Som Fanden leser Bibelen  

Fiendtligheten i norsk islamdebatt skyldes ikke politisk korrekthet eller islamofobi, men en underliggende tilstand som skaper mistillit: politisk anomi – kolliderende sett av spilleregler.

piranhas-123287_1280

Å spise eller bli spist. Det er alternativene når kaostilstanden rår i offentligheten.

Forestillingen om det homogene Norge er en seiglivet myte i den tilsynelatende evigvarende islamdebatten. Skjønt, evigvarende er den ikke: Islam var knapt et tema før 11. september 2001. Før den tid snakket man mest om innvandrere som nasjonale grupperinger, om de så var finske gjestearbeidere, pakistanske arbeidsinnvandrere eller vietnamesiske flyktninger. Ideen om at det er spesielt vanskelig å integrere «de andre» i en så homogen kultur som vår, har derimot blitt stående som en fast pilar i debatten.

Det er litt rart at denne forestillingen står så sterkt i en debatt som er preget av alt annet enn homogenitet. Der frontene slett ikke står mellom oss og dem, de homogene nordmennene og de fremmede muslimene. De står faktisk ikke der i det hele tatt. Kampen står mellom mange ulike ideologier og politiske grupperinger, med allianser på kryss og tvers. Er det noe den norske islamdebatten viser, er det hvor lite integrert den norske offentligheten kan være. Vi klarer ikke engang å bli enige om hva vi er uenige om, eller hvordan uenighetene kan håndteres.

De harde frontene, sterke følelsene og ufine ordene som kjennetegner debatten, har egentlig ikke så mye å gjøre med islam – eller med religion generelt. Eller innvandring. Den høye temperaturen kan ikke forstås uavhengig av de store spørsmålene diskusjonen krysser over i: nasjonale verdier, immigrasjon, velferd, samfunnssikkerhet, minoriteters rettigheter – og ikke minst ytringsfrihet og grensen for legitime meninger. Denne kompleksiteten bidrar i seg selv til å gjøre debatten kaotisk og posisjonene ofte vanskelige å forstå.

Men islam er heller ikke det eneste temaet som skaper hurlumhei i offentligheten – ta for eksempel Israel–Palestinakonflikten, norsk EU-medlemskap, feminisme, legers reservasjonsrett mot abort, klimaendringer eller fredning av ulv.

Det disse debattene har til felles, er en underliggende tilstand av politisk anomi, en manglende konsensus om spillereglene for politisk debatt og samhandling. Eller om hva spillet handler om, for den saks skyld, og hva som står på spill. Teorien om politisk anomi, som er et produkt av min doktorgradsavhandling, kan bidra til å forklare hvorfor noen debatter drukner i sin kontekst og stagnerer i skyttergraver.[i]

Før jeg sier mer om hva politisk anomi er og hvordan den norske islamdebatten preges av denne tilstanden, skal jeg oppsummere grovt hva som diskuteres. Siden jeg primært har forsket på andre kaosdebatter, støtter jeg meg på andres forskning på posisjonene i denne. Hensikten her er ikke å gi et fullstendig overblikk over debatten, men å skissere noen av hovedsporene og forklare hvorfor den er så ugjennomtrengelig.

Bekymringens historie

Det er litt vanskelig å identifisere et tidspunkt i historien der islamdebatten oppsto, ettersom temaet inngår i mange parallelle debatter. Men for å begynne et sted, kan man i hvert fall si at den har oppstått som et hovedspor i den bredere immigrasjonsdebatten relativt nylig. Immigrasjon har alltid vært et betent tema, men diskursen har endret seg en del over tid.[ii] På 1980- og -90-tallet var arbeidsinnvandringens press mot den norske velferdsstaten det mest sentrale temaet. Noe av det som ble diskutert, var bekymringene for at nordmenn skulle bli utkonkurrert på arbeidsmarkedet, at norsk fagorganisering ville svekkes og at innvandrere kom til landet for å utnytte velferdsgoder. På 90- og 2000-tallet ble disse problemene gjerne identifisert som et resultat av strukturelle internasjonale forhold som globalisering og nyliberalisme. Disse diskursene eksisterer fortsatt, men etter terrorangrepene 11. september 2001 endret hele samfunnsdebatten fokus.

Etter 11. september ble innvandring skrevet inn i en ganske annerledes internasjonal diskurs om vestlige verdier som truet av en ekspansiv politisk islamisme. Denne diskursen handlet ikke om innvandring per se, men den gjorde at innvandring fra muslimske land ble tolket ut fra et nytt sett av bekymringer: Politisk islam ble ansett som en utfordrer til europeisk kultur og vestlige frihetstradisjoner, og muslimer som potensielle terrorister og politiske ekstremister.

I Norge har denne diskursen vært ansett for å være i grenseland for legitime meninger, og dens sterkeste målbærer har vært Fremskrittspartiet.[iii] De andre partiene har stort sett prøvd å unngå spørsmål om immigrasjon og islam, noe som har gitt Frp stor definisjonsmakt i debatten.[iv] Men selv om den islamkritiske diskursen har blitt gradvis mer mainstream, har den hele tiden blitt utfordret fra etablerte liberalistiske og sosialistiske perspektiver. Kort oppsummert anses det fra et klassisk liberalistisk perspektiv som dypt problematisk å stigmatisere hele folkegrupper, og dermed forhåndsdømme uskyldige enkeltindivider. Fra et sosialistisk perspektiv er diskriminering ikke bare moralsk forkastelig, men også et ledd i å skape en ny underklasse, som igjen truer maktbalansen i arbeidslivet. I Norge er disse perspektivene utbredt både på høyre- og venstresiden.

Etter terrorangrepene den 22. juli 2011 har både den bredere immigrasjonsdebatten og den kryssende islamdebatten endret seg en del. Umiddelbart etter angrepene rådet en generell konsensus både blant politikere og i pressen om å roe ned konfliktnivået, noe som førte til at innvandring og islam i en periode ikke ble diskutert.[v] Fra halvåret før angrepene til halvåret etter, ble dekningen av innvandringspolitikk redusert fra en tredjedel av nyhetsstoffet til kun en tiendedel.[vi] Artikler med kritisk vinkling på immigrasjon, som relatert kriminalitet, press på velferdsstaten samt problematiske kulturelle og religiøse praksiser, fikk betydelig mindre plass i mediene. Temaer som høyreekstremisme, kontrajihadisme og rasisme, som mediene tidligere hadde fokusert svært lite på, fikk derimot mye oppmerksomhet.[vii] Fokusendringen gjorde at tidligere internettbaserte islamkritikere fikk slippe til på spalteplass, og at deres perspektiver ble ansett som viktig nyhetsstoff.[viii] Parallelt med denne utviklingen deltok også muslimer i økende grad i debatten, dog ikke for å representere en samlet gruppe: Mens muslimer som kritiserte islam fra et liberalistisk perspektiv ble invitert til å delta, ble sosialt og moralsk konservative muslimer som regel presentert med merkelapper som ekstremister og islamister.[ix]

En vesentlig endring etter 22. juli var at den fiendtlige debattkulturen rundt islamspørsmålet, og dens potensielle konsekvenser, ble etablert som referanseramme.[x] Sentralt i denne diskusjonen sto fundamentale spørsmål om norsk identitet, nasjonal kultur og samfunnsverdier. Før jeg ser nærmere på denne debatten, skal jeg presentere teorien om politisk anomi.

Kaostilstanden

Delte normer – allment aksepterte forventninger til hvordan man skal opptre i bestemte situasjoner – er en forutsetning for samhandling og kommunikasjon. I konfliktsituasjoner blir delte normer spesielt viktige, fordi de gjør det mulig å samarbeide på tvers av konkurrerende interesser og ideologier. Politisk anomi er en kaostilstand som oppstår når det ikke er mulig å etablere en felles aksept for hva slags spilleregler som gjelder, og dermed heller ikke hvilke reaksjoner som er legitime eller illegitime. Belønninger og sanksjoner fremstår dermed som vilkårlige, eller som et uttrykk for maktmisbruk. Når du ikke vet hva du kan forvente av andre, eller hva de forventer av deg, må du bare prøve deg frem. Og når alle prøver seg frem, basert på hver sin logikk, kan hele normsystemet bryte sammen.[xi]

Bokstavelig talt betyr anomi «lovløshet» eller «normløshet». Begrepet ble introdusert til samfunnsvitenskapen av Emile Durkheim, som brukte det til å forklare så forskjellige fenomener som dysfunksjonell arbeidsdeling og selvmord. Anomi ble et sentralt tema innen sosiologien på 1940-tallet, etter at Robert Merton brukte begrepet som årsaksforklaring for kriminalitet og annen «avvikende oppførsel». I løpet av en tjueårsperiode ble begrepet så hipt og kult at forskere brukte det til å forklare alt mulig, med det resultat at diskusjonen om anomi begynte å lide av anomi: Folk hadde så ulike oppfatninger av hva anomi var, at de snakket forbi hverandre og ble ganske sure. Etter hvert begynte forskere å unngå temaet, og i dag hører man knapt om det med mindre man studerer sosiologisk teori eller faghistorie.

Min teori om politisk anomi springer ikke ut av den sosiologiske tradisjonen, men av en empirisk analyse av kampen om Israel–Palestinakonflikten. Det som satte meg på sporet av anomi, var observasjonen av at det høye konfliktnivået rundt dette temaet er selvgenererende: Uansett hva du tar utgangspunkt i, blir det bråk. Alle normer som gir deg grunnlag for forventninger, meninger og krav, avvises av andre som illegitime – på bakgrunn av andre sett av normer.

Islamdebatten er ganske annerledes enn debatten om Israel–Palestinakonflikten, men et sammenliknbart aspekt er måten begge hele tiden stagnerer i skyttergraver på. Dette kan forstås i lys av den belgiske filosofen Chantal Mouffes demokratisyn. Hun går imot liberale teoretikere som hevder at offentligheten er fundert på rasjonell argumentasjon som skal skape legitime beslutninger basert på fellesskapets interesser. Mouffe kontrer med at det ikke finnes noen universelle kriterier for verken sannhet eller legitimitet: Det som avgjør hva som gjelder, er makt. Konsensus kan derfor ikke forstås som en bred, folkelig tilslutning til det beste argumentet, men som et resultat av at meninger som ikke passer inn, har blitt ekskludert.

