Israel-Palestinakonflikten

McCarthy-doktrinens nye ansikt

Det er utrygt å diskutere kontroversielle temaer som rasisme på amerikanske universiteter i dag. Spørsmålet vi bør stille, er hva som kan gjøres med det.

Donald Trump signerte i desember 2019 en presidentordre mot antisemittisme på amerikanske universiteter, som implisitt begrenser hva det er lov å si om Israel-Palestinakonflikten.
Foto: Joyce N. Boghosian / Det hvite hus

Med tanke på hvor mye oppmerksomhet kulturkrigen på amerikanske campuser får i Norge, er det påfallende hvor lite vi hører om den konflikten som har kommet lengst i å undergrave akademisk frihet i USA. I skyggen av rasismedebatten kom boken «The conflict over the conflict – the Israel/Palestine campus debate» av Kenneth S. Stern ut i vår, uten at norske medier har plukket den opp.

Frankensteins monster

Forfatteren er ingen hvemsomhelst. Stern er en pioner i det nye fagfeltet Hate studies, og har vært en pådriver for å utvikle en definisjon av antisemittisme som inkluderer politisk hat mot staten Israel. Ifølge Stern var hensikten å etablere en internasjonal definisjon som gjorde det mulig å sammenlikne statistikk på antisemittisme på tvers av landegrenser. Denne definisjonen er velkjent for mange; da den ble vedtatt av International Holocaust Remembrance Alliance i 2016 vakte den stor furore fordi den blander seg inn i hva det er «lov» å mene om Israel-Palestinakonflikten og hvilke ord man kan bruke.

I boken forsvarer Stern definisjonen, men tar avstand fra måten den har gitt næring til en ny McCarthy-kultur i USA. Han forteller om hvordan definisjonen ble kuppet av grupper i USA som tolker nesten all kritikk av Israel som uttrykk for antisemittisme, og så sitt snitt til å stenge kjeften på sine meningsmotstandere for godt. Boken slutter i desember 2019, idet Donald Trump signerer en presidentordre som forbyr slike ytringer på amerikanske universiteter.

Kenneth Stern fremstiller seg selv som en Frankenstein som tar oppgjør med at monsteret han har vært med å skape har fått juridisk kraft. Den mest interessante delen av boken handler om forfatterens kamp mot at lovforslaget skulle passere uten debatt i Representantenes hus etter at det ble vedtatt i Senatet i 2016. Ifølge Stern innebærer loven at universiteter som ikke slår ned på de aktuelle ytringene kan miste all føderal støtte og må stenge, og han dokumenterer at en rekke vitenskapelig ansatte, studenter og styremedlemmer allerede har fått store problemer.

McCarthy-paradokset

Mange av de som har blitt rammet av McCarthy-kulturen rundt Israel-Palestinaspørsmålet er aktive deltakere i den antirasistiske bevegelsen. Solidaritet med Palestina har vært en kjernesak i denne bevegelsen siden 70-tallet, og både okkupasjonen av Vestbredden, blokaden av Gaza og diskrimineringen av arabere i Israel diskuteres ofte i lys av rasisme. Likevel tok det bare et par måneder fra slike ytringer – og deltakelse i organisasjoner som deler dem – ble forbudt, til Black Lives Matter fikk skylden for utbredelsen av den såkalte cancel-kulturen i USA.

Jeg tror ikke det er en direkte sammenheng mellom ytringsforbudet og opprøret, for begge deler har en lang forhistorie av konflikter som lå an til å eksplodere når som helst. Men årsaken til at det bare er rasismedebatten vi ser og snakker om i dag, kan være at Israel-Palestinaspørsmålet nå er i en fase der det simpelthen er for farlig å ta opp kampen. Overvåknings- og straffekulturens paradoks er at vi ikke lenger legger merke til den når den har lykkes, og at det er motstanden som vekker mest oppsikt.

Organisert overvåkning

Sterns analyse av Israel-Palestinadebatten kan til dels overføres til rasismedebatten, med en sterk advarsel om hvor galt det kan gå: McCarthy-kulturen skaper en slags hevntrang, en tit-for-tat refleks, som lager stadig dypere skyttergraver og undergraver enhver mulighet til å finne felles løsninger.

I flere tiår har det eksistert en organisert overvåkning av Israel-kritikere i det amerikanske universitetssystemet. Organisasjoner som Campus Watch og Anti-Defamation League har lenge publisert lister over personer og grupper med «problematiske meninger», og en lang rekke organisasjoner oppfordrer sine medlemmer til å motarbeide slike stemmer aktivt. For eksempel ber de folk om å trekke ut investeringer, avslutte donasjoner og holde barna sine unna utdanningsinstitusjonen hvis ledelsen ikke sparker en bestemt person eller avlyser bestemte kurs. I 2002 startet pro-Palestinske Electronic Intifada motstykket «Israel lobby watch», men de har ikke i nærheten av samme innflytelse.

Stern er mest opptatt av et ganske nytt tilskudd til denne overvåkningskulturen. Canary Mission er en anonym, nettbasert gruppe som henger ut individer og grupper som «promoterer hat mot Israel, USA og jøder» på amerikanske campuser. De går ikke bare etter ansatte, men også etter studenter: «It’s our duty to ensure that today’s radicals are not tomorrow’s employees», som Stern siterer fra nettsiden deres (formuleringen har senere blitt fjernet). Overvåkningen av studenter medfører at de gjennom hele karrieren kan straffes for å ha sagt noe eller vært med i bestemte miljøer i studietiden, der det nettopp er meningen at man skal teste ut nye ideer.

Den farlige grensedragningen

Boken «The conflict over the conflict – the Israel/Palestine campus debate» kom ut omtrent samtidig som Zoom-revolusjonen gjorde det mulig å delta på boklanseringer mens de foregår på andre siden av Atlanteren. I månedene det tok Amazon å sende boken til Norge, gruet jeg meg litt til å lese den. Stern har posisjonert seg som en helhjertet aktivist for akademisk frihet, og han argumenterer ganske godt for behovet for en ytringskultur der meningsmotstandere må møtes ansikt til ansikt og forholde seg til hverandres ståsteder. Jeg ble likevel ganske skeptisk til den begrensede åpenheten forfatteren viste på boklanseringen, og boken forbedret ikke inntrykket.

