Lost in translation

Vi har faktisk noe å lære av den amerikanske debatten om Israel-Palestinakonflikten

Den amerikanske Israel-lobbyen har igjen kommet i søkelyset de siste månedene, etter deres høylytte motstand mot atomavtalen med Iran. Israel-lobbyen regnes som en sentral maktfaktor i amerikansk Midtøstenpolitikk. Etter John Mearsheimer og Stephen Walts’ berømte bok om Israel-lobbyen i 2007, har det i Norge blitt opplest og vedtatt at denne har skylden for USAs feilslåtte politikk på Israel-Palestinakonflikten. Det hevdes at Israel-lobbyen angriper meningsmotstandere og presser politikere til å handle imot amerikanske nasjonale interesser.

Mye av inntrykket vi har av den amerikanske diskursen, kommer fra debattdeltakere som Mearsheimer og Walt. De har opplevd trykket, og tatt det personlig. Når vi direkte importerer debattdeltakernes analyse, følger det lett noen misforståelser med på kjøpet.

For det første er det ikke tilfelle at Israel-kritikere er de eneste som får gjennomgå i denne debatten. Hver gang det skjer noe spesielt i konflikten – på bakken eller i internasjonal politikk – eksploderer debatten i sosiale medier, på universiteter, i lokalsamfunn og i politikken. Når lobbyorganisasjoner eller aktivistgrupper organiserer konferanser, dukker det ofte opp motdemonstrasjoner utenfor. Uansett hvilken side de støtter.

For det andre er det ikke sant at færre stemmer slipper til i USA. Alle perspektivene på Israel-Palestinakonflikten man hører i Norge, finnes det enda mer av der. Det finnes et mangfold av menneskerettighetsgrupper som støtter Palestina på folkerettslig grunnlag. Og radikalere som ser den amerikanske alliansen med Israel som en forlengelse av kolonitiden. Liberale sionister som ser tostatsløsningen som helt avgjørende for den jødiske statens fremtid. Og mer konservative grupper som ser Israel som demokratiets utpost i Midtøsten, i en evig kamp mot palestinske terrorister og fiendtlige naboland. Selv om pro-Israelske syn har større politisk gjennomslagskraft i USA enn pro-Palestinske, er det ingen som blir tiet i hjel.

For det tredje blir det litt søkt å sitte i Norge og hevde at USA handler mot sine egne interesser. Det finnes nemlig ingen enighet om hva som utgjør amerikanske interesser i Midtøsten. «Amerikanske interesser» er en såkalt ideograf i debatten, en verdi som gir et politisk syn legitimitet, og dermed alle kjemper om å ta eierskap til. Derfor finnes det mange konkurrerende perspektiver på hva som tjener amerikanske interesser i konflikten. Som å støtte Israel militært. Eller å få på plass en tostatsløsning. Eller å presse Israel til å følge folkeretten, så ikke hele systemet kollapser.

På dette området er debatten i USA og i Norge grunnleggende forskjellig. I Norge er folkeretten den viktigste ideografen i debatten. Her tar de fleste FNs legitimitet for gitt, selv om det er rift om hva folkeretten sier om Israel og Palestina. Dette premisset har derimot lite gjennomslagskraft i USA, ettersom USA uansett har makt til å overstyre FNs sikkerhetsråd. Måten temaet diskuteres har mye å si for bildet man sitter igjen med. Som at USA bare følger egne interesser i saken. Eller at Norge ikke gjør det, ettersom vi ikke snakker om temaet på den måten. Selv om forsvaret for folkeretten kanskje er Norges fremste utenrikspolitiske interesse.

Fra et typisk norsk, idealistisk perspektiv fremstår den amerikanske debatten kanskje som vel selvopptatt. Men fordelen med å argumentere ut ifra egeninteresser, er at det skaper en forhandlingsposisjon. Er det egentlig i Norges interesse å fortsette å finansiere Israels okkupasjon av Vestbredden? Hvis det ikke er det, burde vi stille tydeligere krav til Israel.

Teksten stod på trykk i Klassekampen den 13.9.2015

Myten om den late grekeren

alexislazy

Mye står på spill når skylden for Hellas-krisen skal fordeles.

Jeg vet ikke hvor mange avisartikler jeg har sett de siste årene som ”knuser myten” om at grekerne er late. Som trekker frem statistikk for å motbevise påstander som at de jobber for få timer, eller at pensjonsalderen er for lav. Hvorfor får det tilsynelatende enkle spørsmålet om grekernes arbeidsmoral så mye oppmerksomhet, og hvorfor vekker det så mye følelser? Jo, fordi ”latskapsmyten” utgjør en symbolsk skanse i en mye større kamp, der mangelen på delte spilleregler fører til kollektiv handlingslammelse.

I debatten om Hellas-krisen kjemper minst tre diskurser om definisjonsmakten. Den ene legger det meste av skylden på Hellas, og peker på faktorer som korrupsjon, høye offentlige utgifter og økonomisk overoptimisme som følge av medlemskapet i eurosonen fra 2001. Eller at grekerne er spesielt late eller udugelige, som noen hevder.

Den andre diskursen skylder på EUs nyliberale dogmatisme, som har fratatt Hellas muligheten til å velge en egnet motkonjunkturpolitikk. Den viser blant annet til lånevilkårene den greske regjeringen har måttet akseptere for å få kriselån av den såkalte Troikaen, bestående av Europakommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Troikaen har stilt strenge krav til nedskjæringer, noe som har bidratt til å forsterke nedgangen i økonomien. Det at størsteparten av kriselånene er blitt brukt til å nedbetale gjeld til blant annet tyske og franske banker heller enn å få i gang den greske økonomien, viser ifølge denne diskursen at EU er styrt av makt og ideologi på bekostning av befolkningenes interesser.

Den tredje diskursen legger skylden på internasjonale maktforhold som hverken Hellas eller EU har kontroll over. Årsaken til at den greske økonomien kollapset i utgangspunktet, var finanskrisen som begynte i USA i 2007. Blant dem som har påpekt USAs medskyldighet er nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz, som hevder at den kriseutløsende boligboblen oppsto fordi USA til dels finansierte krigene i Irak og Afghanistan med en offentlig stimulert bolig-bonanza og et farlig lavt rentenivå.

Når den greske latskapsmyten får så mye fokus, er det fordi den er blitt et symbol på hele kampen om hvor skylden for Hellas-krisen skal plasseres. Hvis krisen skyldes at grekere er late og korrumperte, kan det forsvares at Hellas ikke er i stand til å forvalte sin egen økonomi, og at nedskjæringspolitikken er et nødvendig onde.

Men hvis krisen derimot skyldes et strukturelt problem i EU eller i internasjonal økonomi generelt, kunne ”den late grekeren” like godt vært deg og meg, fordi alle kan bli handlingslammet i mangel på politisk selvstyre og økonomisk kontroll. Det som står på spill i debatten, er altså spørsmålet om nasjonal selvråderett overfor EUs økonomiske ideologi og internasjonale maktforhold.

