Media

Lost in translation

Vi har faktisk noe å lære av den amerikanske debatten om Israel-Palestinakonflikten

Den amerikanske Israel-lobbyen har igjen kommet i søkelyset de siste månedene, etter deres høylytte motstand mot atomavtalen med Iran. Israel-lobbyen regnes som en sentral maktfaktor i amerikansk Midtøstenpolitikk. Etter John Mearsheimer og Stephen Walts’ berømte bok om Israel-lobbyen i 2007, har det i Norge blitt opplest og vedtatt at denne har skylden for USAs feilslåtte politikk på Israel-Palestinakonflikten. Det hevdes at Israel-lobbyen angriper meningsmotstandere og presser politikere til å handle imot amerikanske nasjonale interesser.

Mye av inntrykket vi har av den amerikanske diskursen, kommer fra debattdeltakere som Mearsheimer og Walt. De har opplevd trykket, og tatt det personlig. Når vi direkte importerer debattdeltakernes analyse, følger det lett noen misforståelser med på kjøpet.

For det første er det ikke tilfelle at Israel-kritikere er de eneste som får gjennomgå i denne debatten. Hver gang det skjer noe spesielt i konflikten – på bakken eller i internasjonal politikk – eksploderer debatten i sosiale medier, på universiteter, i lokalsamfunn og i politikken. Når lobbyorganisasjoner eller aktivistgrupper organiserer konferanser, dukker det ofte opp motdemonstrasjoner utenfor. Uansett hvilken side de støtter.

For det andre er det ikke sant at færre stemmer slipper til i USA. Alle perspektivene på Israel-Palestinakonflikten man hører i Norge, finnes det enda mer av der. Det finnes et mangfold av menneskerettighetsgrupper som støtter Palestina på folkerettslig grunnlag. Og radikalere som ser den amerikanske alliansen med Israel som en forlengelse av kolonitiden. Liberale sionister som ser tostatsløsningen som helt avgjørende for den jødiske statens fremtid. Og mer konservative grupper som ser Israel som demokratiets utpost i Midtøsten, i en evig kamp mot palestinske terrorister og fiendtlige naboland. Selv om pro-Israelske syn har større politisk gjennomslagskraft i USA enn pro-Palestinske, er det ingen som blir tiet i hjel.

For det tredje blir det litt søkt å sitte i Norge og hevde at USA handler mot sine egne interesser. Det finnes nemlig ingen enighet om hva som utgjør amerikanske interesser i Midtøsten. «Amerikanske interesser» er en såkalt ideograf i debatten, en verdi som gir et politisk syn legitimitet, og dermed alle kjemper om å ta eierskap til. Derfor finnes det mange konkurrerende perspektiver på hva som tjener amerikanske interesser i konflikten. Som å støtte Israel militært. Eller å få på plass en tostatsløsning. Eller å presse Israel til å følge folkeretten, så ikke hele systemet kollapser.

På dette området er debatten i USA og i Norge grunnleggende forskjellig. I Norge er folkeretten den viktigste ideografen i debatten. Her tar de fleste FNs legitimitet for gitt, selv om det er rift om hva folkeretten sier om Israel og Palestina. Dette premisset har derimot lite gjennomslagskraft i USA, ettersom USA uansett har makt til å overstyre FNs sikkerhetsråd. Måten temaet diskuteres har mye å si for bildet man sitter igjen med. Som at USA bare følger egne interesser i saken. Eller at Norge ikke gjør det, ettersom vi ikke snakker om temaet på den måten. Selv om forsvaret for folkeretten kanskje er Norges fremste utenrikspolitiske interesse.

Fra et typisk norsk, idealistisk perspektiv fremstår den amerikanske debatten kanskje som vel selvopptatt. Men fordelen med å argumentere ut ifra egeninteresser, er at det skaper en forhandlingsposisjon. Er det egentlig i Norges interesse å fortsette å finansiere Israels okkupasjon av Vestbredden? Hvis det ikke er det, burde vi stille tydeligere krav til Israel.

Teksten stod på trykk i Klassekampen den 13.9.2015

Myten om den late grekeren

alexislazy

Mye står på spill når skylden for Hellas-krisen skal fordeles.

Jeg vet ikke hvor mange avisartikler jeg har sett de siste årene som ”knuser myten” om at grekerne er late. Som trekker frem statistikk for å motbevise påstander som at de jobber for få timer, eller at pensjonsalderen er for lav. Hvorfor får det tilsynelatende enkle spørsmålet om grekernes arbeidsmoral så mye oppmerksomhet, og hvorfor vekker det så mye følelser? Jo, fordi ”latskapsmyten” utgjør en symbolsk skanse i en mye større kamp, der mangelen på delte spilleregler fører til kollektiv handlingslammelse.

I debatten om Hellas-krisen kjemper minst tre diskurser om definisjonsmakten. Den ene legger det meste av skylden på Hellas, og peker på faktorer som korrupsjon, høye offentlige utgifter og økonomisk overoptimisme som følge av medlemskapet i eurosonen fra 2001. Eller at grekerne er spesielt late eller udugelige, som noen hevder.

