Yes! Endelig en skikkelig generasjonsstrid

xProsjekt-aldri-bli-som-Aakvaag-generasjonskampen

Mitt generasjonsprosjekt er å aldri, aldri bli som Gunnar Aakvaag. 

Jeg har lenge ventet på at noen skal ta opp kampen mot Gunnar Aakvaags angrep på det han kaller «Generasjon Lydig». Enten noen av de han angriper, eller noen fra denne såkalte «ironigenerasjonen» som han hevder å representere, siden han insisterer på at hele denne gruppen var kollektivt tjukke i hue gjennom hele nittitallet.

Helt til Aakvaag inkluderte meg i denne Generasjon Lydig, gjennom å definere den som aldersgruppen som ble født ca. 1980-2000. Jeg ble nemlig født i 1981. Min aldersgruppe ble aldri oppfattet som spesielt «lydig» under studietiden. Var det noe som satte preg på hverdagen, var det politikk. Mange av oss fikk vår politiske oppvåkning gjennom demonstrasjonene mot WTO i Seattle i 1999. Min generasjon satt fokus på internasjonal solidaritet gjennom Attac og Globaliseringskonferansen, etablerte en ny intellektuell plattform for Venstresiden gjennom Manifest, og revitaliserte feminismen gjennom Fett. Vi samlet store demonstrasjonstog mot Verdensbanken og Irak-krigen, organiserte studiesirkler om klasseteori og matproduksjon i Sør, og skrev utallige tidsskriftartikler om strukturell urettferdighet.

Alt dette skjedde i en tid der det ble oppfattet som radikalt å hevde at det i det hele tatt finnes klasser i Norge, feminisme fortsatt ble assosiert med bh-brenning, og politisk engasjement ble sett på som noe syttitalls. På 90-tallet reagerte knapt ungdommen på folkemordet som utspilte seg i Europa. På 2000-tallet bidro min studiegenerasjon til å sette politikken tilbake på dagsorden.

På den tiden fantes det ingen overordnet fortelling som satte min generasjon i kontrast til ironigenerasjonen, som Gunnar Aakvaag nå prøver å lansere gjennom begrepet «Generasjon Lydig». Min generasjon internaliserte den ironiske humoren gjennom ungdomstiden, kunne alle Lillelørdag-sketsjene utenat og gikk med Doktor Kosmos T-skjorter med budskapet «Stoppa valfriheten». Etter hvert ble det også ganske hipt å ta samfunnet på alvor, og det var grenser for hvor lenge våre storesøsken kunne tviholde på sin ironiske distanse. Siden vi ikke plaget hverandre noe nevneverdig, var ikke «generasjon» et relevant begrep for vår selvforståelse.

Man merker nemlig ikke at man har et generasjonsprosjekt før man står i en reell interessekonflikt med en annen generasjon. Eller at man utgjør noen generasjon, for den saks skyld, for selve kategorien er altfor stor til å representere noen enhetlig gruppe. Gunnar Aakvaag opererer med et generasjonsbegrep som både defineres av alder, ytre kjennetegn og kollektive prosjekter. Denne begrepsforståelsen gjør «ironigenerasjonen» til en helt absurd kategori, som Aakvaag attpåtil identifiserer med en ganske marginal gruppe postmodernister fra Øvre Blindern. Men generasjonsbegrepet kan likevel være et politisk nyttig samlingspunkt for folk som ikke er komfortable med arven etter forrige generasjon. Av den grunn er jeg takknemlig for at Aakvaag har trukket min aldersgruppe inn denne generasjonsstriden. Det er nemlig ikke så vanskelig å identifisere et felles generasjonsprosjekt for dagens unge intellektuelle, selv om vi hittil ikke har definert det sånn. Det handler om å aldri, aldri bli som Gunnar Aakvaag.

Altså, det er ikke noe personlig, men sånn går det når man utnevner seg som talsperson for det største problemet min «generasjon» hele tiden kjemper imot: At konfliktlinjene i den offentlige debatten i altfor liten grad reflekterer de kampene og spørsmålene vi er opptatt av. I motsetning til ironigenerasjonen har vi vokst opp med alvor, så vi skjønner hvor mye som står på spill. Millioner lever under fattigdomsgrensen i Europa etter finanskrisen. Midtøsten står i brann. Klimaendringene skaper humanitære kriser. Vi trenger alt som finnes av teorier og metoder for å forstå verden i dag. Men uansett hva vi velger å ta utgangspunkt i, dukker det opp noen gamlinger som på død og liv skal plassere oss i gamle konfliktlinjer. Min generasjons kamp handler om retten til å si noe sant om verden, mot en generasjon som ikke ser kunnskap for bare identitetsprosjekter.

Selv om denne gruppen hittil ikke har definert seg som en egen «generasjon», er den en lett identifiserbar gjeng. Vi spotter hverandre på konferanser og i debatter, og rotter oss sammen fordi vi forstår hverandres agenda. Det er utrolig befriende å kunne snakke med noen som ikke insisterer på at man avviser biologi bare fordi man snakker om kultur (eller omvendt), ikke setter opp noe hierarki mellom kvantitativ og kvalitativ metode, ikke tror at man benekter at virkeligheten finnes bare fordi man bruker diskursanalyse, og ikke setter likhetstegn mellom intellektuelle posisjoner og utdaterte politiske prosjekter. Min generasjon har simpelthen ikke tid til sånt. Gamle, konstruerte konfliktlinjer står i veien for å finne svar på de spørsmålene vi lurer på i dag.

Gunnar Aakvaags oppgjør med ironigenerasjonen og faderlige oppfordringer til Generasjon Lydig er derfor temmelig illustrerende for hva vi har å kjempe mot. Han avviser i dag ironigenerasjonens intellektuelle prosjekt fordi han «er blitt en moden mann som ikke lenger tror postmoderne dekonstruksjon er veien til intellektuell salighet», og oppfordrer ungdommen til å «gjøre den naturalistiske vendingen til sitt faglige prosjekt». Aakvaags fremstiller sitt forsvar for «den naturalistiske vendingen» som et radikalt brudd med sin egen generasjon, men det er egentlig ikke det. Er det noe som kjennetegner ironigenerasjonen, er det akkurat denne hangen til å ta avstand fra hele paradigmer bare fordi de ikke kan gi svar på alt.

Dette er en sentral forskjell på oss og ironigenerasjonen. For min generasjon er ikke postmodernismen lenger en posisjon vi trenger å forsvare eller avvise; den har snarere skapt en utbredt kunnskapskritisk bevissthet som hjelper oss å utfordre etablerte sannheter og søke nye spor. Hvis det er sant som Aakvaag sier, at postmodernismen i hans studietid handlet om å lete etter «inkonsistenser og paralogier», «utstyrt med en ikke ubetydelig mengde anførselstegn», er det ikke så rart at han tar avstand fra den. Men på den måten reduserer han postmodernismen til et rent identitetsprosjekt, som ganske enkelt kan byttes ut med et annet.

Er det noe som truer min generasjons prosjekt, er det intellektuelle pendelsvingninger som polariserer vitenskapen. Ironigenerasjonen har selvsagt ikke skylden for at hele akademia rives i stykker av stammekriger, men den har jammen gjort sitt for spisse frontene i den norske offentligheten. Før Hjernevask var ikke biologi vs. kultur noen sentral konfliktakse i samfunnsdebatten. Nå står fanatiske post-ironister klare til å kalle folk ”biofober” hvis de har innvendinger mot spesifikke forskningsresultater innen evolusjonspsykologi. Hva de får ut av det? Jo, de kan smykke seg med identitetsmarkører som ”vi som tør å ta inn over oss at biologi har noe å si”.

Det fine med ironigenerasjonens hang til å identifisere posisjoner som de kan ta avstand fra, er at det blir mye lettere å ta avstand fra dem. Så snart alle innser at ironigenerasjonen er en gjeng med selvopptatte, overfladiske, dekadente, smaksfascistiske flokkdyr, kan min generasjon reise seg og ta over definisjonsmakten i den offentlige debatten.

Teksten ble publisert på http://www.sosiologen.no den 31.5.2015

Om debatten:

Gunnar Aakvaag vs. «Generasjon Lydig»

Postdoktor i sosiologi ved UiO, Gunnar Aakvaag, har etterlyst et kollektivt generasjonsprosjekt fra dagens unge. Følg debatten på http://www.sosiologen.no.

Norges skinndebatt om Palestina

Foto: Vegard Wivestad Grøtt

En norsk anerkjennelse av Palestina vil trolig hverken styrke eller svekke mulighetene for at fredsprosessen gjenopptas.

Forrige uke kom debatten om hvorvidt Norge bør anerkjenne Palestina som stat opp igjen, etter at Sveriges regjering og det britiske parlamentet tidligere i måneden vedtok det samme. Fra før har 134 av FNs 193 medlemsland, altså nesten 70 %, anerkjent Palestina. Det eneste som er nytt med den svenske og den britiske anerkjennelsen, er at de bryter med en amerikansk-europeisk konsensus om at den palestinske staten må etableres gjennom fredsforhandlinger med Israel.

Da SV-nestleder og medlem i utenriks- og forsvarskomiteen Bård Vegard Solhjell på mandag foreslo at Norge skal anerkjenne Palestina, svarte statssekretær i Utenriksdepartementet Bård Glad Pedersen (H) nettopp i tråd med denne linjen. Han hevdet at en anerkjennelse av Palestina nå vil gi et signal om at vi gir opp forhandlinger. Solhjells svar var at disse strategiene for å oppnå en tostatsløsning slett ikke står i motsetning til hverandre.