I et demokratisk samfunn er det riktignok mye som passer inn, ettersom normer for pluralisme gjør det mulig å samarbeide og inngå kompromisser. Poenget her er at det alltid ligger et element av fare i offentlig debatt – en fare for at de normene som gir dine meninger innpass, skal miste legitimitet. Slike normer kan være å representere en anerkjent identitet, som en politisk organisasjon eller en marginalisert gruppe, eller å snakke på bakgrunn av et verdisystem eller en diskurs som offentligheten aksepterer.[xii] Derfor kan kampen om definisjonsmakten bli et spørsmål om å være eller ikke være, i politisk forstand. Idet en motstander ikke bare utfordrer dine meninger, men også dine kilder til legitimitet, blir den en eksistensiell trussel i dette spillet. I slike tilfeller kan du ikke forholde deg til vedkommende som en likeverdig diskusjonspartner, men som en fiende som må beseires.[xiii]

Det er her politisk anomi kommer inn. Merton forklarte anomi som et resultat av misforholdet mellom den egalitære ideologien i samfunnet – den amerikanske drømmen, som lovet at hardt arbeid var nøkkelen til suksess – og en sosial struktur som slett ikke ga folk like muligheter.[xiv] Tilsvarende kan man si at politisk anomi i denne konteksten skyldes et misforhold mellom forventningene folk har til å delta i en demokratisk debatt, og de fiendtlige og usaklige reaksjonene de blir møtt med. Men her handler det ikke om like muligheter – politisk anomi er en relasjonell tilstand som påvirker alle deltakernes handlingsrom. Merton forespeilet fem mulige strategier folk kan velge å håndtere anomi med: å akseptere situasjonen, å dyrke reglene ritualistisk, å tøye spillereglene for egen vinning, å gi opp, eller å yte motstand mot hele systemet. Det er selvsagt ikke et mål at folk skal finne seg i dårlige betingelser, men poenget her er som følger: Når aksept ikke lenger er normen, begynner hele normsystemet å rakne. I politiske debatter betyr dette at sentrale demokratiske normer, som å søke felles forståelse gjennom rasjonell argumentasjon, ikke lenger har noen kraft. Resultatet er at alle føler seg utsatt, og reagerer med «avvikende oppførsel». Og dermed er den onde sirkelen i gang.

Kampen om spillereglene

Jeg vil nå se nærmere på en utbredt motstandsstrategi i islamdebatten: å utfordre rommet for legitime ytringer. Siden den norske islamdebatten er skrevet inn i flere sentrale ideologier, grovt oppsummert som liberalistiske, sosialistiske, islamkritiske og islamistiske perspektiver, fungerer temaet ofte som en proxykonflikt – en symbolsk kamp – om noe langt større: samfunnets sjel. Derfor står det også mye mer på spill enn temaet skulle tilsi.

Siden 22. juli har det pågått en høylytt kamp om hvordan samfunnet skal forholde seg til ekstreme holdninger rundt innvandringsspørsmålet. Det faktum at angrepene var motivert av frykt for innvandring, gjorde at gjerningsmannens diskurs – og ikke minst dens gjenklang i Fremskrittspartiets argumentasjon og utbredelse i sosiale medier – ble oppfattet som en ny samfunnstrussel. Samtidig var det lite enighet om hva trusselen besto i, og hvordan den kunne håndteres. En del av denne debatten var spørsmålet om hvordan islam og innvandring diskuteres – og burde diskuteres – i offentligheten.

I en studie av denne debatten identifiserer medieforskerne Elisabeth Eide, Maria Kjølstad og Anja Naper to overordnede tilnærminger, som de kaller trykkokerdiskursen og ansvarlighetsdiskursen.[xv] Uten at deres studie går inn på politisk anomi, gir den et godt, illustrerende eksempel på denne tilstanden.

Trykkokerdiskursen argumenterer for at alle slags ytringer bør slippe til i media, uansett hvor uakseptable de skulle være. Den legger til grunn at meningsbryting er en forutsetning for et demokratisk samfunn, og at kraften i det beste argumentet vil føre til sannere og bedre konklusjoner. Diskursens bidragsytere hevder derfor at uakseptable argumenter burde «rives fra hverandre» og «debatteres til døde». Flere tolker dessuten angrepene den 22. juli som et angrep på demokratiet, og viser til daværende statsminister Jens Stoltenbergs motsvar om at Norge må skape mer åpenhet og demokrati. På et mer konkret nivå bekymrer diskursen seg over at terroristens verdensbilde i stor grad hadde fått næring av lukkede ekkokamre i sosiale medier, der deltakerne bekrefter hverandres holdninger og ikke trenger å forholde seg til motargumenter. Diskursen kritiserer media for å gi gjerningsmannen rett i at debatten er dominert av en politisk korrekt elite, der kontroversielle meninger blir undertrykket.

Ansvarlighetsdiskursen er grunnleggende uenig i at ekstreme ytringer i offentligheten fører til at de bakenforliggende holdningene blir bekjempet, og hevder at de tvert imot fører til en mer polarisert og hatefull debatt. Ifølge denne diskursen må ytringsfrihet balanseres med et ytringsansvar. I innvandringsdebatten anser den ubegrenset ytringsfrihet som spesielt problematisk, fordi den står i veien for minoriteters rett til å beskyttes mot diskriminering. Ansvarlighetsdiskursen advarer mot at stigmatiserende karakteristikker av minoriteter blir normalisert, fordi det kan korte ned avstanden mellom holdning og handling, og slik bidra til overgrep og vold. Dens forkjempere er også uenige i at islamkritikk ikke slipper til, og hevder snarere tvert imot, at ingen andre religioner eller minoritetsgrupper utsettes for så mye hets.

Artikkelforfatterne presenterer disse to diskursene som, vel, nettopp, diskurser – som systematiske tankesett som deles av en gruppe mennesker. Men de kan like godt forstås som opphav til kolliderende sett av diskursive normer. Forskjellen på disse er at diskurser skaper systematikk og mening i måten folk snakker og handler på, mens normer styrer hvordan de tolker, og hva de forventer, av hva som blir sagt og gjort. Det at flere diskursive normsett er i spill samtidig, betyr altså at en og samme ytring oppfattes på helt forskjellige måter.

Det er ikke så rart at sameksistensen av to så grunnleggende kolliderende normsett bidrar til kaos i offentligheten: De gjør at en lang liste av vanlige ytringer blir tolket både som et trussel mot demokratiet, som en sikkerhetstrussel og som stigmatisering av en allerede utsatt gruppe. Mens de som tenker i trykkokerbaner tolker politisk korrekthet og utestenging av ekstreme holdninger som uttrykk for at demokratiet er i fare, leser ansvarlighetstenkere den økende polariseringen som et tegn på at grunnleggende demokratiske spilleregler er svekket. Mens den første gruppen mener at islamkritikk må diskuteres i offentligheten for å unngå ekkokammereffekten, frykter den andre at akkurat slike ytringer vil normalisere vold og kanskje føre til flere terrorangrep. Mens den første er mest bekymret for å ekskludere «sinte unge menn» og andre politisk ytterliggående, er den andre mer redd for å fremmedgjøre minoriteter, blant annet fordi det kan føre til religiøs radikalisering. Dette vil si at alle som tolker islamdebatten ut ifra enten trykkoker- og ansvarlighetsnormer, vil lese svært mange innlegg med stor uro.

Politisk anomi fører altså til at meningsmotstandere ikke klarer å etablere en felles forståelse for hva de egentlig snakker om, og dermed tolker hverandres ytringer som Fanden leser Bibelen. Men dette er bare begynnelsen på problemet: Det grunnleggende misforholdet mellom trykkoker- og ansvarlighetsnormene gjør at veldig mange ytringer står i et nullsumspill, altså utfordrer hverandres legitimitet. Dermed oppløses den pluralistiske normen som offentligheten bygger på, så det blir kamp om plassen.

Når folk opplever sin egen posisjon som truet, i en sak som er viktig for dem, tøyer de gjerne spillereglene for å forbedre sin maktposisjon. Veldig mye av islamdebatten handler derfor slett ikke om islam, men om tilsynelatende urelaterte ting som enten undergraver eller bygger opp under legitimiteten til en type mening eller en politisk identitet. Men dette løser heller ikke problemet: Ettersom islamdebatten lider av politisk anomi, finnes det heller ikke noen allment aksepterte normer for å avgjøre hva som gjør en ytring legitim eller ikke.

En utbredt forventning er at faktaopplysninger om viktige samfunnsforhold har en klar berettigelse i offentligheten. Men hva som er en faktaopplysning, og hva som er politisk spill, finnes det delte meninger om. Dette gjelder spesielt i diskurser rundt etablerte våpenbegreper, betegnelser med en legitimerende kraft, som på grunn av sin anerkjente overbevisningseffekt også genererer definisjonskamper. Eksempler på våpenbegreper i islamdebatten er islamofobi, antisemittisme, politisk korrekthet, populisme og ekstreme holdninger. Når folk kommuniserer med likesinnede, er det stort sett helt åpenbart hva de mener når de bruker slike begreper. I meningsmotstanderes øyne, derimot, fremstår bruken av våpenbegreper gjerne som skitne triks. Derfor opplever ofte folk som advarer mot for eksempel islamofobi eller politisk korrekthet at de ikke blir tatt på alvor, eller til og med utsatt for trakassering. Dermed føler de seg ekskludert fra samtalen, selv om de står midt i den. Og når de klager på dårlig behandling, blir de beskyldt for å innta en illegitim underdog-posisjon. Og sånn fortsetter den onde sirkelen.

Oppsummerende betraktninger

Kaoset i den norske islamdebatten kan virke overdrevet. Særlig når man tenker på at muslimer utgjør en liten minoritet i Norge, og knapt deltar i debatten selv. Det blir mer forståelig om man tenker på den som en type debatt, heller enn en iboende egenskap ved temaet. Å delta i denne typen debatter føles som å være innelåst i et brennende hamsterhjul: Uansett hvor fort man løper, kommer man ikke videre, og det er smertefullt å stå stille. Som om det ikke er nok å kjempe for sine meninger; man må også kjempe for sin rett til å ytre dem. Og man har ingen våpen med kraft til å vinne. Emile Durkheim var inne på noe da han kalte anomi en tilstand av perpetual unhappiness.