Den andre diskursen skylder på EUs nyliberale dogmatisme, som har fratatt Hellas muligheten til å velge en egnet motkonjunkturpolitikk. Den viser blant annet til lånevilkårene den greske regjeringen har måttet akseptere for å få kriselån av den såkalte Troikaen, bestående av Europakommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Troikaen har stilt strenge krav til nedskjæringer, noe som har bidratt til å forsterke nedgangen i økonomien. Det at størsteparten av kriselånene er blitt brukt til å nedbetale gjeld til blant annet tyske og franske banker heller enn å få i gang den greske økonomien, viser ifølge denne diskursen at EU er styrt av makt og ideologi på bekostning av befolkningenes interesser.

Den tredje diskursen legger skylden på internasjonale maktforhold som hverken Hellas eller EU har kontroll over. Årsaken til at den greske økonomien kollapset i utgangspunktet, var finanskrisen som begynte i USA i 2007. Blant dem som har påpekt USAs medskyldighet er nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz, som hevder at den kriseutløsende boligboblen oppsto fordi USA til dels finansierte krigene i Irak og Afghanistan med en offentlig stimulert bolig-bonanza og et farlig lavt rentenivå.

Når den greske latskapsmyten får så mye fokus, er det fordi den er blitt et symbol på hele kampen om hvor skylden for Hellas-krisen skal plasseres. Hvis krisen skyldes at grekere er late og korrumperte, kan det forsvares at Hellas ikke er i stand til å forvalte sin egen økonomi, og at nedskjæringspolitikken er et nødvendig onde.

Men hvis krisen derimot skyldes et strukturelt problem i EU eller i internasjonal økonomi generelt, kunne ”den late grekeren” like godt vært deg og meg, fordi alle kan bli handlingslammet i mangel på politisk selvstyre og økonomisk kontroll. Det som står på spill i debatten, er altså spørsmålet om nasjonal selvråderett overfor EUs økonomiske ideologi og internasjonale maktforhold.

Kampen om skyldspørsmålet er likevel ikke mer enn et symptom på et enda mer omfattende problem. Selv om det åpenbart er bedre å ta diskusjonen enn å la være, gjenstår fortsatt spørsmålet om hvem eller hva adressaten egentlig er. Hvem hadde makt til å forhindre krisen, og hva ville de ha gjort om de kunne?

Under rådende omstendigheter er svaret sannsynligvis ingen. Og hadde det vært noen, ville de trolig bare fortsatt som i dag. Problemet er at EUs økonomiske politikk er fanget av politisk anomi, eller mangel på stabile normer og regler for å koordinere politisk samhandling, en tilstand som fratar selv de mektigste muligheten til å få til vesentlige endringer.

I 1893 hevdet den franske sosiologen Emile Durkheim at organisk regulering var en forutsetning for samarbeid mellom grupper som opererer innen samme system. Durkheim ville trolig forutsett at misforholdet mellom politisk handlingsrom og økonomisk styring ville føre til anomi og bli en kilde til ustabilitet og konflikt i EU. Dette misforholdet har også vært en sentral kritikk av eurosamarbeidet siden starten. En av EUs varmeste forsvarere og mest konstruktive kritikere, den tyske sosiologen Jürgen Habermas, omtaler det som en ”politisk felle”.

Begrepet anomi er nyttig for å forstå hva slags problemer EU står overfor i Hellas-krisen. Gjennom min forskning på Israel-Palestinakonflikten har jeg blitt nysgjerrig på hvordan anomi oppstår i politiske sammenhenger, og utviklet en teori om politisk anomi. Forskningen min har kartlagt normstrukturer som ligger til grunn for politisk samhandling, og hvordan disse kan bli destabilisert. Noen av de samme strukturene kan også identifiseres i europeisk politikk.

Den første er det jeg vil kalle institusjonell anomi, som er mye av det samme som Habermas er inne på når han hevder at den manglende politiske reguleringen av euroen setter hele EU-samarbeidet i fare. Institusjonell anomi er et resultat av kolliderende normsystemer, som skaper mistillit til institusjoner som intervenerer i politiske konflikter. I den greske krisen kom det til uttrykk i forhandlingene mellom Troikaen og den greske regjeringen. Fordi Troikaens løsninger er basert på en helt annen diagnose enn den rådende diskursen i Hellas, er den greske tilliten til Troikaen tynnslitt. Dette ble veldig tydelig da 61 prosent av grekerne i folkeavstemningen 5. juli stemte nei til å ta imot flere kriselån, på tross av manglende alternativer.

Institusjonell anomi er til dels et resultat av det jeg kaller strukturell anomi, som innebærer at det skilles ut parallelle subsystemer som opererer etter adskilte normer og regler. En sentral kilde til strukturell anomi er at EU ikke har noen samlende felles offentlighet, så de fleste politiske problemer diskuteres innenfor nasjonale rammer. På den måten begrenses både befolkningenes mulighet til å bli hørt, og muligheten til å utvikle en felles forståelse for transnasjonale problemer. Dette skaper uløselige konflikter, som de vi i dag ser mellom Hellas og de av EUs medlemsland som deler Troikaens analyse av problemet.

En konsekvens av strukturell differensiering er det jeg kaller diskursiv anomi, som gjør det umulig å etablere en felles forståelse for noe som helst. Debatten om den late grekeren er et typisk eksempel på dette: Der noen tolker dette bildet som et empirisk riktig fenomen, tolker andre det som en hersketeknikk. Ettersom det ikke er mulig å komme til enighet på tvers av så ulike språknormer, reduseres debatten til en maktkamp der ulike sider demoniserer hverandre ut fra ulike premisser.