Kampen om skyldspørsmålet er likevel ikke mer enn et symptom på et enda mer omfattende problem. Selv om det åpenbart er bedre å ta diskusjonen enn å la være, gjenstår fortsatt spørsmålet om hvem eller hva adressaten egentlig er. Hvem hadde makt til å forhindre krisen, og hva ville de ha gjort om de kunne?

Under rådende omstendigheter er svaret sannsynligvis ingen. Og hadde det vært noen, ville de trolig bare fortsatt som i dag. Problemet er at EUs økonomiske politikk er fanget av politisk anomi, eller mangel på stabile normer og regler for å koordinere politisk samhandling, en tilstand som fratar selv de mektigste muligheten til å få til vesentlige endringer.

I 1893 hevdet den franske sosiologen Emile Durkheim at organisk regulering var en forutsetning for samarbeid mellom grupper som opererer innen samme system. Durkheim ville trolig forutsett at misforholdet mellom politisk handlingsrom og økonomisk styring ville føre til anomi og bli en kilde til ustabilitet og konflikt i EU. Dette misforholdet har også vært en sentral kritikk av eurosamarbeidet siden starten. En av EUs varmeste forsvarere og mest konstruktive kritikere, den tyske sosiologen Jürgen Habermas, omtaler det som en ”politisk felle”.

Begrepet anomi er nyttig for å forstå hva slags problemer EU står overfor i Hellas-krisen. Gjennom min forskning på Israel-Palestinakonflikten har jeg blitt nysgjerrig på hvordan anomi oppstår i politiske sammenhenger, og utviklet en teori om politisk anomi. Forskningen min har kartlagt normstrukturer som ligger til grunn for politisk samhandling, og hvordan disse kan bli destabilisert. Noen av de samme strukturene kan også identifiseres i europeisk politikk.

Den første er det jeg vil kalle institusjonell anomi, som er mye av det samme som Habermas er inne på når han hevder at den manglende politiske reguleringen av euroen setter hele EU-samarbeidet i fare. Institusjonell anomi er et resultat av kolliderende normsystemer, som skaper mistillit til institusjoner som intervenerer i politiske konflikter. I den greske krisen kom det til uttrykk i forhandlingene mellom Troikaen og den greske regjeringen. Fordi Troikaens løsninger er basert på en helt annen diagnose enn den rådende diskursen i Hellas, er den greske tilliten til Troikaen tynnslitt. Dette ble veldig tydelig da 61 prosent av grekerne i folkeavstemningen 5. juli stemte nei til å ta imot flere kriselån, på tross av manglende alternativer.

Institusjonell anomi er til dels et resultat av det jeg kaller strukturell anomi, som innebærer at det skilles ut parallelle subsystemer som opererer etter adskilte normer og regler. En sentral kilde til strukturell anomi er at EU ikke har noen samlende felles offentlighet, så de fleste politiske problemer diskuteres innenfor nasjonale rammer. På den måten begrenses både befolkningenes mulighet til å bli hørt, og muligheten til å utvikle en felles forståelse for transnasjonale problemer. Dette skaper uløselige konflikter, som de vi i dag ser mellom Hellas og de av EUs medlemsland som deler Troikaens analyse av problemet.

En konsekvens av strukturell differensiering er det jeg kaller diskursiv anomi, som gjør det umulig å etablere en felles forståelse for noe som helst. Debatten om den late grekeren er et typisk eksempel på dette: Der noen tolker dette bildet som et empirisk riktig fenomen, tolker andre det som en hersketeknikk. Ettersom det ikke er mulig å komme til enighet på tvers av så ulike språknormer, reduseres debatten til en maktkamp der ulike sider demoniserer hverandre ut fra ulike premisser.

Begrepet politisk anomi kan ikke bare si noe om hvor sammensatt problemet er; det kan også gi en pekepinn på hva som skal til for å bryte den negative sirkelen. For å finne en løsning på Hellas-krisen, må enten tilliten til systemet gjenetableres, ellers må det erstattes av noe annet. Et godt sted å begynne diskusjonen, er hvilke normer og regler som trengs for å skape langsiktig økonomisk tillit i Europa og verden forøvrig.

Myten om den late grekeren stod på trykk i Morgenbladet den 31.07.2015

Bilde: Omikronproject

Nytt vepsebol

vepsebol

Debatten om fjorårets Gaza-krig varsler om juridisk kaos.

Forrige uke leverte FNs menneskerettighetsråd (UNHRC) sin rapport fra fjorårets krig i Gaza. Kampen om hvilken betydning den skal få, er allerede godt i gang.

Sakens fakta er egentlig ikke så kompliserte. Krigen begynte i juli 2014 med bortføringen av tre israelske ungdommer, der Israel svarte med massearrestasjoner av Hamas-tilhengere på Vestbredden. Dette førte til raketter fra Gaza for første gang å på lenge. Israel gikk til motangrep, og krigen var i gang. Krigshandlingene varte i en måned, to uker og fire dager, og 2251 palestinere og 71 israelere ble drept.

Når det kommer til Israel-Palestinakonflikten, er likevel det meste uklart. Forrige gang UNHRC undersøkte israelske krigshandlinger, fra Gaza-krigen vinteren 2008-2009, ble utvalgets leder Richard Goldstone presset til å trekke tilbake rapporten fordi USA og Israel mente den var for ensidig. Denne gangen har både UNHRC og Israel lært av historien. For å avverge noe av motstanden fra Israel, delte UNHRC denne gangen ansvaret mellom Israel og palestinske opprørsgrupper. Israel stilte også forberedt, og lanserte sin egen evalueringsrapport en uke før UNHRC.

Det er ikke uten grunn at Israel tar rapporten mer alvorlig denne gang. Siden sist har Palestina blitt medlem av Den Internasjonale Straffedomstolen (ICC). Palestinerne har ikke kastet bort tiden. De brukte UNHRC-rapporten til å understøtte sin egen rapport om israelske krigsforbrytelser som de leverte til ICC i slutten av forrige uke.

Akkurat hva som står på spill er derimot ganske uklart. For Palestina representerer ICC tre ulike muligheter. Den ene er å få okkupasjonen dømt under internasjonal lov, for å presse Israel til å trekke seg ut av Vestbredden og heve blokaden av Gaza. Det er delte meninger om dette alternativet er spesielt realistisk. ICC har ingen makt til å håndheve dommene sine, og er avhengig av at medlemsstatene tar ansvar. Dette kan virke lettere sagt enn gjort, ettersom ingen har blitt arrestert etter krigen i 2008-2009, på tross av at daværende utenriksminister Tzipi Livni og flere israelske generaler da ble dømt for krigsforbrytelser under universell jurisdiksjon. Den andre muligheten er å bruke ICC til å endre maktbalansen i fremtidige fredsforhandlinger med Israel. Med en dom i ICC står Palestina i posisjon til å ”tilby” Israel forhandlinger, noe som gir dem mulighet til å kreve mer tilbake. Den tredje muligheten er å kaste ICCs troverdighet inn i potten for palestinsk frigjøring, for å øke det internasjonale samfunnets interesser i konflikten.