Som tverrfaglig forsker befinner jeg meg ofte i kaosdebatter på tvers av etablerte diskurser og normsystemer. Derfor kan jeg godt se for meg at også denne artikkelen vil bli vranglest og oppfattet som truende. Jeg sidestiller jo islamofobi med politisk korrekthet! Er det ikke dét som er relativisme? Men nei – det er det ikke. Denne artikkelen utfordrer normen for å forstå legitimitet i politiske debatter, og det er noe helt annet. Poenget med å anerkjenne andres posisjoner, og forstå hvor de kommer fra, er at de da blir lettere å forholde seg til. Når man skjønner hvor kampen står, blir meningsmotstandere mindre farlige. Så kan debatten fortsette – det er dét offentligheten er til for.

Artikkelen ble publisert i Samtiden (01/2017) og Morgenbladet.no (13.3.2017)

Referanser

Andersson, Mette. 2012. «The debate about multicultural Norway before and after 22. July 2011.» Identities: Global Studies in Culture and Power 19 (4):418–427.

Bangstad, Sindre. 2013. «Inclusion and exclusion in the mediated public sphere: the case of Norway and its Muslims». Social Anthropology/Anthropologie Sociale 21 (3):356– 370.

Beyer, Audun, og Tine Ustad Figenschou. 2014. «The Limits of the Debate: How the Oslo Terror Shook the Norwegian Immigration Debate». The International Journal of Press/Politics 19 (4):430–452.

Brochmann, Grete, og Anniken Hagelund. 2011. «Migrants in the Scandinavian Welfare State: The Emergence of a Social Policy Problem». Nordic Journal of Migration Research 1 (1): 13–24.

Eide, Elisabeth, Maria Kjølstad, og Anja Naper. 2013. «After the 22. July terror in Norway: Media debates on freedom of expression and multiculturalism». Nordic Journal of Migration Research 3 (4):187–196.

Jupskås, Anders R. 2013. «The Progress Party: A Fairly Integrated Part of the Norwegian Party System». I Exposing the Demagogues: Right-Wing and National Populist Parties in Europe, ed. Karsten Grabow and Florian Hartleb, 205–236. Brussels, Belgium: Centre for European Studies.

Merton, Robert K. 1938. Social structure and anomie. Indianapolis: Bobbs-Merill.

Mouffe, Chantal. 1999. «Deliberative Democracy or Agonistic Pluralism?». Social Research 66 (3):745–58.

Sletteland, Anja. 2016. The battle over the Israel–Palestine conflict: A study of international political anomie. Ph.d.-avhandling. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Samfunnsvitenskapelig fakultet, Universitetet i Oslo.

Sluttnoter

[i] Sletteland (2016)

[ii] Brochmann og Hagelund (2011)

[iii] Figenschou og Beyer (2014)

[iv] Jupskås (2013)

[v] Andersson (2012)

[vi] Figenschou og Beyer (2014)

[vii] Bangstad (2013), Figenschou og Beyer (2014)

[viii] Figenschou og Beyer (2014)

[ix] Bangstad (2013), Andersson (2012).

[x] Eide, Kjølstad og Naper (2013)

[xi] Sletteland (2016)

[xii] Sletteland (2016)

[xiii] Mouffe (1999)

[xiv] Merton (1938)

[xv] Eide, Kjølstad og Naper (2013)

Hatefulle ytringer

Politisk hat er ikke irrasjonelt.

nettroll

Et sentralt spørsmål i medienes femårsmarkering av 22. juli var hvordan samfunnsdebatten har endret seg. Mange uttrykte bekymring for spredningen av det politiske hatet som lå til grunn for terrorhandlingen: Forestillingen om at Islam truer vår kultur, og at sosialdemokrater og venstreintellektuelle har bidratt til å sette nasjonen i fare.

Siden 22. juli har den norske offentligheten fungert som et laboratorium for å teste ulike teorier om hvordan politisk hat kan bekjempes.

En teori var at såkalte nettroll ville sprekke i solen, og at høyreekstreme meninger derfor måtte inviteres inn i offentligheten. Denne teorien ble raskt motbevist: Resultatet var slett ikke at de mistet legitimitet, men at de fikk større utbredelse. En annen teori var derfor at ordskiftet måtte reguleres mer, og hatefulle ytringer sensureres bort. Men da kommentarfeltene i flere nettaviser ble stengt, flyttet debattene seg bare inn i lukkede ekkokamre på Facebook. En tredje teori, som står sterkt for tiden, er at den høyreekstreme diskursen ikke har blitt konfrontert nok, så vrangforestillinger får leve videre.

Siden det har vist seg å være risikabelt å bruke offentligheten som laboratorium, kan det være lurt å tenke seg om.

Politisk hat er ikke noe som bare kjennetegner den populistiske høyresiden, men noe helt universelt. Såkalte ”hatefulle ytringer” som angriper personer eller grupper basert på for eksempel etnisk, religiøs eller politisk tilhørighet, er heller ikke irrasjonelle, men målrettede handlinger som springer ut av en opplevd trussel.

Denne trusselen er faktisk ganske reell, tatt i betraktning at politiske kamper utspilles langs to akser. Den ene er den politiske fronten i ideologiske konflikter – som Islam mot Vesten, kapitalismen mot kommunismen, arbeid mot kapital, eller frihet mot tvang. Når folk deltar i ideologiske kamper handler det ikke primært om å overbevise en motstander, men om å oppnå hegemoni, for å samle støtte i befokningen og få staten til å opptre på deres vegne. Derfor må de samtidig bekjempe ideologiske motstandere som arbeider for en annen politisk front.

En sentral drivkraft bak politisk hat er følelsen av å bli ekskludert fra en debatt som i høyeste grad angår deg. Denne følelsen oppstår når diskursen er sentrert rundt en politisk front som delegitimerer dine meninger, din identitet og det du oppfatter som sann og relevant kunnskap.

I debatten etter 22. juli har det ikke vært én hegemonisk diskurs – både tilhengere og kritikere av Eurabia-tesen har hatt sterk gjennomslagskraft. Siden begge oppfatter den andre diskursen som dominerende, er det mye hat på begge sider.

Selve ideen om at hatefulle ytringer er noe som skal bekjempes er dypt problematisk.

For det første gjør den at folk overser sin egen rolle i å bidra til et hatefullt ordskifte. Når man konfronterer høyreekstremt hat ut ifra en venstresidediskurs, bekrefter man motstandernes frykt for å bli ekskludert.

For det andre åpner den en maktkamp om hvem som får definere hvilken diskurs som hatefull, og dermed illegitim. Det er ikke gitt hvem som vinner den kampen. I USA, for eksempel, har deler av pro-Israelsiden fått stort gjennomslag for å definere pro-Palestinske diskurser som ”hate speech”, inkludert argumenter som er helt vanlige i Norge.

Løsningen er heller, som Don Draper i TV-serien Mad Men sa det så treffende: ”If you don’t like what they’re saying, change the conversation.” Bare gjennom å tilby alternative forklaringer på folks bekymringer – som kaoset i Midtøsten, den økende terrortrusselen og økonomiske og sosiale endringer – kan folk få noe annet å tro på.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 3.8.2016.

Skyggeøkonomien

Panama-papirene viser hvor farlig det nyliberalistiske systemet er.

 

Panama-720x480-720x480

Da Panama-papirene ble offentliggjort i april, så jeg for meg at dokumentlekkasjen ville få en av to mulige konsekvenser. Enten ville hele greien blåse over raskt, og verdens skattesnytere og narkobaroner få fortsette sin lysskye virksomhet i fred. Ellers ville den bli en skikkelig gamechanger i norsk og internasjonal politikk, som kunne endre handlingsrommet radikalt for både finansnæringen og sikkerhetspolitikken. To måneder etterpå er jeg både litt lettet og ganske skuffet over at jeg tok feil.

Heldigvis blåste ikke skandalen over. OECD reagerte raskt med å intensivere sitt arbeid mot skatteparadiser. Flere statsledere havnet i trøbbel på hjemmebane. I Norge bidro Panama-papirene til å utvide debatten om skattereform, og Oljefondets investeringer i skatteparadiser har mistet legitimitet.

Likevel har debatten vært skuffende tam. Det jeg har savnet, er faktisk mer frykt. Skatteparadiser er en del av en større struktur, den globale skyggeøkonomien, som også inkluderer lovverk og selskapsformer som gjør økonomisk hemmelighold mulig. Denne strukturen blir sjelden diskutert som en sikkerhetspolitisk utfordring. Men hvis det er noe vi burde ta inn over oss etter Panama-skandalen, er det at skyggeøkonomien gjør verden til et farlig sted.

Finanskrisen i 2007 var til dels et resultat av manglende innsyn. Hemmeligholdet gjorde det mulig for finansselskaper å utføre risikable transaksjoner på vegne av andre – uten å risikere noe selv. Da boblen sprakk, gikk 5 millioner arbeidsplasser tapt i Europa. Resultatet har vært at klasseskillene har økt, og dermed også mistilliten mellom folk, mellom land og til politiske ledere. Denne mistilliten har også bidratt til høyre-ekstremismens frammarsj i Europa, og alt det som følger med.

Etter Panama-lekkasjen har det ofte blitt nevnt at advokatselskapet Mossack Fonseca samarbeidet med personer som har bidratt til å spre atomvåpenteknologi til Nord-Korea og Iran, med en mistenkt våpensmugler i Sør-Afrika, med terrorfinansieringsmistenkte, med mafiaklaner og flere kjente narkosmuglere. På kundelisten sto også tre selskaper som bidro til å smøre Assad-regimets krigsmaskineri.