Begrepet politisk anomi kan ikke bare si noe om hvor sammensatt problemet er; det kan også gi en pekepinn på hva som skal til for å bryte den negative sirkelen. For å finne en løsning på Hellas-krisen, må enten tilliten til systemet gjenetableres, ellers må det erstattes av noe annet. Et godt sted å begynne diskusjonen, er hvilke normer og regler som trengs for å skape langsiktig økonomisk tillit i Europa og verden forøvrig.

Myten om den late grekeren stod på trykk i Morgenbladet den 31.07.2015

Bilde: Omikronproject

De andres tvangstrøye

xProsjekt-aldri-bli-som-Aakvaag-generasjonskampen

Generasjonsstriden fortsetter.

Begrepet Generasjon Lydig viser hvor vanskelig det er hoppe etter ironigenerasjonen.

”Dagens ungdomsgenerasjon har ikke noe prosjekt, fordi de kan ta både velstand, antiautoritære institusjoner og hverdagstoleranse for gitt”, hevder Gunnar Aakvaag. Det tenkte sekstiåtterne lenge om hans generasjon også. Men spørsmålet om hvem som har kjempet frem friheten i det norske samfunnet er egentlig ganske irrelevant. Er det noe vi bør lære av historien, er det snarere at en gruppes frigjøringsprosjekt alltid vil bli noen andres tvangstrøye.

I min kronikk nylig ønsket jeg Gunnar Aakvaags angrep på ungdommen velkommen, fordi den illustrerer den tyngende arven etter ironigenerasjonen i den norske offentligheten. I sitt tilsvar forsvarer Aakvaag ironigenerasjonen ved å vise til at deres kamp var mot sekstiåtterne, som på tross av sitt antiautoritære utgangspunkt valgte en totalitær ideologi og et kulturelt ensporet uttrykk. Det Gunnar Aakvaag enda ikke har skjønt, er at ironigenerasjonen har skapt akkurat de samme begrensningene for min generasjon. Og hans motinnlegg, der han nekter å anerkjenne min generasjons identitet og våre prosjekter, er et strålende eksempel på hvor lett det er å bli autoritær under frihetens parole.

Gunnar Aakvaags kamp er kanskje moralsk suspekt og hans forståelse av Generasjon Lydig helt absurd, men det er bare bra at han egger til strid. Det er nemlig bare fem år siden jeg selv ble oppmerksom på at folk på omtrent min egen alder utgjør et fellesskap med en kulturell og intellektuell egenart. Hendelsen som åpnet øynene mine for hvem «vi» er, var Hjernevask. Både programmet og debatten om den var en ganske sterk opplevelse som samlet folk på min alder på en helt ny måte. Vi opplevde selve debatten som en felle. Programmet satt opp falske dikotomier mellom nært sammenvevde fenomener, blant annet arv og miljø, og fanget deltakerne i misforståtte faglige og moralske posisjoner som var forhåndsdefinert av sleipe TV-produsenter. Noe av det mest påfallende var likevel at min generasjons reaksjon var så unison: Nesten alle avviste hele premisset for Hjernevask, og fant en felles solidaritet mot den forakten programmet viste for vitenskap. Denne kollektive forargelsen var ikke tilfeldig, men uttrykk for en reell interessekonflikt. Hjernevask gjorde det vanskeligere å diskutere faglige spørsmål vi er opptatt av, fordi programmet virvlet opp vitenskapskonflikter fra en helt annen tid.

Det er ikke uten reservasjoner jeg velger å kalle oss en generasjon. Kollektive identiteter er en problematisk analytisk størrelse, fordi det aldri vil finnes en merkelapp som er stand til å representere en hel gruppe. En sentral teoretiker innen identitetspolitikk, Ernesto Laclau, hevder at kollektive identiteter må forstås som uttrykk for en maktkamp, ikke for en objektiv gruppe. Ettersom alle mennesker er forskjellige og inngår i mange typer relasjoner, vil enhver kollektiv identitet fremheve noens erfaringer på bekostning av andres. For at folk likevel skal anerkjenne sine felles interesser og tilslutte seg en kollektiv identitet, trenger de en ytre fiende.

Siden Hjernevask-debatten har jeg ofte tenkt at min generasjon trenger en tydeligere identitet, for å kunne kreve en legitim plass for å kjempe for våre saker. For problemet er virkelig ikke at folk i 20- og 30- årene ikke har noe prosjekt, men at de som definerer oss i offentligheten er de som forstår oss minst. Etter Morgenbladets nylige litteraturkåring utpekte Aftenposten dagens unge forfattere som ”generasjon hemmelig”. Forfatterne selv oppfattet seg slett ikke som utydelig, men avviste kravet til selvposisjonering fordi det regnes som et sentralt kjennetegn ved ironigenerasjonen.

Siden ironigenerasjonens verdenssyn er så grovkornet at min generasjon blir helt usynlig, er det på tide vi tar pennen i egne hender og tegner opp posisjonene på nytt. I så måte er Gunnar Aakvaag den perfekte ytre fiende å definere min generasjon opp imot. Ironigenerasjonen som fiendebilde ligger allerede latent i vår kultur, siden den falt i vanry etter Hjernevask og har fortsatt å synke i anseelse blant unge intellektuelle. Aakvaags angrep på Generasjon Lydig er dessuten talende for hva det er som begrenser vår frihet i dag.