Denne debatten berører et kjernespørsmål om hvordan Israel-Palestinakonflikten kan løses. Problemet er at den fremstiller saken som faktabasert, når den egentlig handler om makt.

Konsensus om forhandlinger

Israel og PLO har vært i sporadiske forhandlinger i over tjue år uten å finne frem til en løsning. Likevel er partene enige om at en tostatsløsning må etableres på bakgrunn av forhandlinger. Dette er faktisk omtrent det eneste partene er enige om. Det de er uenig om, er hvilke premisser som skal legges til grunn for forhandlingene. Begge partene oppfatter konflikten som eksistensiell, det vil si at deres fremtid som levedyktig stat avhenger av at de får en avtale de kan leve med. Hva slags avtale dette er, vurderer de på helt ulikt grunnlag.

Israel anser okkupasjonen som selvforsvar inntil konflikten er løst, og krever å få forhandle på basis av egne sikkerhetsbehov. Israel sikkerhet vurderes både ut ifra regionale utfordringer og for å hindre fremtidige palestinske territorielle krav. I de siste årene har Israel kommet opp med et par formler for å oppnå dette: Å opprettholde israelske styrker i Jordandalen, og å kreve at PLO anerkjenner Israel som en jødisk stat. Hvis PLO anerkjenner dette, vil Israel avslutte okkupasjonen. I dette perspektivet blir en tostatsløsning en slags «gave», eller et fredstilbud, til palestinerne.

Men dette premisset går ikke PLO med på. Palestinerne anser okkupasjonen som selve konflikten, og krever å forhandle om grenser og en tidsplan for at Israel skal trekke seg ut. De mener de allerede har inngått et stort kompromiss ved å anerkjenne Israels rett til 78 % av historiske Palestina. Alt annet må det forhandles om, som israelsk evakuering eller annektering av bosettinger, hvordan det palestinske flyktningproblemet skal løses, og så videre. PLO går heller ikke med på det israelske kravet om permanente israelske styrker på Vestbredden, fordi det forlenger okkupasjonen, altså konflikten slik de ser den, i det uendelige.

Maktkamp om premissene

I den siste forhandlingsrunden som brøt sammen i vår, kom partene aldri noe lenger enn å krangle om hvilket premiss som skulle legges til grunn. For å komme noen vei, prøvde begge partene å styrke sin egen forhandlingsposisjon. Israel og Palestina har tilgang til ulike virkemidler i denne kampen.

Siden Israel kontrollerer palestinske skatteinntekter og har militær kontroll over nesten hele området, kan de utøve direkte press på PLO. Palestinerne har ingen tilsvarende makt, men kompenserer til dels gjennom sin internasjonale innflytelse. Den palestinske definisjonen av konflikten har stor gjennomslagskraft i FN, og ligger til grunn for blant annet EU-landenes tiltakende boikott av bosettingsprodukter. PLO anser denne internasjonaliseringen av konflikten som en måte å styrke sin posisjon i fredsforhandlingene, noe de ser som en forutsetning for å få til en avtale.

Israel og USA oppfatter derimot internasjonaliseringen av konflikten som en måte å undergrave forhandlingene. Da FNs generalforsamling symbolsk anerkjente Palestina som stat i 2012, koordinerte USA og Israel økonomiske sanksjoner mot de palestinske selvstyremyndighetene i mange måneder for å presse dem tilbake til forhandlingsbordet. Faren var, slik USA og Israel ser det, at Palestina skulle bruke sin oppgraderte status til å søke medlemskap i Den internasjonale straffedomstolen og få Israel dømt for å okkupere et annet lands territorium.

Når USA og Israel hevder at palestinernes internasjonalisering av konflikten er en motsetning til forhandlinger, mener de det ikke bokstavelig. Forhandlinger må det bli uansett. Det de frykter, er at Israel må forhandle ut ifra et premiss de ikke kan eller vil godta.

Symbolpolitikk hjelper lite

Selv om den palestinske definisjonen av konflikten har størst gjennomslagskraft i det internasjonale samfunnet, har den amerikansk-israelske modellen for konfliktløsning vært rådende i europeisk politikk. Sveriges og Storbritannias anerkjennelse av Palestina uavhengig av fredsavtale med Israel er et tegn på at denne modellen begynner å miste troverdighet.

Når statssekretær Bård Glad Pedersen hevder at en anerkjennelse av Palestina sender et signal om at Norge har gitt opp forhandlinger, betyr det at det israelske premisset styrer norsk politikk. Bård Vegar Solhjell sitt forslag representerer et ønske om å bytte side.

En norsk anerkjennelse av Palestina vil trolig verken styrke eller svekke mulighetene for at fredsprosessen gjenopptas. Partene står i dag enda lenger fra hverandre enn de gjorde da forhandlingene brøt sammen i april, og USA har ingen fungerende formel for å få partene til å samarbeide.

Selv Barack Obama mener at den skjeve maktbalansen er et problem for forhandlingene. Hvis Norge vil spille en rolle i konfliktløsningsprosessen, er det mye her som kan gjøres. Det første steget må være å diskutere sakens kjerne i stedet for å knive om symbolpolitikk. Dette handler ikke om å være for eller imot forhandlinger, men om å finne et forhandlingspremiss som tar begge parters behov på alvor. USA klarer det ikke alene.

 

Teksten stod på trykk i Aftenposten den 30.10.2014.

Research Apartheid

Academia has become its own battleground in the Israel-Palestine conflict.

The segregation of research on the Israel-Palestine conflict – or “research apartheid” – reinforces the parties’ reciprocal lack of understanding. Photo: Zoriah @ Flickr

The segregation of research on the Israel-Palestine conflict – or “research apartheid” – reinforces the parties’ reciprocal lack of understanding. Photo: Zoriah @ Flickr

As a scholar of the Israel-Palestine conflict, I usually leave the Ben Gurion Airport with vivid images of checkpoints, separation barriers, demolished houses, crammed refugee camps, poverty, settlements, and soldiers. Earlier this summer, before the war broke out in Gaza, I visited Israel for the first time without entering either the West Bank or East Jerusalem. Without directly witnessing the occupation, Israel appears as a different country. The Palestinian experience of the country is nowhere to be seen, whereas celebration of diversity and tolerance is everywhere. This is Israel as most of its Jewish inhabitants know it. If they hear the notion “Israeli apartheid”, they believe it is a foreign conspiracy against them. With the Palestinians out of the picture, it seems like Israel’s biggest conflict is domestic and centers on what it should mean to be a Jewish state.

I was in Israel to participate on an academic conference organized by the Association for Israel Studies (AIS). My own presentation dealt with how the recent round of peace negotiations suffered from political anomie: Because the Israeli and Palestinian narratives of the conflict are so fundamentally different, the parties are unable to find shared norms to base the peace negotiations on. Palestinians view the conflict primarily in terms of what they regard as an illegal occupation, which in their view must be resolved by an Israeli withdrawal. Israelis, on the other hand, see the conflict as a struggle for recognition, which needs to be resolved before they can end the occupation.

Even when the two sides are discussing the same basic facts, they argue on the basis of different paradigms. While Israel talks about security, the Palestinians talk about universal rights. The only thing they have in common is that both sides understand the conflict, according to their own narratives, as a battle for their own existence.

After having studied the peace negotiations from both parties’ perspectives, I feel lucky not to be in their shoes. While the international society is threatening with sanctions to pressure the parties to negotiate, the negotiators’ situation resembles a Kafkaesque nightmare. Without stable and predictable norms it is impossible to predict the outcome of your own choices, and the other side’s demands appear completely irrational.

Researchers at the AIS conference, gathering for an outing. Photo: Ben-Gurion University of the Negev

The most interesting thing about the AIS conference was to witness how clearly the research on the Israel-Palestine conflict divides itself in accordance with the same logic as the parties’ narratives. Different research paradigms are formed on the basis of either Israeli security concerns or Palestinian rights, without taking into account the opposing party’s concerns. This tendency is reflected just as strongly in dry statistics as in heated political debates.

For instance, both sides use opinion polls to measure the likelihood of a peaceful solution, in which they ask questions that reflect their own narratives. In recent years, many Israelis have become convinced that the main obstacle to peace is that the Palestinians do not recognize Israel as a Jewish state. Even though Israelis themselves are deeply divided as to what a Jewish state is and should be, there is an almost complete consensus that Palestinian recognition of such a state is essential to national security.

Many Israelis fear that Palestinians are not satisfied with a two-state solution, but aim to either undermine the Jewish majority with Palestinian refugees or seize control over the whole territory once the military occupation ends. A common question in Israeli opinion surveys among Palestinians is therefore “Do you recognize Israel as a Jewish state?” The answers are interpreted as indicating the extent to which Palestinians actually want – or do not want – peace.

The problem is that this question is completely disconnected from the Palestinian perception of the conflict. Many Palestinians view this question as if they are demanded to accept ethnic cleansing; systematic discrimination against Arabs in Israel; and the annulment – without negotiations – of the Palestinian refugees’ right of return. For them, the Israeli demand for a Palestinian recognition of Israel as a Jewish state thus asks them to simply accept their core grievances in the conflict without receiving anything in return. Whether or not this is a realistic interpretation of the question is actually unclear, as even the Israeli government fails to agree on in its implications. In either case, Israeli opinion polls say more about what issues Israelis view as important than the extent to which Palestinians want peace with Israel.

Unfortunately it is the norm rather than the exception that research on the Israel-Palestine conflict only examines one side of the equation. Academia has become its own battleground in the conflict. As I learned on the conference, one of the reasons why “Israel Studies” exists in the first place is that many university departments of Middle Eastern Studies are so polarized on the topic that competition for research funding leads to deep conflicts. Journals also often align themselves clearly with one of the perspectives, and research that cuts across the established paradigms can struggle to get published.

