I sin avvisning av postmoderne teori gjør Klassekampen seg blind for å forstå dagens samfunnsvitenskap.

Det finnes nok av trender verden kunne klart seg uten. En av dem var den akademiske skrivetrenden blant nittitallets postmodernister, som hadde begynt å uttrykke seg så komplisert og abstrakt at de knapt klarte å forstå hverandres tekster. Derfor var det unektelig et artig stunt den amerikanske fysikeren Alan Sokal gjorde da han i 1996 skrev en tulleartikkel i den ugjennomtrengelige sjangeren, og klarte å få den publisert i et vitenskapelig tidsskrift. Selv syntes Sokal luretrikset var så genialt at han aldri fikk beina ned på jorden igjen. Siden den gang har han skrevet hele to bøker om at han har avslørt hele samfunnsvitenskapen som en keiser uten klær.

Intellektuelle pranks eller skøyerstreker som Sokal-episoden kan være nyttige virkemidler for å sette akademiske debatter i perspektiv. Problemet er når akademikere og vitenskapsjournalister ikke ser grensene for hva slike pranks egentlig kan forklare, i sin iver etter å bruke dem som identitetspolitisk middel for å fremme sitt eget vitenskapssyn.

Med makt til å parkere
Sokal-episoden har fått en helt urimelig maktposisjon i den norske samfunnsdebatten, ikke minst i Klassekampen, med forskningsjournalist Bjørn Vassnes som fremste fanebærer. Som en progressiv avis med ambisjoner om å løfte samfunnsdebatten, og en viktig arena for mange forskere, burde Klassekampen ha antenner for hva som skjer i akademia. Men Sokal-episoden har fått makt til å parkere Klassekampens vitenskapsjournalistikk i en liten blindgate langt tilbake i tid, og lukke muligheten for å se hvilken retning samfunnsforskningen har tatt de siste fjorten årene. Så snart Vassnes mistenker noen forskningsresultater for å være influert av postmodernismens tankegods, viser han til Sokal-episoden, og kaster den på idehistoriens skraphaug uten videre inspeksjon.

For å sette Sokals innflytelse i perspektiv, kan man sammenlikne hans lille stunt med hvilken betydning tilsvarende aktivister har oppnådd. En parallell kan finnes hos den amerikanske aktivistgruppen Yes Men, som bruker omtrent samme metode i sine aksjoner. Yes Men tar på seg falske identiteter, bruker finanselitens og WTOs språk og logikk, og holder foredrag der de ”avslører” nyliberalismen og den globale kapitalismens inhumane ansikt. Tankevekkende og gøy, men det endrer ikke akkurat verden. Se for deg om Yes Men hadde oppnådd samme posisjon som Sokal i Klassekampen: Avisen ville bare feid alt som kan minne om nyliberal tenkning under teppet, om det skulle komme fra EU eller Jens Stoltenberg, fordi ”denne tenkningen ble avslørt av Yes Men”. Konsekvensen hadde selvsagt ikke vært at nyliberalismen ble borte, men at Klassekampen hadde gjort seg like blind for å forstå samfunnet som den i dag er for å forstå samfunnsvitenskap.

Kunnskapssyn som identitetspolitikk
Det er ikke tilfeldig at Klassekampen valgte å heie på Sokal etter den identitetspolitiske konflikten som dannet seg mellom nittitallets marxister og postmodernister. Sokal var ikke bare fysiker, han var en av mange radikalere som “never quite understood how deconstruction was supposed to help the working class”. Postmodernismens avvisning av faste kategorier og fokus på alle mulige identiteter bidro til å fragmentere arbeiderklasseidentiteten som hadde ligget til grunn for kollektiv klassekamp. Marxister hadde god grunn til å frykte for sin posisjon i et akademisk klima der individet sto i sentrum og makt ble redusert til personlige valg. I stedet for å lære seg det nye spillet og ruste seg for kamp, svarte mange marxister med å lukke seg inn i sitt eget miljø og slutte å følge med. Det kan virke som Klassekampen og mange andre marxister har glemt hvorfor de var så sterkt imot postmodernismens tenkning i utgangspunktet, siden kritikken har gått over i en tom identitetsposisjonering. For ellers hadde de fått med seg at klassespørsmålet er tilbake i samfunnsvitenskapen, samtidig som den strukturløse individualismen har vunnet terreng i nye deler av akademia. Konfliktaksen er ikke som den var.