Jeg gjorde et to år langt feltarbeid blant deltakere på alle sider av den amerikanske Israel-Palestinadebatten fra 2011 til 2013, og fant flere mekanismer som struper ytringsklimaet. Den klart farligste – i den forstand at den rammer folks levebrød og begrenser lovlig organisering – er McCarthy-tendensen, som Stern fokuserer på. Men en annen mekanisme, som Stern er en betydelig representant for, er paternalisme. Denne går ut på at et bestemt miljø blir enige om noen felles rammer for hva som er «innenfor» å mene, og inviterer motstemmer med hensikt om å avsløre dem som hyklerske eller farlige. Under toleransens fane tar de seg retten til å definere hva meningsmotstandere «egentlig» står for, og plasserer dem etter sitt eget skjema.

Sterns definisjon på antisemittisme, som nå er rettskraftig, er et eksempel på dette. Hans personlige grense for legitime meninger går ved å hevde at den jødiske staten er rasistisk, fordi han oppfatter den logiske konklusjonen av slike argumenter er at Israel, og jødene i landet, ikke har rett til å eksistere. Det er helt klart noen som resonnerer på denne måten, så Sterns tolkning er ikke tatt ut av det blå. Men mange av de som omtaler Israel som rasistisk, konkluderer helt annerledes, for eksempel med at Israel må avslutte okkupasjonen av Vestbredden eller slutte å diskriminere arabere innenfor statens offisielle grenser. Dessuten er det slett ikke alle argumenter mot at Israel skal være en jødisk stat som er drevet av antisemittisme; mange er mer opptatt av demokratisk forbrødring mellom jøder og arabere i samme land.

Det er et stort meningsmangfold rundt denne saken, men mange av «toleransens fanebærere» er altfor opptatt av å forsvare sitt eget ståsted til å få det med seg. Paternalismen i Israel-Palestinadebatten er altså farlig på en annen måte: Den posisjonerer seg som liberal, men lager definisjoner og politiske skillelinjer som er svært kompatible med den McCarthy-politikken den gir seg ut for å kjempe mot.

Et forsvar for utrygge rom

Grunnen til at jeg hadde lyst til å lese denne boken på tross av nevnte innvendinger, er at mange av utfordringene som preger campuskulturen i USA i dag lenge har blitt diskutert i Israel-Palestinadebatten. Et lite og ganske marginalisert forskningsfelt, der Stern har vært aktiv de siste årene, har testet ut metoder for å stimulere samtaler på tvers av radikal uenighet. Er det et sted det bør går an å få det til, er det utdanningsinstitusjoner. Likevel er det vanskelig å få til finansiering, til og med å få publisert vitenskapelige artikler, som gir «den andre siden» noe som helst.

Stern trekker frem tre gode tiltak, som han frekt nok kaller en «blueprint for a rational discussion on Israel and Palestine». Det første er å slutte å prøve å hindre meningsmotstandere å snakke på universiteter, og heller akseptere ubehaget det fører med seg. Spesielt i sammenhenger der motstanderne anklager hverandre for å kvele debatten – som også er tilfellet i rasismedebatten – fungerer forsøk på sabotasje og andre hersketeknikker primært som bevis.

Det andre er å ta lederskap over debatter ved å invitere motstemmer, slik at deltakerne må forholde seg til førstehånds argumenter i stedet for stråmenn. Nå er det ingen garanti for at folk faktisk forholder seg til det som blir sagt, men det er jo et sted å begynne.

Det tredje er å investere tid og krefter i å stimulere kritisk tenkning i utdanningen, ved å lære studentene mest mulig om alle sider ved vanskelige saker. Et eksempel Stern trekker frem, er en historisk simulering av Israel-Palestinakonflikten fra 1880 til 1930-tallet, der studentene skulle spille en rolle hver gjennom et semester. Målet var ikke å overbevise studentene om noe som helst, men å konfrontere dem med hvor komplisert sakskomplekset er og gi dem mer realistiske forventninger. Stern jobbet i flere år med å få videreført dette undervisningsopplegget til flere universiteter, men måtte gi opp fordi han aldri klarte å skaffe økonomisk støtte.

Ikke overraskende uttrykker Stern bekymring for de nye kravene til «safe spaces» på amerikanske campuser, der studenter krever å bli beskyttet mot ubehaget den økende polariseringen medfører. Paradoksalt nok viser boken hvor utrygt det faktisk har blitt å jobbe og studere i det amerikanske utdanningssystemet, noe som får prosjektet til å fremstå litt naivt. Han hopper også bukk over mange vanskelige dilemmaer, som hvordan man trekker grensen mellom trakassering og meningsytringer. Men det som definitivt er verdt å diskutere videre, er hvordan universitetssystemet aktivt kan skape «kontrollert utrygge rom» der studenter og andre kan lære seg å håndtere radikal uenighet. Det er et mye bedre utgangspunkt for debatt enn å klandre studenter for å protestere mot et helt reelt problem.

Teksten sto på trykk i Minerva 9.10.20

Catch 2019

Hvordan kan man gjøre Israel-Palestina-konflikten mer håndterlig når man utelater halvparten av regnestykket?

Jeg skulle ønske det følgende kunne være min konklusjon om Micah Goodmans «Catch 67»: Endelig en bok som kan forklare nordmenn hvorfor Israel virker så uvillig til å avslutte okkupasjonen av Palestina. For det trengs; den norske debatten er så polarisert at det ikke er rom for å gå inn i substansen. Mye av kritikken mot Israel tar for gitt at okkupasjonen skyldes ren territoriell grådighet, så den eneste løsningen blir fordømmelse og økonomisk press utenfra. «Catch 67»går denne utbredte reduksjonismen i møte ved å vise hva slags dilemma okkupasjonen utgjør i israelsk politikk. Spørsmålet går helt inn til kjernen av den jødiske statens eksistensberettigelse, som befolkningen har hatt grunnleggende ulike syn på siden opprettelsen.