For Israel er det også uklart hva som står på spill. Selv om det er relativt lite sannsynlig at en dom i ICC vil få reelle konsekvenser, har de ingen interesse av at saken skal tas opp der. Israel svarte med to ulike strategier: Å utfordre det internasjonale rettsvesenets legitimitet til å blande seg inn i konflikten, og å utfordre premissene for internasjonal lov, i tilfelle rottefelle. Derfor insisterer Israel på at UNHRC er forutinntatt, og at ICCs mandat er begrenset til folkerettsbrudd i land uten noe fungerende rettsvesen. Med sin egen rapport fra fjorårets krig søkte Israel både å vise at landet ikke trenger juridisk innblanding utenfra, og å utfordre etablerte prinsipper om krigføring, som for eksempel definisjonen av proporsjonalitet og hvem som regnes som sivile.

Hvordan det vil gå med Palestinas sak i ICC, vil fremtiden vise. Men kampen om premissene har allerede gjort ICC til et vepsebol. Spørsmålet er hvem som tør å ta i det når det kommer til stykket.

Teksten stod på trykk i Klassekampen den 2. juli 2015.

Foto: Alamy

De andres tvangstrøye

xProsjekt-aldri-bli-som-Aakvaag-generasjonskampen

Generasjonsstriden fortsetter.

Begrepet Generasjon Lydig viser hvor vanskelig det er hoppe etter ironigenerasjonen.

”Dagens ungdomsgenerasjon har ikke noe prosjekt, fordi de kan ta både velstand, antiautoritære institusjoner og hverdagstoleranse for gitt”, hevder Gunnar Aakvaag. Det tenkte sekstiåtterne lenge om hans generasjon også. Men spørsmålet om hvem som har kjempet frem friheten i det norske samfunnet er egentlig ganske irrelevant. Er det noe vi bør lære av historien, er det snarere at en gruppes frigjøringsprosjekt alltid vil bli noen andres tvangstrøye.

I min kronikk nylig ønsket jeg Gunnar Aakvaags angrep på ungdommen velkommen, fordi den illustrerer den tyngende arven etter ironigenerasjonen i den norske offentligheten. I sitt tilsvar forsvarer Aakvaag ironigenerasjonen ved å vise til at deres kamp var mot sekstiåtterne, som på tross av sitt antiautoritære utgangspunkt valgte en totalitær ideologi og et kulturelt ensporet uttrykk. Det Gunnar Aakvaag enda ikke har skjønt, er at ironigenerasjonen har skapt akkurat de samme begrensningene for min generasjon. Og hans motinnlegg, der han nekter å anerkjenne min generasjons identitet og våre prosjekter, er et strålende eksempel på hvor lett det er å bli autoritær under frihetens parole.

Gunnar Aakvaags kamp er kanskje moralsk suspekt og hans forståelse av Generasjon Lydig helt absurd, men det er bare bra at han egger til strid. Det er nemlig bare fem år siden jeg selv ble oppmerksom på at folk på omtrent min egen alder utgjør et fellesskap med en kulturell og intellektuell egenart. Hendelsen som åpnet øynene mine for hvem «vi» er, var Hjernevask. Både programmet og debatten om den var en ganske sterk opplevelse som samlet folk på min alder på en helt ny måte. Vi opplevde selve debatten som en felle. Programmet satt opp falske dikotomier mellom nært sammenvevde fenomener, blant annet arv og miljø, og fanget deltakerne i misforståtte faglige og moralske posisjoner som var forhåndsdefinert av sleipe TV-produsenter. Noe av det mest påfallende var likevel at min generasjons reaksjon var så unison: Nesten alle avviste hele premisset for Hjernevask, og fant en felles solidaritet mot den forakten programmet viste for vitenskap. Denne kollektive forargelsen var ikke tilfeldig, men uttrykk for en reell interessekonflikt. Hjernevask gjorde det vanskeligere å diskutere faglige spørsmål vi er opptatt av, fordi programmet virvlet opp vitenskapskonflikter fra en helt annen tid.

Det er ikke uten reservasjoner jeg velger å kalle oss en generasjon. Kollektive identiteter er en problematisk analytisk størrelse, fordi det aldri vil finnes en merkelapp som er stand til å representere en hel gruppe. En sentral teoretiker innen identitetspolitikk, Ernesto Laclau, hevder at kollektive identiteter må forstås som uttrykk for en maktkamp, ikke for en objektiv gruppe. Ettersom alle mennesker er forskjellige og inngår i mange typer relasjoner, vil enhver kollektiv identitet fremheve noens erfaringer på bekostning av andres. For at folk likevel skal anerkjenne sine felles interesser og tilslutte seg en kollektiv identitet, trenger de en ytre fiende.

Siden Hjernevask-debatten har jeg ofte tenkt at min generasjon trenger en tydeligere identitet, for å kunne kreve en legitim plass for å kjempe for våre saker. For problemet er virkelig ikke at folk i 20- og 30- årene ikke har noe prosjekt, men at de som definerer oss i offentligheten er de som forstår oss minst. Etter Morgenbladets nylige litteraturkåring utpekte Aftenposten dagens unge forfattere som ”generasjon hemmelig”. Forfatterne selv oppfattet seg slett ikke som utydelig, men avviste kravet til selvposisjonering fordi det regnes som et sentralt kjennetegn ved ironigenerasjonen.

Siden ironigenerasjonens verdenssyn er så grovkornet at min generasjon blir helt usynlig, er det på tide vi tar pennen i egne hender og tegner opp posisjonene på nytt. I så måte er Gunnar Aakvaag den perfekte ytre fiende å definere min generasjon opp imot. Ironigenerasjonen som fiendebilde ligger allerede latent i vår kultur, siden den falt i vanry etter Hjernevask og har fortsatt å synke i anseelse blant unge intellektuelle. Aakvaags angrep på Generasjon Lydig er dessuten talende for hva det er som begrenser vår frihet i dag.

For det første er Gunnar Aakvaag aktivt uinteressert i å forstå dem han kritiserer, noe som gjør det umulig å forsvare seg mot kritikken. Det er mange som har påpekt at Aakvaags fremstilling av Generasjon Lydig er helt søkt. Han hevder at denne gruppen «drikker mindre, røyker mindre, ruser seg mindre, debuterer senere seksuelt og søker tryggere utdanninger enn min generasjon». Ifølge statistikken stemmer disse faktorene bare på gruppen som ble født på slutten av nittitallet, men Aakvaag bruker dem likevel til å score et billig poeng om lydighet, som han generaliserer til alle som er i 20- og 30-årene i dag. Denne uviljen mot å ta verden på alvor er et klassisk kjennetegn på ironigenerasjonen, og setter store begrensninger for saklig debatt.