Disse faktorene har likevel ikke blitt noe mer enn anekdoter i debatten om skatteparadis. Men det de vitner om, er at det nyliberale politiske systemet som har muliggjort skyggeøkonomien er i krise. Dette systemet tjener kun kortsiktige interesser, og truer både demokrati og stabilitet i det lange løp. Panamaskandalen har gitt innsikt i et enormt problemkompleks, der både problemene og de politiske løsningene fører samme sted. Den nyliberale politikken som har dominert Europa og lagt press på Norge i flere tiår har ikke bare bidratt til å gjøre verden farligere, den har også gjort oss mindre frie.

Som svar på flyktningstrømmen fra Syria har Europa begynt å gå tilbake til stengte interne grenser. Terrortrusselen har blitt besvart med begrensninger på ytringsfrihet, masseovervåkning og bevæpning av politi. Som svar på finanskrisen har EU har valgt en omfattende innstrammingspolitikk, så vanlige folks levebrød og tilgang til nødvendige velferdstjenester står i fare.

Det er selvsagt bra om Panama-skandalen fører til at Norge trekker Oljefondet ut av skatteparadiser. Men kampen mot skatteparadiser bør ikke handle om å ha rene hender. Det bør handle om hvordan vi kan utvikle et nytt økonomisk og sikkerhetspolitisk internasjonalt regime som kan gjøre verden tryggere og mer rettferdig.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 6. juni 2016.

 

 

Apartheids-ABC

Israeli Apartheid Week har blitt en årlig øvelse i å holde seg for ørene.

illustrasjonsbilde misforståelse

Israeli Apartheid Week (IAW) ble nylig markert i Norge for fjerde år på rad, og ble stort sett møtt med et stort snork fra media. En av få reaksjoner kom fra Israels ambassadør Rafael Schutz, som sendte en offisiell klage til Klassekampens redaktør etter at avisen trykket en annonse for IAW. Klagen rettet seg ikke mot arrangørene, men til Bjørgulv Braanen, for å gi et talerør til ”kamuflert antisemittisme” og en ”hatkampanje” mot Israel. I klagebrevet, som ble spredt gjennom en sponset annonse på Facebook, skriver Schutz at hensikten med IAW er å nekte det jødiske folket retten til å leve fritt og beskyttet i sin egen stat.

Braanen har ikke svart på brevet, og arrangørene av IAW har heller ikke svart på tiltalen. Men hvis det skal være noe poeng i å organisere IAW år etter år, burde arrangørene i det minste ha som mål å bli forstått, og mediene være rustet til å håndtere rabalderet.

Når ulike miljøer bruker begrepet ”israelsk apartheid”, snakker de om helt forskjellige ting. Det finnes nemlig ingen avklarte definisjoner av begrepet apartheid eller hvilket territorium Israel refererer til.

På pro-Palestinasiden er det ganske stor uenighet om hvorvidt ”apartheid” er en treffende diagnose og et strategisk nyttig begrep. De som bruker dette begrepet, tar utgangspunkt i at det er en empirisk korrekt beskrivelse av situasjonen. Apartheid regnes som en av Israels metoder for å ta makt over området, og refererer til praksiser som forfordeler jøder på bekostning av palestinere. I denne konteksten defineres Israel som alle områdene Israel kontrollerer, noe som inkluderer den militærokkuperte Vestbredden og ”utendørsfengselet” Gaza.

På pro-Israelsiden fremstår denne fremstillingen av Israel som helt absurd, men noen stiller seg mer åpne for kritikken enn andre. Liberale sionister er også imot okkupasjonen, men de anser den som legitim og nødvendig inntil en fredsavtale er signert. Deres største frykt er at tostatsløsningen skal kollapse, så Israel må ta ansvar for Vestbredden. Da vil jødene etter hvert vil komme i mindretall, og Israel bli stilt overfor valget om å bli en flernasjonal stat eller en jødisk apartheidstat. Apartheid defineres her som et mindretallsstyre som systematisk diskriminerer majoriteten. Liberale sionister går ikke med på at apartheidbegrepet er passende for dagens situasjon. De trekker et klart skille mellom Israel og de okkuperte områdene, og viser til at jøder og arabere innenfor Israels grenser har like politiske og juridiske rettigheter.

Konservative sionister leser både pro-palestinske og liberalsionistiske utsagn om israelsk apartheid med stor mistenksomhet. Denne gruppen definerer apartheid som et styresett motsatt av demokrati, preget av segregasjon og ulike rettigheter. De tolker Israel ut ifra en regional kontekst, der nabolandene er langt mindre demokratiske. I denne geografiske konteksten er det dessuten den jødiske staten som utgjør en sårbar minoritet. Israel defineres her som de bittesmå områdene der jødene har selvstyre, inkludert bosettingene. Israels kontroll over sikkerheten i palestinske områder handler her utelukkende om selvforsvar.

Den israelske ambassadørens klagebrev til Klassekampen illustrerer hvordan mange sionister tolker Israeli Apartheid Week: Som et uttrykk for fordekt jødehat. Heldigvis tar de feil. De fleste deltakerne på IAW drives av solidaritet med palestinere og motstand mot apartheid, og ikke av hat mot jøder. Pro-palestinasiden gjør seg selv en bjørnetjeneste når de ikke går ambassadør Schutz’ tolkningsamme i møte. Frykten for europeisk jødehat er nemlig en sentral drivkraft bak høyredreiningen i israelsk politikk, noe som virkelig skader palestinernes sak.

 

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 6. april 2016.

Politikkens seier

Tunisisk dialogkvartett

Tunisia viser at militærinvasjoner ikke er eneste alternativ.

– Det er jo en fare for at dette er en pris som kommer til å bli registrert som en god pris, men som ikke vekker noe særlig begeistring eller debatt, var PRIO-direktør Kristian Berg Harpvikens kommentar til at årets Nobels fredspris gikk til den tunisiske dialogkvartetten. Om han får rett, vil tiden vise, men mye tyder på det. Det er nemlig fryktelig lite snakk om ting som faktisk funker i spørsmål om internasjonal sikkerhet.

Selv om mange advarte mot at invasjonene i Afghanistan, Irak, Libya og Syria ville skape kaos og føre til ytterligere radikalisering, var det få alternativer som sto på blokken. Så vestlige makter valgte å invadere, og resultatet var enda større kaos og mer radikalisering enn noen hadde forestilt seg. I dag er store deler av Midtøsten preget av anomi, en situasjon verre enn tyranni. Det er en tilstand der det ikke finnes noe samfunn – bare individer og deres familier, for å låne Maggie Thatchers berømte sitat. Anomi er en unntakstilstand der ingenting fungerer. Samfunn helt avhengig av tillit, solidaritet og normer. Det er få ting som er så vanskelig som å bygge opp en samfunnsorden når den først har brutt sammen. Om de vestlige invasjonsmaktene hadde innsett hvor farlig anomi er, ville de kanskje vurdert andre virkemidler enn å helle bensin på bålet.

Det er derfor det er så viktig at fredsprisen brukes til å sette søkelyset på alternative modeller for å erstatte diktatur med demokrati og etablere orden når kaos truer. Selv om Tunisia har en lang vei å gå, har det internasjonale samfunnet mye å lære av deres strategier.

Da den tunisiske grønnsakhandleren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv i protest i 2010, bidro han til å starte en folkebevegelse mot autoritære ledere og økonomisk vanstyre i Midtøsten og Nord-Afrika. Fem år senere er det bare Tunisia som har fått utbytte av den arabiske våren. Men det har ikke vært enkelt. I 2013 sto demokratiseringsprosessen i fare for å bryte sammen, og Tunisia sto på randen av borgerkrig. Den tunisiske kvartetten, som består av fagbevegelsen, arbeidsgiverne, menneskerettighetsaktivister og jurister, ble opprettet for å hindre at Tunisia skulle henfalle til den type kaos vi i dag ser i Syria og Libya. Kvartetten la til rette for dialog mellom folket, politiske partier og myndighetene, og bidro til å etablere et konstitusjonelt styresett med universelle rettigheter som er forankret i de brede lag av befolkningen.

I Nobelkomiteens innstilling til årets fredspris hevdes det at utviklingen i Tunisia er unik fordi den viser at islamistiske og sekulære bevegelser kan samarbeide for landets beste, og at sivilsamfunnets institusjoner kan spille en avgjørende rolle i demokratiseringsprosesser. Kvartetten skal ha all ære for arbeidet de har gjort, og alt de har oppnådd. Men så lenge denne modellen anses som unik for Tunisia, er det vanskelig å trekke generelle lærdommer av den. Det er for eksempel den den samme modellen som har løftet Indonesia ut av anomi: Koalisjonsbygging på tvers av religiøse og etniske skillelinjer, med sterk forankring i sivilsamfunnet. Etter at det politiske systemet kollapset i 1998, slet Indonesia med sosial uro og verdens største terrorismeproblem i flere år. Selv om overgangen til demokrati ikke har gått knirkefritt, er Indonesia i dag et stabilt samfunn med en gryende økonomi.

Årets Nobelpris burde vekke stor begeistring fordi den viser at det finnes et alternativ til militære intervensjoner. Tunisia har vist oss at politiske løsninger og sterke sivilsamfunn har langt større potensial for å skape stabilitet og orden. Det vi burde diskutere nå, er hva vi kan lære av denne erfaringen.

Teksten sto på trykk i Klassekampen den 7.12.2015

Foto: FETHI BELAID / Afp

– Storbritannia kan igjen vise vei

«Yes, we can!» er slagordet som har runget fra Latin-Amerika til USA og Europa. Men hva er det egentlig vi kan? Det avhenger av hvordan vi konstruerer gruppen «vi», sier den anerkjente filosofen Chantal Mouffe.

Chantal Mouffe. Foto: Anja Sletteland.

Chantal Mouffe. Foto: Anja Sletteland.

Mouffe er spesielt kjent som en av forfatterne bak den innflytelsesrike boken Hegemony and socialist strategy, som hun skrev sammen med sin nå avdøde ektemann Ernesto Laclau.[i] Under hennes siste besøk i Oslo spurte jeg henne om hvordan venstrepopulisme kan utfordre nyliberalismen i Europa.