Men boka er tidvis ubehagelig lesning – litt fordi den bare pirker i overflaten av den israelske debatten, men mest fordi den ikke viser noen som helst innsikt i eller interesse for palestinernes syn på saken.

Målet med boka, ifølge Goodman selv, er å skape en dialog mellom høyre- og venstresida ved å omformulere hva slags problem okkupasjonen utgjør for Israel. Mens høyresida frykter at en tilbaketrekking vil skape et sikkerhetsvakuum og gjøre Israel sårbart for angrep, frykter venstresida at vinduet for en tostatsløsning er i ferd med å lukkes, og da vil jødene bli en minoritet i eget land. Siden de to scenariene utgjør hver sin eksistensielle trussel for Israel, reduseres den politiske debatten til skittkasting og moralske pekefingre. Goodmans forslag er å anerkjenne begge truslene, og samtidig akseptere at de ikke kan løses fullt ut. Denne analysen er jeg helt med på. Problemet er at det ikke er plass til palestinernes perspektiv i Goodmans forslag til kompromiss mellom høyre- og venstresida.

Bokas fremste styrke er beskrivelsen av de ulike vendingene i israelsk politikk, som viser at dagens posisjoner slett ikke er gitte. Frem til den første intifadaen i 1989 argumenterte høyresida for palestinske rettigheter, basert på pakten med verdenssamfunnet som hadde gitt jødene et land. Voldsbølgen skapte en ideologisk krise som splittet det liberale høyre og styrket det religiøse, som forankret statens legitimitet i pakten med Gud. Venstresida, derimot, gikk fra å være skeptisk til arabere under den sosialistiske fasen, til å bli en fredsbevegelse etter okkupasjonen i 1967. Etter den andre intifadaen i 2000, som de fleste israelere tolket som en avvisning av et generøst fredstilbud, mistet venstresida troen på fred, og er nå mest opptatt av menneskerettigheter.

Bokas fremstilling av det politiske landskapet er vel forenklet, litt som å basere en politisk analyse av Norge utelukkende på Høyre og Arbeiderpartiet. I realiteten eksisterer alle tilnærmingene parallelt i dag; selv om de har ulik grad av politisk makt, bidrar de sterkt til vanskeligheten med å finne en løsning flertallet kan samles om. Goodmans diskusjon av konfliktens realiteter, som Israels militære sikkerhetsutfordringer og hvorvidt anklagen om apartheid er berettiget, forholder seg også kun til en mikroskopisk del av store debatter.

Det største problemet er likevel at Goodman ikke anerkjenner at også palestinerne har vært gjennom tilsvarende politiske vendinger i synet på konflikten. Den palestinske motstandskampen er splittet mellom ulike modeller for frigjøring; en algerisk, en sør-afrikansk og en islamsk. Hvilke strategier de har valgt opp gjennom tidene, har i likhet med Israel vært påvirket av motstanderens handlinger, verdenssamfunnets holdninger og interne maktforhold. I de få tilfellene hvor Goodman faktisk skjelner over til palestinsk side, ser han ikke på hvor debatten står i dag eller hva de har tilbudt gjennom tidligere fredsforhandlinger. I stedet trekker han ut antisemittiske sitater fra Hamas’ omstridte charter fra 1988, som han presenterer som gjengse holdninger blant palestinere.

Goodman har en rekke interessante forslag om hvordan Israel kan avslutte okkupasjonen uten å gamble med nasjonal sikkerhet. Men det at et så velvillig verk kan ha en så kunnskapsløs, stereotyp fremstilling av motstanderen, sier mye om hvor problemet står i dag: I den manglende evnen til å se politisk på begge sider av konflikten.

Teksten sto på trykk i Klassekampen Bokmagasinet 16.02.2019

Apartheids-ABC

Israeli Apartheid Week har blitt en årlig øvelse i å holde seg for ørene.

Israeli Apartheid Week (IAW) ble nylig markert i Norge for fjerde år på rad, og ble stort sett møtt med et stort snork fra media. En av få reaksjoner kom fra Israels ambassadør Rafael Schutz, som sendte en offisiell klage til Klassekampens redaktør etter at avisen trykket en annonse for IAW. Klagen rettet seg ikke mot arrangørene, men til Bjørgulv Braanen, for å gi et talerør til ”kamuflert antisemittisme” og en ”hatkampanje” mot Israel. I klagebrevet, som ble spredt gjennom en sponset annonse på Facebook, skriver Schutz at hensikten med IAW er å nekte det jødiske folket retten til å leve fritt og beskyttet i sin egen stat.

Braanen har ikke svart på brevet, og arrangørene av IAW har heller ikke svart på tiltalen. Men hvis det skal være noe poeng i å organisere IAW år etter år, burde arrangørene i det minste ha som mål å bli forstått, og mediene være rustet til å håndtere rabalderet.

Når ulike miljøer bruker begrepet ”israelsk apartheid”, snakker de om helt forskjellige ting. Det finnes nemlig ingen avklarte definisjoner av begrepet apartheid eller hvilket territorium Israel refererer til.

På pro-Palestinasiden er det ganske stor uenighet om hvorvidt ”apartheid” er en treffende diagnose og et strategisk nyttig begrep. De som bruker dette begrepet, tar utgangspunkt i at det er en empirisk korrekt beskrivelse av situasjonen. Apartheid regnes som en av Israels metoder for å ta makt over området, og refererer til praksiser som forfordeler jøder på bekostning av palestinere. I denne konteksten defineres Israel som alle områdene Israel kontrollerer, noe som inkluderer den militærokkuperte Vestbredden og ”utendørsfengselet” Gaza.