Verden har gått videre
Selv om vitenskapelige paradigmer og fagdisipliner kan virke totalt uforenlige på et stadium i kunnskapsutviklingen, betyr det ikke at motsetningene aldri kan forandre seg. Samfunnsvitenskapen utvikles nettopp gjennom at forskere trekker sammen tanker fra ulike strømninger, rister litt på dem og undersøker om de kan brukes til å forklare noe mer om verden. Jo flere ideer som er på bordet, jo mer kan man utvikle videre. Det siste tiåret har det vært en enorm vitenskapelig utvikling innenfor de fleste disipliner. Der man tidligere bare så uenighet, har det blitt bygget broer mellom teoretiske skoler. Innenfor de fleste samfunnsvitenskapelige disipliner har det blitt utviklet vitenskapsgrener som trekker ideer fra postmoderne eller poststrukturalistisk tenkning inn i teoretiske skoler med et helt annerledes virkelighetssyn. Men det at postmoderne begreper og forståelsesformer har fått innpass på menyen betyr ikke at tenkningen har blitt hegemonisk. Samtidig som paradigmet har fått innpass i samfunnsvitenskapen, har det også blitt kritisert, moderert og videreutviklet.

Takket være marxismen
For å holde postmodernismens strukturløse individtenkning i sjakk, har den marxistiske kritikken vært viktig. I motsetning til en del radikalere som satte seg ned og furtet, har konstruktive marxister snarere tatt inn over seg positive erkjennelser fra det postmoderne paradigmet, og samtidig styrket marxismens posisjon i samfunnsvitenskapen. Ser man på postmarxistiske skoler som kritisk geografi og postkoloniale studier, eller på akademikere med føttene godt plantet i begge paradigmer, finner man løsninger på problemer som verken marxismen eller postmodernismen hadde klart å svare på alene. Der traddis-marxister klør seg i hodet over hvorfor arbeiderklassen stemmer imot sine egne interesser, kan Thomas Frank og George Lakoff forklare hvordan politiske preferanser ikke styres av interesser, men idenititet, noe høyresiden har skjønt å utnytte med offensiv retorikk. Der mange marxister nesten tar for gitt at arbeiderklassen har en felles klasseidentitet, kan Ernesto Laclau og Chantal Mouffe forklare hvordan klassers selvforståelse henger sammen med andre politiske forhold. Der mange marxister forundres over den svake motstanden mot nyliberalismen, kan Norman Fairclough forklare hvordan nyliberalismens tankegods sniker seg umerkelig inn på stadig flere samfunnsområder forkledd som løsningsorientert kunnskap. Og så videre.

Klassekampen har i sin vitenskapsdekning valgt å se bort ifra denne utviklingen, og heller valgt side med biologiske forklaringer, fordi det liksom skal være en motvekt til det postmoderne paradigmet. Problemet er at de forklaringene som foretrekkes, er enda mer strukturløse og individualistiske enn postmodernismen var på nittitallet.

Der Marx har manglet
Ideen om at det ”ikke finnes noe samfunn, bare individer og deres familier”, som Margaret Thatcher formulerte så tydelig i 1987, kan ikke tilbakeføres til en enkelt teoretisk skole, men har fått innpass på mangfoldige områder der den ikke har møtt motstand. Et felt den Marxistiske motstanden har manglet, er biologiske forklaringer på menneskelig handling. De biologiske forklaringene var lenge orientert mot makrostrukturer som folkegrupper og samfunnsklasser, men i dag er fokuset primært på individer og avvik. Sett ut ifra historiske og politiske forhold, er det gode grunner til at den biologistiske tenkningen rundt folkegrupper har tapt terreng. Men forskning som splitter opp forståelsen av mennesket i så små fragmenter at det ikke er plass til å forstå maktforhold eller samfunnspåvirkning, har akkurat samme (uintenderte) konsekvenser som postmodernismen hadde på nittitallet: Den fjerner samfunnet rundt individet og gjør kollektiv kamp irrelevant. Slik passer biologiske forklaringer i dag vel så godt inn i et nyliberalt paradigme som postmodernismen gjorde på nittitallet, som var en av marxismens fremste ankepunkter da.

 
Teksten sto på trykk i Klassekampen 13. november 2010.