– Når jeg snakker om populisme, bygger jeg på Ernesto Laclaus tilnærming, der populisme forstås som en politisk logikk. Populisme handler om å etablere en motsetning mellom «folket» og «eliten»; det er rett og slett en måte å skape en politisk front. Det har ikke noe bestemt innhold. Som Ernesto sa, «Mao var populist, men det var Hitler også». Denne logikken bygger på et element av teorien vi utviklet i Hegemony and socialist strategy, som Podemos har hentet mye inspirasjon fra – ideen om at politiske identiteter ikke er gitte, men diskursivt konstruerte. Politikk handler i stor grad om identitetsbygging, om strategier for å utforme et folk. Dette forklarer hvorfor «folket» kan konstrueres på svært ulike måter.

 – Så hvorfor assosieres populisme vanligvis med høyresiden?

– Jeg kan tenke meg to grunner. Den første handler om at venstresiden i lang tid ikke har anerkjent hvilken betydning affekt, eller det jeg kaller passions, spiller i politikken, mens høyresiden har gjort det. Affekt er en sentral komponent i konstruksjonen av «oss» og «dem». Høyrepopulisme handler om å fremstille innvandrere som «dem» i den politiske fronten. Men «folket» kan også konstrueres på venstresidens premisser – på en måte som inkluderer innvandrere, og der «eliten» utgjøres av nyliberale krefter. Den andre grunnen handler om noe jeg har funnet i min egen forskning på utviklingen av høyrepopulisme i Europa. Jeg prøvde å forstå årsaken bak denne utviklingen, og kom frem til at det var en konsekvens av det jeg kaller et «konsensus rundt sentrum» som har blitt etablert mellom sentrum-høyre og sentrum-venstre. Det er nesten ingen forskjell på deres politikk, siden begge sider aksepterer ideen om at det ikke finnes noe alternativ til nyliberalismen. De eneste partiene som tilsynelatende tilbyr et alternativ – noe jeg selvfølgelig ikke ser som et reelt alternativ – er høyrepopulistiske partier som hevder de tilbyr folk retten til å velge.

 – Hvordan kan venstresiden utfordre høyrepopulisme?

– Da jeg skrev On the political, som nettopp har blitt oversatt til norsk, argumenterte jeg for at høyrepopulisme kan bekjempes ved å omdefinere skillet mellom venstresiden og høyresiden.[ii] Det ville ha krevd at de sosialdemokratiske partiene i Europa forlot konsensusen rundt sentrum. Men etter finanskrisen i 2008 inntok jeg en annen posisjon, som jeg beskriver i min siste bok, Agonistics: Thinking the world politically.[iii] Jeg begynte å innse at det var for optimistisk å tro at de eksisterende sosialdemokratiske partiene ville endre linje. I 2008 kunne de ha grepet øyeblikket. For første gang på flere tiår hadde ideen om at anglosaksisk kapitalisme er løsningen, begynt å slå sprekker.

– Tenker du at slike øyeblikk er avgjørende for å skape endring?

– Det øyeblikket var viktig fordi folk igjen begynte å anse statens rolle som viktig. Så det skapte en åpning. Men det som skjedde, var at statene kun grep inn for å redde bankene. Europeiske sosialdemokratiske partier kunne ha gått inn for å omfordele ressurser, som i Franklin Roosevelts New Deal. I stedet aksepterte de ideen om at innstrammingspolitikk var løsningen.

 – Hvilke andre åpninger kan du se?

– Vi lever i økende grad i samfunn der det eksisterer noe som kan kalles en «populistisk situasjon». En konsekvens av den nyliberale formen for kapitalisme er at det har utviklet seg et slags oligarki. Jeg vet ikke om dette er også er tilfelle i Norge, men som Thomas Pikettys forskning viser, har det oppstått en polarisering mellom en svært liten, svært rik del av befolkningen, og en middelklasse som blir stadig mer proletarisert.[iv] Denne situasjonen er lik situasjonen i Latin-Amerika for, la oss si, ti år siden. Det som skjedde i Latin-Amerika var at venstreorienterte nasjonalpopulistiske regjeringer begynte å stille spørsmål ved nyliberalismen og forsvare folkesuverenitet. Dette er veldig interessant. På en måte kan vi si at vi i dag er vitne til en slags latinamerikanisering av Europa: En økende polarisering mellom arbeider- og middelklassen versus eliten.

 – Er det bra?

– Det er konsekvensen av dette som er interessant – at vi nå kan begynne å se for oss hvordan en ny folkebevegelse etableres. Før utviklingen av dagens nyliberale kapitalistiske modell, under den tradisjonelle sosialdemokratiske modellen, var det primært arbeiderne som ble påvirket av dens konsekvenser. Det var en sterk arbeiderklasse, og det var dem de sosialdemokratiske partiene representerte. Denne modellen eksisterer ikke lenger, fordi arbeiderklassen har blitt mye mer sammensatt. I dag påvirkes også mange mennesker som ikke jobber for kapitalister, altså middelklassen, av privatisering og annen nyliberal politikk. Derfor har mobiliseringsgrunnlaget av folk som potensielt kan identifisere seg med venstresiden blitt utvidet. Som vi sa allerede i Hegemony and socialist strategy, bør ikke venstresiden rette seg mot en bestemt klasse. På det tidspunktet var argumentet vårt at kravene som ble fremmet av nye sosiale bevegelser, som feminismen, også måtte tas med i betraktningen. Dette er selvfølgelig fortsatt tilfellet, men nå har vi beveget oss inn i en annen situasjon. Derfor har jeg konkludert at det er nødvendig å bygge en ny politisk front, og at den beste måten å bekjempe høyrepopulisme på, er gjennom å utvikle et venstrepopulistisk alternativ.

 – Hvordan kan denne nye folkebevegelse skapes?

– Noe av det jeg synes er interessant med Podemos i Spania, er at de ønsker å overbevise folk som har pleid å stemme på høyresiden, og de som aldri har stemt, til å stemme på dem i stedet. De vil ikke bli forstått ut ifra den tradisjonelle venstre-høyreaksen. Selvfølgelig har de et venstreorientert prosjekt, men de ønsker å utvikle et prosjekt som kan samle mange mennesker. Tradisjonelt har ytterste venstre pleid å tenke at de burde bli mer radikale. De har ikke vært så opptatt av hvordan de kan vinne folk over.

– Det som skjer i Storbritannia nå er også svært viktig. Jeg ser Jeremy Corbyns seier i Labour-valget som veldig lovende. Det kommer til å bli en skikkelig kamp, for de parlamentariske partiene vil gjøre absolutt alt de kan for å ødelegge for ham. Men det som er interessant er at han har skapt sånn entusiasme, selv blant folk som aldri har vært interessert i politikk. Plutselig har Corbyn presentert noe de kan identifisere seg med. Velgergruppene har virkelig forandret seg.

 – Tror du dette kan ha innvirkninger på Europa generelt, slik som Tony Blairs Tredje vei påvirket de sosialdemokratiske partiene i Skandinavia?

– Ja! Absolutt. Storbritannias arbeiderparti har alltid hatt en viktig innflytelse på venstresiden i Europa. Labour var det første partiet til å etablere en velferdsstat. Tenk på det tradisjonelle sosialdemokratiet – det var Labours modell etter 1945. Dette var den første perioden med virkelig progressiv, omfordelende sosialdemokratisk politikk, og dette har selvfølgelig påvirket Europa. Den andre fasen, Blairism eller den Tredje vei, ble også født i Storbritannia. Fra dette øyeblikket ble sosialdemokratiet omdannet til sosialliberalisme. Nå håper jeg vi begynner å se en tredje fase. Den linjen som Corbyn og menneskene rundt ham er i ferd med å utvikle, er en form for venstrepopulisme.

 – Hva er det som utgjør «folket» i Corbyns politiske front?

– Hans prosjekt representerer et veldig tydelig brudd med innstrammingspolitikken til nyliberale institusjoner. Argumentet mot Corbyn er at britene egentlig ikke ønsker dette. De som hevder det, påstår at Labour tapte forrige valg fordi Ed Miliband gikk for langt til venstre, og at de derfor trenger å gå tilbake mot høyre. Jeg tror dette er helt feil. Hvis de bare tenker på de som hittil har stemt, så ja, sannsynligvis. Men David Cameron ble valgt med et absolutt flertall blant kun 25 prosent av velgerne. Det er veldig mange som rett og slett ikke stemmer. Corbyns oppgave er å tilby folk et prosjekt som de kan identifisere seg med, og skape en kollektiv vilje rundt dette prosjektet. Hvis han er i stand til å gjøre det, tror jeg han kan mobilisere nye velgere og vinne neste valg. Jeg tror folk rundt Corbyn også er klar over det.

– Denne måten å appellere til folk på, er det vi kalte «etablering av hegemoni» i Hegemony and socialist strategy. I denne forstand har strategiene til Podemos og Labour mye til felles. Men hvis det fungerer, har Corbyns prosjekt noen fordeler i forhold til Podemos, fordi det vil bety en transformasjon fra innsiden av partiet. Det er en stor forskjell. Corbyn har også støtte fra fagforeningene, mens Podemos ikke har noen forbindelse til fagforeningene.

 – Du har større tro på transformative prosjekter som kommer innenfra de etablerte institusjonene?

– Vel, det er et interessant spørsmål. Jeg gjorde et intervju med finsk TV hvor vi diskuterte akkurat dette. Jeg sa at jeg ikke så noe håp for at Det franske Sosialistpartiet (PS) eller Det spanske sosialistiske arbeiderpartiet (PSOE) vil transformere seg selv. Journalisten som intervjuet meg spurte «hva med Storbritannia?» Mitt svar var at Storbritannia er annerledes. På grunn av det britiske valgsystemet kan jeg ikke se for meg at noen viktig politisk endring vil kunne skje uten Labour. På dette tidspunktet ble Miliband faktisk kritisert for å være populistisk, som er nettopp det jeg synes er bra med ham. Så jeg svarte at jeg ikke ville utelukke muligheten for at Labour kan transformere seg selv. Faktisk tror jeg det er det som er i ferd med å skje. Men jeg tror det er et unntak i europeisk sammenheng.

 – En annen forskjell fra Spania er at landet står i en stor økonomisk krise. Tror du det er lettere eller vanskeligere å produsere radikal endring på grunnlag av en krise?