På pro-Israelsiden fremstår denne fremstillingen av Israel som helt absurd, men noen stiller seg mer åpne for kritikken enn andre. Liberale sionister er også imot okkupasjonen, men de anser den som legitim og nødvendig inntil en fredsavtale er signert. Deres største frykt er at tostatsløsningen skal kollapse, så Israel må ta ansvar for Vestbredden. Da vil jødene etter hvert vil komme i mindretall, og Israel bli stilt overfor valget om å bli en flernasjonal stat eller en jødisk apartheidstat. Apartheid defineres her som et mindretallsstyre som systematisk diskriminerer majoriteten. Liberale sionister går ikke med på at apartheidbegrepet er passende for dagens situasjon. De trekker et klart skille mellom Israel og de okkuperte områdene, og viser til at jøder og arabere innenfor Israels grenser har like politiske og juridiske rettigheter.

Konservative sionister leser både pro-palestinske og liberalsionistiske utsagn om israelsk apartheid med stor mistenksomhet. Denne gruppen definerer apartheid som et styresett motsatt av demokrati, preget av segregasjon og ulike rettigheter. De tolker Israel ut ifra en regional kontekst, der nabolandene er langt mindre demokratiske. I denne geografiske konteksten er det dessuten den jødiske staten som utgjør en sårbar minoritet. Israel defineres her som de bittesmå områdene der jødene har selvstyre, inkludert bosettingene. Israels kontroll over sikkerheten i palestinske områder handler her utelukkende om selvforsvar.

Den israelske ambassadørens klagebrev til Klassekampen illustrerer hvordan mange sionister tolker Israeli Apartheid Week: Som et uttrykk for fordekt jødehat. Heldigvis tar de feil. De fleste deltakerne på IAW drives av solidaritet med palestinere og motstand mot apartheid, og ikke av hat mot jøder. Pro-palestinasiden gjør seg selv en bjørnetjeneste når de ikke går ambassadør Schutz’ tolkningsamme i møte. Frykten for europeisk jødehat er nemlig en sentral drivkraft bak høyredreiningen i israelsk politikk, noe som virkelig skader palestinernes sak.

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 6. april 2016.

Hvordan overbevise Israel

Det internasjonale presset for en tostatsløsning ville vært mer effektivt om det tok Israels bekymringer på alvor.

– Etter atomavtalen med Iran er signert, kommer presset på Israel til å øke, sa utenriksminister Børge Brende til Israels statsminister Benjamin Netanyahu i sommer.[i] Hele det internasjonale samfunnet synes å være enige om det som skal til for at den palestinske staten skal bli en realitet, er å legge press på Israel.

Gjennom å anerkjenne Palestina som stat, har FNs generalforsamling åpnet flere juridiske kanaler for å straffeforfølge Israel. EU presser Israel gjennom å boikotte bosetningsprodukter og å trekke ut investeringer fra okkuperte områder. USA gjør det gjennom å lokke og true partene tilbake til forhandlingsbordet.

På tross av det økende presset har den israelske oppslutningen om tostatsløsningen sunket dramatisk de siste par årene. Hva er det som gjør at presset ikke fungerer?

Det handler ikke om tostatsløsningen

I Norge ville mange trolig blitt overrasket om de leste meningsmålinger fra Israel og Palestina. Her er det vanlig å bare anta at palestinere flest ønsker en egen stat, mens israelerne ønsker å beholde territoriet for seg selv. Men dette bildet har i liten grad rot i virkeligheten, og viser heller ingen forståelse for hva som står på spill for Israel.

Det har lenge vært større oppslutning for en tostatsløsning blant israelere enn blant palestinere. Fra 2004 til 2013 økte israelernes støtte til en tostatsløsning fra 64 prosent til 74 prosent. I samme periode sank palestinernes støtte fra 54 prosent til 47 prosent. Etter den siste krigen i Gaza har den israelske støtten til en tostatsløsning sunket betydelig, og lå på knappe 51 prosent sommeren 2015, på samme nivå som palestinerne på den tiden.[ii]

Selv om israelernes støtte til å opprette en egen palestinsk stat har sunket de siste to årene, er det viktig å anerkjenne at den lenge har vært utbredt. Det viser nemlig at det ikke er dette israelere trenger å overbevises om. Hvor mange som ønsker en tostatsløsning er heller ikke så viktig, for det tallet varierer med hvilke alternativer som virker troverdige i øyeblikket. Det interessante spørsmålet er hva det er som gjør israelerne skeptiske, for det er det som må endres.

Det handler om tillit

Selv om hele 74 prosent av israelerne støttet en tostatsløsning før fredsforhandlingene begynte i 2013, var det kun 36 prosent som trodde det var mulig å komme i mål med en avtale.[iii] Dette paradokset kan forklares av en Zogby-undersøkelse fra 2012, som viste at 78 prosent av israelerne var overbevist om at palestinerne ikke aksepterer jødisk selvbestemmelse.[iv]

For majoriteten av israelske jøder handler ikke en tostatsløsning om å gi palestinerne en egen stat – det handler om sikre Israels fremtid som jødisk stat. Jødene har smertefullt fått erfare at det å være minoritet i eget land kan bety at deres individuelle og kollektive rettigheter plutselig kan bli tatt fra dem. Traumet fra Holocaust har gjort at mange jøder, både i Israel og andre steder, er opptatt av å opprettholde en jødisk majoritetsstat med et sterkt militærforsvar dedikert til å beskytte sitt eget folk. Så når flertallet israelere ønsker en tostatsløsning, er det fordi de ønsker å ”kvitte seg” med områder med stor arabisk befolkning, fordi de truer et stabilt jødisk flertall i staten Israel.

Det som gjør israelerne skeptiske til en tostatsløsning, er at de ikke tror på at det finnes en partner for fred på den andre siden. Mange anser palestinernes krav om at flyktningene fra krigen i 1948 og deres etterkommere skal få returnere til Israel som et bevis på at de egentlig ønsker å undergrave den jødiske majoriteten. Andre ”bevis” er meningsmålinger som viser større folkelig oppslutning om å yte motstand enn å gå inn for forsoning. Den aggressive retorikken fra palestinske ledere, og ikke minst terrorhandlinger og raketter fra Gaza, har også gjort sitt for å undergrave israelernes tillit til at den andre siden egentlig ønsker fred. Dessuten blir palestinernes oppfordringer til koordinert boikott av Israel og internasjonalisering av konflikten gjennom FN oppfattet som et brudd på Oslo-avtalen, som sa at partene skulle finne løsningen sammen.