For det første er Gunnar Aakvaag aktivt uinteressert i å forstå dem han kritiserer, noe som gjør det umulig å forsvare seg mot kritikken. Det er mange som har påpekt at Aakvaags fremstilling av Generasjon Lydig er helt søkt. Han hevder at denne gruppen «drikker mindre, røyker mindre, ruser seg mindre, debuterer senere seksuelt og søker tryggere utdanninger enn min generasjon». Ifølge statistikken stemmer disse faktorene bare på gruppen som ble født på slutten av nittitallet, men Aakvaag bruker dem likevel til å score et billig poeng om lydighet, som han generaliserer til alle som er i 20- og 30-årene i dag. Denne uviljen mot å ta verden på alvor er et klassisk kjennetegn på ironigenerasjonen, og setter store begrensninger for saklig debatt.

For det andre er ironigenerasjonens menneskesyn autoritært, selv om de ikke skjønner det selv. De deler verden inn i to grupper, «de kule» og de «ikke kule». Hangen til å dømme andres prosjekter ut ifra sin egen standard for kulhet er et typisk trekk ved denne generasjonen. Et klassisk symbol på dette er ironistklassikeren High Fidelity fra 1995, der hovedpersonen brukte livet sitt på å «disse» folk som hadde feil musikksmak. Norske kulturuttrykk kategoriserte også folk etter identiteter, og rangerte dem deretter. Politisk engasjerte ungdommer falt i kategorien «ikke kule», spesielt etter Lillelørdags karikatur av «70-tallskameratene». Vi oss som kom etter ironigenerasjonen, måtte derfor kjempe i bratt motbakke for vårt politiske engasjement og våre langt mer nyanserte kulturelle interesser. Gunnar Aakvaag illustrerer denne utfordringen perfekt når han absurd nok tolker kronikken min ut ifra en konkurranselogikk: «Slettelands innlegg er basert på to premisser: en negativ karakteristikk av Ironigenerasjonen, og et glanset bilde av Generasjon Lydig. Bestrider man disse, blir det ikke mye igjen av kritikken

For det tredje bidrar Aakvaag til å politisere kunnskap, gjennom å insistere på et undertrykkende hierarki mellom vitenskapelige ståsteder. De som rammes hardest er postmodernistene, som Aakvaag hevder var ironigenerasjonens feilspor. Men i motsetning til hva Gunnar Aakvaag påstår, var ikke hans generasjon spesielt postmoderne. Deres binære menneskesyn var så grunnleggende inkompatibelt med postmodernismen at de misforsto hele vitenskapsparadigmet. Fordi de tok postmodernismen for å være nok et identitetsprosjekt man skal være for eller mot, skjønte ikke ironigenerasjonen at ideen om metafortellingenes død også er en metafortelling. Derfor er de heller ikke i stand til å se min generasjons intellektuelle prosjekter, som må bygge bro mellom vitenskapsparadigmer for å få svar på våre spørsmål.

Med en felles fiende som Gunnar Aakvaag, trenger min generasjon bare et navn vi kan trykke til vårt bryst. Jeg kaller meg gjerne Generasjon Lydig, fordi selve begrepets nedlatenhet illustrerer hvor vanskelig det er hoppe etter ironigenerasjonen.

Teksten stod på trykk i Morgenbladet og Sosiologen.no den 26. juni 2015.

Yes! Endelig en skikkelig generasjonsstrid

xProsjekt-aldri-bli-som-Aakvaag-generasjonskampen

Mitt generasjonsprosjekt er å aldri, aldri bli som Gunnar Aakvaag. 

Jeg har lenge ventet på at noen skal ta opp kampen mot Gunnar Aakvaags angrep på det han kaller «Generasjon Lydig». Enten noen av de han angriper, eller noen fra denne såkalte «ironigenerasjonen» som han hevder å representere, siden han insisterer på at hele denne gruppen var kollektivt tjukke i hue gjennom hele nittitallet.

Helt til Aakvaag inkluderte meg i denne Generasjon Lydig, gjennom å definere den som aldersgruppen som ble født ca. 1980-2000. Jeg ble nemlig født i 1981. Min aldersgruppe ble aldri oppfattet som spesielt «lydig» under studietiden. Var det noe som satte preg på hverdagen, var det politikk. Mange av oss fikk vår politiske oppvåkning gjennom demonstrasjonene mot WTO i Seattle i 1999. Min generasjon satt fokus på internasjonal solidaritet gjennom Attac og Globaliseringskonferansen, etablerte en ny intellektuell plattform for Venstresiden gjennom Manifest, og revitaliserte feminismen gjennom Fett. Vi samlet store demonstrasjonstog mot Verdensbanken og Irak-krigen, organiserte studiesirkler om klasseteori og matproduksjon i Sør, og skrev utallige tidsskriftartikler om strukturell urettferdighet.

Alt dette skjedde i en tid der det ble oppfattet som radikalt å hevde at det i det hele tatt finnes klasser i Norge, feminisme fortsatt ble assosiert med bh-brenning, og politisk engasjement ble sett på som noe syttitalls. På 90-tallet reagerte knapt ungdommen på folkemordet som utspilte seg i Europa. På 2000-tallet bidro min studiegenerasjon til å sette politikken tilbake på dagsorden.