The segregation of research on the Israel-Palestine conflict – or “research apartheid” – reinforces the parties’ reciprocal lack of understanding. As long as the parties fail to see each other, hear each other, and share a common discourse to talk about the conflict, there is little hope of finding a solution together.

This blog post has previously been published at PRIO blogs. A Norwegian version of this text was published in Dagens næringsliv on July 7, 2014.

Translation from Norwegian: Fidotext

Secretary Kerry: Re-define “Jewish state” and “Right of return”

A tactical change is needed to prevent narrative issues from undermining the Israeli-Palestinian peace process. 

March 2014

According to Secretary John Kerry, the most difficult issues to resolve in the ongoing Israeli-Palestinian negotiations are so-called “narrative issues” such as the recognition of Israel as a Jewish state and the Palestinian Right of return. The problem is not the parties’ stubbornness, as Secretary Kerry seems to think, but that the U.S. peace initiative fails to take into account why these issues are so important and come up with a more constructive way of dealing with them in negotiations.

In recent years, the notion of a “clash of narratives” has become a part of the mainstream vocabulary on the Israel-Palestine conflict. Diverging narratives are known to undermine communication and breed distrust between the parties, and have for decades been a major source of headache for international peacemakers. However, different approaches to narratives have different implications for negotiations. A minimalist understanding of the term distinguishes narrative issues such as symbolic recognition from “real issues”, such as security, borders, settlements, Jerusalem, etc. Historical approaches focus on how the narratives recount historic events in different ways, which produces diverging interpretations of guilt and reasonable compensation between the parties. Constitutive approaches define narratives more broadly as a prism through which the actors understand everything in the conflict, including material issues and historic events.

When Secretary Kerry talks about narrative issues, he clearly takes on a minimalist approach, regarding seemingly symbolic issues as a separate category to be negotiated with symbolic gestures. This is not a particularly useful path to dealing with narrative issues, because it black-boxes the cause of their intractability and offers no tactics to making them manageable.

The idea of a Jewish state is as “real” to Israelis as the Right of return is to Palestinians, and as real as Kerry’s difficulty with encompassing both in the same framework. The problem is that Israelis and Palestinians interpret these issues and their implications in fundamentally different ways, and reject the validity of the other’s view. The Israeli demand for recognition as a Jewish state has over the past years emerged as a new expression of the Zionist goal of securing a state in which Jews hold the majority. Many Israelis perceive some of the Palestinian claims, particularly the Right of return, as signs that the Jewish majority state is in danger, and regard a formal recognition as a security clause in negotiations. Most Palestinians, on the other hand, perceive the new demand of recognizing Israel as a Jewish state as a rhetorical trick to legitimize ethnic cleansing and continued repression of Israeli Arabs. Although most Palestinians today regard the Right of return primarily as a symbolic issue, the claim is anchored in an international endorsement of the Palestinian narrative of historic injustice. Many believe that giving up this claim involves accepting the Israeli narrative and hence the premise on which the conflict is resolved.

From an outsider perspective, the Israeli and Palestinian positions on these issues may seem melodramatic and unreasonable. However, the parties have good reasons for their stubbornness. First, both the Right of return and the demanded “Jewish state” formulation are interpreted on the basis of existential narratives. Understood in their own right, these narratives stipulate who has the right to the territory, based on specific interpretations of history, justice and international law. Second, these demands have some very real implications in negotiations, as they establish a premise from which the parties can make other claims. Their prospects for success on other issues such as settlements, borders, and security arrangements depend on what premise gains traction in the negotiation process. Third, it is no coincidence that narrative issues keep overshadowing the negotiation process. In the absence of a shared definition of the core of the conflict and the various conflict issues, the only fixed parameters are each party’s sources of legitimacy. The Right of return is not a Palestinian invention, but a UN regulation, and the formulation of Israel as a “Jewish state” has been adopted by the U.S. peace initiative as the ultimate goal of the peace process, which Secretary Kerry recently anchored in the UN recognition of the state of Israel. Both parties cling to issues that have gained international support at some point, in the format in which they have been endorsed. Unfortunately, the parties’ most powerful sticking points in the negotiation process happen to be incompatible.

Although narrative issues are more fundamental to the peace process than usually recognized, it is not a given that they have to remain intractable. An important question in this context is why the issues come in this particular package, as a demand for a formal recognition of a Jewish state and recognizing or giving up the Right of return. There are reasons to question whether these demands are even good ideas in the first place. When the parties trust each other as little as they do; why should Israel be content with a written statement of recognition? And why should Palestinians give up the Right of return? Why should either party accept something they do not know the implications of?

They shouldn’t. In the current format, these issues are too convoluted, and their consequences are too unclear. If the U.S. is serious about ending this conflict, bringing the parties to the table and pressuring them into making concessions is not enough. Secretary Kerry and Special Envoy Martin Indyk should show leadership by changing the format of all intractable issues. A place to start is helping the parties unpack the ideas behind the Jewish state and the Right of return. Both demands are expressions of a range of different concerns which need to be addressed in their own right. U.S. peacemakers can play a more constructive role in negotiation by helping the parties to clarify each concern. If the symbolic issues are replaced by a list of concrete concerns, it would be much easier for the parties to discuss each of them at a realistic level, and move forward.

Den akademiske Prosessen

Solen steker på ruten. Det strammer seg i brystet. Luft! Jeg trenger luft. Jeg prøver det første vinduet, men gitteret er i veien. Det neste? Også låst. Hva med døren? Etter mye lirking glir den opp. Vil noen merke om jeg sniker meg ut? Jeg bøyer meg ned og kryper ut.

Utenfor ser verden helt riktig ut. Folk har menneskelige proporsjoner, og de beveger seg fremover når de går. Jeg løfter en stein og slipper den. Tyngdekraft! Jeg puster dypt før jeg bøyer meg ned og lukker døren til den lille boksen jeg kom ut av. Jeg ser meg rundt. «Det er mye lettere å finne svarene her ute», tenker jeg. Men hvordan skal jeg få dem inn igjen? Det er bare boksen som kan omsette kunnskap til publikasjonspoeng.

Loven i den lille boksen sier at man bare kan bringe inn originale bidrag, men bare dersom de likner nok på tidligere originale bidrag til at Litteraturen vil kjenne dem igjen. Jeg får øye på en interessant skapning jeg aldri har sett maken til. «Hvis han er for ugjenkjennelig, vil de bare si at han ikke er relevant for forskningsdebatten», ringer det i bakhodet. Skapningen presenterer seg som Virkeligheten. «Det høres kjent ut,» tenker jeg, og begynner å ane håp. Jeg fanger ham og dytter ham inn i boksen.

På innsiden føles det enda trangere enn tidligere. Jeg begynner å tvile. Ser han egentlig ut som noen virkelighet? Han passer ingen av definisjonene Litteraturen har vedtatt som sanne. Jeg spør en kollega. «Kan det kanskje være ny type?» prøver jeg. «Det er fagfelledommerne du må overbevise,» svarer hun usikkert. På veien til rettssalen ber jeg Virkeligheten peke ut den definisjonen han føler seg mest komfortabel med. «Ingen av disse», sier han, og gir meg listen tilbake. Når jeg foreslår noen kategorier, ser han bare dumt på meg. Jeg blir utålmodig. «Men fortell meg du da, hva slags virkelighet er du?» Han blir ivrig, og er mer enn villig til å fortelle. Jeg har aldri hørt noe liknende. Det viser seg at han ikke bare er en ukjent type, men at selve hans eksistens bryter med alle vedtatte sannheter.

Jeg føler meg liten idet vi ankommer rettssalen. Fagfelledommerne sitter på hver sin trone og retter et døsig blikk ned på Virkeligheten. «Hva slags bidrag til Litteraturen skal dette liksom være?» sier Dommer 1 til slutt. «Jeg tror jeg har funnet en ukjent skapning», sier jeg. Det blir stille. «Det finnes ingen tidsskrift om ukjente skapninger, sier Dommer 2 og ler rustent. «Hva med mangfoldslitteraturen?» «Nei,» svarer jeg, «der passer han ikke inn». Dommer 3 retter på monokkelen. «Kan det ha noe med klimaendringer å gjøre? Det finnes en del forskningsmidler i det feltet for tiden». Jeg ser ned, rister på hodet. Dommer 1 synes tydelig synd på meg, og prøver å være konstruktiv. «Kanskje du kan skrive noe om konfliktløsning mellom ulike arter? Har dere kranglet noe på veien?» «Litt,» innrømmer jeg – «men det var jo ikke akkurat det som fanget min interesse». «Du kan bare gi opp det der med ukjente skapninger», advarer Dommer 2. «Det er ingen som vil lese om sånt.»

Jeg takker for fagfellevurderingene og tar med meg Virkeligheten tilbake til skrivebordet. «Du mener ikke helt seriøst at du vil bruke meg som case i konfliktforskning?» Virkeligheten er tydelig indignert. «Beklager, men jeg må tilfredsstille Litteraturen for å bli publisert. Jeg trenger også salt til grøten». «Nei, nå får du gi deg,» svarer Virkeligheten, og krangelen er i gang. Jeg finner ut at virkeligheten ikke liker å bli satt i bås. Jeg puster lettet ut, og skriver så blekket spruter. Det finnes mye litteratur om konflikter, men ingen har skrevet om konflikter mellom akademikere og virkeligheten. «Skal dette liksom forestille meg?» Virkeligheten er tydelig misfornøyd med analysen. Jeg åpner døren og dytter ham ut.

 

Teksten sto på trykk i Sosiolognytt 2/13

De ekskludertes makt

Så lenge vi tror at multikulturalisme er majoritetens verdier og anti-islamismen et utskudd, fortsetter vi å legitimere aggresjonen.

«Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et folk.» Jens Stoltenberg har den siste uken steget fra å være en ganske ordinær statsminister til å være vår nye Landsfader. Han var ikke i tvil om hva terrorhandlingen i Oslo massakren på Utøya handlet om – det var et angrep på en samlet nasjon og våre samfunnsverdier, det frie ord og demokrati. Ikke uten grunn vekket han stolthet hos det norske folk. Samholdet lettet mye av sjokket og sorgen under et ubegripelig kollektivt traume.

Det er likevel noe som skurrer med denne fortellingen. Hvis hele Norge har blitt angrepet, hvem er egentlig fienden? En utbredt forklaring er at terroristen er en gal enkeltperson med ekstreme holdninger. Noen som ikke hører blant oss, men som står utenfor det norske fellesskapet og vårt verdisyn. Jeg vet ikke om noen utenfra måtte si det først. Men midt oppi samlingsfortellingen var det ikke mye plass til å tenke over hvem «vi» er, og hva som er norske verdier.

Midt iblant oss

«Politiske forbrytelser utføres aldri i et ideologisk tomrom. Det finnes alltid et rammeverk av ideer som dyrker frem hatet, avler fiendebildene og motiverer volden.» I sin kommentar i Svenske Aftonbladet på mandag påpekte Petter Larsson at Anders Behring Breiviks idéer er langt ifra unike. Ikke bare er de en del av en bred, ideologisk offensiv – de har det siste tiåret inntatt Europas mektigste organer. Den svenske forfatteren Andreas Malm fulgte opp med en kronikk i Dagbladet dagen etter, der han påpekte at angrepet på Arbeiderpartiets ungdomsgenerasjon heller ikke er tilfeldig: «Å anklage venstre for samrøre med islam har vært dagligdags så lenge høyre har sett muslimer som et politisk hovedproblem.» Massakren på Utøya har vist at det fortsatt er farlig å være politisk aktiv i Norge, og at forsvar for innvandring, sosialisme og feminisme er ekstremt betent. Men hvor utbredt er egentlig dette tankegodset?

Maktparadokset

«Det er en utbredt oppfatning at internettsider og blogger som dem massemorderen har frekventert er steder for dem som ikke slipper til i vanlige medier. Dette er en beskrivelse mange av de mest aggressive islamkritikerne selv terper på,» skrev Simen Ekern i Dagbladet onsdag. Det er ikke bare Behring Breivik som har tolket islamkritikk som en underdog-posisjon; det har blitt den dominerende oppfatningen i norske medier. Selv i venstreorienterte aviser fremstår innvandringsspørsmålet som en stillingskrig mellom «de som tør å ta debatten» og «de som ikke gjør det». Men faktum er at det i lang tid har vært vanskelig å slippe gjennom med annen posisjon enn den islamkritiske. De fleste som har forsøkt å forsvare muslimene har blitt avfeid som «politisk korrekte».

Den siste uken har det åpnet seg et rom for å nyansere den durende, monotone islamkritikken. Interessant nok har debatten blitt lansert med begrepet «multikulturalisme». Smak på det. Høres ikke begrepet ufattelig nittitalls ut? Det minner om en svunnen tid, en tid da innvandrere ble kjennetegnet ved hudfarge og eksotisk mat snarere enn religion. Før 11. september 2001, altså. Hele begrepsapparatet vi knytter til muslimer i dag er negativt ladet. Likevel blir de høylytte islamkritikerne trodd når de påberoper seg å være ekskluderte.

Underdog-rollen er et særdeles mektig retorisk virkemiddel. Så snart man får gehør for at ens eget syn ikke slipper til, forsvinner kravet til sannhet og redelighet. Og har man først fått etablert rollen, følger en forestilling om at motdebattantene er mektige, noe som igjen svekker deres legitimitet. Det er på tide vi innser at den anti-islamske, antisosialdemokratiske og antifeministiske «underdogen» har blitt en maktfaktor i Norge. Samfunnskartets konfliktlinjer må tegnes på nytt. Så lenge vi snakker om multikulturalisme som majoritetens verdier og anti-islamismen som et utskudd, fortsetter vi å legitimere aggresjonen.

Teksten var publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 2. august 2011. http://www.sv.uio.no/iss/personer/vit/anjabs/innlegg-dn-02-08-11.pdf

Et forskningsfelt til besvær

Sosiologer vil ikke kalle seg kjønnsforskere. Heldigvis.

De fleste samfunnsvitenskapelige institutter ved alle landets universiteter og høgskoler holder på med det. SSB driver med det. Og Handelshøgskolen. Og BI. FAFO. NOVA. ISF. KIFO. PRIO. Kjønnsforskning har i løpet av de siste tiårene utviklet seg til et av Norges bredeste samfunnsfag. Hvis det gir mening å kalle det kjønnsforskning, da. Handler det ikke stort sett om kvinner? Det forskes på kvinner og arbeidsliv, kvinner og politikk, kvinner og seksualitet, kvinner og sivilsamfunn og kvinner og religion. Det finnes imponerende mye kunnskap om hva slags utfordringer kvinner må hamle opp med i en mannsdominert verden. Og det er fortsatt mye å ta tak i.

Men det å knytte et helt forskningsfelt til et forhåndsbestemt subjekt er ikke bare uproblematisk. Er det bare kvinner som møter glasstaket i arbeidslivet? Er det bare kvinner som sliter med å ta ordet i forsamlinger? Som skvises i tidsklemma? Eller utsettes for usunne kroppsidealer? Som lever i frykt for vold? Nei, det er ikke det. Gjennom kjønnsforskningen har kvinner fått et språk og en arena for å diskutere og forstå sine egne utfordringer på et strukturelt nivå. Menn som sliter med de samme problemene, derimot, har ikke en like legitim plass i diskusjonen. Menns utfordringer blir ofte oversett eller henvist til individuelle forklaringer uten noen klare løsninger.

Forskning i seg selv endrer ikke verden. Men samlet sett kan et forskningsfelt bidra til å definere hvilke problemer man har legitim grunn til å klage på, og hvem som har rett til hjelp og beskyttelse. Kjønnsforskningens problem er ikke forskningen i seg selv, men at hele forskningsfeltet assosieres med feminisme og kvinners likestilling, snarere enn en samfunnsanalyse med bred forklaringskraft på individets utfordringer. Det ensidige fokuset på kvinner har bidratt til å brande kjønnsforskningens begreper som en del av “kvinnesaken”. Universelle begreper knyttet til makt og avmakt, fremmedgjøring, frykt, frigjøring og deltakelse knyttes så nært til det kvinnelige subjektet, at de gjøres utilgjengelige for å beskrive menns erfaringer.

En alvorlig konsekvens av det ensidige fokuset på kvinner er at det bidrar til å skape en forestilling om at kvinner med statens velsignelse stikker av med alle fordelene i samfunnet, mens menn blir sittende igjen som tapere. Et vanlig argument for likestilling er at det ikke bare gagner kvinner, men også menn – hvis de bare kan innse det selv. Problemet er at svært mange menn slett ikke oppfatter det slik, men snarere tenker at kvinners og menns livsvilkår og makt eksisterer i et nullsumspill. Der kvinner tar plass på flere og flere domener, ser mange menn sin posisjon som truet. Innen idretten, politikken, organisasjonslivet og deler av næringslivet har den uformelle motstanden mot kvinner økt i takt med den formelle likestillingen. Er det noe som ikke tjener likestillingen, er det om fokuset på kvinners utfordringer og muligheter oppfattes som ledd i en organisert kjønnskrig.

Vårens debatt om hvorfor sosiologer ikke vil kalle seg kjønnsforskere er betimelig. Men det er ikke forskningens merkelapp det handler om. I stedet for å diskutere hvilke forskningsfelt man vil assosieres med, burde sosiologer heller formulere sine egne forskningsspørsmål annerledes. Hvorfor skal sosiologer ta kjønnsvariabelen for gitt? Er det avmakt i arbeidslivet man vil forske på, burde det være et åpent spørsmål hvem som rammes. Det er på tide kunnskapen om kvinners makt og avmakt, utfordringer og løsninger, får slippe fri fra størknede kjønnskategorier. Det er tross alt vår.

Teksten sto på trykk i Sosiolognytt nr 2, 2011.

I klimaskeptikerens hjerne

I klimaskeptikerens hjerne

Det spiller ingen rolle hvor entydig klimaforskningen er, så lenge den oppfattes som et politisert eliteprosjekt.

Er manipulasjon av grafer, hemmelighold av datasett og utfrysning av faglige motstandere nok til å svekke tilliten din til klimaforskning? Det kommer an på hvem du er. I november 2009 ble serveren til britiske University of East Anglia hacket, og flere tusen dokumenter og e-poster mellom klimaforskere lagt ulovlig ut på nettet. Blant e-postene ble det funnet korrespondanser om hvordan noen forskningsresultater kunne blåses opp for å virke mer dramatiske, og om hvordan en mindre overbevisende undersøkelse kunne holdes unna offentligheten. Like etter ble det avdekket feil i en teori FNs klimapanel (IPCC) hadde publisert om Himalayas isbreer, og IPCC, som vurderer og kommer med politikkanbefalinger basert på klimaforskning, ble trukket inn i skandalen. Såkalte klimaskeptikere brukte hendelsen som bevis på at hele klimaforskningen er noe lureri, og mediene parerte med å kalle den opp etter en av verdens mest kjente politiske skandaler. ClimateGate ble ifølge BBC en sentral kilde til at FNs klimaforhandlinger i København brøt sammen måneden etter.[i] Senere har tre uavhengige granskingskommisjoner frifunnet klimaforskerne, men det er en annen historie. Denne historien handler om hvorfor hendelsen fikk så stor politisk betydning.

