkninger på Europa generelt, slik som Tony Blairs Tredje vei påvirket de sosialdemokratiske partiene i Skandinavia?

– Ja! Absolutt. Storbritannias arbeiderparti har alltid hatt en viktig innflytelse på venstresiden i Europa. Labour var det første partiet til å etablere en velferdsstat. Tenk på det tradisjonelle sosialdemokratiet – det var Labours modell etter 1945. Dette var den første perioden med virkelig progressiv, omfordelende sosialdemokratisk politikk, og dette har selvfølgelig påvirket Europa. Den andre fasen, Blairism eller den Tredje vei, ble også født i Storbritannia. Fra dette øyeblikket ble sosialdemokratiet omdannet til sosialliberalisme. Nå håper jeg vi begynner å se en tredje fase. Den linjen som Corbyn og menneskene rundt ham er i ferd med å utvikle, er en form for venstrepopulisme.

– Hva er det som utgjør «folket» i Corbyns politiske front?

– Hans prosjekt representerer et veldig tydelig brudd med innstrammingspolitikken til nyliberale institusjoner. Argumentet mot Corbyn er at britene egentlig ikke ønsker dette. De som hevder det, påstår at Labour tapte forrige valg fordi Ed Miliband gikk for langt til venstre, og at de derfor trenger å gå tilbake mot høyre. Jeg tror dette er helt feil. Hvis de bare tenker på de som hittil har stemt, så ja, sannsynligvis. Men David Cameron ble valgt med et absolutt flertall blant kun 25 prosent av velgerne. Det er veldig mange som rett og slett ikke stemmer. Corbyns oppgave er å tilby folk et prosjekt som de kan identifisere seg med, og skape en kollektiv vilje rundt dette prosjektet. Hvis han er i stand til å gjøre det, tror jeg han kan mobilisere nye velgere og vinne neste valg. Jeg tror folk rundt Corbyn også er klar over det.

– Denne måten å appellere til folk på, er det vi kalte «etablering av hegemoni» i Hegemony and socialist strategy. I denne forstand har strategiene til Podemos og Labour mye til felles. Men hvis det fungerer, har Corbyns prosjekt noen fordeler i forhold til Podemos, fordi det vil bety en transformasjon fra innsiden av partiet. Det er en stor forskjell. Corbyn har også støtte fra fagforeningene, mens Podemos ikke har noen forbindelse til fagforeningene.

– Du har større tro på transformative prosjekter som kommer innenfra de etablerte institusjonene?

– Vel, det er et interessant spørsmål. Jeg gjorde et intervju med finsk TV hvor vi diskuterte akkurat dette. Jeg sa at jeg ikke så noe håp for at Det franske Sosialistpartiet (PS) eller Det spanske sosialistiske arbeiderpartiet (PSOE) vil transformere seg selv. Journalisten som intervjuet meg spurte «hva med Storbritannia?» Mitt svar var at Storbritannia er annerledes. På grunn av det britiske valgsystemet kan jeg ikke se for meg at noen viktig politisk endring vil kunne skje uten Labour. På dette tidspunktet ble Miliband faktisk kritisert for å være populistisk, som er nettopp det jeg synes er bra med ham. Så jeg svarte at jeg ikke ville utelukke muligheten for at Labour kan transformere seg selv. Faktisk tror jeg det er det som er i ferd med å skje. Men jeg tror det er et unntak i europeisk sammenheng.

– En annen forskjell fra Spania er at landet står i en stor økonomisk krise. Tror du det er lettere eller vanskeligere å produsere radikal endring på grunnlag av en krise?

– Det vil avhenge av konteksten og landet. Jeg tror en krise kan åpne en mulighet, som vi så i 2008. Men jeg tror ikke en krise nødvendigvis hjelper for å fremme en venstreorientert, radikal løsning. Faktisk viser historien at kriser har en tendens til å føre til mer høyrevridd politikk. Så kriser kan åpne muligheter, men måten de blir utnyttet avhenger av politiske krefter. Det er ikke sånn at «jo flere kriser, jo bedre for venstresiden». Nei.

– Hva synes du om det som skjedde i Hellas i sommer, da flertallet stemte imot å akseptere Troikaens lånevilkår? Jeg tror det var mye håp om at folkeavstemningen ville føre til en radikal endring, og så skjedde det ingenting.