Nå handler denne artikkelen om Israel, men for ordens skyld: Den samme skepsisen er utbredt på den palestinske siden, der 60 prosent trodde før fredsforhandlingene i 2013 at Israels mål var å ta over hele territoriet og kaste ut araberne.[v] Palestinerne har nok av grunner til å mistro Israels intensjoner, i lys av intensivert utbygging av bosetninger på Vestbredden og den generelle undertrykkelsen palestinerne blir utsatt for hver dag.

Israel må overbevises

Ettersom det er Israel som har størst makt og minst insentiv til å tegne en fredsavtale med Palestina og avslutte okkupasjonen, er det helt på sin plass at det internasjonale samfunnet også legger mest press på Israel. Men presset ville vært mer effektivt om det tok israelernes bekymringer på alvor.

De fleste som har barn, kjæreste, kollegaer, eller i det hele tatt har prøvd å omgås andre mennesker, har erfart hvor lite produktivt det kan være å presse noen til å gjøre noe de ikke vil. Det finnes en komponent som er ganske avgjørende hvis man vil påvirke andre, og det er overbevisning.

Ifølge klassisk retorikk er det spesielt tre faktorer som avgjør om det er mulig å overbevise noen om et bestemt budskap: Aptum, kairos og doxa. Aptum refererer til at budskapet må være relevant for saken som diskuteres. Kairos handler om at man må gripe øyeblikket ved å gi et svar på et åpent spørsmål. Hvorvidt budskapet passer seg for den retoriske situasjonen, er det mottakeren som avgjør. Derfor må budskapet også stå i samsvar med mottakernes doxa: deres kulturelle disposisjoner for å vurdere hva som er sant og riktig.

Modus selvforsvar

Sett ut ifra et palestinsk eller et folkerettslig perspektiv er det ganske åpenbart hva Israel burde gjøre: Trekke seg ut fra Vestbredden, finne en annen løsning på Gaza enn den destruktive blokaden, og tillate palestinerne å opprette sin egen stat. Sett ut ifra israeleres doxa om eller oppfatning av konflikten, fremstår denne løsningen som lite aptum eller passende for situasjonen, i hvert fall på dette tidspunktet. Selv om det lenge har vært flertall for å avslutte okkupasjonen, er det få som ønsker å gjøre det før de har fått en troverdig fredsavtale med palestinerne. Siden den rådende oppfatningen i Israel er at det er palestinerne som ikke ønsker fred, oppleves mye av det internasjonale presset som blodig urettferdig. Presset utenfra har bidratt til høyredreiningen i israelsk politikk, som innebærer at landet isolerer seg stadig mer og kjører en hard linje mot alle motstandere.

Hvem av partene som har rett, er et underordnet spørsmål i denne sammenhengen. Poenget her er at vi står overfor en retorisk situasjon der den som i størst grad trenger å bli overbevist om å endre oppførsel, Israel, fullstendig mangler tillit til palestinerne og det internasjonale samfunnet, og stiller seg i forsvarsposisjon mot deres budskap. Det er heller ikke sånn at Israel ikke har andre alternativer: USA deler synet på at tostatsløsningen avhenger av en gjensidig fredsavtale, og nedlegger veto hver gang FNs sikkerhetsråd foreslår noe annet. Maktforholdet i denne situasjonen tilsier dermed at press som sådan ikke er nok; Israel må overbevises om at fred er mulig, og at veien dit er farbar og trygg.

Ut av onde sirkler

Det er mange gode grunner til at det internasjonale samfunnet skal legge press på Israel. Er det noe den snart femti år lange okkupasjonen av Vestbredden har vist, er det at ingenting skjer av seg selv. Men for at Israel faktisk skal lytte til presset, må de først overbevises om at det internasjonale samfunnet skjønner hva som står på spill. Det kan man selvsagt hevde at de allerede gjør, når man ser på hvor forsiktig EU-landene, FN og USA er med å sette makt bak kravene. Men denne vinglingen gjør bare vondt verre, for det bekrefter den israelske høyresidens argumenter om at presset fra verdenssamfunnet bare er tomme trusler.

For at presset skal fungere, må den israelske opinionen også overbevises om at det finnes en partner for fred. At det finnes ledere på den palestinske siden som både kan samarbeide med Israel, og er i stand til å samle sin egen befolkning bak en fredsavtale og sørge for at den vil bli implementert. Dette kan ikke sies om de palestinske selvstyremyndighetene i dag – alt de går med på av israelske krav, må de betale for i sviktende oppslutning.[vi]

Mye av skylden for dette kan selvsagt legges på Israelske myndigheter, som aldri har tillatt noen palestinske ledere å bli sterke nok til å kunne stille tøffe krav.

Men det er grenser for hvor langt man kommer med å fordele skyld, når begge sider er låst fast i en ond sirkel av manglende tillit. Så lenge forholdet mellom den israelske og den palestinske diskursen om konflikten er strukturert i et nullsumspill, er det umulig å komme videre: Partene kan ikke bevise sin troverdighet som fredspartner for hverandre så lenge den enes død er den andres brød.

Spillerommet for overbevisning

En måte Palestina kan vise sin troverdighet som fredspartner, er gjennom å vise forståelse for israelernes frykt for at deres nasjonale sikkerhet står på spill. I dag er palestinerne lite villige til å gi dem dette, fordi de tror det innebærer å akseptere det israelske narrativet om konflikten, som fremstiller okkupasjonen som et legitimt selvforsvar.

Palestinernes avvisning av dette narrativet er riktignok forståelig, ettersom det skriver deres erfaringer ut av historien og deres rettigheter ut av regnestykket.