På den tiden fantes det ingen overordnet fortelling som satte min generasjon i kontrast til ironigenerasjonen, som Gunnar Aakvaag nå prøver å lansere gjennom begrepet «Generasjon Lydig». Min generasjon internaliserte den ironiske humoren gjennom ungdomstiden, kunne alle Lillelørdag-sketsjene utenat og gikk med Doktor Kosmos T-skjorter med budskapet «Stoppa valfriheten». Etter hvert ble det også ganske hipt å ta samfunnet på alvor, og det var grenser for hvor lenge våre storesøsken kunne tviholde på sin ironiske distanse. Siden vi ikke plaget hverandre noe nevneverdig, var ikke «generasjon» et relevant begrep for vår selvforståelse.

Man merker nemlig ikke at man har et generasjonsprosjekt før man står i en reell interessekonflikt med en annen generasjon. Eller at man utgjør noen generasjon, for den saks skyld, for selve kategorien er altfor stor til å representere noen enhetlig gruppe. Gunnar Aakvaag opererer med et generasjonsbegrep som både defineres av alder, ytre kjennetegn og kollektive prosjekter. Denne begrepsforståelsen gjør «ironigenerasjonen» til en helt absurd kategori, som Aakvaag attpåtil identifiserer med en ganske marginal gruppe postmodernister fra Øvre Blindern. Men generasjonsbegrepet kan likevel være et politisk nyttig samlingspunkt for folk som ikke er komfortable med arven etter forrige generasjon. Av den grunn er jeg takknemlig for at Aakvaag har trukket min aldersgruppe inn denne generasjonsstriden. Det er nemlig ikke så vanskelig å identifisere et felles generasjonsprosjekt for dagens unge intellektuelle, selv om vi hittil ikke har definert det sånn. Det handler om å aldri, aldri bli som Gunnar Aakvaag.

Altså, det er ikke noe personlig, men sånn går det når man utnevner seg som talsperson for det største problemet min «generasjon» hele tiden kjemper imot: At konfliktlinjene i den offentlige debatten i altfor liten grad reflekterer de kampene og spørsmålene vi er opptatt av. I motsetning til ironigenerasjonen har vi vokst opp med alvor, så vi skjønner hvor mye som står på spill. Millioner lever under fattigdomsgrensen i Europa etter finanskrisen. Midtøsten står i brann. Klimaendringene skaper humanitære kriser. Vi trenger alt som finnes av teorier og metoder for å forstå verden i dag. Men uansett hva vi velger å ta utgangspunkt i, dukker det opp noen gamlinger som på død og liv skal plassere oss i gamle konfliktlinjer. Min generasjons kamp handler om retten til å si noe sant om verden, mot en generasjon som ikke ser kunnskap for bare identitetsprosjekter.

Selv om denne gruppen hittil ikke har definert seg som en egen «generasjon», er den en lett identifiserbar gjeng. Vi spotter hverandre på konferanser og i debatter, og rotter oss sammen fordi vi forstår hverandres agenda. Det er utrolig befriende å kunne snakke med noen som ikke insisterer på at man avviser biologi bare fordi man snakker om kultur (eller omvendt), ikke setter opp noe hierarki mellom kvantitativ og kvalitativ metode, ikke tror at man benekter at virkeligheten finnes bare fordi man bruker diskursanalyse, og ikke setter likhetstegn mellom intellektuelle posisjoner og utdaterte politiske prosjekter. Min generasjon har simpelthen ikke tid til sånt. Gamle, konstruerte konfliktlinjer står i veien for å finne svar på de spørsmålene vi lurer på i dag.

Gunnar Aakvaags oppgjør med ironigenerasjonen og faderlige oppfordringer til Generasjon Lydig er derfor temmelig illustrerende for hva vi har å kjempe mot. Han avviser i dag ironigenerasjonens intellektuelle prosjekt fordi han «er blitt en moden mann som ikke lenger tror postmoderne dekonstruksjon er veien til intellektuell salighet», og oppfordrer ungdommen til å «gjøre den naturalistiske vendingen til sitt faglige prosjekt». Aakvaags fremstiller sitt forsvar for «den naturalistiske vendingen» som et radikalt brudd med sin egen generasjon, men det er egentlig ikke det. Er det noe som kjennetegner ironigenerasjonen, er det akkurat denne hangen til å ta avstand fra hele paradigmer bare fordi de ikke kan gi svar på alt.

Dette er en sentral forskjell på oss og ironigenerasjonen. For min generasjon er ikke postmodernismen lenger en posisjon vi trenger å forsvare eller avvise; den har snarere skapt en utbredt kunnskapskritisk bevissthet som hjelper oss å utfordre etablerte sannheter og søke nye spor. Hvis det er sant som Aakvaag sier, at postmodernismen i hans studietid handlet om å lete etter «inkonsistenser og paralogier», «utstyrt med en ikke ubetydelig mengde anførselstegn», er det ikke så rart at han tar avstand fra den. Men på den måten reduserer han postmodernismen til et rent identitetsprosjekt, som ganske enkelt kan byttes ut med et annet.

Er det noe som truer min generasjons prosjekt, er det intellektuelle pendelsvingninger som polariserer vitenskapen. Ironigenerasjonen har selvsagt ikke skylden for at hele akademia rives i stykker av stammekriger, men den har jammen gjort sitt for spisse frontene i den norske offentligheten. Før Hjernevask var ikke biologi vs. kultur noen sentral konfliktakse i samfunnsdebatten. Nå står fanatiske post-ironister klare til å kalle folk ”biofober” hvis de har innvendinger mot spesifikke forskningsresultater innen evolusjonspsykologi. Hva de får ut av det? Jo, de kan smykke seg med identitetsmarkører som ”vi som tør å ta inn over oss at biologi har noe å si”.