– Det vil avhenge av konteksten og landet. Jeg tror en krise kan åpne en mulighet, som vi så i 2008. Men jeg tror ikke en krise nødvendigvis hjelper for å fremme en venstreorientert, radikal løsning. Faktisk viser historien at kriser har en tendens til å føre til mer høyrevridd politikk. Så kriser kan åpne muligheter, men måten de blir utnyttet avhenger av politiske krefter. Det er ikke sånn at «jo flere kriser, jo bedre for venstresiden». Nei.

 – Hva synes du om det som skjedde i Hellas i sommer, da flertallet stemte imot å akseptere Troikaens lånevilkår? Jeg tror det var mye håp om at folkeavstemningen ville føre til en radikal endring, og så skjedde det ingenting.

– Ja, ingenting skjedde, og det hadde noe å gjøre med det europeiske kuppet mot Syriza-regjeringen. Det den greske krisen viser, er at et relativt lite land som Hellas ikke kommer til å være i stand til å bekjempe nyliberalismen på egenhånd. Det vi trenger å gjøre, er å bygge en ny, europeisk venstrepopulistiske bevegelse. Hvis vi hadde venstreorienterte partier ved makten i mange land, kunne ting blitt annerledes. Igjen, hvis noe skjedde i Storbritannia… Britene kunne vist at det finnes et alternativ til innstrammingspolitikk.

Chantal Mouffe (f. 1943) er belgisk politisk filosof og aktivist, og professor ved University of Westminster i London. Hun er spesielt kjent for sin kritikk av deliberativt demokrati og tradisjonell marxisme, og teoriene hennes er en sentral inspirasjonskilde for det spanske partiet Podemos.

Teksten stod på trykk i Manifest Tidsskrift den 4. oktober 2015.

Referanser:
[i] Laclau, Ernesto, and Chantal Mouffe. 2001/1985. Hegemony and socialist strategy: towards a radical democratic politics. Verso Books.
[ii] Mouffe, Chantal. 2005. On the Political. Taylor & Francis.
Mouffe, Chantal. 2015. Om det politiske. Cappelen Damm.
[iii] Mouffe, Chantal. 2013. Agonistics: Thinking The World Politically. Verso Books.
[iv] Piketty, Thomas. 2014. Capital in the Twenty-First Century. Harvard University Press.

Hvordan overbevise Israel

bar i jerusalem-kopi

Det internasjonale presset for en tostatsløsning ville vært mer effektivt om det tok Israels bekymringer på alvor.

– Etter atomavtalen med Iran er signert, kommer presset på Israel til å øke, sa utenriksminister Børge Brende til Israels statsminister Benjamin Netanyahu i sommer.[i] Hele det internasjonale samfunnet synes å være enige om det som skal til for at den palestinske staten skal bli en realitet, er å legge press på Israel.

Gjennom å anerkjenne Palestina som stat, har FNs generalforsamling åpnet flere juridiske kanaler for å straffeforfølge Israel. EU presser Israel gjennom å boikotte bosetningsprodukter og å trekke ut investeringer fra okkuperte områder. USA gjør det gjennom å lokke og true partene tilbake til forhandlingsbordet.

På tross av det økende presset har den israelske oppslutningen om tostatsløsningen sunket dramatisk de siste par årene. Hva er det som gjør at presset ikke fungerer?

Det handler ikke om tostatsløsningen

I Norge ville mange trolig blitt overrasket om de leste meningsmålinger fra Israel og Palestina. Her er det vanlig å bare anta at palestinere flest ønsker en egen stat, mens israelerne ønsker å beholde territoriet for seg selv. Men dette bildet har i liten grad rot i virkeligheten, og viser heller ingen forståelse for hva som står på spill for Israel.

Det har lenge vært større oppslutning for en tostatsløsning blant israelere enn blant palestinere. Fra 2004 til 2013 økte israelernes støtte til en tostatsløsning fra 64 prosent til 74 prosent. I samme periode sank palestinernes støtte fra 54 prosent til 47 prosent. Etter den siste krigen i Gaza har den israelske støtten til en tostatsløsning sunket betydelig, og lå på knappe 51 prosent sommeren 2015, på samme nivå som palestinerne på den tiden.[ii]

Selv om israelernes støtte til å opprette en egen palestinsk stat har sunket de siste to årene, er det viktig å anerkjenne at den lenge har vært utbredt. Det viser nemlig at det ikke er dette israelere trenger å overbevises om. Hvor mange som ønsker en tostatsløsning er heller ikke så viktig, for det tallet varierer med hvilke alternativer som virker troverdige i øyeblikket. Det interessante spørsmålet er hva det er som gjør israelerne skeptiske, for det er det som må endres.

Det handler om tillit

Selv om hele 74 prosent av israelerne støttet en tostatsløsning før fredsforhandlingene begynte i 2013, var det kun 36 prosent som trodde det var mulig å komme i mål med en avtale.[iii] Dette paradokset kan forklares av en Zogby-undersøkelse fra 2012, som viste at 78 prosent av israelerne var overbevist om at palestinerne ikke aksepterer jødisk selvbestemmelse.[iv]

For majoriteten av israelske jøder handler ikke en tostatsløsning om å gi palestinerne en egen stat – det handler om sikre Israels fremtid som jødisk stat. Jødene har smertefullt fått erfare at det å være minoritet i eget land kan bety at deres individuelle og kollektive rettigheter plutselig kan bli tatt fra dem. Traumet fra Holocaust har gjort at mange jøder, både i Israel og andre steder, er opptatt av å opprettholde en jødisk majoritetsstat med et sterkt militærforsvar dedikert til å beskytte sitt eget folk. Så når flertallet israelere ønsker en tostatsløsning, er det fordi de ønsker å ”kvitte seg” med områder med stor arabisk befolkning, fordi de truer et stabilt jødisk flertall i staten Israel.

Det som gjør israelerne skeptiske til en tostatsløsning, er at de ikke tror på at det finnes en partner for fred på den andre siden. Mange anser palestinernes krav om at flyktningene fra krigen i 1948 og deres etterkommere skal få returnere til Israel som et bevis på at de egentlig ønsker å undergrave den jødiske majoriteten. Andre ”bevis” er meningsmålinger som viser større folkelig oppslutning om å yte motstand enn å gå inn for forsoning. Den aggressive retorikken fra palestinske ledere, og ikke minst terrorhandlinger og raketter fra Gaza, har også gjort sitt for å undergrave israelernes tillit til at den andre siden egentlig ønsker fred. Dessuten blir palestinernes oppfordringer til koordinert boikott av Israel og internasjonalisering av konflikten gjennom FN oppfattet som et brudd på Oslo-avtalen, som sa at partene skulle finne løsningen sammen.

Nå handler denne artikkelen om Israel, men for ordens skyld: Den samme skepsisen er utbredt på den palestinske siden, der 60 prosent trodde før fredsforhandlingene i 2013 at Israels mål var å ta over hele territoriet og kaste ut araberne.[v] Palestinerne har nok av grunner til å mistro Israels intensjoner, i lys av intensivert utbygging av bosetninger på Vestbredden og den generelle undertrykkelsen palestinerne blir utsatt for hver dag.

Israel må overbevises

Ettersom det er Israel som har størst makt og minst insentiv til å tegne en fredsavtale med Palestina og avslutte okkupasjonen, er det helt på sin plass at det internasjonale samfunnet også legger mest press på Israel. Men presset ville vært mer effektivt om det tok israelernes bekymringer på alvor.

De fleste som har barn, kjæreste, kollegaer, eller i det hele tatt har prøvd å omgås andre mennesker, har erfart hvor lite produktivt det kan være å presse noen til å gjøre noe de ikke vil. Det finnes en komponent som er ganske avgjørende hvis man vil påvirke andre, og det er overbevisning.

Ifølge klassisk retorikk er det spesielt tre faktorer som avgjør om det er mulig å overbevise noen om et bestemt budskap: Aptum, kairos og doxa. Aptum refererer til at budskapet må være relevant for saken som diskuteres. Kairos handler om at man må gripe øyeblikket ved å gi et svar på et åpent spørsmål. Hvorvidt budskapet passer seg for den retoriske situasjonen, er det mottakeren som avgjør. Derfor må budskapet også stå i samsvar med mottakernes doxa: deres kulturelle disposisjoner for å vurdere hva som er sant og riktig.

Modus selvforsvar

Sett ut ifra et palestinsk eller et folkerettslig perspektiv er det ganske åpenbart hva Israel burde gjøre: Trekke seg ut fra Vestbredden, finne en annen løsning på Gaza enn den destruktive blokaden, og tillate palestinerne å opprette sin egen stat. Sett ut ifra israeleres doxa om eller oppfatning av konflikten, fremstår denne løsningen som lite aptum eller passende for situasjonen, i hvert fall på dette tidspunktet. Selv om det lenge har vært flertall for å avslutte okkupasjonen, er det få som ønsker å gjøre det før de har fått en troverdig fredsavtale med palestinerne. Siden den rådende oppfatningen i Israel er at det er palestinerne som ikke ønsker fred, oppleves mye av det internasjonale presset som blodig urettferdig. Presset utenfra har bidratt til høyredreiningen i israelsk politikk, som innebærer at landet isolerer seg stadig mer og kjører en hard linje mot alle motstandere.

Hvem av partene som har rett, er et underordnet spørsmål i denne sammenhengen. Poenget her er at vi står overfor en retorisk situasjon der den som i størst grad trenger å bli overbevist om å endre oppførsel, Israel, fullstendig mangler tillit til palestinerne og det internasjonale samfunnet, og stiller seg i forsvarsposisjon mot deres budskap. Det er heller ikke sånn at Israel ikke har andre alternativer: USA deler synet på at tostatsløsningen avhenger av en gjensidig fredsavtale, og nedlegger veto hver gang FNs sikkerhetsråd foreslår noe annet. Maktforholdet i denne situasjonen tilsier dermed at press som sådan ikke er nok; Israel må overbevises om at fred er mulig, og at veien dit er farbar og trygg.