For det andre er ironigenerasjonens menneskesyn autoritært, selv om de ikke skjønner det selv. De deler verden inn i to grupper, «de kule» og de «ikke kule». Hangen til å dømme andres prosjekter ut ifra sin egen standard for kulhet er et typisk trekk ved denne generasjonen. Et klassisk symbol på dette er ironistklassikeren High Fidelity fra 1995, der hovedpersonen brukte livet sitt på å «disse» folk som hadde feil musikksmak. Norske kulturuttrykk kategoriserte også folk etter identiteter, og rangerte dem deretter. Politisk engasjerte ungdommer falt i kategorien «ikke kule», spesielt etter Lillelørdags karikatur av «70-tallskameratene». Vi oss som kom etter ironigenerasjonen, måtte derfor kjempe i bratt motbakke for vårt politiske engasjement og våre langt mer nyanserte kulturelle interesser. Gunnar Aakvaag illustrerer denne utfordringen perfekt når han absurd nok tolker kronikken min ut ifra en konkurranselogikk: «Slettelands innlegg er basert på to premisser: en negativ karakteristikk av Ironigenerasjonen, og et glanset bilde av Generasjon Lydig. Bestrider man disse, blir det ikke mye igjen av kritikken

For det tredje bidrar Aakvaag til å politisere kunnskap, gjennom å insistere på et undertrykkende hierarki mellom vitenskapelige ståsteder. De som rammes hardest er postmodernistene, som Aakvaag hevder var ironigenerasjonens feilspor. Men i motsetning til hva Gunnar Aakvaag påstår, var ikke hans generasjon spesielt postmoderne. Deres binære menneskesyn var så grunnleggende inkompatibelt med postmodernismen at de misforsto hele vitenskapsparadigmet. Fordi de tok postmodernismen for å være nok et identitetsprosjekt man skal være for eller mot, skjønte ikke ironigenerasjonen at ideen om metafortellingenes død også er en metafortelling. Derfor er de heller ikke i stand til å se min generasjons intellektuelle prosjekter, som må bygge bro mellom vitenskapsparadigmer for å få svar på våre spørsmål.

Med en felles fiende som Gunnar Aakvaag, trenger min generasjon bare et navn vi kan trykke til vårt bryst. Jeg kaller meg gjerne Generasjon Lydig, fordi selve begrepets nedlatenhet illustrerer hvor vanskelig det er hoppe etter ironigenerasjonen.

Teksten stod på trykk i Morgenbladet og Sosiologen.no den 26. juni 2015.

Yes! Endelig en skikkelig generasjonsstrid

xProsjekt-aldri-bli-som-Aakvaag-generasjonskampen

Mitt generasjonsprosjekt er å aldri, aldri bli som Gunnar Aakvaag. 

Jeg har lenge ventet på at noen skal ta opp kampen mot Gunnar Aakvaags angrep på det han kaller «Generasjon Lydig». Enten noen av de han angriper, eller noen fra denne såkalte «ironigenerasjonen» som han hevder å representere, siden han insisterer på at hele denne gruppen var kollektivt tjukke i hue gjennom hele nittitallet.

Helt til Aakvaag inkluderte meg i denne Generasjon Lydig, gjennom å definere den som aldersgruppen som ble født ca. 1980-2000. Jeg ble nemlig født i 1981. Min aldersgruppe ble aldri oppfattet som spesielt «lydig» under studietiden. Var det noe som satte preg på hverdagen, var det politikk. Mange av oss fikk vår politiske oppvåkning gjennom demonstrasjonene mot WTO i Seattle i 1999. Min generasjon satt fokus på internasjonal solidaritet gjennom Attac og Globaliseringskonferansen, etablerte en ny intellektuell plattform for Venstresiden gjennom Manifest, og revitaliserte feminismen gjennom Fett. Vi samlet store demonstrasjonstog mot Verdensbanken og Irak-krigen, organiserte studiesirkler om klasseteori og matproduksjon i Sør, og skrev utallige tidsskriftartikler om strukturell urettferdighet.

Alt dette skjedde i en tid der det ble oppfattet som radikalt å hevde at det i det hele tatt finnes klasser i Norge, feminisme fortsatt ble assosiert med bh-brenning, og politisk engasjement ble sett på som noe syttitalls. På 90-tallet reagerte knapt ungdommen på folkemordet som utspilte seg i Europa. På 2000-tallet bidro min studiegenerasjon til å sette politikken tilbake på dagsorden.

På den tiden fantes det ingen overordnet fortelling som satte min generasjon i kontrast til ironigenerasjonen, som Gunnar Aakvaag nå prøver å lansere gjennom begrepet «Generasjon Lydig». Min generasjon internaliserte den ironiske humoren gjennom ungdomstiden, kunne alle Lillelørdag-sketsjene utenat og gikk med Doktor Kosmos T-skjorter med budskapet «Stoppa valfriheten». Etter hvert ble det også ganske hipt å ta samfunnet på alvor, og det var grenser for hvor lenge våre storesøsken kunne tviholde på sin ironiske distanse. Siden vi ikke plaget hverandre noe nevneverdig, var ikke «generasjon» et relevant begrep for vår selvforståelse.

Man merker nemlig ikke at man har et generasjonsprosjekt før man står i en reell interessekonflikt med en annen generasjon. Eller at man utgjør noen generasjon, for den saks skyld, for selve kategorien er altfor stor til å representere noen enhetlig gruppe. Gunnar Aakvaag opererer med et generasjonsbegrep som både defineres av alder, ytre kjennetegn og kollektive prosjekter. Denne begrepsforståelsen gjør «ironigenerasjonen» til en helt absurd kategori, som Aakvaag attpåtil identifiserer med en ganske marginal gruppe postmodernister fra Øvre Blindern. Men generasjonsbegrepet kan likevel være et politisk nyttig samlingspunkt for folk som ikke er komfortable med arven etter forrige generasjon. Av den grunn er jeg takknemlig for at Aakvaag har trukket min aldersgruppe inn denne generasjonsstriden. Det er nemlig ikke så vanskelig å identifisere et felles generasjonsprosjekt for dagens unge intellektuelle, selv om vi hittil ikke har definert det sånn. Det handler om å aldri, aldri bli som Gunnar Aakvaag.

Altså, det er ikke noe personlig, men sånn går det når man utnevner seg som talsperson for det største problemet min «generasjon» hele tiden kjemper imot: At konfliktlinjene i den offentlige debatten i altfor liten grad reflekterer de kampene og spørsmålene vi er opptatt av. I motsetning til ironigenerasjonen har vi vokst opp med alvor, så vi skjønner hvor mye som står på spill. Millioner lever under fattigdomsgrensen i Europa etter finanskrisen. Midtøsten står i brann. Klimaendringene skaper humanitære kriser. Vi trenger alt som finnes av teorier og metoder for å forstå verden i dag. Men uansett hva vi velger å ta utgangspunkt i, dukker det opp noen gamlinger som på død og liv skal plassere oss i gamle konfliktlinjer. Min generasjons kamp handler om retten til å si noe sant om verden, mot en generasjon som ikke ser kunnskap for bare identitetsprosjekter.

Selv om denne gruppen hittil ikke har definert seg som en egen «generasjon», er den en lett identifiserbar gjeng. Vi spotter hverandre på konferanser og i debatter, og rotter oss sammen fordi vi forstår hverandres agenda. Det er utrolig befriende å kunne snakke med noen som ikke insisterer på at man avviser biologi bare fordi man snakker om kultur (eller omvendt), ikke setter opp noe hierarki mellom kvantitativ og kvalitativ metode, ikke tror at man benekter at virkeligheten finnes bare fordi man bruker diskursanalyse, og ikke setter likhetstegn mellom intellektuelle posisjoner og utdaterte politiske prosjekter. Min generasjon har simpelthen ikke tid til sånt. Gamle, konstruerte konfliktlinjer står i veien for å finne svar på de spørsmålene vi lurer på i dag.