Det fine med ironigenerasjonens hang til å identifisere posisjoner som de kan ta avstand fra, er at det blir mye lettere å ta avstand fra dem. Så snart alle innser at ironigenerasjonen er en gjeng med selvopptatte, overfladiske, dekadente, smaksfascistiske flokkdyr, kan min generasjon reise seg og ta over definisjonsmakten i den offentlige debatten.

Teksten ble publisert på http://www.sosiologen.no den 31.5.2015

Om debatten:

Gunnar Aakvaag vs. «Generasjon Lydig»

Postdoktor i sosiologi ved UiO, Gunnar Aakvaag, har etterlyst et kollektivt generasjonsprosjekt fra dagens unge. Følg debatten på http://www.sosiologen.no.

Verden går faktisk videre

I sin avvisning av postmoderne teori gjør Klassekampen seg blind for å forstå dagens samfunnsvitenskap.

Det finnes nok av trender verden kunne klart seg uten. En av dem var den akademiske skrivetrenden blant nittitallets postmodernister, som hadde begynt å uttrykke seg så komplisert og abstrakt at de knapt klarte å forstå hverandres tekster. Derfor var det unektelig et artig stunt den amerikanske fysikeren Alan Sokal gjorde da han i 1996 skrev en tulleartikkel i den ugjennomtrengelige sjangeren, og klarte å få den publisert i et vitenskapelig tidsskrift. Selv syntes Sokal luretrikset var så genialt at han aldri fikk beina ned på jorden igjen. Siden den gang har han skrevet hele to bøker om at han har avslørt hele samfunnsvitenskapen som en keiser uten klær.

Intellektuelle pranks eller skøyerstreker som Sokal-episoden kan være nyttige virkemidler for å sette akademiske debatter i perspektiv. Problemet er når akademikere og vitenskapsjournalister ikke ser grensene for hva slike pranks egentlig kan forklare, i sin iver etter å bruke dem som identitetspolitisk middel for å fremme sitt eget vitenskapssyn.

Med makt til å parkere
Sokal-episoden har fått en helt urimelig maktposisjon i den norske samfunnsdebatten, ikke minst i Klassekampen, med forskningsjournalist Bjørn Vassnes som fremste fanebærer. Som en progressiv avis med ambisjoner om å løfte samfunnsdebatten, og en viktig arena for mange forskere, burde Klassekampen ha antenner for hva som skjer i akademia. Men Sokal-episoden har fått makt til å parkere Klassekampens vitenskapsjournalistikk i en liten blindgate langt tilbake i tid, og lukke muligheten for å se hvilken retning samfunnsforskningen har tatt de siste fjorten årene. Så snart Vassnes mistenker noen forskningsresultater for å være influert av postmodernismens tankegods, viser han til Sokal-episoden, og kaster den på idehistoriens skraphaug uten videre inspeksjon.

For å sette Sokals innflytelse i perspektiv, kan man sammenlikne hans lille stunt med hvilken betydning tilsvarende aktivister har oppnådd. En parallell kan finnes hos den amerikanske aktivistgruppen Yes Men, som bruker omtrent samme metode i sine aksjoner. Yes Men tar på seg falske identiteter, bruker finanselitens og WTOs språk og logikk, og holder foredrag der de ”avslører” nyliberalismen og den globale kapitalismens inhumane ansikt. Tankevekkende og gøy, men det endrer ikke akkurat verden. Se for deg om Yes Men hadde oppnådd samme posisjon som Sokal i Klassekampen: Avisen ville bare feid alt som kan minne om nyliberal tenkning under teppet, om det skulle komme fra EU eller Jens Stoltenberg, fordi ”denne tenkningen ble avslørt av Yes Men”. Konsekvensen hadde selvsagt ikke vært at nyliberalismen ble borte, men at Klassekampen hadde gjort seg like blind for å forstå samfunnet som den i dag er for å forstå samfunnsvitenskap.

Kunnskapssyn som identitetspolitikk
Det er ikke tilfeldig at Klassekampen valgte å heie på Sokal etter den identitetspolitiske konflikten som dannet seg mellom nittitallets marxister og postmodernister. Sokal var ikke bare fysiker, han var en av mange radikalere som “never quite understood how deconstruction was supposed to help the working class”. Postmodernismens avvisning av faste kategorier og fokus på alle mulige identiteter bidro til å fragmentere arbeiderklasseidentiteten som hadde ligget til grunn for kollektiv klassekamp. Marxister hadde god grunn til å frykte for sin posisjon i et akademisk klima der individet sto i sentrum og makt ble redusert til personlige valg. I stedet for å lære seg det nye spillet og ruste seg for kamp, svarte mange marxister med å lukke seg inn i sitt eget miljø og slutte å følge med. Det kan virke som Klassekampen og mange andre marxister har glemt hvorfor de var så sterkt imot postmodernismens tenkning i utgangspunktet, siden kritikken har gått over i en tom identitetsposisjonering. For ellers hadde de fått med seg at klassespørsmålet er tilbake i samfunnsvitenskapen, samtidig som den strukturløse individualismen har vunnet terreng i nye deler av akademia. Konfliktaksen er ikke som den var.