– Ja, ingenting skjedde, og det hadde noe å gjøre med det europeiske kuppet mot Syriza-regjeringen. Det den greske krisen viser, er at et relativt lite land som Hellas ikke kommer til å være i stand til å bekjempe nyliberalismen på egenhånd. Det vi trenger å gjøre, er å bygge en ny, europeisk venstrepopulistiske bevegelse. Hvis vi hadde venstreorienterte partier ved makten i mange land, kunne ting blitt annerledes. Igjen, hvis noe skjedde i Storbritannia… Britene kunne vist at det finnes et alternativ til innstrammingspolitikk.

Chantal Mouffe (f. 1943) er belgisk politisk filosof og aktivist, og professor ved University of Westminster i London. Hun er spesielt kjent for sin kritikk av deliberativt demokrati og tradisjonell marxisme, og teoriene hennes er en sentral inspirasjonskilde for det spanske partiet Podemos.

Teksten stod på trykk i Manifest Tidsskrift den 4. oktober 2015.

Referanser:
[i] Laclau, Ernesto, and Chantal Mouffe. 2001/1985. Hegemony and socialist strategy: towards a radical democratic politics. Verso Books.
[ii] Mouffe, Chantal. 2005. On the Political. Taylor & Francis.
Mouffe, Chantal. 2015. Om det politiske. Cappelen Damm.
[iii] Mouffe, Chantal. 2013. Agonistics: Thinking The World Politically. Verso Books.
[iv] Piketty, Thomas. 2014. Capital in the Twenty-First Century. Harvard University Press.

De andres tvangstrøye

xProsjekt-aldri-bli-som-Aakvaag-generasjonskampen

Generasjonsstriden fortsetter.

Begrepet Generasjon Lydig viser hvor vanskelig det er hoppe etter ironigenerasjonen.

”Dagens ungdomsgenerasjon har ikke noe prosjekt, fordi de kan ta både velstand, antiautoritære institusjoner og hverdagstoleranse for gitt”, hevder Gunnar Aakvaag. Det tenkte sekstiåtterne lenge om hans generasjon også. Men spørsmålet om hvem som har kjempet frem friheten i det norske samfunnet er egentlig ganske irrelevant. Er det noe vi bør lære av historien, er det snarere at en gruppes frigjøringsprosjekt alltid vil bli noen andres tvangstrøye.

I min kronikk nylig ønsket jeg Gunnar Aakvaags angrep på ungdommen velkommen, fordi den illustrerer den tyngende arven etter ironigenerasjonen i den norske offentligheten. I sitt tilsvar forsvarer Aakvaag ironigenerasjonen ved å vise til at deres kamp var mot sekstiåtterne, som på tross av sitt antiautoritære utgangspunkt valgte en totalitær ideologi og et kulturelt ensporet uttrykk. Det Gunnar Aakvaag enda ikke har skjønt, er at ironigenerasjonen har skapt akkurat de samme begrensningene for min generasjon. Og hans motinnlegg, der han nekter å anerkjenne min generasjons identitet og våre prosjekter, er et strålende eksempel på hvor lett det er å bli autoritær under frihetens parole.

Gunnar Aakvaags kamp er kanskje moralsk suspekt og hans forståelse av Generasjon Lydig helt absurd, men det er bare bra at han egger til strid. Det er nemlig bare fem år siden jeg selv ble oppmerksom på at folk på omtrent min egen alder utgjør et fellesskap med en kulturell og intellektuell egenart. Hendelsen som åpnet øynene mine for hvem «vi» er, var Hjernevask. Både programmet og debatten om den var en ganske sterk opplevelse som samlet folk på min alder på en helt ny måte. Vi opplevde selve debatten som en felle. Programmet satt opp falske dikotomier mellom nært sammenvevde fenomener, blant annet arv og miljø, og fanget deltakerne i misforståtte faglige og moralske posisjoner som var forhåndsdefinert av sleipe TV-produsenter. Noe av det mest påfallende var likevel at min generasjons reaksjon var så unison: Nesten alle avviste hele premisset for Hjernevask, og fant en felles solidaritet mot den forakten programmet viste for vitenskap. Denne kollektive forargelsen var ikke tilfeldig, men uttrykk for en reell interessekonflikt. Hjernevask gjorde det vanskeligere å diskutere faglige spørsmål vi er opptatt av, fordi programmet virvlet opp vitenskapskonflikter fra en helt annen tid.