Gunnar Aakvaags oppgjør med ironigenerasjonen og faderlige oppfordringer til Generasjon Lydig er derfor temmelig illustrerende for hva vi har å kjempe mot. Han avviser i dag ironigenerasjonens intellektuelle prosjekt fordi han «er blitt en moden mann som ikke lenger tror postmoderne dekonstruksjon er veien til intellektuell salighet», og oppfordrer ungdommen til å «gjøre den naturalistiske vendingen til sitt faglige prosjekt». Aakvaags fremstiller sitt forsvar for «den naturalistiske vendingen» som et radikalt brudd med sin egen generasjon, men det er egentlig ikke det. Er det noe som kjennetegner ironigenerasjonen, er det akkurat denne hangen til å ta avstand fra hele paradigmer bare fordi de ikke kan gi svar på alt.

Dette er en sentral forskjell på oss og ironigenerasjonen. For min generasjon er ikke postmodernismen lenger en posisjon vi trenger å forsvare eller avvise; den har snarere skapt en utbredt kunnskapskritisk bevissthet som hjelper oss å utfordre etablerte sannheter og søke nye spor. Hvis det er sant som Aakvaag sier, at postmodernismen i hans studietid handlet om å lete etter «inkonsistenser og paralogier», «utstyrt med en ikke ubetydelig mengde anførselstegn», er det ikke så rart at han tar avstand fra den. Men på den måten reduserer han postmodernismen til et rent identitetsprosjekt, som ganske enkelt kan byttes ut med et annet.

Er det noe som truer min generasjons prosjekt, er det intellektuelle pendelsvingninger som polariserer vitenskapen. Ironigenerasjonen har selvsagt ikke skylden for at hele akademia rives i stykker av stammekriger, men den har jammen gjort sitt for spisse frontene i den norske offentligheten. Før Hjernevask var ikke biologi vs. kultur noen sentral konfliktakse i samfunnsdebatten. Nå står fanatiske post-ironister klare til å kalle folk ”biofober” hvis de har innvendinger mot spesifikke forskningsresultater innen evolusjonspsykologi. Hva de får ut av det? Jo, de kan smykke seg med identitetsmarkører som ”vi som tør å ta inn over oss at biologi har noe å si”.

Det fine med ironigenerasjonens hang til å identifisere posisjoner som de kan ta avstand fra, er at det blir mye lettere å ta avstand fra dem. Så snart alle innser at ironigenerasjonen er en gjeng med selvopptatte, overfladiske, dekadente, smaksfascistiske flokkdyr, kan min generasjon reise seg og ta over definisjonsmakten i den offentlige debatten.

Teksten ble publisert på http://www.sosiologen.no den 31.5.2015

Om debatten:

Gunnar Aakvaag vs. «Generasjon Lydig»

Postdoktor i sosiologi ved UiO, Gunnar Aakvaag, har etterlyst et kollektivt generasjonsprosjekt fra dagens unge. Følg debatten på http://www.sosiologen.no.

Norges skinndebatt om Palestina

Foto: Vegard Wivestad Grøtt

En norsk anerkjennelse av Palestina vil trolig hverken styrke eller svekke mulighetene for at fredsprosessen gjenopptas.

Forrige uke kom debatten om hvorvidt Norge bør anerkjenne Palestina som stat opp igjen, etter at Sveriges regjering og det britiske parlamentet tidligere i måneden vedtok det samme. Fra før har 134 av FNs 193 medlemsland, altså nesten 70 %, anerkjent Palestina. Det eneste som er nytt med den svenske og den britiske anerkjennelsen, er at de bryter med en amerikansk-europeisk konsensus om at den palestinske staten må etableres gjennom fredsforhandlinger med Israel.

Da SV-nestleder og medlem i utenriks- og forsvarskomiteen Bård Vegard Solhjell på mandag foreslo at Norge skal anerkjenne Palestina, svarte statssekretær i Utenriksdepartementet Bård Glad Pedersen (H) nettopp i tråd med denne linjen. Han hevdet at en anerkjennelse av Palestina nå vil gi et signal om at vi gir opp forhandlinger. Solhjells svar var at disse strategiene for å oppnå en tostatsløsning slett ikke står i motsetning til hverandre.

Denne debatten berører et kjernespørsmål om hvordan Israel-Palestinakonflikten kan løses. Problemet er at den fremstiller saken som faktabasert, når den egentlig handler om makt.

Konsensus om forhandlinger

Israel og PLO har vært i sporadiske forhandlinger i over tjue år uten å finne frem til en løsning. Likevel er partene enige om at en tostatsløsning må etableres på bakgrunn av forhandlinger. Dette er faktisk omtrent det eneste partene er enige om. Det de er uenig om, er hvilke premisser som skal legges til grunn for forhandlingene. Begge partene oppfatter konflikten som eksistensiell, det vil si at deres fremtid som levedyktig stat avhenger av at de får en avtale de kan leve med. Hva slags avtale dette er, vurderer de på helt ulikt grunnlag.

Israel anser okkupasjonen som selvforsvar inntil konflikten er løst, og krever å få forhandle på basis av egne sikkerhetsbehov. Israel sikkerhet vurderes både ut ifra regionale utfordringer og for å hindre fremtidige palestinske territorielle krav. I de siste årene har Israel kommet opp med et par formler for å oppnå dette: Å opprettholde israelske styrker i Jordandalen, og å kreve at PLO anerkjenner Israel som en jødisk stat. Hvis PLO anerkjenner dette, vil Israel avslutte okkupasjonen. I dette perspektivet blir en tostatsløsning en slags «gave», eller et fredstilbud, til palestinerne.

Men dette premisset går ikke PLO med på. Palestinerne anser okkupasjonen som selve konflikten, og krever å forhandle om grenser og en tidsplan for at Israel skal trekke seg ut. De mener de allerede har inngått et stort kompromiss ved å anerkjenne Israels rett til 78 % av historiske Palestina. Alt annet må det forhandles om, som israelsk evakuering eller annektering av bosettinger, hvordan det palestinske flyktningproblemet skal løses, og så videre. PLO går heller ikke med på det israelske kravet om permanente israelske styrker på Vestbredden, fordi det forlenger okkupasjonen, altså konflikten slik de ser den, i det uendelige.

Maktkamp om premissene

I den siste forhandlingsrunden som brøt sammen i vår, kom partene aldri noe lenger enn å krangle om hvilket premiss som skulle legges til grunn. For å komme noen vei, prøvde begge partene å styrke sin egen forhandlingsposisjon. Israel og Palestina har tilgang til ulike virkemidler i denne kampen.