Men en anerkjennelse av israelske sikkerhetsutfordringer innebærer et mye større rom for politisk manøvrering enn palestinerne innser. Hva som egentlig bidrar til å styrke Israels nasjonale sikkerhet, er nemlig et svært omstridt tema. For det første er sikkerhet et grunnleggende ideologisk spørsmål, fordi det bygger på et verdisyn om hva det er som er verdt å beskytte, og til hvilken pris. For det andre er det et taktisk spørsmål, fordi det innebærer konkrete vurderinger av hvilke tiltak som vil fungere. For det tredje er det et politisk spørsmål: Det er så stor uenighet i Israel om hvilken sikkerhetsideologi som er legitim, og hvilke taktiske løsninger som er troverdige, at spørsmålet i siste instans avgjøres av opinionen.

Så lenge den israelske høyresiden får definere hva slags sikkerhetsutfordringer tostatsløsningen medfører, vil palestinerne ha svært lite spillerom for å forhandle frem en løsning de kan akseptere. Men det finnes flere politiske partier i Israel som mener en tostatsløsning er avgjørende for rikets sikkerhet, blant annet det nest største partiet Zionist Union. I tillegg finnes det en lang rekke organisasjoner som jobber dedikert for en tostatsløsning, og mange sikkerhetseksperter i militæret og etterretningstjenesten som argumenterer for det samme. Det hadde vært mye lettere for disse aktørene å vinne den israelske opinionen tilbake dersom de kunne vise at de kunne få med seg palestinerne og det internasjonale samfunnet på en løsning de mener vil styrke Israels sikkerhet.

Mye tyder på at presset fra det internasjonale samfunnet kommer til å øke de nærmeste årene, og det er bra. Men lite tyder på at presset vil fungere før israelerne kan føle at deres nasjonale sikkerhet blir ivaretatt, og det krever et mer løsningsorientert fokus på konflikten.

Teksten ble publisert i Manifest Tidsskrift den 21.9.2015.

Takk til Fritt Ord for reisestipend til Israel og Vestbredden for å gjøre bakgrunnsresearch til denne artikkelen.

Foto: Lotta Elstad.

Kilder:

[i] Ravid, Barak. 2015. Norwegian FM Warns Israel: Pressure Over Palestinians to

Resume After Iran Deal. http://www.haaretz.com/news/diplomacy-defense/.premium-1.657444

[ii] Maoz, Ifat, and Khalil Shikaki. 2015. The Joint Israeli-Palestinian Polls. The Harry S. Truman Research Institute and Palestinian Centre for Policy and Survey Research.

[iii] Shikaki, Khalil, and Ifat Maoz. 2013. Joint Israeli Palestinian Poll: Main findings December 2013. The Harry S. Truman Research Institute and Palestinian Center for Policy and Survey Research.

Zogby, James 2013. Israel & Palestine: 20 years after Oslo. Washington, DC: Zogby research services, ilc.

[iv] Zogby, James. 2012. Is Peace Possible? . Washington, DC: Zogby Research Services.

[v] Shikaki, Khalil, and Ifat Maoz. 2013. Joint Israeli Palestinian Poll: Main findings December 2013. Jerusalem: The Harry S. Truman Research Institute and Palestinian Center for Policy and Survey Research.

[vi] Shikaki, Khalil. 2013. Palestinian Public Opinion Poll No (49)

Lost in translation

Vi har faktisk noe å lære av den amerikanske debatten om Israel-Palestinakonflikten

Den amerikanske Israel-lobbyen har igjen kommet i søkelyset de siste månedene, etter deres høylytte motstand mot atomavtalen med Iran. Israel-lobbyen regnes som en sentral maktfaktor i amerikansk Midtøstenpolitikk. Etter John Mearsheimer og Stephen Walts’ berømte bok om Israel-lobbyen i 2007, har det i Norge blitt opplest og vedtatt at denne har skylden for USAs feilslåtte politikk på Israel-Palestinakonflikten. Det hevdes at Israel-lobbyen angriper meningsmotstandere og presser politikere til å handle imot amerikanske nasjonale interesser.

Mye av inntrykket vi har av den amerikanske diskursen, kommer fra debattdeltakere som Mearsheimer og Walt. De har opplevd trykket, og tatt det personlig. Når vi direkte importerer debattdeltakernes analyse, følger det lett noen misforståelser med på kjøpet.

For det første er det ikke tilfelle at Israel-kritikere er de eneste som får gjennomgå i denne debatten. Hver gang det skjer noe spesielt i konflikten – på bakken eller i internasjonal politikk – eksploderer debatten i sosiale medier, på universiteter, i lokalsamfunn og i politikken. Når lobbyorganisasjoner eller aktivistgrupper organiserer konferanser, dukker det ofte opp motdemonstrasjoner utenfor. Uansett hvilken side de støtter.

For det andre er det ikke sant at færre stemmer slipper til i USA. Alle perspektivene på Israel-Palestinakonflikten man hører i Norge, finnes det enda mer av der. Det finnes et mangfold av menneskerettighetsgrupper som støtter Palestina på folkerettslig grunnlag. Og radikalere som ser den amerikanske alliansen med Israel som en forlengelse av kolonitiden. Liberale sionister som ser tostatsløsningen som helt avgjørende for den jødiske statens fremtid. Og mer konservative grupper som ser Israel som demokratiets utpost i Midtøsten, i en evig kamp mot palestinske terrorister og fiendtlige naboland. Selv om pro-Israelske syn har større politisk gjennomslagskraft i USA enn pro-Palestinske, er det ingen som blir tiet i hjel.

For det tredje blir det litt søkt å sitte i Norge og hevde at USA handler mot sine egne interesser. Det finnes nemlig ingen enighet om hva som utgjør amerikanske interesser i Midtøsten. «Amerikanske interesser» er en såkalt ideograf i debatten, en verdi som gir et politisk syn legitimitet, og dermed alle kjemper om å ta eierskap til. Derfor finnes det mange konkurrerende perspektiver på hva som tjener amerikanske interesser i konflikten. Som å støtte Israel militært. Eller å få på plass en tostatsløsning. Eller å presse Israel til å følge folkeretten, så ikke hele systemet kollapser.