Ut av onde sirkler

Det er mange gode grunner til at det internasjonale samfunnet skal legge press på Israel. Er det noe den snart femti år lange okkupasjonen av Vestbredden har vist, er det at ingenting skjer av seg selv. Men for at Israel faktisk skal lytte til presset, må de først overbevises om at det internasjonale samfunnet skjønner hva som står på spill. Det kan man selvsagt hevde at de allerede gjør, når man ser på hvor forsiktig EU-landene, FN og USA er med å sette makt bak kravene. Men denne vinglingen gjør bare vondt verre, for det bekrefter den israelske høyresidens argumenter om at presset fra verdenssamfunnet bare er tomme trusler.

For at presset skal fungere, må den israelske opinionen også overbevises om at det finnes en partner for fred. At det finnes ledere på den palestinske siden som både kan samarbeide med Israel, og er i stand til å samle sin egen befolkning bak en fredsavtale og sørge for at den vil bli implementert. Dette kan ikke sies om de palestinske selvstyremyndighetene i dag – alt de går med på av israelske krav, må de betale for i sviktende oppslutning.[vi]

Mye av skylden for dette kan selvsagt legges på Israelske myndigheter, som aldri har tillatt noen palestinske ledere å bli sterke nok til å kunne stille tøffe krav.

Men det er grenser for hvor langt man kommer med å fordele skyld, når begge sider er låst fast i en ond sirkel av manglende tillit. Så lenge forholdet mellom den israelske og den palestinske diskursen om konflikten er strukturert i et nullsumspill, er det umulig å komme videre: Partene kan ikke bevise sin troverdighet som fredspartner for hverandre så lenge den enes død er den andres brød.

Spillerommet for overbevisning

En måte Palestina kan vise sin troverdighet som fredspartner, er gjennom å vise forståelse for israelernes frykt for at deres nasjonale sikkerhet står på spill. I dag er palestinerne lite villige til å gi dem dette, fordi de tror det innebærer å akseptere det israelske narrativet om konflikten, som fremstiller okkupasjonen som et legitimt selvforsvar.

Palestinernes avvisning av dette narrativet er riktignok forståelig, ettersom det skriver deres erfaringer ut av historien og deres rettigheter ut av regnestykket.

Men en anerkjennelse av israelske sikkerhetsutfordringer innebærer et mye større rom for politisk manøvrering enn palestinerne innser. Hva som egentlig bidrar til å styrke Israels nasjonale sikkerhet, er nemlig et svært omstridt tema. For det første er sikkerhet et grunnleggende ideologisk spørsmål, fordi det bygger på et verdisyn om hva det er som er verdt å beskytte, og til hvilken pris. For det andre er det et taktisk spørsmål, fordi det innebærer konkrete vurderinger av hvilke tiltak som vil fungere. For det tredje er det et politisk spørsmål: Det er så stor uenighet i Israel om hvilken sikkerhetsideologi som er legitim, og hvilke taktiske løsninger som er troverdige, at spørsmålet i siste instans avgjøres av opinionen.

Så lenge den israelske høyresiden får definere hva slags sikkerhetsutfordringer tostatsløsningen medfører, vil palestinerne ha svært lite spillerom for å forhandle frem en løsning de kan akseptere. Men det finnes flere politiske partier i Israel som mener en tostatsløsning er avgjørende for rikets sikkerhet, blant annet det nest største partiet Zionist Union. I tillegg finnes det en lang rekke organisasjoner som jobber dedikert for en tostatsløsning, og mange sikkerhetseksperter i militæret og etterretningstjenesten som argumenterer for det samme. Det hadde vært mye lettere for disse aktørene å vinne den israelske opinionen tilbake dersom de kunne vise at de kunne få med seg palestinerne og det internasjonale samfunnet på en løsning de mener vil styrke Israels sikkerhet.

Mye tyder på at presset fra det internasjonale samfunnet kommer til å øke de nærmeste årene, og det er bra. Men lite tyder på at presset vil fungere før israelerne kan føle at deres nasjonale sikkerhet blir ivaretatt, og det krever et mer løsningsorientert fokus på konflikten.

Teksten ble publisert i Manifest Tidsskrift den 21.9.2015.

Takk til Fritt Ord for reisestipend til Israel og Vestbredden for å gjøre bakgrunnsresearch til denne artikkelen.

Foto: Lotta Elstad.

Kilder:

[i] Ravid, Barak. 2015. Norwegian FM Warns Israel: Pressure Over Palestinians to

Resume After Iran Deal. http://www.haaretz.com/news/diplomacy-defense/.premium-1.657444

[ii] Maoz, Ifat, and Khalil Shikaki. 2015. The Joint Israeli-Palestinian Polls. The Harry S. Truman Research Institute and Palestinian Centre for Policy and Survey Research.

[iii] Shikaki, Khalil, and Ifat Maoz. 2013. Joint Israeli Palestinian Poll: Main findings December 2013. The Harry S. Truman Research Institute and Palestinian Center for Policy and Survey Research.

Zogby, James 2013. Israel & Palestine: 20 years after Oslo. Washington, DC: Zogby research services, ilc.

[iv] Zogby, James. 2012. Is Peace Possible? . Washington, DC: Zogby Research Services.

[v] Shikaki, Khalil, and Ifat Maoz. 2013. Joint Israeli Palestinian Poll: Main findings December 2013. Jerusalem: The Harry S. Truman Research Institute and Palestinian Center for Policy and Survey Research.

[vi] Shikaki, Khalil. 2013. Palestinian Public Opinion Poll No (49)

Lost in translation

Vi har faktisk noe å lære av den amerikanske debatten om Israel-Palestinakonflikten

Den amerikanske Israel-lobbyen har igjen kommet i søkelyset de siste månedene, etter deres høylytte motstand mot atomavtalen med Iran. Israel-lobbyen regnes som en sentral maktfaktor i amerikansk Midtøstenpolitikk. Etter John Mearsheimer og Stephen Walts’ berømte bok om Israel-lobbyen i 2007, har det i Norge blitt opplest og vedtatt at denne har skylden for USAs feilslåtte politikk på Israel-Palestinakonflikten. Det hevdes at Israel-lobbyen angriper meningsmotstandere og presser politikere til å handle imot amerikanske nasjonale interesser.

Mye av inntrykket vi har av den amerikanske diskursen, kommer fra debattdeltakere som Mearsheimer og Walt. De har opplevd trykket, og tatt det personlig. Når vi direkte importerer debattdeltakernes analyse, følger det lett noen misforståelser med på kjøpet.

For det første er det ikke tilfelle at Israel-kritikere er de eneste som får gjennomgå i denne debatten. Hver gang det skjer noe spesielt i konflikten – på bakken eller i internasjonal politikk – eksploderer debatten i sosiale medier, på universiteter, i lokalsamfunn og i politikken. Når lobbyorganisasjoner eller aktivistgrupper organiserer konferanser, dukker det ofte opp motdemonstrasjoner utenfor. Uansett hvilken side de støtter.

For det andre er det ikke sant at færre stemmer slipper til i USA. Alle perspektivene på Israel-Palestinakonflikten man hører i Norge, finnes det enda mer av der. Det finnes et mangfold av menneskerettighetsgrupper som støtter Palestina på folkerettslig grunnlag. Og radikalere som ser den amerikanske alliansen med Israel som en forlengelse av kolonitiden. Liberale sionister som ser tostatsløsningen som helt avgjørende for den jødiske statens fremtid. Og mer konservative grupper som ser Israel som demokratiets utpost i Midtøsten, i en evig kamp mot palestinske terrorister og fiendtlige naboland. Selv om pro-Israelske syn har større politisk gjennomslagskraft i USA enn pro-Palestinske, er det ingen som blir tiet i hjel.

For det tredje blir det litt søkt å sitte i Norge og hevde at USA handler mot sine egne interesser. Det finnes nemlig ingen enighet om hva som utgjør amerikanske interesser i Midtøsten. «Amerikanske interesser» er en såkalt ideograf i debatten, en verdi som gir et politisk syn legitimitet, og dermed alle kjemper om å ta eierskap til. Derfor finnes det mange konkurrerende perspektiver på hva som tjener amerikanske interesser i konflikten. Som å støtte Israel militært. Eller å få på plass en tostatsløsning. Eller å presse Israel til å følge folkeretten, så ikke hele systemet kollapser.

På dette området er debatten i USA og i Norge grunnleggende forskjellig. I Norge er folkeretten den viktigste ideografen i debatten. Her tar de fleste FNs legitimitet for gitt, selv om det er rift om hva folkeretten sier om Israel og Palestina. Dette premisset har derimot lite gjennomslagskraft i USA, ettersom USA uansett har makt til å overstyre FNs sikkerhetsråd. Måten temaet diskuteres har mye å si for bildet man sitter igjen med. Som at USA bare følger egne interesser i saken. Eller at Norge ikke gjør det, ettersom vi ikke snakker om temaet på den måten. Selv om forsvaret for folkeretten kanskje er Norges fremste utenrikspolitiske interesse.

Fra et typisk norsk, idealistisk perspektiv fremstår den amerikanske debatten kanskje som vel selvopptatt. Men fordelen med å argumentere ut ifra egeninteresser, er at det skaper en forhandlingsposisjon. Er det egentlig i Norges interesse å fortsette å finansiere Israels okkupasjon av Vestbredden? Hvis det ikke er det, burde vi stille tydeligere krav til Israel.

Teksten stod på trykk i Klassekampen den 13.9.2015

Myten om den late grekeren

alexislazy

Mye står på spill når skylden for Hellas-krisen skal fordeles.

Jeg vet ikke hvor mange avisartikler jeg har sett de siste årene som ”knuser myten” om at grekerne er late. Som trekker frem statistikk for å motbevise påstander som at de jobber for få timer, eller at pensjonsalderen er for lav. Hvorfor får det tilsynelatende enkle spørsmålet om grekernes arbeidsmoral så mye oppmerksomhet, og hvorfor vekker det så mye følelser? Jo, fordi ”latskapsmyten” utgjør en symbolsk skanse i en mye større kamp, der mangelen på delte spilleregler fører til kollektiv handlingslammelse.

I debatten om Hellas-krisen kjemper minst tre diskurser om definisjonsmakten. Den ene legger det meste av skylden på Hellas, og peker på faktorer som korrupsjon, høye offentlige utgifter og økonomisk overoptimisme som følge av medlemskapet i eurosonen fra 2001. Eller at grekerne er spesielt late eller udugelige, som noen hevder.