 Et tydelig mønster

Etter ClimateGate og bruddet i klimaforhandlingene var det store forskjeller i hvordan folk hadde oppfattet det som hadde skjedd. Ifølge TNS Gallups Klimabarometer gikk andelen Frp-ere som var helt eller delvis enig i at klimaendringene er menneskeskapt, ned fra 53 til 40 prosent etter klimaskandalenes høst. SV-ere derimot, lot seg ikke rokke: 95 prosent var overbevist om at klimaendringene er menneskeskapt, både før og etter ClimateGate. Det var også store forskjeller i hvilken tillit folk hadde til FNs klimapanel (IPCC). Etter ClimateGate hadde 53 prosent av Frp-erne fått mindre tillit til IPCC enn de hadde fra før. Ikke at det var så mye å miste; det var bare 7 prosent som hadde noen særlig tillit til dem i utgangspunktet. På den andre enden av skalaen rapporterte bare 22 prosent av SV-erne at deres tillit til IPCC var svekket, og hele 69 prosent hadde stor tillit til klimapanelet fra før. Det er en velkjent sak at klimasaken, som har venstresidens SV og høyresidens Venstre som fremste fanebærere, ikke følger den tradisjonelle høyre-venstreaksen. ClimateGates innvirkning på folks oppfatning av hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte, fulgte heller ingen tydelig høyre-venstre-dimensjon: SV-ere og Frp-ere skilte seg tydelig fra alle respondentene med andre partitilknytninger. Der SV-erne var urokkelige i sin tro og mange Frp-ere kastet seg på kritikken, svarte alle de andre ganske likt: De ble bittelitt mer skeptiske etter ClimateGate.[ii]

Poenget her er ikke hvem som har rett og hvem som tar feil. Spørsmålet er hvorfor akkurat SV-ere og Frp-ere tillegger en hendelse som ClimateGate så ulik betydning. Det skyldes neppe at SV-velgerne har en medfødt doktorgrad i klimatologi, mens Frp-erne ikke vet bedre. De fleste av oss kjenner klimaforskning utelukkende som vanlig hverdagskunnskap, ervervet gjennom massemedia. Den ensomme isbjørnen på et flytende isflak ser bare helt annerledes ut gjennom SV-briller enn gjennom Frp-briller, fordi de respektive gruppene sorterer kunnskapen inn i ulike forklaringsmodeller. For mange Frp-ere representerte ClimateGate et etterlengtet oppgjør med kunnskapseliten.

Klimakamp som klassekamp

Klassekampen er ikke over, men den har tatt en ny vending: Arbeiderklassens vrede har flyttet seg fra den kapitalistiske eliten til kunnskapseliten, skriver sosiologene Olve Krange og Ketil Skogen i den nye antologien Klassebilder.[iii] Arbeiderklassens motstand handler om en opplevelse av at den utdannede middelklassen har tatt monopol på hvilken kunnskap som regnes som nyttig og verdifull. Den folkelige, praktiske kunnskapen har blitt plassert i en underordnet posisjon i forhold til «skrivebordskunnskapen»: vitenskapen og den formaliserte ekspertkunnskapen. I dag finnes det vitenskapelig kunnskap om det meste som angår folks hverdagsliv, og innenfor hvert livsområde finnes det eksperter som vil forandre folks verdier, oppfatninger og livsstil. Vi kan kalle denne prosessen for vitenskapens kolonisering av livsverden, for å supplere Habermas’ moderniseringsteori: Det er ikke bare kommersialisering og byråkratisering som skaper meningstap hos folk, men også de lukkede kunnskapsfeltene som går rett over hodene på dem. Ingeniører, planleggere, helseeksperter, psykologer, oppdragelsespedagoger, arkitekter, økonomer og andre eksperter forvalter ikke bare «den rette kunnskapen»; de har tilsynelatende direkte tilgang til media og institusjoner som kan sette kunnskapen i verk. I dette klassebildet fremstår den utdannede middelklassen som den nye overklassen. Selv om kunnskapseliten åpenbart har mindre makt enn den økonomiske eliten, utøver den en synligere og mer aggressiv form for makt: Den «jobber med å tre sin middelklassekultur ned over hodene på folk».[iv]

Når folk aktivt velger å ikke tro på det de hører, kommer det ofte av en følelse av at noen prøver å påvirke dem. Å yte motstand er en naturlig reaksjon når man blir utsatt for makt. Motstanden mot kunnskapselitens makt handler ikke om å organisere seg i kollektivt opprør, men snarere om å avvise kunnskapen man oppfatter som hegemonisk, og insistere på at det man selv kan og vet, er like bra.[v] Hensikten med motstanden er ikke nødvendigvis å ta over definisjonsmakten, men å oppnå autonomi, en følelse av egenverd, gjennom å ikke la seg «indoktrinere». Er man i opposisjon til klimaekspertene, lytter man heller til alternative forklaringer, som for eksempel at disse klimaendringene er skremselspropaganda satt ut av «eliten», typisk «der borte i Oslo», for å kontrollere forbruket til vanlige folk. Slik alternativ kunnskap som blomstrer i grupper med lite definisjonsmakt kalles skjulte skript, og lever stort sett på folkemunne. Et kjennetegn på skjulte skript er at de tilbyr alternative forklaringsmodeller til dominante skript, som forklarer verden ut ifra elitenes perspektiv.[vi] Men hva man oppfatter som et dominant skript, henger sammen med hvilke grupper man oppfatter som dominerende. Der en typisk Frp-er vil peke på kunnskapseliten som dominerende, vil den typiske SV-eren stille seg i opposisjon mot for eksempel oljeindustriens forklaringsmodeller.

En skeptikers hjernestruktur

En nøkkel til å forstå hvorfor folk oppfatter den samme informasjonen så ulikt, er hvilke narrative mønstre de sorterer kunnskapen inn i. Hvorfor blir noen aldri overbevist av våre gnistrende argumenter? Er de dumme, irrasjonelle, eller har de lumske motiver? Et svar ligger i hvordan hjernen behandler ny informasjon. Ifølge kognitiv teori utvikles narrativer og andre forklaringsmodeller man lærer gjennom livet, til en del av hjernens fysiske struktur.[vii] Forklaringer som strukturerer hvordan vi tenker, er lokalisert i hjernens synapser, eller kontaktpunkter i nervesystemet. Når vi presenteres for ny informasjon, må den passe inn i disse forklaringene, ellers vil ikke hjernen ta den imot. Avvisningen av informasjon kan foregå på flere måter, som at hjernen ikke får den med seg, ikke forstår den, eller sorterer den inn i helt andre forestillinger, som hvilke motiver noen har for å formidle den.[viii] Når folk får servert en historie, er det altså ikke bare budskapet de tar stilling til, men også fortelleren. Hvis et budskap ikke stemmer overens med verden som de kjenner den, kan de også miste sin tiltro til den som formidler det.[ix] Uansett hvor rett man skulle ha, nytter det altså ikke å dytte på folk kunnskap de har satt seg i forsvarsposisjon mot.

Det er ikke tilfeldig at ClimateGate traff så ulike nerver hos Frp-ere og SV-ere. Ifølge Krange og Skogen er det norske samfunnet splittet i to motstridende kunnskapsparadigmer, det pedagogiske og det produktivistiske. Der det pedagogiske paradigmet er knyttet til utdanning og sosial mobilitet, har det produktivistiske paradigmet blitt formet innenfor kapitalismens maskinrom. Gjennom å tilhøre ulike økonomiske avhengighetsstrukturer, har folk som lever i de to kunnskapsparadigmene utviklet forskjellige fortolkningsrammer og verdisett.[x] De tydeligste representantene for de to kunnskapsparadigmene i norsk politikk er SV og Frp, mens de andre partiene har en noe mer blandet velgersammensetning. Frp har ikke bare en klar forankring i det produktivistiske paradigmet, men definerer seg ofte i opposisjon til en stråmann av kunnskapseliten, som består av bedrevitende, skoleflinke, feminine middelklasse-SV-ere. Tilsvarende definerer mange SV-ere seg i opposisjon til en Frp-stereotypi av rasistiske, dumme, SUV-kjørende mannssjåvinister. Samtidig har store deler av kunnskapseliten fått for seg at de både utgjør majoriteten og er et ideal for alle andre, selv om bare 31 prosent av befolkningen i Norge har høyere utdanning, og kun 5,5 prosent har mastergrad eller tilsvarende.[xi] Men noe ideal er de neppe. Flertallet av Frp-velgerne tilhører det som innenfor et produktivistisk paradigme kan kalles arbeiderklassen, men det er ikke denne interesseposisjonen som mobiliserer dem til valgurnene. Det som samler dem, er snarere at de opplever seg som «folk flest»; de som ikke er blant eliten, og heller ikke prøver å bli det. Frps politikk reflekterer også et ønske om å redusere kunnskapselitens makt, blant annet gjennom å kutte ned på offentlige utgifter, som finansierer store deler av middelklassens lønninger, og gi pengene til disse «folk flest» gjennom skatteletter. Det er ikke tilfeldig at Frps velgere til dels korresponderer med den store gruppen klimaskeptikere, som har etablert en alternativ fortelling, et skjult skript, om hvor kunnskapen om klimaendringer kommer fra, og hva den representerer.