På dette området er debatten i USA og i Norge grunnleggende forskjellig. I Norge er folkeretten den viktigste ideografen i debatten. Her tar de fleste FNs legitimitet for gitt, selv om det er rift om hva folkeretten sier om Israel og Palestina. Dette premisset har derimot lite gjennomslagskraft i USA, ettersom USA uansett har makt til å overstyre FNs sikkerhetsråd. Måten temaet diskuteres har mye å si for bildet man sitter igjen med. Som at USA bare følger egne interesser i saken. Eller at Norge ikke gjør det, ettersom vi ikke snakker om temaet på den måten. Selv om forsvaret for folkeretten kanskje er Norges fremste utenrikspolitiske interesse.

Fra et typisk norsk, idealistisk perspektiv fremstår den amerikanske debatten kanskje som vel selvopptatt. Men fordelen med å argumentere ut ifra egeninteresser, er at det skaper en forhandlingsposisjon. Er det egentlig i Norges interesse å fortsette å finansiere Israels okkupasjon av Vestbredden? Hvis det ikke er det, burde vi stille tydeligere krav til Israel.

Teksten stod på trykk i Klassekampen den 13.9.2015

Nytt vepsebol

Debatten om fjorårets Gaza-krig varsler om juridisk kaos.

Forrige uke leverte FNs menneskerettighetsråd (UNHRC) sin rapport fra fjorårets krig i Gaza. Kampen om hvilken betydning den skal få, er allerede godt i gang.

Sakens fakta er egentlig ikke så kompliserte. Krigen begynte i juli 2014 med bortføringen av tre israelske ungdommer, der Israel svarte med massearrestasjoner av Hamas-tilhengere på Vestbredden. Dette førte til raketter fra Gaza for første gang å på lenge. Israel gikk til motangrep, og krigen var i gang. Krigshandlingene varte i en måned, to uker og fire dager, og 2251 palestinere og 71 israelere ble drept.

Når det kommer til Israel-Palestinakonflikten, er likevel det meste uklart. Forrige gang UNHRC undersøkte israelske krigshandlinger, fra Gaza-krigen vinteren 2008-2009, ble utvalgets leder Richard Goldstone presset til å trekke tilbake rapporten fordi USA og Israel mente den var for ensidig. Denne gangen har både UNHRC og Israel lært av historien. For å avverge noe av motstanden fra Israel, delte UNHRC denne gangen ansvaret mellom Israel og palestinske opprørsgrupper. Israel stilte også forberedt, og lanserte sin egen evalueringsrapport en uke før UNHRC.

Det er ikke uten grunn at Israel tar rapporten mer alvorlig denne gang. Siden sist har Palestina blitt medlem av Den Internasjonale Straffedomstolen (ICC). Palestinerne har ikke kastet bort tiden. De brukte UNHRC-rapporten til å understøtte sin egen rapport om israelske krigsforbrytelser som de leverte til ICC i slutten av forrige uke.

Akkurat hva som står på spill er derimot ganske uklart. For Palestina representerer ICC tre ulike muligheter. Den ene er å få okkupasjonen dømt under internasjonal lov, for å presse Israel til å trekke seg ut av Vestbredden og heve blokaden av Gaza. Det er delte meninger om dette alternativet er spesielt realistisk. ICC har ingen makt til å håndheve dommene sine, og er avhengig av at medlemsstatene tar ansvar. Dette kan virke lettere sagt enn gjort, ettersom ingen har blitt arrestert etter krigen i 2008-2009, på tross av at daværende utenriksminister Tzipi Livni og flere israelske generaler da ble dømt for krigsforbrytelser under universell jurisdiksjon. Den andre muligheten er å bruke ICC til å endre maktbalansen i fremtidige fredsforhandlinger med Israel. Med en dom i ICC står Palestina i posisjon til å ”tilby” Israel forhandlinger, noe som gir dem mulighet til å kreve mer tilbake. Den tredje muligheten er å kaste ICCs troverdighet inn i potten for palestinsk frigjøring, for å øke det internasjonale samfunnets interesser i konflikten.

For Israel er det også uklart hva som står på spill. Selv om det er relativt lite sannsynlig at en dom i ICC vil få reelle konsekvenser, har de ingen interesse av at saken skal tas opp der. Israel svarte med to ulike strategier: Å utfordre det internasjonale rettsvesenets legitimitet til å blande seg inn i konflikten, og å utfordre premissene for internasjonal lov, i tilfelle rottefelle. Derfor insisterer Israel på at UNHRC er forutinntatt, og at ICCs mandat er begrenset til folkerettsbrudd i land uten noe fungerende rettsvesen. Med sin egen rapport fra fjorårets krig søkte Israel både å vise at landet ikke trenger juridisk innblanding utenfra, og å utfordre etablerte prinsipper om krigføring, som for eksempel definisjonen av proporsjonalitet og hvem som regnes som sivile.

Hvordan det vil gå med Palestinas sak i ICC, vil fremtiden vise. Men kampen om premissene har allerede gjort ICC til et vepsebol. Spørsmålet er hvem som tør å ta i det når det kommer til stykket.

Teksten stod på trykk i Klassekampen den 2. juli 2015.

Foto: Alamy

Norges skinndebatt om Palestina

Foto: Vegard Wivestad Grøtt

En norsk anerkjennelse av Palestina vil trolig hverken styrke eller svekke mulighetene for at fredsprosessen gjenopptas.

Forrige uke kom debatten om hvorvidt Norge bør anerkjenne Palestina som stat opp igjen, etter at Sveriges regjering og det britiske parlamentet tidligere i måneden vedtok det samme. Fra før har 134 av FNs 193 medlemsland, altså nesten 70 %, anerkjent Palestina. Det eneste som er nytt med den svenske og den britiske anerkjennelsen, er at de bryter med en amerikansk-europeisk konsensus om at den palestinske staten må etableres gjennom fredsforhandlinger med Israel.