Siden Israel kontrollerer palestinske skatteinntekter og har militær kontroll over nesten hele området, kan de utøve direkte press på PLO. Palestinerne har ingen tilsvarende makt, men kompenserer til dels gjennom sin internasjonale innflytelse. Den palestinske definisjonen av konflikten har stor gjennomslagskraft i FN, og ligger til grunn for blant annet EU-landenes tiltakende boikott av bosettingsprodukter. PLO anser denne internasjonaliseringen av konflikten som en måte å styrke sin posisjon i fredsforhandlingene, noe de ser som en forutsetning for å få til en avtale.

Israel og USA oppfatter derimot internasjonaliseringen av konflikten som en måte å undergrave forhandlingene. Da FNs generalforsamling symbolsk anerkjente Palestina som stat i 2012, koordinerte USA og Israel økonomiske sanksjoner mot de palestinske selvstyremyndighetene i mange måneder for å presse dem tilbake til forhandlingsbordet. Faren var, slik USA og Israel ser det, at Palestina skulle bruke sin oppgraderte status til å søke medlemskap i Den internasjonale straffedomstolen og få Israel dømt for å okkupere et annet lands territorium.

Når USA og Israel hevder at palestinernes internasjonalisering av konflikten er en motsetning til forhandlinger, mener de det ikke bokstavelig. Forhandlinger må det bli uansett. Det de frykter, er at Israel må forhandle ut ifra et premiss de ikke kan eller vil godta.

Symbolpolitikk hjelper lite

Selv om den palestinske definisjonen av konflikten har størst gjennomslagskraft i det internasjonale samfunnet, har den amerikansk-israelske modellen for konfliktløsning vært rådende i europeisk politikk. Sveriges og Storbritannias anerkjennelse av Palestina uavhengig av fredsavtale med Israel er et tegn på at denne modellen begynner å miste troverdighet.

Når statssekretær Bård Glad Pedersen hevder at en anerkjennelse av Palestina sender et signal om at Norge har gitt opp forhandlinger, betyr det at det israelske premisset styrer norsk politikk. Bård Vegar Solhjell sitt forslag representerer et ønske om å bytte side.

En norsk anerkjennelse av Palestina vil trolig verken styrke eller svekke mulighetene for at fredsprosessen gjenopptas. Partene står i dag enda lenger fra hverandre enn de gjorde da forhandlingene brøt sammen i april, og USA har ingen fungerende formel for å få partene til å samarbeide.

Selv Barack Obama mener at den skjeve maktbalansen er et problem for forhandlingene. Hvis Norge vil spille en rolle i konfliktløsningsprosessen, er det mye her som kan gjøres. Det første steget må være å diskutere sakens kjerne i stedet for å knive om symbolpolitikk. Dette handler ikke om å være for eller imot forhandlinger, men om å finne et forhandlingspremiss som tar begge parters behov på alvor. USA klarer det ikke alene.

 

Teksten stod på trykk i Aftenposten den 30.10.2014.

Research Apartheid

Academia has become its own battleground in the Israel-Palestine conflict.

The segregation of research on the Israel-Palestine conflict – or “research apartheid” – reinforces the parties’ reciprocal lack of understanding. Photo: Zoriah @ Flickr

The segregation of research on the Israel-Palestine conflict – or “research apartheid” – reinforces the parties’ reciprocal lack of understanding. Photo: Zoriah @ Flickr

As a scholar of the Israel-Palestine conflict, I usually leave the Ben Gurion Airport with vivid images of checkpoints, separation barriers, demolished houses, crammed refugee camps, poverty, settlements, and soldiers. Earlier this summer, before the war broke out in Gaza, I visited Israel for the first time without entering either the West Bank or East Jerusalem. Without directly witnessing the occupation, Israel appears as a different country. The Palestinian experience of the country is nowhere to be seen, whereas celebration of diversity and tolerance is everywhere. This is Israel as most of its Jewish inhabitants know it. If they hear the notion “Israeli apartheid”, they believe it is a foreign conspiracy against them. With the Palestinians out of the picture, it seems like Israel’s biggest conflict is domestic and centers on what it should mean to be a Jewish state.

I was in Israel to participate on an academic conference organized by the Association for Israel Studies (AIS). My own presentation dealt with how the recent round of peace negotiations suffered from political anomie: Because the Israeli and Palestinian narratives of the conflict are so fundamentally different, the parties are unable to find shared norms to base the peace negotiations on. Palestinians view the conflict primarily in terms of what they regard as an illegal occupation, which in their view must be resolved by an Israeli withdrawal. Israelis, on the other hand, see the conflict as a struggle for recognition, which needs to be resolved before they can end the occupation.

Even when the two sides are discussing the same basic facts, they argue on the basis of different paradigms. While Israel talks about security, the Palestinians talk about universal rights. The only thing they have in common is that both sides understand the conflict, according to their own narratives, as a battle for their own existence.

After having studied the peace negotiations from both parties’ perspectives, I feel lucky not to be in their shoes. While the international society is threatening with sanctions to pressure the parties to negotiate, the negotiators’ situation resembles a Kafkaesque nightmare. Without stable and predictable norms it is impossible to predict the outcome of your own choices, and the other side’s demands appear completely irrational.

Researchers at the AIS conference, gathering for an outing. Photo: Ben-Gurion University of the Negev

The most interesting thing about the AIS conference was to witness how clearly the research on the Israel-Palestine conflict divides itself in accordance with the same logic as the parties’ narratives. Different research paradigms are formed on the basis of either Israeli security concerns or Palestinian rights, without taking into account the opposing party’s concerns. This tendency is reflected just as strongly in dry statistics as in heated political debates.

For instance, both sides use opinion polls to measure the likelihood of a peaceful solution, in which they ask questions that reflect their own narratives. In recent years, many Israelis have become convinced that the main obstacle to peace is that the Palestinians do not recognize Israel as a Jewish state. Even though Israelis themselves are deeply divided as to what a Jewish state is and should be, there is an almost complete consensus that Palestinian recognition of such a state is essential to national security.

Many Israelis fear that Palestinians are not satisfied with a two-state solution, but aim to either undermine the Jewish majority with Palestinian refugees or seize control over the whole territory once the military occupation ends. A common question in Israeli opinion surveys among Palestinians is therefore “Do you recognize Israel as a Jewish state?” The answers are interpreted as indicating the extent to which Palestinians actually want – or do not want – peace.

The problem is that this question is completely disconnected from the Palestinian perception of the conflict. Many Palestinians view this question as if they are demanded to accept ethnic cleansing; systematic discrimination against Arabs in Israel; and the annulment – without negotiations – of the Palestinian refugees’ right of return. For them, the Israeli demand for a Palestinian recognition of Israel as a Jewish state thus asks them to simply accept their core grievances in the conflict without receiving anything in return. Whether or not this is a realistic interpretation of the question is actually unclear, as even the Israeli government fails to agree on in its implications. In either case, Israeli opinion polls say more about what issues Israelis view as important than the extent to which Palestinians want peace with Israel.

Unfortunately it is the norm rather than the exception that research on the Israel-Palestine conflict only examines one side of the equation. Academia has become its own battleground in the conflict. As I learned on the conference, one of the reasons why “Israel Studies” exists in the first place is that many university departments of Middle Eastern Studies are so polarized on the topic that competition for research funding leads to deep conflicts. Journals also often align themselves clearly with one of the perspectives, and research that cuts across the established paradigms can struggle to get published.