Den andre diskursen skylder på EUs nyliberale dogmatisme, som har fratatt Hellas muligheten til å velge en egnet motkonjunkturpolitikk. Den viser blant annet til lånevilkårene den greske regjeringen har måttet akseptere for å få kriselån av den såkalte Troikaen, bestående av Europakommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Troikaen har stilt strenge krav til nedskjæringer, noe som har bidratt til å forsterke nedgangen i økonomien. Det at størsteparten av kriselånene er blitt brukt til å nedbetale gjeld til blant annet tyske og franske banker heller enn å få i gang den greske økonomien, viser ifølge denne diskursen at EU er styrt av makt og ideologi på bekostning av befolkningenes interesser.

Den tredje diskursen legger skylden på internasjonale maktforhold som hverken Hellas eller EU har kontroll over. Årsaken til at den greske økonomien kollapset i utgangspunktet, var finanskrisen som begynte i USA i 2007. Blant dem som har påpekt USAs medskyldighet er nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz, som hevder at den kriseutløsende boligboblen oppsto fordi USA til dels finansierte krigene i Irak og Afghanistan med en offentlig stimulert bolig-bonanza og et farlig lavt rentenivå.

Når den greske latskapsmyten får så mye fokus, er det fordi den er blitt et symbol på hele kampen om hvor skylden for Hellas-krisen skal plasseres. Hvis krisen skyldes at grekere er late og korrumperte, kan det forsvares at Hellas ikke er i stand til å forvalte sin egen økonomi, og at nedskjæringspolitikken er et nødvendig onde.

Men hvis krisen derimot skyldes et strukturelt problem i EU eller i internasjonal økonomi generelt, kunne ”den late grekeren” like godt vært deg og meg, fordi alle kan bli handlingslammet i mangel på politisk selvstyre og økonomisk kontroll. Det som står på spill i debatten, er altså spørsmålet om nasjonal selvråderett overfor EUs økonomiske ideologi og internasjonale maktforhold.

Kampen om skyldspørsmålet er likevel ikke mer enn et symptom på et enda mer omfattende problem. Selv om det åpenbart er bedre å ta diskusjonen enn å la være, gjenstår fortsatt spørsmålet om hvem eller hva adressaten egentlig er. Hvem hadde makt til å forhindre krisen, og hva ville de ha gjort om de kunne?

Under rådende omstendigheter er svaret sannsynligvis ingen. Og hadde det vært noen, ville de trolig bare fortsatt som i dag. Problemet er at EUs økonomiske politikk er fanget av politisk anomi, eller mangel på stabile normer og regler for å koordinere politisk samhandling, en tilstand som fratar selv de mektigste muligheten til å få til vesentlige endringer.

I 1893 hevdet den franske sosiologen Emile Durkheim at organisk regulering var en forutsetning for samarbeid mellom grupper som opererer innen samme system. Durkheim ville trolig forutsett at misforholdet mellom politisk handlingsrom og økonomisk styring ville føre til anomi og bli en kilde til ustabilitet og konflikt i EU. Dette misforholdet har også vært en sentral kritikk av eurosamarbeidet siden starten. En av EUs varmeste forsvarere og mest konstruktive kritikere, den tyske sosiologen Jürgen Habermas, omtaler det som en ”politisk felle”.

Begrepet anomi er nyttig for å forstå hva slags problemer EU står overfor i Hellas-krisen. Gjennom min forskning på Israel-Palestinakonflikten har jeg blitt nysgjerrig på hvordan anomi oppstår i politiske sammenhenger, og utviklet en teori om politisk anomi. Forskningen min har kartlagt normstrukturer som ligger til grunn for politisk samhandling, og hvordan disse kan bli destabilisert. Noen av de samme strukturene kan også identifiseres i europeisk politikk.

Den første er det jeg vil kalle institusjonell anomi, som er mye av det samme som Habermas er inne på når han hevder at den manglende politiske reguleringen av euroen setter hele EU-samarbeidet i fare. Institusjonell anomi er et resultat av kolliderende normsystemer, som skaper mistillit til institusjoner som intervenerer i politiske konflikter. I den greske krisen kom det til uttrykk i forhandlingene mellom Troikaen og den greske regjeringen. Fordi Troikaens løsninger er basert på en helt annen diagnose enn den rådende diskursen i Hellas, er den greske tilliten til Troikaen tynnslitt. Dette ble veldig tydelig da 61 prosent av grekerne i folkeavstemningen 5. juli stemte nei til å ta imot flere kriselån, på tross av manglende alternativer.

Institusjonell anomi er til dels et resultat av det jeg kaller strukturell anomi, som innebærer at det skilles ut parallelle subsystemer som opererer etter adskilte normer og regler. En sentral kilde til strukturell anomi er at EU ikke har noen samlende felles offentlighet, så de fleste politiske problemer diskuteres innenfor nasjonale rammer. På den måten begrenses både befolkningenes mulighet til å bli hørt, og muligheten til å utvikle en felles forståelse for transnasjonale problemer. Dette skaper uløselige konflikter, som de vi i dag ser mellom Hellas og de av EUs medlemsland som deler Troikaens analyse av problemet.

En konsekvens av strukturell differensiering er det jeg kaller diskursiv anomi, som gjør det umulig å etablere en felles forståelse for noe som helst. Debatten om den late grekeren er et typisk eksempel på dette: Der noen tolker dette bildet som et empirisk riktig fenomen, tolker andre det som en hersketeknikk. Ettersom det ikke er mulig å komme til enighet på tvers av så ulike språknormer, reduseres debatten til en maktkamp der ulike sider demoniserer hverandre ut fra ulike premisser.

Begrepet politisk anomi kan ikke bare si noe om hvor sammensatt problemet er; det kan også gi en pekepinn på hva som skal til for å bryte den negative sirkelen. For å finne en løsning på Hellas-krisen, må enten tilliten til systemet gjenetableres, ellers må det erstattes av noe annet. Et godt sted å begynne diskusjonen, er hvilke normer og regler som trengs for å skape langsiktig økonomisk tillit i Europa og verden forøvrig.

Myten om den late grekeren stod på trykk i Morgenbladet den 31.07.2015

Bilde: Omikronproject

Nytt vepsebol

vepsebol

Debatten om fjorårets Gaza-krig varsler om juridisk kaos.

Forrige uke leverte FNs menneskerettighetsråd (UNHRC) sin rapport fra fjorårets krig i Gaza. Kampen om hvilken betydning den skal få, er allerede godt i gang.

Sakens fakta er egentlig ikke så kompliserte. Krigen begynte i juli 2014 med bortføringen av tre israelske ungdommer, der Israel svarte med massearrestasjoner av Hamas-tilhengere på Vestbredden. Dette førte til raketter fra Gaza for første gang å på lenge. Israel gikk til motangrep, og krigen var i gang. Krigshandlingene varte i en måned, to uker og fire dager, og 2251 palestinere og 71 israelere ble drept.

Når det kommer til Israel-Palestinakonflikten, er likevel det meste uklart. Forrige gang UNHRC undersøkte israelske krigshandlinger, fra Gaza-krigen vinteren 2008-2009, ble utvalgets leder Richard Goldstone presset til å trekke tilbake rapporten fordi USA og Israel mente den var for ensidig. Denne gangen har både UNHRC og Israel lært av historien. For å avverge noe av motstanden fra Israel, delte UNHRC denne gangen ansvaret mellom Israel og palestinske opprørsgrupper. Israel stilte også forberedt, og lanserte sin egen evalueringsrapport en uke før UNHRC.

Det er ikke uten grunn at Israel tar rapporten mer alvorlig denne gang. Siden sist har Palestina blitt medlem av Den Internasjonale Straffedomstolen (ICC). Palestinerne har ikke kastet bort tiden. De brukte UNHRC-rapporten til å understøtte sin egen rapport om israelske krigsforbrytelser som de leverte til ICC i slutten av forrige uke.

Akkurat hva som står på spill er derimot ganske uklart. For Palestina representerer ICC tre ulike muligheter. Den ene er å få okkupasjonen dømt under internasjonal lov, for å presse Israel til å trekke seg ut av Vestbredden og heve blokaden av Gaza. Det er delte meninger om dette alternativet er spesielt realistisk. ICC har ingen makt til å håndheve dommene sine, og er avhengig av at medlemsstatene tar ansvar. Dette kan virke lettere sagt enn gjort, ettersom ingen har blitt arrestert etter krigen i 2008-2009, på tross av at daværende utenriksminister Tzipi Livni og flere israelske generaler da ble dømt for krigsforbrytelser under universell jurisdiksjon. Den andre muligheten er å bruke ICC til å endre maktbalansen i fremtidige fredsforhandlinger med Israel. Med en dom i ICC står Palestina i posisjon til å ”tilby” Israel forhandlinger, noe som gir dem mulighet til å kreve mer tilbake. Den tredje muligheten er å kaste ICCs troverdighet inn i potten for palestinsk frigjøring, for å øke det internasjonale samfunnets interesser i konflikten.

For Israel er det også uklart hva som står på spill. Selv om det er relativt lite sannsynlig at en dom i ICC vil få reelle konsekvenser, har de ingen interesse av at saken skal tas opp der. Israel svarte med to ulike strategier: Å utfordre det internasjonale rettsvesenets legitimitet til å blande seg inn i konflikten, og å utfordre premissene for internasjonal lov, i tilfelle rottefelle. Derfor insisterer Israel på at UNHRC er forutinntatt, og at ICCs mandat er begrenset til folkerettsbrudd i land uten noe fungerende rettsvesen. Med sin egen rapport fra fjorårets krig søkte Israel både å vise at landet ikke trenger juridisk innblanding utenfra, og å utfordre etablerte prinsipper om krigføring, som for eksempel definisjonen av proporsjonalitet og hvem som regnes som sivile.

Hvordan det vil gå med Palestinas sak i ICC, vil fremtiden vise. Men kampen om premissene har allerede gjort ICC til et vepsebol. Spørsmålet er hvem som tør å ta i det når det kommer til stykket.

Teksten stod på trykk i Klassekampen den 2. juli 2015.

Foto: Alamy