Motstandsrefleksen

Helt siden FNs klimapanel (IPCC) ble opprettet på 80-tallet har det vokst frem en internasjonal bevegelse av klimaskeptikere, en omfattende allianse av næringslivsaktører innen oljeindustrien, kristne kreasjonister og nevnte «folk flest». Klimaskepsis bunner i flere ulike sett av argumenter: om klimaendringene faktisk finner sted, om de er menneskeskapte eller naturlige, om klimaforskningen er til å stole på, og om velferdsgevinsten ved petroleumsøkonomien veier opp for skadeeffekten av klimaendringene. De senere år har klimaskeptikerne til dels endret argumentasjon. I stedet for å hevde at påstanden er usann, er de blitt mer opptatt av å markere motstand mot politiske tiltak som skal begrense effektene av klimaendringene.[xii] Felles for de ulike argumentene mot klimaforskning er at de leses inn i et maktnarrativ, der en mektig elite styrer kunnskapen om klimaet, og bruker den for å skape samfunnsendringer i tråd med egne verdier og interesser. Ettersom klimaforskningen oppfattes som et dominant skript, skrives de som forfekter denne kunnskapen ofte inn i de skjulte skriptene, der de diskrediteres, latterliggjøres eller tillegges en illegitim makt. Slik plasseres et helt kunnskapsfelt, og forskerne som produserer det, inn i et narrativ om kunnskapsimperialisme.

Klassedimensjonen er snarere et eksempel enn en uttømmende forklaring på hvorfor folk velger å tro på ulike typer kunnskap. Hvilket kunnskapsparadigme vi opererer innenfor til daglig, har mye å si for hva vi velger å tro på; men motstand mot det som oppfattes som etablert kunnskap, finnes i alle sosiale lag. Vi inngår alle i mange forskjellige maktrelasjoner og utsettes for informasjon som vi velger å tro på eller avvise. Men det avvisning av kunnskapsfelt har til felles, er den samme dynamikken: Når andre gruppers perspektiv oppfattes som dominerende, er den umiddelbare reaksjonen å sette seg i opposisjon. Hvem denne «andre» er, kommer an på hvilke maktrelasjoner man er oppmerksom på i øyeblikket. Kunnskapsmakt er bare en av mange mulige maktstrukturer man kan fokusere på, som for eksempel sentrum-periferi, arbeidsgiver-arbeidstaker, nord-sør, mann-kvinne, storesøster-lillebror. Blir man opptatt av en slik maktrelasjon, er det lett å glemme alle de andre. Et typisk eksempel her er deler av arbeiderklassens begeistring for Frp, den fremste fanebæreren for en nyliberal politikk som først og fremst tjener arbeidsgiveres interesser. Narrativet om kunnskapselitens makt hindrer et like reelt interessefellesskap fra å mobilisere sammen, nemlig arbeiderklassen og middelklassen. Når gruppene splittes i synet på kunnskap og verdier, skygger det for å erkjenne at de har svært mange felles interesser og utfordringer.

Det store kunnskapsoppgjøret

Forestillingen om at kunnskapseliten og den dominerende forskningen utgjør maktfaktorer man skal beskytte seg mot, har fått både et språk og ivrige talspersoner i offentligheten det siste året. Narrativet lå ikke bare til grunn for ClimateGate, men også for Frps angrep på kultureliten før stortingsvalget i 2009 samt Hjernevask og den opphetede debatten som fulgte i kjølvannet av serien. I motsetning til ClimateGate som bare ble et symbol på kunnskapselitens ufortjente herredømme, var dette et hovedtema i Kultureliteoppgjøret og Hjernevask.

«Det er galt når kulturlivet blir styrt av en elite,» var Siv Jensens begrunnelse for å peke ut kultureliten til hovedfiende i valgkampen i 2009.[xiii] De offentlige bevilgningene til kultur ble en viktig symbolsak for partiet som skulle føre Folkets sak mot Eliten. «[V]i er jo det mest grunnleggende demokratiske partiet som finnes – vi er jo opptatt av (…) at folk flest skal definere hva de mener er god eller dårlig kultur. Det skal ikke sitte en liten fiff på toppen og ta det valget på vegne av oss andre,» sa Siv Jensen.[xiv] Selvsagt ble det rabalder, for det norske kulturfolket oppfatter ikke seg selv som en «liten fiff på toppen»; de oppfatter snarere Frp som en stor og truende makt som kan styre deres fremtid inn i det uvisse.

Kulturpersonligheter over det ganske land svarte med et opprop mot Frp på den nå avviklede nettsiden Kulturkampen.no. Oppropet vakte stor oppsikt. Over hele det politiske spekteret var det mange som mente at Kulturoppropet virket mot sin hensikt, og snarere var en gavepakke til partiet. «Jeg vil rette en stor takk til de som ble med på det kampoppropet mot Frp,» sa daværende informasjonssjef i Frp, Mazyar Keshvari.[xv] Han var sikker på at kulturkjendiser som uttaler seg foraktfullt og nedlatende om Fremskrittspartiet, bidro til at partiet fikk flere velgere. En som tidligere har påpekt dette paradokset, er Harald Eia. «Fordømmelsen av Frp bidrar til å gi Frp den offerrollen partiet vil ha,» uttalte Eia allerede i 2007: «Det opprettholder synet på at det finnes en rådende maktelite i Norge som ikke er mottakelig for motargumenter, og at Frp utfordrer dette hegemoniet.»[xvi] Harald Eia brukte det samme narrativet for å få støtte til sitt eget kunnskapspolitiske prosjekt, da han noen år senere satte i gang med TV-serien Hjernevask. Hjernevask-serien var regissert for å skape sympati for en bestemt type kunnskap gjennom å spille på narrativet om at en mektig elite styrer forskningen i Norge. Det finnes nok flere årsaker til at Hjernevask slo så godt an, som at temaet arv og miljø er lett å sette seg inn i, og at biologiske forklaringer appellerer til folk som oppfatter likestillingen og andre samfunnsendringer som truende. Men selve narrativet om at noen andres kunnskap er dominerende, gjorde tematikken aktuell og samfunnsrelevant, fordi det er et mønster de fleste kjenner igjen fra sine egne liv.

ClimateGate, Kultureliteoppgjøret og Hjernevask har mer til felles enn å være motivert av en forestilling om at en mektig elite styrer samfunnsutviklingen. De har alle fungert som kanaler for å sluse dette skjulte skriptet fra pauserommet eller middagsbordet og inn i offentligheten. Skjulte skript kan bevege seg fra sin skjulte tilværelse, fra «backstage» til «onstage», når forholdene ligger til rette for det, gjerne ved hjelp av ideologer som klarer å formidle saken på en sofistikert måte.[xvii] ClimateGate, Kultureliteoppgjøret og Hjernevask fylte nettopp en slik funksjon. Det er langt ifra første gang noen har stilt spørsmål ved klimaforskningen i offentligheten, men etter ClimateGate var det mange kritikere som fikk vann på mølla. Plutselig var skepsisen aktuell nok til å få innpass i debattsidene, og tungtveiende nok til at klimaskeptikerne måtte bli tatt seriøst. Etter ClimateGate og Hjernevask har forskningskritikk blitt en døråpner for høyrepopulistiske ideer, fordi det inngår i et etablert narrativ om frigjøring fra Makta.[xviii]

Maktparadokset

Det paradoksale med denne motstanden er at den ikke retter seg mot den kunnskapen som har mest makt, men den som er mest synlig i media. Forskere og andre som uttaler seg offentlig, er fritt vilt i uformelle samtaler og sosiale medier. Alt de sier, plukkes fra hverandre, plasseres eller kasseres. Og det handler ikke bare om uenighet: Folk hadde neppe brydd seg like mye om de oppfattet ekspertuttalelsene som noen tilfeldige personers synspunkter. Meninger som reflekteres i mediene har det med å bli forvekslet med selveste samfunnsutviklingen, og dens målbærere som representanter for Makta. Men hvilke meninger som kommer på trykk, er en dårlig indikasjon på hvilke ideer som har hegemoni. Symptomatisk nok kaller PR-byrået Geelmyuden.Kiese media for «tapernes arena»: Outsidernes eneste mulighet til å nå målgruppen for sitt budskap. Det er nemlig sjelden i mediene beslutninger tas og kunnskap blir til makt. For å forstå hvordan kunnskapen påvirker samfunnsutviklingen, må man se på hvordan den fungerer i institusjonene som implementerer den: Det kan være alt fra helsevesenet, utdanningssystemet, finanssektoren, straffesystemet, renovasjonsetaten, trossamfunn, bedrifter og organisasjoner, til familier. Hver institusjon definerer hvilken kunnskap som gjelder og hvordan den brukes, gjennom daglige rutiner, arbeidsmåter og sosiale hierarkier. Forskere og andre som benytter media som kanal, derimot, er gjerne de som står utenfor institusjonene som til daglig definerer hva som er riktig og viktig, og ikke har noen annen arena for å komme med sine innspill. Likevel er det den synlige forskningen med tydelige målbærere som oppfattes som dominerende.

Et eksempel på dette maktparadokset er spørsmålet om arv og miljø, som Hjernevask-serien har tegnet et vrengebilde av. Hele fundamentet for serien var at biologiske og genetiske forklaringer ikke slipper til i Norge. Men på spørsmål om hvorfor de er homofile, omsorgsfulle eller dårlig i matte, var representantene for «folket» i programmet kjappe med å vise til genetiske disposisjoner. Hvordan kan det ha seg at folk flest er så innforstått med kunnskap som har blitt sensurert bort, tiet i hjel og frosset ut av samfunnet? Er det fordi de smugleser medisinske, nevrologiske og psykologiske tidsskrifter fra et svartebørsmarked for motstrømsforskning? Nei. Det er fordi genetiske og andre biologiske forklaringer er så innarbeidet i den daglige informasjonsstrømmen at man knapt legger merke til den. En av de fremste kildene til kunnskap om menneskekroppen og spørsmålet om arv og miljø, er legevitenskapen. Medisinsk forskning har direkte innflytelse over en mektig samfunnsinstitusjon som griper inn i svært mange menneskers liv, nemlig helsevesenet. Folks tilgang til medisinsk kunnskap er først og fremst gjennom faglige autoriteter som leger, helsepersonell og apotekere. I denne informasjonsstrømmen er det lite som tyder på at biologiske og genetiske forklaringer er tabu. «Det ligger i familien» er en så etablert forklaringsmodell på legekontoret, som på skolen og i idretten, at man virkelig må stålsette seg for å unngå å få med seg at arv spiller en rolle for hvem vi er. I denne informasjonsstrømmen stikker man seg tydelig ut om man argumenterer imot.