The segregation of research on the Israel-Palestine conflict – or “research apartheid” – reinforces the parties’ reciprocal lack of understanding. As long as the parties fail to see each other, hear each other, and share a common discourse to talk about the conflict, there is little hope of finding a solution together.

This blog post has previously been published at PRIO blogs. A Norwegian version of this text was published in Dagens næringsliv on July 7, 2014.

Translation from Norwegian: Fidotext

Secretary Kerry: Re-define “Jewish state” and “Right of return”

A tactical change is needed to prevent narrative issues from undermining the Israeli-Palestinian peace process. 

March 2014

According to Secretary John Kerry, the most difficult issues to resolve in the ongoing Israeli-Palestinian negotiations are so-called “narrative issues” such as the recognition of Israel as a Jewish state and the Palestinian Right of return. The problem is not the parties’ stubbornness, as Secretary Kerry seems to think, but that the U.S. peace initiative fails to take into account why these issues are so important and come up with a more constructive way of dealing with them in negotiations.

In recent years, the notion of a “clash of narratives” has become a part of the mainstream vocabulary on the Israel-Palestine conflict. Diverging narratives are known to undermine communication and breed distrust between the parties, and have for decades been a major source of headache for international peacemakers. However, different approaches to narratives have different implications for negotiations. A minimalist understanding of the term distinguishes narrative issues such as symbolic recognition from “real issues”, such as security, borders, settlements, Jerusalem, etc. Historical approaches focus on how the narratives recount historic events in different ways, which produces diverging interpretations of guilt and reasonable compensation between the parties. Constitutive approaches define narratives more broadly as a prism through which the actors understand everything in the conflict, including material issues and historic events.

When Secretary Kerry talks about narrative issues, he clearly takes on a minimalist approach, regarding seemingly symbolic issues as a separate category to be negotiated with symbolic gestures. This is not a particularly useful path to dealing with narrative issues, because it black-boxes the cause of their intractability and offers no tactics to making them manageable.

The idea of a Jewish state is as “real” to Israelis as the Right of return is to Palestinians, and as real as Kerry’s difficulty with encompassing both in the same framework. The problem is that Israelis and Palestinians interpret these issues and their implications in fundamentally different ways, and reject the validity of the other’s view. The Israeli demand for recognition as a Jewish state has over the past years emerged as a new expression of the Zionist goal of securing a state in which Jews hold the majority. Many Israelis perceive some of the Palestinian claims, particularly the Right of return, as signs that the Jewish majority state is in danger, and regard a formal recognition as a security clause in negotiations. Most Palestinians, on the other hand, perceive the new demand of recognizing Israel as a Jewish state as a rhetorical trick to legitimize ethnic cleansing and continued repression of Israeli Arabs. Although most Palestinians today regard the Right of return primarily as a symbolic issue, the claim is anchored in an international endorsement of the Palestinian narrative of historic injustice. Many believe that giving up this claim involves accepting the Israeli narrative and hence the premise on which the conflict is resolved.

From an outsider perspective, the Israeli and Palestinian positions on these issues may seem melodramatic and unreasonable. However, the parties have good reasons for their stubbornness. First, both the Right of return and the demanded “Jewish state” formulation are interpreted on the basis of existential narratives. Understood in their own right, these narratives stipulate who has the right to the territory, based on specific interpretations of history, justice and international law. Second, these demands have some very real implications in negotiations, as they establish a premise from which the parties can make other claims. Their prospects for success on other issues such as settlements, borders, and security arrangements depend on what premise gains traction in the negotiation process. Third, it is no coincidence that narrative issues keep overshadowing the negotiation process. In the absence of a shared definition of the core of the conflict and the various conflict issues, the only fixed parameters are each party’s sources of legitimacy. The Right of return is not a Palestinian invention, but a UN regulation, and the formulation of Israel as a “Jewish state” has been adopted by the U.S. peace initiative as the ultimate goal of the peace process, which Secretary Kerry recently anchored in the UN recognition of the state of Israel. Both parties cling to issues that have gained international support at some point, in the format in which they have been endorsed. Unfortunately, the parties’ most powerful sticking points in the negotiation process happen to be incompatible.

Although narrative issues are more fundamental to the peace process than usually recognized, it is not a given that they have to remain intractable. An important question in this context is why the issues come in this particular package, as a demand for a formal recognition of a Jewish state and recognizing or giving up the Right of return. There are reasons to question whether these demands are even good ideas in the first place. When the parties trust each other as little as they do; why should Israel be content with a written statement of recognition? And why should Palestinians give up the Right of return? Why should either party accept something they do not know the implications of?

They shouldn’t. In the current format, these issues are too convoluted, and their consequences are too unclear. If the U.S. is serious about ending this conflict, bringing the parties to the table and pressuring them into making concessions is not enough. Secretary Kerry and Special Envoy Martin Indyk should show leadership by changing the format of all intractable issues. A place to start is helping the parties unpack the ideas behind the Jewish state and the Right of return. Both demands are expressions of a range of different concerns which need to be addressed in their own right. U.S. peacemakers can play a more constructive role in negotiation by helping the parties to clarify each concern. If the symbolic issues are replaced by a list of concrete concerns, it would be much easier for the parties to discuss each of them at a realistic level, and move forward.

Den akademiske Prosessen

Solen steker på ruten. Det strammer seg i brystet. Luft! Jeg trenger luft. Jeg prøver det første vinduet, men gitteret er i veien. Det neste? Også låst. Hva med døren? Etter mye lirking glir den opp. Vil noen merke om jeg sniker meg ut? Jeg bøyer meg ned og kryper ut.

Utenfor ser verden helt riktig ut. Folk har menneskelige proporsjoner, og de beveger seg fremover når de går. Jeg løfter en stein og slipper den. Tyngdekraft! Jeg puster dypt før jeg bøyer meg ned og lukker døren til den lille boksen jeg kom ut av. Jeg ser meg rundt. «Det er mye lettere å finne svarene her ute», tenker jeg. Men hvordan skal jeg få dem inn igjen? Det er bare boksen som kan omsette kunnskap til publikasjonspoeng.

Loven i den lille boksen sier at man bare kan bringe inn originale bidrag, men bare dersom de likner nok på tidligere originale bidrag til at Litteraturen vil kjenne dem igjen. Jeg får øye på en interessant skapning jeg aldri har sett maken til. «Hvis han er for ugjenkjennelig, vil de bare si at han ikke er relevant for forskningsdebatten», ringer det i bakhodet. Skapningen presenterer seg som Virkeligheten. «Det høres kjent ut,» tenker jeg, og begynner å ane håp. Jeg fanger ham og dytter ham inn i boksen.