Det er ikke uten reservasjoner jeg velger å kalle oss en generasjon. Kollektive identiteter er en problematisk analytisk størrelse, fordi det aldri vil finnes en merkelapp som er stand til å representere en hel gruppe. En sentral teoretiker innen identitetspolitikk, Ernesto Laclau, hevder at kollektive identiteter må forstås som uttrykk for en maktkamp, ikke for en objektiv gruppe. Ettersom alle mennesker er forskjellige og inngår i mange typer relasjoner, vil enhver kollektiv identitet fremheve noens erfaringer på bekostning av andres. For at folk likevel skal anerkjenne sine felles interesser og tilslutte seg en kollektiv identitet, trenger de en ytre fiende.

Siden Hjernevask-debatten har jeg ofte tenkt at min generasjon trenger en tydeligere identitet, for å kunne kreve en legitim plass for å kjempe for våre saker. For problemet er virkelig ikke at folk i 20- og 30- årene ikke har noe prosjekt, men at de som definerer oss i offentligheten er de som forstår oss minst. Etter Morgenbladets nylige litteraturkåring utpekte Aftenposten dagens unge forfattere som ”generasjon hemmelig”. Forfatterne selv oppfattet seg slett ikke som utydelig, men avviste kravet til selvposisjonering fordi det regnes som et sentralt kjennetegn ved ironigenerasjonen.

Siden ironigenerasjonens verdenssyn er så grovkornet at min generasjon blir helt usynlig, er det på tide vi tar pennen i egne hender og tegner opp posisjonene på nytt. I så måte er Gunnar Aakvaag den perfekte ytre fiende å definere min generasjon opp imot. Ironigenerasjonen som fiendebilde ligger allerede latent i vår kultur, siden den falt i vanry etter Hjernevask og har fortsatt å synke i anseelse blant unge intellektuelle. Aakvaags angrep på Generasjon Lydig er dessuten talende for hva det er som begrenser vår frihet i dag.

For det første er Gunnar Aakvaag aktivt uinteressert i å forstå dem han kritiserer, noe som gjør det umulig å forsvare seg mot kritikken. Det er mange som har påpekt at Aakvaags fremstilling av Generasjon Lydig er helt søkt. Han hevder at denne gruppen «drikker mindre, røyker mindre, ruser seg mindre, debuterer senere seksuelt og søker tryggere utdanninger enn min generasjon». Ifølge statistikken stemmer disse faktorene bare på gruppen som ble født på slutten av nittitallet, men Aakvaag bruker dem likevel til å score et billig poeng om lydighet, som han generaliserer til alle som er i 20- og 30-årene i dag. Denne uviljen mot å ta verden på alvor er et klassisk kjennetegn på ironigenerasjonen, og setter store begrensninger for saklig debatt.

For det andre er ironigenerasjonens menneskesyn autoritært, selv om de ikke skjønner det selv. De deler verden inn i to grupper, «de kule» og de «ikke kule». Hangen til å dømme andres prosjekter ut ifra sin egen standard for kulhet er et typisk trekk ved denne generasjonen. Et klassisk symbol på dette er ironistklassikeren High Fidelity fra 1995, der hovedpersonen brukte livet sitt på å «disse» folk som hadde feil musikksmak. Norske kulturuttrykk kategoriserte også folk etter identiteter, og rangerte dem deretter. Politisk engasjerte ungdommer falt i kategorien «ikke kule», spesielt etter Lillelørdags karikatur av «70-tallskameratene». Vi oss som kom etter ironigenerasjonen, måtte derfor kjempe i bratt motbakke for vårt politiske engasjement og våre langt mer nyanserte kulturelle interesser. Gunnar Aakvaag illustrerer denne utfordringen perfekt når han absurd nok tolker kronikken min ut ifra en konkurranselogikk: «Slettelands innlegg er basert på to premisser: en negativ karakteristikk av Ironigenerasjonen, og et glanset bilde av Generasjon Lydig. Bestrider man disse, blir det ikke mye igjen av kritikken.»

For det tredje bidrar Aakvaag til å politisere kunnskap, gjennom å insistere på et undertrykkende hierarki mellom vitenskapelige ståsteder. De som rammes hardest er postmodernistene, som Aakvaag hevder var ironigenerasjonens feilspor. Men i motsetning til hva Gunnar Aakvaag påstår, var ikke hans generasjon spesielt postmoderne. Deres binære menneskesyn var så grunnleggende inkompatibelt med postmodernismen at de misforsto hele vitenskapsparadigmet. Fordi de tok postmodernismen for å være nok et identitetsprosjekt man skal være for eller mot, skjønte ikke ironigenerasjonen at ideen om metafortellingenes død også er en metafortelling. Derfor er de heller ikke i stand til å se min generasjons intellektuelle prosjekter, som må bygge bro mellom vitenskapsparadigmer for å få svar på våre spørsmål.