Klimaforskning: makt eller synlighet?

Noe av motstanden mot klimaforskningen kommer av det samme maktparadokset. Det er ingen tvil om at klimaendringene er synlig i samfunnet i dag. Og det er ikke bare media som sprer kunnskapen: Innenfor mange viktige samfunnsinstitusjoner er det i dag nesten konsensus om at klimaendringene er antropogene (menneskeskapte), og at det haster med å finne løsninger. Klimaforskning har fått en enorm definisjonsmakt over mange kunnskapsfelter: Hovedtyngden av miljøforskning i dag relaterer seg på en eller annen måte til klimaet. Klimapolitikk har inntatt en naturlig posisjon i samfunnsvitenskapelige disipliner. Markedsføringsfaget har en egen miljødisiplin, noe som har bidratt til at de fleste varekategorier i dag har miljøvennlige alternativer. Og ja visst; det foregår mye innovasjon innenfor energibesparende teknologi. Men på grunn av denne synlige innflytelsen, er det mange som glemmer at klimaforskningen og miljøbevegelsen faktisk kjemper mot vindmøller. Den globale oppvarmingen har bidratt til at mange sårbare områder i verden står i konstant fare for naturkatastrofer. Vi flyr som aldri før, og det måtte en finanskrise til for å snu trenden med å kjøre stadig større og mer bensinslukende biler. Miljøpartiene SV og Venstre har gått drastisk tilbake i oppslutning etter at klimakrisen kom på den politiske agendaen for fullt i 2008. Folkelig motstand mot inngrep i naturen står i veien for en konstruktiv debatt om fornybar energi. Selv om ClimateGate-forskerne ble frifunnet, utgjorde hendelsen et alvorlig tilbakeslag for hele klimaforskningsfeltet, og FNs legitimitet i klimaspørsmål har blitt svekket internasjonalt. Når forskningen har såpass entydige kort på hånden, burde det være mer overraskende at den implementeres så langsomt, enn at den har fått så stor innflytelse. Eller for å si det sånn: Skal man først sette seg i opposisjon mot Makta, er klimaforskningen en temmelig overdrevet fiende.

Kunnskap får makt når den omsettes til løsninger, og klimaendringene kan ikke løses av kunnskapseliten. For at klimaforskningen skal få direkte konsekvenser, er det mange institusjoner som må trekke i samme retning. I dag er klimaforskningens viktigste kamparena FN, som utvilsomt er en betydningsfull aktør. Men i klimaspørsmålet er FN faktisk en outsider: FN har ikke direkte makt over medlemslandene, og er prisgitt samarbeidsvilje hos opinionen, myndighetene og næringslivet i hvert enkelt land. Og det er der problemet faktisk må løses. Klimakampen krever at alle institusjoner og personer som bidrar til klimaproblemene eller har makt til å iverksette endringer, er overbevist om at problemene er reelle og løsningene vil virke. Men veien dit er lang. Sterke aktører innenfor næringslivet, politikk og forvaltning har interesse av å opprettholde status quo, og har i dag nok av argumenter å ty til. Ettersom klimaskepsisen ikke har fått makt over institusjoner som IPCC, har skeptikerne henvendt seg til media. I USA har mediekampen kommet langt: Skeptikerne har oppnådd en rolle som den sunne motvekten mot mainstream-forskerne. I dag gir halvparten av medierapportene spørsmålet om klimaendringene er menneskeskapt eller ikke, lik vekt, selv om de klimaskeptiske forskerne utgjør et lite mindretall. Dette har bidratt til at hele 48 prosent av amerikanerne i dag tror klimaendringene er overdrevet, en økning fra 31 prosent i 1997, da amerikanske Gallup første gang stilte spørsmålet.[xix] Etter ClimateGate har klimaskepsisen fått en posisjon også i norske medier, og endret rammen klimaendringene diskuteres innenfor.

Alle som er bekymret for klimaendringene, kan ha mye å lære av ClimateGate, Kultureliteoppgjøret og Hjernevask. All kunnskap kan oppfattes som politisert om den tas til inntekt for en interesseposisjon eller (klasse)identitet. Narrativet om at kunnskapseliten og den dominerende forskningen utgjør maktfaktorer man skal beskytte seg mot, bidrar til å svekke klimaforskningens mulighet til å fremme reelle endringer. Så lenge klimakampen får fremstå som et eliteprosjekt, vil det være legitimt å stå imot. Men hvis man vil at folk skal endre måten de lever, at bedrifter skal legge om praksiser og politikere skal endre politikk, må man ha alle sammen med på laget. For å få det til, må identitetskonflikten mellom kunnskapseliten og «folk flest» brytes. Kollektive løsninger krever at man fokuserer på det man har til felles, ikke det som splitter.

 

Litteratur

Dahlgren, K og Ljunggren, J. (red.) Klassebilder. Ulikhet og Sosial Mobilitet i Norge. Universitetsforlaget, Oslo

Hopkins, M. 2007. Climate change 2007: Climate sceptics switch focus to economics. Nature 445, 582–583. http://www.nature.com/nature/journal/v445/n7128/full/445582a.html

Krange, O og Skogen, K. (2010). «Middelklassemakt? Nei Takk! Et Essay om Kulturell Motstand.» I Dahlgren, K. og Ljunggren, J. (red.) Klassebilder. Ulikhet og Sosial Mobilitet i Norge. Universitetsforlaget, Oslo

Lakoff, G. 2008. The Political Mind: Why You Can’t Understand 21st Century with an 18th Century Brain. Penguin Books, New York.

Lakoff, G. 2004. Don’t Think of an Elephant! Know Your Values and Frame the Debate. Chelsea Green Publishing, Vermont.

Listhaug, S. 2010. Noe er gått galt. Aftenposten 28. juni 2010.

Scott, J. 1990. Domination and the Art of Resistance: Hidden Transcripts. New Haven: Yale University Press

TNS Gallups Klimabarometer: http://www.tns-gallup.no/?aid=9083168

Young, K.G. 1987. Taleworlds and Storyrealms. Martinus Nijhoff Publishers, Dordrecht, Nederland

Noter:

[i] http://www.webcitation.org/5maZrjyf5

[ii] TNS Gallups Klimabarometer 2/2009 og 1/2010: http://www.tns-gallup.no/?aid=9083168

[iii] Dahlgren og Ljunggren 2010

[iv] Krange og Skogen 2010: 164.

[v] Krange og Skogen 2010

[vi] Scott 1990

[vii] Lakoff 2004; 2008

[viii] Lakoff 2004

[ix] Young 1987

[x] Krange og Skogen 2010

[xi] http://www.ssb.no/vis/magasinet/slik_lever_vi/art-2006-09-14-01.html

[xii] Hopkin 2007

[xiii] http://www.dagsavisen.no/kultur/article424079.ece

[xiv] http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/valg09/kultureliten-mot-frp-2802004.html

[xv] http://www.abcnyheter.no/node/92216

[xvi] http://www.nrk.no/kultur_og_underholdning/1.2253231

[xvii] Krange og Skogen 2010

[xviii] Frp har for eksempel brukt narrativet om kunnskapsmakt for å argumentere mot likestillingen ved å peke på kjønnsforskningens innflytelse, og mot «myke» verdier i straffesystemet gjennom å vise til kriminologifagets innpass i kriminalomsorgen.

[xix] http://www.adressa.no/vaeret/klima/article1456858.ece

Verden går faktisk videre

I sin avvisning av postmoderne teori gjør Klassekampen seg blind for å forstå dagens samfunnsvitenskap.

Det finnes nok av trender verden kunne klart seg uten. En av dem var den akademiske skrivetrenden blant nittitallets postmodernister, som hadde begynt å uttrykke seg så komplisert og abstrakt at de knapt klarte å forstå hverandres tekster. Derfor var det unektelig et artig stunt den amerikanske fysikeren Alan Sokal gjorde da han i 1996 skrev en tulleartikkel i den ugjennomtrengelige sjangeren, og klarte å få den publisert i et vitenskapelig tidsskrift. Selv syntes Sokal luretrikset var så genialt at han aldri fikk beina ned på jorden igjen. Siden den gang har han skrevet hele to bøker om at han har avslørt hele samfunnsvitenskapen som en keiser uten klær.

Intellektuelle pranks eller skøyerstreker som Sokal-episoden kan være nyttige virkemidler for å sette akademiske debatter i perspektiv. Problemet er når akademikere og vitenskapsjournalister ikke ser grensene for hva slike pranks egentlig kan forklare, i sin iver etter å bruke dem som identitetspolitisk middel for å fremme sitt eget vitenskapssyn.