På innsiden føles det enda trangere enn tidligere. Jeg begynner å tvile. Ser han egentlig ut som noen virkelighet? Han passer ingen av definisjonene Litteraturen har vedtatt som sanne. Jeg spør en kollega. «Kan det kanskje være ny type?» prøver jeg. «Det er fagfelledommerne du må overbevise,» svarer hun usikkert. På veien til rettssalen ber jeg Virkeligheten peke ut den definisjonen han føler seg mest komfortabel med. «Ingen av disse», sier han, og gir meg listen tilbake. Når jeg foreslår noen kategorier, ser han bare dumt på meg. Jeg blir utålmodig. «Men fortell meg du da, hva slags virkelighet er du?» Han blir ivrig, og er mer enn villig til å fortelle. Jeg har aldri hørt noe liknende. Det viser seg at han ikke bare er en ukjent type, men at selve hans eksistens bryter med alle vedtatte sannheter.

Jeg føler meg liten idet vi ankommer rettssalen. Fagfelledommerne sitter på hver sin trone og retter et døsig blikk ned på Virkeligheten. «Hva slags bidrag til Litteraturen skal dette liksom være?» sier Dommer 1 til slutt. «Jeg tror jeg har funnet en ukjent skapning», sier jeg. Det blir stille. «Det finnes ingen tidsskrift om ukjente skapninger, sier Dommer 2 og ler rustent. «Hva med mangfoldslitteraturen?» «Nei,» svarer jeg, «der passer han ikke inn». Dommer 3 retter på monokkelen. «Kan det ha noe med klimaendringer å gjøre? Det finnes en del forskningsmidler i det feltet for tiden». Jeg ser ned, rister på hodet. Dommer 1 synes tydelig synd på meg, og prøver å være konstruktiv. «Kanskje du kan skrive noe om konfliktløsning mellom ulike arter? Har dere kranglet noe på veien?» «Litt,» innrømmer jeg – «men det var jo ikke akkurat det som fanget min interesse». «Du kan bare gi opp det der med ukjente skapninger», advarer Dommer 2. «Det er ingen som vil lese om sånt.»

Jeg takker for fagfellevurderingene og tar med meg Virkeligheten tilbake til skrivebordet. «Du mener ikke helt seriøst at du vil bruke meg som case i konfliktforskning?» Virkeligheten er tydelig indignert. «Beklager, men jeg må tilfredsstille Litteraturen for å bli publisert. Jeg trenger også salt til grøten». «Nei, nå får du gi deg,» svarer Virkeligheten, og krangelen er i gang. Jeg finner ut at virkeligheten ikke liker å bli satt i bås. Jeg puster lettet ut, og skriver så blekket spruter. Det finnes mye litteratur om konflikter, men ingen har skrevet om konflikter mellom akademikere og virkeligheten. «Skal dette liksom forestille meg?» Virkeligheten er tydelig misfornøyd med analysen. Jeg åpner døren og dytter ham ut.

 

Teksten sto på trykk i Sosiolognytt 2/13

De ekskludertes makt

Så lenge vi tror at multikulturalisme er majoritetens verdier og anti-islamismen et utskudd, fortsetter vi å legitimere aggresjonen.

«Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et folk.» Jens Stoltenberg har den siste uken steget fra å være en ganske ordinær statsminister til å være vår nye Landsfader. Han var ikke i tvil om hva terrorhandlingen i Oslo massakren på Utøya handlet om – det var et angrep på en samlet nasjon og våre samfunnsverdier, det frie ord og demokrati. Ikke uten grunn vekket han stolthet hos det norske folk. Samholdet lettet mye av sjokket og sorgen under et ubegripelig kollektivt traume.

Det er likevel noe som skurrer med denne fortellingen. Hvis hele Norge har blitt angrepet, hvem er egentlig fienden? En utbredt forklaring er at terroristen er en gal enkeltperson med ekstreme holdninger. Noen som ikke hører blant oss, men som står utenfor det norske fellesskapet og vårt verdisyn. Jeg vet ikke om noen utenfra måtte si det først. Men midt oppi samlingsfortellingen var det ikke mye plass til å tenke over hvem «vi» er, og hva som er norske verdier.

Midt iblant oss

«Politiske forbrytelser utføres aldri i et ideologisk tomrom. Det finnes alltid et rammeverk av ideer som dyrker frem hatet, avler fiendebildene og motiverer volden.» I sin kommentar i Svenske Aftonbladet på mandag påpekte Petter Larsson at Anders Behring Breiviks idéer er langt ifra unike. Ikke bare er de en del av en bred, ideologisk offensiv – de har det siste tiåret inntatt Europas mektigste organer. Den svenske forfatteren Andreas Malm fulgte opp med en kronikk i Dagbladet dagen etter, der han påpekte at angrepet på Arbeiderpartiets ungdomsgenerasjon heller ikke er tilfeldig: «Å anklage venstre for samrøre med islam har vært dagligdags så lenge høyre har sett muslimer som et politisk hovedproblem.» Massakren på Utøya har vist at det fortsatt er farlig å være politisk aktiv i Norge, og at forsvar for innvandring, sosialisme og feminisme er ekstremt betent. Men hvor utbredt er egentlig dette tankegodset?

Maktparadokset

«Det er en utbredt oppfatning at internettsider og blogger som dem massemorderen har frekventert er steder for dem som ikke slipper til i vanlige medier. Dette er en beskrivelse mange av de mest aggressive islamkritikerne selv terper på,» skrev Simen Ekern i Dagbladet onsdag. Det er ikke bare Behring Breivik som har tolket islamkritikk som en underdog-posisjon; det har blitt den dominerende oppfatningen i norske medier. Selv i venstreorienterte aviser fremstår innvandringsspørsmålet som en stillingskrig mellom «de som tør å ta debatten» og «de som ikke gjør det». Men faktum er at det i lang tid har vært vanskelig å slippe gjennom med annen posisjon enn den islamkritiske. De fleste som har forsøkt å forsvare muslimene har blitt avfeid som «politisk korrekte».

Den siste uken har det åpnet seg et rom for å nyansere den durende, monotone islamkritikken. Interessant nok har debatten blitt lansert med begrepet «multikulturalisme». Smak på det. Høres ikke begrepet ufattelig nittitalls ut? Det minner om en svunnen tid, en tid da innvandrere ble kjennetegnet ved hudfarge og eksotisk mat snarere enn religion. Før 11. september 2001, altså. Hele begrepsapparatet vi knytter til muslimer i dag er negativt ladet. Likevel blir de høylytte islamkritikerne trodd når de påberoper seg å være ekskluderte.

Underdog-rollen er et særdeles mektig retorisk virkemiddel. Så snart man får gehør for at ens eget syn ikke slipper til, forsvinner kravet til sannhet og redelighet. Og har man først fått etablert rollen, følger en forestilling om at motdebattantene er mektige, noe som igjen svekker deres legitimitet. Det er på tide vi innser at den anti-islamske, antisosialdemokratiske og antifeministiske «underdogen» har blitt en maktfaktor i Norge. Samfunnskartets konfliktlinjer må tegnes på nytt. Så lenge vi snakker om multikulturalisme som majoritetens verdier og anti-islamismen som et utskudd, fortsetter vi å legitimere aggresjonen.

Teksten var publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 2. august 2011. http://www.sv.uio.no/iss/personer/vit/anjabs/innlegg-dn-02-08-11.pdf