Da SV-nestleder og medlem i utenriks- og forsvarskomiteen Bård Vegard Solhjell på mandag foreslo at Norge skal anerkjenne Palestina, svarte statssekretær i Utenriksdepartementet Bård Glad Pedersen (H) nettopp i tråd med denne linjen. Han hevdet at en anerkjennelse av Palestina nå vil gi et signal om at vi gir opp forhandlinger. Solhjells svar var at disse strategiene for å oppnå en tostatsløsning slett ikke står i motsetning til hverandre.

Denne debatten berører et kjernespørsmål om hvordan Israel-Palestinakonflikten kan løses. Problemet er at den fremstiller saken som faktabasert, når den egentlig handler om makt.

Konsensus om forhandlinger

Israel og PLO har vært i sporadiske forhandlinger i over tjue år uten å finne frem til en løsning. Likevel er partene enige om at en tostatsløsning må etableres på bakgrunn av forhandlinger. Dette er faktisk omtrent det eneste partene er enige om. Det de er uenig om, er hvilke premisser som skal legges til grunn for forhandlingene. Begge partene oppfatter konflikten som eksistensiell, det vil si at deres fremtid som levedyktig stat avhenger av at de får en avtale de kan leve med. Hva slags avtale dette er, vurderer de på helt ulikt grunnlag.

Israel anser okkupasjonen som selvforsvar inntil konflikten er løst, og krever å få forhandle på basis av egne sikkerhetsbehov. Israel sikkerhet vurderes både ut ifra regionale utfordringer og for å hindre fremtidige palestinske territorielle krav. I de siste årene har Israel kommet opp med et par formler for å oppnå dette: Å opprettholde israelske styrker i Jordandalen, og å kreve at PLO anerkjenner Israel som en jødisk stat. Hvis PLO anerkjenner dette, vil Israel avslutte okkupasjonen. I dette perspektivet blir en tostatsløsning en slags «gave», eller et fredstilbud, til palestinerne.

Men dette premisset går ikke PLO med på. Palestinerne anser okkupasjonen som selve konflikten, og krever å forhandle om grenser og en tidsplan for at Israel skal trekke seg ut. De mener de allerede har inngått et stort kompromiss ved å anerkjenne Israels rett til 78 % av historiske Palestina. Alt annet må det forhandles om, som israelsk evakuering eller annektering av bosettinger, hvordan det palestinske flyktningproblemet skal løses, og så videre. PLO går heller ikke med på det israelske kravet om permanente israelske styrker på Vestbredden, fordi det forlenger okkupasjonen, altså konflikten slik de ser den, i det uendelige.

Maktkamp om premissene

I den siste forhandlingsrunden som brøt sammen i vår, kom partene aldri noe lenger enn å krangle om hvilket premiss som skulle legges til grunn. For å komme noen vei, prøvde begge partene å styrke sin egen forhandlingsposisjon. Israel og Palestina har tilgang til ulike virkemidler i denne kampen.

Siden Israel kontrollerer palestinske skatteinntekter og har militær kontroll over nesten hele området, kan de utøve direkte press på PLO. Palestinerne har ingen tilsvarende makt, men kompenserer til dels gjennom sin internasjonale innflytelse. Den palestinske definisjonen av konflikten har stor gjennomslagskraft i FN, og ligger til grunn for blant annet EU-landenes tiltakende boikott av bosettingsprodukter. PLO anser denne internasjonaliseringen av konflikten som en måte å styrke sin posisjon i fredsforhandlingene, noe de ser som en forutsetning for å få til en avtale.

Israel og USA oppfatter derimot internasjonaliseringen av konflikten som en måte å undergrave forhandlingene. Da FNs generalforsamling symbolsk anerkjente Palestina som stat i 2012, koordinerte USA og Israel økonomiske sanksjoner mot de palestinske selvstyremyndighetene i mange måneder for å presse dem tilbake til forhandlingsbordet. Faren var, slik USA og Israel ser det, at Palestina skulle bruke sin oppgraderte status til å søke medlemskap i Den internasjonale straffedomstolen og få Israel dømt for å okkupere et annet lands territorium.

Når USA og Israel hevder at palestinernes internasjonalisering av konflikten er en motsetning til forhandlinger, mener de det ikke bokstavelig. Forhandlinger må det bli uansett. Det de frykter, er at Israel må forhandle ut ifra et premiss de ikke kan eller vil godta.

Symbolpolitikk hjelper lite

Selv om den palestinske definisjonen av konflikten har størst gjennomslagskraft i det internasjonale samfunnet, har den amerikansk-israelske modellen for konfliktløsning vært rådende i europeisk politikk. Sveriges og Storbritannias anerkjennelse av Palestina uavhengig av fredsavtale med Israel er et tegn på at denne modellen begynner å miste troverdighet.

Når statssekretær Bård Glad Pedersen hevder at en anerkjennelse av Palestina sender et signal om at Norge har gitt opp forhandlinger, betyr det at det israelske premisset styrer norsk politikk. Bård Vegar Solhjell sitt forslag representerer et ønske om å bytte side.

En norsk anerkjennelse av Palestina vil trolig verken styrke eller svekke mulighetene for at fredsprosessen gjenopptas. Partene står i dag enda lenger fra hverandre enn de gjorde da forhandlingene brøt sammen i april, og USA har ingen fungerende formel for å få partene til å samarbeide.

Selv Barack Obama mener at den skjeve maktbalansen er et problem for forhandlingene. Hvis Norge vil spille en rolle i konfliktløsningsprosessen, er det mye her som kan gjøres. Det første steget må være å diskutere sakens kjerne i stedet for å knive om symbolpolitikk. Dette handler ikke om å være for eller imot forhandlinger, men om å finne et forhandlingspremiss som tar begge parters behov på alvor. USA klarer det ikke alene.

Teksten stod på trykk i Aftenposten den 30.10.2014.