Med en felles fiende som Gunnar Aakvaag, trenger min generasjon bare et navn vi kan trykke til vårt bryst. Jeg kaller meg gjerne Generasjon Lydig, fordi selve begrepets nedlatenhet illustrerer hvor vanskelig det er hoppe etter ironigenerasjonen.

Teksten stod på trykk i Morgenbladet og Sosiologen.no den 26. juni 2015.

Yes! Endelig en skikkelig generasjonsstrid

Mitt generasjonsprosjekt er å aldri, aldri bli som Gunnar Aakvaag.

Jeg har lenge ventet på at noen skal ta opp kampen mot Gunnar Aakvaags angrep på det han kaller «Generasjon Lydig». Enten noen av de han angriper, eller noen fra denne såkalte «ironigenerasjonen» som han hevder å representere, siden han insisterer på at hele denne gruppen var kollektivt tjukke i hue gjennom hele nittitallet.

Helt til Aakvaag inkluderte meg i denne Generasjon Lydig, gjennom å definere den som aldersgruppen som ble født ca. 1980-2000. Jeg ble nemlig født i 1981. Min aldersgruppe ble aldri oppfattet som spesielt «lydig» under studietiden. Var det noe som satte preg på hverdagen, var det politikk. Mange av oss fikk vår politiske oppvåkning gjennom demonstrasjonene mot WTO i Seattle i 1999. Min generasjon satt fokus på internasjonal solidaritet gjennom Attac og Globaliseringskonferansen, etablerte en ny intellektuell plattform for Venstresiden gjennom Manifest, og revitaliserte feminismen gjennom Fett. Vi samlet store demonstrasjonstog mot Verdensbanken og Irak-krigen, organiserte studiesirkler om klasseteori og matproduksjon i Sør, og skrev utallige tidsskriftartikler om strukturell urettferdighet.

Alt dette skjedde i en tid der det ble oppfattet som radikalt å hevde at det i det hele tatt finnes klasser i Norge, feminisme fortsatt ble assosiert med bh-brenning, og politisk engasjement ble sett på som noe syttitalls. På 90-tallet reagerte knapt ungdommen på folkemordet som utspilte seg i Europa. På 2000-tallet bidro min studiegenerasjon til å sette politikken tilbake på dagsorden.

På den tiden fantes det ingen overordnet fortelling som satte min generasjon i kontrast til ironigenerasjonen, som Gunnar Aakvaag nå prøver å lansere gjennom begrepet «Generasjon Lydig». Min generasjon internaliserte den ironiske humoren gjennom ungdomstiden, kunne alle Lillelørdag-sketsjene utenat og gikk med Doktor Kosmos T-skjorter med budskapet «Stoppa valfriheten». Etter hvert ble det også ganske hipt å ta samfunnet på alvor, og det var grenser for hvor lenge våre storesøsken kunne tviholde på sin ironiske distanse. Siden vi ikke plaget hverandre noe nevneverdig, var ikke «generasjon» et relevant begrep for vår selvforståelse.

Man merker nemlig ikke at man har et generasjonsprosjekt før man står i en reell interessekonflikt med en annen generasjon. Eller at man utgjør noen generasjon, for den saks skyld, for selve kategorien er altfor stor til å representere noen enhetlig gruppe. Gunnar Aakvaag opererer med et generasjonsbegrep som både defineres av alder, ytre kjennetegn og kollektive prosjekter. Denne begrepsforståelsen gjør «ironigenerasjonen» til en helt absurd kategori, som Aakvaag attpåtil identifiserer med en ganske marginal gruppe postmodernister fra Øvre Blindern. Men generasjonsbegrepet kan likevel være et politisk nyttig samlingspunkt for folk som ikke er komfortable med arven etter forrige generasjon. Av den grunn er jeg takknemlig for at Aakvaag har trukket min aldersgruppe inn denne generasjonsstriden. Det er nemlig ikke så vanskelig å identifisere et felles generasjonsprosjekt for dagens unge intellektuelle, selv om vi hittil ikke har definert det sånn. Det handler om å aldri, aldri bli som Gunnar Aakvaag.