Verden har gått videre
Selv om vitenskapelige paradigmer og fagdisipliner kan virke totalt uforenlige på et stadium i kunnskapsutviklingen, betyr det ikke at motsetningene aldri kan forandre seg. Samfunnsvitenskapen utvikles nettopp gjennom at forskere trekker sammen tanker fra ulike strømninger, rister litt på dem og undersøker om de kan brukes til å forklare noe mer om verden. Jo flere ideer som er på bordet, jo mer kan man utvikle videre. Det siste tiåret har det vært en enorm vitenskapelig utvikling innenfor de fleste disipliner. Der man tidligere bare så uenighet, har det blitt bygget broer mellom teoretiske skoler. Innenfor de fleste samfunnsvitenskapelige disipliner har det blitt utviklet vitenskapsgrener som trekker ideer fra postmoderne eller poststrukturalistisk tenkning inn i teoretiske skoler med et helt annerledes virkelighetssyn. Men det at postmoderne begreper og forståelsesformer har fått innpass på menyen betyr ikke at tenkningen har blitt hegemonisk. Samtidig som paradigmet har fått innpass i samfunnsvitenskapen, har det også blitt kritisert, moderert og videreutviklet.

Takket være marxismen
For å holde postmodernismens strukturløse individtenkning i sjakk, har den marxistiske kritikken vært viktig. I motsetning til en del radikalere som satte seg ned og furtet, har konstruktive marxister snarere tatt inn over seg positive erkjennelser fra det postmoderne paradigmet, og samtidig styrket marxismens posisjon i samfunnsvitenskapen. Ser man på postmarxistiske skoler som kritisk geografi og postkoloniale studier, eller på akademikere med føttene godt plantet i begge paradigmer, finner man løsninger på problemer som verken marxismen eller postmodernismen hadde klart å svare på alene. Der traddis-marxister klør seg i hodet over hvorfor arbeiderklassen stemmer imot sine egne interesser, kan Thomas Frank og George Lakoff forklare hvordan politiske preferanser ikke styres av interesser, men idenititet, noe høyresiden har skjønt å utnytte med offensiv retorikk. Der mange marxister nesten tar for gitt at arbeiderklassen har en felles klasseidentitet, kan Ernesto Laclau og Chantal Mouffe forklare hvordan klassers selvforståelse henger sammen med andre politiske forhold. Der mange marxister forundres over den svake motstanden mot nyliberalismen, kan Norman Fairclough forklare hvordan nyliberalismens tankegods sniker seg umerkelig inn på stadig flere samfunnsområder forkledd som løsningsorientert kunnskap. Og så videre.

Klassekampen har i sin vitenskapsdekning valgt å se bort ifra denne utviklingen, og heller valgt side med biologiske forklaringer, fordi det liksom skal være en motvekt til det postmoderne paradigmet. Problemet er at de forklaringene som foretrekkes, er enda mer strukturløse og individualistiske enn postmodernismen var på nittitallet.

Der Marx har manglet
Ideen om at det ”ikke finnes noe samfunn, bare individer og deres familier”, som Margaret Thatcher formulerte så tydelig i 1987, kan ikke tilbakeføres til en enkelt teoretisk skole, men har fått innpass på mangfoldige områder der den ikke har møtt motstand. Et felt den Marxistiske motstanden har manglet, er biologiske forklaringer på menneskelig handling. De biologiske forklaringene var lenge orientert mot makrostrukturer som folkegrupper og samfunnsklasser, men i dag er fokuset primært på individer og avvik. Sett ut ifra historiske og politiske forhold, er det gode grunner til at den biologistiske tenkningen rundt folkegrupper har tapt terreng. Men forskning som splitter opp forståelsen av mennesket i så små fragmenter at det ikke er plass til å forstå maktforhold eller samfunnspåvirkning, har akkurat samme (uintenderte) konsekvenser som postmodernismen hadde på nittitallet: Den fjerner samfunnet rundt individet og gjør kollektiv kamp irrelevant. Slik passer biologiske forklaringer i dag vel så godt inn i et nyliberalt paradigme som postmodernismen gjorde på nittitallet, som var en av marxismens fremste ankepunkter da.

Det er selvsagt behov for forskning på menneskers biologiske disposisjoner, akkurat som det er behov for forskning på hvordan kunnskap og språk påvirker folks handlingsrom. Men for at vi skal kunne ha en opplyst debatt om vitenskap, er det behov for et kritisk blikk på forskningen, blant annet fra et marxistisk perspektiv. Marxistisk vitenskapskritikk er verdifull når den tilfører samfunns- og maktforståelse der den mangler, og utfordrer vitenskapen til å komme seg videre. Men den er alt annet enn verdifull når den heier frem en bestemt type kunnskap utelukkende fordi den er en motpol til noe man har bestemt seg for er negativt. Å parkere kunnskap er ikke vitenskapsjournalistikk, det er akademisk identitetspolitikk.

 
Teksten sto på trykk i Klassekampen 13. november 2010.

Et revolverskudd i egen fot

Revolverjournalistenes manglende rolleforståelse kan avgjøre valgkampen.

Jeg vil si noe om mitt forhold til journalister. Jeg hater journalister. Ikke hele tiden, naturligvis, som når de reiser til fremmede strøk av verden eller byen og forteller oss historier vi ikke har hørt før. Når journalister forteller oss ting som gjør oss kloke eller glade eller engasjerte, da blir de en naturlig del av samfunnsbildet og man tenker kanskje at dette med fri presse er bra for demokratiet.