Med makt til å parkere
Sokal-episoden har fått en helt urimelig maktposisjon i den norske samfunnsdebatten, ikke minst i Klassekampen, med forskningsjournalist Bjørn Vassnes som fremste fanebærer. Som en progressiv avis med ambisjoner om å løfte samfunnsdebatten, og en viktig arena for mange forskere, burde Klassekampen ha antenner for hva som skjer i akademia. Men Sokal-episoden har fått makt til å parkere Klassekampens vitenskapsjournalistikk i en liten blindgate langt tilbake i tid, og lukke muligheten for å se hvilken retning samfunnsforskningen har tatt de siste fjorten årene. Så snart Vassnes mistenker noen forskningsresultater for å være influert av postmodernismens tankegods, viser han til Sokal-episoden, og kaster den på idehistoriens skraphaug uten videre inspeksjon.

For å sette Sokals innflytelse i perspektiv, kan man sammenlikne hans lille stunt med hvilken betydning tilsvarende aktivister har oppnådd. En parallell kan finnes hos den amerikanske aktivistgruppen Yes Men, som bruker omtrent samme metode i sine aksjoner. Yes Men tar på seg falske identiteter, bruker finanselitens og WTOs språk og logikk, og holder foredrag der de ”avslører” nyliberalismen og den globale kapitalismens inhumane ansikt. Tankevekkende og gøy, men det endrer ikke akkurat verden. Se for deg om Yes Men hadde oppnådd samme posisjon som Sokal i Klassekampen: Avisen ville bare feid alt som kan minne om nyliberal tenkning under teppet, om det skulle komme fra EU eller Jens Stoltenberg, fordi ”denne tenkningen ble avslørt av Yes Men”. Konsekvensen hadde selvsagt ikke vært at nyliberalismen ble borte, men at Klassekampen hadde gjort seg like blind for å forstå samfunnet som den i dag er for å forstå samfunnsvitenskap.

Kunnskapssyn som identitetspolitikk
Det er ikke tilfeldig at Klassekampen valgte å heie på Sokal etter den identitetspolitiske konflikten som dannet seg mellom nittitallets marxister og postmodernister. Sokal var ikke bare fysiker, han var en av mange radikalere som “never quite understood how deconstruction was supposed to help the working class”. Postmodernismens avvisning av faste kategorier og fokus på alle mulige identiteter bidro til å fragmentere arbeiderklasseidentiteten som hadde ligget til grunn for kollektiv klassekamp. Marxister hadde god grunn til å frykte for sin posisjon i et akademisk klima der individet sto i sentrum og makt ble redusert til personlige valg. I stedet for å lære seg det nye spillet og ruste seg for kamp, svarte mange marxister med å lukke seg inn i sitt eget miljø og slutte å følge med. Det kan virke som Klassekampen og mange andre marxister har glemt hvorfor de var så sterkt imot postmodernismens tenkning i utgangspunktet, siden kritikken har gått over i en tom identitetsposisjonering. For ellers hadde de fått med seg at klassespørsmålet er tilbake i samfunnsvitenskapen, samtidig som den strukturløse individualismen har vunnet terreng i nye deler av akademia. Konfliktaksen er ikke som den var.

Verden har gått videre
Selv om vitenskapelige paradigmer og fagdisipliner kan virke totalt uforenlige på et stadium i kunnskapsutviklingen, betyr det ikke at motsetningene aldri kan forandre seg. Samfunnsvitenskapen utvikles nettopp gjennom at forskere trekker sammen tanker fra ulike strømninger, rister litt på dem og undersøker om de kan brukes til å forklare noe mer om verden. Jo flere ideer som er på bordet, jo mer kan man utvikle videre. Det siste tiåret har det vært en enorm vitenskapelig utvikling innenfor de fleste disipliner. Der man tidligere bare så uenighet, har det blitt bygget broer mellom teoretiske skoler. Innenfor de fleste samfunnsvitenskapelige disipliner har det blitt utviklet vitenskapsgrener som trekker ideer fra postmoderne eller poststrukturalistisk tenkning inn i teoretiske skoler med et helt annerledes virkelighetssyn. Men det at postmoderne begreper og forståelsesformer har fått innpass på menyen betyr ikke at tenkningen har blitt hegemonisk. Samtidig som paradigmet har fått innpass i samfunnsvitenskapen, har det også blitt kritisert, moderert og videreutviklet.

Takket være marxismen
For å holde postmodernismens strukturløse individtenkning i sjakk, har den marxistiske kritikken vært viktig. I motsetning til en del radikalere som satte seg ned og furtet, har konstruktive marxister snarere tatt inn over seg positive erkjennelser fra det postmoderne paradigmet, og samtidig styrket marxismens posisjon i samfunnsvitenskapen. Ser man på postmarxistiske skoler som kritisk geografi og postkoloniale studier, eller på akademikere med føttene godt plantet i begge paradigmer, finner man løsninger på problemer som verken marxismen eller postmodernismen hadde klart å svare på alene. Der traddis-marxister klør seg i hodet over hvorfor arbeiderklassen stemmer imot sine egne interesser, kan Thomas Frank og George Lakoff forklare hvordan politiske preferanser ikke styres av interesser, men idenititet, noe høyresiden har skjønt å utnytte med offensiv retorikk. Der mange marxister nesten tar for gitt at arbeiderklassen har en felles klasseidentitet, kan Ernesto Laclau og Chantal Mouffe forklare hvordan klassers selvforståelse henger sammen med andre politiske forhold. Der mange marxister forundres over den svake motstanden mot nyliberalismen, kan Norman Fairclough forklare hvordan nyliberalismens tankegods sniker seg umerkelig inn på stadig flere samfunnsområder forkledd som løsningsorientert kunnskap. Og så videre.

Klassekampen har i sin vitenskapsdekning valgt å se bort ifra denne utviklingen, og heller valgt side med biologiske forklaringer, fordi det liksom skal være en motvekt til det postmoderne paradigmet. Problemet er at de forklaringene som foretrekkes, er enda mer strukturløse og individualistiske enn postmodernismen var på nittitallet.

Der Marx har manglet
Ideen om at det ”ikke finnes noe samfunn, bare individer og deres familier”, som Margaret Thatcher formulerte så tydelig i 1987, kan ikke tilbakeføres til en enkelt teoretisk skole, men har fått innpass på mangfoldige områder der den ikke har møtt motstand. Et felt den Marxistiske motstanden har manglet, er biologiske forklaringer på menneskelig handling. De biologiske forklaringene var lenge orientert mot makrostrukturer som folkegrupper og samfunnsklasser, men i dag er fokuset primært på individer og avvik. Sett ut ifra historiske og politiske forhold, er det gode grunner til at den biologistiske tenkningen rundt folkegrupper har tapt terreng. Men forskning som splitter opp forståelsen av mennesket i så små fragmenter at det ikke er plass til å forstå maktforhold eller samfunnspåvirkning, har akkurat samme (uintenderte) konsekvenser som postmodernismen hadde på nittitallet: Den fjerner samfunnet rundt individet og gjør kollektiv kamp irrelevant. Slik passer biologiske forklaringer i dag vel så godt inn i et nyliberalt paradigme som postmodernismen gjorde på nittitallet, som var en av marxismens fremste ankepunkter da.

Det er selvsagt behov for forskning på menneskers biologiske disposisjoner, akkurat som det er behov for forskning på hvordan kunnskap og språk påvirker folks handlingsrom. Men for at vi skal kunne ha en opplyst debatt om vitenskap, er det behov for et kritisk blikk på forskningen, blant annet fra et marxistisk perspektiv. Marxistisk vitenskapskritikk er verdifull når den tilfører samfunns- og maktforståelse der den mangler, og utfordrer vitenskapen til å komme seg videre. Men den er alt annet enn verdifull når den heier frem en bestemt type kunnskap utelukkende fordi den er en motpol til noe man har bestemt seg for er negativt. Å parkere kunnskap er ikke vitenskapsjournalistikk, det er akademisk identitetspolitikk.

 
Teksten sto på trykk i Klassekampen 13. november 2010.

Avisprat med Braanen

Slapp av. Også Bjørgulv Braanen mener at aviser er laget av papir.

I Harald Eias omdiskuterte NRK-serie ”Trykksverte” fremsto Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen som en av dem som var mest avvisende til materielle forklaringer på aviser.

I programmet hevdet han at aviser er “en viktig arena for meningsbrytning”. Papir og trykksverte kan ikke forklare avisenes rolle i den offentlige debatten, hevdet Braanen.

Vi møter Braanen i Klassekampens lokaler på Grønland en måned etter det avslørende programmet.

–      Du fremstår i programmet som om du avviser at Klassekampen er en sammenstiftet bunke med papir?
–      Se hvor mye forskjellig avisen har å by på. I dag er den blant Norges mest sentrale arenaer for offentlig debatt, kritikk og analyse.
–      Ja, men papir og trykksverte. Avisen er jo laget av noe, er det papir eller ikke?
–      Jeg har ikke sagt noe om dette. Det er avisenes meningsinnhold jeg er opptatt av, ikke hvordan de trykkes. Jeg er opptatt av andre ting. Den tekniske produksjonen er ikke viktig for meg som redaktør.
–      Men denne utgaven jeg abonnerer på, er den laget av papir?
–      Det kan vel ikke jeg vite.
–      Det skjønner jeg, men det skulle vel vært rart om avisen ikke var laget av papir?
–      Aviser er laget av noe, men hvis man ser på dem som nettopp en arena for debatt, blir det ikke så interessant å se på akkurat hva de er laget av. De fleste aviser i dag har også en nettutgave. Den teknologiske utviklingen gjør at avisenes form må anses som plastisk.
–      Ja, jeg forstår at den er plastisk, men i utgangspunktet, er det ikke slik at de fleste aviser er laget av papir?
–      Ja, de fleste aviser er laget av papir. Jeg har ikke noen problemer med å si det. Men dette er jo banal barnehagelærdom. Er det virkelig nødvendig å snakke på dette nivået?
–      Ja.

Foto: Mimsy Møller