Altså, det er ikke noe personlig, men sånn går det når man utnevner seg som talsperson for det største problemet min «generasjon» hele tiden kjemper imot: At konfliktlinjene i den offentlige debatten i altfor liten grad reflekterer de kampene og spørsmålene vi er opptatt av. I motsetning til ironigenerasjonen har vi vokst opp med alvor, så vi skjønner hvor mye som står på spill. Millioner lever under fattigdomsgrensen i Europa etter finanskrisen. Midtøsten står i brann. Klimaendringene skaper humanitære kriser. Vi trenger alt som finnes av teorier og metoder for å forstå verden i dag. Men uansett hva vi velger å ta utgangspunkt i, dukker det opp noen gamlinger som på død og liv skal plassere oss i gamle konfliktlinjer. Min generasjons kamp handler om retten til å si noe sant om verden, mot en generasjon som ikke ser kunnskap for bare identitetsprosjekter.

Selv om denne gruppen hittil ikke har definert seg som en egen «generasjon», er den en lett identifiserbar gjeng. Vi spotter hverandre på konferanser og i debatter, og rotter oss sammen fordi vi forstår hverandres agenda. Det er utrolig befriende å kunne snakke med noen som ikke insisterer på at man avviser biologi bare fordi man snakker om kultur (eller omvendt), ikke setter opp noe hierarki mellom kvantitativ og kvalitativ metode, ikke tror at man benekter at virkeligheten finnes bare fordi man bruker diskursanalyse, og ikke setter likhetstegn mellom intellektuelle posisjoner og utdaterte politiske prosjekter. Min generasjon har simpelthen ikke tid til sånt. Gamle, konstruerte konfliktlinjer står i veien for å finne svar på de spørsmålene vi lurer på i dag.

Gunnar Aakvaags oppgjør med ironigenerasjonen og faderlige oppfordringer til Generasjon Lydig er derfor temmelig illustrerende for hva vi har å kjempe mot. Han avviser i dag ironigenerasjonens intellektuelle prosjekt fordi han «er blitt en moden mann som ikke lenger tror postmoderne dekonstruksjon er veien til intellektuell salighet», og oppfordrer ungdommen til å «gjøre den naturalistiske vendingen til sitt faglige prosjekt». Aakvaags fremstiller sitt forsvar for «den naturalistiske vendingen» som et radikalt brudd med sin egen generasjon, men det er egentlig ikke det. Er det noe som kjennetegner ironigenerasjonen, er det akkurat denne hangen til å ta avstand fra hele paradigmer bare fordi de ikke kan gi svar på alt.

Dette er en sentral forskjell på oss og ironigenerasjonen. For min generasjon er ikke postmodernismen lenger en posisjon vi trenger å forsvare eller avvise; den har snarere skapt en utbredt kunnskapskritisk bevissthet som hjelper oss å utfordre etablerte sannheter og søke nye spor. Hvis det er sant som Aakvaag sier, at postmodernismen i hans studietid handlet om å lete etter «inkonsistenser og paralogier», «utstyrt med en ikke ubetydelig mengde anførselstegn», er det ikke så rart at han tar avstand fra den. Men på den måten reduserer han postmodernismen til et rent identitetsprosjekt, som ganske enkelt kan byttes ut med et annet.

Er det noe som truer min generasjons prosjekt, er det intellektuelle pendelsvingninger som polariserer vitenskapen. Ironigenerasjonen har selvsagt ikke skylden for at hele akademia rives i stykker av stammekriger, men den har jammen gjort sitt for spisse frontene i den norske offentligheten. Før Hjernevask var ikke biologi vs. kultur noen sentral konfliktakse i samfunnsdebatten. Nå står fanatiske post-ironister klare til å kalle folk ”biofober” hvis de har innvendinger mot spesifikke forskningsresultater innen evolusjonspsykologi. Hva de får ut av det? Jo, de kan smykke seg med identitetsmarkører som ”vi som tør å ta inn over oss at biologi har noe å si”.

Det fine med ironigenerasjonens hang til å identifisere posisjoner som de kan ta avstand fra, er at det blir mye lettere å ta avstand fra dem. Så snart alle innser at ironigenerasjonen er en gjeng med selvopptatte, overfladiske, dekadente, smaksfascistiske flokkdyr, kan min generasjon reise seg og ta over definisjonsmakten i den offentlige debatten.

Teksten ble publisert på http://www.sosiologen.no den 31.5.2015

Om debatten:

Gunnar Aakvaag vs. «Generasjon Lydig»

Postdoktor i sosiologi ved UiO, Gunnar Aakvaag, har etterlyst et kollektivt generasjonsprosjekt fra dagens unge. Følg debatten på http://www.sosiologen.no.