Men hvis en journalist har fått kloa i en næringslivsleder eller politiker og skal ta!, skal ta!, da kommer de andre journalistene løpende etter og skal ta, skal ta!, og resultatet er at sannheten og fornuften renner ut på siden av mediebildet og synker og ingen får noe glede av griseriet. Journalister er som måker i blant – skal ta, skal ta!

Og under sånne forhold tenker jeg at det verste ikke er at journalistene er slemme med den stakkars næringslivslederen eller politikeren. Det verste er at jeg sitter igjen med sympati for skurken som er fersket med et digert sugerør ned i statskassen eller politikeren som har som politisk prosjekt å svekke demokratiet og konkurranseutsette offentlig sektor. Da tar jeg meg i å hate journalistene som hamrer løs på sleipingen så han eller hun til slutt fremstår som et stakkars journalistoffer som fortjener litt ekstra toleranse, tålmodighet og taletid.

Medienes omvendte psykologi
Den fjerde statsmakt kalles mediene, fordi de visstnok har så mye makt til å påvirke både politikken og opinionen. Iblant påpeker noen likevel at det er et paradoks at Frp raser frem på meningsmålingene, når norske journalister som kjent er relativt venstreorienterte og uvennlig innstilt til Siv Jensen. At dette paradokset overrasker noen, er medienes uutholdelige ironi. For når journalister driver angrepsjournalistikk, utøver de i praksis omvendt psykologi.

Ifølge en undersøkelse utført av Kunnskapsdepartementet tidligere i år, oppfattes journalistyrket av det norske folk som lite viktig. På tross av sitt tunge samfunnsoppdrag og ikke minst høye kjendisfaktor, har journalister egentlig lav status blant folk flest. Dette poenget vekket kun kuriøs interesse da undersøkelsen ble lansert, og journalisten.no påpekte at funnet stemmer dårlig overens med journalistenes selvbilde.

Journalistenes selvbilde er en nøkkel til å forstå medienes omvendte påvirkning på folks stemmevaner og sympatier. Den journalistiske yrkesintegritet er knyttet til å være lojale til en sannhet eller objektivitet, et ideal de fleste journalister identifiserer seg med. Av samme grunn regner journalister med at leserne oppfatter det de skriver som en gjengivelse av virkeligheten. Men hvorfor skulle leseren stole på journalisten?

Angrep slår tilbake
Berkeley-forskeren Katharine Young analyserer i den besynderlig ukjente boken Taleworlds and storyrealms fra 1987 hvordan folk forstår historier de får servert. Det hun finner ut, er at leserne eller lytterne sjelden tar det de blir fortalt for god fisk. Når folk får servert en historie, hører de ikke bare på det som blir sagt, men danner sine oppfatninger gjennom ulike rammer: deres oppfattelse av fortelleren, hvordan historien resonnerer med verden som de kjenner den, og hvordan disse faktorene stemmer overens.

Når journalister går til angrep på Siv Jensen, er det altså bare de allerede overbeviste tilhørerne som hører på journalistens argument. De andre hører et usympatisk angrep fra den fjerde statsmakt, og når Siv Jensen klager over dårlig behandling fra mediene, kjenner leserne seg igjen og er enige med Siv. Den samme dynamikken påvirker publikums syn på politikere når mediene pisker motstanderne opp mot hverandre i debatter – politikere som utviser lite respekt for sine motstandere, mister respekt fra velgerne. Det er angriperens intensjoner og troverdighet som møtes med argusblikk.

Valgkampens tapere
Før valgkampen setter i gang, er det betimelig å rette en advarsel mot revolverjournalistikken som vanligvis preger valgmånedene. Et demokratisk samfunn er helt avhengig av at mediene har tillit i befolkningen. Når mediene ikke oppfattes som en viktig arena for legitim samfunnsdebatt, flyttes debatten til fragmenterte, smale arenaer uten korrektiver fra annerledes tenkende.

I USA ser man tydelige konsekvenser av at tillitspakten mellom befolkningen og mediene er brutt. Hele 69 % av amerikanerne oppgir at de oppfatter mediene som forutinntatte og ubalanserte. Dokumentaren Outfoxed fra 2004 viser en sammenheng mellom amerikanernes svekkede tillit til mediene og den økende troen på konspirasjonsteorier. Det er selvsagt ikke utelukkende negativt at folk er kritiske til det de blir fortalt, men når skepsisen tar overhånd, stopper samfunnsdebatten opp.

Avisbransjen har selvsagt en måte å rettferdiggjøre den redaksjonelle angrepslinjen på. Hele bransjen er under press, leserne flykter og annonsekronene svikter. Den økte konkurransen mellom mediebedriftene gjør det nødvendig å gå hardere til verks for å tiltrekke lesere. Problemet med denne argumentasjonen, er at avisenes status har sunket proporsjonalt med satsingen på angrepslinjen i media. Konkurransementaliteten mellom avisene er ikke bare feilslått, den ødelegger for hele bransjen.

Jeg hater altså ikke journalister på samme måte som Odd Børretzen hater måker. Jeg hater journalister som ikke oppfyller det viktige mandatet de forvalter. Jeg hater dem fordi de er viktige, fordi jeg og resten av samfunnet er avhengig av at de setter oss i stand til å delta i et opplyst demokrati. Vær så snill, gi oss en valgkamp der den beste politikken, og ikke det mest troverdige medieofferet, vinner.

Anja Sletteland
Kronikk i Dagbladet, juli 2009