En norsk anerkjennelse av Palestina vil trolig hverken styrke eller svekke mulighetene for at fredsprosessen gjenopptas.

Forrige uke kom debatten om hvorvidt Norge bør anerkjenne Palestina som stat opp igjen, etter at Sveriges regjering og det britiske parlamentet tidligere i måneden vedtok det samme. Fra før har 134 av FNs 193 medlemsland, altså nesten 70 %, anerkjent Palestina. Det eneste som er nytt med den svenske og den britiske anerkjennelsen, er at de bryter med en amerikansk-europeisk konsensus om at den palestinske staten må etableres gjennom fredsforhandlinger med Israel.

Da SV-nestleder og medlem i utenriks- og forsvarskomiteen Bård Vegard Solhjell på mandag foreslo at Norge skal anerkjenne Palestina, svarte statssekretær i Utenriksdepartementet Bård Glad Pedersen (H) nettopp i tråd med denne linjen. Han hevdet at en anerkjennelse av Palestina nå vil gi et signal om at vi gir opp forhandlinger. Solhjells svar var at disse strategiene for å oppnå en tostatsløsning slett ikke står i motsetning til hverandre.

Denne debatten berører et kjernespørsmål om hvordan Israel-Palestinakonflikten kan løses. Problemet er at den fremstiller saken som faktabasert, når den egentlig handler om makt.

Konsensus om forhandlinger

Israel og PLO har vært i sporadiske forhandlinger i over tjue år uten å finne frem til en løsning. Likevel er partene enige om at en tostatsløsning må etableres på bakgrunn av forhandlinger. Dette er faktisk omtrent det eneste partene er enige om. Det de er uenig om, er hvilke premisser som skal legges til grunn for forhandlingene. Begge partene oppfatter konflikten som eksistensiell, det vil si at deres fremtid som levedyktig stat avhenger av at de får en avtale de kan leve med. Hva slags avtale dette er, vurderer de på helt ulikt grunnlag.

Israel anser okkupasjonen som selvforsvar inntil konflikten er løst, og krever å få forhandle på basis av egne sikkerhetsbehov. Israel sikkerhet vurderes både ut ifra regionale utfordringer og for å hindre fremtidige palestinske territorielle krav. I de siste årene har Israel kommet opp med et par formler for å oppnå dette: Å opprettholde israelske styrker i Jordandalen, og å kreve at PLO anerkjenner Israel som en jødisk stat. Hvis PLO anerkjenner dette, vil Israel avslutte okkupasjonen. I dette perspektivet blir en tostatsløsning en slags «gave», eller et fredstilbud, til palestinerne.

Men dette premisset går ikke PLO med på. Palestinerne anser okkupasjonen som selve konflikten, og krever å forhandle om grenser og en tidsplan for at Israel skal trekke seg ut. De mener de allerede har inngått et stort kompromiss ved å anerkjenne Israels rett til 78 % av historiske Palestina. Alt annet må det forhandles om, som israelsk evakuering eller annektering av bosettinger, hvordan det palestinske flyktningproblemet skal løses, og så videre. PLO går heller ikke med på det israelske kravet om permanente israelske styrker på Vestbredden, fordi det forlenger okkupasjonen, altså konflikten slik de ser den, i det uendelige.

Maktkamp om premissene

I den siste forhandlingsrunden som brøt sammen i vår, kom partene aldri noe lenger enn å krangle om hvilket premiss som skulle legges til grunn. For å komme noen vei, prøvde begge partene å styrke sin egen forhandlingsposisjon. Israel og Palestina har tilgang til ulike virkemidler i denne kampen.

Siden Israel kontrollerer palestinske skatteinntekter og har militær kontroll over nesten hele området, kan de utøve direkte press på PLO. Palestinerne har ingen tilsvarende makt, men kompenserer til dels gjennom sin internasjonale innflytelse. Den palestinske definisjonen av konflikten har stor gjennomslagskraft i FN, og ligger til grunn for blant annet EU-landenes tiltakende boikott av bosettingsprodukter. PLO anser denne internasjonaliseringen av konflikten som en måte å styrke sin posisjon i fredsforhandlingene, noe de ser som en forutsetning for å få til en avtale.

Israel og USA oppfatter derimot internasjonaliseringen av konflikten som en måte å undergrave forhandlingene. Da FNs generalforsamling symbolsk anerkjente Palestina som stat i 2012, koordinerte USA og Israel økonomiske sanksjoner mot de palestinske selvstyremyndighetene i mange måneder for å presse dem tilbake til forhandlingsbordet. Faren var, slik USA og Israel ser det, at Palestina skulle bruke sin oppgraderte status til å søke medlemskap i Den internasjonale straffedomstolen og få Israel dømt for å okkupere et annet lands territorium.

Når USA og Israel hevder at palestinernes internasjonalisering av konflikten er en motsetning til forhandlinger, mener de det ikke bokstavelig. Forhandlinger må det bli uansett. Det de frykter, er at Israel må forhandle ut ifra et premiss de ikke kan eller vil godta.

Symbolpolitikk hjelper lite

Selv om den palestinske definisjonen av konflikten har størst gjennomslagskraft i det internasjonale samfunnet, har den amerikansk-israelske modellen for konfliktløsning vært rådende i europeisk politikk. Sveriges og Storbritannias anerkjennelse av Palestina uavhengig av fredsavtale med Israel er et tegn på at denne modellen begynner å miste troverdighet.

Når statssekretær Bård Glad Pedersen hevder at en anerkjennelse av Palestina sender et signal om at Norge har gitt opp forhandlinger, betyr det at det israelske premisset styrer norsk politikk. Bård Vegar Solhjell sitt forslag representerer et ønske om å bytte side.

En norsk anerkjennelse av Palestina vil trolig verken styrke eller svekke mulighetene for at fredsprosessen gjenopptas. Partene står i dag enda lenger fra hverandre enn de gjorde da forhandlingene brøt sammen i april, og USA har ingen fungerende formel for å få partene til å samarbeide.

Selv Barack Obama mener at den skjeve maktbalansen er et problem for forhandlingene. Hvis Norge vil spille en rolle i konfliktløsningsprosessen, er det mye her som kan gjøres. Det første steget må være å diskutere sakens kjerne i stedet for å knive om symbolpolitikk. Dette handler ikke om å være for eller imot forhandlinger, men om å finne et forhandlingspremiss som tar begge parters behov på alvor. USA klarer det ikke alene.

 

Teksten stod på trykk i Aftenposten den 30.10.2014.